Ramsar-konvensjonen

«Ramsarområde» omdirigeres hit; se også Ramsar-områder i Norge

Ramsar-konvensjonen
Type		Konvensjon
Virkeområde		169 land
Vedtatt		2. februar 1975
I kraft		21. desember 1975
Formål		Vern av våtmark
Målform		tsjekkisk
Nettside		ramsar.org
Lovdata-ID		昭和55年条約第28号

Ramsar-konvensjonen (egentlig Konvensjonen om våtmarker av internasjonal betydning, særlig som fuglehabitat) er en internasjonal avtale for bevaring og bærekraftig bruk av våtmarker. Formålet er å begrense tap av våtmarker og bremse det økende presset på våtmarksområder. Konvensjonen skal utbre kunnskapen om våtmarkenes økologiske betydning og deres betydning for forskning og rekreasjon.

Konvensjonen ble vedtatt på et møte mellom 18 nasjoner i Ramsar i Iran 2. februar 1971, og trådte i kraft 21. desember 1975. Deltakerlanda møtes til en deltakerkonferanse hvert tredje år. Tillegg til den opprinnelige avtaleteksten er blitt vedtatt i Paris i 1982 og i Regina i 1987. Det er oppretta et fast sekretariat med sete i Gland i Sveits.

Per 2013 har 168 land ratifisert avtalen, og avtalen omfatter 2 143 verneområder, på tilsammen 205 530 km².^[1] Landene forplikter seg til å vektlegge bevaring av våtmark, samarbeide om vern av våtmark, og å opprette minst ett såkalt Ramsar-område hver. Disse områdene skal være viktige i internasjonal målestokk og skal gis et spesielt vern. Storbritannia har det største antall Ramsar-områder med 166, mens Canada har det største arealet med 131 000 km².

Norge var i 1974 et av de første landene som ratifiserte våtmarkskonvensjonen. Miljødirektoratet er forvaltningsmyndighet for konvensjonen. Antallet ramsar-områder i Norge har blitt utvidet i alt seks ganger, sist i 2013. For tiden er det 63 Ramsar-områder i Norge. Flere av Ramsar-områdene er «våtmarkssystem» som omfatter flere separate verneområder.

• The Ramsar Convention on Wetlands
• Miljøstatus i Norge: Ramsarkonvensjonen