Fortjenstmedaljen (Danmark)

Fortjenstmedaljen er en dansk medalje innstiftet 16. mai 1792 av kong Christian VII og fornyet 24. juli 1845 av kong Christian VIII. Medaljen er Danmarks eldste^[1] og tildeles fortsatt, for både sivile og militære fortjenester. Den er Danmarks vanligste utmerkelse for belønning av virke innen offentlig sektor. Den kan også tildeles utlendinger. Fortjenstmedaljen rangerer etter ridder av Dannebrogordenen og foran Medaljen Ingenio et arti.^[2]

Fortjenstmedaljen finnes i to valører, gull og sølv. Som en særlig utmerkelse er Fortjenstmedaljen i gull fra 1863 av også i et svært begrenset antall tildelt med krone.^[3] I sølv kan Fortjenstmedaljen også tildeles med spenne.

Forsiden av Fortjenstmedaljen bærer regjerende monarks portrett omgitt av navn og tittel på latin.^[4] Medaljen som utdeles i Margrethe II av Danmarks regjeringstid bærer innskriften «MARGARETA II REGINA DANIÆ».^[5] Baksiden har innskriften «FORTIENT» omgitt av en eikekrans.

Ved innstiftelsen var medaljen ikke til å bære og var således ikke slik utstyrt at den skulle være opphengt i bånd. Fra 1802 kom bånd til.^[6] Fortjenstmedaljen er opphengt i et rødt bånd med hvitt kors, en henvisning til Danmarks flagg. Båndet kan også utstyres med spenne der ekspedisjonsnavn innskrives.^[7] Mottagerens navn inngraveres i randen av medaljen.

Initiativet til opprettelsen av Fortjenstmedaljen ble tatt i 1786 av Commercecollegium, med tanke på belønning av medlemmer av allmuen og bondestanden for flid og fortjenstfullt virke.^[1] Da medaljen ble innstiftet i 1792 ble formålet noe utvidet til å gjelde belønning av borgerlige dyder som virket fremmende på samfunnets allmenne velstand. I innstifterens tid ble Fortjenstmedaljen først og fremst tildelt for innsats innen skipsfarten.^[8] Den første som ble hedret med medaljen, Halvor Thommesen Riiber, kom fra Norge og ble tildelt medaljen i 1792 for sin innsats som skipsbygger.^[9]

Senere er medaljen benyttet til belønning av forskjellig slags innsats innenfor samfunns- og næringsliv, for kunstnerisk virke og til belønning av redningsdåd. Tildeling under Christian VII, Frederik VI, Christian VIII og Frederik VII skjedde sparsomt.^[10]

Med Christian IX tiltok tildeling av Fortjenstmedaljen betraktelig og medaljen ble en vanlig forekommende utmerkelse. Christian IX benyttet også tildeling av Fortjenstmedaljen som utmerkelse til kunstnere i stedet for medaljen Ingenio et arti.^[11] Senere er imidlertid Fortjenstmedaljen i gull benyttet som en tilleggsutmerkelse for kunstnere som allerede var dekorert med Ingenio et arti.^[12] Blant disse finner vi Johanne Dybwad. Fra omkring 1880 ble det også vanlig å tildele Fortjenstmedaljen til deltagerne i vitenskapelige ekspedisjoner. I disse tilfeller ble medaljebåndet utstyrt med en spenne der ekspedisjonens navn var innskrevet.^[7]

Siden omkring 1900 er Fortjenstmedaljen, særlig i sølv, den vanligste danske utmerkelse for innsats innen statsforvaltningen og i offentlig sektor for øvrig. Medaljen i sølv tildeles ofte som belønning for lang og tro tjeneste, vanligvis etter 40 års ansettelse.^[13] Under dronning Margrethe II er medaljen tildelt over 500 personer enkelte år.^[12] Tildeling av Fortjenstmedaljen i gull skjer likevel forholdsvis sjelden og har medført at medaljen i denne valør har oppnådd svært høy status, nærmest på linje med storkors av Dannebrogordenen.^[3] I gull er medaljen tildelt politikere som ikke ønsker å motta Dannebrogordenen,^[3] i særdeleshet sentrale politikere tilhørende Socialdemokratiet og Det Radikale Venstre.

Fortjenstmedaljen i gull med krone er kun tildelt ti personer,^[3] først og fremst fremtredende forskere og oppdagelsesreisende. Blant dem som er hedret med Fortjenstmedaljen i gull med krone finner vi nordmennene Fridtjof Nansen, Otto Sverdrup og Roald Amundsen.

• (da) Poul Ohm Hieronymussen og Jørgen Lundø: Europæiske ordner i farver, København: Politikens forlag, 1966, s. 203–204.
• (da) Lars Stevnsborg: Kongeriget Danmarks ordener, medaljer og hederstegn. Kongeriget Islands ordener og medaljer, Syddansk Universitetsforlag, 2005, s. 258–275.