Anton Tsjekhov

Anton Tsjekhov
Født		Антонъ Павловичъ Чеховъ 17. jan. 1860[1][2][3][4] Taganrog (Guvernementet Jekaterinoslav, Det russiske keiserdømmet)[5][6][7][8]
Død		15. juli 1904[2][1][4][9] (44 år) Badenweiler (Det tyske keiserrike, Storhertugdømmet Baden)[10][11][12][13]
Beskjeftigelse		Journalist, skribent,[14][15][16][17] prosaforfatter, satiriker, dramatiker,[16] novelleforfatter
Utdannet ved		Medical faculty of Moscow University (1879–1884) (akademisk grad: dr.med.)[12] Chekhov Gymnasium (1868–1876) Første medisinske universitet i Moskva oppkalt etter I.M. Sétsjenov MSU Faculty
Ektefelle		Olga Knipper (1901–1904) (bryllupssted: Moskva)[12]
Far		Pavel Chekhov
Mor		Evgenia Chekhova
Søsken		Maria Tsjekhov Alexander Tsjekhov[18] Nikolai Tsjekhov Mikhail Chekhov[19]
Nasjonalitet		Det russiske keiserdømmet[20]
Gravlagt		Novodevitsjijkirkegården[2][12][21]
Språk		Russisk[22][23]
Utmerkelser		3. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen Pusjkinprisen (1888) Medal for works on the first general census[24] Æresborger i det russiske keiserdømme
Pseudonym		Брат моего брата, Человек без селизёнки, Антоша Чехонте
Periode		Realisme
Sjanger		Realisme, kortroman, skuespill, novelle
Viktige verk		Måken, Kirsebærhagen, Onkel Vanja, Vanka, Tre søstre, Den tykke og den tynne
Påvirket av		Henrik Ibsen, Aleksandr Ostrovskij, Ivan Turgenev, Gustave Flaubert, Nikolaj Gogol, Émile Zola, Aleksandr Pusjkin, Lev Tolstoj, Guy de Maupassant, Honoré de Balzac, Fjodor Dostojevskij
Påvirket		Konstantin Stanislavskij, Maksim Gorkij, Mikhail Bulgakov, John Cheever, James Joyce, Ernest Hemingway, Katherine Mansfield, Vladimir Nabokov, J. D. Salinger, Tennessee Williams, Virginia Woolf, Frank O'Connor, Bob Dylan, Alice Munro, Raymond Carver, Guram Dochanashvili, Charles Bukowski
IMDb		IMDb
Signatur
Anton Tsjekhov på Commons

Anton Pavlovitsj Tsjekhov (russisk: Антон Павлович Чехов; uttale ^hjelp•info; 1860–1904) regnes som en av verdenslitteraturens fremste novelleforfattere^[25] og dramatikere. Ved siden av Shakespeare og Ibsen er han blant de mest spilte dramatikerne i verden.^[26]

Opprinnelig hadde ikke Tsjekhov ambisjoner om å bli forfatter i egentlig forstand;^[27] de tidlige fortellingene skrev han for å skaffe foreldrene og søsknene penger til livsopphold og til å finansiere studiene. Men etter hvert som de kunstneriske ambisjonene vokste, gjorde han formale innovasjoner som påvirket utviklingen av den moderne novellekunsten.^[28] Originaliteten ligger i en tidlig bruk av bevissthetsstrøm-teknikker – som senere ble brukt av James Joyce og andre modernistiske forfattere – kombinert med at han avviste den tradisjonelle historiestrukturens moralske finalitet^[29] og til gjengjeld insisterte på at forfatterens rolle var å stille spørsmål, ikke å svare på dem.^[30]

De fire modne Tsjekhov-stykkene, Onkel Vanja, Måken, Tre søstre og Kirsebærhagen, er svært krevende både for skuespillerensemblene^[31] og for publikum fordi stykkene mangler tradisjonell, ytre handling. I stedet flyter det en understrøm av emosjoner under en dialog som gjerne dreier seg om dagligdagse, trivielle emner, og dette krever at publikum selv fyller ut, dikter med og lever seg inn i rollefigurenes verdensanskuelse og situasjon.^[32]

Tsjekhov praktiserte som lege gjennom størstedelen av sin litterære karriere, men tjente lite på det, da han stort sett behandlet pasientene gratis; det var inntektene fra forfatterskapet han levde av.

Anton Tsjekhov ble født den 29. januar 1860 i den sydrussiske havnebyen Taganrog ved Azovhavet. Faren, Pavel Jegorovitsj Tsjekhov (1825–1898), var sønn av en tidligere livegen bonde fra provinsen Voronezj og drev en liten forretning i Taganrog. Også moren, Jevgenia Jakovlevna Morosova (1835–1919), kom fra en familie tidligere livegne bønder. Seks av barna deres overlevde barndommen: Aleksander (1855–1913), Nikolaj (1858–1889), Anton (1860–1904), Ivan (1861–1922), Maria («Masja» 1863–1957) og Mikhail (1865–1936).

Farens kjøpmannstittel kunne ikke dekke over at forretningen var i en svært dårlig forfatning, ikke minst på grunn av hans egen dårlige forretningssans. Men det gjorde ikke saken bedre at Taganrogs stilling som handelsby var svekket i andre halvdel av 1800-tallet: havnen var i ferd med å bli fylt av slam, skipsfarten flyttet til Rostov, den nye jernbanen ble bygget utenom byen, og folketallet falt. Dermed vokste Tsjekhov-søsknene opp under fattige forhold: alle brødrene måtte tidlig hjelpe til i butikken, og i tillegg tvang den strengt religiøse og musikkinteresserte faren sine sønner til daglige sangopptredener i et kirkekor.

Tsjekhov brukte senere ordet «lidelse» for å beskrive sin barndom, og mintes:

Når mine brødre og jeg sto i midtgangen og sang [...] så alle vennlig på oss og misunte våre foreldre, mens vi samtidig følte oss som små straffanger.

Tsjekhov i brev til I.L. Sjtsjeglov 9. mars 1892^[33]

Faren Pavel var en forfengelig og strebersk kjøpmann, opptatt av penger, prestisje og familiens fasade. Tyrannisk som han også var, prylte han gjerne kona og barna. Noen historikere antar at Pavel Tsjekhov var modell for sønnens mange framstillinger av hykleri.^[34] Antons mor Jevgenia var derimot snill og saktmodig. Hun lærte ham å skrive og lese, og hun var en glimrende forteller,^[35][36] så vi kan anta at Tsjekhov arvet fortellertalentet sitt fra henne. Selv mente Tsjekhov at «talentet i familien vår kommer fra far og hjertet fra mor».^[37][38]

Som voksen kritiserte Tsjekhov broren Aleksanders behandling av sin kone og barn ved å minne ham på Pavels tyranni:

Glem ikke at det var løgn og brutalitet som ødela din mors ungdom. Den samme løgn og brutalitet ødela også vår barndom, i den grad at det nå er motbydelig og skremmende å tenke tilbake på det. Glem ikke all den gru og vemmelse vi følte når far ble rasende under middagen og kalte mor en skrulle når hun hadde tatt for mye salt i suppen.

Anton Tsjekhov i brev til broren Aleksander, 2. januar 1889^[39]

Greske handelsmenn hadde en viktig rolle i Taganrogs forretningsliv. Derfor sendte faren – som tross alt var opptatt av å gi sine barn en god utdanning – Anton og Nikolaj på byens greske skole. Men skolen var dårlig drevet, og etter to år skiftet de over til Taganrog gymnasium, som nå heter «Tsjekhov gymnasium».

Tsjekhovs skoleprestasjoner var nokså gjennomsnittlige, og som femtenåring måtte han gå om igjen et år fordi han ikke besto en greskeksamen.^[40] En grunn til det kan nok ha vært den systematiske belastningen det var å måtte synge i koret og arbeide i farens forretning i den undervisningsfrie tiden. I tillegg kom de autoritære undervisnings- og oppdragelsesmetodene i datidens Russland,^[41] for Tsjekhov foraktet autoriteter. Han var en alvorlig, sky og tilbakeholden gutt som satt mye for seg selv og leste. Likevel var han skøyeraktig med en utmerket evne til å gi lærerne morsomme tilnavn. Han og brødrene satte opp små, humørfylte stykker på en egensnekret scene hjemme, og de gikk ofte på det lokale provinsteaterets forestillinger. Tsjekhov skrev også korte anekdoter og humoristiske historier, samt skuespillet Faderløs som sannsynligvis er tapt.

Familien bodde først i et lite hus i Polizeiskaja uliza («Politigata») i Taganrog, men i 1869 flyttet de inn i et nytt hus i Monastyrskaja uliza («Klostergata»). Faren hadde kalkulert gjeldsbyrden dårlig, og fikk i løpet av de etterfølgende årene problemer med å nedbetale huslånet. Våren 1876 gikk han konkurs, og på den tiden kunne det bety gjeldsfengsel. Dermed flyktet han i all hemmelighet til Moskva, hvor de to eldste sønnene allerede studerte ved universitetet. Jevgenia og de minste barna flyttet etter i juli 1876, mens den 16 år gamle Anton ble igjen alene i tre år for å fullføre skolen. Dette temaet – tap av hjem og familie – brukte han senere blant annet i sitt siste skuespill, Kirsebærhagen (1904). I Moskva levde familien i fattigdom mens faren lette etter arbeid, og de sendte stadig brev til Anton med bønn om å hjelpe til med økonomien, noe han gjorde blant annet ved å selge det brukte husholdningsutstyret de hadde lagt igjen, gi privatundervisning, fange og selge gullfinker og selge korte fortellinger til avisene. Alt han kunne avse sendte han til foreldrene.

Med klar referanse til sin oppvekst og ufrivillig tidlige inntreden i voksenlivet, skrev han mange år senere til forleggeren Aleksej Suvorin:

Det de adelige forfatterne får gratis, det betaler intellektuelle fra de lavere klasser med sin barndom. Skriv en fortelling om hvordan en ung mann, sønn av en livegen, tidligere diskenspringer, korsanger, gymnasiast og student, oppdratt til å respektere [samfunnets] rangordning, til å kysse prestehender og å ære andres ideer, som takket for hvert stykke brød, som ofte ble slått, som gikk til skolen uten tilstrekkelig fottøy, som slo, torturerte dyr, som gjerne spiste middag hos rike slektninger, som hyklet for gud og mennesker uten annen grunn enn bevisstheten om sin egen ubetydelighet – skriv at denne unge mannen presset slaven ut av seg dråpe for dråpe, og skriv hvordan han en vakker morgen våknet opp og merket at det ikke lengre rant slaveblod gjennom årene, men ekte menneskeblod.

Tsjekhov i brev til Suvorin 7. januar 1889^[42]

Sommeren 1879 lyktes det endelig Tsjekhov å komme gjennom alle eksamener og få sitt artiumsvitnemål. Han søkte og fikk Taganrog bys stipend på 25 rubler i måneden, og reiste til Moskva for å studere medisin. Moskva ble straks favorittbyen hans, stedet han senere alltid lengtet tilbake til.

Tsjekhov ble immatrikulert ved Statsuniversitetet i Moskva kort tid etter at han ankom Moskva, og studietiden varte fra september 1879 til avsluttende eksamen sommeren 1884. Familien Tsjekhovs syv medlemmer byttet i denne tiden bolig flere ganger, og måtte særlig de første månedene ta til takke med kummerlige og trange boforhold, noe som gav Anton store problemer under eksamensforberedelsene.

Brev fra Tsjekhovs tidlige studietid gir innblikk i de utrolige forholdene han skapte sine tidligste verk under, eksempelvis et følgebrev han i august 1883 sendte til en tidsskriftredaktør sammen med noen fortellinger:

Jeg skriver under de mest elendige forhold du kan tenke deg. Foran meg ligger mine ikke-litterære arbeider og plager samvittigheten min på det mest hjerteløse, i et tilgrensende rom skriker det lille barnet til en besøkende slektning, i et annet rom leser far høyt fra Leskovs «Den forseglede engelen» til min mor […] Sengen min okkuperes av tilreisende slektninger som av og til kommer for å diskutere medisinske spørsmål. […] Jeg er dessverre medisiner, og det finnes ikke det individ som ikke holder det for nødvendig å underholde meg om medisin. […] En enestående situasjon.

Anton Tsjekhov i brev august 1883^[43]

Denne halvt spøkefulle, selvironiske tonen er karakteristisk for Tsjekhovs brev i studietiden og senere. Det var ikke bare de trange boforholdene og den fattigslige tilværelsen som gjorde arbeidet hans vanskelig, i tillegg kom mange redaktørers dårlige betalingsmoral,^[44] den fastsatte begrensningen på tekstenes lengde (i tidsskriftet Oskolki), og ikke minst den statlige sensuren som var svært streng etter at en terroristgruppe myrdet tsar Aleksander II i 1881. Sensuren rammet også temmelig vilkårlig, og i 1882 ble Tsjekhovs første novellesamling Шалость (ca. «En skøyerstrek») stoppet, og er siden regnet for tapt.^[45]

Anton viste seg tidlig som den mest aktive og begavede i familien Tsjekhov, og overtok nå i praksis forsørgeransvaret.^[46] For å skaffe familien underhold og seg selv skolepenger skrev han i denne tiden korte, humoristiske historier og betraktninger om dagliglivet i samtidens Russland. Etterhvert opparbeidet han et visst ry som satiriker, og i 1882 skrev han for Oskolki («Fragmenter»), som var eid av en av de ledende russiske forleggerne, Nikolaj Lejkin.^[47] På denne tiden var Tsjekhovs tone krassere enn den man kjenner fra hans modne, mer medfølende verk.^[48]

Fram til han fikk legelisensen i september 1884 skrev han tilsammen over 200 fortellinger som ble utgitt i ulike tidsskrifter. Noen av disse tidlige fortellingene hører til hans mest kjente, blant annet de satiriske novellene En embetsmanns død, Albions datter, Den tykke og den tynne (alle 1883) og En kameleon (1884). Sommeren 1884 ble den første novellesamlingen utgitt, Melpomenes eventyr (russ. Сказки Мельпомены), som inneholdt seks fortellinger. På denne tiden skrev han under en rekke pseudonymer, det han brukte hyppigst var «Antosja Tsjekhonte» (Антоша Чехонте), men han brukte også rene fantasinavn som «Brødrenes Bror», «Mann Uten Milt» og «Ung Olding».

Selv om Tsjekhov aldri tjente stort på legegjerningen, regnet han det som sitt egentlige yrke.^[49] Selv uttrykte han det slik : «Medisinen er min ektevidde hustru, litteraturen er min elskerinne.»^[50]

Sommeren 1884, etter at studiene var unnagjort, tilbrakte familien Tsjekhov i broren Ivans romslige tjenestebolig i byen Voskresensk (dagens Istra) knapt 56 km vest for Moskva, hvor Ivan var lærer. Der praktiserte Tsjekhov medisin: han fikk pasienter på det stedlige sykehuset og på sykehuset i nabobyen Zvenigorod, deltok i rettsmedisinske undersøkelser og gjennomførte obduksjoner. Pasientarbeidet utførte Tsjekhov hovedsakelig pro bono da de færreste av pasientene hadde noen særlig betalingsevne. Også i vinterhalvåret i Moskva behandlet Tsjekhov tallrike slektninger og bekjente. I sin karakteristiske, ironiske stil skrev han til sin onkel: «Jeg behandler om igjen og om igjen. Hver dag må jeg legge ut en rubel til kusken. Jeg har mange venner, derfor også mange pasienter. Halvparten av dem behandler jeg gratis. Den andre halvparten betaler noen ganger fem, andre ganger tre rubler for et sykebesøk.»^[51]

Men legegjerningen gav også Tsjekhov mye stoff til sine fortellinger, og andre halvdel av 1880-årene var han spesielt produktiv: bare i året 1885 fikk han trykket 133 tekster, i 1886 var tallet 112 og i 1887 64. Han begynte nå å opparbeide seg et visst ry i litterære kretser. Den første som la merke til ham var forfatteren Nikolaj Leskov som etter en heller fuktig aften på byen presenterte seg som en «mystiker» og sa til Tsjekhov: «Du kommer til å dø tidligere enn din bror... Jeg skal salve deg til konge, som Samuel salvet David... Skriv.»^[52]

Tidlig i 1886 fikk Tsjekhov tilbud om å skrive i et av de mer populære avisene i St. Petersburg, Novoje Vremja («Nye tider»), som var eid og redigert av magnaten og avisredaktøren Aleksej Suvorin. Suvorin betalte tolv kopek pr linje, nesten dobbelt så mye som Lejkin, og gav ham frie tøyler med hensyn til fortellingenes lengde. Det viktigste var likevel at Suvorin ikke krevde at historiene skulle være humoristiske eller skrevet på kortest mulig tid, slik at Tsjekhov fikk anledning til å konsentrere seg om kvaliteten på det han skrev.^[52] Suvorin ble en livslang venn, kanskje Tsjekhovs nærmeste^[53] – selv om den høyreorienterte Suvorin^[54] på mange måter var Tsjekhovs motpol.^[55] Men de hadde det til felles at begge hadde arbeidet seg opp fra små kår, Aleksej Suvorins far var en enkel soldat, og Aleksej selv hadde arbeidet seg oppover som lærer, journalist og kritiker.^[56]

Sent på vinteren 1886 kom fortellingen Sjelemesse. Den handler om en sørgende far som krever at minnet om hans avdøde datter ikke skal forskjønnes, men insisterer på at hun skal minnes som den prostituerte hun hadde vært. Fortellingen vakte oppsikt, og snart ble også publikum oppmerksom på Tsjekhov. Etter å ha lest novellen Jegeren skrev den populære, sekstifire år gamle forfatteren Dmitrij Grigorovitsj til Tsjekhov: «De har et virkelig talent, et talent som plasserer Dem langt over den nye generasjon av forfattere.»^[57] Videre anbefalte han Tsjekhov å sette ned farten, skrive mindre og konsentrere seg om litterær kvalitet. Grigorovitsj og Suvorin fikk endelig overtalt Tsjekhov til å slutte å skrive under pseudonym.^[58][52]

Tsjekhov svarte Grigorovitsj at brevet hans traff ham som et lyn, og tilsto at «jeg har skrevet mine historier slik journalister skriver sine notiser om branner – mekanisk, delvis ubevisst, uten å bry meg om verken leseren eller meg selv.»^[59] Tilståelsen kan ha skadet Tsjekhov fordi tidlige manuskripter viser at han ofte skrev omhyggelig og med stadige revideringer.^[60] Grigorovitsj' råd inspirerte likevel til større kunstneriske ambisjoner hos den 26 år gamle forfatteren. Etter at Grigorovitsj trakk i de rette trådene, vant Tsjekhov i 1887 Det russiske akademis Pusjkinpris for novellesamlingen I skumringen «for den beste litterære produksjon av høyeste kunstneriske verdi».^[61]

Sommermånedene 1885 til 1887 bodde Tsjekhovs på godset Babkino (nær Voskresensk), som tilhørte venner av familien. Senere skrev broren Mikhail at den vakre naturen rundt Babkino, hvor det var utmerkede forhold for fisking og soppsanking, i høy grad bidro til at Tsjekhov nå hadde sin mest produktive periode.^[62] Stedet inspirerte Tsjekhov til temaer som dukket opp i framtidige fortellinger, for eksempel Ålerusen, Jegeren (begge 1885), Heksene (1886) og Volodja (1887), som alle utspiller seg i landskap som minner om Babkinos omgivelser. Tsjekhov skrev ikke lengre bare humoristiske tekster, men konstentrerte seg i økende grad om fortellinger som tok opp alvorlige og til dels dramatiske temaer, og – men fortsatt sjelden – temaer som berørte samfunnsmessige problem, temaer som ble typiske for den sene litteraturen hans. Av slike dramatiske fortellinger fra slutten av 1880-årene kan nevnes Anjuta, Sjelemesse, Tungsinn (alle 1886) og Tyfus (1887).

Tsjekhov hadde hostet blod siden 1884, og fra 1886 ble anfallene verre, men han ville ikke innrømme overfor venner og familie at det dreide seg om tuberkulose.^[38] Til en venn hevdet han at han var redd for å bli undersøkt av sine kolleger.^[63] Han fortsatte å skrive for ukeblader og tjente nok penger til at familien kunne flytte inn i stadig bedre husvære.

Våren 1887 var Tsjekhov overarbeidet og syk, og foretok en reise for å besøke slektninger i sine gamle hjemtrakter rundt Taganrog, Novotsjerkassk og andre byer i Sør-Russland og dagens Ukraina. Senere klaget han over hvor deprimerende tilbakestående og kulturløs regionen var: «Det rene Asia! Overalt slikt et Asia at jeg ikke tror mine egne øyne! […] Det finnes verken patrioter, sakkyndige, diktere, ikke en gang anstendige bakere.»^[64] Men han lot seg inspirere av naturen på steppen,^[65] og reisen ga temaer til flere nye fortellinger. Et eksempel er Lykke (1887), men den viktigste er Steppen som med sine storslåtte landskapsbeskrivelser regnes som hans første poetiske mesterverk, og av ham selv vurdert som sitt fremste verk så langt.^[66] Fortellingen representerer et langt sprang framover i Tsjekhovs novellekunst, og er blitt kalt «en ordbok over Tsjekhovs poesi, en liste over de litterære virkemidlene Tsjekhov skulle ta i bruk i sine modne verk.»^[67]

Høsten 1887 fikk Tsjekhov bestilling på et teaterstykke; han skrev da Ivanov på mindre enn fjorten dager, og stykket ble produsert i november samme høst.^[38] Tsjekhovs beskrivelser av den kaotiske forberedelsen og premièren gir et trist bilde av tidens russiske teater,^[68] men etter flere revisjoner og en god oppsetning på Aleksanderteateret ble stykket en stor suksess i 1889. Mikhail Tsjekhov betraktet Ivanov som avgjørende for brorens intellektuelle utvikling og litterære karriere.^[38] Tsjekhovs kjente sitat «Dersom det henger et gevær på veggen i første akt, må det fyres av i siste akt»,^[69][70] stammer fra denne tiden.

Mot slutten av 1880-årene sank antallet verk fra Tsjekhovs hånd betydelig sammenlignet med de foregående årene. I februar skrev han i et brev: «"Steppen" tappet meg for så mye saft og energi at jeg ikke har klart å skrive noe skikkelig på lenge.»^[71] Til sammen publiserte Tsjekhov fra 1888 til 1889 knapt to dusin fortellinger, noveller (deriblant Navnedagsselskapet og En kjedelig historie) og sceneverk (begge enakterne Bjørnen og Frieriet). Takket være forfatterens stigende popularitet og dermed stadig nye opplag og verksamlinger var familien nå stort sett fri fra fattigdommen, men oppmerksomheten gjorde det også umulig å opprettholde den tidligere produktiviteten, da mye av Tsjekhovs tid gikk med til å lese korrektur, til redaksjonelt arbeid, såvel som forberedelser og undersøkelser til nye antologier. Sommeren 1889 leide Tsjekhov et gods nær byen Sumy i dagens Ukraina. Også der gikk arbeidet heller langsomt, og at broren Nikolaj døde i juni etter et særlig hurtig tuberkuloseangrep gjorde ikke saken bedre.

Novellen En kjedelig historie – en av Tsjekhovs beste fra denne tiden – bærer preg av brorens død. Historien beskriver en eldre medisinerprofessor som føler alderdommen tynge mens han ser tilbake på noe han innser har vært et tomt og formålsløst liv.^[72][73]

Den yngste broren, Mikhail, som la merke til brorens depresjon og rastløshet etter Nikolajs død, studerte på denne tiden jus, og Anton leste gjennom en del av forelesningsmaterialet hans om strafferett og fengselsforholdene i datidens Russland. Anton Tsjekhov var på jakt etter et formål med sitt eget liv,^[38] og mot slutten av 1889 bestemte han seg spontant for å reise til Sibir og stillehavsøya Sakhalin helt øst i Russland for å studere og senere fortelle om straffeleirene i denne avsidesliggende regionen av det Russiske riket. Fra begynnelsen av 1890 studerte han vitenskapelige publikasjoner om Sakhalin og forberedte seg til reisen som han regnet med skulle vare et halvt år. «Alle» forsøkte å få ham fra ideen, men Tsjekhov var fast bestemt på å gjennomføre planen. I et brev til Suvorin skrev han: «De skriver […] at Sakhalin er unødvendig, og ikke interessant for noen. Er det riktig? Sakhalin kan bare være ubrukelig og uinteressant for samfunn som ikke forviser tusener av mennesker dit og bruker millioner på det.^[74]

21. april startet Tsjekhov endelig på den lange ferden, først med jernbane til Jaroslavl, derfra med floddamper til Perm og videre hovedsakelig med hesteskyss over Ural, Vestsibir, Tomsk og Krasnojarsk til Bajkalsjøen og Amur-floden, derfra igjen med båt til nordkysten av Sakhalin. Reisen tok alt i alt knapt tre måneder, og mellom Ural og Bajkalsjøen gikk den ofte på kronglete fjellveier eller veier oversvømt av vårflommen.

De mange brevene Tsjekhov skrev under denne strabasiøse reisen dokumenterer ruta i detalj, og regnes som hans beste.^[75] Mange ganger beundret Tsjekhov det vakre landskapet i Sibir og Det fjerne østen: « [Amurs] bredder er så vill, uberørt og overdådig at man vil slå seg ned her for bestandig.»^[76] Også innbyggernes frihetlige innstilling tiltalte ham: «Her er man ikke redd for å snakke åpent.»^[77] Men samtidig klaget han over hvor fattige og tilbakeliggende områdene var: «Ett ærlig menneske blant nittini tyver gir det russiske navnet et dårlig rykte.»^[78] Bemerkningen om Tomsk ble viden kjent:^[79][80]

Tomsk er en veldig kjedelig by. Bedømt ut fra fyllikene som jeg har blitt kjent med, og de intellektuelle som har villet ære meg med et besøk på hotellet, er også innbyggerne ganske kjedelige.

Tsjekhov i brev til søsteren Masja 20. mai 1890.^[81]

Tsjekhov oppholdt seg på Sakhalin i tre måneder, fra juli til oktober 1890. Bortsett fra fengslene som rommet politiske fanger – dem forbød øyas myndigheter ham å besøke^[82] – inspiserte han samtlige fengsler, så sant mulig behandlet han de syke, og han registrerte alle innbyggerne på øya (den gang rundt 10 000^[83]) i en folketelling.

I september sammenfattet han sitt arbeid på den nordlige delen av øya med «Jeg vet ikke hva som kommer ut av det, men jeg har ikke arbeidet lite. Det burde holde for tre avhandlinger. Jeg sto hver dag opp rundt klokken fem, gikk sent til sengs, og var hele tiden like anspent over tanken på at jeg gjorde for lite. […] Jeg hadde forresten tålmodighet nok til å gjennomføre en folketelling av hele befolkningen på Sakhalin. Jeg reiste gjennom alle bosetningene, besøkte hver bondegård og snakket med hver enkelt; […] på Sakhalin finnes ingen kriminell eller straffedømt som ikke ville snakke med meg.»^[84]

Tilbakereisen over Stillehavet, Det indiske hav, (fra oppholdet på Ceylon: «Her i paradiset tilbakela jeg mer enn hundre verst med jernbane og så meg mett på palmeskoger og bronsefargede kvinner»^[85]), Middelhavet og Svartehavet tok drøyt en og en halv måned. Tsjekhov ankom Moskva i begynnelsen av desember 1890.

Tsjekhov ble sjokkert og rasende over hva han så på Sakhalin: pisking, underslag av mat og utstyr, menneskehandel og barneprostitusjon. Han skrev: «det var tider jeg følte meg som vitne til menneskets ytterste nedverdigelse.»^[86][87] Han ble særlig opprørt over forholdene fangenes barn levde under. For eksempel:

På båten til Sakhalin var det en fange som hadde myrdet kona. Han var bundet med kjettinger på beina, og hans seks år gamle datter bar lenkene for ham over alt hvor han sto og gikk. Om natten sov barnet i en klynge med fanger og soldater.

Tsjekhov i brev til A.F. Koni, 16. januar 1891.^[88]

Tsjekhov betraktet forbryterne som berme, men mente at legemlig straff måtte forbys og at myndighetene hadde plikt til å finansiere en human behandling av fangene.

Opplevelsene på Sakhalin (som Tsjekhov senere kalte «det sanne helvete»^[89]) publiserte han i 1893 og 1894 i den sosiale studien Ostrov Sakhalin («Sakhalin-øya»). Verket vakte umiddelbart oppsikt, og førte til at justisministeriet sendte en undersøkelseskommisjon til katorgaen på Sakhalin for å få klarhet i de verste misforholdene.^[83]

Noen av opplevelsene fra Russlands østligste regioner og fra båtreisen hjem bearbeidet Tsjekhov i fortellingen Gusiev (1890), som han delvis skrev allerede under båtturen. Senere fikk han gitt et litterært uttrykk for helvetet på Sakhalin i den lange novellen Mordet.^[90] Den siste delen foregår på Sakhalin, hvor morderen Jakov laster kull nattestid mens han lengter hjem.

For å komme vekk fra det alminnelige oppstyret rundt sin person («Jeg rekker knapt å skrive en linje før det knakker på døren og noen kommer inn for å snakke med meg om Sakhalin. En sann landeplage!»^[91]), foretok Tsjekhov og Suvorin våren 1891 en reise som blant annet førte dem til Wien, Venezia (som han ble spesielt begeistret for^[92]), Firenze, Roma og Paris. Sommeren etter tilbrakte familien på et forlatt gods ved Aleksin i det sentrale Russland, ved elva Oka. Her skrev han videre på Øya Sakhalin. I sine brev klaget han ofte på vanskelighetene han hadde med å skrive boka, som for eksempel å få tilgang til vitenskapelig og statistisk materiale.^[93] I tillegg kom Tsjekhovs forverrede helsetilstand som den strabasiøse reisen gjennom Sibir ikke hadde gjort bedre. Men dårlig helse hindret ham ikke i å utføre veldedig arbeid, han samlet inn og fordelte penger til hungersnød-rammede i området Nizjnij Novgorod. Våren 1892 gjorde han likeens en innsats for de sultrammede ofrene for misvekst i det syd-russiske Voronezj-området. På slutten av 1891 bearbeidet han opplevelsene under hungersnøden i fortellingen Min hustru.

Det økende behovet for et eget sommersted der det var mulig å arbeide uforstyrret førte til at Tsjekhov i 1892 kjøpte det lille og forfalne godset Melikhovo, nær byen Lopasnja i Ujezd Serpukhov drøyt 60 km sør for Moskva. Godset var bare på 1700 mål skog, 600 mål innmark, med hester, en ku og noen høns.^[94] Familien flyttet fra leiligheten i Moskva i mars, og brukte de første månedene på å renovere stedet. Tsjekhov tok arbeidet som russisk «godseier» alvorlig, han organiserte hjelpearbeid under en truende koleraepidemi, han bygde tre skoler, en brannstasjon og en klinikk, og han kjøpte inn en mengde medisiner. Til tross for at hans egen helse stadig ble verre, ga han folk i vid omkrets gratis behandling.^[49][34][95] Samtidig skaffet han ved flere anledninger bibliotekene i fødebyen Taganrog og skolene på Sakhalin omfangsrike boksamlinger, dels finansiert av forlagene, dels av ham selv.

Mikhail Tsjekhov beskrev omfanget av brorens medisinske aktiviteter i Melikhovo slik:

Fra den første dagen Tsjekhov kom til Melikhovo begynte syke fra store områder å flokke seg rundt ham. De kom til fots eller ble brakt i hestekjerrer, og ofte ble han hentet til pasienter langt unna. Iblant ventet bondekvinner og barn utenfor døren hans fra tidlig om morgenen.

Mikhail Tsjekhov i sine memoarer om broren.^[38]

Tsjekhovs hadde store utgifter til medisiner, men den største omkostningen var de tidkrevende sykebesøkene som reduserte tiden han hadde til rådighet for å skrive.^[38] På den andre siden ble litteraturen hans beriket ved at han fikk god kjennskap til alle lag av det russiske samfunnet. For eksempel fikk han førstehånds kjennskap til bøndenes usunne og trange boforhold, og denne kunnskapen gjorde det mulig å skrive novellen Bønder. Tsjekhov omgikk også de øvre klasser, og noterte om dem: «Aristokrater? De samme stygge kroppene og den samme fysiske urenslighet, tannløse alderdom og avskyelige død som torgkonenes.»^[96]

I 1894 var huset pusset opp, de hadde startet jordbruk og hagebruk, stelt vanndammen og frukthagen – hvor Tsjekhov hadde fått oppført en skrivestue – og det var plantet mange trær som Anton ifølge Mikhail «passet på som om det skulle være hans egne barn. Som oberst Vershinin i Tre søstre så han på dem og drømte om hvordan de ville se ut om tre eller fire hundre år.»^[38]

Utover 1890-tallet konsentrerte Tsjekhov seg i større grad enn tidligere om teateret. Allerede i 1887 ble hans sceneverk Ivanov uroppført, og i 1888/89 skrev han flere korte enaktere såvel som hans neste større skuespill, Skogtrollet, som han i 1896 omarbeidet til Onkel Vanja, et av hans mest kjente stykker. I 1894/95 skrev han skuespillet Måken som fikk en mislykket uroppføring 17. oktober 1896, publikum pep, og mottakelsen fikk Tsjekhov til å vende teatret ryggen.^[97] Men teaterdirektøren Vladimir Nemirovitsj-Dansjenko ble så imponert at han overbeviste kollegaen Konstantin Stanislavskij om å oppføre stykket på det nyskapende Moskva kunstnerteater i 1898.^[98] Stanislavskij la vekt på psykologisk realisme og ensemblespill, og klarte å bringe fram de skjulte nyansene i teksten slik at Tsjekhov igjen ble interessert i å skrive dramaer.^[99] Kunstnerteateret bestilte flere stykker av Tsjekhov og iscenesatte neste år Onkel Vanja, som Tsjekhov hadde fullført i 1896.^[100]

Fra Melikhovo-tiden stammer også flere kjente fortellinger og noveller, blant annet Den svarte munken, Rothschilds fiolin (begge 1894), Huset med arken (1896) og Bønder (1897); i den siste brukte Tsjekhov sine egne, ofte nedslående observasjoner fra bøndenes liv i Ujezd Serpukhov som handlingsramme.

Under et besøk i Moskva mars 1897 fikk Tsjekhov en større lungeblødning, og lot seg endelig overtale til å legge seg inn på en klinikk. Legene diagnostiserte langtkommet tuberkulose i øvre del av lungene, og han ble beordret til å legge om livsstilen^[101] og tilbringe vintermånedene i et mildere klima enn Moskva. Tsjekhov fulgte dette rådet og oppholdt seg høsten 1897 flere måneder på den franske middelhavskysten.

Godset Melikhovo ble lite brukt etter at faren døde i 1898, så det ble solgt sommeren 1899. I september 1898 reiste Tsjekhov til Jalta på Krim-halvøya for å kjøpte en tomt utenfor byen, og i begynnelsen av 1899 solgte han rettighetene til alle sine verker (bortsett fra teaterstykkene) for 75 000 rubel. Ved hjelp av disse pengene bygde han en liten villa på tomta utenfor Jalta, og flyttet inn med søsteren og moren sensommeren 1899.

Tsjekov plantet trær og blomster, holdt hunder og tamme traner, og arbeidet for veldedige formål. Han ble også kjent med og venn av mange samtidige forfattere, blant annet Tolstoj og den revolusjonære forfatteren Maksim Gorkij. Likevel klaget han i stigende grad over den øde og provinsielle atmosfæren i Jalta, og avstanden til Moskva og St. Petersburg som gjorde det vanskelig å delta i det kulturelle og sosiale livet der. Blant annet skrev han i januar 1899, allerede før han hadde flyttet inn i det nye huset: «I Jalta har det nå regnet uavbrutt en hel uke, og jeg trenger hjelp for min kjedsomhet. Hvor mye mister jeg ikke ved å bo her!»^[102]

For å avhjelpe det trøstesløse provinsielle livet leste han regelmessig aviser fra Moskva og St. Petersburg, og fulgte med tiltakende interesse studentprotestene og den politiske uroen i hovedstaden som var de første tegnene på den russiske 1905-revolusjonen. Til tross for en stadig forverret helsetilstand reiste Tsjekhov gjentatte ganger til Moskva – han var alltid lettet når han kunne forlate sitt «varme Sibir» – og i september 1899 var han der igjen for å inspisere en nyoppsetning av Måken ved Moskva kunstnerteater. Der lærte han blant annet skuespillerinnen Olga Knipper (1868–1959) å kjenne, hun var Vladimir Nemirovitsj-Dantsjenkos tidligere protegée og tidvise elskerinne.^[103] Hun spilte også senere hovedroller i oppsetninger av Tsjekhovs stykker ved kunstnerteateret.

Tsjekhov og Olga Knipper traff hverandre en rekke ganger i Moskva, og på Krim der kunstnerteateret var på en gjesteopptreden våren 1900. Tsjekhov, som var blitt omtalt som «Russlands mest unnflyende litterære ungkar»,^[104] foretrakk tilfeldige bekjentskaper og bordellbesøk framfor bindende forpliktelser.^[105] En gang skrev han til Suvorin:

Jeg kan gjerne gifte meg om du foretrekker det. Men på disse betingelsene: alt må forbli som det har vært fram til nå — det vil si at hun må bo i Moskva mens jeg bor på landsbygda, og jeg vil reise og besøke henne… gi meg en hustru som i likhet med månen ikke dukker opp på himmelen hver dag.

Anton Tsjekhov i brev til Aleksej Suvorin, 23. mars 1895^[106]

Nå virket det som om han hadde funnet sin store kjærlighet, noe en rikholdig og nesten ubrutt korrespondanse fra de traff hverandre første gang vitner om. Brevvekslingen inneholder en del teaterhistoriske perler, eksempelvis gjensidige klager på Stanislavskijs instruksjonsmetoder og Tsjekhovs råd til Olga om hvordan han så for seg at hans skuespill skulle spilles.^[107]

25. mai 1901 giftet de seg. Bryllupet foregikk i all hemmelighet, selv nære slektninger ble ikke informert. Grunnen var at Tsjekhov avskydde pompøse bryllupsfeiringer: «Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er livredd bryllupsseremonien, gratulasjonene, champagnen, å stå rett opp og ned med et glass i hånden og et påklistret smil om munnen.»^[108][109] Ekteskapet ble barnløst etter at Olga Knipper aborterte samme år. Tsjekhovs helsetilstand krevde at han bodde på Krim, og siden Olga Knipper fortsatte sin skuespillerkarriere i Moskva så de hverandre sjelden – hun ble en hustru «som i likhet med månen ikke dukket opp på himmelen hver dag». Et brev til Knipper der forfatteren unntaksvis forteller om sine bekymringer og hvor alvorlig helsetilstanden hans var er betegnende: «…jeg vet ikke hva jeg skal si deg annet enn det jeg allerede har sagt deg 10 000 ganger og som jeg sannsynligvis vil fortsette å si i lang tid framover, nemlig at jeg elsker deg – og ingenting mer. Verken du eller jeg har skyld i at vi ikke er sammen, [skylden bærer] demonen som besatte meg med basiller, og din kjærlighet til kunsten».^[110]

I Jalta skrev Tsjekhov de to skuespillene Tre søstre og Kirsebærhagen for Moskva kunstnerteater. Han skrev også novellene Kjære lille venn (1898), I dalbunnen (1899), Biskopen (1902) og en av hans mest kjente fortellinger, Damen med hunden (1899),^[111] som framstiller en tilsynelatende tilfeldig forbindelse mellom to gifte personer. Ingen av dem forventer at forholdet skal vare, men de oppdager en gjensidig tiltrekning og risikerer familielivet for å kunne møtes. Stort sett gikk det tyngre å skrive enn før, den gang «skrev [jeg] jevnt og stødig, på samme måte som jeg nå spiser pannekaker» – og han brukte et år på hver av de to skuespillene.^[112]

I tidsrommet 1899-1902 var han svært opptatt med sine samlede verker. De mange besøkende var også en belastning: «Stykket ["Tre søstre"] sitter i hodet mitt, det har allerede tatt form og vil ut på papiret, men ikke før setter jeg meg ned før døra åpner seg, og inn kommer et eller annet snyteskaft.»^[113] Dessuten led han stadig oftere av hosteanfall, svettetokter og pustebesvær. Tsjekhov forsøkte, stort sett uten hell, å mildne sin langt framskredne lungebetennelse ved å reise utenlands. Vintrene 1897/98 og 1900/1901 oppholdt han seg lengre tid i Nice, og rett etter bryllupet hadde han og Olga Kniper et opphold i et kumiss-kurbad ved Ufa. Ingenting klarte å stoppe sykdommen, som på den tid ble regnet som uhelbredelig.

Tsjekhov fullførte sin siste fortelling, Forlovet våren 1903, og hans siste offentlige opptreden skjedde under Moskva kunstnerteaters urframføring av stykket Kirsebærhagen januar 1904, på hans 44. fødselsdag.

I mai 1904 var Tsjekhov dødelig syk av tuberkulose. Mikhail Tsjekhov minnes at «alle som så ham tenkte for seg selv at nå er det ikke lenge før det er slutt, men jo nærmere Tsjekhov var slutten, desto mindre så han ut til å innse det selv.»^[38] 3. juni reiste han med Olga Knipper til det tyske spastedet Badenweiler i Schwarzwald. Derfra skrev han oppmuntrende brev til søsteren Maria hvor han beskrev maten og omgivelsene, og forsikret om at han var i ferd med å bli bedre. I det siste brevet klaget han over hvordan de tyske kvinnene gikk kledd.^[114][115]

Tsjekhovs død er en av de store fortellingene i litteraturhistorien,^[116] fortalt, utbrodert og ofte brukt i fiksjonslitteraturen, eksempelvis i novellen Errand av Raymond Carver. I 1904 skrev Olga Knipper om ektemannens siste øyeblikk:

Anton satte seg uvanlig rett opp og sa høyt og tydelig (selv om han nesten ikke kunne noe tysk): „Ich sterbe“. Doktoren roet ham ned, tok en sprøyte og ga ham en kamferinjeksjon, og ba om champagne. Anton tok et fullt glass, betraktet det, smilte til meg og sa: "Det er lenge siden jeg drakk champagne nå." Han tømte glasset, la seg stille ned på sin venstre side, og jeg hadde bare akkurat tid nok til å løpe bort til ham og lene meg mot sengen og si navnet hans, men han hadde stoppet å puste, og sov fredfylt som et barn.

Olga Knipper i Memoir^{[117][118][119]}

Tsjekhov ble fraktet til Moskva i en kjølevogn med påskriften Til frakt av østers, en detalj som provoserte Gorkij,^[120] men som sannsynligvist ville moret Tsjekhov som alltid så det humoristiske i det tragiske. En annen tragikomisk detalj skjedde under begravelsen hans da en del av de mange tusen sørgende ved en misforståelse fulgte militærkorpset som ledsaget gravferdsprosesjonen til en general Keller. Tsjekhov ble gravlagt ved siden av faren på Nyjomfruklosterets kirkegård.^[121]

Noen dager etter gravferden minnet Tolstoj ham med disse ordene:

Tsjekhov var en makeløs kunstner ... Ja, nettopp makeløs ... En livets kunstner ... Og det fine ved hans diktning er at den ikke bare blir forstått og elsket av alle russere, men av alle jordens mennesker ... Og nettopp dette er hovedsaken ... Uten falsk beskjedenhet vil jeg si at han i sin form står adskillig høyere enn meg! ... På sitt område er Tsjekhov en enestående dikter ... Hans død er et stort tap for oss alle, så meget mer som vi nå foruten en enestående dikter også har mistet et fortryllende menneske, et ærlig og oppriktig menneske ...

Leo Tolstoj^[121]

Lev Tolstoj (1828–1910) var utvilsomt den mest fremstående russiske forfatter i Tsjekhovs levetid. Allerede i 1892 lovpriste Tolstoj novellen Sjette avdeling,^[122] noe som må ha vært smigrende for Tsjekhov siden Tolstoj vanligvis var svært kritisk innstilt overfor nye forfattere. I mars 1899 skrev Tolstojs datter Tatjana til Tsjekhov om novellen Kjære lille venn: «Din Душечка er henrivende! Far har lest høyt fra den i fire kvelder og mener at verket har gjort ham klokere».^[123]

Tolstoj delte Tsjekhovs beste fortellinger i to grupper. De han holdt høyest var blant annet: Barn, (da)Pædagogik (Hjemme), Rømlingen, I retten, Vanka, I mørket, Melankoli (Sorg), Den som fikk sove, Kjære lille venn, Forbryteren, Korpiken. I den andre gruppen blant annet: Et overtramp, Sorg (Gore), Heksen, Verosjka, Kokkepikens bryllup, En kjedelig historie, Bryllupet, Bondekoner. Han bandt disse fortellingene inn i en bok som han med stor glede leste gjentatte ganger.^[124] Senere nevnte Tolstoj Tsjekhov som en av «de få forfattere man i likhet med Dickens og Pusjkin kan lese om og om igjen»,^[123] men tilsto samtidig at han ikke likte Tsjekhovs skuespill.^[125]

De to forfatterne møttes første gang i august 1895, da Tsjekhov besøkte Tolstoj på hans gods Jasnaja Poljana – «Jeg følte meg lett, som hjemme, og også samtalene med Lev Nikolajevitsj var lette»^[126] skrev Tsjekhov to måneder senere. Det ble flere møter, blant annet besøkte Tolstoj den tuberkuloserammede Tsjekhov på klinikken i Moskva i 1897, og Jalta i 1901. Tsjekhov selv hadde høye tanker om Tolstoj, og lovpriste flere ganger hans mest kjente verker, Anna Karenina og den historiske romanen Krig og fred. Tsjekhov skrev i 1900, da Tolstoj var livstruende syk: «Jeg frykter Tolstojs død. […] så lenge det finnes en Tolstoj i litteraturen [er det] lett og behagelig å være forfatter; selv når man må innse at man ikke har utrettet noe, og ingenting utretter, er ikke det så ille, for Tolstoj gjør det for oss alle. Hans virke oppfyller alle håp og forventninger som stilles til litteraturen.»^[127] Uavhengig av den store respekt Tsjekhov hadde for Tolstoj som forfatter brukte han fra 1890-årene stadig oftere å betone at han var blitt mer kritisk til Tolstojs ideer om «altomfattende kjærlighet» og fatalistisk underkastelse, og til det Tsjekhov mente var en overdreven romantisering av de russiske bøndene. I et kjent brev skriver Tsjekhov:

Den tolstojske moral [har] sluttet å røre meg, i dypet av min sjel er jeg direkte fiendtlig innstilt overfor den […] Det renner bondeblod i mine årer, så jeg faller ikke i staver over [litterære framstillinger av] bøndenes dyder. Fra jeg var liten har jeg trodd på framskrittet, og kan ikke annet enn å tro på det, for forskjellen mellom den tiden da jeg ble slått og tiden da jeg ikke ble slått lengre er enorm […] Ettertanken og [min] rettferdighetssans forteller meg at det er mer menneskekjærlighet i elektrisitet og dampkraft enn i kyskhet og forsakelse av kjødets lyst.

Brev til Suvorin i 1894^[128]

I Bønder fra 1897 tegner Tsjekhov et nøkternt og dystert bilde av hverdagslivet på det russiske bondelandet, og novellen regnes som en reaksjon på noen fortellinger der Tolstojs gir overklassen skylden for de elendige forholdene. Tsjekhovs holdning var at alle, også de undertrykte bøndene, måtte ta ansvaret for sin egen situasjon, og komme seg ut av elendigheten ved hjelp av initiativ og hardt arbeid.

Forfatteren Maksim Gorkij (1868–1936) og Tsjekhov var venner fra deres første møte, i Jalta 1899. Gorkij hadde allerede i brevs form bekjent at han var en beundrer av Tsjekhovs talent, og fastholdt vurderingen offentlig i et essay fra 1905.^[129] Tsjekhov på sin side satte pris på enkelte av Gorkijs verker, for eksempel: «[Nattasylet] er innovativt og uten tvil godt»,^[130] men Tsjekhov la ikke skjul på at det fantes merkbare stilistiske forskjeller mellom dem. I et brev til Gorkij på slutten av 1898 beskrev han Gorkij som «et virkelig, et stort talent», men skrev også at «Jeg begynner med at du etter min mening mangler tilbakeholdenhet. Du er som en tilskuer i en teatersal som uttrykker sin begeistring på en måte som forstyrrer både seg selv og andre.»^[131]

Mot slutten av Tsjekhovs liv forsøkte Gorkij flere ganger å overtale Tsjekhov til å reforhandle avtalen der han hadde solgt retten til sine fortellinger for 75 000 rubler,^[132] en avtale Gorkij fant svært ufordelaktig for forfatteren. Men Tsjekhov avviste Gorkijs forslag, og skrev i juli 1901: «Jeg ønsker ikke å sette i gang denne saken, å kjempe, å slite meg ut: jeg har ikke ønsket, ikke energien og heller ikke troen på at dette er nødvendig.»^[133]

Til tross for det gode forholdet mellom dem, delte han ikke Gorkijs revolusjonære holdning. Tsjekhov avviste gjennom hele livet enhver form for vold og voldsom samfunnsomveltning, og så på hardt arbeid og utnyttelse av tekniske framskritt som den eneste farbare veien opp fra sosial misére.^[134]

Den senere nobelpristakeren i litteratur, Ivan Bunin (1870–1953) beskrev flere ganger Tsjekhov som sitt litterære forbilde, noe han tilkjennegav i et brev til Tsjekhov i 1891: «Blant samtidens forfattere er De min yndlingsforfatter.»^[135] De lærte hverandre å kjenne i 1895, og Bunin var senere en velsett gjest i Tsjekhovs hus i Jalta. Bunin skrev sine erindringer om Tsjekhov i 1904.^[136]

Tsjekhov lærte den betydelige jødisk-russiske maleren Isaak Levitan (1860–1900) å kjenne rundt 1880, da Levitan studerte ved Moskvas kunstskole samtidig med Tsjekhovs eldre bror Aleksander. Senere ble Levitan regnet blant Tsjekhovs nærmeste venner, og i 1890 lekte han med tanken om å reise til Sakhalin sammen med Tsjekhov.^[137] Som landskapsmaler visste Levitan å sette pris på Tsjekhovs naturbeskrivelser, som for eksempel i Steppen. Han tilbrakte ofte sommermåneder med Tsjekhov-familien i Melikhovo og malte noen bilder inspirert av stedets natur. På sitt vanlige ironiske vis skrev Tsjekhov under sitt første opphold i Frankrike våren 1891: «De russiske malerne er langt mer seriøse enn de franske. Sammenlignet med de lokale malerne som jeg så noen arbeider av i går, er Levitan kongen.»^[138]

Ett år i 1890-årene brøt Levitan vennskapet med Tsjekhov, noe som blant annet skyldes at Levitan var forelsket i Lika Misikova, en venninne av Tsjekhovs søster. Lika Misikova på sin side svermet for Tsjekhov, mens for ham var hun bare en av mange kortvarige affærer, og som sedvanlig før Olga Knipper tok han ikke forholdet særlig alvorlig. Levitan ble dessuten fornærmet fordi han mente å kjenne seg igjen i en figur i en av Tsjekhovs fortellinger. Senere ble de forsonet igjen. Tsjekhov kom på besøk sommeren 1895, på et tidspunkt da Levitan var nede i en dyp depresjon etter et selvmordsforsøk. «De få dagene du tilbrakte her var de roligste i hele sommer», skrev Levitan etterpå.^[139] I mai 1900 traff Tsjekhov den dødssyke Levitan en siste gang.

Også komponisten Pjotr Tsjajkovskij (1840–1893) hørte til Tsjekhovs nærmeste bekjentskapskrets, ikke minst takket være Tsjekhovs musikkinteresse i sin alminnelighet, og i særdeleshet interessen for Tsjajkovskijs musikk. Tsjekhov nevnte noen kjente stykker av Tsjaikovskij i enkelte fortellinger ((da)Mitt liv, En ukjent persons historie, Kattungen). I desember 1888 traff de hverandre for første gang, senere dediserte han antologien Gretne mennesker til Tsjaikovskij personlig. På samme tid hadde Tsjekhov planer om å skrive librettoen til den planlagte operaen Bela etter motiv av Mikhail Lermontovs Vår tids helt, men Tsjaikovskijs tidlige død i 1893 satte en stopper for planene.^[62]

Dreyfus-saken nådde sitt høydepunkt med Émile Zolas utblåsning i det åpne brevet til presidenten av den franske republikk, «J’Accuse ... !», som ble publisert i avisen L'Aurore 13. januar 1898. Tsjekhov kjente ikke Zola personlig, men oppholdt seg i Nice vinteren 1897/98 og skrev i januar 1898 til Aleksej Suvorin: «Dreyfus-saken er tatt opp igjen og fortsetter, men er ennå ikke brakt på skinner. Zola er en edel sjel og jeg […] er begeistret for hans raseriutbrudd. Frankrike er et vidunderlig land og har vidunderlige forfattere.»^[140]

I sine siste leveår viste Tsjekhov en økende interesse for politiske spørsmål. Mens han var i Nice studerte han fransk presse, og traff i april 1898 den anarkistiske journalisten Bernard Lazare, som også engasjerte seg mot justismordet på Alfred Dreyfus.^[141]I brev fra denne tiden gav han tydelig uttrykk for hvor imponert han var av Zolas modige innsats til fordel for Dreyfus, de gir også innblikk i hvordan Tsjekhov – som i politiske spørsmål aldri eksplisitt tok en bestemt stillingstagen – innså nødvendigheten av å skille forfattergjerningen fra politikken:

Selv om Dreyfus skulle være skyldig har Zola likevel rett, for det er ikke forfatternes sak å anklage eller forfølge, men heller gjøre en innsats for de skyldige selv om de er dømt og soner sine straffer. Man vil innvende: hva med politikken? Statens interesser? Men de store forfatterne og kunstnerne skal ikke beskjeftige seg mer med politikk enn det som er nødvendig for å forsvare seg mot den. Selv uten dem er det allerede rikelig nok av påtalemyndigheter, statsadvokater, politi.

Tsjekhov i brev til Suvorin 6. februar 1898^[142]

I løpet av sin knapt 25 årige litterære løpebane publiserte Tsjekhov flere hundre fortellinger og et dusin teaterstykker. Flere av de tidlige verkene fra starten av 1880-årene – stort sett noveller, farser, parodier og lignende – er preget av Tsjekhovs karakteristiske humor, og mange, eksempelvis «En embetsmanns død» (1883), er satirer. Derimot hører flere av hans modne verk til realismen, noe hans naturvitenskapelige kunnskaper fra legestudiet og den medisinske erfaringen som allmennpraktiserende lege bidro til.

De fleste av hans viktigste fortellinger dreier seg om småborgernes liv i Russland på slutten av 1800-tallet, om åndslivets og samfunnets synd, ondskap og forfall. Handlingen, ikke sjelden med en åpen slutt, er plassert i et midt- eller sør-russisk landskap eller i et småbyaktig, provinsielt miljø. Mange av disse fortellingene kan leses som dype, trette sukk. I Sjette avdeling (1892) bruker han en nedslitt russisk psykiatrisk anstalt til å tegne et særlig dystert bilde av livet i Russland, i den forstand at samfunnsmedlemmenes passivitet og grenseløst stoiske holdning stilt overfor åpenbare sosiale misforhold gjør at livet blir nærmest uutholdelig for de fleste. I andre verk, som de like deprimerende fortellingene Volodja (1887), Den som fikk sove (1888) eller Tyfus (1887), viser Tsjekhov seg som en briljant psykolog som på en konsis måte klarer å skildre tanke og handling hos mennesker som ufrivillig havner i kritiske situasjoner.

Også En kjedelig historie (1889) har en psykologisk oppbygning. Jeg-personen er en aldrende medisiner som stilt overfor sin egen snarlige død konkluderer med at hans tilsynelatende vellykkede liv har vært fullstendig formålsløst i mangel av en overgripende idé, og hyklerisk i sin tilpasningsdyktige og medløperaktige holdning til pårørende og andre. Liknende tanker om meningen med livet og det subjektive synet på lykken – sett fra svært ulike fiktive personers ståsted – kan man også lese ut av novelle-trilogien fra 1898: Mannen i penalet, Stikkelsbær og Om kjærlighet, såvel som av det melankolske øyeblikksbildet i fortellingen Lykke (1887). Den utbredte oppfatningen at Tsjekhov kritiserte det stillestående samfunnslivets under tsarveldets Russland, stemmer bare med visse forbehold, for Tsjekhov var aldri belærende − han foretrakk å vise fram de enkelte personene og deres spesifikke problemer framfor å vurdere eller kritisere handlemåtene deres. Tsjekhov formulerte selv denne maksimen i følgende sitat:

Jeg tror ikke forfattere bør klargjøre spørsmål som pessimisme, Gud osv. Det er opp til forfatterne å framstille hvem, hvordan og under hvilke omstendigheter det snakkes og tenkes om Gud eller pessimisme. Kunstneren skal ikke være dommer over personene og deres samtaler, heller et nøytralt vitne. Bedømmelsene skal juryen foreta, det vil si leserne. Min oppgaver er bare å ha talent, dvs. evne til å skille de viktige ytringene fra de uviktige, belyse karakterene og snakke deres språk.

Tsjekhov i brev fra 1888^[143]

Denne nøytrale, distanserte obervasjonsrollen som er så typisk for Tsjekhovs verk forhindret ikke at han innførte enkelte autobiografiske elementer i noen fortellinger: for eksempel bearbeidet han barndomserindringer fra reiser gjennom det sydrussiske og ukrainske steppelandskapet i fortellingen Steppen (1888), og i novellen Tre år (1894) gjengav han på en overbevisende måte den nedtrykte atmosfæren i farens butikk i Taganrog.

Tsjekhovs fortellerstil begrenset seg ikke til en antydet samfunnskritikk eller utforsking av menneskesinnet, han benyttet seg av et bredt utvalg emner som spenner fra lett tilgjengelig situasjonskomikk^[144] eller dyrehistorier beregnet på barn,^[145] over desillusjonerte betraktninger fra russiske bønder og småborgerliges hverdagsliv i kapitalismens første tid^[146] til direkte konfrontasjoner med døden og menneskenes forgjengelighet.^[147] I en av hans best kjente fortellinger, Damen med hunden (1899), viser Tsjekhov seg som en lyriker som forvandler denne enkle kjærlighetshistorien mellom to gifte mennesker til et drama med en åpen slutt. Begge hovedfigurene mislykkes stadig i møtet med tilværelsens meningsløse smålighet; en forbindelse til Tsjekhovs eget liv der sykdommen utgjorde den prosaiske virkeligheten som forhindret ham fra å leve sin store kjærlighet fullt ut.

I en rekke av Tsjekhovs verker kan leseren ane en stort sett optimistisk forfatter som tross alle misforhold og tilbakeslag ikke mister troen på menneskets iboende godhet, og framfor alt på at framskrittet en gang skal føre til et bedre liv. I denne sammenhengen kan nevnes miniatyren En klassikers sørgelige endelikt (1894) med sitt abrupte stemningsomslag, den dypsindig-filosofiske novellen Den svarte munken (1893) eller kortromanen Steppen med sine landskapsskildringer. Alle fungerer som en hyllest til verden og menneskeheten. Uavhengig av tema har Tsjekhovs fortellinger det til felles at de framstiller mennesker med handlings- og tankesett som forfatteren – uansett om de er pussige, latterlige, triste eller annet – alltid søker å framstille objektivt og uten å være forutinntatt.^[148]

Tsjekhov skapte nesten alle sin teaterstykker etter 1885, og på det tidspunkt hadde han utviklet sin stil langt ut over det rent humoristiske, men han beholdt metodene med en objektiv beskrivelse han allerede hadde utviklet i fortellingene. I tillegg utmerker teaterstykkene seg med en tragikomisk framstilling av det banale livet i provinsen, og av den russiske lavadelens forgjengelighet. De fleste personene er anstendige og fornuftige, og drømmer om å forbedre livet – stort sett forgjeves grunnet en følelse av hjelpe- og nytteløshet, en overdreven selvmedlidenhet, og som et resultat av det, en manglende energi og viljestyrke. Likevel antyder forfatteren stadig at det finnes en utvei fra denne apatien, nemlig gjennom målrettet arbeid og nyttig praktisk aktivitet. Personene viser seg stort sett ute av stand eller uvillige til å få ting til å skje, og dette er årsak til den følelsesmessige avstumpingen selv intelligente mennesker utviser.

Et særpreg ved Tsjekhovs virke som dramatiker er at han kalte de fleste sceneverkene for «komedie», selv om de ikke er spesielt lystige eller komiske (bortsett fra de farseaktige enakterne som for eksempel Bjørnen og Frieriet), men kan inneholde en del pussige situasjoner som like gjerne kan fremkalle medlidenhet med personen som latter. Til forskjell fra den tidligere måten å skrive teaterstykker på, hvor underteksten kom tydeligere fram, lot Tsjekhov mer være underforstått og sagt «mellom linjene». Oppgaven med å forstå personenes tanker, handlingsvalg og deres underbevisste sjelsliv overlot han i stor grad til publikum, og stilte dermed større krav til deres ettertanke, forståelse og innlevelse enn hva som hadde vært vanlig. Dette gjorde at både publikum og teaterregissørene misforsto stykkene de første tiårene etter Tsjekhovs død, men tilslutt begrep man endelig at det er personenes hjelpeløshet og manglende realitetsorientering som følge av deres følelser, handlinger, og framfor alt unnlatelser, som får ufrivillig komiske følger.^[149] Denne misforståelsen av Tsjekhovs intensjoner har en stor del av skylden for at Måkens førsteoppsetning i oktober 1896 falt gjennom. Men da publikum og teaterverden fikk øynene opp for den uvante fortellerteknikken, kom han til å utøve en sterk innflytelse på både europeisk og amerikansk teaterliv på første halvdel av 1900-tallet.

Ved siden av Måken er Tsjekhovs mest kjente teaterstykker fireakteren Onkel Vanja, dramaet Tre søstre og hans siste verk, komedien Kirsebærhagen. Alle disse stykkene har ulike handlingsforløp, men med likheter i oppbygningen: handlingen foregår i den russiske provinsen ved 1800-tallets slutt, figurrene er lavadelige, tilslutt mislykkes de på en eller annen måte som følge av deres passivitet og forvrengte virkelighetsforståelse. Tsjekhov var preget av sin tids utviklingsoptimisme,^[150] og en optimistisk tone og tro på en bedre framtid sniker seg stadig inn i stykkene, særlig mot slutten. Eksempler er den lengselsfylte replikken «Til Moskva!» som går gjennom hele Tre søstre, eller Petja Trofimovs sluttreplikk «Velkommen, nye liv!» i den siste scenen av Kirsebærhagen.

Mange av Tsjekhovs senere verk ble oversatt til en rekke språk, og oppnådde internasjonal oppmerksomhet allerede i hans levetid. Med sin knappe, tilbakeholdte og verdinøytrale fortellermåte fikk Tsjekhov en enorm innflytelse på utformingen av den moderne novelle- og skuespillerkunsten. Ved siden av den påfallende sparsommelige fortellerstrategien, er Tsjekhov nyskapende ved at han i stedet for handling skildrer romanfigurenes personlighet, videre den impresjonistiske tendensen til å skildre deres skiftende følelser, samt fraværet av tradisjonelle intriger. Selv i dag regnes Tsjekhov som novellens uovertrufne mester.^[151][152]

Et par måneder før han døde fortalte Tsjekhov forfatteren Ivan Bunin at han regnet med å bli lest i syv år. «Hvorfor syv?» undret Bunin. «Vel, syv og et halvt,» svarte Tsjekhov, «og det er ikke verst. Jeg har seks år igjen å leve.»^[153]

Tsjekhov var alltid beskjeden, og ville knapt ha klart å forestille seg sitt posthume ry. Kirsebærhagen oppnådde en enorm popularitet i Russland årene etter hans død, og i den russiske bevissthet var bare Tolstoj større. Constance Garnetts oversettelser sikret ham en engelskspråklig lesekrets og beundring fra forfattere som James Joyce, Virginia Woolf og Katherine Mansfield. Den russiske kritikeren D.S. Mirsky som bodde i England, forklarte Tsjekhovs popularitet der med hans «uvanlig totale avvisning av hva vi kunne kalle heroiske verdier».^[154] I selve Russland ble Tsjekhovs skuespill umoderne etter den russiske revolusjonen i 1917, men de ble senere omarbeidet slik at de passet Sovjetunionens agenda. I Kirsebærhagen ble for eksempel Lopakhin omskapt til en kommunistisk helt som tok en øks med til kirsebærhagen – regimet tillot ikke et skuespill hvor man tilsynelatende sørger over et tapt rikmannsgods.^[155][156]

En av de første ikke-russere som fikk øynene opp for Tsjekhovs skuespill var George Bernard Shaw, som gav Heartbreak House undertittelen «A Fantasia in the Russian Manner on English Themes», og bemerket likhetene mellom de britiske jordbruksarbeidernes vanskelige levekår og deres russiske motparter slik Tsjekhov skildrer dem: «De samme fine menneskene, den samme fullstendige maktesløsheten.»^[157]

Tsjekhov var en stor dramatiker, men mange mener han var en enda større novellist.^[158] Raymond Carver, som skrev novellen Errand om Tsjekhovs død, regnet Tsjekhov som den største av alle novellister:

Tsjekhovs fortellinger er like vidunderlige (og nødvendige) nå som da de ble utgitt første gang. Det er ikke bare det enorme antallet han skrev — for få, om noen, forfattere har noensinne skrevet flere — det er den imponerende frekvensen som han produserte mesterverker i, fortellinger som refser oss samtidig som de fryder og beveger oss, som blottlegger følelsene våre på en måte bare virkelig kunst gjør.

Raymond Carver^[159][160]

Ernest Hemingway var sparsom med rosen, men også han var påvirket av Tsjekhov: «Tsjekhov skrev omtrent seks gode historier. Men han var en amatørforfatter.»^[161] Vladimir Nabokov klaget en gang over Tsjekhovs «medley av fryktelig tørre tekster, ferdiglagede tilnavn, repetisjoner»,^[162] men han erklærte også at Damen med hunden var «en av de beste historiene som noen gang er skrevet».

Forfatteren William Boyd skrev at Tsjekhovs gjennombrudd skjedde da han byttet ut tradisjonelle hendelser, eller «plott», med noe som var mer «utvisket, avbrutt, skadeskutt eller på annen måte merket av livet.»^[163][164]

Tsjekhov er prosaens Pusjkin. Slik alle kan finne noe selvopplevd i Pusjkins dikt kan vi også gjøre det i Tsjekhovs fortellinger, i det minste kan leseren kjenne igjen seg selv og sine tanker i noen av dem. […] Han trakk ut essensen av det livet han selv hadde sett, uavhengig av innholdet i det han hadde sett. Men det han tok ut gav han overraskende livfullt og forståelig videre – forståelig inn i de minste detaljer.

Leo Tolstoj^[165]

[Tsjekhovs] livsverk omfatter, tross at det unngår den episke monumentalitet, hele det store Russland med sin evige natur og det før-revolusjonære samfunns trøstesløse unatur: «De sterkes frekkhet og lediggang, de svakes uvitenhet og dyriskhet, overalt en umulig fattigdom, innsnevrethet, drikkfeldighet, hykleri, løgnaktighet…» Men jo nærmere enden man kommer, desto mer rørende skimrer det uklare bildet av framtidstroens inderlige lys, desto mer skinnende åpner et kjærlighetsfullt dikterblikk seg for et kommende stolt, fritt og driftig fellesskap av «nye, høye og fornuftige livsformer som vi kanskje står ved terskelen til, og som vi iblant allerede fornemmer.»

Thomas Mann: Versuch über Tschechow^[166][167]

Virginia Woolf undret seg over Tsjekhov-fortellingenes spesielle atmosfære:

Men er dette virkelig slutten, spør vi. Vi har liksom følelsen av at vi har overbelastet signalene våre; eller det er som om en melodi brått ble avbrutt uten den forventede sluttakkorden. Disse fortellingene leder ingensteds, sier vi, og fortsetter å utforme en kritikk basert på antakelsen om at historier bør avsluttes på en måte vi kjenner igjen. Ved å gjøre det reiser vi spørsmål ved våre egne leseferdigheter. Der melodien er kjent og avslutningen finner gjenklang hos oss – elskende får hverandre, forbrytelser forpurres, intriger avsløres – slik som det er vanlig i viktoriatidens litteratur, kan vi sjelden trå feil, men der melodien er ukjent og slutten et spørsmålstegn eller bare informasjon om at de fortsatte å snakke, slik det er hos Tsjekhov, trenger vi en modig og våken litterær sans for å oppdage melodien, og spesielt de siste tonene som fullfører harmonien.

Virginia Woolf i The Common Reader (1925)^[168][169]

Publ	Norsk tittel	Originaltittel[170]
1880	Brev til en vismann	Письмо к учёному соседу
1883	«En embetsmanns død»	Смерть чиновника
1883	Albions datter	Дочь Альбиона
1883	(da)Den svenske tennstikken	Шведская спичка
1883	Den tykke og den tynne	Толстый и тонкий
1884	Kirurgi	Хирургия
1884	En kameleon	Хамелеон
1885	Kokkepikens bryllup	Кухарка женится
1885	Forbryteren	Злоумышленник
1885	Den siste mohikanerske	Последняя могиканша
1885	Ålerusen	Налим
1885	Jegeren	Егерь
1885	Underoffiser Prisibijev	Унтер Пришибеев
1886	Barn	Детвора
1886	Korpiken	Хористка
1886	Melankoli	Тоска
1886	Vanka	Ванька
1886	Anjuta	Анюта
1886	Sjelemesse	Панихида
1886	Heksen	Ведьма
1886	Agafya	Агафья
1886	Løgnen	Житейская мелочь
1886	I retten	В суде
1887	Fiender	Враги
1887	I mørket	Темнота
1887	Verotsjka	Верочка
1887	(da)Pædagogik (Hjemme)	Дома
1887	Tyfus	Тиф
1887	Volodja	Володя
1887	Lykke	Счастье
1887	Drama	Драма
1887	Kysset	Поцелуй
1887	Kasjtanka	Каштанка
1888	Den som fikk sove	Спать хочется
1888	Steppen	Степь
1888	Skjønnheter	Красавицы
1888	Navnedagsselskapet	Именины
1888	Bare et nerveanfall	Припадок
1889	En kjedelig historie	Скучная история
1890	Gusiev	Гусев
1891	Kvinneskjebner	Бабы
1891	En tvekamp	Дуэль
1891	I Moskva	В Москве
1892	Gresshoppen	Попрыгунья
1892	Naboer	Соседи
1892	Sjette avdeling	Палата № 6
1893	Rothschilds fiolin	Скрипка Ротшильда
1893	Store Volodja og lille Volodja	Володя большой и Володя маленький
1893	Den sorte munken	Чёрный монах
1894	Morsmålslæreren	Учитель словесности
1894	Studenten	Студент
1895	Hvitpanne (eller Ulvinnen)	Белолобый
1895	Ariadne	Ариадна
1895	Mordet	Убийство
1895	Med Anna om halsen	Анна на шее
1896	Huset med arken	Дом с мезонином
1896	(da)Mitt liv	Моя жизнь
1897	På hjemveien	На подводе
1897	(da)Bønder	Мужики
1898	Kjære lille venn	Душечка
1898	Ionytsj	Ионыч
1898	Mannen i penalet	Человек в футляре
1898	Stikkelsbær	Крыжовник
1898	Om kjærlighet	О любви
1899	Damen med hunden	Дама с собачкой
1899	I dalbunnen	В овраге
1899	Til jul	На святках
1902	Biskopen	Архиерей
1903	Forlovet	Невеста

• 1878 (?): Den verdiløse fyren Platonov (enakter, også Faderløs; russ. Безотцовщина)
• 1886: Om Tobakkens skadelige virkninger (enakters monolog; russ. вреде табака)
• 1886: Svanesang (dramatisk studie i en akt; russ. Лебединая песня)
• 1887: Ivanov (drama, opprinnelig «komedie», i fire akter; russ. Иванов)
• 1888: Bjørnen (farse, enakter; russ. Медведь)
• 1888: Frieriet (farse, enakter; russ. Предложение)
• 1889: Tatjana Repina (drama, enakter; russ. Татьяна Репина)
• 1889: Tragiker mot sin vilje (farse, enakter; russ. Трагик поневоле)
• 1889: Bryllupet (scene i en akt; russ. Свадьба)
• 1889: Skogtrollet (komedie i fire akter; russ. Леший)
• 1891: Jubileet (farse, enakter; russ. Юбилей)
• 1895: Måken (komedie i fire akter; russ. Чайка)
• 1896: Onkel Vanja (scener fra landsbylivet i fire akter; sterkt omarbeidet versjon av Skogtrollet; russ. Дядя Ваня)
• 1901: Tre søstre (drama i fire akter; russ. Три сестры)
• 1903: Kirsebærhagen (komedie i fire akter; russ. Вишнёвый сад)

• En reise til Sakhalin (1895):
  • 1890: Aus Sibirien (Aufzeichnungen; russ. Из Сибири)
  • 1893: Sakhalin-øya (reisebeskrivelse; russ. Остров Сахалин)
• Brev

Norsk

• Sande, Erling, Det forspilte liv : en studie i Anton Tsjekhovs novellediktning, Solum forlag 1987 ISBN 82-560-0468-1
• Kjetsaa, Geir (2004). Tsjekhov, Liv og diktning. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 82-05-29162-4. 

Engelsk

• Allen, David, Performing Chekhov, Routledge (UK), 2001, ISBN 978-0-415-18934-7
• Bartlett, Rosamund, and Anthony Phillips (translators), Chekhov: A Life in Letters, Penguin Books, 2004, ISBN 978-0-14-044922-8
• Bartlett, Rosamund, Chekhov: Scenes from a Life, Free Press, 2004, ISBN 978-0-7432-3074-2
• Benedetti, Jean (redaktør og oversetter), Dear Writer, Dear Actress: The Love Letters of Olga Knipper and Anton Chekhov, Methuen Publishing Ltd, 1998 edition, ISBN 978-0-413-72390-1
• Benedetti, Jean, Stanislavski: An Introduction, Methuen Drama, 1989 edition, ISBN 978-0-413-50030-4
• Finke, Michael, Chekhov's 'Steppe': A Metapoetic Journey, et essay i Anton Chekhov Rediscovered, ed Savely Senderovich and Munir Sendich, Michigan Russian Language Journal, 1988, ISBN 9999838855
• Gerhardie, William, Anton Chekhov, Macdonald, (1923) 1974 edition, ISBN 978-0-356-04609-9
• Gorky, Maksim, Alexander Kuprin, og I.A. Bunin, Reminiscences of Anton Chekhov, oversatt av S. S. Koteliansky og Leonard Woolf, B.W.Huebsch, 1921. Lest på eldritchpress. Arkivert 14. september 2015 hos Wayback Machine. Besøkt 29. november 2009.
• Gottlieb, Vera, and Paul Allain (eds), The Cambridge Companion to Chekhov, Cambridge University Press, 2000, ISBN 978-0-521-58917-8
• Jackson, Robert Louis, Dostoevsky in Chekhov's Garden of Eden—'Because of Little Apples', i Dialogues with Dostoevsky, Stanford University Press, 1993, ISBN 978-0-8047-2120-2
• Klawans, Harold L., Chekhov's Lie, 1997, ISBN 1-888799-12-9. Om utfordringene ved å kombinere forfattergjerningen med legegjerningen.
• Malcolm, Janet, Reading Chekhov, a Critical Journey, Granta Publications, 2004 edition, ISBN 978-1-86207-635-8
• Miles, Patrick (ed), Chekhov on the British Stage, Cambridge University Press, 1993, ISBN 978-0-521-38467-4
• Nabokov, Vladimir, Anton Chekhov, i Lectures on Russian Literature, Harvest/HBJ Books, [1981] 2002 edition, ISBN 978-0-15-602776-2.
• Pitcher, Harvey, Chekhov's Leading Lady: Portrait of the Actress Olga Knipper, J Murray, 1979, ISBN 978-0-7195-3681-6
• Prose, Francine, Learning from Chekhov, i Writers on Writing, ed. Robert Pack and Jay Parini, UPNE, 1991, ISBN 978-0-87451-560-2
• Rayfield, Donald, Anton Chekhov: A Life, Henry Holt & Co, 1998, ISBN 978-0-8050-5747-8
• Simmons, Ernest J., Chekhov: A Biography, University of Chicago Press, (1962) 1970 edition, ISBN 978-0-226-75805-3
• Stanislavski, Constantin, My Life in Art, Methuen Drama, 1980 edition, ISBN 978-0-413-46200-8
• Wood, James, What Chekhov Meant by Life, in The Broken Estate: Essays in Literature and Belief, Pimlico, 2000 edition, ISBN 978-0-7126-6557-5

Tysk

• Awilowa, Lydia: Tschechow, meine Liebe. Erinnerungen. Berlin: Ed. Ebersbach. 2004. (= Blue notes; 20) ISBN 3-934703-70-4
• Bartlett, Rosamund: Anton Čechov. Eine Biographie. Wien: Zsolnay, 2004. ISBN 3-552-05309-3
• Bauer, Gerhard: "Lichtstrahl aus Scherben". Čechov. Frankfurt am Main u. a.: Stroemfeld. 2000. (= Nexus; 56) ISBN 3-86109-156-9
• Berdnikow, G. P.: Anton Tschechow – Eine Biographie. Berlin 1985
• Troyat, Henri: Tschechow – Leben und Werk. Stuttgart: DVA, 1987. ISBN 3-421-06352-4
• Tsjekhova, Maria: Mein Bruder Anton Tschechow. Berlin: Kindler, 2004. ISBN 3-463-40446-X
• Wolffheim, Elsbeth: Anton Čechov. Mit Selbstzeugnissen und Bilddokumenten. Reinbek bei Hamburg: Rowohlt, 1988 (= Rowohlts Monographien; 307). ISBN 3-499-50307-7

• Tsjekhov, Anton (1889). Fiender og andre tidlige fortellinger. Solum Forlag. ISBN 82-560-0677-3.  [Oversatt av Erling Sande]
• Tsjekhov, Anton (1898). Ariadne og andre fortellinger. Solum Forlag. ISBN 82-560-0222-0.  [Utvalg og oversettelse ved Erling Sande]
• Tsjekhov, Anton (2001). Sjette avdeling. Solum Forlag. ISBN 82-560-1334-6.  [Oversatt fra russisk av Erling Sande]
• Tsjekhov, Anton (2001). Damen med hunden. Solum Forlag. ISBN 82-560-1333-8.  [Oversatt fra russisk av Geir Kjetsaa]
• Tsjekhov, Anton (1991). Noveller. Den norske Bokklubben. ISBN 82-525-1655-6.  [31 noveller, forskjellige oversettere, forord av Erling Sande]
• Tsjekhov, Anton (2007). Noveller. Den norske Bokklubben. ISBN 9788252565225.  [36 noveller, forskjellige oversettere, innledende essay av Aleksander Tkatsjenko]

• Gutenberg Project Stor samling Tsjekhov-litteratur, eksempelvis
  • Chekhov, Anton, Letters of Anton Chekhov to His Family and Friends with Biographical Sketch, oversatt av Constance Garnett, Macmillan, 1920. Hele teksten på Gutenberg, besøkt 29. november 2009.
  • Chekhov, Anton, Note-Book of Anton Chekhov, oversatt av S. S. Koteliansky og Leonard Woolf, B.W. Huebsch, 1921. Hele teksten på Gutenberg., besøkt 29. november 2009.
• 201 noveller oversatt av Constance Garnett
• Chekhov, Anton, Selected Stories, forord og noter av Joe Andrew, Wordsworth Classics, 1996, ISBN 9781853262883
• Chekhov, Anton, About Love and Other Stories, oversatt av Rosamund Bartlett, Oxford University Press, 2004, ISBN 978-0-19-280260-6
• Chekhov, Anton, The Undiscovered Chekhov: Fifty New Stories, oversatt av Peter Constantine, Duck Editions, 2001, ISBN 978-0-7156-3106-5
• Chekhov, Anton, Forty Stories, oversatt og med forord av Robert Payne, New York, Vintage, 1991 edition, ISBN 978-0-679-73375-1
• Chekhov, Anton, The Other Chekhov, redigert av Okla Elliott og Kyle Minor, med introduksjoner til fortellingene av Pinckney Benedict, Fred Chappell, Christopher Coake, Paul Crenshaw, Dorothy Gambrell, Steven Gillis, Michelle Herman, Jeff Parker, Benjamin Percy, og David R. Slavitt. New American Press, 2008 edition, ISBN 978-0972967983
• Chekhov, Anton, Seven Short Novels, oversatt av Barbara Makanowitzky, W.W.Norton & Company, 2003 edition, ISBN 978-0-393-00552-3
• Chekhov, Anton, Collected Works in 12 Volumes, Khudozhestvennaia literatura, Moskva 1960-4.

• (en) Anton Pavlovich Chekhov – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Anton Pavlovich Chekhov – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Anton Tsjekhov på Internet Movie Database
• (no) Anton Tsjekhov hos Nationaltheatret
• (no) Anton Tsjekhov hos Sceneweb
• (sv) Anton Tsjekhov i Svensk Filmdatabas
• (da) Anton Tsjekhov på Scope
• (fr) Anton Tsjekhov på Allociné
• (en) Anton Tsjekhov på AllMovie
• (en) Anton Tsjekhov hos The Movie Database
• (en) Anton Tsjekhov hos Internet Broadway Database
• (en) Anton Tsjekhov hos Internet Broadway Database
• (en) Anton Tsjekhov på Discogs
• (en) Anton Tsjekhov på MusicBrainz
• (en) Anton Tsjekhov på Genius — sangtekster
• Artikkelen har ingen egenskaper for sosiale medier i Wikidata
• (no) Tsjekhov – en selvbedrager?, Tidsskrift for Den norske legeforening, nr 10/2000 (besøkt 29. november 2009)
• (no) Nasjonalteaterets oppsetning av Måken år 2009/10 (besøkt 29. november 2009)
• (de) Verk av og om Anton Tsjekhov i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
• (en) Utførlig website om Tsjekhov (besøkt 18. januar 2010)
• (ru) Originaltekster (besøkt 18. januar 2010)
• (de) Illustrert biografi. I russlandjournal.de. (besøkt 18. januar 2010)
• (de) Sparsamer Sprachkomponist. I Wiener Zeitung til Tsjekhovs 100. dødsdag. (besøkt 18. januar 2010)
• (de) Für immer, vielleicht. I Die Zeit til Tsjekhovs 150. fødselsdag (besøkt 18. januar 2010)
• (de) Gratis lydbøker med Tsjekhovs noveller. (besøkt 18. januar 2010)
• (en) Taganrog offisielle hjemmeside, Tsjekhovs fødested (besøkt 29. november 2009)

Anton Tsjekhov – originaltekster av og om forfatteren fra Wikikilden