Staten Katanga

Denne side handler om utbryterrepublikken Katanga som eksisterte fra 1960 til 1963. For annet se Katanga.

Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.

Staten Katanga (fransk: État du Katanga, også omtalt som Republic of Katanga), var en utbryterrepublikk som proklamerte sin uavhengighet fra Republikken Kongo (Léopoldville) den 11. juli 1960 under Moise Tshombe, leder av den lokale Confédération des associations tribales du Katanga (CONAKAT)-partiet. Den nye katangesiske regjeringen fikk ikke full støtte i hele provinsen, spesielt hos befolkningen i det nordlige Katanga, i Baluba-områdene. Staten er nå Katanga-provinsen, en del av den demokratiske republikken Kongo Uavhengighetserklæringen ble proklamert med støtte fra belgiske forretningsinteresser og over 6 000 belgiske soldater. Tshombe var kjent som en nær tilknyttet belgiske industriselskaper som utnyttet Katangas rike forekomster av kobber, gull og uran. Katanga var et av de rikeste områder med kobber. Uten Katanga ville Kongo miste en stor del av sine mineralrikdommer og følgelig regjeringens inntekter. Den kongolesiske sentralregjering og store deler den internasjonale opinion var at dette forsøk på å skape en selvststendig belgisk-kontrollert stat gikk på gruveindustriens interesser. Belgia ønsket ikke offisielt å anerkjenne denne uten militær assistanse, kalt Katanga Gendarmerie, opprettet av Tshombes regjering, som opprinnelig var organisert av belgiske armeoffiserer og europeiske leiesoldater.^[1]

Katangas mineralrikdom spilte en viktig rolle i Belgisk Kongo, President Moise Tshombe proklamerte Katanga, en av territoriets rikeste provinser som hadde stått for nesten 50% av Kongo inntekter som en fri og selvstendig nasjon. I henhold til Tshombe og hans medarbeidere var denne aksjon tatt for å hindre kaos for det nåværende regime under statsminister Patrice Lumumba^[2] og søkte hjelp fra Kommunistkilder. Katangas regjering appellerte etter belgisk militær støtte for sin ensidige erklæring om selvstendighet. Tshombe søkte også støtte og anerkjennelse fra USA for sin sak, da han følte at de delte en felles bekymring for mulig utnyttelse av Kongokrisen av Sovjetunionen.^[3] Det var vanligvis en myte i 1961 i De forente nasjoner, generelt var det at Katanga var et nasjonalistisk sentiment. Dette var bare delvis sant. De politiske ledere i distriktene var i opposisjon og Katanges befolkning var aldri direkte blitt spurt om saken. Frigjøring viste seg å være en strategi, ment å bevare Katangas stabilitet i regionen, generelt sett. Vedlikeholde støtten til hvite settlerne, en elite var også en prioritet for president Tshombe, da de var i besittelse av høyst nødvendig profesjonelle kunnskaper, og en exudos av slike folk ville føre til politisk uro, eller kommuniststyre som ville skade Katangas industri.^[3]

Katangas ensidige erklæring om uavhengighet førte til at statsminister Lumumba sendte telegram til FNs generalsekretær, insistierte på at «Belgium's military aggression» i hans land og deres støtte til Katangas løsrivelse. Luumba anmodet om «urgent military assistance» på grunn av den sentrale regjering og Leopoldville. Han fortsatte å klandre Belgia for de nåværende kriser.^[3] Innen United Nations var følelsene mot Katanga generelt blandet. Storbritannia og Frankrike forble nøytrale, den siste ganske fiendtlig mot ideen om fred i Kongo. Britene bidro med generell bistand til FN tropper som tilslutt eventuelt forlot, men avslo å forhandle med Tshombe's opprørsregime. Portugal og Sør-Afrika var åpent fiendtlige mot dette, og holdt vedlike en konstant opposisjon mot enhver innblanding i Katanga.^[3]

Gerald-Libois skrev

«during the entire month of August, a ..race against the clock took place with the objective of building a more or less efficient Katangese gendarmery before the eventual withdrawal of the Belgian troops. The commander of the new gendarmery, Major Crèvecoeur, called for former officers of the Force Publique who had left the Congo after the July troubles or were in Katanga»:.

^[4] Antallet på den nye styrke var opprinnelig satt til 1 500 frivillige fra 16 til 21 år, rekruttert fra «safe» etniske grupper. Nesten hele Force Publique hadde blitt overført til Kamina.

Den 14. juli 1960, som svar på statsminister Lumumba, vedtok Sikkerhetsrådet Resolusjon 143. Denne anmodet Belgia å fjerne sitt militære personell fra Kongo og UN om yte «military assistance to congoleese forces and «to meet fully their tasks».

Lumumba forlangte at Belgia fjernet sine tropper øyeblikkelig, truet ned å søke hjelp fra Sovjetunionen hvis de ikke fjernet seg. FN reagerte raskt og etablerte United Nations operasjoner i Kongo (ONUC). De første FN tropper ankom neste dag, men det kom til øyeblikkelig uenighet mellom Lumumba og FN over den nye styrkes mandat. På grunn av at Congos arme ikke var enig, ønsket Lumumba å bruke FNs fredsbevarende styrker «to subdue Katanga by force».^[5] Under henvisning til resolusjonen skrev Lumumba til FNs Generalsekretær Dag Hammarskjöld,

«From these texts it is clear that, contrary to your personal interpretation, the UN force may be used to subdue the rebel government of Katanga.»

Uenighet over hva UN-styrken kunne, eller ikke gjøre, samt det faktum at ytterligere to tidligere resolusjoner i Sikkerhetsrådet. Den 22. juli vedtok Sikkerhetsrådet Resolusjon 145 som bekreftet at Kongo skulle bli en forent stat og gjentok at Belgia skulle trekke sine tropper. Den 9. august vedtok Sikkerhetsrådet Resolusjon 146 hvor Katanga ble nevnt for første gang, og eksplisitt tillot FN-styrker å gå inn i Katanga, men forbød å

«interveen in or influence the outcome of any internal conflict.»

^[6]

Det er gjenstand for uoverensstemmelse om Belgias innblanding i Katanga. Brussel hadde hverken inspirert eller oppmuntret Moise Tshombes planer om Katangas løsrivelse, men ytet teknisk, finansiell og militær hjelp for å bevare Katangas stabilt og opprettholde ro, orden og sikkerhet. Belgia fortsatte å råde ONU-styrker om unødvendig innblanding mot staten, da det bare ville føre til

«risk increasing the confusion.»

Samtidig informerte utenriksminister Pierre Wigny USA, Frankrike og Storbritannia at hans regjering var i opposisjon til Tshombes intriger og var bekymret for at lang tid adskillekse ville kompromitere Kongos økonomiske vitalitet.^[3] Tross det faktum at det meste av Belgias militære personell var trukket fra Katanga i september 1960, sto fortsatt to hundre igjen. Så sent som i 1963 hadde flere hundre av disse leiesoldater kastet sine uniformer og kledt seg sivilt. Andre notable belgiere som forble inklusive poligiske rådgivere noen diplomater. Da FN-styrker i Kongo var oppsatt på å gi ONUC frihet i Katanga og insisterte på å hindre fredsforsøkene.^[3] Dette syn ble forsterke av President Tshombe selv etter som tiden gikk, spesielt med økende krav fra Léopoldville at FN skulke bruke makt for å fjerne hans regime. Sikkerhetsrådet bare gjentok at ONUC ikke ville bli part i noen internasjonal disputt, men ville gå inn i Katanga for å bistå med ro og orden. De første, vensenlig svenske styrker gikk inn i Katangas hovedstad, Élisabethville 12. august 1960.

Alt dette frustrerte den kongolesiske regjering, som, 27. august iverksatte en dårlig organisert innblanding i Katanga med Kongos militære (ANC)-soldater som kom inn i provinsen på russiske militære kjøretøyer. Hensikten var uklar, men angriperne som for det meste var opptatt med å voldta og drepe på sin vei gjennom landet, ble raskt jaget vekk av Katangas arme. Disse hendelser ville vare føre til ytterligere forverring mellom de to regjeringene; sporadiske sammenstøt kom til å fortsette de neste to år.^[3] Den 8. november ble en irsk pelotong sendt for å reparere en bro i Niemba. Da ble Niemba angrepet og ni menn drept av Balubastammer.^[7]

Bare kort tid etterpå ble Patrice Lumumba kastet i et statskup av Joseph Mobutu. Den 17. januar 1961 sendte Mobutu Lumumba til Élisabethville hvor han ble torturert og henrettet kort tid etter ankomst .^[8]

Sikkerhetsrådet møttes etter Lumumba's død i en høyt beveget atmosfære Det anklaget Lumumba for anti-koloni følelser og retorikk. Den 21. februar 1961 vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon 161, som autoriserte

:«all appropriate measures'to prevent the occurrence of civil war in the Congo, including '... the use of force, if necessary, in the last resort»

. Denne resolusjon krevde fjerning fra Kongo av alle belgiske tropper og fremmede leiesoldater, men uttrykte ikke klart sitt mandat til å gjennomføre operasjonene. Likevel, den ble tolket av lokale FN-styrker til å rettferdiggjøre militære operasjoner for å få slutt på okkupasjonen av Katanga. Tross resolusjonen, i løpet av de neste seks måneder gjennomførte FN ingen store militære operasjoner, konsentrerte i stedet på flere runder med politiske forhandlinger. Likevel, mange kilder hevdet at FN-personell initierte og holdt vedlike en høy grad av uroligheter, og var begge ansvarlig for hundredevis, om ikke tusener av sivile liv.

Fra sent på 1960-tallet var Katanga karakterisert av en serie av angrep mellom pro-Tshombe loyalister og Baluba stammee, hvis politiske ledere var normalt alliert med Leopoldville og i opposisjon til Katangas løsrivelse. Mindre kamper ble kjempet mot ANC-enheter som også angrep fra andre provinser.^[3] Sparsomt plasserte og i mange tilfelle slått ned. FN-styrkene hadde en nesten umulig oppgave i å forsøke å hindre en borgerkrig. I et forsøk på fortsatt nærvær i staten, autoriserte Sikkerhetsrådet økt nærvær i Élisabethville. Midt på 1961-tallet hadde sikkerhetsstyrker drept nesten 7 000 Balubas. Mindre angrep begynte også å ramme det kjempende regime. Økt antatall sikkertsstyrker irriterte bare Baluba-folket som så FN som en uønsket inntrenger og begynte å angripe både katangesiske og FN-soldater uten diskriminering.

I 1961 i et forsøk på å styrke sin posisjon i Katanga begynte Moise Tshombe å importere flere utenlandske leiesoldater fra nabolandenene for å bista sine gendarnere. "Leiesoldatproblenet", som det internasjonale samfunnet kalte det var et stort problem for ONUC. Den katangesiske arme var allerede bemannet med belgiske offiserer og hvite frivillige av belgisk herkomst som omfattet 117 menn under Tshombe's ledelse, selv om det fra januar til februar 1961 ble gjort forsøk på å fjerne disse "illegal combatants" fra Kongo, Ble deres plasser raskt overtatt av en betydelig styrke av 500 britiske, rhodesiske, franske og sørafrikanere frivillige. Flere av dem fikk kommando over gendarmere, Mens andre dannet en pro-Tshombe enhet, kjent som International Company, bestående i hovedsak av hvite sørafrikanske soldater.^[3]

Spesielt notabel blant de franske leiesoldater var profesjonelle karrieresoldater som hadde kjempet i den algerske krig. Flere av disse hadde ledet et treningsprogram i Katanga. Den 30. mars ble drt første gang nevnt i en offentlig rapport at store styrker utenlandske soldater var leiesoldater i Katanga inklusive belgiere, italienere og 100 sørafrikanere.^[3] Det brøt snart ut alvorlige kamper da president Tshombe begynte å oppfordre katagenske sivile og leiesoldater til å angripe FN-styrker etter at ONUC sendte den 5 000 mann sterke 99th Indian Infantry Brigade in i hovedstaden. Den 5. april 1961 kritiserte Generalsekretæren belgiske leiesoldater for deres arbeid i Katanga og fordømte Tshombe for å sette den kantagesiske befolkning opp mot FN-styrkene. Fiendtlighetene brøt ut tre dager senere da belgiske og sørafrikanske gendarmere angrep Kabalo, en Baluba-by i Katanga og angrep etiopiske fredsbevarende styrker som var stasjonert der. I kampen som fulgte ble i det minste 30 leiesoldater avvæpnet og tatt. Det var ikke før 30. april at Katangastaten var enig i å innstille flientlighetene mot ONUC.^[3]

I juni ble president Tshombe arrestert etter å ha deltatt i Coquilhatville-konferansen for Kongo-ledere, samme dag han skulle gå ombord i et fly for å reise tilbake til sitt hjemland. Han ble holdt under husarrest og anklaget for å ha oppmuntret til revolt mot Kongos regjering, ulovlig beslaglegging av våpen og fly samt trykking av falske pengesedler. Tshombe underskrev deretter en avtale om å gjenforene Katanga med resten av landet og ble deretter løslatt.^[9] Likevel, innen august ble det klart at han ikke hadde til hensikt å innfri avtalen. Tshombe erklære åpent i en tale samme måned at han ville forsvare Katangas rettigheter som selvstendig stat og ville gjøre hva som helst for å opprettholde status quo, og stå imot enhver opposisjon.

I august og september gjennomførte FN operasjoner for å arrestere og repatriere leiesoldater og belgiske politiske rådgivere fra Katanga med militær makt, viste til at slike utlendinger stod bak regimet. Den første operasjon ble utført av indiske UNF-tropper som begynte å runde opp leiesoldater kl. 5 am. Det kuliminerte i den blodigste fangst av 400 menn.^[3] Selv om Belgias konsul i Katanga var pålagt å deportere de gjenværende belgiere, inklusive politiske rådgivere. Han kunne bare utøve lovlig myndighet over offisiell stab tilknyttet sitt lands regjering eller militære.

Alt i alt, om lag 300 av de som ble tatt ble utvist fra Kongo, selv om flere leisodater returnerte senere. Spesielt hvite katangesere var imot denne aksjon, iverksatt av FN. Tshombe ble tatt overraskende, og spenningen eskalerte hurtig. Den 11. september forlangte UNF videre at alle utlendinger som tjenstgjorde som politi i Katanga skulle utvises, men Tsombe svarte ikke på dette. Forhandlinger om fredelig fjerning av gjenværende utlendinger ble raskt slått ned da det ble klart at noen FN-ansatte hadde planlagt å støtte en konspirasjon om å fjerne Tshombe fra makten, beslaglegge radiostasjonen i Élisabethville, og arrestere hans gendarmere. Katangeserne var raske til å avsløre dette plot, og da Tshombe konfronterte FN med sine anklager som var basert på solid grunnlag. Hvis en slik hendelse var blitt tillatt ville den klart ha blitt oppfattet som brudd på ONUC's forsikring om å forbli nøytrale i interne spørsmål foruten å ta riktige aksjon for å hindre en storkonflikt.^[3] Neste dag ble fiendtlighetene gjenopptatt etter at 155 irske soldater som beskyttet sivile i Jadotville som ble omringet av en overlegen styrke av gendarmere, inklusive mange europeere. Tross flere nederlag etter luftangrep fra Katangas Flyvåpen ført av leiesoldater, nektet troppene å overgi seg, tross store tap blant angriperne.^[3][10]

ikke lenger istand til å håndtere den økende volden i Katanga, ble ONUC kommandanter tilslutt enig i en ny plan som ville fjerne Katangas regjering fra makten. Den anmodet UNF tropper om å ta leiesoldatene, postkontoret og radiostasjonen i Élisabethville, og sende en representant fra den sentrale kongolesiske regjering til å overta kommandoen. Dette forslag var på ingen måte ufarlig. Det ble motarbeidet av gendarmere og deres allierte leiesoldater. Det opprinnelige FN-initiativ til å ta over postkontorer ble effektivt motarbeidet. Senere samme dag iverksatte katangesiske soldater et koordinert angrep mot ONUC-styrker. En åtte dagers lang kamp pågik i byen som resulterte i 11 drepte FN-personell. Et kompani med irske tropper i Jadotville ble tatt. Tshombes arme tok ikke makten, og det lille Katangese flyvåpen gjennomførte en vellykket runde med bombing av FN-stillinger i Jadotville, Élisabethville og Kamina.^[11]

Skuffelsen over UNFs feilgrep kunne også skyldes deres dårlige utstyr. Mens gendarmere hadde automatiske rifler, tunge maskingevær, munnladere, og Greyhound panserbiler, var størsteparten av FN-troppene utstyrt med rifler og sivile biler, utstyrt med tilfeldig beskyttelse. Under kamphandlingene ble katangesiske myndigheter tilbudt midlertidig våpenhvile som umiddelbart ble avslått av ONUC. Tilslutt ble det klart at noen grunn til å fjerne Moise Tshombe hadde slått feil. De britiske, belgiske og franske regjeringer, spesielt ble kritiske til "fredsbevarende operasjoner" i Kongo som ville interferenc i innenlandske saker.^[3] De ba om en øyeblikkelig våpenhvile. Sovjetunioonen, på denne andre side, protesterte i at mer makt skulle ha blitt brukt på å undertrykke Katanga og initierte en øyeblikkeblig gjenforening med Mobutus regjering.

Begrensede fredsforhandlinger fortsatte etter at FNs Generalsekretær Dag Hammarskjöld omkom i 1961 i et flyhavari nær Ndola, Nord Rhodesia (nå Zambia.

Etter påtrykk fra FN (militære angrep) ble Tshombe senere enig i en tre-punkts plan fra fungerende Generalsekretær U Thant som skulle ha gjenforent Katanga med Kongo. Likevel. Dette ble en avtale bare på papiret. Katangas regjering insisterte på at skulle planen i sin helhet bli akseptert av Leopoldville, skulle Tshombe medvirke til å forfatte en ny kongolesisk forfatning og velge sine egne representanter til Parlamentet. Likevel, begge sider begynte å uttrykke reservasjoner om ordleggingen mindre enn en uke senere. Presidenten ønsket at hans avtale skulle bli ratifisert av Nasjonalforsamlingen før den kunne bli betraktet som bindene. Denne misforståelse førte snart til kollaps i forbindelsen med Kongos leder Cyrille Adols regime. De frustrerte United Nations vedtok da en ny plan, som ønsket føderal konstitusjon i Kongo innen tretti dager, og gjøre slutt på de illegale katangesiske opprørerne, nytt felles pengesystem og deling av inntektene fra gruvedriften på en femti-femti basis mellom Katanga og den sentrale regjering.^[3]. U Thant, som var hovedarkitekten bak dette forslag forklarte også at Tshombe uten vilkår måtte frigi alle sine politiske fanger. Belgia og United States håpet at dette ville få en positiv rolle i å forene Kongo, og godkjente planen. Mens Cyrille Adola øyeblikkelig aksepterte dette kompromiss, stipulerte George Moise Tshombes betingelsene. En serie av diskusjoner, ledet av FN fulgte, selv om de fikk få resultater. Thant, som hadde blitt sterkt opptatt av det han betraktet som Katangas pålagte økonomiske sanksjoner. Dette førte bare til at Generalsekretæren var for en fredlig integrasjon. Den 19. desember trakk en skuffet Tshombe seg fra de pågående forhandlinger i protest.

Da 1962 nærmet seg slutten på året økte FN gradvis sin operative styrke i Katanga, men Thant vurderte enda sterkere virkemidler, med makt å gjøre slutt på Tshombe's planer. Da UNF fortsatt ble ydmyket av gendarmerne, eskalerte den politiske uro til militær spenning. Da katangeserne feiret sin årsdag for frihet, for eksempel, blokkerte FN-myndigheter veien inn til Élisabethville av frykt for den 2 000 mann sterke "æresvakt" som skulle marsjere i de forventede parader. Flere tusen sivile demonstrerte umiddelbart mot denne unilaterale aksjon.^[3] To måneder senere beslsgla lokale myndigheter flere jernbanevogner med utstyr og forsyninger for ONUC operasjoner og flere Gurkha fredsbevarende soldater ble skadet av umerkede landminer ved Katangas grense.

En etterfølgere rapport, utarbeidet av Brookings Institution indikerte at Katangas regime kjøpte nye militære fly og økte styrken på sin arme, rapporterte at de hadde til disposisjon 40 000 tropper og gendarmere, i det minste 400 leisodater og minst 20 fly. Disse tall var overdrevne .^[3] Generalsekretørens kontor svarte med økende handelsanksjoner, og flere medlemsland i United Kingdom, spesielt, forsatte å innføre embargo for å tvinge frem en politisk løsning.

Den 20. desember annonserte American State Department at de ville sende en militær misjon til Katanga, et forslag som ble sterkt kritisert av både hvite og sorte katangesere. I det minste protesterte hundre lokale studenter, mange av dem europeere foran United States konsulat. Kongos regjering og Østblokklandene sa seg enig .^[3] Men det ble snart klart at Katanga's ønske om internasjonal anerkjennelse var dødsdømt; høyt trykk for direkte handling, økende amerikanske interesser, den militanta holdning blant UNF kommandanter og Belgias forsikring om å slutte å støtte rebeltegjeringen, alle forslslsg krevde kraftigere skyts mot Moise Tshombe i nær fremtid.

Den 24. desember 1962 kom det til et sammenstøt mellom FN-styrker og en katangesiske gendarmerpost nær Élisabethville. Et helikopter ble skutt ned, og President Tshombe uttrykte beklagelse over det han uttrykte måtte ha vært en misforståelse, lovte å sende tilbake alle sine styrker. Men den 27. desember fortsatte skuddveksling på begge sider; FN-offiserer underrettet Nasjonalforsamlingen at det ville ta alle nødvendige tiltak for å forsvare seg selv, medmindre skytingen opphørte øyeblikkelig.^[3] Operasjon ''Grandslam'' ble iverksatt dagen etter og fredsbevarende styrker marsjerte inn i Élisabethville for å nøytralisere gendarmerne.

Innen tre dager var Élisabethville under FN-kontroll. Flere gendarmere ble enten tatt eller opphørte å slåss. De utenlandske leiesoldater forsvant. Jagerfly gjennomførte over sytti angrep mot Katangas flyvåpen. Alle, unntatt to jetfly ble ødelagt på bakken.^[3] Tshome selv rømte fra sin hovedstad, men truet med å iverksette en motoffensiv medmindre UNF av avblåste angrepene. En fredsavtale frem til 1. januar ble inngått, men i et kontroversielt selvforsvar, ignorerte FN-personell sine ordrer fra New York og angrep Jadotville. Katanga-styrker sprengte broer over Lufira River for å hindre fremrykk uten nytte, da styrkene kom over ved hjelp vrakgods, tross motstand fra snikskyttere.^[3] Det er senere blitt foreslått at dette var på grunn av den trege kommunikasjon som plaget ONUC i Katanga og hele Kongo.^[3] Den etterfølgende inntagelse av Jadotville hindret Tshombe's loyale fra å ta stilling der, noe han opprinnelig fryktet.

Etter at Jadotville var tatt var det flere kontroversielle hendelser som omfattet FN-styrker og sivile. To belgiske kvinner i en bil ble drept ved en veisperring etter å ha blitt skutt på av indiske vakter. Det var også andre sivile tap, inklusive ytterligere to uidentifiserte europeere som døde som et resultat av aksjon fra UNF. Etter disse hendelser avblåste U Thant ytterligere militære operasjoner mens belgiske og britiske tjenestemenn åpnet for diskusjoner med Tshombe og forsøkte å få ham til å kapitulere. Det var blitt klart at tiden var blitt desperat kort. Den 11. januar entret fredsbevarere Sakania, nær grensen til Rhodesia. Katangesiske gendarmere hadde allerede blitt sendt dit, men utgjorde ingen trussel. De gjenværende leiesoldater, for det meste franskmenn og sørafrikanere var ikke istand til effektivt lederskap. De ignorerte instuksjoner om å følge en "scorched earth" politikk og flyktet landet via Angola.^[3] Den 21. januar oppga å Moise Tshombe å kjempe og sa seg enig i å følge ordre fra FN i Kolwezi som var hans siste skanse. Landminer og sperringer måtte fjernes og alle bevæpnede loyalister ble beordret til å gi fra seg sine våpen. Tsombe rettet en siste appell til sine supportere

"For the last two and a half years you have twice fought heroically against the enemy. Now their superiority has become overwhelming."

^[12]

Kongos regjering tok omgående titak for reintegrere Katanga med resten av nasjonen. Gendarmerne ble absorbert i i det militære, og Joseph Ileo, tidligere statsminister ble utnevnt til Resident Minister for den nye provinsen. FN bistod med med å gjenforene den delte økonomi og administrasjonen. Den 29. januar kunngjorde Generalsekretærens kontor at mesteparten av FNs virksomhet i den tidligere staten ville bli begrenset til økonomien og at en betydelig redusert styrke ville bli vedlikeholdt for ro og orden. Danmark, Ghana og Filippinene alle lovet mer personell. U Thant anmodet også om en reduksjon i den militære tilstedeværelse, i tilfelle nytt angrep av fanatikere og steinharde. selv om bruk av makt var tatt over av ONUC for å holde nede Tshombe, siden han var opptatt av et siste slag:

For a peace force, even a little fighting is too much, and only a few casualties are too many:.

Det viktigste "minne" om Katanga er tre mynter med navnet: I omløp ble 1 og 5 Franc slått i Bronse og en 5 franc minnemynt slått i Gull, alle datert 1961, 5 Franc i gull ble slått i 20 000 eksemplarer.^[13]

• Public Papers of the Presidents of the United States, John F. Kennedy, Containing the Public Messages, Speeches, and Statements of the President, January 1 to November 22, 1963 (1964), Washington, US Government Printing Office.
• Cruise O'Brien, Conor (1962) To Katanga and Back, London, Hutchinson.
• Devlin, L. (2007) Chief of Station, Congo: Fighting the Cold War in a Hot Zone, New York, Public Affairs, ISBN 1-58648-405-2.
• Epstein, Howard (ed). (1974) Revolt in the Congo, 1960–1964, Armor Books. Essays by various authors.
• Gondola, Ch. Didier. (2002) The History of Congo, Greenwood Press, ISBN 0-313-31696-1.
• Hilsman, R. (1967) To Move a Nation: The Politics of Foreign Policy in the Administration of John F. Kennedy, New York, Doubleday, ASIN B000UFO1WI.
• Jackson, H.F. (1982), From the Congo to Soweto, U.S. Foreign Policy towards Africa since 1960, New York, McNally & Loftin Publishers, ISBN 0-688-01626-X.
• Kalb, M.G. (1982), The Congo Cables: The Cold War in Africa – From Eisenhower to Kennedy, New York, Macmillan Publishing Company, ISBN 0-02-560620-4.
• Kestergat, J. (1986) Du Congo de Lumumba au Zaïre de Mobutu, Brussels, P. Legrain, ISBN 2-87057-011-2.
• Legum, Colin. (1961) Congo Disaster, Penguin Books.
• Lemarchand, René, (1964) Political Awakening in the Belgian Congo, University of California Press.
• Mahoney, R.D. (1983) JFK: Ordeal in Africa, New York, Oxford University Press, ISBN 0-19-503341-8.
• Meredith, Martin. (2005) The State of Africa: A History of Fifty Years Since Independence, The Free Press. ISBN 978-0-7432-3222-7
• Oliver, Roland & Atmore, Anthony. (1994) Africa since 1800, Cambridge University Press
• Weissman, S.R. (1974), American Policy in the Congo 1960–1964, New York, Cornell University Press, ISBN 0-8014-0812-1.
• Young, Crawford (1965) Politics in the Congo, Princeton University Press

• Crellin, Zac (4. august 2016). «The conspiracy of Katangese nationalism». Fahamu. Pambazuka News. 
• Gérard-Libois, J. (1963) Sécession au Katanga, Brussels, Centre de Recherche et d'Information Socio-Politiques.
• Larmer, Miles and Kennes, Erik (2014) "Rethinking the Katangese Secession" in Journal of Imperial and Commonwealth History, pp. 1–21.
• Yakemtchouk, Romain (1988). Aux origines du séparatisme katangais. Brussels: Académie royale des sciences d'outre-mer. OCLC 19371066. 

(en) State of Katanga – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• (fr) Constitution of Katanga (HTML)
• Republic of Katanga