Skottlands geografi

Skottland
Land		Storbritannia
Grenser		England 96 km
Areal		77 933 km²
Høyder  – Høyeste  – Laveste		Ben Nevis 1 344 moh. Atlanterhavet 0 moh.
Landegrenser		96 km
Kystlinje		13 155 km
Klima		temperert
Terreng		fjell, åser, skog, myr, byer
Skottland lokalisert i Europa
Skottlands geografi på Commons

Skottlands geografi er svært variert, fra jordbruksområder i lavlandet til nakent høyfjell, fra store byer til ubebodde øyer. Skottland ligger nordvest i Europa og utgjør den nordligste tredjeparten av øya Storbritannia med over 790 omliggende øyer og øygrupper.^[1]

Skottlands eneste landegrense er til England, som i likhet med Skottland er del av staten Storbritannia. Denne grensen er 96 kilometer lang og går i nordøstlig retning fra Solway Firth i vest til Nordsjøen på østkysten. Øya Irland ligger på andre siden av North Channel, ca. 30 km fra den sørvestligste delen av det skotske fastlandet. Norge ligger 305 km nordøst for Skottland, på den andre siden av Nordsjøen. Atlanterhavet, som omgir Skottlands kystlinje og øyer i vest og nord, gir landet et maritimt temperert klima.^[2]

Skottlands topografi er kjennetegnet av Highlandforkastningen, en forkastning som går på tvers av det skotske fastlandet fra Helensburgh til Stonehaven.^[3] Denne forkastningen skiller to regioner med distinkt forskjellig topografi, nemlig høylandet i nord og vest og lavlandet i sør og øst.^[4] I den kuperte høylandsregionen ligger de fleste av Skottlands høye fjell, inkludert Ben Nevis, som er Skottlands høyeste punkt. Lavlandsområdene sør i Skottland er flatere, og mesteparten av befolkningen bor her. Ved siden av høy- og lavlandet på fastlandet regnes øyene som en tredje region. Øyene består først og fremst av øygruppene Shetland, Orknøyene og Hebridene (indre og ytre), men også en del mindre øygrupper og øyer.

Befolkningstettheten er størst i det smale beltet kjent som Central Belt mellom Firth of Clyde og Firth of Forth. Glasgow er den største byen i Skottland, men Edinburgh er hovedstad og politisk og administrativt sentrum for landet. Det er fire andre større byer (engelsk: City): Aberdeen, Dundee, Inverness og Stirling.

Store forekomster av naturressurser som kull, jern og sink bidro i betydelig grad til den industrielle veksten i Skottland på 1800-tallet og første del av 1900-tallet. I dag er energi den naturressursen som i størst grad har betydning for Skottlands økonomi.^[5] Selv om Skottland fortsatt er den største produsenten av olje innenfor den europeiske union, har produksjonspotensialet for fornybar energi som vind- og bølgekraft vokst fram som et viktig økonomisk og økologisk spørsmål de siste årene.^[5]

Se også: Skottlands geologi

Skottland har et landareal på 78 772 km², omtrent 30 % av det totale areal til Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland. Fastlandsskottland har en kystlinje på 9 911 km.

Skottlands landformer er skapt av en geomorfologisk utvikling gjennom platetektoniske bevegelser etterfulgt av erosjon fra isbreer.

Det viktigste geologiske skillet i Skottland er Highlandforkastningen, som deler landet inn i «høylandet» og «lavlandet». Det skotske høylandet består for det meste av fjell og utgjør det mest høytliggende området i Storbritannia. De femti høyeste fjellene på De britiske øyer ligger i det skotske høylandet. Great Glen deler igjen høylandet i Grampian-fjellene i sørøst og «Northwest Highlands» i nordvest. Det skotske lavlandet kan deles inn i tre: Southern Upland er et område med åser og fjell opp mot 850 moh. med kupert jordbrukslandskap og lynghei. Det ligger sør for en forkastning mellom Girvan i Ayrshire i vest og Dunbar i East Lothian i øst. Det sentrale lavlandet er et lavtliggende område i riftdalen mellom Highlandforkastningen i nord og Southern Upland-forkastningen i sør. Den tredje delen som regnes til lavlandet er den nordøstlige delen øst for fjellområdet Cairngorms i høylandet.

Klimaet i Skottland er temperert og svært omskiftelig, men ekstremvær er ikke vanlig.^[2] Skottland ligger i den nordøstlige Atlanterhavet med et maritimt klima påvirket av den varme Golfstrømmen. Skottland ligger på samme breddegrad som Newfoundland og Labrador i Canada, men har et langt mildere klima.^[2]

Gjennomsnittstemperaturene er lavere enn i resten av Storbritannia. Kulderekorden for Storbritannia er på −27,2 ℃ og ble registrert i Braemar i Grampian-fjellene 10. januar 1982, senere tangert i Altnaharra 30. desember 1995.^[2] Maksimumstemperaturene vinterstid er i gjennomsnitt 5,0–5,7 ℃; sommerstid 14,9–16,9 ℃.^[6] De vestlige kystområdene har mildere klima enn områdene i øst og innlandet på grunn av påvirkningen av Golfstrømmen og de kaldere overflatetemperaturene i Nordsjøen.^[7] Høyeste registrerte temperatur i Skottland er på 32,9 °C, målt i Greycrook i regionen Scottish Borders 9. august 2003.^[2]

Den totale nedbørsmengden varierer mye forskjellige steder i Skottland — det vestlige høylandet er et av de mest nedbørsrike områdene i Storbritannia med en årlig nedbørsmengde opp mot 4 577 mm.^[8] Dette skyldes de topografiske forholdene med mye fjell langs kysten, som gir orografisk nedbør, som dannes av at luft som strømmer mot et fjell løftes oppover av fjellet. Denne bevegelsen oppover fører til at luften avkjøles, noe som igjen fører til at luftfuktigheten kondenserer og danner skyer og nedbør. Til sammenlikning opplever mange steder i det østlige Skottland mindre enn 870 mm årlig nedbør, siden de ligger i regnskyggen av det vestlige høylandet.^[8] Nedbør i form av snø er ikke vanlig i det skotske lavlandet, men blir mer vanlig jo høyere man kommer. Deler av det skotske høylandet har et gjennomsnitt på 36 til 105 snødager årlig,^[9] mens noen vestlige kystområder har mellom 0 og 6 dager med snø i året.^[9]

Øya Tiree i Hebridene hadde totalt 329 soltimer i løpet av mai måned 1916 og det samme i mai 1975, det høyeste antall månedlige soltimer som er registrert noen gang i Skottland.^[2] Ved sommersolverv er det ikke helt mørkt om natten i de nordligste øyene i Skottland. Lerwick på Shetlandsøyene har fire timer mer dagslys midt på sommeren enn London har, men dette er naturlig nok motsatt ved vintersolverv.^[2] Det årlige gjennomsnittlige antallet soltimer varierer fra så lite som 711–1 140 timer i høylandet og i nordvest til opp mot 1 471–1 540 timer lengst øst og sørvest på kysten.^[10]

I likhet med resten av De britiske øyer har Skottland stort sett vind fra sørvest, som bringer varm, våt og ustabil luft inn fra Atlanteren.^[2] Det er mest vind i de nordvestlige delene av landet, og deler av Ytre Hebridene, Orknøyene og Shetland opplever over 30 dager med sterk vind hvert år.^[2] Sterke atlantiske lavtrykk er vanlig om høsten og vinteren i Skottland.^[11]

Ytterpunkter på det skotske fastlandet er:

• Nord: Easter Head på halvøya Dunnet Head i Caithness. 58°40′21″N 03°22′31″V
• Øst: Keith Inch i Peterhead i Aberdeenshire. 57°30′10″N 1°45′51″V
• Sør: Mull of Galloway i Dumfries and Galloway. 54°38′06,30″N 04°51′22,81″V
• Vest: Corrachadh Mòr på halvøya Ardnamurchan i Highland. 56°42′56″N 6°13′40,6″V

Mange tror John o' Groats er det nordligste punktet i Skottland og på øya Storbritannia, på samme måte som mange tror Nordkapp er Norges nordligste punkt. Uttrykket «John o' Groats to Land's End» brukes på samme måte som «Nordkapp til Lindesnes». Men det er altså Easter Head som ligger lengst nord i fastlandsskottland (og Knivskjellodden som ligger lengst nord i fastlandsnorge).

Ytterpunktene i Skottland inkludert øyene er:

• Nord: Out Stack, nord for Muckle Flugga og Unst på Shetland 60°51′37″N 00°52′27″V
• Øst: Bound Skerry i Outer Skerries på Shetland. 60°25′33″N 00°43′26″V
• Sør: Mull of Galloway, som fastlandsskottland (se ovenfor).
• Vest: Rockall 57°35′48″N 13°41′19″V eller

Soay på St. Kilda i de Ytre Hebridene. 57°49′44″N 08°38′0″V

Rockall ble annektert av Storbritannia i 1972 og administrativt lagt under Harris i den skotske regionen Ytre Hebridene, men Storbritannias suverenitet over Rockall er bestridt av Irland, Island og Danmark/Færøyene.

Skottlands geografiske midtpunkt ble i 2002 beregnet av Ordnance Survey til å ligge på 56°49′0,92″N 04°10′57,54″V, i en åsside like ved Loch Garry. Det geografiske midtpunktet til fastlandsskottland ligger på 56°39′33,86″N 04°00′40,37″V, ca. fem kilometer nord for fjellet Schiehallion.^[12]

Skottland er den suverent mest fjellrike delen av De britiske øyer. Det meste av fjellområdene ligger nordvest for Highlandforkastningen, i fjellkjedene Grampian-fjellene og Northwest Highlands. På øya Skye ligger Cuillin-fjellene, som er et eksempel på en fjellkjede utenfor dette området.

Vest i Grampianfjellene ligger Ben Nevis, som med en høyde på 1 344 moh. er det høyeste fjellet i Skottland og på De britiske øyer. Etter Ben Nevis følger Ben Macdhui og Braeriach som nest og tredje høyest. Disse to ligger i fjellområdet Cairngorms i den nordøstlige delen av det skotske høylandet. Fjellet Càrn Eige er det høyeste fjellet nord for Great Glen, men bare det tolvte høyeste i Skottland/Storbritannia.

Fjell i Skottland klassifiseres på en spesiell måte etter både høyde over havet og relativ høyde. Topper med en høyde over 3 000 fot (914,4 meter) kalles Munro (etter sir Hugh Munro). Det er 284 fjell i Skottland som har denne klassifiseringen; alle ligger i det skotske høylandet. Oppdaterte lister over fjelltopper med klassifisering utarbeides av Scottish Mountaineering Club. Siste og gjeldende revisjon av deres liste over Munroer er fra 1997.

Det skotske lavlandet i sør og øst har som navnet antyder ikke så høye fjell. Her er det åser og mindre fjell opp mot 700–800 moh. Southern Upland utgjør et relativ høytliggende område som strekker seg på tvers av Skottland fra Galloway i vest til Berwickshire i øst.

Skottland har en total kystlinje på 13 155 km når man inkluderer øyene.^[13] Særlig vestkysten har mange innbuktinger, med flere fjorder (kjent som firth eller sealoch) og halvøyer. Østkysten er mer jevn, men også her er det fjorder, bukter og estuarer. Det er også partier med flatt landskap med lange sandstrender, og fruktbar jord av tidligere havbunn kjent som machair.

Fastlandsskottland har en kystlinje på 9 991 km. I sørvest begynner den i bunnen av den store fjorden Solway Firth i Irskesjøen, som danner sjøgrense mellom Skottland og England. Isle of Man ligger sørvest for munningen av Solway Firth. Fra Solway Firth går kystlinjen vestover, med unntak av innbuktningene Wigtown Bay og Luce Bay, til den når Skottlands sørligste punkt Mull of Galloway. Herfra går skottlands kystlinje nordover langs østsiden av North Channel til sørspissen av halvøya Kintyre. PÅ vestsiden av North Channel ligger Irland. Den skotske østsiden av North Channel åpnes av den store fjorden Firth of Clyde mellom Galloway og Kintyre. Firth of Clyde går helt inn til elven Clydes estuar vest for Glasgow, og har også større sidearmer i Loch Fyne og Loch Long. Her er Skottland på sitt smaleste, og fra Firth of Clyde går kanalen Forth og Clyde-kanalen tvers gjennom landet til Firth of Forth på østkysten. De store øyene Arran og Bute ligger i Firth of Clyde.

Nordvest for Kintyrehalvøya ligger de store øyene Islay og Jura, og nord for dem igjen går Firth of Lorn nordvestover, og over i Loch Linnhe som går helt inn til Fort William. Den andre store kanalen i Skottland, Caledoniakanalen, går fra Fort William til Inverness i bunnen av Moray Firth på østkysten.

Nord for Firth of Lorn ligger øya Mull og halvøya Morvern, nord for dem igjen ligger halvøya Ardnamurchan med fastlandsskottlands østligste punkt. Videre nordover ligger den lille øygruppa Small Isles og så Skye som er den største øya i de indre Hebridene. Mellom fastlandet/Skye og Ytre Hebridene går det store sundet kjent som the Minch.

Nord for Skye er det ingen større øyer langs kysten av fastlandsskottland. Kystlinjen fortsetter i nord-nordvestlig retning til Cape Wrath som er det nordvestligste punktet av fastlandsskottland. Herfra går kystlinja rett østover til Dunnet Head og John o' Groats ved Pentland Firth som er sundet mellom Skottland og Orknøyene.

Skottland har over 790 øyer utenfor kysten av fastlandet, de fleste av disse ligger innenfor fire hovedgrupper Shetland, Orknøyene og Hebridene, som igjen deles i de Indre og Ytre Hebridene.^[14] Det er også mindre grupper av øyer i fjordene Firth of Clyde, Firth of Forth, Firth of Lorne og Solway Firth og mange mindre øyer i de mange innsjøene i Skottland, blant dem Loch Lomond and Loch Maree.

Mellom mange av disse er farvannet grunt, og flere øyer har landforbindelse seg imellom ved lavvann. Andre er forbundet ved veifyllinger over havnivå eller over broer. I noen av sundene mellom øyene kan det være sterke tidevannsstrømmer. Tidevannet i Corryvreckan mellom Jura og Scarba er en av de sterkeste malstrømmene i verden. Andre sterke tidevannsstrømmer finnes i Pentland Firth mellom fastlandet og Orknøyene og mellom Scarba og Lunga.^[14]

Øyene har forskjellig geologi og geomorfologi. Noen øyer som Skye og Mull er fjellrike, mens andre som Tiree og Sanday er relativt flate og lavtliggende. Mange har grunnfjell av gneis fra Arkeikum som er over 3 milliarder år gammel. Andre, som Shapinsay og andre øyer i Orknøyene, er formet av sandstein av typen Old Red Sandstone, som er ca 400 millioner år gammel, mens andre igjen, som f.eks. Rùm, er formet av mer nylige vulkaner fra Tertiærtiden.^[15]

Den største øya er Lewis og Harris, som har et flatemål på 2 179 kvadratkilometer, og det er til sammen 200 øyer som er større enn 0,4 km². Av de gjenværende er det flere, slik som Staffa og Flannan Isles, som har blitt kjente på tross av liten størrelse.^[14]

Ifølge folketellingen i 2001 var 97 skotske øyer bebodde. Mange øyer som tidligere har vært bebodde, som Mingulay, Noss og St. Kilda-øyene, har blitt fraflyttet i løpet av det siste hundreåret. I dag er det bare 14 øyer som har en befolkning over 1 000 mennesker og 45 som har mer enn 100 innbyggere. Mellom 1991 og 2001 falt folketallet for øyene totalt med 3 %, selv om det var 35 øyer hvor folketallet faktisk økte på nittitallet. Det totale antallet innbyggere på de skotske øyene var i 2001 på 99 739.^[16]

Kulturen på øyene har blitt påvirket av etterfølgende innflytelse fra keltisk-, norrønt- og engelsk-talende grupper, og dette avspeiles i navnene øyene i dag er kjent under. De fleste av øyene i Hebridene har navn av skotsk gælisk opphav, mens de nordlige øyene i Orknøyene og på Shetland gjerne har norrøne navn som er anglifisert (eller gælifisert). Noen få av navnene har navn med brytonisk eller til og med før-keltisk opphav.^[14]

Rockall er en ubebodd øy (skjær) i Nord-Atlanterhavet, 350 km vest for Ytre Hebridene. Den ble annektert av Storbritannia i 1955 og tilordnet den skotske hebridiske øya Harris. I 1972 ble den erklært som del av Storbritannia gjennom Island of Rockall Act.^[17][18] Eierskapet til Rockall er likevel omstridt da Danmark (på vegne av Færøyene), Irland, Island og Storbritannia alle krever rettigheter til havbunnen utenfor skjæret.^[19][20]

De ti største elvene i Skottland, i rekkefølge etter lengde, er:

1. Tay 193 km
2. Spey 172 km
3. Clyde 171 km
4. Tweed 156 km
5. Dee 137 km
6. Don 132 km
7. Forth 105 km
8. Findhorn 101 km
9. Deveron 98 km
10. Annan 79 km

Ifølge det sentrale skotske byrået for statistikk, General Register Office, var det totale folketallet i Skottland i juni 2006 5 116 900. Dette er en økning på 1,1 % siden folketellingen i Storbritannia i april 2001.^[21]

Skottland representerer bare litt under 9 % av den totale befolkningen i Storbritannia; denne andelen har gått ned siden folketallet i Skottland begynte å synke på 1980-tallet.^[22] En økende fødselsrate^[23] og et høyere nivå av innvandring til Skottland har snudd denne nedgangen og bidratt til den nåværende befolkningsvekst.^[21]

Sammenlignet med resten av Europa har Skottland en lav folketetthet med 64 mennesker per kvadratkilometer,^[24] men er et svært urbanisert] land med 82 % av befolkningen bosatt i tettsteder med 3 000 innbyggere eller mer.^[25] Som et resultat av dette bor mesteparten av befolkningen i det sentrale lavlandet, innenfor området kjent som Central Belt rundt de største byene Glasgow og Edinburgh.^[26] Andre befolkningssentra er på nordøstkysten av Skottland, rundt byene Aberdeen og Inverness.^[26] Regionen Highland i Det skotske høylandet har en befolkningstetthet på 8 innbyggere per kvadratkilometer, noe som er det laveste i landet. I disse områdene bor folk i landsbyer, små byer eller isolerte gårder.^[25]

Nesten 100 av øyene i Skottland er befolket; det største folketallet har Lewis med 16 782 innbyggere, først og fremst konsentrert rundt Stornoway, som er den eneste byen med status som burgh på de Ytre Hebridene.^[27] Det laveste folketallet som er registrert på en øy er 1 (Eilean Donan, Innis Chonan, Sanda Island og Shuna).^[27] Mellom 1991 of 2001 gikk det totale folketallet på de skotske øyene ned med 3 %.^[27] Noen øyer, som Tiree, Skye og Eigg, hadde motsatt trend og opplevde befolkingsvekst i samme periode.^[27]

Det er seks byer med status som «city» i Skottland: Glasgow, Edinburgh, Aberdeen, Dundee, Inverness og Stirling. Ifølge folketellingene i 2001 var Glasgow den største byen i Skottland med et innbyggertall på 629 501, mens den skotske hovedstaden Edinburgh hadde 448624 innbyggere samme år.^[28] Mellom 1991 og 2001 økte innbyggertallet i Edinburgh og Stirling med henholdsvis 2,9 % og 6,5 %,^[28] i motsetning til Glasgow, Dundee og Aberdeen som alle opplevde nedgang i innbyggertallet i denne perioden.^[28] Utenom byene var den største befolkningsveksten i regionene West Lothian, East Lothian, Aberdeenshire og Perth and Kinross.^[28] Ytre Hebridene hadde en nedgang i innbyggertall på 9,8 % mellom 1991 og 2001.^[28]

• (en) Geography of Scotland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

På Commons finnes et atlas for Skottland