Vicente Aleixandre

Vicente Aleixandre
Født		Vicente Pío Marcelino Cirilo Aleixandre y Merlo 26. apr. 1898[1][2][3][4] Sevilla, Spania
Død		14. desember 1984 (86 år) Madrid, Spania
Beskjeftigelse		Poet
Utdannet ved		Residencia de Estudiantes
Nasjonalitet		Spania[5]
Gravlagt		Cementerio de la Almudena[6]
Morsmål		Spansk
Språk		Spansk[7][8][9]
Medlem av		Real Academia Española
Utmerkelser		Nobelprisen i litteratur (1977)[10][11][5] Nasjonalprisen for litteratur (1933) (for verk: La destrucción o el amor) Premio de la Crítica Española (1963) Premio de la Crítica Española (1969) Storkorset av Karl IIIs orden (1978)[12]
Periode		Generasjon 27
Vicente Aleixandre på Commons

Nobelprisen i litteratur 1977

Vicente Aleixandre, fullt navn Vicente Pío Marcelino Cirilo Aleixandre y Merlo (født 26. april 1898 i Sevilla i Spania, død 14. desember 1984 i Madrid) var en spansk poet. Han ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1977 «for en nyskapende diktning som illustrerer den menneskelige tilstand i kosmos og i dagens samfunn samtidig som det representerer mellomkrigstiden store fornyelse av den spanske poesiens tradisjoner».^[13]

Aleixandre tilhørte den innflytelserike poetgenerasjonen Generasjon 27 sammen med blant andre Federico García Lorca, Jorge Guillén, Rafael Alberti og Luis Cernuda og var tidlig påvirked av surrealismen. Den spanske borgerkrig innebar en forandring av hans poesi til et enklere billedspråk.^{[trenger referanse]} Han ble i 1949 innvalgt i Det spanske akademi.

Vicente Aleixandre y Merlos var sønn av en lokomotivfører i Sevilla og tilbragte barndomsårene i Málaga. Fra 1909 bldde han i Madrid, der han også studerte juss og økonomi. I 1922 ble han ved Ateneo i Madrid kjent med Rafael Alberti.

På denne tiden hadde han et lidenskapelig forhold til skuespillerinnen Carmen de Granada.^{[trenger referanse]} Han reiste gjennom Portugal, England, Sveits og Frankrike. I det stille begynte han å skrive sine første dikt. Sitt opprinnelige forehavende å bli kjøpmann måtte han oppgi av helsegrunner.^{[trenger referanse]}

Aleixandre debuterte som dikter i 1928 med Ambito («Omkrets») som den siste av de store dikterne i Generasjon 27 og var da sterkt påvirket av dikterbrødrene Jorge Guillén og Pedro Salinas.^{[trenger referanse]}

Først med den helt surrealistiske Espadas como labios («Sverd som lepper») fant han i 1932 sin egenart, og den fremtreder enda tydeligere i 1935 i La destruccion o el amor («Forintelsen eller kjærligheten») og prosadiktene Pasion de la tierra («Jordens lidelse»).^{[trenger referanse]} De mangetydige, surrealistisk pregede, billedbesatte diktene fortsetter langt inn i Aleixandres senere diktning, selv om stilen ble noe forenklet fra 1940-tallet.^{[trenger referanse]}

Den spanske borgerkrig innebar for Aleixandre en nesten tiårig taushet. Hans sympatier var på den republikanske siden, men en sykdom som hadde rammet ham i ungdommen og lammet kroppen tvang ham til å forbli i Spania i et slags «indre eksil», mens de fleste av hans diktervenner gikk i eksil. Han hyllet den av fascistene myrdede Federico Garcia Lorca i en elegi i 1936. Den ble publisert først i 1953 og da uten dedikasjon, men innebyrden stod klart for alle.^{[trenger referanse]} I samlingen Poemas de la consumacion i 1968 publiserte Aleixandre nok en hyllest til Garcia Lorca, «Den begravde», og da med den myrdede vennens navn nevnt, noe som ble ansett som en modig handling idet militærdiktatoren Francisco Franco fortsatt var ved makten.^{[trenger referanse]}

Allerede i diktsamlingen Mundo a solas («Verden for ensomme») som ble fullbyrdet i 1936 men utgitt i 1950, hadde Alexandre forenklet sin stil. I samlingen som markerer hans lyriske gjenkomst i 1944 Sombre del paraiso («Paradisets skygge») søkte han seg tilbake til sitt livs urkilder, barndomsverdenen og naturen. Han klarte å beherske sin sykdom, overvinne mistrøstigheten og finne en ny tro på «det vanskelige menneskelige liv».^{[trenger referanse]}

«Comunicacion», menneskelig kommunikasjon, ble et nøkkelord i Aleixandres siste store diktsamlinger Historia del corazon («Hjertets historie») i 1954 og En un vasto dominio («I et vidstrakt område») i 1962.^{[trenger referanse]} Også hans siste store diktsamling Poesia superrealista («Superrealistisk poesi») i 1971 preges av en sinnlig konkretisering blant filosofiske utsvevelser og billedberusende drømmesekvenser.^{[trenger referanse]} I 1975 utkom hans siste bok Dialogos del conoceimiento («Innsiktens dialoger»).