Den katolske kirke

Andelen katolikker i verden holdt seg konstant i hundreårsperioden fra 1910 til 2010, men andelen europeiske katolikker sank dramatisk på grunn av endringer i befolkningstilveksten og sekularisering. I 1910 bodde 65 prosent av verdens katolikker i Europa, i 2010 utgjorde europeerne 24 prosent.

I Latin-Amerika har protestantisk misjon ført til at andelen katolikker har sunket fra over 90 prosent i 1910 til rundt 70 prosent i 2010. Ifølge siste globale oversikt (2010), bodde 39 prosent av alle katolikker i Latin-Amerika og Karibia. Nord-Amerika har 8 prosent katolikker, mens andelen katolikker i Nord-Afrika og Midtøsten (hvorav flesteparten tilhører unerte kirker) er på rundt 1 prosent. I Afrika sør for Sahara er antallet økende, og utgjør 16 prosent av verdens katolikker, mot 1 prosent i 1910. Økning ses i Asia og Oseania hvor medlemstallet utgjør 12 prosent, mot 5 prosent i 1910.

I Norge økte antall katolikker kraftig på 2000-tallet, fra i overkant av 45 000 registrerte medlemmer i 2005 til om lag 120 000 i 2012. Ifølge siste oversikt (2020) bodde det 165 000 katolikker i Norge. Økningen skyldes arbeidsinnvandring, særlig fra Polen.

Kirken vokste gradvis frem som en selvstendig organisasjon etter at kristendommen ble anerkjent av den romerske keiser Konstantin (314). Etter hvert utviklet det seg en fastere hierarkisk organisasjon som tok noe forskjellig form i den østre og vestre delen av Romerriket. Mens biskopene i de østre delene av Romerriket i fellesskap var øverste myndighet, ble paven i Roma regnet som leder av kirken i vest. Pave Leo 1 (død 461) var den første som omtalte seg selv som pave i denne betydningen av ordet. Ulikhetene mellom den østre og vestre delen av kirken endte med splittelse; det store skisma i 1054. Alle forsøk på å utvikle flere felles læresetninger og ritualer stanset opp, og kirken ble formelt splittet i Den katolske kirke i vest og ortodokse kirker i øst. Etter skismaet benyttet Vest-kirken selvbetegnelsen katolsk (av gresk 'universell'), mens Øst-kirken samlet seg om fellesbetegnelsen ortodoks (av gresk, 'rett lære').

Med pave Gregor 7 (pave 1073–1085) ble pavens makt innad i kirken styrket. Det oppstod konflikt med keiseren og kongene da paven også gjorde krav på å være overordnet den verdslige makt. I løpet av senmiddelalderen styrket kongemakten sin posisjon i forhold til kirken. Etter reformasjonen på 1500-tallet vokste ulike protestantiske retninger frem i vest. De forkastet pavens autoritet og dannet egne nasjonale kirker med kongen som øverste leder. Reformasjonen førte til at store deler av Nordvest-Europa gikk tapt for Den katolske kirke. Samtidig førte misjonsvirksomhet til utbredelse av Den katolske kirkens innflytelse i de nye koloniene i Latin-Amerika.

På 1700 og 1800-tallet førte store samfunnsendringer til økende kirke- og religionskritikk som drev kirken i stadig mer politisk konservativ retning. Denne utviklingen kulminerte ved første Vatikankonsil i 1871, da dogmet om pavens ufeilbarhet i lærespørsmål ble kunngjort. I løpet av 1800-tallet møtte kirken de nye politiske kravene ved å gi større rom for vanlige folks deltagelse i kirkens aktiviteter. Helgenkult og mariadyrkelse ble bevisst benyttet for å styrke kirkens stilling blant folk flest, og flere nye pilegrimsmål ble innført, for eksempel Lourdes i de franske Pyreneene.

Da pave Pius 9 i 1854 erklærte det såkalte Immaculata-dogmet som stadfester at Jomfru Maria var ren og syndfri og født uten arvesynd, ga han offisiell godkjenning av en folkelig forestilling. Tilsvarende i 1950 da pave Pius 12 erklærte dogmet om Marias himmelfart. Samtidig oppfordret man til kollektive pilegrimsferder og bruk at moderne kollektivtransport, bønnemøter og personlige fromhetsøvelser.

Det andre Vatikankonsilet (1962–1965) gjenopprettet en viss balanse i forholdet mellom paven og de andre biskopene, men paven har fortsatt betydelig makt, og det er ingen kirkepolitisk vilje til likestilling for kvinner.

Den katolske kirke ledes av paven og kirkeledelsen, kurien, i Vatikanet. Vatikanet er en bydel i Roma (Italia), som har status som selvstendig stat med diplomatiske forbindelser til 193 stater, deriblant Norge. Vatikanstaten har observatørstatus og talerett i alle FNs organer. I land hvor katolisismen er den dominerende religion foreligger det en avtale, konkordat, med den sentrale kirkeledelsen i Vatikanet, noe som i praksis gjør Den katolske kirken til nasjonal folkekirke i mange land.

Den katolske kirken er hierarkisk organisert med paven i Roma som overhode. Biskopen er pavens lokale utsending og leder av bispedømmet. Presten er underordnet biskopen og har ansvaret for sin menighet. Presteskapet er forbeholdt menn. Denne ordningen er ikke basert på direkte utsagn i Bibelen, men et resultat av kirkens vektlegging av katolsk tradisjon som en ubrutt utvikling fra urkirken frem til i dag. Ifølge katolsk lære har alle prester del i kirkens autoritet gjennom apostolisk suksesjon, det vil si overføringen av religiøs myndighet fra Jesus til den enkelte biskop og lokale prest i dag. Dette er grunnlaget for pavens autoritet og Den katolske kirkens hierarkiske struktur hvor paven og Roma utgjør sentrum som alle lokalkirker er forbundet til gjennom presteinnvielsessakramentet og presteløftet om lojalitet til kirkens lære og praksis.

Læren om apostolisk suksesjon bygger på en bestemt tolkning av Bibelen og er sterkt forankret i katolsk tradisjon. Gjennom presteinnvielsesritualet får enhver katolsk prest del i det oppdraget som Jesus ga til apostelen Peter om å lede kirken: «På deg vil jeg bygge min kirke» (Matteus 16, 17–19). Ifølge denne tradisjonen reiste apostelen Peter til Roma umiddelbart etter Jesu død, og ble den første biskop. Som biskop av Roma utpekte Peter andre biskoper etter modell av hvordan han selv var blitt utpekt av Jesus, og sendte dem ut for å spre kristendommen. Disse biskopene utpekte i sin tur prester til å lede de lokale menighetene, og slik oppsto ordningen med apostolisk suksesjon.

Paven, eller den «romerske biskop» (latinsk Romanus Pontifex), regnes som apostelen Peters etterfølger, og er den fremste av alle biskoper og kirkens leder.

Biskopen er leder av et bispedømme hvor han forvalter sakramentene, har ansvar for forkynnelse og for menighetens ve og vel. Biskopene har under ledelse av paven del i læremyndigheten i kirken, og har således oppsyn med prestene under sin myndighet.

Det finnes to typer prester, sekularprester og ordensprester. Ordensprester tilhører et ordenssamfunn. Sekularprestene avlegger lydighets- og kyskhetsløfte, men ikke fattigdomsløfte. Kirken tillater ikke kvinner å inneha embeter i kirken utenom nonner som kan få ulike lederoppgaver innad i sin egen orden. Alle prester lever i sølibat, men gifte menn kan vigsles til diakoner, eller hjelpeprester som bistår under ritualene med ulike oppgaver eller liturgiske tjenester, men diakoner kan ikke feire messe eller høre skriftemål. Spørsmålet om kvinnelige prester er blitt reist i Den katolske kirke, ofte av nonner, men er hittil blitt avvist.

I 1970-årene forlot mange katolske prester sin tjeneste, enten på grunn av problemer med sølibatet eller fordi de kom i identitetskrise som følge av forventningene til reformer i kjølvannet av vedtakene som ble gjort under Det andre Vatikankonsil (1962–1965). I tillegg til å fjerne sidealtere og legge mindre vekt på helgendyrkelse og Maria-kult, ble det vedtatt at latin skulle erstattes med folkespråket og at presten som hovedregel skulle stå med ansiktet vendt mot menigheten under messen. I løpet av 1980-tallet økte antallet prester som ikke tilhører en klosterorden (sekularprester) fra 254 800 til 260 600, mens antallet som tilhører en orden (ordensprester) sank i samme periode fra 147 100 til 144 000. I 2014 var det i overkant av 415 000 katolske prester på verdensbasis.

I de katolske munke- og nonneordener lever menn og kvinner som velger å vie sitt liv til kirken. Bønn, kontemplasjon og de tre klosterløftene om lydighet, fattigdom og kyskhet er grunnelementer i ordenslivet for begge kjønn. Enkelte ordener er kontemplative, og helt viet bønn og gudstjenestlig liv (blant annet benediktinere). Andre vier seg til aktivt arbeid i barnehjem; sykehus, med undervisning eller med misjon (fransiskanere, dominikanere). De eldste ordenene var kontemplative, men preken- eller mendikantordenene fransiskanere, dominikanere og augustinere drev utadrettet virksomhet. De fleste kvinneordener fra 1800-tallet og fremover utførte sosialt arbeid. For alle typer ordener er hensikten med klosterlivet å bidra til frelsen gjennom bønn og styrking av troen, eller utføre gode gjerninger til kirkens og menneskehetens beste.

I middelalderen fungerte klostrene som læresentre, og spilte en viktig rolle i kristningsprosessen, for eksempel i Norge hvor særlig cistersienserne var viktige.

De store munke- og nonneordenene er fritatt fra lokale biskopers autoritet og direkte underlagt paven. De utgjør dermed selvstendige hierarkiske strukturer hvor den enkelte munk eller nonne er underlagt klosterets leder (abbed, abbedisse, prior, priorinne) som igjen er underlagt sin klosterordens ledelse og til sist paven.

• Katolisismens historie
• Katolisisme
• Kristendommens historie
• Episkopalisme
• Pave