Korsika

Korsika
Corse Corsica
Land		Frankrike
Status		Region
Ligger ved		Middelhavet
Grunnlagt		11. januar 1970
Adm. senter		Ajaccio
Areal		8 680 kvadratkilometer
Befolkning		347 597[1] (2021)
Bef.tetthet		40,05 innb./kvadratkilometer
Språk		Korsikansk, fransk
Nettside		www.isula.corsica/
Korsika 42°09′00″N 9°05′00″Ø
Korsika på Commons

Korsika (korsikansk: Corsica, fransk: Corse) er en fransk øy og region i Middelhavet vest for Italia og like nord for Sardinia. Øya har hatt fransk styre siden 1769.

Korsika var opprinnelig bebodd av ligurere; på kysten ble etruskiske, greske og kartagiske handelskolonier grunnlagt. På 400-tallet f.Kr. kom øya under kartagerne. På 200-tallet f.Kr. ble øya underlagt romerne.

Korsika har tidligere tilhørt bystaten Genova som solgte øya til Frankrike i 1768 for å betale ned gjeld.

Napoléon Bonaparte er den mest kjente personen fra Korsika.

Korsika har 349 000 innbyggere, og hovedstaden i regionen er Ajaccio (korsikansk Aiacciu). Det tidligere departementet «Corse» ble etter den 1. januar 1979 oppdelt i to nye departementer, Corse-du-Sud og Haute-Corse (nummer 2A og 2B), som stemmer godt overens med inndelingen fra 1793 til 1811 i departementene Golo og Liamone.

Korsika er et populært turistmål. Øya har fine strender og høye fjell. Øya er knyttet til fastlandet med flere ferjeforbindelser, og Chemins de Fer de Corse driver jernbane på Korsika.

Det eldste kjente spor etter mennesker på Korsika er et 9500 år gammelt skjelett av en gravlagt kvinne. Sør for byen Sartène sørvest på øya finner man bautasteiner (steinstøtter med religiøs betydning) med innhugde menneskeansikter.

Ca. 600 f.kr. etablerte greske kolonister byen Alalia på kystsletten øst på øya. Da romerne tok kontroll over øya i 250 f.kr. gjorde de byen til øyas administrasjonsby med navnet Aleria. Byen ble herjet av vandalene i 455 e.kr., og har ligget i ruiner siden.

Etter at romerne forlot Korsika etter vandalenes herjinger, opplevde øya en urolig tid med en rekke angrep av sjørøvere. Men samtidig kom en større innvandring av kristne flyktninger fra Nord-Afrika, fordrevet av vandalene. Man anser denne innvandringen og misjoneringen av dem blant øyas befolkning som den endelige kristningen av Korsika.

I 774 erobret den frankiske kongen Karl Martell Korsika, og gav øya som gave til paven i Roma året etter. Denne overrekkelsen ble bekreftet av Karl den store i 795. Rundt ca. 900 ble imidlertid Korsika okkupert av muslimske maurere fra Nord-Afrika, og befolkningen ble tvunget til å konvertere til islam. Men dette skjedde kun formelt da kristendommen allerede var grunnfestet, og befolkningen beholdt sin tro i det skjulte. Maurernes styre var upopulært, og på 1070-årene henvendte korsikanske borgere seg til paven med bønn om hjelp til å fjerne maurerne. Paven fikk hjelp fra Pisa, som fordrev maurerne i 1077. Øya ble nå en del av pavedømmet, delt i bispedømmer styrt av biskoper fra Pisa.

Etter en stund meldte også republikken Genova sin interesse for Korsika, og det oppsto konflikter mellom Genova og Pisa om handelsvirksomheten. Paven forsøkte å løse konflikten ved å dele bispedømmene mellom de to bystatene, men forsterket i stedet motsetningene. Et sjøslag ved Toscana-kysten mellom de to rivalene i 1284 endte med seier til Genova, som overtok den økonomiske kontrollen over hele øya. Den administrative kontrollen forble fortsatt hos paven, som gav Korsika til kongen av Aragón i 1297 som betaling for gammel gjeld. Øya fikk aragonsk guvernør, og Aragón etablerte byen Corte midt på øya som administrasjonsby. Genova hadde fortsatt den økonomiske kontrollen.

I 1348 rammet svartedauen øya på samme måte som resten av Europa, over 50 % av øyas befolkning døde. Genova overlot administrasjonen av handelen på øya til handelshuset Maona i 1378. Handelshuset gikk konkurs i 1453, og kontrollen over handelen gikk videre til den genovesiske Banco di San Giorgio.

I 1516 ble Aragón forent med kongedømmet Castilla under navnet Spania. Spania kom raskt i krig med Frankrike, og i 1553 gikk franske styrker i land på Korsika og okkuperte øya som en del av krigen mot Spania. Etter fredsforhandlinger med Spania forlot de franske styrkene øya i 1556, men en fransk offiser med korsikanske røtter, Sampiero Corsa, ble igjen på øya og organiserte en motstandsbevegelse mot genovesernes reelle overherredømme på øya. Sampiero Corsa ble myrdet i interne stridigheter i 1563, men motstandskampen fortsatte til 1569, da genovesiske styrker knuste opprørerne og tok egenhendig kontroll over øya. Spania,som ikke hadde gjort noe forsøk på å gjenoppta administrasjonen av øya, overlot formelt også den politiske administrasjonen av øya til Genova.

I nesten 200 år styrte Genova Korsika med hard hånd som koloni, med opprettelse av olivenplantasjer og tvangsarbeid. Samtidig sørget Genova for at befolkningen ble flyttet fra de usunne kystslettene som var befengt med malaria, til nye byer i fjellskråningene høyere oppe, der vi finner de fleste typisk korsikanske småbyene i dag.

I 1729 kom startskuddet for en opprørsbevegelse som endte med 14 års korsikansk selvstendighet. Det året innførte genoveserne harde skatter overfor øyas innbyggere. skattleggingen førte til sterke protester, og økte i styrke til korsikanerne grep til våpen i 1733. I 1735 erklærte Korsika seg som selvstendig kongedømme, med den tyske baronen og eventyreren Carl von Neuhof som konge. Etter forhandlinger med Genova forlot imidlertid Neuhof øya allerede etter 8 måneder i 1736, og Korsika var igjen under Genova.

Motstanden mot genoveserne var fortsatt sterk, og i 1745 startet motstandskampen igjen, denne gang under François Gaffori. Han ble myrdet i 1753, men motstandskampen ble overtatt av Pasquale Paoli, en korsikaner som inntil da hadde levd i eksil i Napoli. Han lyktes med å drive ut genoveserne i 1755, og øya ble erklært som selvstendig republikk med Paoli som president. Corte ble valgt som hovedstad, der også et universitet ble etablert i 1763. Øya fikk Europas første demokratiske grunnlov, der også kvinnene fikk stemmerett. Utdanning og skolegang ble høyt prioritert.

Republikken fikk bare leve i 14 år. Selv om Genova ikke hadde noen kontroll over øya, eller kanskje derfor, overlot Genova Korsika til Frankrike som betaling for gammel gjeld i 1768, og franske styrker på 10 000 mann rykket inn på øya for å ta kontroll. I slaget ved Ponte Novo nord på øya ble de korsikanske forsvarsstyrkene beseiret våren 1769,og Korsika kom under fransk styre. Paoli flyktet til London, og etablerte en eksilbevegelse for et fritt Korsika. Under den franske revolusjon dro Paoli tilbake til Korsika i 1790 og ble en sentral person i revolusjonstyret av øya. Han førte administrasjonen i nasjonalistisk retning, noe revolusjonsledelsen i Paris ikke så på med blide øyne. I 1793 ble han dømt til døden in absentia. Paoli svarte med å henvende seg til Storbritannia, som var i krig med Frankrike, og ba dem om støtte for sin sak. I 1794 gikk en større britisk styrke i land etter et sjøslag ved Calvi (der admiral Horatio Nelson mistet sitt øye). Til Paolis store skuffelse overtok britene selv styret av øya ved å innsette en britisk guvernør. Paoli gikk igjen i eksil i London, og ble der til sin død i 1807.

Etter fredsinngåelse mellom Frankrike og Storbritannia ble Korsika levert tilbake til Frankrike i 1796, og øya har siden vært i fransk besittelse. Lenge var befolkningen innadvendt og fiendtlig innstilt til franskmennene, og det indre av Korsika forble avsondret og hadde liten kontakt med utenverdenen fram til siste halvdel av 1800-tallet.

Øyas største sønn er Napoléon Bonaparte, som gjorde Frankrike til den dominerende statsmakten i Europa fra 1790-årene fram til hans fall i 1814. Napoleon ble født i Ajaccio i 1769, samme år som Frankrike innlemmet Korsika. Som 15-åring ble han sendt til Paris for å få militær utdannelse, og ble general allerede i 1792, førstekonsul i 1799 og keiser i 1804. Korsikanerne så imidlertid på ham som en forræder, og hans familie ble drevet ut av sitt borgerlige hjem i Ajaccio, før de ble kalt til Paris for å bli konger av erobrede land eller del av det keiserlige hoff. Korsikanerne fikk ikke øynene opp for Napoleon før hans legeme ble ført hjem fra St. Helena i 1840 og tatt imot i Paris under store hedersbevisninger. Også i Ajaccio ble han feiret med fyrverkeri og prosesjoner, og byen har siden feiret sin store sønn hvert år på samme vis.

På slutten av 1800-tallet ble det satt i gang store veiutbyggingsprosjeker for å åpne opp det indre av øya, samtidig som det ble innført obligatorisk skolegang med fransk som undervisningsspråk. Korsikanerne ble utkalt til å delta i de franske krigene, og mange unge korsikanere ofret sine liv for Frankrike. Så mye som 20 000 korsikanere døde i den første verdenskrig, flere tusener også under den andre verdenskrig. Med bare noe over 200 000 innbyggere var det en betydelig andel. Korsikanerne er seg svært bevisst sine ofre, og i hver eneste by er det minnesmerker med navn på unge soldater fra stedet som ofret sine liv i verdenskrigene og i kolonikrigene.

Nasjonalismen i Korsika har levd videre til denne dag. I 1974 ble FLNC etablert, en nasjonalistbevegelse som kjempet for et selvstendig Korsika. I årene etter gjennomførte FLNC flere terroraksjoner mot franske myndigheter. I 1980-årene roet det seg gradvis ned samtidig som Korsika oppnådde flere rettigheter. Siste terroraksjon var i 1999, siden har det vært stille. Siden 2002 har hatt Korsika indre selvstyre, og kravet om selvstendighet står svakt. Men fortsatt er befolkningen opptatt av sin korsikanske identitet, og bruker aktivt nasjonalistiske symboler, slik som det korsikanske flagget. På de tospråklige veiskiltene er det franske stedsnavnet ofte strøket over med spraymaling. Men korsikanere under 40 år har beskjedne kunnskaper om det korsikanske språket, da fransk er det daglige språket.

Største byer (korsikanske navn i parentes) og folkemengde (2008):^[2]

• Ajaccio (Aiacciu) – 65 153 innbyggere
• Bastia (Bastia) – 43 477
• Porto-Vecchio (Porti Vechju) – 11 057
• Corte (Corti) – 6 779
• Calvi (Calvi) – 5 409
• Propriano (Prupià) – 3 254
• Sartène (Sartè) – 3 033
• L'Île-Rousse (Isula Rossa) – 2 925
• Bonifacio (Bunifaziu) – 2 872
• Saint-Florent (San Fiorenzu) – 1 636

• 
  Gorges de spelunca
• 
  Fjellvei med tåke
• 
  Kirke
• 
  Fyret Lavezzi

• (co) Offisielt nettsted
• (en) Corsica – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Corse - Corsica – galleri av bilder, video eller lyd på Commons