Huset Capet

Huset Capet Frankrike
Land:	Frankrike
Gren av:	Robertianerne
Titler:	Konge av Frankrike, hertug av Orléans, konge av Spania, konge av Navarra, hertug av Burgund, konge av Napoli, konge av Sicilia, konge av De to Sicilier, hertug av Parma, hertug av Lucca, storhertug av Luxembourg, konge av Portugal
Grunnlegger:	Hugo Capet
Opprettet i år:	987
Etnisitet:	Frankisk
Greiner:	Huset Burgund Huset Aviz Huset Braganza Huset Valois Huset Bourbon Huset Bourbon-Orléans Huset Bourbon-To Sicilier Huset Bourbon-Parma Huset Bourbon-Aubigne

Artikkelen inngår i serien om Frankrikes historie
Eldre historie
Gallia Frankerne Merovingerne (410–751) Karolingerne (751–987) Huset Capet (987–1328) Huset Valois (1328–1589) Bourbon-dynastiet (1) (1589–1830)
Nyere historie
Den franske revolusjon (1789–1799) Terroren (1793–1794) 1. republikk (1792–1804) 1. keiserdømme (1804–1814) Bourbon-restaurasjonen (1814–1830) Julimonarkiet (1830–1848) 2. republikk (1848–1852) 2. keiserdømme (1852–1870) Pariskommunen (1871) 3. republikk (1870–1940) Vichy-regimet (1940–1944) 4. republikk (1946–1958) 5. republikk (1958– )

Huset Capet, eller det direkte kapetingiske dynasti (fransk Les Capétiens, la Maison capétienne), stundom også benevnt Det franske hus (la maison de France), eller ganske enkelt kapetingerne, var den kongeslekt som styrte kongedømmet Frankrike i årene 987 til 1328. De var selv avledet fra slekten robertianerne med forgjengere som Robert den sterke og Robert I av Frankrike. Som herskere av Frankrike etterfulgte de karolingernes dynasti. Huset Capet har fått sitt navn etter et tilnavn til Hugo Capet, den første konge fra denne slekten. Slektsnavnet «Capet» kom av at Hugo, i egenskap av abbed for klosteret Saint-Martin de Tours og Saint-Germain des Prés, bar en kort frakk som ble kalt for Cappa.

Den direkte mannlige linje av huset Capet ebbet ut i 1328, fordi ingen av de tre sønnene til Filip IV fikk en mannlig arving som kunne overta den franske trone. Da Karl IV døde i 1328 gikk tronen videre til huset Valois, direkte etterkommere av Karl av Valois, en yngre sønn av Filip III. Det ble senere gitt videre til huset Bourbon og huset Orléans, begge etterkommere av Ludvig IX, men forble alltid i hendene på etterkommere fra den mannlige siden etter Hugo Capet, i tråd med salisk lov.

Den første kapetingiske monark var Hugo Capet (ca. 940–996), en fransk adelsmann fra Île-de-France som i kjølvannet av Ludvig Vs død (ca. 967–987), den siste karolingske kongen – sikret seg den franske tronen ved et kongevalg. Han fortsatte deretter med å gjøre tronen arvelig for sin familie ved å sikre valget og kroningen av sin sønn, Robert II (972–1031) som medregent. Tronen gikk således problemfritt direkte til Robert II ved sin fars død og som selv fulgte samme skikk, noe også mange av hans tidlige etterfølgere gjorde.

De kapetingiske kongene var i begynnelsen svake herskere av kongedømmet. De styrte direkte kun en liten del av Île-de-France og Orléans, som alle var preget av uorden og kaos. Resten av Frankrike var kontrollert av fyrster som hertugen av Normandie, greven av Blois, hertugen av Burgund (selv et familiemedlem av huset Capet etter år 1032), og hertugen av Aquitaine. Alle disse hadde selv større eller mindre problemer i å kontrollere sine underordnete. Huset Capet var imidlertid heldig nok til å ha støtte fra kirken, og med unntak av Filip I (1052–1108), Ludvig IX (1215–1270) og Johan I av Frankrike (1316) med tilnavnet «den posthume» som levde kun fem dager som spedbarn, greide de å unngå problemene med konger som var barn eller umyndige.

En kort stund under Ludvig VII den unge økte kongehusets makt i Frankrike. Ludvig giftet seg med Eleonore (1122–1204), arving av hertugdømmet Aquitaine, og han ble således selv hertug, en fordel som hadde blitt ivrig grepet av Ludvig VI den feite (1081–1137), far av Ludvig den unge, da Eleanoras far hadde bedt kongen i sitt testamente om å sikre et godt ekteskap for den unge hertuginnen. Midlertidig produserte paret kun to døtre, og de gikk også dårlig sammen, og ble deretter skilt, delvis for at Ludvig ville sikre seg en mannlig etterfølger. Eleanora giftet seg raskt med Henrik av Anjou, den senere Henrik II av England (1133–1189) av huset Plantagenet som hun fødte fem sønner for. Ludvig selv måtte gifte seg to ganger til før han til slutt klarte å produsere en mannlig arving, Philippe Dieu-donné – «den gudegitte», Filip II August av Frankrike (1165–1223), en fransk konge som til slutt greide å knekke angevinenes makt i Frankrike.

Ludvig VIII (1187–1226) – den eldste sønnen og arvingen av Ludvig II August – giftet seg med Blanka av Castilla (1188–1252), en datterdatter av Eleanora av Aquitaine og Henrik II av England. I hennes navn krevde han Englands trone, invaderte England med en hær på invitasjon av de engelske baronene, og ble kortvarig utropt som konge, men som det senere ble understreket, ikke kronet, som konge av England. Selv om huset Capet ikke klarte å etablere seg i England, ble Ludvig tvunget til å signere traktaten av Lambeth, som juridisk slo fast at han aldri hadde vært konge av England, og prinsen måtte motvillig dra tilbake til sin hustru og far i Frankrike. Mer betydningsfullt for hans slekt var at han i løpet av sitt kortvarige kongedømme (1223–1226) erobre Poitou, og en del av landene i Pays d'Oc, erklært forbrutt av deres tidligere eiere av paven som en del av albigenserkorstoget. Disse landområdene ble lagt til den franske trone, noe som ytterligere økte kongefamiliens makt.

Ludvig IX (1215–1270) – «den hellige Ludvig» – etterfulgte Ludvig VIII som et barn; ute av stand til å styre i flere år, og styringen av kongedømmet ble foretatt av hans mor dronning Blanka. Hun hadde i begynnelsen blitt valgt av hennes bestemor Eleanora av Aquitaine for å bli gift med den franske arvingen, betraktet som mer egnet som en fransk dronning enn hennes søster Urracca av Castilla. Som regent viste hun seg som både som en dyktig som en handlekraftig hersker. Den myndige Ludvig ble som konge, til tross for at han tappet statskassen til fordel for korstog, beundret for sin nøysomhet, styrke, tapperhet, og hengivelse for Frankrike. Dynastisk etablerte han to sideslekter med huset Anjou (som han grunnla ved å gi grevskapet til sin bror Karl (1227–1285)) og huset Bourbon (som han grunnla ved å skjenke Clermont til sin sønn Robert (1256–1317) i 1268 før han også giftet den unge mannen til arvingen av Bourbon, Beatrix av Burgund (1257–1310)). Det første huset ville gå videre med å herske over Sicilia, Napoli og Ungarn, og opplevde mange tragedier og katastrofer på vegen. Det andre ville til slutt etterfølge den franske trone og ta med seg Navarra på vegen.

Ved Ludvig IXs død (som kort tid etter var på veg til å bli helliggjort) sto Frankrike fram som den mest framstående makt i Vest-Europa. Denne posisjonen ble i stor grad fortsatt av hans sønn Filip III (1245–1285), og dennes sønn igjen, Filip IV (1268–1314), som begge styrte med hjelp fra rådgivere som var dedikert til framtiden for Frankrike og huset Capet. Filip III giftet seg først med Isabella av Aragón (1247–1271), datter av kong Jakob I av Aragón (1208–1276); lenge etter hennes død fra et fall fra en hest mens hun var gravid, krevde han Aragóns trone for sin andre sønn Karl av Valois (1270–1325) ved at Karl nedstammet via Isabella fra kongene av Aragón. Beklageligvis for huset Capet endte dette forsøket dårlig, og kongen selv døde av dysenteri ved Perpignan og ble etterfulgt av sin sønn Filip IV.

Filip IV giftet seg med Johanna (1271–1305), arvingen til Navarra og Champagne. Ved dette ekteskapet kunne han legge begge disse områdene til den franske kronen. Han engasjerte seg i konflikter med paven, til sluttet kidnappet han pave Bonifatius VIII (ca. 1235–1303), og sikret seg utnevnelsen av en mer imøtekommende franskmann, Bertrand de Goth (1264–1314) som pave Klemens V mens Bonifatius VIII døde i kongens fangenskap. Han økte kronens makt og rikdom ved å forby Tempelridderordenen, og konfiskerte ordenens rikdommer i 1307. Viktigere for fransk historie var at han sammenkalte den første Estates General, Stenderforsamling, i 1302 og i 1295 etablerte den såkalte Auld-alliansen med skottene som på den tiden bekjempet engelsk dominans. Han døde i 1314, mindre enn et år etter at han fikk Tempelridderordenens ledere henrettet, og det ble sagt at stormester Jacques de Molay (død 1314), som ble brent på bålet som kjetter, hadde forbannet kongen og hans familie.

Den første fjerdedelen av århundret så hver av Filip IVs sønner regjere i rask rekkefølge; Ludvig X (1314–1316), Filip V (1316–1322), og Karl IV (1322–1328).

Etter å ha blitt informert at hans svigerdøtre var involvert i utroskap med to riddere, i henhold til en del kilder fikk han vite dette av sin egen datter Isabella, skal han etter sigende ha grepet to av dem på fersk gjerning i 1313, og fikk alle tre låst inne i fengsel. Margareta (1290–1315), hustru til hans eldste sønn og arving, Ludvig (1289–1316), hadde født kun en datter, og farskapet til denne piken, Johanna, ble da betvilt. Ludvig ble da uvillig til å løslate sin hustru og fikk arrangert et nytt ekteskap med sin kusine, Clemence d'Anjou (1293–1328), og da Margareta svært så hendig døde i 1315 kunne han raskt gifte seg på nytt. Clemence var gravid da han selv døde et år senere etter et ubemerket regime. Usikker på hvordan man skulle arrangere etterfølgelsen (de to fremste kongsemnene var Ludvigs datter Johanna, mistenkt løsunge, og Ludvigs yngre bror Filip (1293–1322), grev av Poitou), satte franskmennene opp et regentskap under greven av Poitou og håpet at Clemence vil føde et gutt. Dette viste seg å være tilfellet, men gutten, Johan (1316), som ble født som konge, døde etter kun fem dager og etterfølgerkrisen fortsatte.

Til slutt ble det besluttet basert på flere juridiske grunner (senere fortolket på nytt som salisk lov) at Johanna ikke var egnet til å arve tronen, og den gikk da videre til greven av Poitou, som da ble kong Filip V. Han produserte heller ikke overlevende sønner med sin hustru Johanna II av Burgund (1291–1330) som for øvrig var blitt frikjent for anklager om utroskap. Da Filip V døde i 1322 gikk kronen videre til hans yngre bror Karl (1294–1328), grev av La Marche, som ble Karl IV. Grevskapet Burgund som hadde blitt ført inn under Huset Capet ved ekteskapet mellom Johanna og Filip, forble hos Johanna, og opphørte således å være en del av den franske kronen.

Karl IV fikk raskt skilt seg fra sin utro hustru, Blanche av Burgund (ca. 1296–1326), søster av grevinne Johanna, og som heller ikke hadde født ham en sønn og hadde blitt holdt låst inne siden 1313. I hennes sted giftet han seg med Maria av Luxembourg (1304–1324), en datter av keiser Henrik VII av Det tysk-romerske rike (ca. 1275–1313). Maria døde i 1324 etter å født et dødfødt barn som i tillegg var en gutt. Han giftet seg da med sin kusine, Jeanne d'Évreux (1310–1371), men som kun fødte ham to døtre. Da han døde i 1328 var hans eneste barn Marie som han hadde fått med Johanna, og et ufødt barn som hans hustru var gravid med. Filip av Valois (1293–1350), greve av Anjou og Valois, og fetter av Karl, ble satt opp som regent. Da dronningen fødte datter framfor en sønn ble Filip av Valois valgt til den neste kongen, den første av huset Valois: Filip VI av Frankrike.

De siste direkte kapetingere var døtrene til Filip IVs tre sønner, og Filip IVs datter Isabella. Isabella av Frankrike (ca. 1295–1358), hustru av kong Edvard II av England (1284–1327), veltet sin ektemann fra den engelske trone til fordel for deres sønn Edvard III (1312–1377) og hennes elsker Roger Mortimer, 1. jarl av March (1287–1330), skjønt Edvard III fikk Mortimer henrettet og fjernet sin mor fra makten. Da hennes bror Karl IV døde krevde hun å være arving etter sin far, og krevde at tronen gikk til hennes sønn som en mannlig og myndig arving til Filip IV, imidlertid ble hennes sak gjendrevet, noe som ble en av grunnene til hundreårskrigen mellom England og Frankrike.

Johanna II av Navarra (1312–1349), datter av Ludvig X, etterfulgte ved Karl IVs død til Navarras trone, og hun var nå den udiskutable arving. Hun var den siste direkte kapetingiske hersker av dette kongedømmet og ble etterfulgt av sin sønn, Karl II av Navarra (1332–1387). Karl IIs far, Filip av Évreux (1306–1343), hadde vært et medlem av det kapetingiske huset av Évreux. Både mor og sønn krevde begge ved flere anledninger den franske trone og senere også hertugdømmet Burgund.

Av døtrene til Filip V og Johanna av Burgund var det kun de to eldste som viste seg gjeldende. Johanna III av Burgund (1308–1349) giftet seg med hertug Eudes IV av Burgund (1295–1350) og forente således hertugdømmet og grevskapet Burgund. Hennes slektslinje døde ut med dødsfallet til hennes eneste barnebarn, Filip I av Burgund (1346–1361), og dennes død tjente også til å bryte unionen mellom de to Burgund enda en gang. Hennes søster Margarete I av Burgund (1310–1382) giftet seg med Ludvig I av Flandern (1304–1346) og arvet grevskapet Burgund etter at Filip I døde. Deres barnebarn og arving Margarete III av Flandern (1350–1405) giftet seg med sønnen til Johan II av Frankrike (1319–1364), Filip II av Burgund (1342–1404), noe som førte til at de to besittelsene Burgund, hertugdømmet og grevskapet, på nytt ble forent.

Av Karl IVs barn var kun den yngste, Blanche av Burgund (1328–1392), – et spedbarn som markerte slutten på huset Capet – som overlevde barndommen. Hun giftet seg med Filip av Valois, hertug av Orléans (1336–1376), sønn av Filip VI, men de fikk ingen barn sammen. Da hun døde i 1392 var huset Capet også utdødd.

Under den franske revolusjon ble kong Ludvig XVI av Frankrike avsatt og Frankrike erklært som republikk. Han ble gitt navnet «borger Louis Capet» – en benevnelse som impliserte at huset Bourbon hadde vært illegitime tronrøvere hele tiden.

Den tidligere kongen protesterte, da «Capet» ikke var hans navn, skjønt det hadde vært det for en del av hans fjerne forfedre. Hans protester ble derimot ignorert av de revolusjonære. På slutten av livet var han offisielt kjent som «borger Louis Capet», og under dette navnet ble han til sist dømt til døden og henrettet.

• 987–996, Hugo Capet (Hugues Capet), grave av Paris, kronet som konge av frankerne
• 996–1031, Robert II,fromme (Robert II le Pieux)
• 1031–1060, Henrik I (Henri Ier)
• 1060–1108, Filip I (Philippe Ier)
• 1108–1137, Ludvig VI, den feite (Louis VI le Gros)
• 1137–1180, Ludvig VII, den unge (Louis VII le Jeune)
• 1180–1223, Filip II August, den gudgitte (Philippe II Auguste Dieudonné)
• 1223–1226, Ludvig VIII, løven (Louis VIII le Lion)
• 1226–1270, Ludvig IX, den hellige, (sankt Ludvig) (Louis IX le Saint, Saint Louis)
• 1270–1285, Filip III, den dristige (Philippe III le Hardi)
• 1285–1314, Filip IV, den rettvise (Philippe IV le Bel)
• 1314–1316, Ludvig X, den kranglete (Louis X le Hutin)
• 1316–1316, Johan I, den posthume (Jean Ier le Posthume)
• 1316–1322, Filip V, den høye (Philippe V le Long)
• 1322–1328, Karl IV, den rettvise (Charles IV le Bel)

• Liste over Frankrikes monarker

• Maclagan, Michael & Louda, Jiri: Lines of Succession; ny red. utg. av 2. reviderte utgave (1999). ISBN 0316848204