Nedrustningskonferansen i Genève
Nedrustningskonferansen i Genève i 1932–1934 (også kalt konferansen for reduksjon og begrensning av våpen eller bare nedrustningskonferansen) var et internasjonalt tiltak som medlemslandene i Folkeforbundet gjorde i samarbeid med USA og Sovjetunionen for å aktualisere ideologien om nedrustning. Konferansen fant sted i den sveitsiske byen Genève, tilsynelatende mellom 2. februar 1932 og 11. juni 1934, men mer korrekt frem til mai 1937. Konferansen ga ingen gjeldende resultater med tanke på Tysklands militær -og utenrikspolitikk i 1930-årene.
De første forsøkene på internasjonale begrensninger av våpenproduksjon ble gjort under Haagkonferansene i 1899 og 1907, men begge mislyktes med sitt primære mål. Selv om mange samtidige kommentatorer (og artikkel nr. 231 i Versaillestraktaten) hadde gitt «krigsskyldige» Tyskland skylden for utbruddet av første verdenskrig, begynte historikere i 1930-årene å snakke godt om det voldsomme våpenkappløppet som fant sted etter 1914. Videre hadde alle stormaktene unntatt USA forpliktet seg til nedrustning både i Versaillestraktaten og Folkeforbundets pakt. En internasjonal ikke-statlig kampanje for å fremme nedrustning fikk også betydning i 1920-årene og tidlig i 1930-årene.
En forberedende kommisjon ble satt inn av Folkeforbundet i 1925. Etter 1931 var det tilstrekkelig støtte til å holde en konferanse. Konferansen begynte behørig under ledelse av Storbritannias tidligere utenriksminister Arthur Henderson. Motivasjonen bak forhandlingene kan oppsummeres med et utdrag fra beskjeden president Franklin D. Roosevelt sendte til konferansen: «Hvis alle nasjoner blir enige om fullstendig å fjerne seg fra besittelse og bruk av våpen som muliggjør et vellykket angrep, vil forsvaret automatisk bli uangripelig og enhver nasjons grenser og selvstendighet bli sikret.»
Samtalene ble preget av en rekke vanskeligheter fra starten. Blant disse var uenighet om hva som utgjorde «offensive» og «defensive» våpen, og polariseringen av Frankrike og Tyskland. De mer og mer militærfokuserte tyske regjeringene kunne ikke se noen grunn til at deres land ikke kunne nyte den samme grad av våpen som andre makter, særlig Frankrike. Franskmennene på sin side, var like insisterende på at en begrensning av Tysklands militær var deres eneste forsikring mot fremtidige konflikter like alvorlige som første verdenskrig. Britiske og amerikanske myndigheter var imidlertid uforberedt på å tilby de ekstra sikkerhetsforpliktelsene som Frankrike ønsket i bytte for begrensning av det franske våpenlageret.
Samtalene brøt sammen da Hitler trakk Tyskland både fra konferansen og Folkeforbundet i oktober 1933.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Werner von Rheinbaben: Genfer Abrüstungskonferenz – Und was nun?. Berlin, 1932.
- Völkerbund: Kleines Handbuch des Völkerbundes. Genève, 1939.
- Rudolf Nadolny: Mein Beitrag. Erinnerungen eines Botschafters des Deutschen Reiches, hg. von Günter Wollstein. Köln, 1985. ISBN 3-922977-18-9