Axel Maurer
| Axel Maurer | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 12. apr. 1866[1] | ||
| Død | 26. sep. 1925[2] (59 år) | ||
| Beskjeftigelse | Skribent | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Axel Maurer (født 12. april 1866 i Kristiania, død 26. september 1925) var en norsk dramatiker, redaktør og teatersjef.
Liv og virke
Bakgrunn
Axel Maurer tok graden cand.jur. i 1889, men praktiserte ikke som advokat; i stedet reiste han utenlands for å studere teater.
Teatermann
Fra 1895 til 1896 var han kunstnerisk og økonomisk leder for Karl Johan Theatret i Kristiania.[3][4] Dette teateret hadde blitt grunnlagt i 1893 i lokalene til Kristiania Tivoli, og ledet av Olaf Hansson innen Maurer overtok, men det opphørte i 1896.[5]
I denne perioden skrev og utgav han skuespillet Lykkens Pamphilius, som ble oppført i Sekondteatret i 1900 til mediokre anmeldelser. Samme mottagelse fikk også hans skuespill Kundskabens Træ, oppført i november 1897 på Kristiania Theater. Hans skuespill Babylons konge, oppført på Nationaltheatret, mottok noe mer blandede kritikker.[3][4] Et annet skuespill, Arilda, ble antatt av Nationaltheatret, men sannsynligvis aldri oppført.[6]
Maurer redigerte humormagasinet Tyrihans fra 1898 til 1899. Hans sangbok, Kristiania-viser, utgitt i 1907 med nye tekster til kjente melodier, ble fint mottatt.[3][4]
Han innlot seg også på opplesningsturnéer i Norge, Danmark (1909), USA (1910) og Tyskland (1911).[6] I 1917 utgav han romanen Den store kjærlighed, samt humoreskene Portnøklen og Mindebægeret, henholdsvis i 1918 og 1919.[7]
Maurer var ikke ukontroversiell. I 1905, da Norge var i ferd med å bryte ut av unionen med Sverige, angrep han forhandlingene i Karlstad i et hefte som ble solgt på gaten. Heftet ble snart forbudt av de norske myndigheter, som ikke ønsket et kritisk synspunkt på forhandlingene, ifølge dagbøkene til Johan Castberg.[8]
I 1915 deltok Maurer på generalforsamlingen til Nationaltheatret. I den åpne diskusjonen på forsamlingen fordømte han nærværet av en camorra i norsk kunst og litteratur, som handlet som et hemmelig selskap. Camorraen . ordet hentet fra den italienske forbryterorganisasjonen - hadde en hemmelig innflytelse over hvilke skuespill som ble oppført og hvilke kunstnere som mottok stipendier. Den angivelige formannen til denne camorraen var teateranmelder Sigurd Bødtker.[9] En debatt ble avholdt i Kunstforeningen hvor Maurer ble bedt om å underbygge sine beskyldninger. I løpet av debatten ble det utpekt et verk av Axel Borge, som angivelig hadde blitt refusert under skumle omstendigheter, men Borge var der selv for å benekte dette og støtte Bødtker. Bødtker benektet påstanden om en camorra, og hevdet at en mulig årsak for angrepet var refuseringen av ett av Maurers skuespill. Maurer ble sterkt angrepet av Nils Kjær, og fikk også ufordelaktige kommentarer fra Peter Egge, Hjalmar Christensen og Arnulf Øverland.[10]
Han døde bare 59 år gammel i 1925.[6]
Ei gate i Oslo, Axel Maurers vei, ble navngitt etter ham i 1934.
Referanser
- ^ Folketellingen i Norge i 1910, www.digitalarkivet.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ Dagsavisen, utgitt 30. september 1925[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Salmonsens konversationsleksikon
- ^ a b c Illustreret norsk konversationsleksikon
- ^ Salmonsens konversationsleksikon
- ^ a b c «Axel Maurer». Aftenposten Aften. 30. september 1925. s. 4.
- ^ (no) Liste over publikasjoner i BIBSYS
- ^ Dahl, Hans Fredrik; Bastiansen, Henrik G. (2000). Hvor fritt et land? Sensur og meningstvang i Norge i det 20. århundre. Oslo: Cappelen. s. 32. ISBN 82-02-19089-4.
- ^ «Nationaltheatrets generalforsamling». Aftenposten. 1. desember 1915. s. 6.
- ^ «Axel Maurer maa staa til rette i Kunstforeningen for sine uttalelser om 'Kamorraen'». Aftenposten. 4. desember 1915. s. 4.