Witenagemot

Witenagemot eller witena gemot, også kjent som witan (antagelig heller tittelen til medlemmene) var en politisk institusjon i det angelsaksiske England. Den var i funksjon fra før 600-tallet og fram til 1000-tallet. Navnet er avledet fra angelsaksiske ƿitena ȝemōt, eller witena gemōt, i betydning «møte av de kloke menn». Witenagemots hovedoppgave var å gi råd til kongen. Rådet bestod av de mest betydningsfulle adelsmenn i England, både verdslige og geistlige. Institusjonen er antatt å representere en aristokratisk videreutvikling av de forhistoriske tingene, folkeforsamlinger som tok viktige beslutninger, på angelsaksisk kalt folkmoot eller folkmote, rett og slett folkemøte, i sitt vesen en forløper til dagens parlament eller Storting. I England hadde disse gamle folkmootene på 600-tallet utviklet seg til forsamlinger av landets mektigste og viktigste folk, deriblant ealdormen, thegner og eldre geistlige, der disse kunne diskutere saker av både nasjonal og lokal betydning.

Det er generelt akseptert at engelske witenagemot hadde sin opprinnelse i oldtidens germanske folkeforsamlinger i friluft for blant annet å bevitne kongelige tildeling av landområder. Men uansett hvilken status de hadde på 300- og 400-tallet, ble dette ugjenkallelig endret da kristendommen ble introdusert rundt år 600. Etter dette var kirken og staten «uatskillelig sammenføyd», og dette ble reflektert i det sterke kirkelige element i witans medlemskap, samt hva de hva opptatt av; nedtegnelser viser at witan foretok beslutninger både på det kirkelige og det verdslige områdett.^[1]

Til tross for store anstrengelser fra historikere for å finne fellestrekk over tid, er witenagemotenes posisjon og virke forblitt «i det vesentlige uklart, skiftende og usammenhengende».^[2] Det er likevel mange kilder til witanenes ulike aktiviteter. Kunnskap om hvem som var witan og hvem som var tilstede ved deres møter, er gitt hovedsakelig ved lister over vitner til chartere (landtildelinger), som ble satt sammen på witenagemotene.^[3] Referanser til witanenes offisielle beslutninger er også bevart i lovverket. Den første nedtegnete beslutning fra et witenagemot var en lovsamling som ble fastsatt av kong Æthelbert av Kent en gang rundt år 600, det tidligste dokument som er bevart i angelsaksisk prosa. Imidlertid har witanene eksistert lenge før dette.^[4] Til sammen er rundt 2000 charter og 40 lovsamlinger bevart som bevitner arbeidet på møtene av witanene. Det er rundt 300 av disse som det finnes nedtegninger fra.^[5] Disse dokumentene indikerer klart at witanene var satt sammen av nasjonens fremste samfunnssjikt innen både kirken og adelen. Tilstede fra kirkens side var erkebiskoper, biskoper og abbeder, og tidvis også abbedisser og prester. På den verdslige siden var ealdormen (eller jarler i senere århundrer) og thegner tilstede. Medlemmer av kongefamilien var også der, og kongen selv var leder av møtet.

Forskeren Felix Liebermann sier i sin undersøkelse av witenagemoter at «dets funksjon og makt er svært forskjellig til ulike tider».^[6] Hans beskrivelse av dens konstitusjon er som følgende:

Fra tiden til Ine var witanene sammensatt av den aristokratiske elite opprettet av monarkiet. Kongen, vanligvis faktisk rådet av den eksisterende adelen, rådførte seg med geistlige og ealdormen som både hadde et sete i det nasjonale råd (det vil si witenagemot) var lovmessige eller praktisk knyttet sammen. Medlemmer av den kongelige familie, kvinner unntatt, var tilstede ved mange ting. Kongen alene forfremmet en mann til posisjonen som en gesith, en thane, provinsiell eller lokal reeve, en hoffmyndighet eller en kongelig prest, en av de titler som synes å ha vært en nødvendig kvalifikasjon for å kunne stemme. ...da ingen periodisitet (fast møtetid) for rådet var fastsatt, var det kongen som bestemte når og hvor det skulle møtes, for de fleste deler på valgte steder under hans direkte kontroll: han var møteleder, snakket først, ga sine spørsmål, fremmet sine lovforslag, og til sist oppløste møtet.^[7]

Witanene var bekjent i samtidens kilder for å ha ualminnelig makt til ceosan to cyninge, det vil si «å velge konge» fra blant den (utvidete) kongefamilien. Uansett, fram til 1000-tallet fulgte den kongelige rekkefølgen det «ordinære system med primogenitur (førstefødselsrett)». Forskeren Chadwick har tolket disse fakta som bevis for at det såkalte valg av kongen av witanene var kun en formell anerkjennelse av den avdøde kongens naturlige etterfølger.^[8] Men Liebermann var generelt mindre villig enn Chadwick til å se witanenes betydning som begravd under tyngden av kongelig prerogativ (forrett):

Innflytelsen til kongen, eller i det miste av kongedømmet, på konstitusjonen av rådet synes derfor å ha vært umåtelig. Men på den andre siden ble han (kongen) valgt av witanene... Han kunne ikke avsette geistlige eller ealdormen som hadde deres posisjon for livet, faktisk heller ikke nedarvete thaner. ...Ved hvilket mål måtte kongen komme overens med de fremste statsmenn som var utpekt av hans forgjenger, selv om han muligens mislikte ham, inntil døden gjorde posisjonen ledig som han kunne fylle med en slektning eller en favoritt, ikke, imidlertid, uten ha en viss hensyn til hva adelen ønsket.^[9]

Liebermanns mer posisjon synes å være basert på et vitnemål av abbed Ælfric av Eynsham, en av de best kjente lærde engelske kirkemenn på 1000-tallet, som skrev:

Ingen mann kan gjøre seg selv til konge, men folket har valget til å velge som konge som de ønsker: men etter at han er valgt til konge har han deretter herredømme over folket, og de kan ikke rive hans åk fra deres nakker.^[10]

I tillegg til funksjon i valget av engelske konger er det også fremmet at witenagemot hadde makt til å avsette en upopulær konge. Det har imidlertid bare skjedde to ganger så langt som man vet, i år 757 og 774 da Sigeberht av Wessex og Alhred av Northumbria ble hver for seg avsatt.^[11]

Witanenes makt er illustrert av følgende hendelse. I år 1013 da kong Ethelred II av England flyktet fra landet fra Svein Tjugeskjegg som deretter fikk witanene til å utrope ham som konge. I løpet av noen uker døde imidlertid Svein, og Ethelred ble kalt tilbake til England av witanene. I henhold til Den angelsaksiske krønike ville witanene kun motta ham den betingelsen at han styrte bedre denne gangen enn hva han hadde gjort tidligere.^[12] Ethelred gjorde så og ble gjeninnsatt som konge av England. Hans tilnavn Unready, «den rådville», hadde egentlig betydning «den som ble dårlig rådet», en hentydning at samtiden så på de som satt som witaner var delvis ansvarlig for hans dårlige regime. Selv om witanene ble anerkjent som kongens nærmeste rådgivere hadde flere witaner andre kapasiteter; de er nevnt som þeodwitan, «folkets witan», Angolcynnes witan, «Englands witan», og en angelsaksisk erkebiskop av York, Wulfstan II av York, skrev at «det er påliggende for biskoper at ærverdig witan alltid reiser med dem, og bor sammen med dem, i det miste i dette presteembete; og at de kan rådeføre seg med dem... og som kan være deres rådgivere til enhver tid.»^[13] Selv når de ble samlet uttrykkelig av kongene representerte ikke witenagemotene ikke den politiske viljen til alle i England: før England ble samlet på 800-tallet, ble atskilte witenagemot samlet av kongene av Essex, Kent, Mercia, Northumbria, Sussex og Wessex. Selv etter at Wessex ble den dominerende makten i England, og fortrengte andre kongedømmer, fortsatte lokale witaner å samles så sent som i 1067.

Witaner kunne gi råd om administrasjonen og organiseringen av kongedømmet, forholde seg til spørsmål om skatt, lovgivning og om indre og ytre trusler. Witenagemot var på mange måter forskjellig fra framtidens parlament, dens makt var vesenforskjellig og med flere begrensninger som mangel på fastlagt prosedyrer og møtested. Witanene kunne forsøkte å forhindre kongelig enevelde og fremme en viss form for styring i tider når landet var mellom konger, men til syvende og sist svarte witenagemot til kongen. De kom kun sammen når han krevde det, og forsamlinger uten hans godkjennelse var tilnærmet forræderi. Witenagemot var mer enn et rådgivende forsamling. I en del tilfeller var svake konger, som Ethelred II, avhengig av witenagemot.

Selv om det ikke var en bestemt møtedag kom witanene sammen minst en gang om året, tidvis oftere. Det var ikke et bestemt sted, men fulgte kongen som typisk nok heller ikke et bestemt hoff. Witenagemot er kjent for å ha møttes på minst 116 steder, blant annet Amesbury, Calne, Cheddar, Gloucester, London og Winchester. De møttes ofte på kongelige eiendom, men en del witenagemoter kom sammen under åpen himmel, som i de gamle ting eller folkmoot, ved kjente steiner, høyder, lund eller berømte trær.

Funksjonen med witenagemot ble avsluttet da normannerne invaderte England i 1066 og tok kontroll. Vilhelm Erobreren erstattet witenagemot med curia regis (kongens hoff). Vilhelm innførte en langt mer sentralisert styre som krevde andre måter å administrere landet. Angelsaksiske England fungerte på mange måter mer som en føderasjon av fylker, med lag på lag av lokale witaner, enn som et sentralisert kongedømme. Normannerne overtok nødvendigvis mange av den angelsaksiske formene og administrative metodene, men instituerte en ny og for sin tid en hardt, sentralt styre.^[14] Likevel ble curia regis av en del krøniker fortsatt kalt for «witan» så sent som til 1100-tallet

• Chadwick, H. M.: Studies on Anglo-Saxon Institutions (Cambridge, 1905).
• Garmonsway, G. N. (red. & overs.): The Anglo-Saxon Chronicle, 2nd edition (London, 1954; repr. 1965).
• Gomme, George L.: Primitive Folkmoots; or, Open-Air Assemblies in Britain Arkivert 3. mars 2016 hos Wayback Machine. (London, 1880).
• Hodgkin, Thomas: The History of England from the Earliest Times to the Norman Conquest (New York, 1906; repr. New York 1969).
• Liebermann, Felix: The National Assembly in the Anglo-Saxon Period (Halle, 1913; repr. New York, 1961).
• Whitelock, Dorothy: Review of The Witenagemot in the Reign of Edward the Confessor av Tryggvi J. Oleson, The English Historical Review 71 (1956): 640-42.
• Wulfstan II, Archbishop of York: «Incipit de synodo», i K. Jost (red.), Die «Institutes of Polity, Civil and Ecclesiastical»: ein Werk Erzbischof Wulfstans von York (Bern, 1959).