Anatolij Krupenskij
| Anatolij Krupenskij | |||
|---|---|---|---|
 Krupenskij i 1910 da han var den russisk tsars sendemann til Norge. | |||
| Født | 3. nov. 1850 Chișinău | ||
| Død | 5. des. 1923 (73 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, politiker | ||
| Utdannet ved | Juridisk fakultet ved det keiserlige Moskva Universitet | ||
| Far | Nikolaj Krupenskij | ||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet | ||
| Gravlagt | Cimitero acattolico di Roma | ||
Anatolij Krupenskij (russisk: Анатолий Николаевич Крупенский; født 3. oktober 1850 i Chișinău, Moldova, død 6. desember 1923 i Roma, Italia) var en russisk diplomat og tsarens sendemann til Norge fra 1905 til 1912.[1]
Biografi
[rediger | rediger kilde]Etter å ha mottatt en cand.jur. i hovedstaden Moskva fikk han i 1874 jobb i det russiske utenriksdepartement. Fra 1877 til 1882 var han sekretær ved legasjonen i Wien før han fra 1882 til 1896 hadde en lang periode som sekretær ved legasjonen i London. Fra 1896 til 1905 var han ved legasjonen i Roma.
Etter at Norge ble uavhengig ved unionsoppløsningen i 1905, ble Krupenskij utnevnt til overordentlig fullmektig til Norge av tsar Nikolaj II av Russland (1868–1917) og stasjonert i Kristiania. Han ble således en av de absolutt første diplomater til det nye landet.[2] Krupenskij, som var til stede ved kroningen av Haakon VII (1872–1957) i 1906, måtte samme år også håndtere «Vardøsaken», der poståpner Adam Egede-Nissen (1868–1953) ble dømt for å ha trykket tsar-uvennlig propaganda. Dommen mot Egede-Nissen medførte at Krupenskij fikk eget postbud.[3]
Den 19. juli 1910 tok han del i tremaktskonferansen om Svalbard, der foruten Russland også Sverige var representert ved Hjalmar Hammarskjöld (1862–1953) og Norge ved Francis Hagerup (1853–1921). Det gjaldt suvereniteten rundt Spitsbergen, der man i 1906 hadde gjenopptatt forurensende kullutvinning. Resultatet var at området ble erklært nøytralt ingenmannsland.[4]
Han bodde forøvrig i en sveitservilla på Ormøya like sør for Kristiania.[5]
I 1912 etterfulgte han grev N. Dolgorukij som minister i Roma.[6] Hans formelle virke endte ved starten av den første verdenskrig omkring 1915, men Krupenskij ble kjent for å holde ambassaden åpen for russiske flyktninger.[7] Han døde i 1923 og er gravlagt på Cimitero acattolico di Roma.
Han var av huset Krupenskij, en adelsfamilie fra Bessarabia (omtrent dagens Moldova ved Svartehavet). Moren het Nadezjda Ivanovna Gints (1829–1911). Faren Nikolaj Matveevitsj Krupenskij (1822–1893)[8] var statsråd. Brødrene Mikhail (1851–1905) og Aleksandr (1861–1939) var adelsmenn i hjembyen, mens yngstebroren Vasil (1868–1945) var sendemann til Peking. Broren Pavel (1863–1939) var i Dumaen for nasjonalistpartiet. Etter den russiske revolusjon ble Bessarabia en del av Romania, og brødrene emigrerte omkring 1921. Broren Vasil flyttet til Anatolij i Roma.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Kroupensky, Anatole i Illustrert Norsk Konversationslexicon 1907–1913.
- ^ Dette fremgår av beretningen om da skogfullmektig Anders Torstensen (1873–1945) i 1905 hadde Krupenskij med på elgjakt ved Losby Gods i Lørenskog nord foo Kristiania: «Han var den fyste utenlandske ministern i Norge. Men i skæuven var'n ittno tess, prate høgt og bråka og det vard itte skøtin noe. 'Koruke, koruke', gjentog'n da'n fekk se ei kuruke og spurde hå den heitte, og 'estlort, estlort' øvde'n, han fekk navne på hestlort». Se Rovdyrjegere på Romerike av Øyvin Ribsskog, 1953
- ^ Ifølge Adam Egede-Nissens (1868–1953) selvbiografi Et liv i strid (side 107), utgitt 1945.
- ^ Ifølge Johannes Selands bok Macody Lund: Et hjerte i en kruttønne fra 1971.
- ^ Ifølge boken Levende anekdoter av Jon Dørsjø fra 1959, der statsminister Christian Michelsen (1857–1925) forteller: «I en svær dragestilvilla med tårn på toppen av Ormøya residerte i gamle dager den keiserlige russiske minister Krupenskij ... en veldig matmons og damevenn, og litt norsk hadde han da lært seg».
- ^ Minister Kropuensky i Aftenposten den 18. april 1912.
- ^ Ifølge en biografi om Norges sendemann til Roma, Johannes Irgens (1869–1939, se nasjonalbiblioteket): «For de få som ennu husker Krupensky kan følgende være av interesse: Han endte sin karriere som Keiseren av alle Russlands ambassadører i Roma. Her åpnet han og hans frue ambassadens dører for landflyktige russer og nøiet sig selv med to små værelser. Dette varte til Italia anerkjendte det nye regime og ambassadens bygning blev overlevert til Sovjet-Russland».
- ^ Ifølge en russisk slektswiki