Det europeiske konventet

Det europeiske konventet også Konventet for Den europeiske unions fremtid (engelsk: The European Convention eller Convention on the future of the European Union) ble oppnevnt av Det europeiske råd under sitt møte i Laken i Belgia i 2001. Tidligere president i Frankrike Valéry Giscard d'Estaing ble valgt som konventets president, og tidligere italiensk statsminister Giuliano Amato og tidligere belgisk statsminister Jean-Luc Dehaene som visepresidenter. Konventets formål var å forberede den konferansen som skulle holdes mellom EUs regjeringer i 2004. En av føringene i Laken-erklæringen var at konventet skulle lage et utkast til en grunnlov for EU.^[1][2]

Konventets forslag til traktat om en forfatning for Europa ble undertegnet av medlemsstatenes stats- og regjeringssjefer. Ikke alle landene ratifiserte utkastet, og ved folkeavstemninger i Frankrike og Nederland ble det forkastet. Dette førte til at EUs medlemsland gjenopptok forhandlingene og inngikk et forlik som førte til undertegningen av Lisboa-traktaten i 2007.^[3]

EU-traktaten fra Maastricht i 1992/1993 var revidert allerede flere ganger. Det gjaldt både i 1997 (Amsterdam-traktaten) og 2000 (Nice-traktaten). Traktatene var da gjennomgått i en regjeringskonferanse og vedtatt der. Noe tilfredsstillende svar på hvordan EUs institusjoner skulle kunne tilpasses de utvidelser som var i vente, hadde disse konferansene ikke gitt.^[3]

Møtet i Laken, Belgia ble holdt etter en plan skissert av Belgias statsminister Guy Verhofstadt. I Laken-erklæringen ble det stilt 60 spørsmål med tilknytning til fire hovedtemaer:

• En bedre fordeling og definisjon av myndighet til hver enkelt institusjon
• Forenkling av unionens instrumenter.
• Mer demokrati, åpenhet og effektivitet i EU (demokratisk legitimitet og åpenhet i institusjonene, de nasjonale parlamentenes rolle, beslutningsprosessen og institusjonenes funksjon i en utvidet union).
• Veien til en grunnlov for de europeiske borgerne (forenkling og omstrukturering av traktatene, innarbeidelse av erklæringen om de grunnleggende rettighetene og eventuell vedtakelse av en tekst til grunnloven).

Til å besvare disse spørsmålene ble det ansett at en ordinær regjeringskonferanse ikke var tilstrekkelig. Istedet ble det vedtatt å opprette et konvent. Konventet ble gitt som mandat å fremlegge forslag til vedtak på regjeringskonferansen i Roma i 2004.^[1][3][4]

Tidligere president i Frankrike Valéry Giscard d'Estaing ble valgt som konventets president, og tidligere italiensk statsminister Giuliano Amato og tidligere belgisk statsminister Jean-Luc Dehaene som visepresidenter.

I tillegg til disse besto konventet av

• 15 representanter for medlemsstatenes stats- eller regjeringssjefer (1 per medlemsstat),
• 13 representanter for kandidatlandenes stats- eller regjeringssjefer (1 per kandidatland),
• 30 representanter for medlemsstatenes nasjonale parlamenter (2 per medlemsstat),
• 26 representanter for kandidatlandenes nasjonale parlamenter (2 per kandidatland),
• 16 medlemmer av Europaparlamentet,
• 2 representanter for Europakommisjonen.

Videre møtte i konventet representanter for den økonomiske og sosiale komiteen, regionkomiteen, arbeidslivets parter, den europeiske ombudsmannen som observatører. Konventets arbeid ble ledet av et presidium. Presidiet møttes regelmessig to ganger i måneden før et plenarmøte og en gang mellom to møter. I tillegg fantes det et sekretariat. Mer enn 200 personer deltok i konventets arbeid i løpet av det året det var i virksomhet.^[1]

Konventets president Valéry Giscard d'Estaing fremla i juni 2003 forslaget til ny grunnlov. En politisk avtale om forslaget til Traktaten om en forfatning for Europa ble inngått 18. juni 2004, og senere undertegnet av stats- og regjeringssjefene 29. oktober 2004. Ikke alle landene ratifiserte avtalen. Ved folkeavstemninger i Frankrike og Nederland ble forslaget forkastet. EUs medlemsland inngikk deretter kompromisser som førte til Lisboa-traktaten, inngått 13. desember 2007.^[3]