De syv mot Theben

De syv mot Theben
orig. Ἑπτὰ ἐπὶ Θήβας
Forfatter(e)		Aiskhylos
Språk		Gammelgresk
Sjanger		Tragedie
Utgitt		467 f.Kr., utg. på svensk 2005[1]

De syv mot Theben (gresk: Ἑπτὰ ἐπὶ Θήβας) er det tredje skuespillet i en trilogi av den greske tragedieforfatteren Aiskhylos skrevet i 467 f.Kr. Skuespillet handler om kampen mellom Oidipus’ to sønner, Polyneikes som ledet «de syv» arméene fra Argos og dets allierte, og Eteokles som forsvarte sitt kongedømme i Theben. Med denne trilogien vant Aiskhylos første pris i Dionysia (Dionysosfestivalen) i Athen i 467 f.Kr. De to første skuespillene i trilogien, Laius og Oedipus, er, i likhet med det avsluttende satyrspillet Sphinx, gått tapt.

Skuespillet tilhører den såkalte Theben-kretsen, dramaer som handler om den mytiske forbannelsen som hang over den thebenske kongefamilien, først og fremst kong Oidipus. Kong Laios, far til Oidipus, hadde fått en spådom fra Oraklet i Delfi om at han ikke måtte få barn, fordi barnet da ville drepe sin far og gifte seg med sin mor. Laios fikk likevel sønnen Oidipus som gjorde nettopp dette. Etter å ha blitt klar over hva han hadde gjort, blindet Oidipus seg selv og lyste en forbannelse over sine to sønner Polyneikes og Eteokles (som Oidipus hadde avlet med sin mor Iokaste). De skulle bli nødt til å dele arven med sverdet i hånd.

Til Theben-kretsen regnes foruten dette dramaet av Aiskhylos, de tre dramaene Kong Oidipus, Antigone og Oidipus i Kolonos av Sofokles, og de tre dramaene Fønikerinnene, De bønnfallende og Bakkantinnene av Evripides.

Da Oidipus blindet seg selv og abdiserte som konge i Theben, avtalte sønnene Polyneikes og Eteokles å styre Theben annethvert år for å hindre en blodig arvestrid. Etter å ha styrt det første året nektet Eteokles å gi fra seg makten til broren, og Polyneikes samlet en stor hær fra syv byer som beleiret Theben. Med oraklets spådom som bakteppe anes fra første øyeblikk den uavvendelige striden mellom Oidipus-sønnene.

• Eteokles, sønn av Oidipus, konge av Theben
• En speider og budbringer
• Antigone, Eteokles’ søster
• Ismene, Eteokles’ søster
• En herold
• Kor av jomfruer fra Theben
• Krigere i Thebens hær

Stykkets handling foregår sentralt i Theben og innledes med at kongen, Eteokles, forbereder sitt folk på beleiringen og krigen mot de allierte styrkene. Han maner sine krigere til dåd og ber kvinnene om å slutte med sine veklager og vende seg til gudene i bønn. En speider kommer og varsler at angriperne er i ferd med å marsjere mot byens syv porter.

Så følger det sentrale tema i handlingen. Speideren forteller hvem av angripernes ledere som går mot de enkelte byportene, og Eteokles svarer hver gang med å fortelle hvilken av byens militære ledere som forsvarer den aktuelle porten. Stykket bygges opp mot klimaks når speideren forteller at Polyneikes går mot den sjuende byporten, og Eteokles bekjentgjør at han selv skal forsvare denne. Koret bønnfaller ham om ikke å gå sin egen død i møte ved å gå mot sin bror, men Eteokles holder fast ved sin beslutning.

Eteokles’ beslutning om å forsvare byen mot angriperne går over til en bitter klage over den skjebnen som er blitt hans ynkverdige slekt til del. Han vet at det ikke er noen vei utenom den dødelige kampen, og her møter vi forfatteren Aiskhylos’ oppfatning av slektsforbannelsen og skjebnen. Eteokles «går med overlegg ut for å møte sin skjebne, han higer etter tvekampen med sin egen bror. Denne dobbelte handlingsmotivasjon – objektivt gjennom slektsforbannelsen og subjektivt gjennom personlig valg er noe spesifikt aischyleisk.»^[2] Eteokles’ siste ord før han går til kampen er: «Når gudene står bak kan ingen unngå ulykken.»

Litteraturforskeren Albin Lesky mener at brødrenes død er den tragiske avslutningen på den opprinnelige versjonen av stykket. I den vanlige versjonen som er kjent i våre dager avsluttes stykket med en herold som kunngjør at Eteokles skal begraves slik det sømmer seg en konge, mens Polyneikes’ lik skal ligge ubegravet. Dette er ifølge den greske troen en vanære og en pinsel for sjelen fordi sjelen fra et ubegravet menneske ikke kan skipes over til dødsriket. Søsteren Antigone motsetter seg statens beslutning og taler lidenskapelig for at broren Polyneikes skal begraves. Lesky legger fram flere indisier på at denne avslutningen er et senere tillegg. Herolden skal ifølge Lesky, representere en statlig komite som ikke eksisterte på den tiden Aiskhylos levde, og også språklige nyanser taler for at dette er et senere tillegg. Det skal også ha vært vanlig i den greske teatertradisjonen å endre på tidligere stykker, og det er ikke overraskende at dette skjer med «De syv» på et tidspunkt etter at Sofokles’ «Antigone» Og Evripides’ «Fønikerinnene» var blitt skrevet og framført. I disse stykkene har Antigones forhold til sin avdøde bror Polyneikes en større rolle.^[3]

• Aiskylos, Sofokles, Euripides (2005). De grekiska tragedierna (på svensk). Oversatt av Emil Zilliacus. Vertigo förlag. s. 40–56. ISBN 91-973099-1-5. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Lesky, Albin (1995). Den greske tragedie. Gyldendal. ISBN 82-05-22991-0. 

• (no) «De syv mot Theben» i Store norske leksikon