Ivar Ballangrud

Ballangrud, Ivar Eriksen, norsk skøyteløper, 07.03.1904–01.06.1969. Husmannsgutt fra Hadeland, utgjorde «Hadelandstrioen» sammen med Mikhael Staksrud og Hans Engnestangen. Medlem av Kristiania/Oslo, Drammens og Trondhjems Skøiteklub.

Nasjonalt og internasjonalt gjennombrudd som langdistanseløper i 1924. Etter en sesong ødelagt av reumatisme, kom han tilbake og ble verdens- og Norgesmester 1926. I VM vant han, som den første etter Oscar Mathisen og siste før Ard Schenk, alle fire løp. Han vant sitt siste VM i 1938, og avsluttet den internasjonale karrieren med 4. plass året etter. Han forsøkte å kvalifisere seg til OL som 43-åring i 1948, men lyktes ikke.

Ballangruds store sesong var 1936, da han vant NM, EM, VM og 3 OL-distanser—500, 5 000 og 10 000 m, pluss sølvmedalje på 1 500 m. 500 meterseieren var omdiskutert. Tilskuere med stoppeklokke hadde langt dårligere tid for Ballangrud enn den offisielle, og pressen mente at det hadde oppstått en misforståelse mellom tidtagere og protokollfører, som arrangørene unnlot å rette opp av prestisjehensyn.

Ivar Ballangrud vant til sammen 4 verdens-, 4 Europa- og 5 Norgesmesterskap, foruten 4 olympiske mesterskap. Han satt 4 offisielle verdensrekorder, samt noen uoffisielle bestenoteringer; blant annet tangerte han Oscar Mathisens legendariske, 22 år gamle 1 500 meterrekord i 1936. I tillegg til hurtigløp på skøyter var han aktiv i sykling og skihopping. Var blant de første norske idrettsutøverne som konkurrerte i Sovjetunionen, men tilhørte aldri Arbeidernes Idrettsforbund. Under og etter idrettskarrieren drev han sportsbutikk; først i Drammen og senere i Trondheim.