Benjamin Vogt

Benjamin Vogt
Foto: Firma L. Szaciński/Oslo Museum
Født		16. mai 1863[1] Kristiansand
Død		1. jan. 1947[2] (83 år) Oslo
Beskjeftigelse		Politiker, advokat, redaktør
Embete		Vararepresentant til Stortinget (stortingsperioden 1900–1903, Kristiania, Hønefoss og Kongsvinger, 1900–1903) Norges handelsminister (1904–1905) Norges revisjonsminister (1904–1905) medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm (1903–1904) generalsekretær (Høyre, 1892–1897)
Utdannet ved		Oslo katedralskole
Far		Niels Petersen Vogt
Søsken		Nils Vogt Arne Vogt
Barn		Leiken Schjelderup
Parti		Høyre
Nasjonalitet		Norge
Benjamin Vogt på Commons

Paul Benjamin Vogt (født 16. mai 1863 i Kristiansand, død 1. januar 1947 i Oslo) var en norsk jurist, diplomat og politiker (H).

Benjamin Vogt, som han kalte seg, var sønn av statsråd Niels Vogt, bror av pressemannen Nils Vogt og tremenning av professor Johan Vogt, lege Ragnar Vogt og dikteren Nils Collett Vogt.

Vogt, som tilhørte en konservativ embetsmannsfamilie, tok examen artium ved Kristiania katedralskole i 1880. Han studerte så jus ved Det kongelige Frederiks universitet i Kristiania og gikk ut som cand.jur. i 1885. Der var han formann og redaktør i Det Norske Studentersamfund. I årene 1886–90 var han så redaktør i Christianssands Tidende, som han utviklet til den ledende høyreavisen på Sørlandet. Vogt gikk tidlig inn i politisk arbeide, og var 1892–97 sekretær for Høyres sentralstyre. Han vendte deretter tilbake til redaktørgjerningen, og var 1898–1900 politisk redaktør i det konservative Morgenbladet. Fra 1900 til 1903 praktiserte Vogt som overrettssakfører, før han i 1903 trådte inn som statsråd i Hagerups koalisjonsregjering. Den første perioden var han medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm. Fra 1. september var han sjef både for Departementet for utenrikske saker, handel, sjøfart og industri og for Revisjonsdepartementet. Regjeringen Hagerup gikk av 13. mars 1905, og Vogt med den.

Sommeren 1905 fungerte Benjamin Vogt som den norske regjeringens sendemann i Stockholm. Hans oppgave var å sondere de svenske vilkårene for å godta en unionsoppløsning. Han var deretter en av de fire delegerte til forhandlingene i Karlstad i september 1905.

Da unionskrisen var løst på fredelig vis i 1906 ble Vogt Norges første sendemann i Stockholm. I 1910 sto han for tur til å bli doyen i diplomatkorpset i byen. Den ublodige norske «revolusjonen» i 1905 var ennå et sårt punkt i Sverige, og Utenriksdepartementet fryktet derfor at denne forfremmelsen ville bli tatt ille opp. Det ble av den grunn besluttet å foreta en omrokering av Norges ministre i utlandet. Vogt skulle sendes til Berlin. Ministeren der, von Ditten, skulle overta i London, som akkurat var blitt ledig. Dette ble imidlertid stoppet av den tyske keiseren Wilhelm, som mente at å sende von Ditten til London ville se ut som en forfremmelse og gi inntrykk av at Berlin ikke var en like god postering som London. Det tyske utenriksdepartementet ga derfor Norge underhånden beskjed om at en slik utnevnelse ville være uholdbar. Det hele endte med at Vogt måtte ta posten i London i stedet. På den annen side var London på den tiden Norges største og viktigste utenriksstasjon.

Benjamin Vogt var mellom 1910 og 1934 norsk minister i London. Han hadde en svært vanskelig stilling, som representant for det nøytrale Norge i Storbritannia under første verdenskrig. Storbritannia satte flere ganger Norge under hardt press for å hindre at landet handlet med Tyskland. Han fikk også en for Norge svært pinlig sak i fanget, da kunstmaleren og journalisten Alfred Hagn i 1917 ble arrestert av britisk sikkerhetspoliti og siktet for å være en tysk spion. Hagn ble dømt til døden, men etter et omfattende og dyktig påvirkningsarbeid bak kulissene av Vogt og hans personell, ble Hagn til slutt benådet. Vogt ble i sin samtid anerkjent for å ha gjort en god jobb i denne vanskelige situasjonen. Han gikk av i 1934, ett år ut etter pensjonsalder. Deretter praktiserte han en periode som advokat i Oslo.^[3][4]

Vogt var ved flere anledninger dommer i internasjonale voldgiftssaker. Han var i 1926 delegert til Folkeforbundet. Under Grønlandssaken 1932–33 var han midlertidig dommer ved den internasjonale domstolen i Haag, hvor han 1933 ble fast dommer.

Benjamin Vogt ble beskrevet som den fødte diplomat. Han kom fra en embetsmannsslekt, passet på formalitetene, men var også hjemme i de uformelle sosiale rommene; i private samtaler, på herreklubbene og ikke minst i alle slags selskapeligheter. Han fant seg derfor snart godt til rette i London, og ble godt likt av det britiske embetsverket, noe som kom godt med i de vanskelige sakene han tok hånd om.

• Vogt, Benjamin (1891). Vor Jævnbyrdighed med Sverige. Christianssand: "Christianssands Tidendes" Forl. 
• Vogt, Benjamin (1893). Unionen. Kristiania. 
• Vogt, Benjamin (1894). Venstres Skattepolitik. [S.l.]: Johannes Bjørnstads Bogtrykkeri. 
• Vogt, Benjamin (1941). Indtil 1910. Oslo: Aschehoug. 
• Vogt, Benjamin (1944). [Artikler, dikt m.m. fra krigstiden, 1940-44]. [Lond]. 
• Vogt, Benjamin (1945). Efter 1910. Oslo: Aschehoug. 
• Vogt, Benjamin (1965). Mennesket Vidkun og forræderen Quisling. Oslo: Aschehoug. 
• Vogt, Benjamin (1966). På lykke og fromme. Oslo: Aschehoug. 
• Vogt, Benjamin (1967). Vår ære og vår avmakt. Oslo: Aschehoug. 

• Brandal, Nik, Brazier, Eirik og Teige, Ola, Den mislykkede spionen. Fortellingen om kunstneren, journalisten og landssvikeren Alfred Hagn, Oslo 2010.
• Brandal, Nik, Brazier, Eirik og Teige, Ola, "Moland og French er ikke de første nordmennene med dødsdom utenlands" Dagbladet, 14.10. 2010, lenke.

• (no) Benjamin Vogt i PolSys hos Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør
• «(no) Benjamin Vogt» i Norsk biografisk leksikon. (Forfatter Terje Bratberg)
• (no) Bilde av Paul Benjamin Vogt ca. 1885, Oslo Museum