Mario J. Molina

Mario J. Molina
Født		Mario José Molina Henríquez 19. mars 1943[1][2][3][4] Mexico by[5]
Død		7. okt. 2020[6] (77 år) Mexico by
Beskjeftigelse		Kjemiker, ingeniør, universitetslærer
Akademisk grad		Doktorgrad[7]
Utdannet ved		Universidad Nacional Autónoma de México (1960–) (studieretning: kjemiteknikk) University of California, Berkeley (1968–1972) (studieretning: fysikalsk kjemi, akademisk grad: doktorgrad) Albert-Ludwigs-Universität (1965–)
Doktorgrads- veileder		George C. Pimentel
Ektefelle		Luisa T Molina (1973–2005)[8][9]
Nasjonalitet		Mexico USA (1989–)
Medlem av		6 oppføringer Det pavelige vitenskapsakademi National Academy of Sciences Academia Mexicana de Ciencias Colegio Nacional National Academy of Medicine American Association for the Advancement of Science[10]
Utmerkelser		18 oppføringer Storkorset av Isabella den katolskes orden (2008)[11] Presidentens frihetsmedalje (2013) Nobelprisen i kjemi (1995) (sammen med: Paul J. Crutzen, Frank Sherwood Rowland)[12][13] NASA Exceptional Scientific Achievement Medal (1989) Willard Gibbs-prisen (1998)[14] Tyler Prize for Environmental Achievement (1983)[15] Volvo miljøpris (2004)[16] Max-Planck-Forschungspreis (1994) Fellow of the American Physical Society Ridder av Æreslegionen (2012) Heinz Award (2003) Æresdoktor ved Pontificia Universidad Católica del Perú Æresdoktor ved Universidad Complutense de Madrid (2012) Newcomb Cleveland Prize Honorary doctor of the University of Miami (2001)[17] Polanyi Medal (2012)[18] Great Immigrants Award (2009)[19] Camille Dreyfus Teacher-Scholar Awards
Arbeidssted		University of California, San Diego (2005–) University of California, Irvine (1973–1980) Jet Propulsion Laboratory (1980–1989) Massachusetts Institute of Technology (1989–2005)
Fagfelt		Fysikalsk kjemi,[20] kjemiteknikk,[20] kjemi[20]
Mario J. Molina på Commons

Nobelprisen i kjemi 1995

Mario J. Molina (født 19. mars 1943 i Mexico by, død 7. oktober 2020 samme sted^[21][22]) var en meksikansk kjemiker og nobelprisvinner. Han ble tildelt Nobelprisen i kjemi sammen med Paul J. Crutzen og Frank Sherwood Rowland i 1995, for deres arbeid innen atmosfærekjemien, spesielt for å ha påvist sammenhengen mellom KFK-gass og nedbrytingen av ozonlaget.

Mario Molinas foreldre var juristen og dommeren Roberto Molina Pasque, som ble Mexicos ambassadør til Etiopia, Australia og Filippinene,^[23] og hans hustru Leonor Henríquez. Som barn omgjorde han et baderom til sitt eget lite laboratorium, med lekemikroskoper og -kjemisett. Han så hen til sin tante Esther Molina, som var kjemiker, og hun hjalp ham med eksperimentene på badet.^[24]

Etter grunnleggende utdannelse i Mexico by og kostskole ved Institut auf dem Rosenberg i Sveits^[23][25] tok han bachelorgrad ved Universidad Nacional Autónoma de México (UNAM) i 1965. I 1967 tok han en grad innen polymeriseringskinetikk ved Albert-Ludwigs-Universität i Freiburg im Breisgau i Vest-Tyskland og i 1972 doktorgrad i fysisk kjemi ved University of California, Berkeley, veiledet av George C. Pimentel.^[26][27]

I 2004 fikk Molina en stilling som professor ved University of California, San Diego og Center for Atmospheric Sciences ved Scripps Institution of Oceanography. Molina var også direktør for Mario Molina Center for Energy and Environment i Mexico by.^{[trenger referanse]}

I 1976 mottok Molina et forskningsstipend fra Alfred P. Sloan Foundation (Sloan Research Fellowship). I 1993 ble han innvalgt i National Academy of Sciences. Sammen med Paul Crutzen mottok han i 1994 Max-Planck-forskningsprisen, i 1998 ble han fellow ved American Physical Society og i 2001 i American Association for the Advancement of Science. I 2003 mottok han Heinz Award og i 2004 Volvo Environment Prize. Fra 2007 var han valgt medlem av American Philosophical Society.^[28]

Molina ble i 2013 tildelt den amerikanske utmerkelsen Presidentens frihetsmedalje.^[29] I 2014 mottok han Champions of Earth Award.

Molina var politisk rådgiver for Mexicos president Enrique Peña Nieto.^[30]

Han døde av hjerteinfarkt i 77 års alder.^[31]

I jordens atmosfære finnes det små mengder ozon, en gass hvis molekyler består av tre oksygenatomer (O₃). Til tross for at ozon forekommer i små mengder, spiller den en ytterst fundamental rolle for livet på jorden. Ozonet, sammen med den vanlige oksygengassen (O₂), absorberer størstedelen av sollysets ultrafiolette stråling og hindrer dermed den farlige strålingen i å nå jordoverflaten. Uten dette beskyttende ozonlaget i atmosfæren ville dyr og planter ikke kunne eksistere på land.

Crutzens, Molinas og Rowlands forskning klargjorde hvordan ozon ble dannet og brutt ned gjennom kjemiske prosesser i atmosfæren. De viste også hvor følsomt ozonlaget er mot påvirkning fra menneskelige utslipp av ulike gasser i atmosfæren. Gjennom å tidlig advare mot følgene av for eksempel ukontrollerte utslipp av freoner, startet de en debatt som senere ledet til en lovfestelse mot slike utslipp i mange land.

• (en) Nobelprisen i kjemi 1995 hos Nobelprize.org
• (en) Mario J. Molina hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i kjemi 1995