Politidistrikter i Norge

Politidistrikter i Norge (tidligere kalt politikammer^[1]) er geografiske enheter i det norske politiet. Politidistriktene er underlagt^[2] Politidirektoratet, som har ansvar for faglig ledelse, styring og oppfølging.

Et politidistrikt ledes av en politimester, en statlig embedsmann som utnevnes av Kongen i statsråd. Fem av politimesterne er tildelt rollen som landsdelspolitimester og kan beordre tjenestemenn til tjeneste i et annet politidistrikt innenfor landsdelen.^[3]

Innen hvert politidistrikt finnes politistasjoner, lensmannskontorer og namsfogdkontorer. I noen tilfeller sammenfaller politidistriktenes grenser med samlokalisering av nødetater.

Hver politistasjon ledes av en politistasjonssjef og har geografisk ansvar for et politistasjonsdistrikt. Politistasjoner kan enten ha rene politioppgaver eller både politigjøremål og sivile rettspleie­gjøremål. Lensmannskontorer ledes av en lensmann og har ansvar for et lensmannsdistrikt. Lensmannskontorer har både politigjøremål og sivile rettspleie­gjøremål. Namsfogdkontorer ledes av en namsfogd og dekker et namsfogddistrikt. Namsfogdkontorer har kun sivile rettspleie­gjøremål.

Et politidistrikt utgjør også en lokal redningssentral (LRS), som har en redningsledelse med representanter fra aktuelle offentlige etater, med politimesteren som formann. I sin rolle som LRS er politidistriktet underlagt Hovedredningssentralen.^[4]

Hvert politidistrikt ledes av en politimester og en visepolitimester.

Politidistriktene er organisert i geografiske og felles driftsenheter samt staber.

De geografiske driftsenhetene (GDE) har ansvar for politivirksomheten i et geografisk område. De felles driftsenhetene (FDE) har ansvar for spesialfelt innenfor politiets virksomhet:

• felles enhet for operativ tjeneste
• felles enhet for forebygging
• felles enhet for etterretning og etterforskning
• felles enhet for påtale
• felles enhet for utlending og forvaltning
• felles enhet for sivil rettspleie

Retningslinjene åpner for at politidistriktene slår sammen driftsenheter til en felles enhet for utlending, forvaltning og sivil rettspleie og en felles enhet for forebygging, etterretning og etterforskning.

Det er tre staber:

• stab for HR og HMS
• stab for kommunikasjon
• stab for virksomhetsstyring

I 1686 fikk Trondheim en egen politimester. Embetet ble nedlagt 1702, men opprettet på nytt 1750. Bergen, Oslo og Kristiansand fikk egne politimestre i henholdsvis 1692, 1744 og 1767.

Den 21. juli 1894 ble «lov om delvis omorganisering av det sivile embetsverk» vedtatt. I hovedtrekk gikk ut på at de gamle fogderiene skulle nedlegges, og erstattes av politimesterembeter. Gjennomføringen skulle skje ved naturlig avgang, og den siste fogd ble derfor først avløst av politimester i 1919.

Politimesterens distrikt kunne være en by, en by sammen med omkringliggende landdistrikt, eller et rent landdistrikt. Dermed fikk politimesteren det overordnete ansvar for alt politi i sitt distrikt. Politimesteren ble også lensmennenes overordnede når det gjaldt politimessige forhold. Det ble etter hvert 54 politidistrikter i landet.

Til hjelp i sitt embete fikk politimesteren etter hvert flere juridiske embetsmenn til å bistå seg, særlig med straffesakene og rettshåndhevelsen. Oppgavene økte, etter at juryloven kom den 1. juli 1887 og statsadvokater og riksadvokat avløste amtmannen som øverste påtalemyndighet.

I lov om politiet av 10. juni 1927 fikk staten hele forvaltningsmyndigheten over politiet. Den økonomiske forvaltningen var likevel delt mellom stat og kommune. Staten inngikk en rekke «statspolitioverenskomster» med enkelte av landets kommuner allerede under den første verdenskrig. Dessuten hadde staten enkelte rusdrikkpolitibetjenter, som prøvde å dekke behovet for ekstraordinært politi.

Da Oslo kommune sa opp sin overenskomst, ble det i 1931 opprettet et statspolitikorps på 72 mann under ledelse av en statspolitisjef og tre underordnede politiembetsmenn. Men disse oppgavene var i høy grad et kommunalt ansvar.

I 1936 ble det vedtatt en ny politilov av 13. mars 1936. Loven trådte i kraft i 1937, og sørget for at alt politi (deriblant politimestrene) endelig ble statens ansvar. Norge har siden 1937 hatt et enhetspoliti, et rikspoliti, som er underlagt Justisdepartementet. Det kommunale ansvaret for politietaten som gjaldt tidligere er således borte.

Lensmennene hadde tidligere en uavhengig rolle i forhold til politimesteren. På lensmannskontorene har de en grad som tilsvarer politistasjonssjef. Tidligere var det fylkesmennene som hadde det administrative ansvaret for lensmennene.

I 1995 ble det vedtatt en ny politilov, lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven). Loven trådte i kraft 1. oktober 1995, og erstattet politiloven av 13. mars 1936. I henhold til denne loven er det politimestrene som har det administrative ansvaret over lensmennenes politioppgaver. Når det gjelder sivile oppgaver har lensmannen fortsatt et selvstendig ansvar i forhold til politimestrene.

Den 1. januar 2001 ble Politidirektoratet (POD) opprettet. Før opprettelsen hadde den øverste ledelsen av Politi- og lensmannsetaten vært styrt direkte av politiavdelingen i Justis- og politidepartementet. Ved opprettelsen ble et stort antall ansatte i departementet overført til POD, i den hensikt å gi en friere og mer faglig ledelse av Politi- og lensmannsetaten. Direktoratet fikk ansvar for politiet i de ulike politidistriktene og for politiets særorganer.

Før 1. januar 2002 var det 54 politidistrikter i Norge (55 med Svalbard). Ved resolusjon av 26. februar 1998 under Kjell Magne Bondeviks første regjering ble politidistriktsutvalget oppnevnt for å fremme forslag til organisatoriske endringer i politi- og lensmannsetaten. Utvalget ble ledet av direktør Anne Kari Lande Hasle i Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), og la frem sin innstilling den 1. mars 1999.^[5] Utvalget foreslo en reduksjon til 40 politidistrikter.^[6]

Den 12. januar 2001 la justisminister Hanne Harlem (Ap), under Jens Stoltenbergs første regjering, frem en stortingsmelding om en politireform.^[7] Stortingsmeldingen foreslo en reduksjon til 27 politidistrikter. Den 15. mai 2001 ble reformen lagt frem for Stortingets justiskomité.^[8] Kristelig Folkeparti og Senterpartiet gikk inn for at antallet politidistrikter skulle være 37, men fikk ikke flertallet med seg.^[8] Reformen ble vedtatt av Stortinget den 21. mai 2001 med 152 mot 56 stemmer.^[9] Den trådte i kraft den 1. januar 2002 og innebar at antall politidistrikter ble redusert fra 54 til 27 (28 med Svalbard).

Dette var den første av to planlagte faser av Politireform 2000. I fase 2 var det meningen at antallet lensmannskontorer også skulle reduseres. En rapport til POD som Norconsult og Agenda leverte i januar 2005, slo fast at fase 2 stanset opp som følge av politiske uenigheter sommeren 2003.^[10]

På oppdrag fra Justis- og politidepartementet, under ledelse av justisminister Grete Faremo (Ap) i Jens Stoltenbergs andre regjering, la POD frem forslag om en ny reform den 18. mai 2012. Direktoratets rapport foreslo å redusere antall politidistrikter til 18.^[11] Politianalyseutvalget, som ble nedsatt 8. november 2012 under ledelse av kontreadmiral Arne Røksund, foreslo på sin side en reduksjon til seks politidistrikter.^[12] Utvalgets rapport ble lagt frem 19. juni 2013.^[13][14] Utvalget foreslo også å redusere antallet tjenestesteder fra 354 til omkring 210.^[15] I det videre arbeidet med reformen ble det også tatt hensyn til 22. juli-kommisjonens (Gjørvkommisjonens) rapport av 13. august 2012, som var blitt utarbeidet under ledelse av advokat Alexandra Bech Gjørv.^[16]

Erna Solbergs regjering la 6. mars 2015 frem en stortingsmelding om en ny nærpolitireform.^[17][18] Den 24. mars ble den lagt frem av Stortingets justiskomité,^[19] og den 7. april arrangerte KS et informasjonsmøte om reformen.^[20][21] I stortingsmeldingen ble det foreslått å redusere antall politidistrikter fra 27 til 12 (13 med Svalbard).

Den 31. mai 2015 ble Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet enige om detaljene i nærpolitireformen.^[22] Forliket innebar justeringer av regjeringens forslag: Asker og Bærum politidistrikt ble innlemmet i Oslo politidistrikt, mens stortingsmeldingen foreslo å holde dem adskilt. Troms beholdt sitt politidistrikt. To distrikter i Finnmark ble slått sammen, mens stortingsmeldingen foreslo ett distrikt for Troms og Vest-Finnmark og ett for Øst-Finnmark. Bindal kommune i Nordland ble innlemmet i Trøndelag politidistrikt. De fem kommunene Skånland, Ibestad, Kvæfjord, Lavangen og Salangen i Troms ble en del av Nordland politidistrikt; en kongelig resolusjon av 22. mai 2017 overførte dem til Troms politidistrikt, mens Gratangen i Troms ble lagt til Nordland politidistrikt. Jevnaker kommune i Oppland ble lagt til Sørøst politidistrikt. På Svalbard skulle sysselmannen fortsatt ivareta politioppgavene. Reformen ble enstemmig vedtatt av Stortinget 10. juni 2015,^[19] og trådte i kraft 1. januar 2016.

Som følge av kommunereformen ble det foretatt ytterligere justeringer den 15. juni 2018:^[23] Kommunene Røyken og Hurum ble overført til Oslo politidistrikt som følge av sammenslåingen med Asker.^[23] Tjeldsund kommune ble overført til Troms politidistrikt som følge av den kommende sammenslåingen av Skånland og Tjeldsund. Hornindal ble overført til Møre og Romsdal politidistrikt som følge av sammenslåingen mellom kommunene Volda og Hornindal. Kommunene Halsa, Hemne og deler av Snillfjord slått sammen; den fremtidige Heim kommune ble overført til Trøndelag politidistrikt.

Den 13. oktober 2016 foreslo arbeidsgruppene i de tolv politidistriktene å legge ned 163 av politiets 340 tjenestesteder,^[24] mens de tolv politimestrene foreslo å legge ned 130 tjenestesteder.^[25] Den 13. januar 2017 foreslo POD, under ledelse av Odd Reidar Humlegård, å legge ned 126 tjenestesteder og opprette syv nye (i Evenes og Røst i Nordland, i Byremo i Agder, i Magnormoen på riksgrensen i Hedmark og på Trondheim lufthavn, Værnes, Bergen lufthavn, Flesland og Stavanger lufthavn, Sola), slik at Norge ville stå igjen med 221 tjenestesteder.^[26] Den 24. mai 2017 foretok Justis- og beredskapsdepartementet en justering av strukturen,^[27] og tre tjenestesteder – på Hemnesberget i Hemnes i Nordland, i Stranda i Møre og Romsdal og i Aurland i Sogn og Fjordane – ble likevel beholdt.^[27] Etaten stod da igjen med 224 tjenestesteder.

De nye politidistriktenes størrelse varierer fra Oslo politidistrikt på 747 km² med 3 000 ansatte til Finnmark politidistrikt på 48 616 km² med 350 ansatte.

Nærpolitireformen aktualiserte spørsmålet om en felles nødsentral for brannvesen (110), politi (112) og akuttmedisinsk kommunikasjonssentral innenfor helsevesen (113) i hvert av de tolv distriktene.

Terrorangrepene i Norge den 22. juli 2011 og ekstremværet «Dagmar» den 26. desember 2011 var nasjonale krisesituasjoner der kommunikasjonen sviktet mellom de tre «blålys-etatene».^[28] En stortingsmelding om dette ble lagt frem 15. juni 2012.^[29]

Den 4. oktober 2011 ble nødsentralene for alle tre etatene i det tidligere Søndre Buskerud politidistrikt samlokalisert i øverste etasje i politihuset i Drammen.^[30] Den 16. desember 2015 foreslo POD å flytte de samlokaliserte nødsentralene i Sør-Øst politidistrikt fra Drammen til Tønsberg fra 1. januar 2016.^[31] Det ble senere foreslått i en stortingsmelding av 9. desember 2016.^[32]

Deretter ble ordningen med felles nødsentral gradvis rullet ut i resten av landet. Den neste sammenslåingen var et faktum da Innlandet politidistrikt fikk felles nødmeldingssentral for brannvesen og politi i politihuset i Hamar;^[33] sentralen ble åpnet den 30. mars 2017 av justisminister Per Willy Amundsen (Frp).^[33] Den 6. juni 2017 fulgte Nordland politidistrikt etter og samlokaliserte nødsentralene for brannvesen, politi og helsevesen på Albertmyra i Bodø.^[34] Den 12. desember 2017 ble nødsentralene for brannvesen og politi i Møre og Romsdal politidistrikt samlokalisert i Ålesund.^[35][36] Deretter ble nødetatene for brannvesen og politi slått sammen i Øst politidistrikt; den samlokaliserte sentralen ble åpnet i Ski den 3. mai 2018 av justisminister Tor Mikkel Wara (Frp).^[37] Den samlokaliserte sentralen for brannvesen og politi i Sør-Øst politidistrikt ble åpnet den 12. november 2018 i Tønsberg av justisminister Tor Mikkel Wara.^[38]

Regjeringen har foreslått å bevilge 17,2 millioner kroner i 2018 for å samlokalisere brann- og politisentralene for Troms politidistrikt i Tromsø.

I Finnmark politidistrikt er planen at en felles sentral for brannvesen og politi skal være operativ i 2021. Sentralen vil ligge i Kirkenes, og vil medføre flytting av dagens 112-sentral fra Hammerfest.^[39] I mai 2017 hadde Finnmarkssykehuset så vidt startet arbeidet med å vurdere om de skal inngå i en felles nødsentral for alle nødetater.^[39]

En av politiets oppgaver er utstedelse av pass. Den 23. november 2018 besluttet Justisdepartementet å legge ned 64 av landets 141 pass- og ID-kontorer innen 1. november 2019. 78 pass- og ID-kontorer ble videreført eller etablert.^[40] Samtidig startet utrulling av biometristasjoner til de 78 kontorene, som kan lage pass med biometrisk informasjon (fingeravtrykk).

#	1518–1910			#	1910–2002	#	2002–2015	#	2016–
				1	Oslo politidistrikt (1744–)	1	Oslo politidistrikt (1744–)	1	Oslo politidistrikt (1744–)
				2	Asker og Bærum politidistrikt (1949–2015)	2	Asker og Bærum politidistrikt (1949–2015)
				3	Halden politidistrikt	3	Østfold politidistrikt (2002–2015)	2	Øst politidistrikt (2016–)
				4	Sarpsborg politidistrikt
				5	Fredrikstad politidistrikt
				6	Moss politidistrikt
				7	Follo politidistrikt	4	Follo politidistrikt
				8	Romerike politidistrikt	5	Romerike politidistrikt
				9	Kongsvinger politidistrikt	6	Hedmark politidistrikt (2002–2015)	3	Innlandet politidistrikt (2016–)
				10	Hamar politidistrikt
				11	Østerdal politidistrikt
				12	Gudbrandsdal politidistrikt (1910–2015)	7	Gudbrandsdal politidistrikt (1910–2015)
				13	Vestoppland politidistrikt (1910–2015)	8	Vestoppland politidistrikt (1910–2015)
				14	Ringerike politidistrikt	9	Nordre Buskerud politidistrikt (2002–2015)	4	Sør-Øst politidistrikt (2016–)
				15	Drammen politidistrikt	10	Søndre Buskerud politidistrikt (2002–2015)
				16	Kongsberg politidistrikt
				17	Nord-Jarlsberg politidistrikt	11	Vestfold politidistrikt (2002–2015)
				18	Tønsberg politidistrikt
				19	Sandefjord politidistrikt
				20	Larvik politidistrikt
				21	Telemark politidistrikt	12	Telemark politidistrikt
				22	Skien politidistrikt
				23	Notodden politidistrikt
				24	Rjukan politidistrikt
				25	Kragerø politidistrikt
				26	Arendal politidistrikt	13	Agder politidistrikt (2002–)	5	Agder politidistrikt (2002–)
				27	Kristiansand politidistrikt (1767–2001)
				28	Vest-Agder politidistrikt
				29	Rogaland politidistrikt	14	Rogaland politidistrikt	6	Sør-Vest politidistrikt (2016–)
				30	Stavanger politidistrikt
				31	Haugesund politidistrikt	15	Haugaland og Sunnhordland politidistrikt (2002–2015)
				32	Bergen politidistrikt (1692–2001)	16	Hordaland politidistrikt	7	Vest politidistrikt (2016–)
				33	Hordaland politidistrikt
				34	Hardanger politidistrikt	17	Sogn og Fjordane politidistrikt (2002–2015)
				35	Sogn politidistrikt
				36	Fjordane politidistrikt
				37	Sunnmøre politidistrikt	18	Sunnmøre politidistrikt	8	Møre og Romsdal politidistrikt (2016–)
				38	Nordmøre politidistrikt	19	Nordmøre og Romsdal politidistrikt (2002–2015)
				39	Romsdal politidistrikt
				40	Trondhjem politidistrikt (1686–1702) (1750–2001)	20	Sør-Trøndelag politidistrikt (2002–2015)	9	Trøndelag politidistrikt (2016–)
				41	Uttrøndelag politidistrikt
				42	Inntrøndelag politidistrikt (1910–2001)	21	Nord-Trøndelag politidistrikt (2002–2015)
	Namdalen fogderi (1518–1910)			43	Namdal politidistrikt (1910–2001)
	Helgelands fogderi (1568–1863)		Søndre Helgelands fogderi (1863–1910)	44	Helgeland politidistrikt (1910–2015)	22	Helgeland politidistrikt (1910–2015)	10	Nordland politidistrikt (2016–)
			Nordre Helgelands fogderi (1863–1910)	45	Rana politidistrikt (1984–2001)
	Salten fogderi			46	Bodø politidistrikt	23	Salten politidistrikt (2002–2015)
				47	Narvik politidistrikt	24	Midtre Hålogaland politidistrikt (2002–2015)
	Lofoten fogderi		Lofoten og Vesteraalen fogderi (1518–1910)	48	Lofoten og Vesterålen politidistrikt (1910–2001)
	Vesterålen fogderi
	Andenes fogderi
	Tromsø fogderi (–1695)		Senjen og Tromsø fogderi (1695–1898)	49	Troms politidistrikt (1898–)	25	Troms politidistrikt (1898–)	11	Troms politidistrikt (1898–)
	Senjen Fogderi (–1695)			50	Senja politidistrikt (1898–2001)
				51	Vestfinnmark politidistrikt	26	Vestfinnmark politidistrikt	12	Finnmark politidistrikt (2016–)
				52	Vardø politidistrikt	27	Østfinnmark politidistrikt (2002–2015)
				53	Vadsø politidistrikt
				54	Sør-Varanger politidistrikt

• Statistisk sentralbyrå: Liste over hvilke kommuner som befinner seg i hvilke politidistrikt
• Politi.no