Gunnar Larsen

Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Gunnar Larsen
Født		5. feb. 1900[1] Christiania
Død		5. nov. 1958[1] (58 år) Oslo
Beskjeftigelse		Journalist, lyriker, oversetter, redaktør, skribent
Nasjonalitet		Norge
Utmerkelser		Gyldendals legat (1949)

Gunnar Otterbech Larsen (1900–1958) var en norsk forfatter, oversetter, journalist, nyhetsredaktør og senere sjefredaktør i Dagbladet. Han er mest kjent for å ha fornyet det norske avisspråket og romanspråket, samt for å ha skrevet romanen To mistenkelige personer fra 1933. Under pseudonymet Kollskegg skrev han humoristiske tekster, blant annet som bidragsyter til Aschehougs årlige humorantologier Humør.

Etter juridisk embetseksamen i 1923 valgte Gunnar Larsen å la seg knytte til avisen Dagbladet som journalist framfor å praktisere som jurist, og satt som redaktør til sin død i 1958. I perioden 1923–1930 jobbet han som vanlig journalist, der den mest kjente saken han dekket, var lensmannsmordene i Ådal i 1926. I samme periode oversatte han Ernest Hemingways debutroman fra 1926, Og solen går sin gang, der han for første gang ble kjent med forfatterens skrivestil som kom til å prege hans eget forfatterskap.

I 1930 ble Gunnar Larsen forfremmet til nyhetsredaktør i avisa, en stilling han hadde frem til 1954. I den perioden skrev han sine fem romaner, der To mistenkelige personer ble den mest kjente, og han oversatte bl.a. Ernest Hemingways Den ene mot de mange og Ivar Lo-Johanssons Godnatt, jord til norsk. I 1951 utga han som «Kollskegg» boken Berømte elskovpar med morsomme og frekke vers til Gösta Hammarlunds tegninger. I 1954 ble Gunnar Larsen og Helge Seip sjefredaktører i Dagbladet etter Einar Skavlans død, og Gunnar Larsen satt i stillingen til sin død i november 1958.

Fra Larsen var midt i 30-årene var han en anerkjent forfatter og avismann, og en dandy som hadde vært verden rundt. Men ved sin død var han en sukkersyk alkoholiker som startet dagen med inntak av amfetamin og skyldte penger til mange av sine ansatte. Like fullt har hans forfatterskap og oversettervirksomhet satt varige spor i norsk litteratur, og hans tid som avismann falt sammen med Dagbladets gullalder (men av Johan Borgen nedgradert til «i beste fall en bronsealder»), der 1950-tallet av Arne Skouen beskrives som «de fuktige årene i Dagbladets redaksjon».^[2] Larsens kontor lå vegg i vegg med kollegaen Johan Borgens; selv ble Larsen tidlig ramt av skrivesperre, mens Borgens skrivemaskin klapret uten stans. Skouen beskrev Larsen og Borgen som «det mest intense fiendevennskapet jeg har vært vitne til».^[3] Larsen tegnet seg likevel for rundt 1 700 avisartikler, også under pseudonymene «Kollskegg», «K-gg», «K-g», «Erik» og «-by».^[4]

Gjennom sitt lange yrkesliv som journalist og forfatter klarte Gunnar Larsen å fornye det norske avis- og romanspråket, der han hentet mange elementer fra Ernest Hemingway og utviklet stilen. Larsens privatliv var problematisk, og det var en kjent sak at han hadde store alkoholproblemer. At han døde så tidlig, hadde sammenheng med hans alkoholisme.

Gunnar Larsen debuterte som forfatter med romanen Sommer i 1932. Romanens handling vakte en del forargelse fordi den skildrer en manns forelskelse i en gift kone; en vemodig skildring uten klisjéer, men full av natur- og sanseinntrykk fra en slående talentfull debutant. Året etter kom hans mest kjente roman To mistenkelige personer, basert på lensmannsmordene syv år tidligere, da han som ung journalist dekket saken for Dagbladet og derfor kjente saken inn og ut. Lensmannsmordene utløste den største forbryterjakten i norsk-svensk kriminalhistorie, og Larsen gikk opp fluktruten for å ta inn omgivelsene og alle sanseinntrykk underveis:^[5] «Ikke noe er oppdiktet.» Han hadde kjørt 7-8 tusen km i bil og tatt lange fotturer for å kunne gjenskape de to drapsmennenes flukt, og han møtte den overlevende av dem i fengselet, han som fylte 19 år en måned etter mordene. For denne romanen mottok Larsen en hyllest som ble få forunt: Selveste Sigurd Hoel avsluttet sin anmeldelse slik: «Denne boken skulle jeg gjerne ha skrevet.»^[6]

Romanen regnes som den første norske dokumentarromanen, og foregriper genren true crime, senere representert av Truman Capote (Med kaldt blod) og Norman Mailer. Larsens roman fikk mye oppmerksomhet, ikke minst etter at boken ble filmatisert i 1950 og etterfølgende forbudt av personvernhensyn - enda boken aldri ble forsøkt stanset, og mordernes navn er endret, både i roman og på film.^[7] I 1934 kom romanen Week-end i evigheten, som regnes som en av de underligste og fineste bøkene i norsk litteratur. Romanen regnes også som hans mest originale verk, og sammenlignes med Knut Hamsuns roman Sult. Gunnar Larsen har også utgitt romanene Bull og Sneen som falt i fjor i 1938 og 1948, og etterlatt mange dikt som er utgitt etter hans død. Diktene hans blir omtalt som kjærlighetsdikt, alderdomsdikt, leilighetsdiktning, satirer, pastisjer, Oslo-skildringer, og viser ham som både sentrallyriker og folkelivsskildrer.

Gunnar Larsen har ofte blitt kalt for den norske Hemingway, og han hentet inspirasjon fra «Hemingway-stilen». Han har dessuten oversatt en del romaner og mange noveller, og han blir ofte betegnet som mer hemingwaysk enn sitt litterære forbilde. I tillegg til sammenligningen med sin litterære helt har Gunnar Larsen blitt nevnt i samme ordelag som Olaf Bull og Alf Prøysen. Mange har spådd at hvis Gunnar Larsen hadde skrevet sine romaner på engelsk, så ville han blitt regnet blant de store anglo-amerikanske forfatterne, som for eksempel Truman Capote og Norman Mailer, innenfor dokumentarromanen.

• I Sommer (1932)
• To mistenkelige personer (1933)
• Week-end i evigheten (1934)
• Bull (1938)
• Sneen som falt i fjor (1948)
• Dikt (1959)
• En avismanns samlede poesi (2000)

Hans mest kjente oversettelser (oversettelsesår i parentes):

• Og solen går sin gang av Ernest Hemingway (1929)
• Lysistrata av Aristofanes (1933)
• Den ene mot de mange av Ernest Hemingway (1938)
• Godnatt, jord av Ivar Lo-Johansson (1939)
• Over floden og inn i skogene Ernest Hemingway (1951)
• Sneen på Kilimanjaro og andre noveller av Ernest Hemingway (1953)

I tillegg har han bearbeidet flere av Ludvig Holbergs komedier.

Tancred Ibsen: To mistenkelige personer (1950).

• Weekend i evigheten (1960)^[8]

• Gyldendals legat 1949

• (en) Gunnar Larsen på Internet Movie Database
• (no) Gunnar Larsen hos Sceneweb
• (en) Gunnar Larsen hos The Movie Database
• (no) Digitaliserte bøker av Gunnar Larsen og om Gunnar Larsen i Nasjonalbiblioteket.