POP-Revyen

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. (2022-01)

POP-Revyen
Land		Norge
Type		Musikkavis, annenhver uke
Format		tabloid
Grunnlagt		24. august 1966
Nedlagt		1970
Pris		35 øre, etter hvert stigende til 2 kroner og 50 øre
Utgiver		M-press
Redaktør(er)		Amund Myklebust (1966-68) Knut Noer jr. (1968-69)
Ansvarlig redaktør(er)		Amund Myklebust (1966-68) Ole Hauki (1968-69)
Språk		norsk
Politisk posisjon		partipolitisk uavhengig

POP-Revyen var en norsk musikkavis som startet sine utgivelser høsten 1966, og utkom annenhver uke gjennom fire årganger. I en kort periode ved årsskiftet 1966-67 ble det også forsøkt med ukentlige utgivelser.

POP-Revyen var den første spesialavisen i Norge som beskjeftiget seg utelukkende med popmusikk. Redaksjonen viste dessuten engasjement for ungdomskulturen som en alternativ bevegelse. Redaksjonen startet både talentjakt og plateklubb, sto for plateutgivelser på eget selskap, og drev klubbvirksomhet både med diskotek og konserter, - som oftest i kombinasjon.

Ansvarlig redaktør og initiativtaker var Amund Myklebust. Han startet musikkavisen etter først å ha feilet med etableringen av Musikk-Expressen.^[1] Den nye musikkavisen var i hovedsak fokusert på listepop, særlig beat, men også rhythm and blues og visesang). Etter hvert som nye musikkformer, som psykedelisk musikk i 1967, elektronisk musikk og heavy metal i 1968, progressiv rock i 1969, dekket redaksjonen trendene fra utlandet.

Redaksjonen holdt i begynnelsen til i tredje etasje av Teatergaten 3 i Oslo, men i 1968 flyttet både redaksjon og ekspedisjon til Akersgaten 57. Fra og med nr. 4-1966 var avisen utvidet med et Vestlandskontor hvor Harry Herstad var redaktør, og en svensk redaksjon med Gösta Carlsson som redaktør. Fra nr. 5-1966 ble korrespondansenettet styrket med et Londonkontor. Mike Ledgerwood het den britiske nyhetsredaktøren. Etter hvert ble det flere lokalredaksjoner i andre norske byer, og en egen redaksjon i Danmark.

I tillegg til avisdriften ble det startet en plateklubb, Poppy Records, et plateselskap Poppy Sound og et showsenter med diskotek, som ble kalt Poppy Club.

Første nummer var i salg fra onsdag 24. august 1966.^[2] Flere av landets journalister opplevde å få sin debut som skribenter gjennom denne avisen, blant annet Erling Borgen, som senere arbeidet i Orientering, men er mest kjent som utenrikskorrespondent for NRK Fjernsynet, Terje Mosnes som ble knyttet til Dagbladets kulturavdeling og Stein Dag Jensen, som senere ble programleder for musikkredaksjonen i NRK Radio. Andre navn som figurerte i spaltene var blant annet Svein Boye Andersen og Knut Noer jr., som fra nr. 2-1968 ble ny redaktør av POP-Revyen, med Ole Hauki som ansvarlig utgiver. Knut Noer jr. var senere journalist i Farmand og i Morgenbladet. Også Ole Hauki arbeidet senere som journalist, blant annet i bydelsavisene.

Til å begynne med utkom POP-Revyen hver fjortende dag, men fra nr. 5-1966 ble den lansert som ukeavis. Etter 15 uker var det slutt. Anstrengt økonomi gjorde at redaktøren fra nr. 20-1967 igjen så seg nødt for å begrense virksomheten til nye nummer annenhver uke. Gjennom forholdsvis hyppige utgivelser satset redaksjonen likevel på at POP-Revyen skulle bringe nyheter og være en musikalsk aktualitetsavis og intervjuer med gjestende utenlandske artister. Avisen kostet 35 øre. (Fra nr. 6-1966 ble prisen justert opp til 50 øre.)

Hovedoppslag et i første utgave var «Beatlesplater brennes». Saken refererte til John Lennons bemerkning at «The Beatles er mer populære enn Jesus».

The Pussycats var en av de norske gruppene som gjennom manager Sten Ekroth brukte POP-Revyen som talerør.

I Oslo var Club 7 viktigste møtested og ryktebørs, mens konsertene gjerne ble holdt i Njårdhallen, Nordstrandshallen, «Kassa» på Abildsø, Jordal Amfi eller Folkets Hus.

Selv om mye av stofftilfanget var sentrert om hovedstadsmiljøet, ga publikasjonen et innblikk i norsk ungdomskultur i siste halvdel av 1960-tallet. Dessuten var det fra forretninger i Oslo at redaksjonen skaffet seg det meste av annonseinntekter.

De utenlandske artistene som gjestet Norge og ble dekket av ’’POP-Revyen’’s journalister, talte grupper som The Who, The Kinks, The Small Faces, Sonny & Cher, Dave Dee, Dozy, Beaky, Mick & Tich og Herman's Hermits.

Av andre norske blader som konsentrerte seg om pop, rock og beatmusikk var magasinet Pop Nytt, et blad som både utkom i farger og med glanset omslag. Dette ble trykt på godt papir og kostet i 1966 2 kroner og 50 øre, dernest fulgte avisen Pop Expressen opp POP-Revyens suksess. Den ble trykket på noe stivere papir enn POP-Revyen, men var også litt dyrere.

Til tross for at ’’POP-Revyen’’ brukte vanlig avispapir, ble det i tråd med samtidens fargerike psykedelia, brukt en eller flere innslagsfarger og en sjelden gang fargebilder og noe bedre papirkvalitet, slik som nr. 24-1967. I løpet av 1967 steg utsalgsprisen fra 50 øre til 75 øre fra og med nr. 16-1967, og én krone fra nr. 30-1967, men var POP-Revyen den billigste popavisen i Norden.

Ønsket om å skape en mer fargerik trykksak med bedre billedkvalitet førte til at POP-Revyen med tredje årgang ble trykket på tykkere papir og gikk noe ned i format. Fra nr. 3 i 1968 var prisen skrudd opp til én krone og 50 øre. Logoen ble endret til «PR» med «Poprevyen» som undertittel. Dermed ble både i pris og trykkekvalitet mer lik de hjemlige konkurrentene. Samtidig begynte britiske musikkaviser som New Musical Express og Melody Maker gjennom Narvesen-kioskene å gjøre seg gjeldende på det norske markedet. Det kom 14 numre i 1966, 30 i 1967, 23 i 1968, og bare tre numre i 1969. Poprevyen nr. 4/69 ble annonsert å skulle utkomme onsdag 26. februar 1969, men i stedet opphørte den.

Den første utlysningen som POP-Revyens redaksjon gikk ut med var en talentkonkurranse (nr. 7-1966). Ukjente og nyetablerte norske band ble oppfordret til å sende inn lydbånd av seg selv sammen med en kort presentasjon og fotografier av gruppa. Det ble lovet kontrakt med avisens eget plateselskap, Poppy Sound, til den eller de som gikk seirende ut av konkurransen. Den første talentiaden ble fulgt opp av nye og resulterte til sist i en LP-utgivelse, som senere ble gjenutgitt på CD med en rekke bonusspor.

I tillegg til avisdriften ble det dessuten startet en plateklubb, kalt Poppy Records. POP-Revyens plateklubb drev handel med singler, EP-er og LP-er enten ved forhåndssalg via postgiro, eller gjennom postoppkrav, og det ble solgt plater både fra deres eget Poppy Sound og fra de store, kommersielle selskapene.

• POP-Revyen, årgang 1-4. Oslo 1966-1969.