Sydney Chapman

Sydney Chapman
Født		29. jan. 1888[1][2][3][4] Eccles
Død		16. juni 1970[1][5][2][3] (82 år) Boulder[6]
Beskjeftigelse		Matematiker, astronom, fysiker, universitetslærer, geofysiker
Embete		Sedleian Professor of Natural Philosophy (1946–1953) Beyer Chair of Applied Mathematics (1920–1924)
Utdannet ved		University of Salford (1902–1904)[6] Victoria University of Manchester (1904–1908)[6] Trinity College (1908–1910)[6]
Doktorgrads- veileder		G.H. Hardy Joseph Larmor
Nasjonalitet		Storbritannia
Gravlagt		Green Mountain Cemetery[7]
Medlem av		6 oppføringer Royal Society (1919–)[6] Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina Kungliga Vetenskapsakademien Accademia Nazionale dei Lincei Royal Society of Edinburgh National Academy of Sciences (1946–) (Foreign Associate of the National Academy of Sciences)
Utmerkelser		13 oppføringer Copleymedaljen (1964)[8] Royal Medal (1934) Royal Astronomical Societys gullmedalje (1949) De Morgan-medaljen (1944) Emil Wiechert Medal (1969) William Bowie Medal (1962)[9] Royal Society Bakerian Medal (1931) Adams Prize (1928) Chree Medal and Prize (1941)[10] Smith's Prize (1913)[6] Hodgkins Medal Fellow of the Royal Society (1919)[6] Æresdoktor ved Sorbonne (1962)[11]
Sydney Chapman på Commons

Sydney Chapman (født 29. januar 1888, død 16. juni 1970) var en britisk matematiker, matematisk fysiker og geofysiker.^[12]

Chapman begynte universitetsstudiene sine i Manchester i 1904, 16 år gammel. I starten studerte han han til ingeniør, og tok også ingeniøreksamen, men utviklet så stor interesse for matematikk han ble værende igjen et år til for å ta eksamen i matematikk. Etter råd frå en lærer i Manchester søkte han seg så til Trinity College ved University of Cambridge, som da ble regnet som det beste og mest krevende lærestedet innen matematikk.^{[trenger referanse]} Chapman tok den høyeste eksamenen i 1910 og startet en forskingskarriere innen ren matematikk under G.H. Hardy. Samme år ble han tilbudt å bli assistent for Frank Dyson ved Greenwich-observatoriet. Fra 1914 til 1919 vendte Chapman tilbake til Cambridge som lektor i matematikk, fra 1919 til 1924 var han professor i matematikk i Manchester og flyttet senere til Imperial College i London. I 1946 ble han professor ved University of Oxford.

Chapman gjorde størst innsats på området stokatiske prosesser, fremfor alt markovkjedeer. Chapman og russeren Andrej Kolmogorov formulerte hver for seg de grunnleggende ligningene innen dette området, Chapman-Kolmogorov-ligningene.

Chapman og den svenske fysikeren David Enskog videreutviklet, igjen hver for seg, den kinetiske gassteorien gjennom å utvide boltzmannmetoden med det som ble kalt Chapman-Enskog-teorien.

Chapman gjorde også en del arbeid innen geofysikk. I 1930 forklarte han de fotokjemiske mekanismene som skaper ozonlaget. Han studerte også flere andre geofysiske og astrofysiske fenomen innen aeronomi. Han var ellers den som ga navn til faget aeronomi.^{[trenger referanse]}