Kypros’ politiske systemer

Kypros' politiske systemer omfatter Republikken Kypros og Den tyrkiske republikken Nord-Kypros. Øya har vært delt siden 1974, og konflikten står mellom gresk-kyprioter i sør og tyrkisk-kyprioter i nord.

Republikken Kypros i sør bygger på forfatningen av 1960, med senere endringer. Forfatningen omfattet opprinnelig hele øya Kypros, men dette varte i realiteten kun til 1963, da tyrkisk-kypriotene brøt samarbeidet.

Tyrkia okkuperte den nordlige delen av landet i 1974. I 1983 ble Nord-Kypros grunnlagt, og fikk sin egen forfatning i 1985. Nord-Kypros er kun anerkjent av Tyrkia.

Republikken Kypros bygger på et presidentstyre. I Nord-Kypros har presidenten også reell makt, men det politiske systemet er parlamentarisk.

Ingen av de to dominerende folkegruppene på Kypros, gresk-kypriotene og tyrkisk-kypriotene, ønsker et enhetsstyre på øya. Hver av dem ønsker å knytte seg til sine «moderland» på fastlandet, Hellas og Tyrkia.

FN-planen fra 2002 (Annan-planen), om å innføre en føderalstat på Kypros etter mønster av Sveits, ble nedstemt av den gresk-kypriotiske befolkningen.

Republikken Kypros er medlem av EU, og slik at medlemskapet dekker hele øya. Også tyrkisk-kypriotiske borgere kan dermed nyte godt av fordelene ved medlemskapet.

Storbritannia har to store militærbaser på øya, Akrotiri og Dhekelia. Republikken Kypros og Nord-Kypros er delt av FNs buffersone på Kypros, administrert av UNFICYP.

Tidslinje: britisk styre.^[1]

1878: Osmanene overga Kypros til britene. 1914: Storbritannia annekterte Kypros. 1925: Britisk kronkoloni. 1955: Geriljakrig mellom briter og gresk-kyprioter. 1956: Erkebiskop Makarios flyktet. 1959: Makarios vendte tilbake.

Det såkalte Kypros-problemet er en rest av det århundregamle spørsmålet om det osmanske riket skal opprettholdes eller deles. Osmanenes herredømme over Kypros begynte i 1570 og ble avløst av et britisk kolonistyre 4. juli 1878.^[2] Gresk-kypriotene gjorde oppstand i 1931, men ble slått ned av britene. Det kom også til blodige kamper mellom gresk-kypriotene og britene i perioden 1954 til 1959. Kypros ble selvstendig i 1960.^[1][3]

Kypros-problemet er hevdet å være et resultat av hovedsakelig fire faktorer:^[3]

• De to folkegruppene på øya, tyrkisk-kypriotene og gresk-kypriotene, har et fiendtlig forhold til hverandre. De samme gruppene er ulike i størrelse, har ulik sosial sammensetning og personlig økonomi, forskjellig språk og en motsetningsfylt felles historie.
• Begge folkegruppene har en nær forbindelse med sine kulturelle «moderland», Hellas og Tyrkia.
• Tyrkisk-kypriotene nærer en historisk begrunnet frykt for undertrykkelse og voldelige overgrep fra gresk-kypriotene.
• Den faktiske delingen av øya etter den tyrkiske militære okkupasjon siden 1974.

Tidslinje: Selvstendighet og splittelse^[1]

1960: Forfatningen ble til. 1963: Makarios fremmet nye grunnlovsforslag og tyrkerne trakk seg fra samarbeidet. FN etablerte buffersone mellom folkegruppene. 1964: Fredsbevarende FN-styrke etablert på øya. 1974: Hellas' militærregjering støttet kupp mot Makarios, som rømte landet. Kuppet mot Makarios mislyktes. Tyrkia okkuperte en tredel av landet. Makarios vendte tilbake 1975: Tyrkerne dannet eget styre nord for buffersonen, med Rauf Denktaş som president. 1983: President Denktaş proklamerte Nord-Kypros som egen stat, kun anerkjent av Tyrkia.

Kypros konstitusjon består av fire folkerettslig bindende traktater, som dannet grunnlaget for omgjøringen av den britiske kronkolonien til en ny «folkegruppestat».^[4]

• Avtalen fra Zürich og London (1959), inneholdt grunnstrukturene i Republikken Kypros og den fremtidige forfatningen. Avtalen var resultatet av diplomatiske forhandlinger mellom Tyrkia, Hellas og Storbritannia, samt arbeidet i en rekke kommisjoner.^[4]
• Grunnleggelsesavtalen (1960) ble inngått mellom den nye kypriotiske republikk på den ene side og på den annen side Storbritannia, Hellas og Tyrkia. Avtalen begrenser Kypros' suverenitet over deler av territoriet, blant annet militærbasene Akrotiri og Dhekelia. Forsvaret av republikken ble overlatt til avtalepartene. Det ble ansett at den kypriotiske hær som avtalen fra Zürich og London forutsatte, ikke kunne garantere noe troverdig forsvar.^[4]
• Garantiavtalen (1960). Avtalen som er gitt en særlig forfatningsrettslig rang, inneholder garantier for å hindre sammenslåing med Hellas (Enosis) og tilsvarende tyrkiskkypriotisk arbeid for deling av øya (Taksim). De tre traktatlandene Storbritannia, Hellas og Tyrkia har intervensjonsrett for det tilfellet at avtalen brytes. Etter en intervensjon skal Republikken Kypros ifølge avtalen gjenopprettes. Denne bestemmelsen gjør at Tyrkias intervensjon i 1974, er omstridt.^[4]
• Allianseavtalen (1960). Etter denne avtalen skulle det opprettes et felles militært hovedkvarter for greske og tyrkiske styrker. Den kypriotiske regjering kunngjorde allerede i 1964 at den ensidige ville opprette hovedkvarteret, og la dermed til rette for Tyrkias invasjon i 1974.^[4]

• Redusert virkeområde. Særlig greskkypriotiske jurister har hevdet at forfatningen er påført dem utenfra. I realiteten var det Storbritannia, Hellas og Tyrkia som innførte de traktater som utgjør forfatningen. Forfatningen rakk bare å vare til 1963, da tyrkiskkypriotene trakk seg ut av den, og forlot alle verv og embeter som var tiltenkt dem. Med tillatelse fra FN har greskkypriotene tilpasset teksten til det faktum at tyrkiskkypriotene har meldt seg ut av samarbeidet. Fra og med 1974 har forfatningen kun gjeldt den sørlige del av øya.^[4]
• Prinsippet om folkegruppenes likeverd. Artikkel 2 i formulerer en løsning på Kypros-problemet. Det skal ikke dannes en kypriotisk enhetsstat, men derimot en stat basert på likeverdighet mellom den greske og den tyrkiske folkegruppe, selv om disse er ulike i størrelse. Hver av gruppene skal således ha likestilt vetorett og rett til representasjon, og i tillegg hver sine kulturelle forvaltningsorganer (Communal Chambers).^[4]
• Menneskerettighetenes vern. Den kypriotiske forfatningen inneholder et vern mot de individuelle menneskerettigheter slik man også finner dem i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK).^[4]
• To tilnærmet likestilte presidenter. Den opprinnelige forfatningsteksten regulerer et unikt system, med to tilnærmet likestilte presidenter, en fra hver folkegruppe. Dette varte til 1964/65. Deretter forlenget en lov vedtatt med greskkypriotenes flertall tjenestetiden for president Makarios III, og avsluttet tjenestetiden for den tyrkiskkypriotiske visepresidenten, forøvrig før tiden.^[4]

Nord-Kypros som erklærte sin selvstendighet i 1983, vedtok etter folkeavstemning sin egen forfatning i 1985. Den tyrkisk-kypriotiske forfatningen bygger på at staten er nødvendig som følge av Kypros' adskillelse fra Det osmanske rike i 1878. Forfatningen forutsetter at det eksisterer et uløselig bånd mellom Nord-Kypros og den tyrkiske nasjon. Nord-Kypros er selv ingen nasjon, men et folk (halk).^[5][6]

Etter forfatningen av 1960 skal presidenten være gresk-kypriotisk og visepresidenten tyrkisk-kypriotisk. De skal sammen utføre statsoverhodets oppgaver. Siden desember 1963 har embetet som visepresident stått ledig.^[7]

Det politiske system er en form for presidentstyre. Presidenten velges direkte av folket.^[7] Han har vidtgående fullmakter, også med hensyn til å gi lover. Han har absolutt veto mot parlamentets vedtak i utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk, og utsettende veto i de øvrige saker. Kypros' president er samtidig også leder av regjeringen. Den kypriotiske forfatningen inneholder ikke vervet statsminister. Presidenten har således også betydelig innflytelse over de øvrige fagområder i regjeringen.^[7][8][9]

Presidenten som må være minst 35 år, velges direkte av folket etter flertallsvalg. Presidenten utnevner en statsminister med tillit i en majoritetsfraksjon eller et flertall i parlamentet. Systemet er hevdet å likne det franske, «et parlamentarisk system med presidentdominans».^[7]

Forfatningen av 1960 gir regler om parlamentsvalg hvert femte år. Parlamentet (Vouli Antiprosopon, representantenes hus) skulle bestå av 35 grekere og 15 tyrkere. I tyrkernes fravær velges 56 grekere og en representant for armenske, maronittiske og latinske minoriteter.^[10][11]

Den folkevalgte forsamling i Nord-Tyrkia (Cumhuriyet Meclisi, republikkens forsamling) består av ett kammer med 50 representanter. Den har offentlige møter og er republikkens høyeste lovgivningsorgan. Parlamentet velger statsminister, og denne foreslår overfor presidenten medlemmene av regjeringen, som oppnevner dem.^[3][12]

Rettssystemet i begge republikker har likhetstrekk med hverandre. I begge republikkene finnes én høyesterett, og begge steder finnes særlig strafferettsdomstoler (Assize) med røtter tilbake til den britiske kolonitiden. Det finnes spesialdomstoler i familierett og militærrett.^[13]

Valgene er direkte, alminnelige og hemmelige. Stemmerettsalderen er 18 år, og det er stemmeplikt. Valgbar er hver åndsfrisk og ustraffet borger over 25 år.^[14]

Stemmerettsalderen er 18 år. Greskkyprioter og maronitter er uten stemmerett.^[15] På grunn av den stadige utvandring av tyrkiskkyprioter, har fastlandstyrkere stemmerett ved innreise. Disse er medlemmer av et nybyggerparti som kontrolleres av president Denktaş, og hjelper ham til seier. Videre er den hemmelige stemmegivningen under stadig press. Det er en sperregrense på 8 %.^[15]

Det partipolitiske landskapet i Republikken Kypros domineres av det konservative Demokratisk samling og det kommunistiske Anorthotikó Kómma Ergazómenou Laoú (Det progressive arbeiderparti). Tredje størst er sentrumspartiet Dimokratikó Kómma. Andre partier som fikk representasjon i representanthuset ved valget i 2016, var sentrum-venstrepartiet Kínima Sosialdimokratón, venstrepartiet Symmachía Politón (borgeralliansen), det nasjonalistiske Kinima Allilengyi (solidaritetsbevegelsen), det økologiske Κίνημα Οικολόγων og det nasjonalistiske Ethniko Laiko Metopo.^[16]

I Nord-Kypros' parlament er det to største det tyrkisknasjonalistiske Ulusal Birlik Partisi (Nasjonal enhet) og det sosialdemokratiske Cumhuriyetçi Türk Partisi (Republikanske tyrkiske parti). Ved valget i 2018 ble også antikorrupsjonspartiet Halkın Partisi (Folkepartiet), det sosialdemokratiske Toplumcu Demokrasi Partisi, de konservative Demokrat Parti og det tyrkisknasjonalistiske Yeniden Doğuş Partisi (Gjenfødelse), representert i parlamentet.^[17]

Kypros befinner seg i spenningsfeltet mellom nasjonalstatene Hellas og Tyrkia. Ingen av de to største folkegruppene på Kypros, ønsker et enhetsstyre på øya.

I Republikken Kypros oppnår kommunistene og de konservative år om annet stort sett de samme resultatene ved valg. Samtidig er de enige om at de ønsker en tilknytning til det greske fastlandet.^[18]

Annan-planen var FNs plan fra 2002 om gjenforening av de to delene av øya til en stat. Planen ble oppkalt etter FNs daværende generalsekretær Kofi Annan. Planen gikk ut på opprettelsen av en føderalstat etter mønster av Sveits, med sine kantoner. Begge deler av øya skulle beholde sin suverenitet innenfor føderalstaten. Planen ble gjenstand for folkeavstemning i både nord og sør. Nord-Kypros stemte for, mens folket i Republikken Kypros stemte mot.^[19]

Resultatet er tilskrevet det faktum at EU ikke stilte betingelse om gjennomføring av Annan-planen for Republikken Kypros' tilslutning til unionen. Den gresk-kypriotiske del av befolkningen kunne dermed gjennom taktisk stemmegivning utelukke Nord-Kypros fra EU, mens de selv uansett ville nyte godene av medlemskapet. Formålet var å oppnå ytterligere fordeler ved en fremtidig forhandling om Tyrkias inntreden i EU.^[19]

Hele øya Kypros ble medlem av EU 1. mai 2004. EUs regler er imidlertid ikke iverksatt i det tyrkisk-kypriotiske området. Borgere i Nord-Tyrkia som kan dokumentere deres krav på å være borgere av Republikken Kypros, nyter de samme rettigheter i EU som andre EU-borgere. Republikken Kypros er del av eurosonen.^[9][20]