Haplorhini

Haplorhini
	En gibbon
	Nomenklatur
	Haplorhini; Pocock, 1918
	Populærnavn
	tørrneseaper, ; rettneseaper
	Klassifikasjon
Rike	Dyreriket
Rekke	Ryggstrengdyr
Klasse	Pattedyr
Orden	Primater
	Økologi
Antall arter:	200
Habitat:	terrestrisk
Utbredelse:	hele verden
	Inndelt i
	Spøkelsesaper; Høyere aper;

Haplorhini, også kalt tørrneseaper og rettneseaper, er en av to hovedgrener av primatene, som omfatter de høyere apene og spøkelsesaper. Den andre greina utgjør resten av halvapene.^[1] De forekommer opprinnelig i tropisk og subtropisk klima over hele verden (unntatt Madagaskar, der halvapene er de eneste primater). Gruppen omfatter imidlertid også mennesket, som i løpet av de siste 100 000 år har spredd seg til de resterende klimasonene.

Systematikk

Spøkelsesapene har tidligere blitt regnet til halvapene, men er søstergruppen til de resterende apene. Denne resten sammenfattes gjerne som høyere aper (vestaper, menneskeaper og østaper).^[2]

Inndeling

Inndelingen av primater følger Groves (2005).^[3]

Treliste

Primates, primater
- Strepsirrhini, våtneseaper
- Haplorhini, tørrneseaper
  - Tarsiiformes
    - Tarsiidae, spøkelsesaper
  - Simiiformes, høyere aper
    - Platyrrhini, vestaper (bredneseaper)
      - Callitrichidae, marmosetter og tamariner
      - Cebidae, kapusineraper og ekkornaper
      - Aotidae, nattaper
      - Pitheciidae, tititer, sakier, og uakarier
      - Atelidae, brølaper, eddekoppaper, ullaper, klamreaper
    - Catarrhini, østaper (smalneseaper)
      - Cercopithecoidea, dyreaper
        Cercopithecidae, dyreaper
      - Hominoidea, menneskeaper
        Hylobatidae, gibboner
        
        Hominidae, store aper

Bygning og levevis

Syn

Felles for disse apene er blant annet at synet har tatt over luktesansens betydning som viktigste sans. Morfologisk gir dette seg utslag i forholdsvis tettsittende og fremoverrettede øyne (som gir et mindre synsfelt, men tredimensjonalt syn). Kraniet har øyenhuler som er lukket bak, i motsetning til strepsirrhiniene, som kun har øyet omgitt av en beinbro, og øyehuler som er åpne bak mot tyggemuskelen slik som hos de fleste pattedyr.^[4]

Evnen til fargesyn varierer i gruppen. Spøkelsesapene mangler evnen til å skille på rødt og grønt, men har et utmerket nattsyn. De øvrige har fargesyn, men hos vestapene er det kun hunndyrene som har dette. Hos østapene har begge kjønn fargesyn, ettersom genet for fargesyn befinner seg på X-kromosomet deres, som resulterer i at de har to kopier av genet.^[5]

Ansikt

Fordi synet er den viktigste sansen hos haplorhiniene, er nesene tørre i motsetning til både strepsirrhiniene og andre pattedyr, som har fuktige neser. Videre er overleppe bevegelig og ikke lenger delt i to, men lukket.^[6]

Referanser

^ Rylands AB and Mittermeier RA (2009). «The Diversity of the New World Primates (Platyrrhini)». I Garber PA, Estrada A, Bicca-Marques JC, Heymann EW, Strier KB. South American Primates: Comparative Perspectives in the Study of Behavior, Ecology, and Conservation. Springer. ISBN 978-0-387-78704-6.
^ Cartmill, M.; Smith, F. H (2011). The Human Lineage. John Wiley & Sons. ISBN 978-1-118-21145-8.
^ Groves, C.P. (2005). «Simiiformes». I Reeder, D.E. & Wilson, D.M. Mammal species of the world : a taxonomic and geographic reference (3. utg.). Baltimore: Johns Hopkins University Press. ISBN 0-801-88221-4.
^ Beard, C. (2006). The hunt for the dawn monkey : unearthing the origins of monkeys, apes, and humans. Berkeley, California: University of California Press. s. 7. ISBN 0520249860.
^ Ali, Mohamed Ather; Klyne, M.A. (1985). Vision in Vertebrates. New York: Plenum Press. s. 174–175. ISBN 0-306-42065-1.
^ «Suborder Haplorhini - New World monkes, Old World monkeys, apes and humans». Natural History Collection. University of Edinburgh. Besøkt 7. januar 2016.

Eksterne lenker

(en) Haplorrhini i Encyclopedia of Life
(en) Haplorrhini hos Fossilworks
(en) Haplorrhini hos ITIS
(en) Haplorrhini hos NCBI
(en) Kategori:Haplorrhini – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Haplorhini – detaljert informasjon på Wikispecies

[SAP-1] Rylands AB and Mittermeier RA (2009). «The Diversity of the New World Primates (Platyrrhini)». I Garber PA, Estrada A, Bicca-Marques JC, Heymann EW, Strier KB. South American Primates: Comparative Perspectives in the Study of Behavior, Ecology, and Conservation. Springer. ISBN 978-0-387-78704-6.

[2] Cartmill, M.; Smith, F. H (2011). The Human Lineage. John Wiley & Sons. ISBN 978-1-118-21145-8.

[Groves_(2005)-3] Groves, C.P. (2005). «Simiiformes». I Reeder, D.E. & Wilson, D.M. Mammal species of the world : a taxonomic and geographic reference (3. utg.). Baltimore: Johns Hopkins University Press. ISBN 0-801-88221-4.

[4] Beard, C. (2006). The hunt for the dawn monkey : unearthing the origins of monkeys, apes, and humans. Berkeley, California: University of California Press. s. 7. ISBN 0520249860.

[Ali&Klyne1985-5] Ali, Mohamed Ather; Klyne, M.A. (1985). Vision in Vertebrates. New York: Plenum Press. s. 174–175. ISBN 0-306-42065-1.

[6] «Suborder Haplorhini - New World monkes, Old World monkeys, apes and humans». Natural History Collection. University of Edinburgh. Besøkt 7. januar 2016.

[1]