Mandsjuria

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-11}} etter påstanden. 2020-08

Fletting: Det er foreslått at denne siden blir flettet med Mandsjukuo.

Mandsjuria (kinesisk: 滿洲; pinyin: Mǎnzhōu) er en stor kulturgeografisk region som tilsvarer omtrent dagens kinesiske region Dōngběi), et område på 790 000 km² nordøst i Kina med ca. 110 millioner innbyggere. De fleste innbyggerne er han-kinesiske, men noen få prosent er mandsjuer. Mandsjuria var tradisjonelt hjemsted også for andre grupper enn mandsjuene, fremfor alt xianbei-, khitan- og jursjen-folkene. Området blir i noen grad også referert til som Amurland, i det elven Amur er sentral for dette distriktet.

Før 1860-årene betegnet Mandsjuria et dobbelt så stort område; det omfattet da store områder som nå ligger i Russland. Mandsjuria var fra begynnelsen av 1930-årene til slutten av andre verdenskrig et japansk lydrike – fra 1934 et keiserrike – med navnet Mandsjukuo.

Området er rikt på mineraler og den betydelige industrialisering som fant sted under japanernes okkupasjon, fortsatte i etterkrigstiden.

Mandsjuria (med unntak av provinsen Liaoning) var det tradisjonelle hjemområde for mandsjuene. Det er dette folkeslagets navn som går igjen i regionnavnet, som ble innarbeidet i løpet av 1800-tallet. Den gamle kinesiske betegnelsen var 關外 (pinyin: Guānwài), det vil si «hinsides grensen». På 1600-tallet erobret mandsjuene hele Kina og grunnla Qing-dynastiet. Mandsjuria var sperret for kinesisk innvandring, og forble det frem til 1859. Mellom 1859 og 1930 strømmet det imidlertid så mange kinesere inn i området at mandsjuene ble en liten minoritet der.

Med Russlands ekspansjon inn i Sibir, og Japans inn i Korea, havnet Mandsjuria inn i begge disse makters interessesfære.

Områdene nord for elven Amur og øst for Ussuri, også kalt Ytre Mandsjuria (lyserosa på kartet), ble annektert av Russland, ved de påtvungne traktatene Aiguntraktaten (1858) og Pekingkonvensjonen (1860). Man kan også godt betrakte Sakhalin, den store øya øst for det røde området, som en del av eller et vedheng til dette Ytre Mandsjuria. Hele dette nordlige området hadde vært anerkjent av russerne som tilhørende Qing-Kina helt siden Nertsjinsktraktaten av 1689 (som ikke nevnte Sakhalin, skjønt den geografiske logikk tilsier at det hørte med). Deretter ble begrepet Mandsjuria egentlig bare benyttet om den gjenblivende kinesiske del, Indre Mandsjuria (rødt på kartet). Det vestlige delområdet (mørkerosa på kartet) var bare tidvis del av Mandsjuria, for det meste var det tilregnet Indre Mongolia.

Mot slutten av 1800-tallet kom Indre Mandsjuria under sterk russisk innflytelse i og med byggingen av Den kinesiske østjernbanen gjennom Harbin til Vladivostok. En del fattige koreanske bønder flyttet inn i samme område. Og svært mange han-kinesere, særlig fattigbønder fra Shandong og Zhili, flyttet inn sørfra. Denne tilflyttingen av kinesere skyldes en bevisst politisk kuvending fra Qing-Kinas side i 1859; den russiske innflytelse måtte balanseres og da trengtes det en større befolkningsmessig motvekt.

I 1900, i forbindelse med bokseropprøret, så Russland sin sjanse til å gjøre nye fremstøt. Russiske styrker drepte tusenvis av kinesere (mandsjuer, han-kinesere og daurer) som bodde i Blagovesjtsjensk og sekstifire nærliggende landsbyer.^[1][2] Det endte med at Russland kunne okkupere Mandsjuria sønnenfor Amur. Det oppstod stadig sterkere spenninger mellom Russland og Japan. Året etter at den japanske ambassadør i 1903 hadde krevd at de russiske militære styrker trakk seg ut av Mandsjuria og at russerne anerkjente de japanske interesser i Korea, utbrøt den russisk-japanske krig. Japan gikk seirende ut av krigen i 1905 og russerne måtte rømme Mandsjuria, som ble tilbakeført til Qing-Kina.

Japan sikret seg imidlertid stor innflytelse og overtok fra russerne den mandsjurske del av den jernbanen de hadde bygd til kysten, og organiserte den under navnet den sørmandsjurske jernbane, for å kunne transportere råstoffer fra Mandsjuria og inn i Korea, hvorfra de ble utskipet til Japan. Jernbanen ble beskyttet av den japanske Guandonghæren. Navnet kom fra japanske betegnelse for Liaoningområdet i det nordøstlige Kina, som Japan forpaktet i 1905, 関東州 (japansk: kantō-shū, kinesisk: 关东州 Guāndōng-zhōu).

I 1915 rettet Japan 21 krav til Kina, hvorav en rekke handlet om større innflytelse i Mandsjuria, som de allerede dominerte de sørligste deler av. Kravene ble godtatt av Republikken Kinas president Yuan Shikai, noe som utløste heftige protester i Kina, og var med på å utløse Fjerde mai-bevegelsen. Årene 1917–1928 var Mandsjuria i praksis autonomt regjert av krigsherren Zhang Zuolin. Mandsjuria var da i praksis en bufferstat mellom Japan, Kina og Russland/Sovjetunionen.

I desember 1918, under den russiske borgerkrig etter den russiske revolusjon, inntok russiske «hvite» tropper med kinesisk hjelp byen. I 1920-årene ble Harbin overflommet av fra 100 000 til 200 000 russiske antibolsjevistiske «hvite» emigranter som flyktet fra sitt hjemland. Noen av dem var jøder. Harbin ble slik hjem for den største utenlandsrussiske befolkning på noe sted.^[3][4] Byen fikk tilnavnet «Orientens Moskva».

I den senere del av 1920-årene bekjempet krigsherren Zhang energisk den sovjetiske innflytelse i Kina og stod en tid på temmelig vennskapelig fot med Japan. Han lyktes i 1926, med bistand fra sin sønn Zhang Xueliang, kalt «den unge general», å undertrykke et farlig opprørsforsøk av en underordnet befalingsmann.

I juni 1926 okkuperte Zhang den kinesiske hovedstaden Beijing og stilte seg i spissen for det som da formelt var Republikken Kinas internasjonalt anerkjente regjering. Hans stilling i Nordkina ble imidlertid truet av Chiang Kai-sheks nordekspedisjon, og i mai 1928 ble Zhangs hær tvunget til retrett mot hovedstaden. Den 3. juni forlot Zhang Beijing med et tog som den påfølgende dag ble utsatt for et japansk bombeattentat da toget passerte jernbanestasjonen Huanggutun utenfor Mukden og døde av sine skader etter noen timer. Hans sønn overtok da makten, men det tok ikke lang tid før Chiang Kai-shek til en viss grad klarte å inkorporere Mandsjuria i Kina.

Etter den internasjonale økonomiske krisen så mange japanske militære på Mandsjuria som en viktig løsning på Japans problemer. Den såkalte Mukdenhendelsen i 1931, som japanerne selv hadde iscenesatt, utløste Mandsjuriakrisen som førte til at Guandonghæren okkuperte landet, angivelig uten at dette var blitt klarert av den japanske regjering i forkant. Okkupasjonen omfattet også Mandsjurias nordlige deler, japanerne nådde Harbin den 4. februar 1932.

Okkupasjonen ble fordømt av USA i og med Hoover-Stimson-doktrinen. Så ble det etablert en marionettstat der ved navn Manchukuo; det lyktes japanerne i 1934 å få den tidligere barnekeiser Puyi, Qing-Kinas siste keiser, til å overta som keiser i den nye staten. Men de egentlige makthavere var japanerne.

I 1938/1939 kom det til japansk-sovjetisk grensekonflikt, idet den japanske hær forsøkte å utvide Manchukuo-staten nordover. Dette forsøket ble imidlertid slått tilbake av Sovjetunionen i slaget om Khalkhin Gol. Japans nederlag hadde store strategiske ringvirkninger. Det førte til en våpenstillstandsavtale, og endret Japans ekspansjonsplaner fra en vestlig til en sørlig akse og gjorde at Sovjetunionen ikke var truet i øst da Tyskland angrep landet i 1941.

Under Stillehavskrigen rådet fortsatt denne våpenstillstandsavtalen mellom Sovjetunionen og Japan, og den ble ikke brutt før den 8. august 1945, da sovjethæren marsjerte inn under sin Operasjon Auguststorm. Japan, som samtidig var under amerikansk atombombeangrep, bestemte seg for å kapitulere før dimensjonene av det sovjetiske angrepet var kjent. Hadde krigen fortsatt, hadde Sovjetunionen planer om å invadere Hokkaido før de vestallierte invaderte Honshu.

Etter at Mandsjuria ble okkupert av Sovjetunionen, og krigen ble avsluttet, ble området imidlertid i 1946, i henhold til Kairoerklæringen, tilbakeført til Kina. Fra 1945 til 1948 var Indre Mandsjuria et viktig baseområde for den kommunistiske kinesiske Folkets frigjøringshær. Med materiell støtte fra Sovjetunionen bygde kommunistene seg sterke og kunne herfra gjenstarte den kinesiske borgerkrig, som til en viss grad hadde vært stilt i bero under den annen sino-japanske krig, og herfra kunne kommunistene sveipe sørover og nedkjempe Kuomintang-regjeringens styrker og erobre hele det kinesiske fastland i 1949.

• (en) Manchuria – kategori av bilder, video eller lyd på Commons