Straffekast (basketball)

Straffekast er i basketball et forsøk på å score poeng fra en linje på banen, kalt straffelinjen, etter en feil fra det andre laget.

Hvert straffekast er verdt ett poeng, og normalt blir det gitt fler enn ett kast. Straffekastenes betydning for spillet er noen ganger undervurdert, da det har hendt at kamper har blitt vunnet eller tapt som følge av dem. Lag som kan vinne en kamp kan hindres dette dersom de bommer på mange straffekast.

Normalt treffer profesjonelle spillere kurven på en høy prosentandel av staffekastene sine. I NBA treffer mesteparten av spillerne mellom 70 % og 80 % av forsøkene. Noen gode skyttere, som José Calderón, Rick Barry, Reggie Miller, Magic Johnson, Chauncey Billups, Steve Nash, Ben Gordon, Dirk Nowitzki og Ray Allen, kan treffe så mye som 90 % til 94 % av forsøkene. Dårlige skyttere, som Shaquille O'Neal eller Ben Wallace, kan slite med å treffe 50 % av dem.

Høye spillere treffer ofte færre straffekast enn lave, selv om høye spillere i teorien skal treffe flere av dem.^[1] Naismith Memorial Basketball Hall of Fame-medlem Wilt Chamberlain traff kun 51,1 % av straffene sine, et av de laveste treffprosentene noen gang.^[2] Den dårlige treffprosenten til 216 cm høye Shaquille O'Neal, 206 cm høye Ben Wallace og 211 cm høye Tim Duncan, har lagt grunnlaget for «Hack-a-Shaq» og andre frivillige feiltaktikker, som gjør dem utsatte for deres lag i sene situasjoner i kamper når stillingen er jevn. På den andre siden har det også vært høye personer som har truffet mange straffekast: 229 cm høye Yao Ming, 221 cm høye Zydrunas Ilgauskas, 216 cm høye Vlade Divac, 213 cm høye Pau Gasol, 213 cm høye Hakeem Olajuwon, 213 cm høye Dirk Nowitzki, 213 cm høye Brad Miller, 211 cm høye Rasheed Wallace, 211 cm høye Kevin Garnett, 211 cm høye Mehmet Okur, 211 cm høye Jermaine O'Neal, 208 cm høye Amare Stoudemire, 208 cm høye Chris Bosh og 208 cm høye Peja Stojakovic treffer alle 70 % eller mer av straffekastene sine. Disse høye spillerne som skyter gode straffekast treffer også som regel lange skudd fra banen. Den mest sannsynlige forklaringen for at høye spillere skyter dårligere straffer enn lave, er at mange høye spillere er mer konsentrert om aktiviteter nærmere kurven. Da gjerne returtaking, blokkering og det å sette screener, istedenfor å trene seg opp til å skyte gode straffekast. En annen god forklaring er at høye spillere ofte er slitne i armene etter å ha kjempet mye om ballen nær kurven, og dermed har mindre krefter da de skal skyte straffekast. Syracuse Universitys center, Arinze Onuaku, treffer kun 30 % av straffekastene sine, og er med det den verste i NCAA.

Det er mange tilfeller der straffekast blir idømt:

• Den første, og den mest vanlige situasjonen, er når en spiller blir feilet når han skyter et skudd. Dersom spilleren bommer på skuddet får han to eller tre skudd avhengig av om han skyter et skudd innenfor eller utenfor trepoengslinjen. Dersom en spiller, til tross for feilen, treffer et skuddforsøk blir det redusert til et antall skudd fra straffelinjen, og skuddet telles med poeng. Dette er kjent som et trepoengs- eller firepoengsspill, avhengig av verdien av skuddet som ble skutt. Kommentatorer refererer av og til et trepoengsspill som «et gammeldags trepoengsspill» eller «en trepoenger på den vanskelige måten» da dette var den eneste måten å få tre poeng i et angrep før sporten ble introdusert for trepoengslinjen. Også «And 1» blir brukt som et uttrykk siden en spiller vil få et straffekast i tillegg til poengene for skuddet som går i kurven.

• Den andre situasjonen er når et lag er innenfor lagfeilgrensen. Det blir idømt straffekast dersom et lag begår sin sjette, syvende eller tiende feil i en periode, avhengig av hvilken serie kampen spilles i, og uavhengig av om feilen ble begått i et skuddøyeblikk. Straffekast blir ikke idømt for offensive feil selv om laget er over lagfeilgrensen. Lagfeilgrensen er høyere i collegebasketball fordi spillet da er delt inn i to 20-minutters omganger, istedenfor fire perioder med 10 minutter i hver, slik som i FIBA, eller 12 minutter i hver periode, slik som i NBA.

• Dersom en spiller blir skadet når han blir feilet, og med det ikke kan skyte straffekastene, kan angripende lag bestemme hvem av spillerne fra benken som skal skyte straffene i hans sted i collegebasketball. I NBA er det motstanderlaget som skal bestemme hvilken spiller som skal skyte straffene, og den skadede spilleren kan ikke komme tilbake, med mindre feilen blir dømt som en «åpenbar-2». Da får nemlig også angripende lag velge en skytter. Dersom en spiller som er feilet overser feilen eller er med i et slagsmål, og med det blir utvist, kan ikke denne personen kaste straffekastene sine, og motstanderlaget skal velge en skytter. I alle andre tilfeller må spilleren som blir feilet skyte sine egne straffekast.

• Dersom en spiller, en trener eller lagpersonalet (eksempelvis en lege eller en statistiker) viser usportslighet, som kan inkludere å krangle med en dommer, kan personen få en teknisk feil. I NBA tilsvarer en teknisk feil et straffekast for motstanderlaget. I FIBA-spill får en spiller to straffer. I NCAA-basketball blir en teknisk feil også dømt som to straffekast. I alle ligasystemene kan laget bestemme hvilken spiller på laget som skal skyte disse straffekastene, og får i tillegg ballen fra sidelinjen etter straffekastene er skutt. Siden det ikke er mulighet for å ta retur på disse straffekastene, skytes de uten oppstilling. Dersom en spiller får to tekniske feil må han forlate hallen.

• Til slutt har vi situasjonen der en dommer oppdager en ekstremt aggressiv, eller et tydelig forsøk på å kun feile. Da kan dommeren dømme for usportslig feil i internasjonalt spill, åpenbar feil i NBA, eller en villig feil i NCAA. Denne feilen blir dømt imot spilleren, og motstanderen får to straffekast og ballen fra sidelinjen etterpå. Ulikt tekniske feil må spilleren som blir feilet kaste straffekastene.

• Feil som ikke forstyrrer skytteren eller noen nær ballen blir dømt som punkt nummer to ovenfor i de fleste situasjoner. Noen ganger holder forsvarsspillere igjen deres motstandere for å hindre dem i å få tak i en pasning eller kjempe seg igjennom forsvaret. Dette blir dømt som feil og disse feilene blir nesten alltid dømt som normale personlige feil. I NBA, når det kun er to minutter igjen på klokka i hver omgang, blir slike feil når laget er over feilgrensen dømt med et straffekast i tillegg til ballen fra sidelinjen. Det er derfor vanlig at lag som ligger under feiler spillere som Ben Wallace eller Shaquille O'Neal, som begge er dårlige straffeskyttere, når klokka nærmer seg to minutter for så å gjenta dette for resten av kampen. Tidligere har lag hatt lov til å feile hvilken som helst spiller på banen uavhengig av om spilleren har ballen eller ikke, ved at kun to straffer hadde blitt gitt til spilleren som ble feilet. Dette motiverte lag til å jage dårlige straffeskyttere, som Wilt Chamberlain, rundt på banen i forsøk på å feile han i et forsøk på å gjøre motstanderens angrep mindre effektivt. For å hindre dette endret NBA regelen slik at spilleren som ble feilet fikk et straffekast i tillegg til ballen fra sidelinjen når det er igjen to minutter eller mindre i fjerde periode. Denne regelen gjelder ikke i internasjonalt eller NCAA-spill.

Når et straffekast skal bli skutt må spilleren som skyter straffen stå bak straffelinjen som er 5,8 meter fra linjen bak kurven som viser spilleområdet. Straffelinjen er 4,6 meter fra selve kurven. Alle spillere må stå i bestemte posisjoner inntil straffeskytteren lar ballen gå fra hånden hans:

Tre spillere fra forsvarende lag, og to fra skytterens lag, stiller seg opp ved linjene langs det uthevede området. Disse spillerne er oftest de som tar returen. Tre spillere står på skytterens ene side, mens to står på den andre. En forsvarende spiller skal alltid stå nærmest kurven.

De fire siste spillerne, to fra hvert lag, kan kun oppholde seg bak trepoengslinjen og straffelinjen.

Dersom en spiller forlater sin gitte posisjon før ballen går fra skytterens hender, forstyrrer ballens retning eller prøver å psyke ut skytteren er dette ulovlig. Skytteren må skyte ballen innen fem sekunder, eller ti sekunder i amerikansk basketball, og kan ikke tråkke over straffelinjen før ballen har truffet kurven. En spiller har lov til å hoppe da han skyter et straffekast så lenge han holder seg innenfor det gitte området.^[3] En ulovlighet fra skytterens side resulterer i et annullert straffekast, mens en ulovlighet fra det forsvarende laget resulterer i ekstra straffekast dersom straffekastet ikke går i kurven. En ulovlighet fra angripende lag eller dersom skytteren bommer på både tavlen og ringen resulterer i at forsvarende lag får ballen fra sidelinjen.

FIBA-regler sier at dersom en spiller treffer et straffekast så skal man se bort ifra ulovligheter fra andre offensive enn skytteren.