Lincoln Mark-serien: Forskjell mellom sideversjoner

Denne artikkelen er under arbeid. Som leser bør du være forberedt på at innholdet kan endre seg fra dag til dag. Som bidragsyter bør du være forberedt på redigeringskollisjoner. Denne siden har ikke blitt redigert på 14 dager, så denne malen («arbeid pågår») kan nå fjernes. Klikk her, fjern malen og lagre. (Klikk alternativt her for å få hele artikkelteksten inn i redigeringsvinduet snarere enn bare første avsnitt.) Redigeringsforklaringen er ferdig utfylt, så du må endre den hvis du gjør noe annet enn å fjerne malen.

Lincoln Mark
Produsent		Continental Division (1956–1957) Mercury-Edsel-Lincoln (1958–1960) Lincoln-Mercury (1968–1998)
Produsert		1956–1960 1969–1998
Klasse		Stor personlig luksusbil
Karosserityper		2-dørs coupe 4-dørs sedan (1980–1983)
Layout		FR layout
Forgjenger(e)		Lincoln Continental (1940–1948)
Etterfølger(e)		Lincoln LS
Lincoln Mark-serien på Commons

Lincoln Mark-serien var en serie med personlige luksusbiler som var i en lang periode flaggskipmodellen til Lincoln-Mercury divisjonen av Ford Motor Company.

Lincoln introduserte Mark-serien når Continental Division ble integrert inn i Lincoln for 1957; Mark var den dyreste modellen i modellspektret. I 1961 returnerte Lincoln til en enkelt modellinje og droppet dermed Mark-serien.

I 1968 ble Mark-serien reintrodusert som en personlig luksusbil, som Lincoln Continental Mark III. I 1998 ble Mark VIII avviklet som resulterte i slutten for serien.

Arven av Mark-serien lever videre i dagens Lincoln navngivning, siden 2007 har alle modeller hatt «MK» først i modellbetegnelsen, med unntak av Navigator og den nå avviklede Town Car.

Før det var modellserier av «Continental Mark», «Lincoln Continental Mark», «Lincoln Mark» eller «Lincoln MK», var det en rekke modeller bygget av Ford-organisasjonen som bar navnet «Continental». Disse startet i 1930-årene med en «one-off» bil, en spesialtilpasset personlig bil som endte opp med å i virkeligheten bli en konseptbil, som Edsel Ford bestemte at hans designere skulle lage. Utgangspunktet var det opprinnelige designet til Lincoln-Zephyr som ble utførlig endret. Den ble kalt «Continental» fordi den var ment å fange en essens av Kontinentaleuropeisk luksus. Denne første bilen førte til en produksjonsmodell, den første av bilene i «Lincoln Continental»-serien, som ble bygget i perioden fra 1939 til 1948.

I 1955 valgte Ford Motor Company å introdusere en ny personlig luksusbil som en etterfølger etter førkrigsmodellen Lincoln Continental. Da det skulle være en av de mest eksklusive og dyre biler i verden, valgte Ford å lage en frittstående serie ovenfor Lincoln. Den nye Continental Mark II fra Continental Division vedtok navnekonvensjonen «merke nummer», også betyr «versjonsnummer» eller «modellnummer»; når det brukes i den europeiske bilindustrien, ble dette også brukt til å identifisere versjoner av artilleri, stridsvogner, marinefartøyer og fly. Navnet ble dermed tilsvarende i opprinnelige meningen å bare «Continental, versjon 2» eller «Continental, modell B», selv om navnet «Mark» senere ble mer som et modellmerke i hodet til mange kunder, som senere merkevarebyggende innsats videreutviklet.

I 1958 ble Continental divisjon integrert inn i Lincoln, som Lincoln introduserte som Mark III, IV og V for å erstatte Mark II. De ble flaggskipene i modellspektret til Lincoln. I 1961 gikk Lincoln fra å ha tre modeller til en enkelt Continental - Mark-serien ble avviklet.

For modellåret 1968 restarte, Lincoln Mark-serien med Mark III. Istedet for å være en flaggskipmodell for en standard Lincoln, var Mark III en helt ny bil. Basert på Ford Thunderbird, det var det strengt tatt en personlig luksuskupé som Continental Mark II og 1939-1948 Continental, og derfor starte serien på Mark III.

Mens delte lite eller ingen karroserideler, ville Mark-serien bruke mange andre komponenter fra Ford Thunderbird for som hele produksjonperiode fra 1969 til 1998. Det eneste unntaket var 1980-1983 Mark VI, som var basert på Ford LTD/Mercury Marquis kupé og Lincoln Town Car. Mark VI er den eneste modellen som er produsert i også en 4-dørs versjon.

Mark II
Produsert		1956–1957
Karosserityper		2-dørs coupe
Tekniske data
Motor		368 cu in (6,0 L) V8
Lincoln Mark-serien på Commons

Continental Mark II var en personlig luksursbil produsert ble den nyopprettede Continental Division av Ford Motor Company for kun to modellår: 1956 og 1957.

Mark II var kun tilgjengelig som en to-dørs hardtop coupé. Den nye modellen unngikk den krombehengte styling av sin periode. Dens diskrete designen skapte en europeisk enkelhet for merket. Continental Mark II hadde en Lincolnsk reservehjul hump, samt delte den nye 368 cu in (6,0 L) Lincoln Y-block V8-motoren og understell, og ble solgt av og hadde service hos Lincoln forhandlere. Fire-dørs- og convertibleversjoner ble vurdert av Ford, men ikke utviklet.

Det meste av bilen var håndbygget til en høy standard, inkludert flere lag med lakk som ble håndpusset ned, dobbelt klarlakket og polert. Bilens pris var på hele USD 10 000, som var like mye som en Rolls-Royce eller to av toppmodellene til Cadillac på den tiden.

Alle Mark II-modeller ble utstyrt med servostyring, servobremser, elektriske vinduer, automatgirkasse, motorisert radio og antenne, så vel som et lukseriøst interiør av importert skotsk lær. Den eneste tilgjengelige tilvalget var air condition. 1956 modellene hadde små skjeformede for luftinntak plassert på øvre bakskjermene. Kjølig luft fra stammen montert fordamperspolen kom inn i kupeen fra fire luftregistre plassert i hjørnene av takets headliner.

Ford avskaffet Continental Division ved utgangen av modellåret 1957 og Mark III ble en Lincoln.^[1]

Mark III, IV and V (1958–1960)
Karosserityper		2-dørs hardtop 2-dørs convertible 4-dørs sedan 4-dørs Landau hardtop 4-dørs Town Car sedan 4-dørs Limousine
Layout		FR layout
Relatert		Lincoln Continental Lincoln Premiere Lincoln Capri
Tekniske data
Lengde		1958: 229,0 " (5 817 mm) 1959: 227,1 " (5 768 mm) 1960: 227,2 " (5 771 mm)
Bredde		1958–59: 80,1 " (2 035 mm) 1960: 80,3 " (2 040 mm)
Høyde		1958: 56,5 " (1 435 mm) 1959–60: 56,7 " (1 440 mm)
Motor		430 cu in (7,0 L) MEL V8
Antall gir		3-girs Turbo-Drive automat
Akselavstand		131,0 " (3 327 mm)
Vekt		5 000–5 700 lb (2 300–2 600 kg) kg
Lincoln Mark-serien på Commons

Etter at produksjonen av Mark II opphørte, en ny generasjon av merket så dagen for modellåret 1958. Disse var de første Mark-modellene produsert ved den nye Wixom-fabrikken, og ble laget på en unibody-plattform lik den opprinnelige Continental. Selv om denne utgaven er kjent som «Mark III», de første modellene var merket som «Continental III» på forskjermene. Mens reklamebrosjyrer var laget som om Continental fortsatt et eget merke, delte bilen sin karroseri med det årets Lincoln. De skilte seg fra de lavere modellene av fullstørrelse Lincolns i trim nivå og i hva taket var sammensatt av, med et omvendt-vinkel elektrisk «breezeway» bakvindu som trekkes ned bak baksetet. Manuellmontering var borte, noe som åpnet for lavere priser. Likevel, tapte Lincoln over USD 60 millioner i løpet av 1958 til 1960, blant annet på grunn av kostnadene ved å utvikle kanskje den største unibody-bilen^[2] noen gang laget. 1958 fullstørrelse Lincoln solgte dårlig for alle modeller på grunn av den økonomiske resesjonen i USA. Men Mark III hadde bedre salgstall enn Mark II.

Den nye Lincoln var en av de største biler noen gang laget, større enn det modellårets Cadillac, og med sine skråstilte frontlykter, «dagmar-støtfangere» og kamskjellinspirerte skjermer - hadde disse et design som anses av mange å være overdrevent selv i dette tiåret av overdreven styling. De var de lengste Lincolns som noen gang er laget utenom de føderalt pålagte 5 mph (8.0 km/t) støtfangerene. Med en skulderplass som var 63,1 tommer (1 603 mm) foran og 63,0 tommer (1 600 mm) bak innehar de en rekord for Lincoln som fortsatt ikke er overgått. Videre er 1959 Mark IV og 1960 Mark V Limousiner og Town Car de tyngste amerikanske sedaner uten en utvidet akselavstand bygget siden den andre verdenskrig, og 1958 Mark III cabriolet er den lengste amerikanske åpne bil produsert med unntak av de (svært sjeldne) 1934-37 Cadillac V-16 convertible.

Modellutvalget for 1959 inneholdt den opprinnelige Mark IV, og for 1960, den opprinnelige Mark V, med mer behersket styling enn 1958. To nye karosserivarianter ble lagt til for 1959 og 1960, begge på samme akselavstand som andre Continental-modeller, men uten «breezeway»-vinduet: en formell Town Car og en enda mer formell Limousine. Begge bilene hadde to air condition enheter, en særeget polstret tak og var bare tilgjengelig i svart. Limousinen fikk en førerpartisjon for ekstra privatliv i baksetet. Town Car-modellen kostet over USD 9 200 med totalt 214 solgte i løpet av begge produksjonsårene, og Limousine kostet USD 10 200 med totalt bare 83 solgt, noe som gjør den dyrere og kanskje enda mer eksklusiv enn Mark II.

En spesiell ting med disse kjøretøyene var «auto smøring» (eng.: «Auto Lube»), som så lenge som eieren holdt smørebeholderern full ville bilen automatisk smøre seg selv. 1958-1960 Mark-modellene var teknisk Lincoln-modeller da Continental divisjonen ble droppet etter Mark II. Og dette markerte den siste gangen at en Mark ville dele ingen store chassiskomponenter med en modell laget av Ford eller Mercury slik som den neste Mark III ville dele viktige komponenter med den samtidige Ford Thunderbird.

Omdømmet for «overdreven styling» er kanskje ironisk gitt den enorme mengden av stylingtalent som ble knyttet til utvikling og endring av Mark-modellene av denne årgangen (så vel som de forseggjorte markedsføringstiltakene for å eliminere alt minne om disse modellene). George W. Walker, kjent for sitt bidrag til utviklingen av den opprinnelige Ford Thunderbird, var visepresident med ansvar for stildesign hos Ford på den tiden.

Elwood Engel, kjent for å være hoveddesigner av den fjerde generasjonen av Lincoln Continental samt for hans arbeid som sjefsdesigner hos Chrysler i 1960-årene, var stabsdesigner (og følgelig vandret i samtlige designstudioer) hos Ford på denne tiden hvor han jobbet nært sammen med John Najjar i å utvikle ikke bare 1958-modellen, men også 1959-oppdateringen. Etter John Najjar ble løst fra sine oppgaver som Sjefsdesigner av Lincoln i 1957 ble han Engels sjefsassistent, og de to jobbet tett sammen i «stiletto studio» med å utvikle fjerde generasjon Lincoln Continental, som selvfølgelig vant en pris for sin superlative styling. Etter at Engel forlot Ford i 1961 ble Najjar hoveddesigner for konseptbilen Ford Mustang I, som senere resulterte i fødselen av Ford Mustang. Don Delarossa, som etterfulgte Najjar som Sjefsstilist for Lincoln, var ansvarlig for 1960-oppdateringen, og ble til slutt i 1980-årene Sjefsdesigner hos Chrysler.

Alex Tremulis, som var Sjefsstilist hos Auburn-Cord-Duesenberg fra mitten til sent på 1930-tallet og berømt for sitt arbeid på 1948 Tucker Sedan, var sjef for Fords Advanced Styling Studio på denne tiden, og det var hans Ford La Tosca konseptbil, med sitt ovale overlappet med en «X»-tema, som resulterte i fødselen av det «Skråttøyde monsteret» klengenavnet til 1958 Mark III fronten. Samt muligens mest ironisk av alt, L. David Ash var Lincolns Sjef for eksteriørstilering når Najjar hadde ansvar for Lincoln stileringen, den samme L. David Ash som senere ville spille en ledende rolle som Sjefstilist for Ford i designet av 1969–1971 Lincoln Continental Mark III, som hjalp til at Mark-modellene av denne årgangen (sammen med markedsføringsbeslutningen til da Ford Executive Vice-President Lee Iacocca) til å bli kalt de «glemte Mark-modellene».

Mark III (1969–1971)
Produsert		1969–1971
Karosserityper		2-dørs coupé
Tekniske data
Motor		460 cu in (7,5 L) V8
Lincoln Mark-serien på Commons

Lincoln Continental Mark III ble produsert av Lincoln for modellårene 1969 til og med 1971. Mark III ble laget mens Iacocca, president av Ford Motor Company på den tiden, beordret Design Visepresident, Gene Bordinat, til å «sette en Rolls Royce grill på en Thunderbird»^[3] i september 1965. Mark III-modellen var basert på den fire-dørs Thunderbird-plattformen,^[3] som ble første gang introdusert for modellåret 1967.

Mark III konkurerte med Cadillacs forhjulsdrevne Eldorado, som var nydesignet for modellåret 1967 modell år og som holdt den øverste plassen i markedet for personlig luksusbiler. Introdusert 5. april 1968 som en 1969-modell, Continental Mark III solgte mer enn sin Cadillac rival hver modell år.

Mark III tok mange av sine designelementene fra standardbilen Ford Thunderbird. Særtrekk, inkludert en fremtredende grille, skjulte frontlykter og en Continental reservehjul hump i bagasjelokket.

Forskjeller for 1969 modellåret inkluderte åtte nye eksteriørfarger og et valgfritt hvitt skinn/vinyl interiør, samt nye nakkestøtter, ratt styling, instrumentpanelet knotter og farvetilpassede vinylmansjetter for belteankrene til forsetet varierte. En Cartier dashbordklokke ble introdusert i desember 1968.

Modellåret 1970 inkluderte som standardutstyr det tidligere tilleggsutstyret vinyltak og et Sure-Track blokkeringsfritt bremsesystem. Den interne tretrimmen ble oppgradert til ekte valnøttre (alle 1969 modeller hadde enten østindisk rosewood eller engelsk eik tilpasset interiørets farve). Continental bokstavene på bagasjelokket var boltet fast (i motsetning til limt på som de var på 1969-modellen). Mønstret til seter og dørtrekk ble endret til et enklere design (i stedet for den diamant-mønstrede, knapp-tuftede utformingen av 1969-modellen). Også nytt var en låsenderattstamme, kanthornbetjent (eng: «rim-blow-horn») ratt, kartlys forsinkelsesenhet, skjulte elektriske vindusviskere med justerbare variabel funksjon, og en tre-punkts beltesystem for de ytre seteplassene.

Modellåret 1971 sine bilder fikk radialdekk, sotete vinduer og automatisk klimakontroll. Høyryggede tvilling komfortseter med toveis elektriske kontroller var også en nyhet.

Mark IV (1972–1976)
Produsert		1972–1976
Karosserityper		2-dørs coupé
Tekniske data
Motor		460 cu in (7,5 L) V8
Lincoln Mark-serien på Commons

Mark IV beholdt mange designelementer fra Mark III slik som grillen og reservedekkhumpen på bagasjelokket samt at den vokste både i lengde og bredde. Den delte sin platform med Ford Thunderbird. I 1972 introduserte Lincoln ett lite ovalt vindu, markedsført som operavinduer i takets C-stolpe. For modellåret 1973 fikk kjøretøyet nye støtfangere for å overholde de nye amerikanske sikkerhetsforskriftene som krevde alle personbiler å tåle et treff foran på 5 miles per times (8 km/t) og bak på 2,5 miles per times (4 km/t). Modellåret 1974 fikk på nytt redesignet støtfangeren bak for å overholde føderale sikkerhetsforskrifter.

Mark IV-modellene ble drevet av en 460 cu in (7,5 L) V8-motor.

Fra og med 1973 spesielle «Luxury Group»-pakker ble tilbudt i ulike lakk, tak og interiør fargeopsjoner fra år til år. «Silver Luxury Group» for 1973 inkluderte sølv «månestøv» metalliclakk med et matchende sølvkornet vinyltak og et sølv skinninteriør. Eller, hvis kjøperen foretrakk en fargekontrast, tranebær (eng.: Cranberry) (dyp rød) velur- eller skinninteriørtrim var tilgjengelig. For modellåret 1974 var «Gold Luxury Group» og en «Saddle & White Luxury Group» (april 1974 introduksjon) lagt til fjorårets «Silver Luxury Group». For modellåret 1975 var «Blue Diamond Luxury Group» og en «Lipstick & White Luxury Group» lagt til spesialpakkene fra tidligere år. For modellåret 1976 ble det i tillegg til visse av de overførte spesialitetene fra forrige årsmodell, tilbudt av Lincoln en svimlende rekke nye Luxury Group pakker: «Jade/White», «Light Jade/Dark Jade», «Red/Rose», «Gold/Cream», «Black Diamond» (mars 1976 inntroduksjon), og «Desert Sand» (mars 1976 introduksjon). Lincoln fortsatte å tilby tilsvarende fargekoordinerte «Luxury Group»-pakker på Mark V og Mark VI.

Mark V (1977–1979)
Produsert		1977–1979
Karosserityper		2-dørs coupé
Tekniske data
Motor		460 cu in (7,5 L) V8 (1977–78 tilleggsutstyr begge årene i 49 delstater) 400 cu in (6,6 L) V8 (1977–79 standardmotor i alle 3 modellårene i 50 delstater)
Lincoln Mark-serien på Commons

Inntrodusert i modellåret 1977, Lincoln Continental Mark V var en større revidering av Mark IV. Den avrundede styling av den forrige generasjonen vek unna for et skarpere og kantet utseende. Interiørdesignen forble lik den i Mark IV, med varianter i setet mønstre og dashbordtrim (mens den samtidig beholde den generelle dashbordutformingen til Mark IV-modellen) er de primære forskjellene. Da Ford Thunderbird ble forminsket og basert på det mellomliggende chassis benyttet av Ford LTD II og Mercury Cougar XR7, benyttet Mark V sitt eget chassis. Mark V var større og mer kompleks enn forgjengeren, bare 10 tommer (25 cm) fra å være 20 fot (6,1 m) lang. Det elektriske systemet og mekanisk komponenter hadde mindre til felles med andre Ford-produkter, og var vanskeligere å vedlikeholde enn den tilsvarende utstyr på Mark IV.

Mark IVs 460 cu in (7,5 L) standardmotor ble ikke standardmotoren til Mark V-modellen, hvor 400 cu in (6,6 L) ble standardmotoren og 460 cu in (7,5 L) motoren ble tilbudt som ekstrautstyr, både for modellåret 1977 og modellåret 1978. 460 cu in (7,5 L) motoren var tatt helt bort i 1979. Etter modellåret 1976 var ikke 460 cu in (7,5 L) motoren lengre tilgjengelig i Lincolner solgt i California, fordi den ikke var i stand til å bli utslipp-sertifisert i den staten. Til kontrakst var 1977 Continentals opprinnelig tilgjengelige kun med 460 cu in (7,5 L) motoren i 49 stater, men rundt mitten av produksjonen ble 400 cu in (6,6 L) motoren standarden, og den andre et tilleggsvalg, med unntak i California.