Utøvende makt

Utøvende makt er makt til å iverksette, håndheve, tolke og opprettholde lover og lovlige beslutninger på statens vegne.^[1] Utøvende makt er en av de tre maktområdene som defineres og holdes adskilt under maktfordelingsprinsippet. Utøvende makt tilligger vanligvis monarker, presidenter og regjeringer.

I en republikk kan den utøvende makt innehas av presidenten, mens den i et monarki som regel innehas av monarken eller keiseren. I slike tilfeller er de to stillingene statssjef og regjeringssjef slått sammen.

I Norge er den utøvende makt svekket^{[trenger referanse]} i forhold til den lovgivende makt etter innføring av parlamentarisme i 1884. Statsforvaltningen, eller statsadministrasjonen, ligger tradisjonelt under den utøvende makt. Dette gjør at den utøvende makt øver en betydelig innflytelse over hvordan lover og stortingsbeslutninger fortolkes, ettersom en rekke lover overlater til regjeringen å gi utfyllende forskrifter. Også politi- og påtalemyndigheten er underlagt den utøvende makt.