Fresjeborgen

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2024-12}} etter påstanden. 2016-01

Fresjeborgen
Land		Norge
Fresjeborgen 59°03′42″N 10°01′00″Ø

Fresjeborgen er navnet på et renessanseanlegg som lå ved sørøstbredden av Farrisvannet i Larvik. Fresjeborgen besto av to store murbygninger, begge utstyrt med jomfrubur, tårn og jernspir og forbundet med et galleri. Borg-navnet kommer trolig av bygningsmessige likheter med de danske «vandborge» samt plasseringen lavt i landskapet og i vannfylte omgivelser. Anlegget ble reist i løpet av andre halvdel av 1500-tallet av den danske adelsfamilien 'Baden' (tidligere i Norge kallet Jernskjegg, men skal ikke forveksles med den danske slægt Jernskæg) som startet den virksomhet langs vassdraget som i dag lever videre under firmanavnet Treschow-Fritzøe.

Etter flere ukers vedvarende regnvær raste Fresjeborgen ut i Farrisvannet natten mellom 2. og 3. september i 1653. Samtidig brast den første Farrisdammen i tømmer med katastrofale følger for bebyggelsen og anleggene nedover i Farriselva. Det er gjort nok av arkeologiske funn etter Fresjeborgen til å kunne fastslå med nøyaktighet hvor den raste ut. Fra år 2000 har interessegruppa Fresjeborgens Venner hentet opp fra rasbakken en mengde gjenstander, datert til 1500-1600-tallet av Norsk Institutt for Kulturminneforskning (NIKU).

Fresje var en gammel gård i sørenden av Farris. Den lå i området der Farrisvannet renner ut i den forholdsvis korte Farriselva og videre ut i Larviksfjorden. I året 1399 eide Olavsklosteret i Tønsberg gården Fresje – eller Flæsiom, som det står i Rødeboken – biskop Eysteins jordebok. Klosteret eide også «Nannar aanæ allæ med fiski ok kuærnum.» Her var det altså både verdifullt fiske etter laks og kverner/møller allerede på 1300-tallet. Det er dagens Farriselva som den gang ble kalt Nannarå.

Navnet Flæsiom skal komme av skjær eller fjellknatter som stikker opp, jamfør Oluf Rygh i bokverket Norske gaardnavne:

Navnet findes [i tillegg til i Sem] ogsaa i Rygge (Fresjer, skr. i Fresiom RB. 517) og i Hedrum (GN. 12). Det synes rimeligt, at fres her er en Sideform af fles f., Skjær; dette Ord maatte da tænkes brugt om Berg-knatter, der rage frem af Jordmark, ligesom man finder sker n. brugt i samme Mening. Forklaringen støttes derved, at man finder Gaarden i Hedrum skr. i Flæsiom paa et enkelt Sted. Navnet har her alm. været skr. Fritsø, der ved Gaarden i Hedrum er blevet Matrikelens Form for Navnet.

Rygh nevner også følgende skrivemåter for gårdsnavnet: Frisse, Fresie, Ffresse, Fresjar og Fritsøe. På gravplaten til Peder Iversøn i Hedrum kirke står «til Fridsø». Biskop Jens Nielsøn i 1593 skrev både Fridsiø, Fridziø og Fridtziø. Seinere er dette blitt til Fritzøe, jamfør blant annet Treschow-Fritzøe.

Slekten kalles ofte Jernskjegg eller Baden, der Baden er det offisielle navnet. Navnet Jernskjegg har gjerne blitt hengende ved dem på grunn av likheten mellom våpenskjoldet til den gamle danske adelsslekten Jernskjegg og våpenet til slekten Baden. Navnene ble ikke benyttet verken av Iver Jenssøn eller sønnen Peder – eller andre i samtidige kilder. Det finnes imidlertid eksempler på at slekten ble kalt både Baden og Jernskjegg allerede i andre halvdel av 1600-tallet (Baden) og 1700-tallet (Jernskjegg). For nærmere om slektens våpenføring, se artikkelen Heraldikk Hedrum kirke og Heraldikk Tanum kirke.

Iver Jenssøn var sønn av bispelensmann i Ellinge i Danmark, Jens Lauridsen til Odenstrup, og gift med fru Karine Olavsdatter Galde. Iver utførte tjenester i ledende stilling for Akershus slott 1528-29, og ble i 1529 forlenet med Gimsøy kloster. Denne forleningen mistet han i 1531, da han kom i klemme i kongestriden som pågikk på denne tiden. Han ble tilgitt og fikk året etter brev på Frølands skibrede.

Så ser vi den 21. mars 1540 i Oslo: «Jegh Iuer Jensson aff wobenn tiill Hoffuyn» kunngjør at han med kongens samtykke har makeskiftet til seg Kronens gårder Fresje, samt Nanset og Rolsrud. Han kaller seg ennå «av våpen til Hovin». Allerede året før hadde han satt opp ei oppgangssag i Farriselva. De første sagbrukene i Norge kom forøvrig ti år tidligere.

I Norske Rigsregistranter står det følgende:

Iver Jenssøn fik Mageskiftebrev paa efternævnte Kongens og Norges Krones Gaarde til sig og sine Arvinger til evig Tid: Fressegaard i Brunla Len i Hedrum Sogn, som skylder 4 Løber Smør, Nannesetter sammesteds 2 Løber Smør, 1 Kohud, Rolsrud sammesteds 1 Løb Smør, 4 Kalvskind, Kvernefossen skylder 3 Skippund Bygmel, af Laxefisket i Elven 1 Tønde Lax; og haver han derimod udlagt til Kronen følgende Gaarde og Gods: Vestren i Hedrum Sogn i Brunla Len, skylder 3 Løber Smør, Esbernsrud sammesteds, skylder 2 Løber Smør, Ostdal i Nes paa Hedemarken 1 Pund Rugmel, 2 Landsgaarde i Ringsager Sogn, skylder hver 1 Pund Rugmel, 4 Skind af en Ødegaard, Foss i Tofte [Tuft] Sogn i Lagerdal 1 1/2 Pund Bygmel, Hauge i Rygge Sogn, skylder 3 Pund Salt til aarlige Landgilde; cum. claus. consv., dog saa, at naar Kongen selv kommer til Norge, og erfarer, at samme Gods er Norges Krone saa beleiligt, at det ikke fra Kronen undværes kan, da skal det staa paa begge Siider frit, at hver maa annamme sit Eget. Kjøbenhavn Mandag efter Søndag Oculi [21. mars] 1541.

Iver ble så utnevnt «i Kongens Tjeneste for en Berghøvedsmand i Norge» – og ble samtidig forlenet med «Skien Len, Skiens Syssel, Gimsø Kloster og Frølands Skibrede» – jamfør brev datert «Koldinhuus Tirsdag efter Midfaste Søndag (17. mars) 1545».

Han bodde først på Gimsøy, men da klosteret brant i 1546 og det ble tilsatt ny berghøvedsmann samme år, flyttet han nok til Larvik dette året. Han er nevnt som væpner i 1548. Iver Jenssøn døde 19. feb 1570 – i «fruerstuen» i Fritzøe Stenhus, som anlegget også er blitt kalt.

Sønnen Peder Iversøn overtok nå Fritsø. Født der i 1551 – «Torsdagen næst for St Pauli Converthoris dag». Han studerte i Rostock^[1] og gikk seinere inn i Marinen.

A[nno] 1579 d. 28 Oct. Søndag for S. Simonis Judæ Dag ægtede han Margreta Breide, en Datter af E. V: Jochim Brejde til Vorgaard. Deres Bryllup stod vdi Halmstad, og Povel Hvitfeld gjorde det. Sex Aar derefter blev han af Kongen forlænet med Brunlag og Nomedal Læn [rimeligen 1589], hvilket han paa 31 Aars Tid har havt i Forvaltning..osv.

(utdrag av likprekenen)

I 1593 hadde Peder Iversøn både kverner og fem sager i Farriselva.

24. desember 1599 fikk han forleningsbrev på K. Maj.s og Norges Krones Gods i Brunla len, samt to gårder Agerøen og Dragøen på Agdesiden «som er det Gods, Fru Gyrvild Fadersdatter for nogen Tid siden har skjødet og afhændet til K. Maj. og Kronen. For den visse Rente og Indkomst af samme Gods skal han aarlig fra Philippi & Jacobi Dag 1599 og saa fremdeles give i Afgift 80 Daler og samme levere paa Akershuus med den anden Afgift, som han aarlig giver af forne Brunla Len».

Det foreligger et brev som viser at han fortsatt levde i august 1616, men i brev av 8. januar 1617 blir Peder Iverssøn til Fritsø benevnt som «afgagne» – han er altså død.

Biskop i Oslo, Jens Nielssøn, besøkte Fresjeborgen flere ganger. En gang kom han over isen på Farris. Men han deltok i barselsgildet da Peder Iversøn døpte sønnen Iver 23. september 1593.^[2] Da var bygg nr 2 nettopp gjort ferdig. Biskopen har beskrevet interiøret i Fresjeborgen på denne måten:

Den store sall, som folckit vaare til giest vdj, vaar megit stor, och panelet rund omkring baade vegger och tag, och vaar megit statteligt giort och vdgraffut. Och vaar altsammen farffuit met guel farffue och somesteds suart besprengd och met oliefarffue, saa at det glimmet deraff».

Han lister opp hele bordplasseringen – et herrebord og et damebord.

Biskopen gjorde hele tiden beskrivelser av reiseruter etc når han dro rundt på sine mange reiser. Hans visitasbøker og reiseopptegnelser er tilgjengelig på nettet som Webbok på Digitalarkivet. Han beskrev også reiseruta de siste kilometrene fram til Fritsøe ganske inngående, uten at dette har ført til full enighet om plasseringen av de to steinhusene:

Saa droge wi offuer Lowen [Lågen] i vester, siden igiennem Sundgaarden som kallis Farrit [Faret] liggendis ret hos elffuen. Saa therfra saa gaat som i vester it lidit stycke til en gaard heder Tostueid [Torstvedt] paa den høyre haand, siden igiennem en liden skoug i vest suduest ind til wi komme i Peder Iffuersens gierde. Saa krøgte wi norduest och i nord til Fridsiø en fiering fraa Lowen, men 1 1/2 mijl fra Sande och til Fridziø. Och komme wi til Fridtziø hora 3. à meridie.

• 
  Hulveien øverst i Bøkeskogen
• 
  Gravhaug ved «Oldtidsveien» i Bøkeskogen
• 
  Steingjerdet i enden av Bøkeskogen
• 
  Hulveien ned mot E18 og videre rett mot Jomfruhalvøya

Peder hadde bare en arving som levde ved hans død, Emerense Pedersdatter. Hun var gift med Klaus Brockenhus, og de hadde godset en kort periode fra 1617 til 1623, da de solgte til Gunde Lange. Det ble da (1623) nevnt ei jernhytte som hørte til under Fritsø. Gunde ble, som sin far, lensherre i Tunsberg len, og kjøpte i 1623 Fresje av Klaus Brockenhus. Øvre Strøm i Drammen (Strømsgodset) var hans hovedgård. Han var i 1625 en av landets største eiendomsbesittere. Han eide også Fossesholm ved Vestfossen, Eiker.

Sønnen Nils Lange til Fritsø  var født 1611, gikk ved Sorø skole og immatrikulert i Leyden i 1632. Hofjunker 1636-1640, toller i Larvik og Helgeroa i 1639, «skipssjef» i 1640, lensmann på Eiker 1640-1643 og lensmann i Numedal og Brunla 1643-1652. Nils utvidet jernverket som i liten skala var startet opp allerede i«Jernskjeggenes» tid, og fikk malm helt fra Arendal.

Den 30. november 1642 fikk Nils Lange kongelig bevilgning av Kristian IV til at han «paa sin egen Bekostning en Kirke paa Bakken ved hans Gaard udi Laurvigen maatte lade opsætte». Han eide gården Damsbakken på Langestrand/Farriseidet. Når det seinere er snakk om at Bakken og halve kirkegården raste ut, så er det nok «Bakken» på denne gården til Nils det gjelder. Da det skulle bygges ny kirke i 1699, ble det skrevet: «Hvor den gamle Kirke staar befindes bedste pladsen at være for den nye.». Aage Aagaard skrev omkring 1900 at den gamle kirka lå: «like overfor de nuværende kontorbygninger omtrent der hvor Treschows staldbygninger nu staar. Kirkegaarden laa paa Sydsiden av Kirken og strakte sig nedover til det sted, hvor Fritzøe høvleri er beliggende.». Dette burde bli i området mellom Nedre Fritzøegate og Farriselva. Dagens kirke er bygd i 1818 og ligger lenger vest.

Nils ble gift 1643 med Mette Ovesdatter Gjedde, datter av lensherre og riksadmiral Ove Gjedde. Han var forlenet med Brunla len.

Nils Lange ble som en av tre generalkommissærer, den 4. april 1651 stilt for riksrådet – sammen med Hannibal Sehested, der de måtte stå til ansvar for mangelfull regnskapsførsel og sammenblanding av private midler, noe som endte med at Nils ble sittende tilbake med stor gjeld. Han døde i 1652 (året etter rettssaken) – ruinert og nedbrutt.

I 1670 solgte Langefamilien det hele til Ulrik Fredrik Gyldeløve.

I 2006 ble det gravd med gravemaskin et stykke inne på land ved foten av Jomfruhalvøya (mellom hundeklubbens hus og Farris). Her var det gammel havbunn med blåleire så langt ned en kunne komme – en uhyre ustadig materie når saltet blir vasket ut etter lang «behandling» med ferskvann.

Det er lang tradisjon for at Fresjeborgen stod ved foten av Jomfruhalvøya ved Kilen i Farris.

• I et gammelt avisintervju om Knappenålsbekken, forteller Hans Chr. Andersen på Langestrand, født 1814, om «Næssekongen» som hadde slott ved Kilen «ved Fritzøe lade nu» (låven man vet lå ved foten av Jomfruhalvøya på denne tiden).
• I Laurvigs Byes Historie (samlet og utarbeidet for Laurvigs Blad og trykt i 1882) står bl.a.: «Siden er Gaarden (Fresje) gaaet ud af Matrikulen undtagen forsaavidt en liden Anpart af Skyld endnu bærer Navn af Fritzøe, hvis Husbygninger staar ikke langt fra det Sted, hvor Gaardens gamle Bygninger havde staaet, der bestod af 2 prægtige Stenhuse paa en udstikkende Halvø ved Farisvandets sydøstre Bred»
• I en artikkel i Østlandsposten 25. august 1903, kunne agronom Arnt Olsen Thorstad (som bestyrte gården Yttersø på 1850-tallet) opplyse at Fresjeanlegget var plassert «på sand og lergrund, strax søndenfor det Sted, hvor det faste Fjeld paa Øen begynder». Han hadde også opplysninger om at de to husene hadde tårn og jernspir, at de lå parallelt og var sammenføyet med et «galleri», videre at det var mange trehus her, som stabbur, fjøser, staller og borgstuer. Han opplyste også om hageanlegg og fiskedammer.
• Forfatteren Sigurd Mathiesen kunne fortelle i Morgenposten at tradisjonen fra hans barndom stedfestet borgens beliggenhet til «den odde, der skiller Kilen fra Farris. Den kaltes den gang enda Fresseodden og det øverste bøkekronede parti av den for Jomfrulund», opplysninger gitt i en kommentar i Østlandsposten 8. januar 2009.
• Professor Amund Helland (geolog) skrev i Jarlsberg og Larvik amt (1914) følgende: «Det synes usandsynlig efter situasjonen at gjennembrudd av dammen foran Farrisvatn skulde rive med sig Flesjar hovedgaard der laa ved Farrisvatn. Det omvendte synes sandsynligere, nemlig at Flesjar gik ut ved et lerfald, og at dette voldte flom, saa dammen gik ut, og elven tok sagene.»
• Lorens Berg skrev i Larviks Historie 1923 om Fritsø: «Denne bekjendte hovedgaard laa ved sydøstre ende av Farris, og hvedbygningen skal ha staat paa en tange som blev revet væk av en flom natten mellem 2. og 3. september 1653, da Farrisdammen sprang.».
• Emma Strand Haugene født 1882, oppvokst i Pollen i Kjose (ved Farris), hadde lært seg et sagn om Fresjeborgen. Hun fortalte: «Folk sa at når det stormer på Farris kan man høre matklokka på Fresjeborgen slå nede i vannet.». Opplysningen er gitt av et barnebarn av henne i Østlandsposten 6. januar 2009. Dette styrker også teorien om at borgen raste ut i Farris.

I sine Norgesbeskrivelser fra 1820 til 1835 skriver Jens Kraft at stedet der Hagbards Signe «af Hengivenhed» frivillig endte sine dager «skal have været paa Gaarden Fritzøes Grund ved Farrisvandet».

I sine Norgesbeskrivelser fra 1820-35 skriver Jens Edvard Kraft at stedet der Hagbards Signe "af Hengivenhed" frivillig endte sine dager "skal have været paa Gaarden Fritzøes Grund ved Farrisvandet". Andreas Faye forteller det samme om «Harbor og Signe» i Norske Sagn (Faye 1833:159-165). På toppen av Jomfruhalvøya finner vi ei lita hule under en stein som den dag i dag kalles Jomfruburet, og som settes i forbindelse med sagnet. Grevinne Reventlov oppholdt seg på Herregården i Larvik i 1780, og malte da Jomfruburet på Jomfruhalvøya. Maleriet er den dag i dag å se i Herregården, der Signe sitter under den lett gjenkjennelige steinhella. Dette gjør området ekstra interessant.

Her bør også tas med at førstekonservator Einar Sørensen i sin doktoravhandling Adelens norske hus  bl.a. har forsøkt å «gjenskape» Fresjeanlegget. Han sier til Østlandsposten at alt tyder på at husene lå ved Jomfruhalvøya og videre at det var vanlig å legge slike anlegg lavt i terrenget og tett ved vann. Det er vel i denne sammenheng også viktig å være klar over at dette ikke var en borg i ordets rette forstand, men en herregård.

I september 2010 ble det satt opp ei informasjonstavle ved Jomfruhalvøya. Både ordfører og fylkesarkeolog deltok ved markeringen.

Det er forholdsvis nylig (1971) blitt lansert en ny teori om at Fresjeborgen skulle ha stått på åsen ved dagens Trudvang - øst for Farriselva. Teorien bygger bl.a. på et maleri av van Everdingen som ikke kan stedfestes. Det viser ei elv og et slott e.l. på åsen over. I tillegg til et gammelt hollandsk sjøkart, med en påtegnet navnløs bygning innerst i Larviksfjorden som noen mener kan ha vært Fresjeborgen. Argumentasjonen går på at bygningen ikke ville blitt påført et slikt kart dersom den ikke kunne ses fra sjøen (sjømerke). Videre at dersom dette er borgen, kan den ikke ha stått ved Jomfruhalvøya, for der ville den ikke kunne ses fra sjøen. Det er imidlertid ingen tradisjon for at Fresjeborgen skulle ha ligget ved Trudvang. Det er heller ikke gjort funn her som kan settes i forbindelse med Fresjeborgen. Senere ble gården ved Trudvang brukt som beite for hestene på Jernverket, og da fikk den navnet Bergeløkka.

Odvar Schrøder Jensen har skrevet boken Jernskjeggene i Larvik, der han bygger videre på denne plasseringen av Fresjeborgen, dvs ved Trudvang. Diskusjoner rundt Fresjeborgens plassering i terrenget dukker stadig opp i Østlandsposten, og vil nok fortsette i lang tid framover.

Det er gjort en god del funn ved Jomfruhalvøya, som det er ganske stor enighet om må stamme fra Fresjeborgen.

• Allerede rundt 1850 fant man ei sølvskje i området ved Jomfruhalvøya, med to våpenskjold (kamskjell/måne og løve) som peker mot «Jernskjeggene» og Breide.
• I en artikkel i Østlandsposten for 1929 kan vi lese om en larviklektor som i området ved Jomfruhalvøya fant «masser av mursten, baade taksten og byggesten», «kampestensmurer baade ute i Farris og paa land», «et gulv av flate graa stenheller», foruten «en del nagler, biter av tykt, grønt glas, krukkerester osv, alt med tydelig preg av at være meget gammelt».
• År 2000 ble det foretatt gravinger samme sted, og det ble i tillegg til ei forgylt sølvskje funnet store mengder gjenstander som murstein (gammel munkestein), takstein og kleberstein fra bygninger, bruksgjenstander som kar av keramikk og glass, spiker og redskaper. En fransk spillemynt fra 1570. Flere mynter fra 1500-tallet. En ridderspore og to tyske vareplomber for tøy fra 15-1600-tallet. Gjenstandene er undersøkt av NIKU (Norsk institutt for kulturminneforskning), som konkluderer med at de må ha tilhørt det øvre sosiale skikt (sjeldne i sin samtid). Funnene er datert til slutten av 1500-tallet til begynnelsen av 1600-tallet.
• Arkeologer fra Norsk Sjøfartsmuseum gjennomførte en kulturminneundersøkelse under vann sommeren 2008 i søndre del av Farrisvannet. Det ble funnet en steinsatt sti e.l. ute i vannet og minst én større utglidning av masse ved Jomfruhalvøya. Det ble videre funnet veldig mye gammel murstein i forlengelse av rasområdet ute i vannet – av samme type som tidligere er funnet på land. Det er marinarkeolog Pål Nymoen ved Norsk Sjøfartsmuseum som opplyser dette, iflg Østlandsposten 6. desember 2008.

Det var helt uvanlig å bygge i tegl i denne perioden, og det er usannsynlig at det skulle ha stått et annet bygg av gammel munkestein her – som i tillegg har rast ut i Farris. Oppdagelsen i 2008 av et rasområde ute i Farris full av gammel murstein, er derfor antakelig et av de viktigste funn som er gjort i denne sammenheng.

I forbindelse med at det skal bygges ny E18 (tunnel) i området mellom Bøkeskogen og Farris, ble det i september 2010 gjort funn innerst i Kilen, som antas å være rester av karpedammer, naust eller annen virksomhet. Dette blir for tiden undersøkt nærmere av arkeologer.

Historikeren Yngvar Nielsen transkriberte i 1885 Biskop Jens Nilssøns Visitasbøger og reiseoptegnelser 1574-1597. Her tar han også med opplysninger fra likprekenen som Hans Jakobssøn Jersin skrev over Peder Iversøn til Fritsø.

Jersin skriver at Peder Iversøn opprettet en egen kirke «paa forneffnde hans Gaard Fridtzsø». Jersin skriver videre iflg Yngvar Nielsen: «Vdi samme sin Gaards Kircke“ nød han ofte sakramentet; vare han og hans hustru saa svage „at de icke kunde formaa at gaa op til Kircken, da haffuer han ladet holde tieniste i sin Fruerstue; for sig, sin Hustru, barn og folk.».

Her er det interessant å merke seg at Jersin skriver at Peder Iversøn måtte «gå opp til kirka» for å komme dit. Det tyder på at kirka lå høyere enn den såkalte «Fresjeborgen».

Jersin skriver at Peder Iversøn «haffuer selff ladet ordinere Hoffprædickantere paa sin Gaard Fritzøe». Yngvar Nielsen skriver om disse: «I denne stilling havde han først hr. Kristofer Hanssøn, som derefter blev sogneprest til Stokke i Tønsberg len, og kaldte siden hr. Hans Jakobssøn Jersin, som i 5 aar var «Hoffprædicker, paa forneffnde hans Gaard Fridtzsø», og saa (i 1613) blev sogneprest til Hedrum. Efter denne tid gav Peder Iverssøn Hans Jakobssøn og hr. Kristofer Pederssøn, som vdi lige maade er hans sogneprest til en hans sædegaarde Brunlaug, hver en aarlig pension for at holde gudstjeneste for ham paa hans gaard».

En gjenstridig feilopplysning, som også finnes i Larviks Historie, er at Fresje skal ha vært eid av slekten Rømer – slekten til fru Inger til Austrått. Opplysningen tar utgangspunkt i Diplomatarium Norvegicum nr I, 542, 1. september 1435 (et lite utdrag tas inn her): «Vitæ i ok thet kære brodher at i Fræsiæ ok Fræsie gotz vt set hafuen min herra biskupen som her nu siter tha lofuadhe i mik epter thy som bref ther vm giord vt uisa at ek skulde fylghia swa mykle gotze ther mik behagadhe som swarar einum tridhiung af forscrefnæ Fresiæ gotze.»

Det har vært antatt at det dreier seg om Fresje og Fresje gods ved Farris, men dette er Fresje i Rygge (Østfold). Feilen har vært en gjenganger i historiske og slektshistoriske arbeider, der Gerhard Schøning og Gerhard Munthe synes å være opphavsmenn. Mer om dette i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift nr 30 (1985), side 124-130 – forfattet av Geirr I. Leistad.

• Per Nyhus. Larvik A-Å. Østlandsposten 1999 (E-bok fra Bokhylla.no)
• Oscar Albert Johnsen. Larviks Historie 1. bind, 2. utgave 1962
• Einar Nord og Gunnar Christie Wasberg, Ett med sin by, Larvik kirke 300 år, Utgitt av Larvik Menighetsråd 1976, S. 12 - 18.
• Einar Sørensen. Doktoravhandling Adelens norske hus
• Geirr I. Leistad. NST – Norsk Slektshistorisk Tidsskrift nr 30 1985
• Odvar Schrøder Jensen. Jernskjeggene i Larvik
• Wasberg, Gunnar Christie, I takt med Europa, Oslo 1970. S. 34 - 44
• Wasberg, Gunnar Christie, Larvik 300 år, Larvik 1971. S. 45 - 53
• Wasberg, Gunnar Christie, En arv som forplikter, Larvik og Omegns Museumsforening 1916-1991, Utgitt av Foreningens styre, Larvik 1991, S. 15 - 19.

• fresjeborgen.no, nettsted om Fresjeborgen
• Tv-serien ARVEN om Fresjeborgen