Keiser Xuanzong av Tang: Forskjell mellom sideversjoner

Det var også andre keisere med navnet Xuanzong

Keiser Xuanzong av Tang (kinesisk: 玄宗, født som Li Longji 8. september 685 i Luoyang i Kina, død 3. mai 762) var keiser under Tang-dynastiet i Kina, fra 712 til 755.

Qingming ble gjort til fest (Qingmingfesten) under keiser Xuanzong i 732. Det sies at utgangspunktet var at de rike hadde utviklet det som keiseren mente var et alt for høyt antall kostbare og intrikate seremonier knyttet til forfedrekulten, og han anså at det var på en plass med en forenkling. Han forordnet at de formelle andaktsøvelser knyttet til slektens avdøde forfedre ved de avdødes graver kun skulle finne sted ved Qingming.

Hans keisertid er inndelt i tre herskeræraer: Xiantianæraen (712–713), Kaiyuanæraen (713–741) og Tianbaoæraen (742–756).

Han ble født som sønn av Ruizong som Lǐ Lōngjī. Faren var bare en politisk kasteball i maktspillet til keiserinne Wu Zetian, hans egen mot. Etter at hun ble fratatt makten i 705 ble Ruizongs eldre bror Zhongzong formelt keiser, men i virkeligheten var det hans egen kone, keiserinne Wei, som styrte på hans vegne. I 710 forgiftet hun Zhongzong på grunn av et sidesprang, og innsatte sin egen sønn som keiser.

Ruizong ville kabnskje ha tålt dette, men ikke hans sønn Li Longji (alias Xuanzong). Han ville ikke se en ny Wu Zetian, trengte seg inn i palasset og lot henrette keiserinne Wei og hele hennes familie. Så innsatte han sin far som keiser, men overtok etter konflikter med sin tante 712/13 skrittvis regjeringsmakten selv.

Under keiser Xuanzong opplevde Tang-Kina til å begynne med en gullalder med fred, kulturell blomstring og stor lærdom. For dikterkunstens høydepunkt er f.eks. Li Bai et eksemåel. I 742 bodde han også en kortere tid ved hoffet. For innenrikspolitiske reformer stod f.eks. minister Zhang Jiuling, til han i 736 ble styrtet av Li Linfu (død 752). Utenrikspolitisk ble trass i enkelte tilbakeslag grensene videre utvidet. Først i slaget ved Talas i 751 ble den kinesiske fremmarsj endelig stoppet av araberne.

Men keiseren forfalt personlig til treghet ved fornøyelser og studier av taoismen, og ble til et viljeløst redskap i hendene på to gunstlingers og en sidehustru, Yang Guifei. Førsteminister Li Linfu ledet i over tyve år regjeringssakene og kunne i 737 til og med bevirke at tre av Xuanzongs sønner ble henrettet, deriblant kronprinsen. Etter hans død fikk Yang Guifeis fetter Yang Guozhong posten som førsteminister. Men han ble fastlåst i en maktkamp med general An Lushan, som var blitt en slags stattholder for de nordlige provinser og som selv meget gjerne ville ha blitt førsteminister. Keiseren gjorde intet for å skille de to rivaler fra hverandre, eller innkrenke deres makt.

I mellomtiden tvang dtadige kriger langs silkeveien militærutgiftene i været, og med dem måtte skattene økes. I regjeringen var det strid mellom adelen og de embedsmenn som var kommet til sine stillinger gjennom embedsmannseksamenene. Men keiseren hadde trukket seg helt tilbake til privatlivet og satt inn evnukker som for eksempel Gao Lishi som mellommenn. I hæren hadde yrkessoldatene kunnet tilta seg stor makt, generalene hadde fått for vide fullmakter: Li Linfu hadde nemlig blitt mistroisk til sivilforvaltningen i provinsene og ønsket å benytte militæret som motvekt.

Kort sagt gikk statsskikket av sporet, og keiser Xuanzong enten merket det ikke, eller hadde ingen mulighet til å finne noen løsning på det.

Da An Lushan fryktet for sine embeder og for sitt liv, anstiftet han i 755 til opprør, som spredte seg raskt også på grunn av tørke og oversvømmelser som gjorde store deler av befolkningen i det sentrale Kina misfornøyde med tingenes tilstand. An Lushan erobret 755/56 Luoyang og Chang'an, begge byene ble plyndret og lagt øde. Hans fremgang i kampene mot Tang-styrkene tvang keiseren til å søke tilflukt i Chengdu i Sichuan. På veien dit henrettet hans egne men nå opprørske vaktene Yang Guozhong og tvang den hjelpeløse keiseren til også å la henrette Yang Guifei, fordi de betraktet dem begge for medansvarlige for An Lushans oppstand. Tapet av Yang Guifei utløste en sorg hos Xuanzong som varte til hans død.

Kronprins Suzong flyktet til Gansu og tok der, uten å ta hensyn til sin far, keisertittelen, og derpå abdiserte Xuangzong også formelt (august/ september 756).

Keiser Xuanzong døde den 3. mai 762 om lag ett år etter at opprøret var over, et opprør som hadde kostet storparten av folket livet og styrtet samfunnet ut i kaos.

• Jacques Gernet (1996): A History of Chinese Civilization. Cambridge University Press.