Vis kilden til Bruker:Frankemann/Samenes historie

Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden fordi:
IP-adressa di er i et i et IP-intervall som har blitt blokkert på alle Wikimedia-wikier.
Blokkeringen ble gjort av ‪EPIC‬. Årsaken som ble oppgitt var Open proxy/Webhost: See the help page if you are affected.
Blokkeringen startet: 2. jul. 2024 kl. 09:48
Blokkeringen utløper: 2. jul. 2025 kl. 09:48
Din nåværende IP-adresse er 206.189.44.186. Det blokkerte IP-intervallet er 206.189.32.0/20.
⧼blockedtext-includedetails-queries⧽ Hvis du mener du ble blokkert ved en feil kan du finne mer informasjon og instruksjoner i den globale policyen Ingen åpne proxyer.
Du kan også diskutere blokkeringen ved å poste en forespørsel om gjennomgang på Meta-Wiki. Du kan også sende en e-post til forvalternes VRT-kø på stewards@wikimedia.org. Husk å ta med alle detaljene ovenfor.
Du kan se og kopiere kildekoden til denne siden:


== Begrepsavklaringer ==
På 1800-tallet ble det i offisielle folketellinger benyttet begrepene ''lapper'' og/eller ''finner'', fra 1865 til 1910 bare ''lapp''. En tid ble ordet ''finner'' ikke brukt om samer, da innvandrende kvener fikk denne betegnelsen. Fra 1920 ble samene igjen kalt for ''finner''. En foretrakk dette ordet siden det var det gamle norske ordet, mens ''lapp'' var et svensk ord. På grunn av disse vekslingene mellom begreper, ble kategoriene ikke helt entydige. Noen steder ble ''finn'' brukt om sjøsamer. Begrepet ''lapp'' ble oppfattet nedsettende i Norge, men hadde ikke denne heftelsen i Finland. Ordet ''same'' var det samene selv foretrakk,{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=69–72}} og ordet finnes i alle de samiske språkene.{{sfn|Broadbent|2010|p=13–19}} Etter at samene hadde arbeidet for å få kontroll over begrepsbruken, ble ''same'' brukt første gang i folketellinger i 1930. I Sverige ble ''lapp'' erstattet av ''same'' i 1960-årene, da det ble oppfattet som mer korrekt.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=69–72}}

{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=42–51}}

Finnmark eller Finnmörk var en vanlig betegnelse for samisk område, og ser ut til å ha vært brukt om samisk område i dagens Norge vest og nord for Kjølen (fjellkjeden mellom Norge og Sverige.) I middelalderen ble Finnmark forstått som et område mye større enn dagens fylke. En kjenner til at det som ble benevnt som Finnmark gikk helt ned til Nord-Trøndelag og nordlige del av Jemtland på 1200-tallet. Nødvendigvis behøver ikke Finnmark å ha vært et geografisk begrep, men betegnelse på område der samene bodde, jevnfør det gammelnorske ordet mark i betydningen «skog» eller «grenseland».{{sfn|Zachrisson|1997|p=158–175}}

De områdene som samene finnes kalles ''[[Sameland]]'' (eller ''Sápmi''). Det vil i moderne tid si Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark i Norge, Norrland og Västerbotten i Sverige og Lapin lääni i Finland,samt Kolahalvøya i Russland.{{sfn|Berg|2003|p=21–22}} I fjordområdene, spesielt i Troms og Finmark, har samene tradisjonelt drevet med kystfiske og kalles derfor sjøsamer. I innlandet på Nordkalloten, rett nedenfor tregrensen i Norge og Sverige, har vært de nomadiserende samenes tradisjonelt hatt tilholdssted og de har derfor vært kalt derfor fjellsamer. I dette området fant de gode tilholdssteder for reinen, i tillegg til bjørk og brensel. En annen gruppe, som en finner i Sverige og Finaland, er skogssamene, som holder til i de innalandske skogene. Til sitt livsopphold drev de med fiske, jakt og fangst. I Finland er samisk hovedområde Kemi lappmark, samt stedene Enontekiö, Utsjok og Enare. Her er det ikke høyfjell, men noen lave fjell, vide marker med reinlav, bjørke- og barskog og lengst mot øst finnes fiskerike innsjøer. Tradisjonelt var samene i Finland kategorisert som skogsamer. I tidligere tider var det villrein i disse områdene, mens det i moderne tid dirves reindrift med store flokker. Samene i Russland kalles historisk for skolte- og kola- og tersamer. Til skoletsamene hører de som holder til i Neide, Pasvik, Suenjel, Petsamo og Notozero, mens de andre kategoriene er historiske benevnelser for samer på Kolahalvøya.{{sfn|Fjellström|1985|p=17–21}}{{sfn|Fjellström|1985|p=21–22}} 

Selv om en gjengs oppfatning er at de fleste samer først og fremst driver med rein, har det aldri vært tilfelle. Mange har også vært bofaste opp gjennom tidene. Det er også en feiloppfatning å oppfatte samisk kultur som noe ensartet. Tvert om har det alltid vært et svært differensiert kulturmønster innenfor sameland.{{sfn|Fjellström|1985|p=21–22}} For eksempel er fjellsamer og skogsamer to forskjellige sosiale grupper som utnytter forskjellige økologiske nisjer. De har også hatt forskjellige sesongvise bevegelsesmønstre. Dog har næring og kultur ikke vært konstant gjennom tidene, og store endringer har skjedd opp gjennom historien.{{sfn|Fjellström|1985|p=25–26}}

== Dannelse av samene som etnisk gruppe ==
I tidligere historisk forskning ble mennesker, rase og etnisk tilknytning oppfattet som mer eller mindre sammenfallende begreper. De fysiske forskjellen mellom mennesker, som kropps- og kranieform var ansett som viktige for å kartlegge folkegruppers forskjeller og deres opphav. Fra midten av 1900-tallet gikk en mer og mer bort fra oppfatningen om slike sammenhenger i kulturforskningen.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=42–51}}

Opp gjennom tidene har en hatt to hovedsyn på opphavet til samene; enten som relativt sene immigranter til Skandinavia eller at de tvert om er urinvernere med svært lange historiske røtter i Nordkalotten, i Norden eller endog med utbredelse i store deler av Nord-Europa.
{{sfn|Ojala|2009|p=115–116}}

For samene har handel vært en viktig del av deres levebrød siden forhistorisk tid da jakt var basisen for deres næringsvirksomhet. En mener at jakt har vært en viktig faktor for dannelse av den samiske identiteten. Det er forskere som mener at den samiske identiteten som oppstod i den nordlige delen av Fennoskandia oppstod som et resultat av samvirke mellom jegerfolk og bofaste bondesamfunn. Et omfattende system oppstod mellom jegere i nord, handelsfolk og produsenter i øst og sør. Jakten som samene drev var en spesialisering som i neste omgang samene avhengig av handel.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=72–77}}

=== Tidlig forskning og oppfatninger ===
Samenes tidlige historie på den skandinaviske halvøy har ikke bare vært et tema for samene selv, men også opptatt ikke-samener. Hvem som «kom først» etter at innlandsisen smeltet etter siste istid har vært et spørsmål under debatt siden begynnelsen av 1800-tallet, både for historikere og språkforskere. Likeså spørsmålet om samenes utbredelse i forskjellige tidsperioder.{{sfn|Zachrisson|1997|p=15–20}}

Hvem som «kom først» til Nordkalotten har vært et viktig tema når det gjelder spørsmål om sedvanerett og konflikter om land og kulturelle rettigheter. Imidlertid er det en kjensgjerning at alle mennesker som lever i regionen er etterkommere etter innvandrere etter at innlandsisen forsvant etter siste istid. Innvandringen har skjedd fra flere kanter og til forskjellig tid.{{sfn|Ojala|2009|p=116–129}}

==== Samenes egne oppfatninger om tidlig historie ====
Fra 1700-tallet og utover har samiske fortellinger om egen historie blitt nedskrevet. Den svenske presten [[Petrus Martini Högström]] (1714–1784) skrev i 1940-årene at: «en del Lapper vilja alldeles påstå, att deras förfäder fordomsdags varit egare av hela Sverge; men att våra förfäder hafva drifvit dem under sig och inskränkt dem efter handen mer och mer.» Som svar på hvorfra samenes forfedre kommer fra, sier samene at: «Lappar och Svenskar voro från början ett folk, syskon; men det hände sig, att då ett häftig stormväder oppväxte, blef den ene förskräckt och sökte att gömma sig under ett bräde. Af hans efterkommande blefvo Svenskar, och Gud lät detta brädet forvandlas till ett hus. Men den andre, som var frimodigare och ej ville söka någon undanflygt, blev stamfar för lapparne, hvilka än i dag hafva sitt tillhåll under bar himmel.»{{sfn|Zachrisson|1997|p=15–20}}

Den norske misjonæren [[Knud Leem]] (1697–1774) skriver i 1767 at samene selv oppgir å være de eldste innbyggerne i Norden. Senere har et annet folk fordrevet samene lengre mot nord. En mer utførlig beretning er nedskrevet at den finske presten [[Jakob Fellman]] (1795–1875), som fikk høre det episke diktet av en som hadde hørt den som en sang i Finnmark i 1805. Samenes historie i Norden kunne inndeles i tre perioder. Først kom samene til Nord-Skandinavia etter en lang vandring forhindret av store elvestryk. Landet var karrig og de kalte det for Samieatnam (Sameland). Det var mennesker der fra før som ikke talte samisk, men samene fordrev dem bort. De siste urmenneskene bodde en tid ved Tanaelva. Av de fordrevne lærte de seg hvordan de kunne bo i det kalde landet. Samene benyttet stein for å lage våpen til jakt. I den andre perioden kom det nye stammer med samer, og disse hadde en «mer utviklet kultur.» Senere innvandret enda en gruppe samer med reinsdyr fra sørvest. Etter en tid med stridigheter mellom de samiske folkene kom de frem til at de alle var i slekt. Gruppene smeltet sammen til en stor gruppe, som dagens samer tilhører. De tredje perioden oppstod når samene ble underlagt konger.{{sfn|Zachrisson|1997|p=15–20}} 

Blant samer fra Torneå fantes et sagn om at samene opprinnelig kommer fra et sydlig land, som noen mener er Himalaya. Imidlertid ble de skilt av fiender og de av dem som ikke hadde reinsdyr ble i området og kjempet mot inntrengerne. De andre som hadde rein, flyktet og utvandret langs to veier; en mot nord og en mot sør. Den sørlige gruppen dro mot Kaukasus og Alpene, mens den andre gruppen dro mot Jylland i Danmark. Over det skånske sundet dro de så i små skinnbåter, etter seg i vannet dro de store skinnposer med utstyret sitt. Da de så kom til den Skandinaviske halvøyen dro de mot nord og ubebodde området. Senere kom det også andre folk inn i Skandinavia og lagde ufred for samene, som da dro mot nord.{{sfn|Zachrisson|1997|p=15–20}}

Samen [[Johan Turi]] (1854–1936) skrev i 1917 at samene ikke kommer fra noe sted, men at de alltid har vært urinnvånere i Skandinavia. I gamle tid bodde samene ved kysten i Norge og overalt i Sverige, og viste ikke at det fantes andre folk enn dem.{{sfn|Zachrisson|1997|p=15–20}}

==== Klassiske kilder som beskriver samene ====
De klassiske folkene i sør, det vil si grekerne og romerne, har gitt beskrivelse av folkene nord i Skandinavia allerede før Kristus. Samene ble av disse oppfattet som en fremmedartet veidekultur som kulturelt skilte seg sterkt fra den dominerende indoeuropeiske jordbruksbefolkningen i det øvrige Europa. Greske kilder nevner ''phinoi'' (finoi) rundt år 300 før Kristus. Den  romerske senatoren og historikeren [[Tacitus|Publius Tacitus]] (56–120) omtaller ''fenni'' (finner), som helst må forstås som finsk-urgiske folkeslag generelt. En har antatt at ordet «finn» viser til vander, nomade, jeger, altså et folk som ikke var fastboende, men som drev med jakt og sanking.{{sfn|Bratrein|2018|p=26–33}} Spesielt nevner Tacitus at samene benytter ski for å komme seg frem,{{sfn|Kent|2018|p7–8}} samt at de er ekstremt fattige, spiser gress, ikke har verken våpen eller hester og at de sover på bakken.{{sfn|Broadbent|2010|p=1–2}} Ordet ''finn'' har for øvrig germansk opprinnelse, og har aldri vært brukt av samene selv.{{sfn|Kent|2018|p7–8}} Den greske geografen [[Klaudios Ptolemaios]]  (cirka 100– 168) nevner i sitt verk ''Geogaphia'' at det er syv folkeslag i Skandinavia, og at ''Finnoi'' bor lengst nord.{{sfn|Zachrisson|1997|p=158–175}}

Den gotiske historikeren [[Jordanes]] (600-tallet) nevner i år 551 at det er to slag finner, nemlig ''finni'' og ''screre-fennae'', det vil si ''skridfinner''.{{sfn|Bratrein|2018|p=26–33}} Disse folkene er kledd i skinn og spiser kjøtt.{{sfn|Hætta|2002|p=40–41}} Ordet «skrid» viser til det norrøne ordet for å gå eller vandre, altså et vandrer- eller jegerfolk, helst ski-vandrerfolk. Historikere mener at skridfinnene er fjellfinner, som senere omtales som ''lapper''. Derimot kan finni muligens vise til sjøfinner, eventuelt til finsktalende folk i Finland, altså finlendere. Jordanes nevner også andre folkeslag i Nord-Norge, blant annet ''adogit'', som historikere har tolket som en feilskriving av ''håløyg'', altså den norrøne befolkningen i ''Hålogaland'', som i dag omtrent tilsvarer Nordland og Troms.{{sfn|Bratrein|2018|p=26–33}} Benediktermunken [[Paulus Diaconus]] (700-tallet) var den første som knytter samene til reinsdyr, ved at disse dyrene var viktige i deres liv.{{sfn|Kent|2018|p7–8}}

''Finner'' og ''Finnmark'' er nevnt i sagatekstene og av Ottar rundt år 890, men er brukt av de nordiskspråklige naboene allerede rundt Kristi fødsel. Finnmark eller ''Finnmǫrk'' er nevnt i kongesagaene fra slutten av 1100-tallet, og henviser til folkenavnet, altså finnenes land.{{sfn|Bratrein|2018|p=26–33}}

I vikingetid og tidlig middelalder var finnene (i dag omtalt som samer) utbrett i Nord-Norge, Nord-Sverige, Nord-Rusland og Finland. Begrepet ser ut til å omfatte alle som bodde i disse områdene. Dette gir mulighet til forvirring fordi svenske kilder tidlig begynte å kalle den finsktallende bondebefolkningen for «finner» og som etterhvert utviklet seg til betegnelsen for alle som som bor i dagens Finland.{{sfn|Bratrein|2018|p=26–33}}

Den tyske historikeren [[Adam av Bremen]] (1000-tallet) beskriver rundt år 1070 to samiske kulturgrupper, nemlig ''skridfinnene'' som holder til i Nord-Sverige og en annen finnegruppe som holder til ved kysten av Norge.{{sfn|Bratrein|2018|p=26–33}} Den danske historikeren [[Saxo Grammaticus]] (omtrent 1160–1220) benytter det samme begrepet rundt 1170.{{sfn|Bratrein|2018|p=47–48}}

''Finner'' i Sør-Norge er omtalt i lov- og sagatekster fra middelalderen, og en mener at samer har vært tilstede i Øst-Norge i tidlig middelalder.{{sfn|Bratrein|2018|p=26–33}}

Samenes betegnelse på seg selv er same eller sami, og denne betegnelsen ble vanlig i skandinaviske språk utover fra 1920-årene. En regner at begrepet er svært gammelt. En tror det er en språklig sammenheng mellom same og finlendernes begegnelse på seg selv, altså ''suomi'', men forholdet er ikke avklart. {{sfn|Bratrein|2018|p=26–33}}

I Sverige og Finland ble begrepet ''finner'' på 1100- og 1200-talle erstattet av begrepet ''lapp'' på svensk og på finsk ''lappalainen''. Det forklarer det svenske navnet på fylket [[Lappland (Sverige)|Lappland]] og i Finland [[Lappland (Finland)|Lappi]]. Begrepet ''lapper'' blir kjent i Nord-Norge på 1400- og 1500-tallet, på grunn av samiske innlandsfolk i Nord-Sverige begynner å trekke over fjellviddene og ned i fjordene i Nordland og Troms om sommerene. Disse representerte en ny kultugruppe som drev med tamreindrift og handel. Blant annet er disse omtalt av Petter Dass rundt 1690. Først på 1800-tallet begynte en i Norge å kalle de gamle sjøfinnene (sjøsamer) og viddefolkene i Finnmark, for lapper. Den samiske viddebefolkningen i Finnmark hadde en opp til da kalt for ''fjellfinner''.{{sfn|Bratrein|2018|p=26–33}}

==== Tidligere språklige, etnografiske og rasemessige oppfatninger om samenes opphav ====
Europeiske lærde hevdet på 1600-tallet at samene var Skandinavias urbefolkning.{{sfn| Hansen og Olsen|2004|p=20–25}} Den tysk-svenske lærde [[Johannes Schefferus]] (1621–1679) utga i 1673 boken ''Lapponia'' hvor det ble hevdet at samene nedstammet fra finnene. Han mente at samene i flere perioder hadde blitt tvunget til å forlate Finland på grunn av angrep, skattelegging og kristning under tvang.{{sfn|Ojala|2009|p=115–116}}

I 1770 publiserte den ungarske jesuittpresten [[János Sajnovics]] (1733–1785) påpekte en lingvistisk sammenheng mellom samisk og ungarsk. Med dette arbeidet la han ned grunnleggende forståelse for dem finsk-ugriske språkene.{{sfn|Kent|2018|p=30–36}}

På 1700- og begynnelsen av 1800-tallet var dette også den utbredte oppfatningen innenfor vitenskapen at samene var opprinnelige innbyggere, endog mente den svenske naturhistorikeren [[Sven Nilsson]] (1787–1883) at samene fra svært langt tilbake i tiden hadde hold til i store deler av Nord-Europa (Danmark, Nord-Tyskland, Storbritannia og muligens deler av Frankrike), kjent som ''storutbredningsteorin''. Nilsson mente at de så hadde blitt fortrengt lengre og lengre nord av germanske grupper.{{sfn|Ojala|2009|p=116–129}} Argumentasjonen bygget han på funn av samiske kranier i Varanger var like dem som var funnet på gravplasser i Sør-Sverige.{{sfn|Zachrisson|1997|p=15–20}} Den svenske anatomen og antropologen Anders Retzius (1796–1860) hadde omtrent samme oppfatning, men at de mye mer kulturelt avanserte nordiske folkeslag hadde fortrengt dem nordover.{{sfn|Ojala|2009|p=116–129}} Lignende oppfatninger ble fremført i 1820- og 1830-årene av den danske språkforskeren Rasmus Rask og den svenske historikeren Gustav Geijer.{{sfn|Zachrisson|1997|p=15–20}}

De norske historikerne [[Peter Andreas Munch|P. A. Munch]] (1810–1863) og [[Rudolf Keyser]] (1803–1864) hadde samme oppfatninger. Keyser begrunnet dette med at de forhistoriske periodene stein-, bronse- og jernalder representerte mennesker på ulike «Trin af Dannelse». Den samiske folkekarakter og utviklingsgraden tydet på at de stod nært den opprinnelige og mest primitive tilstanden. Således tilhørte bronsealderen kelterne og jernalderen germanske folk. Munch mente at de redskaper fra steinalderen som en hadde funnet i  Norge, hadde tilhørt et «vidt omvankende Jæger- og Nomade-Folk» som samene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=20–25}}{{sfn|Ojala|2009|p=116–129}} Vesentlig i denne oppfatningen var at samene hadde blitt fortrengt av innvandrende fra nord, senest av nordiske stammer, som hadde fortrengt dem vekk fra store deler av den skandinaviske halvøy. Teoriene til Munch og Keyser fra 1830- og 1840-årene er av senere historikere, hevdet å ha vært påvirket av nasjonalistiske strømninger. Dog ble oppfatningene stort sett akseptert av samtidige vitenskapsfolk i Danmark og Sverige. En som opponerte mot Munch og Keyser var den norske historikeren [[Ludvig Kristensen Daa]] (1809–1877). Han mente at den historiske utviklingen i hovedsak skjer som små forandringer over lang tid, ikke som «katastrofer» og «revolusjoner» som oppfatningen til Munch og Keyser.{{sfn|Zachrisson|1997|p=15–20}}

Et skifte i synet på samenes kultur kom i løpet av 1860-årene. Tidligere historikere hadde ofte gitt positive karakteristikker, men i denne tiden ble omtalen mer nedsettende. Denne trenden kan sees i hele den vestlige verden på midten av 1800-tallet i synet på «de andre». De folkeslag som tidligere ble idealisert som «edle ville», ble heretter beskrevet som late og umoralske. Den nye oppfatningen hadde sammenheng med gjennombruddet for [[Evolusjonsteori|evolusjonisme]] og raseteorier, der [[sosialdarwinisme]] vant frem som en rådende politisk retning.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=20–25}} Ledende arkeologer i Norden så på den Nord-Skandinaviske kulturen som mer primitiv enn den i sør, og at den nordlige kulturen hadde mindre mulighet til å utvikle seg.{{sfn|Zachrisson|1997|p=15–20}}

Etterhvert som en gjorde flere og flere arkeologiske funn, ble det klart at steinalderen i Nord-Skandinavia skilte seg fra den i Sør-Skandinavia. I sør ble det benyttet redskaper av flint, mens det i nord ble benyttet skifer. Den svenske arkeologene [[Hans Hildebrand]] (1842–1913) og hans norske kollega [[Oluf Rygh]] (1833–1899) mente at siden funn av redskaper av skifer var mest vanlig i Troms og Finnmark, måtte dette være samenes bruksredskaper.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=20–25}} Slike gjenstander hadde også blitt funnet i Finland og Russland, og en mente derfor at disse hadde østlig opphav.{{sfn|Ojala|2009|p=116–129}} Senere utviklet det seg til at bruken av det ene eller det andre materialet kunne forklare kulturelle forskjeller. Flint var hardt og varig, det krevde dyktighet og planlegging å omskape det til redskaper, mens skifer var bløtt og forgjengelig. En mente derfor at skiferen representerte samenes mentalitet.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=20–25}}

I 1870-årene kom den danske arkeologen [[Jens Jacob Worsaae]] (1821–1885) og den svenske etnografen [[Gustaf von Düben]] (1822–1892) opp med en teori om at samene var sene innvandrere fra øst.{{sfn| Hansen og Olsen|2004|p=25–27}} Dübens bok ''Om Lappland och lapparne, företrädesvis de svenske. Ethnografiska studier'' fikk stor innflytelse, blant annet ble teorien om svært stor utbredelse av samer i store deler av Nord-Europa tilbakevist.{{sfn|Ojala|2009|p=116–129}} Senere ut på begynnelsen av 1900-tallet var det en rådende oppfatning at samene hadde migrert fra Russland eller Sibir. På denne tiden ble imidlertid forbindelsen mellom samene og «skiferkulturen» i større grad avvist (kjent som «lappehypotesen» blant de få som enda holdt fast på dette synet.) Årsaken var at redskaper av skifer hadde blitt avdekket på Øst- og Vestlandet, samt i Midt-Norge. Historikeren [[Yngvar Nilsen]] (1843–1916) mente at han i 1891 kunne bevise at samene til da bare hadde hold til i Trøndelag og Hedmark de siste 200 år. Dermed mente han at de ikke kunne sies å være noen urbefolkning i sentrale deler av Norge.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=25–27}}

En av de mest innflytelserike forskerne rundt samiske spørsmål på begynnelsen av 1900-tallet var den svenske finsk-ugriske språkforskeren [[K.B. Wiklund]] (1868–1934). Han utga en omfattende mengde publikasjoner angående samisk opphav. I tillegg var han ekspert for en rekke statlige undersøkelser og komiteer angående samiske spørsmål. Blant annet ble han kjent for ''lapp skall vara lapp''-ideologien. En av hans tidlige teorier var at svensker ikke var de første innvånere i Nord-Sverige, men at samiske veidefolk hadde drevet sine aktiviteter i langt tilbake i tiden. I 1925 skrev han at arkeologer og historikere kunne bidra litte når det gjaldt samenes opphav og inntreden i nordområdene. Istedenfor måtte en analysere språket deres, nærmere bestemt lånord fra skandinavisk. Han var på denne tiden klar på at samene hadde immigrert inn på den skandinaviske halvøy etter at germanske stammer hadde inntatt området. Samene hadde sitt opprinnelige ''stamland'' i nordlige deler av Finland og Russland. I boken ''The race biology of the Swedish Lapps'' fra 1932 argumenterer Wiklund for at samene hadde foretatt et språkskifte fra sitt opprinnelige ukjente språk, til deres nåværende finsk-ugrisk språk.{{sfn|Ojala|2009|p=116–129}} Språkbyttet skulle etter denne teorien sannsynligvis ha skjedd 1000–500 før Kristus fødsel.{{sfn|Fjellström|1985|p=95–101}} Han mente at samene hadde utvandret fra Finland og hadde ankommet den skandinaviske halvøy rundt 100 år før Kristus. Dette var selve ''proto-lappene'' mente han da. På slutten av sitt liv, i 1930-årene kom han opp med enda en ny teori, der han argumenterte for at samenes forfedre hadde levd i Skandinavia siden den forrige mellomistiden. Under den siste istiden hadde de så «overvintret» på isfrie kystområder av Nord-Atlanteren og ut mot Nordishavet. Restene av deres bosteder fra istiden var komsakulturen, og at de hadde levd isolert under hele den siste istiden var forklaringen på deres unike antropologiske opphav.{{sfn|Ojala|2009|p=116–129}}

Wiklunds såkalte overvinteringsteori bygget på botanikeren [[Rolf Nordhagen (botaniker)|Rolf Nordhagens]] (1894–1979) forskningsresultater, publisert som ''De senkvartære klimavekslinger i Nordeuropa og deres betydning for kulturforskningen'' (1933). I tillegg koblet han sammen teorien rundt komsafunnene og så en mulighet for å forklare samenes antropologiske og genetiske særstilling.{{sfn|Fjellström|1985|p=95–101}} Etter sin død ble Wiklunds teori om samenes overvintring under siste istid sterkt kritisert. Den svenske etnografen [[Ernst Manker]] (1893–1972) uttalte: «[..] så skjedde det at Wiklund, som i løpet av sin levetid hadde vært en av de skarpeste og mest fryktede kritiker, etter sin død selv ble offer for den hardeste kritikk, det som manifesterer seg i en så latterlig [teori at en nå må synes synd på ham].»{{sfn|Ojala|2009|p=116–129}}

Arkeologen [[Anton Wilhelm Brøgger]] (1884–1951) utga i 1909 boken ''Den arktiske stenalder i Norge'' hvor han argumenterer mot at samene skulle ha noe med skiferkulturen og den arktiske steinalderen å gjøre. Brøgger talte for at steinalderen i Nord-Skandinavia var kjennetegnet med skiferkultur, helleristninger og en spesiell type keramikk. Han skrev «...at anta at lapperne, hvis kultur er bundet til den halvtæmmede ren, har havt tid og anledning til at utvikle en sådan keramikk og stenindustri [er urimelig]». I samtiden så en på samene som statiske, uten evne til kulturelle og teknologiske endringer.{{sfn| Hansen og Olsen|2004|p=25–27}} Gjenstandene av skifer tydet isteden på en eller annen østlig innflytelse. Med disse uttalelsene ble samisk historie ytterligere marginalisert.{{sfn|Zachrisson|1997|p=15–20}}

Den norske anatomen [[Kristian Emil Schreiner]] (1874–1957) utga i 1935 verket ''Zur Osteologie der Lappen'', der samenes  opphav og rasetilhørighet ble behandlet. Hans teori går ut på at det opprinnelig var en urrase i Nord-Europa, som senere utviklet seg til protolaper, protoalpiner og protomongoler. Protoalpinerne dro mot vest og protomongolene mot øst hvor de spesialiserte seg. Protolappene, derimot dro mot Ural hvor de dannet et «urhjem» og «lukket seg» mot videre spesialisering. Senere hadde så disse prolappene vandret mot vest og innvandret i Finland og den skandinaviske halvøy. Schreiner hevdet senere at en urnordisk folkeslag var den opprinnelige befolkning i Finnmark og ikke samene. Påstanden baserte han på funn av en hodeskalle funnet i en grav fra yngre steinalder i Nyelv i Varanger. Disse  urnordisk folkene hadde blitt isolert fra andre folk, men senere blitt blandet med samene (prolappene) da de innvandret.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=27–30}}

Den svenske arkeologen [[Gustaf Hallström]] (1880–1962) publiserte i 1929 en hypotese om hvordan den samiske innvandringen til Skandinavia skjedde. Han støtte Brøggers oppfatning av at det ikke var noen sammenheng mellom skiferkulturen og samene, tross alt var det mangel på flint som gjorde at skiferen ble tatt i bruk i nord. Noen etnisk sammenheng var det derfor ikke. Hallström mente at samene hadde innvandret i før-romersk og romersk jernalder. På grunn av en klimatisk forverring var Nord-Skandinavia på denne tiden avfolket. Dermed lå områdene åpne for innvandring av et fremmed, østlig innlandsfolk, altså urlappene. Denne teorien fikk stor innflydelse, og har vært populær langt opp mot slutten av 1900-tallet.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=27–30}} 

Etnografen [[Gutorm Gjessing]] (1906–1979) utga i 1935 verket ''Fra steinalder til jernalder i Finnmark'', der han ikke støtter Hallströms hypotese. Gjessing påpeker at allerede 1000 før Kristus hadde samene en fult utviklet kystkultur i Finnmark. Da var det mer sannsynlig at samene hadde vært der lenge enn at de var et sent innvandret innlandsfolk. Han antyder en sammenheng mellom den samiske «urrasen» og [[komsakulturen]] i eldre steinalder. Imidlertid er konklusjonene hans vage og selvmotsigende. På denne tiden var det ofte slik, at om arkeologiske funn manglet eller ikke ga klare nok svar, så ble troen på etnisitet i form av biologiske og rasemessigere karakteristika avgjørende. Den fysiske [[antropologi]]en var dominerende for å forklare samenes opprinnelse langt opp i etterkrigstiden.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=27–30}}

I 1956 fremlegger den finske arkeologen Ville Luho sine resultater om den såkalte askolakulturen fra [[Askola]] i Finland.{{sfn|Fjellström|1985|p=95–101}} Funnene er fra eldre steinalder (mesolittisk), rundt 7500 år før Kristi fødsel.<ref>Solberg, Bergljot: {{snl|Askola-kultur|Askola-kultur}} (2020)</ref> Ut fra formen til redskapene som er funnet, og ansees å kunne være komsakulturens opphav.{{sfn|Fjellström|1985|p=95–101}}

Den danske arkeologen [[Povl Simonsen]] (1922–2003) tok til orde for å se på samisk etnisitet som noe som har oppstått på grunn av sosiale og kulturelle prosesser i nordre Fennoskandia. Han uttalte i 1959: «'Hvornår invandrede samene?' muligens er [dette et] helt forkert stillet [spørsmål?]» Istedenfor må en spørre «på hvilket tidspunkt opstod der et begrep, som vi har lov at kalde samisk?» Selv om mange arkeologer og historikere på den tiden innså at rase, kultur og etnisitet ikke er det samme, så manglet teoriene og metodene for å behandle slike temaer.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=27–30}} Simonsen mente at samene ikke emigrerte til Skandinavia, men via en prosess som tok over 4000 år oppstod en befolkning i sentrale deler av Nordkalotten som for 2000 år siden ble de første samer.{{sfn|Ojala|2009|p=129–134}} Oppfatningen om samene som et folk som hadde innvandret fra øst har stått sterkt. Senest i 1970-årene ble det ut fra gjennomgang av arkeologisk materiale i Sverige, diskutert tidspunkt for samisk innvandring.{{sfn|Zachrisson|1997|p=15–20}}

=== Nyere forskning ===
I begynnelsen av 1980-årene skjedde det et markert tradisjonsskifte vedrørende studier av den samiske fortiden. På denne tiden skjedde det en stor oppvåkning innenfor samisk etnisk og kulturell forståelse, mye på grunn av Alta-konflikten. Spørsmålet om hvor samene kom fra, ble endret til et spørsmål om når og hvor samisk etnisitet ble dannet. Dermed ble 1980-årene et vendepunkt også innenfor samisk forskning og arkeologi.{{sfn|Ojala|2009|p=129–134}}

Siden 1980-tallet har det arkeologiske kildematerialet økt betraktelig, slik at forskningen må ta hensyn til et stadig mer kompleks materiale. Siste tilskudd til debatten om samisk etnisitet er tilgangen til DNA-analyser, og for genetikere er samene en «mysteriøs» og «uløst» utfordring.{{sfn|Ojala|2009|p=129–134}}

Den svenske arkeologen [[Inger Zachrisson]] har delt idehistorien om samenes forhistorie inn i fire faser. I perioden 1820—1860 mente lærde, som arkeologen Sven Nilsson, at samene var en nordisk urbefolkning. Disse skulle ha levd over hele Skandinavia. Perioden 1860—1900 var kjennetegnet av en oppfatning av de «to steinalder kulturene», en i nord og en annen i sør. Mer radikale overtoner tok plass i den tredje perioden fra 1900–1970, der den svenske arkeologen Oscar Montelius anså samene som en egen rase. En annen svensk arkeolog, Gustaf Hallström, var overbevist om at steinalderkulturen i Nord-Sverige var av skandinavisk opphav, mens samene hadde migrert inn i regionen mye senere. Den fjerne perioden etter 1970, utviklet seg i Norge og var inspirert av sosialantropologi. Sosialantropologen og arkeologen Knut Odner og arkeologen Bjørnar Olsen var inspirert av teoriene til sosialantropologen Fredrik Barth, som dannet en teori om at samisk etnisitet hadde oppstått som kulturelle interaksjoner. Disse interaksjonene hadde innbefattet både samarbeid og konflikt. Samhandlingene oppstod mer spesifikt mellom jegergrupper i Nord-Norge og Finland og jordbrukere som produserte metall i det sentrale og østlige Russland. Tiden dette skulle ha skjedd på ble satt til bronsealderen.{{sfn|Broadbent|2010|p=4–7}}

==== Sosialantropologiske og sosiologiske perspektiver ====
I 1960- og 1970-årene ble fagene sosialantropologi og sosiologi tatt i bruk for å forstå etniske og kulturelle forskjeller. Arbeidet til den norske sosialantropologen [[Fredrik Barth]] (1928–2016) fikk stor betydning for historikere og arkeologer, spesielt med boken ''Ethnic Groups and Boundaries'' fra 1969. Barth utfordret oppfatningen om at kulturelle variasjonen er diskontinuerlig. Altså at hver folkegruppe hadde felles kultur, at det var klare forskjeller som skilte kulturene, samt at geografisk og sosial isolasjon var det som skapte kulturelle forskjeller. Så langt hadde antropologer og kulturhistorikere studert prosesser innad i en gruppe, men vært lite opptatt av prosessene mellom gruppene. Barth mente tvert om at etnisitet først og fremst handler om kontakt mellom folk, og hvordan denne kontakten er organisert. Et annen egenskap med etnisitet og identitet er at den endres over tid.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=31–36}} Videre mente Barth at etnisk identitet er en form for sosial organisering, snarere enn et aspekt med kultur.{{sfn|Zachrisson|1997|p=11–15}}

Den norske arkeologen [[Bjørnar Olsen]] (1958–) anser at den samiske etnisiteten har utviklet seg i en prosess hvor den først ble synlig i løpet av det første årtusen før Kristi fødsel. Utviklingen har kommet som en samvirkning med samfunnet utenfor. Imidlertid kan en befolknings kultur eller bosetningshistorie gå lengre tilbake i tid og være mer stabil enn oppfatningen om etnisk tilhørighet. Den danske sosialantropologen [[Kirsten Hastrup]] (1948–) sier at det universelle med etnisitet er ideen om egen historie. Forskere har hatt forskjellige andre oppfatninger om hva som er vesentlig for definisjon av etnisitet.{{sfn|Zachrisson|1997|p=11–15}}

Sosialantropologen og arkeologen [[Knut Odner]] (1924–2008) ga i 1983 ut en bok der Barths model på etnisitet ble trukket inn. Odner mente at det var feil å spørre «når innvandret samene?» eller «hvor kom samene fra?», isteden måtte en spørre «hvorfor» har samisk identitet oppstått og «hvordan» er den vedlikeholdt. Han hevdet at samisk etnisitet har oppstått på grunnlag av kontakt mellom fangstfolk på den nordlige Fennoskandia og jordbrukssamfunn rundt om. I steinalderen hadde jeger- og samlerkulturene liten kontakt med utenomverdenen, men i tiden rundt år 0 oppstod det sterkere forbindelser. Kontakten med omverden førte til sterkere fellesskap blant jegere- og samlere, og bevisstheten om forskjellen mellom dem ga følelsen av «oss» (jegere) og «dem» (bønder). Dette mener Odner skjer først i Sør-Finland i eldre romertid (0–200 e.Kr.). Da ekspanderte Romerriket ved at dets grenser ble flyttet fra Sør- til Mellom-Europa, og i den forbindelse ble det baltiske området og Finskebukta viktige handelsområder, spesielt for handel med pelsverk. Finsktalende bønder fra Estland slo seg da ned i Sør-Finland hvor de drev som bønder og mellommenn i handelen. Begynnelsen til den samiske etnisiteten, sier Odner, er kontakten mellom fangstfolkene og disse bøndene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=31–36}}

I den første fasen av denne kontakten sier Odenr at fangstfolkene tar til seg finnenes språk. Dette forklarer likheten mellom finsk og samisk. Et annet forhold er at fangstmennene ville etterligne bøndenes språk og kulturelle uttrykk for å for å signalisere tilknytning og vennskap, dette for i neste omgang å få tilgang til bøndenes produkter. I neste omgang ble forholdet mellom bønder og fangstfolk mer omfattende, dermed kommer behovet for et mer omfattende symbolapparat for å gjøre forskjell på gruppene. Fangstfolkene hadde da gjort seg avhengig av produkter utenfra, dermed må de utvikle produksjonen mot de produktene som etterspørres. Som et ledd i å utvikle egenart ble utviklingen av samisk språk. Odner mente at samisk etnisitet var utviklet på 200 til 300-tallet. I den tredje fasen skjer spredning av den samiske identiteten til andre grupper av fangstfolk nordover i Fennoskadia. Samisk identitet blir tilknyttet det å være jeger- og fangstmann, og pelshandle ble driverne for dette levesettet. Det er store økonomiske fordeler med å selge pels og samisk etnisitet sprer seg raskt. Andre grupper så hva for fordeler det var i å etterligne samenes levesett, de tok til seg denne etnisiteten og fikk adgangen til deres transaksjoner og produkter.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=31–36}} 

Odner begrunner med dette at samisk etnisitet ikke har noe med innvandring å gjøre, men at fangstfolk tar til seg samisk identitet i møte med bønder de driver handel med. Forøvrig mente han at opprinnelsen til en germansk etnisitet lags Nord-Norge og Norrland heller ikke skyldes innvandring fra sør. Odner mente at nordre Fennoskandia hadde mange ulike grupper av fangstfolk uten noen etnisk organisering. I eldre jernalder kommer en etnisk organisering der to hovedgrupper dannes. En østlig og nordøstlig gruppe blir samiske, mens de øvrige adopterer en germansk etnisitet.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=31–36}}

Langs kysten av Vest-Norge og helt opp mot dagens Tromsø skjer omfattende prosesser av sosial lagdeling i eldre jernalder. De nokså egalitære fangstsamfunnene blir organisert på en hierarkisk  måte (inndeling i rangorden). I denne prosessen oppstår jordbruk og høvdingedømene etableres, som historikerne mener er en «utpreget aggressiv samfunnsorganisasjon». Samfunnet karakteriseres etter dette av stridigheter og krigerkultur. For å unngå sammenbrudd må konflikter unngås ved hjelp av gaveutvekslinger, fester og giftemål. Samtidig ønsker en å opprettholde forbindelser mot germanske samfunn i sør, dermed tar folk langs Norskekysten opp i seg skikkene fra lengre sør i Europa.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=31–36}}

==== Etnolingvistisk forhistorie ====
Sammenlignende lingvistikk er en metode som brukes for å finne opphavet til et språk, og siden språk og etnisitet vanligvis er tett forbundet, kan denne tilnærmingen fortelle om etnisk opphav. Den samisk lingvisten [[Ante Aikio]] (1977–) og flere andre har gjort forskning for å finne røttene til samiske språk i et etnolingvistiske perspektiv. Aikio mener at svakheten med den sosialantropologiske teorien til Barth og senere utviklet av Odner, Hansen og Olsen, er at ikke noe helt nytt språk kan utvikle seg som en etnisk markør på grunn av ytre påvirkning. Aikio mener at en forklaring trengs for hvordan konkret ursamisk oppstod og ble basis for en oppstående samisk identitet.{{sfn|Aikio|2012|p=63–67}}

I dagens samiske områder må det tidligere ha vært et eller flere opprinnelige språk, men som har dødd ut. Disse språkene eller etnisiteten til menneskene som snakket dem vet en ikke noe som helst om. Generelt skjer et språkskifte raskt og selv om noen individer vil holde fast med det opprinnelige språket, så er prosessen irreversibel når unge voksne overfører det nye språket til sine barn. De sosiale årsakene til språkskifte kan være komplekse, men de som forkaster det opprinnelige språket forventer gjerne forbedringer av sin egen eller sine barns sosiale eller økonomiske status. At opprinnelige språk dør ut er ikke nødvendigvis et mål, men en unngåelig konsekvens. Selv om prosessen over ett stort geografisk område er komplisert, kan mange lokalsamfunn bli utsatt for de samme sosiale faktorene samtidig.{{sfn|Aikio|2012|p=80–88}}

En mener at ursamisk utviklet seg i et nokså begrenset geografisk område i sørlige deler av dagens Finland eller Karelen.{{sfn|Aikio|2012|p=88–97}} Den lingvistiske sammenhengen mellom finsk og samisk er omfattede og selv om en ikke kjenner prosessene, har språkutviklingen påvirket hverandre. Tidlig ursamisk og urfinsk har også blitt påvirket av germanske og baltiske språk. Det ser ut til å ha vært et opptak av lånord fra urgermansk til samisk i nordisk bronsealder ved kysten av Finland og Estland i perioden 1700–500 før Kristus. Samtidig har det vært kulturell påvirkning. Senere har også ursamisk og urskandinavisk språk påvirket hverandre.{{sfn|Aikio|2012|p=102–106}}{{sfn|Kent|2018|p=1–3}}

Den finske arkeologen Christian Carpelan har diskutert samenes opphav ved hjelp av arkeologiske, lingvistiske og genetiske data. Han har presentert en teori i fem faser for hvordan samisk kulturell identitet har oppstått: Den arkaiske æra 7900–3600 før Kristus, den formative æra 3900–1800 før Kristus, ursamisk æra fra 1900 før Kristus til 300 etter Kristus, tidlig samisk æra 250–1300 og til slutt den samiske æra 800–1300. Stadiene er overlappende kronologisk.{{sfn|Ojala|2009|p=134–137}}<ref name=Carpelan2004>{{Kilde bok | forfatter= Carpelan, Christian |  artikkel= Etnicitet, identitet, ursprung? Exemplet samerna | redaktør= Herva, Vesa-Pekka  | tittel= PEOPLE, MATERIAL CULTURE AND ENVIRONMENT IN THE NORTH Proceedings of the 22nd Nordic Archaeological Conference, University of Oulu, 18-23 August 2004  | utgivelsesår= 2006| forlag= Faculty of Humanities, University of Oulu, Finland | isbn= 951-42-8133-0 | ISSN=1796-4725 | språk = svensk | url= http://jultika.oulu.fi/files/isbn9514281411.pdf | side= 75–82 }}</ref>

Aikio har kritisert forsøk på å knytte tidlige arkeologiske kulturer fra før tidlig jernalder til samisk etnisitet og språk. Han mener at de underliggende lånordene i samiske språk ikke underbygger en så langvarig kontinuerlig samisk identitet på Nordkalotten. Han mener at lingvistiske beviser underbygger en mer sørlig tilblivelse av samisk etnisitet og at denne ikke sprede seg nordover før tidlig jernalder.{{sfn|Ojala|2009|p=134–137}}

Hvordan og hvorfor de tidlige ursamiske og urfinske språkene utviklet seg og skilte seg fra hverandre er ukjent. En teori som har mange tilhengere, er at de finsk-samiske tidlige urspråkene ble snakket i [[den kamkeramiske kulturen]] i steinalderens Finland. Sener, rundt 3200 får Kristus, ble urspråket splittet opp i to grener på grunn av spredning av [[stridsøkskulturen]], som representerte nordvestlige indoeuropeisk språk. Teorien har mange usikkerheter, blant annet at en ikke med sikkerhet vet at menneskene som tilhørte den kamkeramiske kulturen snakket uralsk (som utviklet seg til finsk-ugriske språk).{{sfn|Aikio|2012|p=102–106}}

Selv om en er usikker på selve dannelsen av det samiske urspråket, har mer sikker kunnskap om selve spredningen av det. En kjenner til at den lingvistiske spredningen av samisk hadde nådd sentrale deler av den skandinaviske halvhøy rundt 500-tallet. Ut fra kunnskap om tidspunktet for det ursamiske lydskiftet kan ikke ekspansjonen ha skjedd før de siste århundrene før Kristus. Dermed kan en søke etter arkeologiske spor i denne perioden som bygger opp om de lingvistiske funnene. I arkeologien er årene 250–800 etter Kristus kjent som den usynlige perioden. Det ser ut til at produksjon av jern og keramikk stoppet opp, og at metallobjekter fra denne tiden er importert. Samtidig som de samiske språkene sprer seg til Nord-Skandinavia dør de opprinnelige språkene i området ut.{{sfn|Aikio|2012|p=102–106}}

Med spredningen av de samiske samfunnene, ser det ut til at de blir produsenter av pelsverk som tas over av et handelsnettverk med mennesker som snakker urskandinavisk språk. Det ser ut til at den samiske kulturen ble omformet til en kultur spesialisert på naturprodukter og et liv i naturområder. Samtidig stopper den samiske kulturen med andre aktiviteter som de tidligere hadde drevet med da de var mer eller mindre selvforsynte. Handel med pels kan ha vært drivkraften som fikk den samiske kulturen til spre seg utover den Skandinaviske halvøyen, og de opprinnelige områdene for ursamisk språk lå i en nøkkelposisjon for de germanske handelsnettverkene som spredde seg utover.{{sfn|Aikio|2012|p=102–106}}

==== Genetiske studier av samer ====
På slutten av 1990-årene ble studier av det genetiske arvematerialet (DNA) tatt i bruk for å forsøke og finne opphavet til etniske grupper. Grupper med felles DNA kan tyde på slektskap, kontakt og felles opphav, mens derimot forskjeller kan fortelle om isolasjon og historisk distanse. Det er utført DNA-studier som viser at samene avviker fra andre befolkninger i Europa, mer spesifikt gjelder det [[mitokondrielt DNA]], hvilket vil si det arvestoffet som overføres via morsleddet. Den finske professoren i genteknologi Antti Sajantila skrev i en publikasjon fra 1995: «Den unike posisjonen til samene i det genetiske landskapet i Europa kan tyde på at de er en gammel populasjon i Europa, som er forskjellig fra andre europeiske populasjoner før det senere oppstår lingvistiske og kulturelle forskjeller. Alternativt kan de ha kommet til Europa fra en annen, så langt ukjent region.»{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=42–51}}

En annen som har brukt mye tid på å undersøke genetikken for samer var den svenske genetikeren Lars Beckman (1928–2005). I rundt 40 år var han opptatt av slike undersøkelser i befolkningen i Norrbotten og Vesterbotten. Det er stor innblanding av genetiske kjennetegn fra svensker og finner, spesielt fant han at innblandingen med finer var størst i de svenske grenseområdene mot Finland.{{sfn|Broadbent|2010|p=207–208}}

Senere har andre forskere gjort lignende undersøkelser, og argumentert mot at mitokondrielt DNA er forskjellig fra andre grupper. Andre igjen har påpekt det paradoksale i at et avvik ikke kan finnes i det mannlige arvematerialet. Hvis samisk arvemateriale avviker fra andre europeere, må forskerne spørre hvorfor? Skyldes det få eller ingen giftermål med andre grupper? Andre metodiske problemer har blitt fremsatt er om prøvepersonene er et representativt utvalg, i så fall representerer de spesielle samiske grupper?{{sfn| Hansen og Olsen|2004|p=42–51}}

I et forskningsarbeid publisert i 2004 ble det funnet at at opphavet til to dominante samiske [[haplogruppe|mtDNA-haplogrupper]], U5b1b og V, mest sannsynlig har utspring fra Vest-Europa. En annen haplogruppe, H1, som er tilstede hos samer, var praktisk talt ikke tilstede hos Samojeder og Ob-Ugriske folk. Det ble funnet at samene hadde stor genetisk ulikhet med andre europeiske grupper, noe som genetikerne foreslo kunne tyde på at samene er etterkommere etter en smalt og distinkt undergruppe av av europeere: «Vi konkluderer med at fylogeografien til mtDNA og Y-kromosomvarianter som tilsvarer henholdsvis mødrer og fedres [[genbasseng]]er hos samene, ikke gir noen bevis for at den samiske befolkningen stammer fra de nordligste uralspråklige folkene, altså sibiriske ugriske og samojediske, eller andre opprinnelige sibirske folk. […] Nesten all mtDNA og Y-kromosom arv hos samene kan være tilstrekkelig forklart i de europeiske genbassengene av de to haploide genetiske systemene.»{{sfn|Ojala|2009|p=137–139}}{{sfn|Kent|2018|p=1–3}}

== Steinalder ==
I Nord-Norge kan historien delen inn i pionertid, skifertid og bronsealder.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=71–73}} Den eldste kjente bosetningen i Finnmark, er Sarnes ved Varangerfjorden. Her kan en finne spor etter mennesker i tidlig steinalder.{{sfn|Kent|2018|p=1–3}} I Norrland deles de tidligeste tidsperidoene inn i ''[[mesolitikum]]'' (7000–4200 før Kristus) ''[[Neolittisk tid|neolitikum]]'' (4200–2000 før Kristus) og ''epineolitikum'' (2000–800 før Kristus).{{sfn|Baudou|1992|p=51–53}}

Etter at istiden var over kom de første mennesker til den skandinaviske halvøy og den nordvestre delen av dagens Russland, for rundt 10 000 år før Kristus.<ref name=IF>{{Kilde artikkel | forfattere =  Ingrid Fuglestvedt | tittel = The Pioneer Condition on the ScandinavianPeninsula: the Last Frontier of a ‘Palaeolithic Way’ in Europe | publikasjon = Norwegian Archaeological Review | år = 2012 | bind = 45 | hefte = 1 | sider = 1–29 | doi = 10.1080/00293652.2012.669998 | url = https://doi.org/10.1080/00293652.2012.669998 | format= | ISSN = }}</ref>{{sfn|Kent|2018|p=5–6}} Dette var et av de aller siste områder av jorden som ble kolonisert av mennesker.{{sfn|Broadbent|2010|p=22–23}} De første menneskene her knyttes til den såkalte [[Fosna-Hensbacka-kulturen]], en betegnelse med bosetninger i Norge og Sverige. Disse hadde igjen sitt utspring i [[Ahrensburgkulturen]], som var reinsdyrjegerkultur fra dagens Nord-Tyskland.<ref name=IF/>{{sfn|Kent|2018|p=5–6}} Oppfatninger om de første mennesker i Skandinavia har vært at de hovedsakelig kom fra sør, men også innvandring fra øst har gjort seg gjeldende. Mennesker fra vestlige deler av dagens Russland hadde vandret gjennom Nord-Finnland og nådde Varangerfjorden i Øst-Finnmark 8000 år før Kristus. Deres innflytelse fra jegerfolket fra øst påvirket først Finnmark, senere også hele Skandinvia. Blant annet har en gjort store utgavninger i Sujala i dagens Finland, som viser at disse steinaldermenneskene brukte metoder for produksjon av jaktvåpen og redskaper som er kjent fra Onegasjøen og øvre deler av Volga og Oka i dagens Russland. En stor forskjell var at flint var det vanligste steintypen der jegerfolkene opprinnelig kom fra, men i området i Nord-Finnland og Skandinavia er uten flint, dermed måtte de bruke lokal sandstein. Den østlige måten å fremstille redskaper på fikk etterhvert stor utbredelse i Skandinavia og satte sitt preg på Skandinavia i flere tusen år.<ref>{{Kilde www | forfatter= Rønning, Asle | url= https://forskning.no/arkeologi/jegerfolk-fra-ost-kom-til-norge-for-10-000-ar-siden/586472 | tittel= Jegerfolk fra øst kom til Norge for 10 000 år siden | besøksdato= 27. desember 2020 | utgiver= Forskning.no | arkiv_url= | dato =  13. januar 2014 }}</ref> På Slettnes på Sørøya i Finnamrk har en funnet rester etter bosetning mellom 9200 og 8000 før Kristus, mens en ved Stora Sjöfallet og ved Killingholmen ved Fatjas har en funnet bosetning datert til rundt 6000 år før Kristus.{{sfn|Kent|2018|p=5–6}} På denne tiden var det mildt klima med varmere vintre enn i moderne tid, kjent som ''atlantikum''. En regner med at menneskene da hadde tilgang til store mengder vilt som elg og rein, fisk i elvene og at frodige skoger med or, alm, bjørk og furu.{{sfn|Kent|2018|p=5–6}}{{sfn|Broadbent|2010|p=19–22}}

En vet ikke noe om de første innvandrernes etnisitet eller språk, eller om noen av dagens mennesker i skandinavia er etlinger etter disse pionerene. De første gruppene kan også ha død ut eller deres språk kan ha forsvunnet.{{sfn|Baudou|1992|p=54–60}} En vet heller ikke noe om forholdet mellom de forskjellige folkestammer i Norden, men DNA-undersøkelser av skjelleter tyder på at Skandinavia ble befolket fra sør, mens en annen bølge kom inn fra nordøst og vandret nedover kysten.<ref>{{Kilde www | forfatter= Spilde, Ingrid | url= https://forskning.no/arkeologi-historie-ny/de-forste-nordmennene-kom-fra-bade-sor-og-nord/297297 | tittel= De første nordmennene kom fra både sør og nord | besøksdato= 27. desember 2020 | utgiver= Forskning.no | arkiv_url= | dato = 10. januar 2018 }}</ref> De tidlige menneskene i Norden var utgangspunkt for det som senere skulle bli de forskjellige etniske gruppene, blant annet samer.<ref>Mikkel Berg-Nordlie:{{snl|samenes forhistorie|Samenes forhistorie}}</ref>

I mellomuropa ble det utviklet et jordbruk som passet inn i Sør-Skandinavia. Hvordan dette spredte seg til Norden er ukjent, men en vete sikkert at når jordbruket ble innført så ble livet anderledes. Med jordbruket ble næringer, bosetningsmønster, organisasjon av samfunnet, teknikk og ideologi utviklet langs nye baner. I samfunnet fantes også fangst- og jegere, enten de var sammen med jordbrukerne eller levde selvstendig. Med flere forskjellige økonomier kunne det ha oppstått handel med varer mellom gruppene. I nord fortsatte imidlertid jegersamfunnene.{{sfn|Baudou|1992|p=61–65}}

Rundt år 4000 før Kristus inntreffer et tidsskille i Nord-Norge ved at folk tar i bruk leirskifer som de former til forseggjorte pil- og spydspisser, samt kniver og skinnskraper.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=43–45}} Den samme utviklingen kan sees i Norrland ut fra arkeologiske funn, og delvis i Nord-Finland.{{sfn|Baudou|1992|p=61–65}} Tidligere hadde en bare brukt harde bergarter til dette, men på denne tiden sprer det seg en kultur over store deler av Norden der skifer benyttes både til hverdagsredskaper og pyntegjenstander. Denne arktiske kulturen kalles for ''skiferkulturen'', og en mener at denne også inkluderer en spesiell levemåte og verdensanskuelse. En del av utviklingen var en nye motiver i bergkunsten, der motivene som før kun dreide seg om dyr, i skifertiden tar med mennesker, båter, fisk og havpattedyr.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=43–45}}

Grensene for skiferkulturen var flytende, men kjerneområdene var fra Stat, rett sør for Sunnmøre, til Finnmark, østover gjennom Sverige, Finland og inn i russiske Karelen og områdene rundt Kvitsjøen. I Sør-Skandinavia var folkene opptatt av flint som materiale for redskaper og verktøy, i tillegg fikk jordbruk sin utbredelse. Blant «skiferfolkene» derimot, var det jakt og fangst som var livsgrunnlaget, selv om de sannsynligvis kjente til jordbruket. Skiferkulturen var sterk og bant folk sammen i et fellesskap over et stort område, der folk langs Norges kyster hadde kontakter mot øst. Skiferkulturens fremvekst førte til at folkene gikk fra være nomadiske til å bli mer eller mindre bofaste, det utviklet seg store byttenettverk mellom samfunnene og historikerne har lurt på om det utviklet seg sosial lagdeling og grupper med høyere status enn andre. Bare de færreste hadde tilgang på skifer i sitt nærområde, derfor var et nettverk av vare- og gaveutveksling over store områder nødvendig.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=43–45}}{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=44–49}}{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=66–69}}

Fra Kautokeino og flere andre steder i Finnmark kjenner en til meget omfattende fangstgravsystemer for reinsdyr. De eldste stammer fra tiden 3000–1000 før Kristus.{{sfn|Vorren|1998|p=9–12}} Arkeologer har spesielt forsøkt å få oversikt over alle fangstanlegg i Varanger, der samene senere har drevet fangst på rein i stort omfang.{{sfn|Vorren|1998|p=18}} I Nord-Sverige har en funnet de fleste fangstgroper i skogsområder, men også noen i overgangen til fjellområder og i høyfjellet. Størst konsentrasjon finner en i Jämtland og sørlige deler av Lappland. Det var i 1992 kjent 25 000 til 30 000 fangstgroper i Sverige, men brukstiden har vært svært lang og en vet ikke hvor mange av disse som var i bruk i stenalderen.{{sfn|Baudou|1992|p=19–31}}

Selv om «skiferfolkene» som drev med jakt og fangst møtte «flintfolkene» som drev med jordbruk, skjedde det ingen påvirkning som fikk folkene i nord til å gå over til jordbruk. Selv i Danmark, der forholdene for jordbruk var gode, tok det over 1000 år med kontakt med jordbrukere, før jordbrukskulturen tok over. Tvert som ser det ut som om skiferkulturen ble styrket i kulturmøter med jordbrukerne i sør. Årsaker kan være at jordbruket ville være et usikkert næringsvei, mens fangst og jakt til havs og i skogene ga sikkert utkomme hele året. Ledersiktet blant «skiferfolkene» var dessuten interessert i status- og prestisjegjenstander som de fikk ved byttehandel med jordbrukskulturene i sør, noe som oppretthold og styrket deres posisjon. En annen påvirkning de fikk, var kjennskap til en annen måten å organisere samfunnet på. Jordbrukssamfunnene var mer hierarkisk, med større skiller i makt og status enn det som var vanlig blant fangstfolk. Denne kunnskapen kan ha fremmet utvikling mot sterkere lederskap og mer formalisert gavebytte hos «skiferfolkene». Dermed ble over- og underordning mellom personer forsterket, samtidig som skiferkulturen ble sterkere og varig.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=64–65}} 

«Skiferfolkene» og «flintfolkene» kan ha hatt forskjellige språk, og representere to forskjellige etniske grupper. Historikerne kan ikke si noe sikkert om dette. Det var mange regionale grupper spredt ut over hele området, der blant annet kyst- og innlandsbefolkning var adskilte grupper. Grensen ved Stat mellom to kulturer ser ut til å både ha vært spesielt tydelig og langvarig. Innenfor språkforskningen er det en teori om samisk og norrøn språkutvikling som kan forklare to ulike befolkningsgrupper i steinalderen. Opprinnelig ble det snakket et urgammelt språk i området, men senere, kanskje i yngre steinalder, skjer et språkskifte i de sørlige kyststrøkene. Folkene i sør ble påvirket av jordbrukere i sør, og tok over deres indoeuropeiske språk. Dette var opprinnelsen til urgermansk, som utviklet seg til urnordisk i eldre jernalder, senere til norrønt og til slutt dagens skandinaviske språk. Folk i nord og øst var mindre påvirket av denne utviklingen, og deres steinalderspråk ble påvirket av uralske språk, som til slutt ble til samiske språk.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=66–69}}

Rundt år 2000 før Kristus opptrer en klimaendring som får folkene i Nordkalotten til å oppgi sine faste bosetninger, og gå over til et liv med sesongvise forflytninger. Denne måten å overgansiere livet på ble fasthold av samene de kommende rundt 4000 år. De hold seg til vinterbosetninger i innlandske skogsområder og sommerbosetninger ved innsjøer og kyststrøk.{{sfn|Kent|2018|p=6–7}}

== Bronsealder ==
Bronsealderen{{efn|Siden 1980-årene har også uttrykket ''tidlig metalltid'' vært i bruk.}}, fra 1800 til 500 før Kristus, har navn etter metallet bronse som var det første metallet som ble tatt i bruk i Nord-Norge. Selv om metall ikke var noe folk flest fikk tilgang til før i den senere jernalderen, ble sørlige kystområdene i Nord-Norge og Nord-Trøndelag tilknyttet den sørskandinaviske bronsealderkulturen. (Hålogaland eller skal ordet «Nordland» brukes??) For innlandsbefolkningen ble båndene tettere og istedenfor å knytte bånd mot sør, hadde de viktige forbindelser innover mot Sverige. Langs kysten nordover var det samtidig utvikling av en sterk sjøfangstkultur.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=71–73}}

Begrepet bronsealder brukes ikke i Nord-Sverige, isteden snakker en om ''epineolitikum'' for tiden fra 2000 til 800 før Kristus. I Övre Norrland har en deretter ''eldre metallalder'' fra 800 til Kristus fødsel. Selv om bronse ble brukt til våpen og smykker i bronsealdere, så ble også stein brukt til redskaper.{{sfn|Baudou|1992|p=51–53}}

Den subboreal tiden var en klimaperiode med tørt klima, som førte til forørkning av de russiske steppene. Dette førte blant annet til en ekspansjon av husdyrhold basert på gjeting, altså [[pastoralisme]], og teknologi for dette. Denne landbrukspraksisen sprede seg mot nordlige og vestlige boreale skoger. Disse samfunnene introduserte nye praksiser innenfor begravelser, religiøse og sosial organisering, samt innenfor metallfremstilling.
{{sfn|Broadbent|2010|p=32–33}}

På slutten av bronsealderen, rundt 650 år før Kristus, startet subatlantisk tid med kaldere og våtere klima. De tidligere furuskogene hadde endret seg til blandingsskog av furu og gran rundt 1000 år før Kristus. Tregrensen gikk lavere og isbreene vokste. Reinsdyrenes utbredelse ekspanderte lengre sær i skogkledd terreng. En annen endring av at myrområdene dekket mye større landområder. Det var rikelig med vilt som elg, bever, reinsdyr og sel, samt ferskvannsfisk som laks, abbor, sik, gjedde, lake og øret.{{sfn|Broadbent|2010|p=19–22}}{{sfn|Broadbent|2010|p=35–36}}

=== Utvikling av to kulturer ===
I Nord-Norge kan en finne en kulturell og geografisk todeling som går tilbake til tiden ved Kristi fødsel, eller enda tidligere. Forskjellene viser seg innenfor næringsveier, økonomi, kultur, religion, språk og muligens etnisitet, med andre ord en utvikling av forskjellig gruppeidentitet. I førromersk jernalder og yngre bronsealder finner en spor etter en bronsealderkultur, tilknyttet jordbruk, i Nord-Norge opp til Hillesøy ved Malangen. Nord for dette området finner en fra samme tid spor etter jeger- og fangstkultur, med kontakt mot bronsealderområder ved innsjøen [[Ladoga]] i Russland. Det er funnet en dolk i Karlebotn fra 2000 før Kristus og en pil fra 1000 år før Kristus i Karlsøy. Disse gjenstandene er laget av kopper og importert fra øst. Hvilke etniske eller språklige kategorier disse to kulturgruppene tilhørte har en ikke mulighet for å si så langt tilbake. Senere har de etniske grensene flyttet seg lengre mot nord slik at rundt eldre jernalder, 500 før Kristus til 550 etter Kristus, gikk ved Lyngstuva. Grensen ved Lyngstuva stod seg helt til slutten av vikingtiden. Dette jeger og fangstfolket var i tillegg bosatt i indre strøk i Nord-Norge helt ned til Helgeland, i Nord-Sverige og øvrige deler av Nordkalotten.{{sfn|Bratrein|2018|p=26–28}}{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=71–73}}

Villrein har sin utbredelse i Norge, Sverige, Finland og Nord-Russland og i alle disse landene har det vært drevet omfattende jakt og fangst. Meneskene som har levd i Arktisk og Subarktisk har utnyttet disse som en av sine viktigste ressurser,{{sfn|Vorren|1998|p=16–17}} noe som skjedde ved hjelp av omfattende systemer med [[Fangstgrav|fangstgroper]]. {{sfn|Vorren|1998|p=9–12}}

At Lyngstuva har spilt en slik rolle som grense har å gjøre med at den danner åkerbruksgrensen, det vil si hvor langt nord en kan dyrke bygg. Grensen har ikke ligget fast, men endret seg noe sør eller nordover opp gjennom tiden på grunn av klimaendringer.{{sfn|Bratrein|2018|p=53–56}}

I Nord-Sverige kjenner en til meget langvarige forbindelser østover mot dagens Russland. Her kunne en ta seg frem på ski om vinteren når myrer og innsjøer var tilfrosset. Ski har vært i bruk helt siden stenalderen og skiløpere kan sees av hellerisninger.{{sfn|Baudou|1992|p=16–19}} Mellom Volga og Kama kjenner en til en kultur som tidlig anvente metaller, kjent som ananinokulturen. Spesielt kjenner en til at denne kulturen produserte en type hule økser av bronse, og flere slike har en funnet i Finland og Øvre-Norrland. Disse øksene ble utviklet til en egen type i nordlige deler av Norge, Sverige og Finland. En tror ikke at øksene hadde noen praktisk nytte, men at de tjente som symboler. En vet ikke noe om hva det kan ha dreid seg om, annet enn at økstypen ble akseptert og etterlignet av grupper av mennesker med helt forskjellig kultur. I Russland ble øksene lagt ned i gravene, noe som ikke skjedde i Skandinavia. Arkeologer har fundert mye på hvordan datidens mennesker kunne ha hatt så fjeren forbindelser; det er omkring 2000 km fra Norrland til regionen for ananinokulturen. Dessuten oppstår spørsmålet om hva da ga i bytte for øksene. En har lurt på om disse folkene møttes på vintermarkeder, siden fremkommeligheten om sommeren må ha vært umulig. Et annet forslag er at skandinaviere og folk fra ananinokulturen møttes ved [[Kvitsjøen]], da en har beviser for at i alle fall ananinokulturen hadde kontakter der.{{sfn|Baudou|1992|p=104–109}}

For menneskene som levde på Nordkalotten oppstod endringer av samfunnsstruktur, bosetning og økonomiske forhold i tiden fra år 2000 før Kristus og frem til år 0. Det ble utviklet systemer for utveksling av varer mellom fangsamfunnene i nord og fjerne kulturer i sør og øst. Endringene fra år 1000 før Kristus fødsel betød enda sterkere kontakt og dypere endring av strukturene i samfunnet. I Norrland i Sverige og langs Norskekysten opp til Sør-Troms rettet menneskene oppmerksomheten mot Sør-Skandinavia. I tillegg til fangst begynte en også med landbruk og husdyr. Nødvendigvis var ikke jordbruket viktig, men det kunne ha vært en markør for å vise kulturell likhet med Sør-Skandinavia.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=52–56}} I Sør-Skandinavia fantes det i bronsealderen sterke høvdinger som benyttet seg av vold og krig enn hva som var tilfelle tidligere. Dette ble idealer som høvdingene i nord også tok til seg.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=71–73}}

Samfunnene i indre og nordøstlige regioner av Fennoskandia fikk i den samme tiden sterkere bånd mot sentral og øst-russiske samfunn som produserte metaller.  Bosetningen i de nordlige kystområdene, spesielt i Finnmark og på Kolahalvøya, var i slutten av yngre steinalder [[Sedentisme|sedentære]], altså at menneskene var bofaste, men etter 1800 før Kristus skjer en overgang til flytting mellom sesongboplasser. Menneskene blir mer interessert i utnyttelse av ressursene i innlandet, og en tror at byttehandel med pelsverk mellom de mentalproduserende folkene i øst er årsaken. Oppfatningen av dette skyldes blant annet funn av mange pilspisser og redskaper for bearbeiding av skinn ved boplasser i innlandet. Langs kysten av Bottenviken og i Nord-Norge blir derimot menneskene mer orientert mot jordbruk og har sin kulturelle orientering mot sør. Blant annet er det forhold i den fysiske kulturen som tyder på at ulike kulturelle identiteter utvikles fra år 1000 før Kristus.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=52–56}}

Noen historikker hevder at utviklingen av de to kulturene eller identitetene, altså jordbrukskultur ved kysten og fangstkultur i innlandet, senere utviklet seg til norrøn og samisk identitet. Denne samfunnsutviklingen og konfliktene todelingen skapte, hevder de, hang tett sammen allerede i yngre steinalder.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=71–73}}

=== Tidlig utvikling av varebytte ===
Bronse er en legering av kopper og tinn, og begge disse metallene er sjeldne i Europa. De to største kildene finnes i Uralfjellene og i Sentral-Europa. Enten måtte metallene bringes til Skandinavia som råvarer eller ferdigvarer.{{sfn|Broadbent|2010|p=33–35}} Høvdingene i Nord-Skandinavia, først og fremst på Helgelandskysten og ved Trondheimsfjorden, var med i et bytte- eller gavenettverk med kostbare statussymboler. Fra sør fikk en vakre gjenstander av bronse, og da mener historikerne at det var sannsynlig at tilbakebetalingen for makt, prestisje og statussymboler kom i form av pelsverk fra rein, elg og bjørn, altså varer som innlandsfolkene var spesialiserte jegere for å skaffe.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=84–86}}{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=81–83}}

Innlandsfolkene stod på utsiden av disse byttenettverkene, men fikk indirekte nytte av det. Imidlertid fikk ikke innlandsfolkene noen prestisjeprodukter i betaling for sine pelsverk, men kanskje korn eller varer relatert til fangst ved kysten. Om arkeologene har rett i denne tolkningen betyr det at dette varebytte startet opp mye tidligere enn i vikingtiden, da det finnes dokumentasjon for slik handel. Da betyr det at handel mellom sør og nord i Skandinavia var kommet i gang 2000 år tidligere. Helt opplagt er ikke denne sammenhengen, og slike nettverk kan oppstå for deretter å brytes. I overgangen mellom bronse- til jernalder gikk byttenettverkene mellom Sør- og Nord-Skandinavia i oppløsning, men oppstod på nytt et stykke ut i jernalderen.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=84–86}}{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=81–83}}

Maktsentrene ble hold oppe av noen få, ambisiøse mennesker som utnyttet gavesystemet til sin fordel. Fremfor å fordele gaver på mange, sørget de for at mer av tilskuddet tilfalt dem selv enn det som var oppfattet som rettferdig. For å oppnå dette kunne de ha benyttet våpenmakt og trusler, i alle fall var kriger vanlig andre steder i Skandinavia. I steinalderen var stormennene selvrådige enkeltindivider med visse kontaktnett, mens i bronsealderen ser en for seg et leiersjikt bundet sammen i vennskapsallianser, slekt og ekteskap. Makten deres ble hold i hevd ved at vennskap og lojalitet ble pleid med gaver, fester og ekteskap.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=81–83}}

=== De to keramikktypene ===
I løpet av bronsealderen utvikler det seg to keramikktradisjoner i Nord-Norge. Tidligere var det det skifer som ble benyttet til redskaper, da var ikke keramikk i bruk, men i bronsealderen tas først den såkalte tekstilkeramikken i bruk. Denne finner arkeologene på kysten og i innlandet i Nord-Norge. Noe senere skjer det en todeling, der det oppstår en keramikktype som bare benyttes i innlandet og en annen keramikk som kun brukes og produseres ved kysten. Arkeologene har aldri funnet begge typene på samme boplass, noe som tolkes som tilknytning til to forskjellige kulturer.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=86–88}}

Langs kysten fra Stat til Vesterålen ble risvikkeramikk benyttet, der flest funn er gjort på Helgelandskysten,{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=86–88}} men også i Nord-Sverige og hele Finland.{{sfn|Baudou|1992|p=109–110}}{{sfn|Baudou|1992|p=110–112}} Risvikkeramikken er produsert ved blanding av leire og asbestfibre som finnes naturlig i berggrunne. Keramikken er produsert lokalt og årsaken til å blande inn asbest var å unngå oppsprekking ved brenning, den er dessuten enkelt laget, grov og uten dekor. Risvikkeramikken er tilknyttet kystfolkene som drev med fiske og sjøfangst, drev med jordbruk, hadde handelforbindelser sørover og fikk skinnvarer fra innlandsbefolkningen. Innlandskeramikken er kjent som kjelmøykeramikk, er formet av tynt og fint leirgods, og har mye dekor, den er formet med rette vegger. Kjelmøykeramikken sammenfaller med finske og nordsvenske tradisjoner, i tillegg har den likheter med bronsegjenstander fra Russland. Den har i tillegg tilknytning til byttenettverk mot øst.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=86–88}}{{sfn|Kent|2018|p=163}} Keramikken som er innblandet asbest er lite praktisk til bruk til oppbevaring eller oppvarming av mat, og det er antatt at den har vært brukt i forbindelse med metalproduksjon.{{sfn|Baudou|1992|p=109–110}}

'''''NB: Kan se ut som om begge keramikktypene benytter asbest!'''''

De to ulike keramikktradisjonene anser arkeologer som sterke indikasjoner på to folk som oppfattet seg som ulike og selv var klar over ulikhetene. Ulikhetene ble dypere og folkene gikk ulike veier i tradisjoner, kontaktområder og utnyttelse av forskjellige landskap, noe de selv understreket og forsterket.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=86–88}} Hypotesen er at grensen for de to keramikktypene markerer skille mellom samenes og de norrøne folkenes forfedre.{{sfn|Baudou|1992|p=109–110}} Senere skulle samene vise seg som svært dyktige med fremstilling av keramikk.{{sfn|Kent|2018|p=163}} I Sverige har arkeologene konstatert at funn av leirgods med asbest opphører rundt 200 etter Kristus.{{sfn|Baudou|1992|p=145–156}}

Fra kysten av Vesterboten kjenner en til mer enn 550 [[gravhaug]]er bygget som høye steinrøyser ved kysten. Praksisen med slike gravplasser tar slutt i siste del av bronsealderen. En teori for hvorfor dette skjedde, er at det kaldere klimaet som inntreffer rundt år 650 før Kristus, får de norrøne folkene til å trekke sørover. Dermed tar samene over deres leveområder. Den samme endringen ser i indre deler av Sverige og i Norge, der menneskene som levde der fokuserer mer på innlandet og fjellområdene, med blant annet økt reinsdyrjakt. Disse endringene starter rundt 900 år før Kristus og varer frem til år 0. Disse hendelsene er også sammenfallende med fasen med kjelmøykeramikken.{{sfn|Broadbent|2010|p=35–36}}

== Jernalder ==
Jernalderen i Norden begynte rundt år 500 før Kristus og varte frem til slutten av vikingtiden, rundt 1050. Den eldre jernalderen regnes fra 500 før Kristus til 550 og den yngre jernalderen betegner årene 550–1050.<ref>Solberg, Bergljot{{snl|Jernalderen|Jernalderen}}</ref> Tiden knyttes til opprettelse av gårder og samfunnet tilknyttet gården.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=113}} I Övre Norrland snakker en om ''eldre metallalder'' fra 800 til Kristus og ''yngre metallalder'' fra år 0 og frem til 1323.{{sfn|Baudou|1992|p=51–53}} I tillegg til denne inndelingen har historikeren Bjørnar Olsen innført begrepet ''samisk jernalder'', satt fra Kristi fødsel til 1500.{{sfn|Broadbent|2010|p=29–31}} Årsaken til at en snakker om samisk jernalder er at jern blir tatt i bruk også i de samiske områdene. En se kulturtrekk som viser påvirkning fra andre kulturer i øst og sørvest.{{sfn|Berg|2003|p=22–24}}

Siden bronsealderen hadde samene, eller mer riktig, deres forfedre, spesialisert seg på fangst av blant annet rein, men også sannsynligvis dyr ved kysten i Nord-Norge. Deres vinterboplasser lå langt inn mot fjellene, mens sommerboplassene lå lengre ned i skogen, i alle fall om en antar at disse jegerfolkene levde omtrent samme liv som i Nord-Sverige. De arkeologiske sporene etter samer fra eldre jernalder er ikke omfattende, men funn i boplasser i fjellområder er det en del av.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=189–192}} Jakt og fangst i fjellområdene ga godt næringsbidrag med god tilgang på reinsdyr, fisk og fugl.{{sfn|Zachrisson|1997|p=27–33}} Allerede i bronsealderen hadde nordlige fangsfolk opprettet kontakt med kulturer i Russland. Sannsynligvis på grunn av vareutveksling av pelsverk fra vest og metall fra øst. I Nordland har det imidlertid ikke vært en slik vareutveksling, men kvartsitt og bein har istedenfor blitt brukt til verktøy og våpen helt opp i jernalderen.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=189–192}}

Rundt år avsluttes en periode med varmere klima, til en periode med kaldere og mer hustri vær. Tregrensen begynte å trekke seg nedover, noe som ga mindre skog og dårligere jaktutbytte. På den andre siden begynte de å vandre over større områder, noe som ga dem utvidet kontakt med folkeslag i sør og øst.{{sfn|Kent|2018|p=6–7}}

=== Fangstsamfunn i jernalder og opp til tidlig middelalder ===
I årene 500 til 400 før Kristus øker betydningen av jordbruket i form av korndyrking og beite i nordre deler av Fennoskandia, noe som er påvist av vegetasjonshistoriske studier. En antar at rundt år 0 ble gårdsdrift etablert langs kysten av Nordland og Sør-Troms, i Sørvest-Finland og langs Norrlandskysten, muligens helt opp til Ångermanland. Denne gårdsdriften tror en er basert på jordbruk og fangst.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=52–56}} Pollenanalyser har vist at spesielt bygg viktig.{{sfn|Kent|2018|p=235–236}} Disse nordlige landbrukssamfunnene står i stor kontrast til de fangstsamfunnene rundt, men har likhet med tilsvarende kulturer i Sør-Skandinavia.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=52–56}}

Jordbruksøkonomien blir stadig viktigere etter år 0. I yngre romertid og folkevandringstid (200 til 600 etter Kristus) blir hierarkiske høvdingdømmer den dominerende samfunnsformen langs kysten i Nord-Skandinavia. Fra denne tiden kan arkeologer finne gårder med langhus, naust og gravhauger. Andre kulturelle spor som våpen, redskaper og smykker, er like dem som er funnet i Sør-Skandinavia og Nordvest-Europa fra denne tiden. Språklig og etnisk representere kystbosetningene av denne typen nordlige regioner av den germanske kulturen. Den samme utviklingen er funnet i sør  og vest i Finland. Våpen og form på smykker mener en kan tyde på utstrakte kontakter og allianser blant eliten i Nord-Europa.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=56–58}}

For fangsamfunnene i nord skjer det også store endringer i århundrene etter Kristus. Den kontakten de hadde etablert med høvdinge- og småkongedømmer langs Volga og Kama i århundrene før Kristus, ble svekket eller opphører helt.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=56–58}} Pavel Simonsen har ment at temming av reinsdyr var kunnskap som oppstod blant samene på grunn av denne kontakten. Han mente at kunnskapen oppstod kun én gang, og da i Øst-Sibir. Kunnskapen spredde seg, og nådde samene i Finnmark en gang rund 200–300 etter Kristus. Kjørereiner antas å ha vært en forutsetning for handel og kulturkontakter over store avstander.{{sfn|Fjellström|1985|p=141–148}} 

Forskerne har tidligere ansett etablering av jordbruk og germansk kultur i nord som et resultat av innvandring. Da i form av krigerske grupper fra Sør-Skandinavia som la under seg og koloniserte nordområdene, og enten fortrengte eller underla seg den samiske befolkningen. En har også sett for seg at finsktalende bønder fra Estland slo seg ned i Sør-Finland og ble herskere der. Utover på slutten av 1900-tallet gikk forskningen i retning av at det istedenfor var valg av germansk identitet som skjedde. Alliansebygging var viktig for disse små og sårbare samfunnene. For å sikre en rimelig maktbalanse mellom de små samfunnene var derfor gaveutvekslinger og giftermål viktige. Likevekten mellom samfunnene var viktig, derfor ville menneskene ha at de samme godene som var å finne i nabosamfunnene. Kulturelle trekk sprede seg derfor raskt, og de germanske samfunnene ble homogene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=58–66}} 

For å kunne ta del i systemet med gaveutveksling og giftermål må en ha noe å gi i gjengjeld. De nordlige høvdingene i Skandinavia kunne gi eksotiske varer som hvalrosstenner, edle pelsverk og muligens jaktfalker til sine sørlige alliansepartnere. Slike produkter var ettertraktet blant eliten i Europa. De som kunne skaffe slike varer til høvdingen var de samiske fangsamfunnene. Utveksling av varer mellom de to etniske gruppene ble dermed betydningsfullt.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=58–66}}

Samisk metalurgi er omtalt av Broadbent, men vanskelig å skjønne samisk involvering og omfang. Bør dette nevnes?{{sfn|Broadbent|2010|p=165–166}}

=== Stopp på kontakten med folkeslag i øst rundt Kristi fødsel ===
Rundt Kristi fødsel opphører kontakten med folkeslag i øst som produserer metaller. I det arkeologiske materialet er tiden etter dette og frem til 1000-tallet uten særlig mange etniske spor etter samene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=131–141}}

Kontaktene mellom fangsamfunnene i nordre Fennoskandia og samfunnene i øst som produserte metaller hadde preg av å være over lange distanser og sannsynligvis med flere mellomledd. Dette endrer seg i jernalderen der kontakten skjer direkte mellom fang- og gårdssamfunnene. Med kontakter som er kjente med økonomiske og sosiale forhold lokalt, endrer samhandlingen karakter. Det oppstod kontakter på vers av sosiale, økonomiske og kulturelle skiller. Med denne lokale handelen som ble utviklet oppstår mer stabile og omfattende byttehandel. Historikere tror at samene ikke bare fikk økonomiske spesialistfunksjoner, men også religiøse funksjoner i det redistributive systemet.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=131–141}}

En grunn til at samene endret sin etniske praksiser med hensyn på det materielle, mener historikerne kan skyldes at det før var nødvendig å signalisere egenart for å bli gjenkjent av mellommennene de handlet med. Forbindelsene med de fjerne parter for samhandling var skjøre og uavklarte, og en kan tenke seg at forskjellige fangstgrupper «konkurrerte» om oppmerksomheten. En var mer avhengig av klare kulturelle koder i et «uoversiktlig landskap». Med overgang til lokal handel forsvant dette behovet, derimot er det de nyetablerte germanske gårdssamfunnene som har behov for å markere sin egenart.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=131–141}}

=== Omlegging av produksjonen ved brudd i handelsforbindelsene mot øst ===
Hellegroper er en spesiell form for steinsatte ovale eller rekatangulære fordypninger i terrenget ut mot kysten. De er typisk 2–4 meter brede og 1–2 meter brede og opptil 0,5 m dype, og er kun avdekket i Nord-Troms og Finnmark, med ytre deler av Lyngenfjorden som sørligste grense. På hvert sted er det vanligvis opptil fem groper, men store felt på opptil 30–40 groper er også kjent.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=69–77}} Det er analyser av fettrester i gropene som har fått arkeologer som Audhild Schanche til å sannsynliggjøre at dette er anlegg for utvinning av tran eller olje fra marine dyr som kobbe, hval og hvalross.{{sfn|Bratrein|2018|p=63–65}}{{sfn|Storli|2006|p=32–34}} Lignende anlegg for utvinning av olje er kjent fra området ved Kvitsjøen. En tror at produksjonen av olje skjedde ved at fangstfolkene la spekket lagvis i gropene med glødende stein. Spekket, som smeltet, kunne deretter samles opp.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=69–77}}  Også i Norrbotten har arkeologene i 1980-årene avdekket flere steder med store ansamlinger av groper for produksjon av seltran, såkalte kokegroper. En mener at disse ble brukt i hundreårene før og etter Kristi fødsel.{{sfn|Baudou|1992|p=104–109}}

Det synes om om hellegropene ble vanlige fra 300-tallet, mens den mest aktive perioden var fra rundt 600- til 900-tallet. Dette betyr at gropene tas i bruk i tiden der gårds- og høvdingesamfunnene befester sin posisjon. Anleggene ser ut til å først å fremst være etablert nord for området der den norrøne befolkningen holdt til. Spesielt er konsentrasjonen av hellegropene stor ved grenseområdet mot norrøne boplasser. En har også funnet rester etter torvhus og båtopptrekk. Ut fra alle disse funnene tror en at dette kan ha dreid seg om sesongmessig utnyttelse av ressurser på kysten.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=69–77}}

Ved brudd i handelsforbindelsen mot Sentral- og Øst-Russland i århundrene rundt Kristi fødsel mistet en muligheten for importert jern. Jern og andre metaller kan ha vært i bruk av fangstfolkene allerede 1000 år før Kristus, og siden det sannsynligvis ikke ble produsert jern i nord (eller andre metaller) kunne knapphet ha blitt et problem. Imidlertid ser en etableringen av gårdssamfunnene som en mulighet som åpnet seg for kontakter mot nye markeder. Siden anleggene med  hellegroper er så store at de overstiger eget behov, tror en at produksjonen av tranolje kan ha vært eksportrettet. Tran antas å være viktig for impregnering og behandling av tau og lær, samt for belysning. I bytte mot tranolje fikk kystsamene sannsynligvis jern. Det mener historikerne er årsaken til at knapphet på jern ikke oppstod, og at de ikke behøvde å ta i bruk stein.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=69–77}}

En tror at hellegropene markerte yttergrensene for norrøn bosetning mot nord helt siden jernalderen. Det er spesielt mange hellegroper nord for Lyngenfjorden, nettopp der historiske kilder angir at norrøn bosetning hadde sin nordlige grense i vikingtid og middelalder. Denne grensen sammenfaller også med det som i senere middelalder var den vestlige skattegrensen for norsk-russisk (Novgorod-republikken) fellesbeskatning av samene. At antallet anlegg med hellegroper er spesielt stort nord for denne grensen, kan ha årsak i nærhet til markedet. Samtidig var anleggene markeringer i terrenget som signaliserte hvem som hadde rettighet til resursene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=69–77}}

Mot slutten av vikingtiden forsvinner Hellegropene. En tror at årsaken er utvikling av nye sosiale og kulturelle forhold, dessuten bryter de norrøne høvdingedømmene sammen etter urolige tider. Det oppstår nye handelsforbindelser mot øst og tranolje ser ikke ut til å være noen ettertraktet byttevare for disse. På denne tiden oppstår det over hele Fennoskandia større interesse mot ressurser i innlandet.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=69–77}} Et annet forhold er at det oppstår en stor kilde til tran fra utvikling av kommersielt torskefiske på 1000- og 1100-tallet, hvor tranen er mye enklere å utvinne.{{sfn|Bratrein|2018|p=63–65}}

=== Samisk etnisitet i jernalderen ===
Historikerne har diskutert det var en samisk etnisk identitet i jernalderen. Det arkeologiske materialet viser store forskjeller, så det er lite som tyder på en felles identitet over store områder. Språkforskerne har gitt sine bidrag til denne diskusjonen. De regner med at det felles opphavsspråket til samisk og østersjøfinsk ble splittet opp i språkformer som senere ble til samisk og forskjellige språk i områdene ved Østersjøen. Prosessen skal ha skjedd fra år 1500 til 1000 før Kristus. Usikkerhetene er store, men dette urspråket kan ha blitt brukt i store deler av det nordre Fennoskandia, også i kystområdene som senere ble befolket av mennesker med germansk identitet. En språklig og kulturell prosess med differensiering i tusenåret før Kristus, det tre hovedgrupper trer frem. I Sør-Finland oppstår anene til de senere finnene, som ble mer og mer orientert mot jordbruk. Den andre gruppen var anene til samene i det indre og nordlige av Fennoskandia, som holdt fast med jakt og fangst. Så har en gruppen som tok til seg germanske og som hold til langs kysten av Nord-Norge og Norrland. I århundrene etter Kristus ble den samiske identiteten konsolidert ved samhandling med de andre to gruppene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=131–141}}

Funn av boplasser og spor etter jakt og fangst på kysten, inne i fjordene, i innlandet og på fjellet, i tillegg til offerplasser og urgraver tyder på at samene tok i bruk mange næringsveier (nisjer) og opphold seg i mange landskapstyper. Dette tyder igjen på at samer og norrøne folk mange steder levde nokså nært hverandre, men først mot slutten av jernalderen, altså i vikingtiden, blir kontakten mer hyppig. Fra store deler av jernalderen er det få spor etter samisk egenart i arkeologiske funn, noe som tyder på at de ikke føler behov for å marker sin kulturelle egenart. Det er nemlig når etnisk forskjellige grupper lever nært hverandre at behovet for å markere egenart oppstår.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=189–192}} Derimot kommer de samiske kulturuttrykkene sterkere frem, både i mengde og nye former, i det arkeologiske materialet fra vikingtiden av. {{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=192–194}}

Kontakten mellom samer og norrøn befolkning førte til at samene fikk mange lånord i tiden fra 500–600 og opp til slutten av vikingtid. Det er spesielt på strekningen fra Tysfjord i Nordland til Kvaløy og Karlsøy i Troms at en finner dialekter med lånord fra nordisk. Eksempler er ord som ''ráktsa'' som betyr grøt, ''gordni'' som betyr korn, ''buvvi'' som betyr buskap eller bufe, ''áhkar'' som betyr åker. Altså slike lånord som har med jordbruk å gjøre og som kan tyde på vareutveksling.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=189–192}} I det store og hele kan samisk ha tatt opp i seg hele 3000 skandinaviske ord, en stor del relatert til jordbruk og husdyrhold.{{sfn|Broadbent|2010|p=163–165}} Det meste av kontakten mellom samer og norrøne folk har skjedd i Nord-Norge.{{sfn|Fjellström|1985|p=59}} 

***Lingvister har forsøkt å finne samenes opphav øst for Volga eller Ural ved å sammenligne språkene, ettersom samisk har språklig likheter med finsk-ugriske språk. En annen angrepsmåte som antropologer har anvendt har vært å undersøke etnisitet og rase basert på målinger av hodeskaller. Sammen med sosialdarwinistiske tenkemåter ble det spekulert på hvordan samene kunne ha språklige likheter med finner, men ikke ha utviklet seg til samme høyere kulturelt nivå. Altså at samene var nomadiske, mens finnene var bofaste.{{sfn|Aikio|2012|p=63–67}}***

***Fra 500-tallet kjenner en til at europeiske historieskrivere og geografer snakker om ''skriδfinner'', og sikter til samene som dyktige jegere og skiløpere. Navnet tyder på at en vil skille samene fra andre finner, og at det allerede i eldre jernalder var et etablert skille mellom folkene. En ser på dette århundret som et ''[[terminus post quem]]'' for når prosessen er sluttført og allment kjent.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=131–141}}***

=== Grensene mellom norrøn og samisk befolkning ===
Generelt har den norrøne eller håløygske bosetningen vært konsentrert om kyststrøkene, altså på øyer og ved fjordene den og Salangen der de klir mulighetene for jordbruk var best. Klimaet her var mildest, perioden hvor husdyrene måtte være under tak var kortest og jordsmonnet best. Andre gunstige forhold var kort vei til ressursene i havet og til hovedleien. På Helgeland var det liten norrøn befolkning inne i fjordene, mens ved Saltfjorden og videre innover Skjerstadfjorden var det i jernalderen norrøne folk. De mindre sidefjordene som Saltdalsfjorden, Misværfjorden og Beiarfjorden kom det ikke norrøn befolkning før i siste del av vikingetiden. Fjordene fra og med Folda i Salten og videre nordover var bosted for sjøsamer, mens store fjordmunninger som Tysfjord og Ofoten hadde en liten norrøn befolkning.{{sfn|Bratrein|2018|p=53–56}}

Schanche har forsket på hva som avgjorde grensene mellom norrøn og samisk befolkning. Opptil 1980-årene hadde en forutsatt at grensene kun var bestemt ut fra økologiske og klimatiske betingelser, da spesielt hvor langt nord korn kunne dyrkes. Slike begrensinger kunne forklare hvor langt nord og øst den norrøne befolkningen kunne bo. I Nordland og Troms var det dermed den ytre kyststripe som var deres bosetningsområde, her kunne de drive sitt politiske og økonomiske liv basert på gavebytte eller handel innenfor høvdingdømmene. Imidlertid observerte Schanche det paradoksale i at fjorder som Gratangen, Lavangematiske forholdene er gunstige, hadde få spor etter norrøn bosetning. Schanche har dermed argumentert for at grensene også kunne være bestemt ut fra ''kognetiv grenseseting'', altså forhold som har med oppfatninger og vurderinger å gjøre. Senere undersøkelser har også bekreftet dette, og det ser ut til at først rundt 1200-tallet opptrer norsk bosetning inne i fjordene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=77–93}} Uansett er det sannsynlig at samisk identitet var knyttet til å bo i innlandet, mens nordisk identitet var knyttet til å bo på fast på en gård ved kysten.
{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=192–194}}

Andre forhold som gjorde at den norrøne befolkningen ikke stadig utvidet sine territorier nordover og innover i landet, kan være maktpolitisk balanse mellom høvdingene. Høvdingedømmene var hele tiden utsatt for rivalisering og kriger, men allianser ved giftermål og gavebytte hindret politisk og territoriell ubalanse. Om en høvding utvidet sitt landområde, kunne de andre misslike dette og gjennomføre sanksjoner. Et annet forhold kunne vært at tilholdssted var identitetsskapende, slik at forskjellen på «vi» og «dem» over mange generasjoner ble viktig for den norrøne befolkningens oppfatning av grensesetting. Det er også sannsynlig at menneskene hadde oppfatninger om de «andres» land som farlig og at onde makter hold til der. Om en ga seg inn i ukjente fjorder eller inn i landet forlot en den trygge verden.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=77–93}}{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=192–194}}

I jernalderen ser det ut til at møtene mellom samer og norrøne høvdinger kommer i mer faste og ordnede former. I eldre jernalder var det tilfeldige møter for vareutveksling, mens det senere etableres steder med navn «Laberg» i Nordland og Troms. Arkeologer tolker dette som faste møteplasser som tjente som stapelpasser eller plasser for omlastning, fortrinnsvis for pelsvarer. Disse endringene tyder både på økt etterspørsel etter pels i de handelsnettverkene som høvdingene var del av. Høvdingene ønsket også å bygge opp regional makt når det økonomiske overskuddet tillot det, i tillegg til at de fra utlandet hadde fått ideer om  herskermakt og store kongedømmer. Således var årene 800–1200 preget av maktkamp og stridigheter mellom de norrøne høvdingene, noe som til slutt ledet frem til rikssamlingen. Utviklingen førte til mer press mot samen, fordi høvdingene intensiverte utnyttelsen av ressurser fra innlandet. En formoder at dette førte til mindre likeverdighet i forholdet, kontaktene ble hyppigere, men mindre fredelig.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=192–194}}

I Sverige har en siden 1970-årene ment at det kunne ha vært en etnisk grense som gikk mellom Övre Norrland og Mellannorrland. Nord for denne grensen holdt samene til og norrøn befolkning i sør. Blant annet ser en at jordbruk hadde vært drevet i Sør-Skandinaiva i minst 3000 år, men i liten grad påvirket menneskene som holdt til i Norrland.{{sfn|Baudou|1992|p=19–31}} I Norrland var det rundt 500-tallet store likheter mellom samfunnene langs kysten og i innlandet. Begge steder var det en næringstilpasning basert på jakt, fangst og fikse med sesongbasert utnytting. Menneskene i innlandet og kysten den samme materielle og teknologisk basisen, samt lik sosial organisering. Muligens var det heller ingen kulturell eller etnisk forskjell på denne tiden.{{sfn|Bergman|2018|p=77–78}} Det har vært kontakter mot Sør-Skandinavia, men først og fremst har kontaktene gått mot øst, nærmere bestemt dagens Russland og Baltikum. Både kysten og innlandet var involvert i vareutbytte mot øst. Spesielt finner arkeologiene samiske offerplasser med nedlagt metall. Senere på 1300-tallet skjer en svensk ekspansjon med bosetninger inn i samenes områder ved kysten.{{sfn|Baudou|1992|p=145–156}}{{sfn|Bergman|2018|p=78–79}} Helt opp til 1300-tallet betraktes områdene nord for Umeå og Bygdeå som øde trakter. Årsakene til dette var at norrøn befolkning enda ikke hadde bosetninger i regionen og at Bottenviken var tilfrosset minst halve året. Dermed var kolonisering og transport vanskelig, mens forholdene i Nord-Norge var enklere med isfrie fjorder.{{sfn|Fjellström|1985|p=61–62}}

=== Det redistributive systemet ===
Historikerne tror at de norrøne høvdingedømmene fungerte som såkalte ''redistributive systemer'', spesielt har Oder tatt til orde for dette synet. Ressursene blir ledet inn mot det politiske og religiøse sentrum, der noe av overskuddet beholdes og en annen del blir omfordelt blant medlemmene. Det er høvdingen som har ansvaret for ledelsen av systemet. Høvdingen har også politiske og religiøse funksjoner i lokalsamfunnet. Slik sett kan samfunnet oppnå en viss grad av spesialisering fordi ikke alle trenger å produsere alt til sitt eget underhold. Når høvdingen får hånd om ressursene, kan be inn til store gjestebud eller gi gaver, men må også sørge for intern fordeling i samfunnet. Slik kan høvdingen bekrefte sin posisjon i lokalsamfunnet, knytte nye allianser og opprettholde egen makt.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=58–66}} 

Til bakgrunn for dette synet på småhøvdingene ligger spesielt sagaberetningene om håløygske høvdingenes mange aktiviteter. Sagene beskriver alskens produksjon i høvdingenes områder og forbindelser til andre ledere i fjerne områder. Det fortelles også om hvor generøse høvdingene er til både allierte og undersåtter.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=58–66}}

En tror at i alle fall samene ved kysten var tilknyttet høvdingenes redistributive system. Høvdingene mottok samenes jaktutbytte i form av pelsverk og tok seg av den videre eksport til kontinentet og England. Pelsverket ga dem en «utenriksvaluta» som de kunne kjøpe statusvarer i retur for med disse kunne de så opprettholde sin høyere sosiale status.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=58–66}}

=== Stallotuftene ===
Arkeologer har viet mye oppmerksomhet mot en type tufter (merker og voller i jorden etter hus) som er funnet langs Kjølen, både på norsk og svensk side. En finner disse såkalte stallotuftene over tregrensen, mellom 550 og 850 meter over havet, helt fra Frostviken til Devdisdalen. De er runde eller ovale med en diameter på mellom 4 og 6 meter og med nedsenket gulvflate. Flere slike tufter kan finnes på samme sted og lagt i rekke, men sjeldent mer enn åtte enheter. En har diskutert om disse enten er rester etter fangst drevet at norrøne folk fra kysten i Nord-Norge. Det kan ha vært samiske sommer- og høstboplasser for villreinsjakt som økte i perioden 800–900 eller om samene har hatt disse som boplasser i forbindelse med etablering av tamreindrift.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=93–103}}{{sfn|Storli|2006|p=25–27}}{{sfn|Baudou|1992|p=19–31}}
I Ottars beretning fra slutten av 800-tallet er tamreinsdrift også nevnt.{{sfn|Hætta|2002|p=31–32}}

Arkeologen Inger Storli har undersøkt stallotufter i [[Lønsdalen]] i Nordland, som hun argumenterer for er boplasser i forbindelse med tidlig tamreindrift. Tidligere brukte svenske reindriftssamer høyfjellsområdene til sommerbeite, og med tamreindrift fikk en behov for nye beiteområder.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=93–103}}  

Storli mener at om stallotuftene var ment for jakt, ville samiske tabuforestillinger ikke tillatt kvinnelig tilstedeværelse. Imidlertid er det inndelinger av stallotuftene som tyder på at kvinner var tilstede, dessuten har en funnet gjenstander som spinnehjul. Kvinnene ville ha oppgaver som melking i forbindelse med tamreindrift. Andre har derimot argumenter for at kvinner var tilstede, men at om det var en jaktplass, så behøvde kvinnene ikke å ha vært med i selve jakten. Et argument er at intensivering av reinfangsten ga behov for kvinnenes deltagelse. Andre forskere mener at stallotuftene var fangstboplasser som kan ha vært benyttet av samer fra fjordområdene i Norge. Årsaken er at undersøkelser av rester etter menneskene tyder på at de spiste marin mat.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=93–103}}{{sfn|Ojala|2009|p=165–168}}

I det store og det hele var det i løpet av yngre jernalder og tidlig middelalder økt utbredelse av tufter og fangstgroper, noe som tyder på sterkere ressursutnyttelse av rein, og muligens småvilt. Bakenforliggende årsak mener en kan være større europeisk etterspørsel etter skinn. Dette har også gitt behov for bedre merking av territoriene. Over hele Fennoskandia kan en se sterkere markering av tufter og ildsteder i rekkeform. Den samiske kulturen blir også mer likeartet i denne perioden. Om samene begynte med tamreindrift så tidlig er derimot usikkert. Selv om de kun drev med reinsjakt, hadde de uansett noen få reinsdyr som de brukte som lokke-, kløv- og trekkdyr.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=93–103}}{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=212–215}}

Stalloboplassene går ut av bruk i løpet av senmiddelalderen, dette gjelder både i Norge og Sverige. Ved Lule älvdal avtar bruken gjennom 1300-tallet og opphører helt på midten av 1400-tallet. Så tas de igjen i bruk på midten av 1600-tallet.  Samme mønster er sett i Lønsdalen. En hypotese for denne lange brakperioden er at svartedauen førte til en krise for de vestsamiske samfunnene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=201}}

=== Konflikt eller harmonisk sameksistens? ===
Den finske historieprofessoren Kyösti Julku (1931–2007) var pådriver for økt interesse for samisk historie i Finland, i 1968 gikk han så langt som å snakke om et folkemord på samene. Den norske etnografen og arkeologen [[Gutorm Gjessing]] (1906–1979) startet et arbeid med å kartlegge norsk kolonialisme blant samene i boken ''Norge i Sameland''. Han mente at kolonialismen hadde startet allerede i jernalderen. I Sverige sammenlignet historikeren Magnus Mörner (1924–2012) samenes opplevelser med det urbefolkningen i Amerika ble utsatt for. Den radikale samiske bevegelsen som oppstod på slutten av 1960-årene sammenlignet samenes fortid med undertrykte urbefolkninger andre steder i verden. Konsepter fra kolonisering og imperialisme fra venstresidens diskurs ble dratt inn i historieforståelsen, i tillegg oppfatninger fra menneskerettighetsbevegelsen i Nord-Amerika og andre bevegelser.<ref name=Lehtola2015>{{Kilde artikkel | forfattere =  Lehtola, Veli-Pekka | tittel = Sámi Histories, Colonialism, and Finland | publikasjon = ARCTIC ANTHROPOLOGY | år =  2015 | bind = 52 | hefte = 2 | sider =  22–36 | doi = 10.3368/aa.52.2.22  | url = http://aa.uwpress.org/content/52/2/22.refs | format= | ISSN = 0066-6939 }}</ref>

Senere forskning endret syn og mente at samene ikke var hjelpeløse ofre for ubarmhjertig utbytting eller kolonialisme. Med økt forskningsinnsats, blant annet med samiske forskere, ga en utvikling der samene i økende grad ble sett på som subjekter for egen historie, med en egen rolle og strategier.
<ref name=Lehtola2015/>

Mens historieforskningen i 1960-årene ment en at norrøne høvdinger utnyttet samene med skattelegging og plyndringsraid, skjedde en gradvis endring utover i 1970-årene. Tolkningen gikk mer i retning av at samer og norrøne folk levde og samarbeidet mer harmonisk. Forskningen la fra da av vekt på vennskapsallianser og likeverd, og at de to gruppene utnyttet forskjellige ressurser som ikke utgjorde en trussel for hverandre. Argumenter for dette synet var blant annet at samene var svært godt kjent i landskapet og om noen ville fare frem med vold, ville de kunne gjemme seg bort i det store og neste folketomme landet. Om de virkelig ble utsatt for vold og urett over lengre tid ville de hold seg lang unna de norrøne befolkningene. Å underlegge seg samene i et enkelt militært slag ville vært umulig, men om samene valgte geriljakrig kunne de ha hindret norrøn bosetning. På lang sikt ville en slik strategi vært lite holdbart, dette fordi samisk nomadisk livsførsel ikke var forenelig med et stort befolkningstall.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=194–197}}

Nyere forskning har gitt argumenter for at forholdet mellom de etniske gruppene ikke var fult så harmonisk. De norrøne høvdingene var politisk og økonomisk dominerende, og behov for nytt land presset samene fra deres tidligere områder. Imidlertid finnes det tegn på at samene kunne sette hardt mot hardt. Kanskje til og med selv tatt kontakt med høvdingene for samarbeid og selv utvidet sine områder ut mot kysten. Noe som tyder på dette er grensemarkeringer med edelmetall, gravplasser og faste boplasser. Historikere underbygger dette med at samene både kunne ha hatt strategiske ledere og en form for militær organisering. En tror derfor at den samiske kulturen faktisk ble styrket i møtet med de norrøne folkene. Blant annet dukker det opp mange nye kulturuttrykk som rikt utstyrte samiske graver med kostbare gjenstander fra denne tiden.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=215–216}}

==== Ottar fra Hålogalands beretning ====
Samene selv hadde maktpotensiale i form av fangstproduktene de skaffet tilveie og som høvdingene var avhengige av å få solgt.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=58–66}} [[Ottar fra Hålogaland]] forteller om årlige handelsekspedisjoner med samene, såkalt ''finneferd'', som skulle ha vært godt utviklet på 800-tallet. Historikere har diskutert om det først og fremst ble kjøpt og solgt varer mellom de norrøne kongene og samene, eller om det er snakk om skinn og pelsverk betalt som skatter. I manuskriptet fra rundt 890, der Otter beretter for den engelske kong Alfred den store, er begrept ''gafol'' benyttet, og som kan oversettes til tributt, betaling, skatt (''finneskatt''). En skatt vil i denne sammenhengen si innbetaling under tvang og uten noen motytelser.{{sfn|Bratrein|2018|p=65–69}}{{sfn|Bratrein|2018|p=168–172}} Ottar forteller at de betaler etter sin stand, og de som betaler inn mest gir femten mårskinn, fem reinskinn, ett bjørneskinn og en kofte av oter eller bjørneskinn. Det ble også avlevert store mengder dun og skipstau. Alt dette var ettertraktede varer, både i Skandinavia og på kontinentet. Allikevel kan det mest verdifulle ha vært hvalrossens støttenner. De er rundt en halvmeter lange og egner seg til utskjæringer på samme måte som elfenben fra elefanter. Elfenben var svært høyt verdsatt for produksjon av luksusgjentander for de europeiske hoffene. Uten at en vet det med sikkerhet, regner historikere det som sannsynlig at slike støttenner ble eksportert fra Finnmark, spesielt etter 850.{{sfn|Storli|2006|p=27–32}}

Ottar fortalte om de varene som ble sendt med skipene sørover, men sier ikke noe om hva som ble transportert i retur. Imidlertid viser de arkeologiske undersøkelsene av gravplasser store mengder med importerte gjenstander som smykker og våpen. Spesielt har utgravningene fra høvdingsete [[Borg (Vestvågøy)|Borg på Vestvågøy]] vist en omfattende rikdom i form av gullgjenstander og fint dekketøy av importert glass og keramikk.{{sfn|Storli|2006|p=21–23}} For øvrig fortalt Ottar at han har dratt nord og øst for Nord-Norge, helt til Kvitsjøen. På hele sin vei ditt, hadde han truffet samiske fiskere og jegere.{{sfn|Kent|2018|p8–10}}

En annen som krever inn skatter fra samene er [[Torolv Kveldulvsson]], omtalt i [[Egils saga]], som er ''konguns syslu'' ([[sysselmann]]) på vegne av kongen. Det fortelles at Kveldulvsson hadde med seg 90 mann på sin ferd til Finnmark, varer for å bytte med samene og at det ble krevd inn skatter og hold handelsstemner. Alt gikk for seg minnelighet og vennskap, sier sagaen. Imidlertid tolkes beskrivelsene til at det på den ene siden var fredelig handel, og på den annen trussel om voldsbruk.{{sfn|Fjellström|1985|p=55–59}}{{sfn|Berg|2003|p=26–27}}

«Finneskatten» ble omgjort til et kongelig privilegium (ordinær skatt) først på 1100- eller tidlig 1200-tall.{{sfn|Storli|2006|p=35–37}} Denne skatten skulle betales av samer helt fra «Umeyarsund» (Vennesund i Sømna) og notdover. Denne skatten gjorde at det oppstod en konflikt med russiske kjøpmenn i Novrogrod-republikken, som også mente at de hadde rett på skatter fra samene.{{sfn|Kent|2018|p8–10}} Finneskatten utgjorde da en verdi som muligens var ti–tolv ganger høyere en verdien av skatt innkrev fra bøndene i Sør-Norge. Bøndene i sør betalte sine skatter i form av matvarer med kort holdbarhet. «Finneskatten» representerte derimot gjenstander med høy verdi som kunne eksporteres over lange avstander. De kostbare varene gjorde det mulig for stormennene i Hålogaland kunne hevde seg blant eliten langt borte fra Nord-Norge, samt at de fikk tilgang til de overordnede økonomiske systemene i Europa.{{sfn|Storli|2006|p=27–32}}{{sfn|Storli|2006|p=35–37}}

Arkeologer som Odner og [[Marte Spangen]] (1977–) har påpekt forhold som taler mot at det var en slik skatt, blant annet at samene mange steder lett kunne stikke seg vekk. Et annet problem med en skatt er at den bare vil omfatte en del av produksjonen, og både kjøper og selger har interesse av å få avsetning på hele produksjonen. Det kan også ha eksistert et pelsmarked med oppkjøpere fra både øst og vest, ikke et norrønt pelsmonopol som må forutsettes ved skatt. Arkeologiske funn bygger opp om denne oppfatningen, både at pelsverkene og andre varer ble godt betalt og at samene kunne velge mellom norrøne og østlige oppkjøpere. Et annet argument som Odner trakk fram, var at de norrøne folkene var fleksible nok til at de med enkelhet kunne ha utnyttet de samme ressursen som samene. Imidlertid skjedde ikke dette fordi høvdingene beskyttet den samiske produksjonen og sørget for å hindre norrøn bosetning i de samiske bosetningsområdene. Samhandlingen mellom håløyger og samer var først og fremst gjensidig.{{sfn|Bratrein|2018|p=65–69}}{{sfn|Storli|2006|p=35–37}}

Historikeren Lars Ivar Hansen (1947–) har tatt til orde for at de håløygske høvdingene kan sees på som ledere av et salgs- og forsynings system for samene, på samme måte som [[Nordlandshandel|bergenshandelen]] flere hundre år senere fungerte for sjøsamene.{{sfn|Storli|2006|p=35–37}} Høvdingene ga samene vern og forhindret at den norrøne befolkningen skulle trenge inn i samenes territorier. Samene skaffet verdifulle varer basert på jakt som skaffet høvdingene makt og prestisje, mens samene fikk nødvendighetsvarer. Dette er kjent som det redistributive system.<ref name=HE/>

En annen viktig kompetanse samene hadde var skipsbygging. Muligens har de også deltatt i norrøne krigerfølger.{{sfn|Bratrein|2018|p=62–63}}

==== Samene hevder rett til landeiendom ====
Arkeolog Eirin Holberg og historikker Merete Røskaft har i bind 1 av ''Nordlands historie'' fra 2015 hevdet et mer konfliktfylt forhold mellom norrøn og samisk befolkning enn hva mange andre forskere har gjort siden 1990-årene. Mange forskere peker på blandingsgraver med gjenstander både med norrøne og samiske tilknytning, som trekkes frem som eksempel på allianser og giftermål mellom de etiske gruppene. Men Holberg og Røskaft mener det er påfallende at de norrøne gjenstandene er underrepresentert i slike gravfunn. Dermed var kanskje ikke relasjonene så gjensidige som andre forskere vil ha det til. De mener at det gikk for seg en norrøn ekspansjon inn i samiske områder i vikingtide og middelalder, men at samene også utgjorde en motmakt. Enkelthendelser der for eksempel noen få samer setter seg til motverge kan ikke finnes i arkeologisk materiale. Imidlertid mener de at offerfunn i Nord- Sverige av mange pilspisser kan tyde på økt bevæpning blant samer, det samme med offerfunn av sverd fra 700- og ett annet fra 1000-tallet i Troms. Hypoteser for dette er at de militært hadde fordel av å kjenne landskapet, kunne gjøre raske angrep og trekke seg hurtig tilbake og forsvinne i landskapet.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=194–197}}

Fra vikingtiden er det i store deler av Norden og områdene rundt funnet såkalte ''sølvskatter'' i jorden. Disse består av hals- og armringer, mynter, spenner, barrer og opphakkede sølvbiter. Fra Nord-Norge kjenner en til 20 sølvskatter som for det meste består av halsringer.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=77–93}} Gjenstandene som er funnet i Norrland har sitt opphav fra Norge, Mellansverige, Tyskland, Finland, Baltikum og Russland, samt lokalt.{{sfn|Baudou|1992|p=145–156}} Disse funnene er i Nord-Norge for det meste gjort i utkanten av de norrøne bosetningsområdene og i tilknytning til finnefjorder (fjorder der samer holdt til). Også i andre deler av Norden ser det ut til at de fleste sølvskatter ligger i grenseområdene mot samiske regioner. En tror derfor at sølvskattene representerer grensene mellom gruppene. Høvdingdømmene og samene kom under sterkt press mot slutten av vikingtiden, og sølvskattene kan ha vært felles markeringer i en tid der grensene overtredes. Slik kan markeringene vært rituelle markeringer å konsolidere grensene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=77–93}} Fra Island forteller ''[[Soga om svarvdølane]]'' om at menn i landnåmstiden markerte eiendomsretten til land med sølgsktatter i grensepunktene, praksisen kunne derfor også vært brukt i Nord-Norge.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=199–205}}

Spesielt i Sør-Salten har en funnet edelmetalldeponier som har vært strategisk plassert i landskapet. De første har vært plassert uten ved kysten, og etter som hunderårene har gått har det blitt etablert nye deponier stadig lengre inn i landet. Det finnes to hovedtyper; samiske og norrøne, men rundt om i Nord-Norge finner en også blandinger. Ut fra arkeologiske tolkninger mener en at nedleggelsen av skattene var del av et politisk og relgiøst ritual der begge parter deltok. Vider kan det tyde på at norrøne og samiske representanter forhandlet og at det var en viss maktbalanse. På lang sikt var det dog de norrøne høvdingene som fikk overtaket.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=199–205}} 

En lignende måte å markere grenseområder var å legge de dødes gravplasser til strategiske steder, spesielt steinurer i relasjon til norrøne gårder. Disse samiske gravplassene kalles ''urgraver''. I Nordland fylke dominerer norrøne kulturminner vest for urgravene, mens østenfor er det de samiske som dominerer. Holberg og Røskaft skriver at budskapet med disse var sterkt: «Her gravlegg vi våre døde, dette er landet til forfedrane våre og dermed vårt land.»{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=206–207}}

I Saltdal etableres det [[Kvernsteinsbruddene i Saksenvik og Setså|kvernsteinsbrudd i Saksenvik og Setså]] på 800-tallet. Det er få arkeologiske funn fra jernalder i disse områdene, noe som tolkes dithen at gårdene i forbindelse med denne aktiviteten er nyryddinger som den norrøne befolkningen står bak. Holberg og historiker Knut Dørum argumenterer for at disse kvernsteinsbruddene har hatt et så stort omfang og innbrakt store inntekter, at handel med pelsverk ble underordnet i Sør-Salten. Kvernsteinbruddene, mener de, var organisert av norrøne stormenn i vikingetid og aktiviteten førte til norrøn besetningsekspansjon innover i tidligere samiske områder i innlandet.<ref name=HE>{{Kilde artikkel | forfattere = Holberg, Eirin og Dørum, Knut  | tittel = Norrøn ekspansjon og samisk motmakt i Sør-Salten ca. 600–1350 | publikasjon = [[Historisk tidsskrift]] | år = 2021 | bind = 100  | hefte = 3 | sider = 204–221 | issn = 1504-2944 | doi = 10.18261/issn.1504-2944-2021-03-02 | url = https://doi.org/10.18261/issn.1504-2944-2021-03-02 }}</ref>

I Beiarn og Misværdalen har en funnet tufter av noen små gårder som er samiske. Gårdene fra 1000-tallet tyder på at noen samer valgte å bli bofaste og nærmet seg en norrøn levemåte. Imidlertid har gårdene særtrekk som skiller dem fra den vanlige norrøne gårdene, noe som viser beboernes tilknytning til samisk kultur.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=207–208}} Årsaken til at samene ble bofaste på denne måten var at de ville stå langt sterkere enn om de flyttet rundt. I Nordland finner en ikke bare noen samiske gårder, men fra slutten av vikingtiden hele samiske bygdesamfunn. På denne måten fant samene seg til rette med å utnytte en rekke forskjellige nisjer og tilpasse seg norrønt levevis, dermed kunne de både stoppe norrøn fremrykking og konkurrere om viktige ressurser. I Misvær hadde de endog anlagt et stort skifer- og klebersteinsbrudd, noe som var verdifullt å selge både til norrøn og samisk befolkning.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=209–212}}

Selv om Holberg og Røskaft hevder at forholdene mellom samisk og norrøn befolkning var mer konfliktfylt enn flere andre historikere og at de norrøne høvdingene stadig gjorde landnåm i samiske områder, så peker de også på at samene selv kunne kunne ta en offensiv rolle. De kunne selv ha innledet kontakt for samarbeid, i tillegg til at de ekspanderte utover mot kysten.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=215–216}}

Etter jernalderen, da den norske rikssamlingen var fullført, minket betydningen av den samiske pelsdyrjakten. Årsaken er at etterspørselen i Nord-Europa gikk ned. En viss betydning hadde pelsverkene fortsatt, det viser mengden av norske mynter i Nord-Sverige. Det som imidlertid kom til å få betydning for samene var at den norrøne politiske ledelsen fikk enda større interesse av å få kontroll over landområdene i innlandet. Kongemakt og aristokrati måtte hanskes med befolkningsvekst, dermed var nytt land for etablering av nye bosetninger et stadig behov. Nye gårder og bosetninger byttede også nye skatteinntekter fra undersåtter og leilendinger.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=215–216}}

==== Kulturell og språklig utveksling ====
I sagalitteraturen er det en gjennomgående positiv omtale av samene. De har vært oppfattet som utkantfolk med et levesett forskjellig fra den norrøne befolkningen, men allikevel er det beretninger om at folkeslagene samhandlet. Snorre forteller om da Sigurd Slembe var i gjestebud hos samene: «Godt var det i gamma, då vi glade drakk og kongssonen glad gjekk mellom benker.» Giftemål mellom samer og norrøne menn var helle ikke uvanlig, best kjent er giftermålet mellom Harald Hårfagre og [[Snøfrid Svåsedatter]] fra Oppland. Delvis forteller sagaen at samene og jotnene hadde felles opphav. Ellers er stereotypien om samene at de var gode på ski, flinke jegere, skipsbyggere og magikere. At begge gruppene hadde mange lånord fra hverandre kan tyde på en viss tospråklighet i blant dem.{{sfn|Bratrein|2018|p=70–76}} Et annet eksempel på samarbeid er indikasjoner på at samer utvandret til Island sammen med norrøne menneskene.{{sfn|Zachrisson|1997|p=144–148}}<ref>{{Kilde bok | forfatter= Dennis Moos | tittel= FINNAR Á ÍSLANDI – Samiske spor i det islandske arkeologiske materiale fra landnåmstid (Mastergradsoppgave i arkeologi) | utgivelsesår= 2013 | forlag= Universitetet i Tromsø | isbn= | url=https://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/5525/thesis.pdf;jsessionid=AD7D373F9CA8317ECC30645B6176B291?sequence=1 }}</ref>

Samenes sagn forteller om svært traumatiske opplevelser med østlige pelshandlere, som kvener, tsjuder og karelere. Det er ikke kjent at samiske sagn forteller om uhyggelige erfaringer med nordmenn, men muligens kan det uforklarlige samiske begrepet ''stallo'' ha en slik sammenheng.{{sfn|Bratrein|2018|p=70–76}}<ref name=Kusmenko/>

Forskerne tro nå at forholdene mellom samene og de norrøne samfunnene i jernalderen kan ha vært mer preget av samarbeid, enn en har trodd tidligere. Oder har pekt på at samene har fylt spesialistfunksjoner i innenfor handelssystemet som jernaldersamfunnene hadde nytte av. For samene kunne det vært gunstig at de kunne «leve ut» sin foretrukne sosiale og kulturelle tilpasning. Oder hevder at det var på grunn av, og ikke på tross av, kontakten med utenforliggende samfunn at samene i lang tid bevarte sin sosiale og kulturelle form.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=58–66}} For utviklingen av den norrøne overklassen i Nord-Norge i jernalderen og i tidlig middelalder, var handel var samisk pelsverk meget viktig.{{sfn|Bratrein|2018|p=67–77}}

[[Fil:Karl Bernhard Wiklund.JPG|mini|[[K.B. Wiklund|Karl Bernhard Wiklund]] skal ha uttalt i 1898: «[…]Lapska innehåller nämligen en mycket stor mängd låneord från de nordiska språken, av vilka låneord de äldsta ovillkorligen måste vara lånade redan i urnordisk tid, dvs under tiden före ca 700 år efter Kristus. Dessa urnordiska låneords mängd visar, att lapparna redan vid denna tid måste ha stått i en mycket intim beröring med skandinavierna, så intim, att de båda folken bör ha bott i hvarandras omedelbara närhet och icke endast kommit i beröring med hvarandra under några sällsyntare handelsresor e dyl.»<ref name=Kusmenko/> ]]

I samiske språk er det rundt 3000 lånord fra skandinaviske språk, der mange av disse ble tatt opp den fellesskandinaviske perioden 550–1050. Samisk innflydelse på de skandinaviske språkene ble i stor grad vurdert som helt utelukket av de tidlige språkforskerne på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Stigmatiseringen og deres lave sosiale status i denne tiden førte til en ekstrapolering av da datidens oppfatninger langt bakover i tiden. En har også ment at alt i samisk religion var overført fra norrøn mytologi. Imidlertid viste senere forskning at kulturimpulsene i stor grad også gikk fra samene til skandinavene. I perioden 550–1050 gjennomgikk de skandinaviske språkene store endringer, og språkforskere mener at en del av de grammatiske endringene skyldes påvirkning fra samiske språk.<ref name=Kusmenko>{{Kilde artikkel | forfattere = Kusmenko, Jurij | tittel = Sámi and Scandinavians in the Viking Age | publikasjon = Approaching the Viking Age. Proceedings of the International Conference on Old Norse Literature, Mythology, Culture, Social Life and Language | år = 2009 | bind =  | hefte = | sider = 65-94 | doi =  10.15388/ScandinavisticaVilnensis.2009.2.5 | url = https://www.researchgate.net/publication/335264551_Sami_and_Scandinavians_in_the_Viking_Age | format= | ISSN = }}</ref>

I den norrøne litteraturen og i runeinskripsjoner er det mange forekomster av personnavn sammensatt av komponenten ''finn'', som ''Finnbogi'', ''Finnulfr'', ''Finnbjǫrn'', ''Þórfinnr, Þórfinna'', ''Gúðfinnr'', ''Hróðfinnr'', ''Finnbjǫrg''. En har også det gamelengelsek navnet ''Merefin'' og det gamle frankiske navnet ''Fingast''. Disse navnene ble gitt til barn av skandinaviere og adnre folkeslag, og det synes utelukket at en ville kalle dem opp med navn avledet av ordet for samer om de var stigmatiserte. Derimot når begrepte ''lapp'' kom i bruk om samer på 1200- og 1300-tallet, har en ingen eksempler på personnavn som korresponderer med ''lapp''.
<ref name=Kusmenko/>

I tillegg hadde samene magiske kunnskaper som de norrøne folkene verdsatte høyt. En har kjennskap til at samene kunne bistå med helbreding, rådgivning og at de kunne lære bort kunnskaper innenfor magi. Før kristendommen ble innført regner en med at samer og norrøn befolkning delte en del fundamentale religiøse oppfatninger. Dette ga større gjensidig respekt og forståelse, men kom i motstrid da kristendommen ble innført blant de norrøne folk.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=58–66}} Samene ble oppfattet som gode spåmenn, noe som de norrøne folkene var svært opptatt av. Samer er omtalt som rådgivere for gudene, for eksempel Odin som spør samen Rosstjuf om råd for hvordan drapet på sønnen Balder kan hevnes. Også historiske personer spør samene om hjelp, blant annet spør Harald Hårfagre en same fra Hadeland om råd. Imidlertid ender denne praksisen utover på 1200-tallet, ettersom Eidsivating- og Borgartinglovene hadde uttrykkelig forbud mot å gå til samene for å be om denne typen hjelp. Samenes kompetanse som dyktige smeder ble også oppfattet som å ha forbindelse med det magiske. Med introduksjonen av kristendommen endret de norrøne folkene den positive oppfatningen av magi til noe negativt.<ref name=Kusmenko/>

Et annet skifte som skjer utover på 1200-tallet er at det nøytrale ordet «finner» mer og mer byttes om med det mer nedsettende ordet «lapper», som betyr ''fille'' og ''tosk''. Tidligere forskere på 1800- og tidlig 1900-tallet hadde latt merke til den positive omtaler av ''finner'' i norræn litteratur, men de mente at ''finner'' var en ukjent stamme av germansk opphav.<ref name=Kusmenko/>

De tre norrøne gudene Tjatse, Skade and Ull mener blant annet den russiske språkforskeren og skandinavisten Juri Kusmenko, er opprinnelige samiske guder. Tjatse miner om den samiske guden for fisking, ''Tjatsiolmai''. Skade var skigudinne, egenskaper som ble forbundet med samer, i tillegg til at hun hadde samme ferdigheter som den samiske guden ''Juxakka''. Videre var ull en mannlig skigud, med samme egenskaper som den samiske skiguden ''Leibolmai''. En regner med at samene hadde stor påvirkning for skandinavenes interesse for vinterjakt, ski og fisking, dessuten var skiløping noe de hadde lært av samene.<ref name=Kusmenko/>

=== Næringveier og bosetning i innlandet ===
I Norrland skjer det en økonomisk spesialisering blant fangsamfunnene i tiden fra år 1500 til 0 før Kristus. Tidligere hadde fangsamfunnene her vært mer stasjonære og drevet med utnyttelse av elg, men så går en mer over til reinfangst og mobil bosetning. Flyttemønstrene går fra vinterboplasser i innlandet til sommerboplasser i lave fjellområder. Reinfangst ble drevet i skogene eller lavere fjellområder. Fra 500- eller 600-tallet skjer en intensivering av jakten med utstrakt bruk av fangstgroper. Det er også funnet spor etter lette torvgammer eller telt, med pass til to til fire personer.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=93–103}} 

Gjennom hele historien har kontakten mellom innlandet og kystområdene i nordlige deler av Bottenviken vært viktig. I tillegg har det vært kontakt mellom disse samfunnene og fjerne. I århundrene etter Kristi fødsel ser en at Norr- og Västerbottens innlands- og kystområder har inngått i et handelssystem. Tidligere var lokalt produsert keramikk viktig, men i denne tiden blir den erstattet av gjenstander av metall eksportert fra fjerne strøk i øst. Rundt 800-tallet var Birka i Sverige, Hedeby i Danmark og Kaupang i Norge blant de viktigste handelssteder. For den østlige rettede handelen var Novgorod viktig. Fra slutten av 900-tallet tok Sigdtuna over som det viktigste handelsstedet i Sverige, samtidig som kontakter mot slaviske og russiske handelsnettverk fikk større betydning. I løpet av 1100-tallet endres bildet på nytt og da var det Hanseatene som tok over som viktigste handelspartner.{{sfn|Bergman|2018|p=53–54}}

Gjennom jernalderen oppstår det i Norrland en stadig mer intens utnyttelse av ressursene. Samtidig skjer det en avgrensning av territoriene. Tidligere var territoriene store og ikke særlig klart definerte, men i perioden blir disse både mindre og klarere definert. En tror at dette dannet grunnlaget for de historisk kjente inndelingene i ''siida-territorier''. Fra 700- og 800-tallet blir jaktlagene større og mer omfattende organisert. I denne tiden blir også treløse høyfjellsområder tatt i bruk som jaktmarker for villrein. Arkeologer finner tufter, fangstanlegg og kokegroper i høyfjellet fra denne perioden.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=93–103}} Anleggens størrelse viser at de må ha hatt stor betydning, noen anelgg har flere hundre fallgraver og spesielt i Varanger har en funnet anlegg med tudenvis av slike graver.{{sfn|Berg|2003|p=24–26}} Fra 1000-tallet var det etablert tre kulturformer i regionen, nemlig den eldgamle jeger- og fangstkulturen, fastboende jordbrukere og nomadiske reingjetere med små flokker i skogslandet.{{sfn|Baudou|1992|p=19–31}}

''Siida'' er en betegnelse på samiskem «lokalsamfunn». Disse hadde sine bruksområder, kalt siidaområde. Til hver siida hørte en egen forsamling med valgt «styre» (''norraš'') og en formann (''oaiveolmmái''). Styrets oppgaver var å dele jaktutbytte, megle i tvister og representere siidaen utad, blant annet hevde dens rettigheter utad mot andre grupper.{{sfn|Berg|2003|p=27–28}}

Veidefolk som ikke driver jordbruk har ikke behov for privat eiendomsrett til landområder, og samene hadde felles eiendomsrett til områdene. Eiendomsretten kan ansees kollektiv, noe som var nødvendig fordi ressurser som fisk, dyr, pelsdyr og bær er ulikt fordelt innenfor et området. Inndeling i teiger vil være vanskelig og om et område skal gå i arv vil det for hver generasjon bli delt opp i stadig mindre deler. En annen forhold er at tamreinsdrift, som senere ble utviklet med forflytninger vil bli vanskelig.{{sfn|Hætta|2002|p=37}}

Reinsdyr har vært i bruk av folk i nordre deler av Fennoskandia gjennom historien, både som jaktbytte, tamme dyr brukt til å lokke til seg ville rein under jakt, til transport og for melking. Reinen har egenskaper som gjør at menneske og dyr har utviklet sterke bindinger over lang tid. Folk i nord lærte tidlig å utnytte rein og deres svært gode egenskaper når det gjelder tilpasning til hardt klima, kort vekstsesong og lange vintre. Om vinteren overlever de på siste sommersesongs vegetasjon eller på lav som de finner under snøen ved å grave med hovene. Rein er også lett å temme, på grunn av gunstig sosial struktur, toleranse og fleksibilitet for nye vaner og mat, mulighet for redusert fluktrespons og toleranse for mennesker. Spørsmålet om når i historien rein ble domestisert diskuteres, men den tidligste skriftlige omtalen av tamme reinsdyr er fra 890 etter Kristus.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=158–160}} De tidligste arkeologiske sporene etter tamrein går tilbake til 800- til 1000-tallet.{{sfn|Bergman|2018|p=66–71}} Selv etter at menneskene greide å temme rein, fortsatte de å jakte på de ville dyrene.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=158–160}}

I tidlige tider var reindrift en mindre del av husdyrholdninger basert på jakt og fangst. De fleste  hadde noen få rein som de brukte til transport og til å dra sleder. De tamme rinene ble brukt til å lokke til seg ville dyr som kunne nedlegges.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=158–160}}

=== Jernutvinning på Nordkalotten ===
Uten at arkeologene kan forklare helt hvorfor, var jernproduksjonen generelt av lite omfang på hele den nordre del av Fennoskandia i jernalderen og middelalderen. En tror ikke at mangel på naturressurser var årsaken, da tilgang på egnet myrmalm fantes. Kunnskapen om jernutvinning var også kjent, da det er funnet sprede forekomster av jernvinner. En teori er at sosioøkonomiske forhold gjorde at menneskene på Nordkalotten avsto fra denne aktiviteten, selv om de hadde behov for jern. Arkeolog Lars Stenvik har foreslått at manglende jernproduksjon i Nord-Norge kunne skyldtes at de sørnorske jernprodusentene sørget for at kunnskapen ikke skulle bli kjent. Det ville være i deres interesse at kunnskapen ikke ble spred, slik at de kunne ha ubegrenset tilgang til markedet i nord. Et annet forhold er at de nordnorske stormennene heller ikke ville ha noen fordel av lokal produksjon. Det ville svekket deres kontroll med handelen med jern fra sør og eksport av prestisjevarer som pels, hvalrosstenner, jaktfalker, samt tran og olje fra sel og hval. Nordnorske handelsfolk ville derfor ha all interesse av å undertrykke tilløp på lokal jernproduksjon.<ref name=JR>{{Kilde bok  | forfatter= Jørgensen, Roger | artikkel= Forhistorisk jernproduksjon i Nord-Norge – få, enkeltstående eksperimenter eller toppen av et isfjell? | redaktør= Rundberget, Bernt, m.fl. | utgivelsesår= 2013 | tittel= Ovnstypologi og ovnskronologi i den nordiske jernvinna. Prosjekt – Jernvinna i Oppland – Symposium på Kittilbu 16.-18. juni 2009, artikkelsamling  | bind=  | utgave=  | utgivelsessted=  | forlag= Portal forlag | side= 73–82 | isbn= 9788292712979  | url= https://app.cristin.no/results/show.jsf?id=1052272 }}</ref>

Det er ikke funnet noen spor etter jernutvinning i de samiske kjerneområdene Nord-Troms, Finnmark og Kolahalvøya, men menneskene der hadde tilgang til jern allerede rundt 600 år før Kristus. En hypotese er at det var en etnisk arbeidsdeling. Det vil si at samene anså jernutvinning som noe «de andre» drev med, altså de norrøne folkene. Dermed kunne jernproduksjon for samer innebære å krysse etniske skillelinjer, og reist tvil om hvilken etnisitet gruppen tilhører. Imidlertid har en funnet anlegg for jernproduksjon i Nord-Finland og Nord-Sverige som kan ha vært etablert og operert av mennesker som etnisk og kulturelt stod nært samene i Nord-Troms og Finnmark.<ref name=JR/>

Arkeologer mener at jernutvinning var en teknologi under utvikling i Russland allerede 1800 år før Kristus, og at kunnskapen sprede seg til Sverige senest 800 til 500 år før Kristus. Jernutvinning fikk stor økonomisk betydning. Jern var tilstede lokalt i form av myrmalm, furuskog ga brensel til smelting og til og med vinteren ga fordeler, ved at jernmalen kunne transporteres over frosne innsjøer og myrer. I Sverige ble jernutvinning for eksport en viktig aktivitet i sørlige deler av Nordland, i Dalarna og Jemtland rundt 400-tallet og utover.{{sfn|Broadbent|2010|p=165–166}}

I Nord- og Øst-Finland er flere anlegg for jernproduksjon registrert og utgravd. Disse anleggene viser likehetstegn med tilsvarene anlegg i Karelen og i Baltikum.<ref name=JR/> Den svenske arkeologen Ingrid Zachrisson (1936–) foretok i 2006 en oppsummering av stedene i Sverige der det foreligger beviser for samisk jernproduksjon, nemlig i Jemtland, Herjedalen, nordre dele av Dalarna, vestre Helsingland og Medelpad. Smiene var hytter med spesielle ventilasjonssystemer og muligens blåsebelger satt opp utenfor. Det ble produsert bruksgjenstander av høy kvalitet, i tillegg til dekorative gjenstander.{{sfn|Broadbent|2010|p=168–171}} 

Flere av anleggene for jerntilvirkning i Sverige var smier, men de fleste var ikke det. Dermed har en sett for seg at jernslag ble lagt i ildsteder på grunn av magiske egenskaper. En var opptatt av omforming ved oppvarming, dessuten har en funnet jernslag i graver fra jernalderen. Den nordiske guden [[Volund smed]] kunne omforme seg til sjaman og dermed være mellommann for guder og mennesker.{{sfn|Broadbent|2010|p=168–171}} En ser for seg at metallurgi må ha vært en viktig formativ del av samiske [[etnogenese]]. Ild og metallfremstilling var den mest transformerende teknologi i forhistorisk tid, og er sett i sammenheng med sjamanisme, seremonier og ofringer.{{sfn|Broadbent|2010|p=165–166}}

=== Finland  ===
Jordbruksbebyggelsen i jernalderen i Finland var konsentrert i de sørvestlige delene av landet, spesielt i elvedalene i kystområdene av Egentliga Finland, Nyland og Sydösterbotten, videre ved vassdragene i det sørvestlige Satakunta og Tavastland. Disse jordbrukerne har sin opprinnelse tilbake til bronsealderens kystbebyggelse, da menneskene her baserte seg på fangst og jordbruk. Bronsealdersamfunnene her mener en hadde klare likehetstrekk med tilsvarende samfunn i Sør-Skandinavia. I innlandet i øst og nord var det fangstsamfunn med østlige koblinger, det kan en se på  deres metallgjenstander og keramikk.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=109–115}}

I nordlige områder som Rovaniemi og Kemijärvi er det gjort funn av ovner for jernfremstilling. Disse er datert fra tiden like før eller rund Kristus. En tror at disse kan ha vært drevet av lokale eksperter, og gjerne i samarbeid med handelspartnere fra russisk område. I østlige områder av Finland, Savolax og Karelen finnes også sprette spor etter dyrking i bronsealdere og senere. En har sett at da jordbruket blir hovednæringsveg i Sørvest-Finland i yngre romertid og folkevandringstid, forsvinner mange av trekkene som karakteriserte innlandets fangstkultur. Det blir slutt på lokalt produsert keramikk og jern,det samme med østlige importvarer. Den finske arkeologen Christian Carpelan tolker endringen som et tegn på at befolkningen i jordbruksområdene fikk økt interesse for  ressursene fra jakt og fangst. Samene ble da leverandører av slike varer og oppga dermed deler av sin lokale produksjon. Etter dette kunne de heller få jern og keramikk i bytte mot produkter fra jakt og fangst.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=109–115}}

Utover i vikingtiden ser det ut til at utnyttelsen av resursene relatert til fangst øker kraftig. Aktiviteten ser ut til å være drevet av etterspørsel etter pels.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=109–115}}

=== Samiske urgraver ===
I 1830-årene oppstår interessen for de såkalte ''urgravene'', en type samiske graver i steinur, under berg og store steiner. Disse var i lang tid den viktigste kilden til kunnskap om samenes fortid. Disse gravene oppstod i jern- og middelalder innenfor en stor del av området med samiske folk. En annen type graver er ''bjørnegraver'', altså gravplasser med bjørn.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=116–131}}

Seremonier tilknyttet bjørn, var utbredd på hele Nordkalotten og er godt dokumentert blant finsk-ugriske jegerfolk. Bjørner har også spilt en rolle i jernalderens begravelses ritualer i deler av Skandinavia, der de døde er svøpt i bjørneskinn. Praksisen har vært vanlig i hele Nord-Europa, og har vært ansett som et kjennetegn med elitens gravplasser. Samens ritualer har imidlertid vært praktisert helt annerledes enn i resten av Europa. Bjørneritene ble praktisert ut fra respekt for dyrene, og har vært en kult som bandt sammen menneskenes og dyrenes verden. Riter som involverer har blitt datert tilbake til 200 før Kristus og har funnet sted helt opp til 1800-tallet.{{sfn|Broadbent|2010|p=4}}

Schanche har undersøkt urgravene som består av oppmurte stein uten jord eller andre løsmasser. Likene er svøpt i sydd never og ligger i et luftig rom. Et spesielt trekk er at bein fra fugl og fisk gjerne er lagt inn i urgravene. En finner disse gravene i Nord-Norge, Trøndelag og Norrland. Det finnes sannsynligvis mange også i Lappland i Finland, men har ikke blitt kartlagt. Gravskikken ser ut til å ha oppstått rundt år 1000 før Kristus og var i bruk opp til 1700-tallet. Felles for alle slike graver er at de er anlagt i steinete landskap der ingen bodde. På slike steder er også offerplasser og bjørnegraver etablert. De første gravene av denne typen er funnet i Varanger, og i vikingtid og tidlig middelalder sprer skikken seg over et stort område.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=116–131}}{{sfn|Hætta|2002|p=35–36}}

En annen tradisjonell samisk gravskikk er å begravelse på små øyer, gjerne i elveløp. Spesielle øyer ble valgt ut og ble kun brukt til de døde. En teori er at disse stedene ble valgt for at de dødes ånder ikke skulle kunne påvirke de levende, da det var en almen oppfatning at slike ånder ikke kunne passere over rennende vann.{{sfn|Kent|2018|p=119–122}}

Hos sørsamene ser det ut til at skikken med urgraver ble tatt opp i seinmiddelalderen. Da var skikken i ferd med å avsluttes langs kysten i nord. Samene langs kysten gikk da over til kristne gravskikker. Schanche forklarer dette med at samene langs kysten var de som tidligst ble påvirket av misjonering og overgang til kristendom.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=116–131}}

=== Samisk kultur og bosetning i Norge rundt 1000-tallet ===
Samene bodde i et stort område, med ulike politiske og økologiske forhold og i utkanten av de forsøkene på statsdannelser som skjedde på Nordkaloten. Dermed oppstod store ulikheter mellom samiske grupper når det kommer til næring, samfunn, språk, kultur og politikk. Flesteparten hadde lenge tilknytning til jakt, sanking og ferskvannsfiske, samt at samene ved kysten av Nord-Norge drev med havfiske. I sørlige deler hadde noen grupper også startet tidlig med husdyr og muligens jordbruk. Samisk deltagelse i jordbruk støttes av arkeologiske undersøkelser i Misvær og Beiarn, samt av sagatekster som ''Flateyjarbók'' der bufinner, altså samiske fiskerbønder ved år 1000.{{sfn|Bratrein|2018|p=41–46}}

En regner med at samene som hold til på Helgeland og i sør i Salten ble tidlig påvirket av norrøn kultur. Dermed kan noen ha blitt assimilert inn i de norrøne samfunnene. Fra sagatekstene har en beretninger om samarbeid og om samer som bygget båter og deltok i flåtestyrker, endog at samer var med på utvandring til Island. Det er også mulig at det motsatte kunne ha skjedd, altså at håløyger ble gift med samer og dermed ble del av samiske samfunn.{{sfn|Bratrein|2018|p=41–46}}

Sjøsamene hadde blitt dyktige båtbyggere rundt år 1000, noe de hadde lært fra sine nordiske naboer. På denne tiden ble også båtene bygget for salg. Historikerne Trond Torgvær og Johan Borgos har argumentert for at samene kan ha utviklet nordlandsbåtene, den typiske båttypen i Nord-Norge. En tror at denne båttypen kan være svært gamle, og at den er avbildet i gamle helleristninger. Samenes båtbygging var karakterisert av båtsøm uten bruk av jernnagler. Isteden ble det brukt seige røtter av vierkratt.{{sfn|Kent|2018|p=246–247}}

=== Offerplasser og mulig sosial utjevning ===
I indre deler Norrland har en funnet flere offerplasser med metallgjenstander som mynter, jaktvåpen, glassperler og smykker, men også andre metallgjenstander. Disse er anlagt ved vann og landskapet preges av bergskrenter, steinur, huler og steinblokker. Offerplassene som er funnet er fra 800- til 1300-tallet. De eldste myntene er fra arabisk område fra rundt 800-tallet, mens de fleste er norske og fra år 1050–1200. Arkeologer mener at disse offerplassene med metaller har sammenheng med økt pelshandel i middelalderen. Samene hadde gode tider med handelskontakter mot vest og øst. Mot vest ble handelen ble sannsynligvis handelen gjort via de nordnorske høvdingene og senere kongens sysselmenn. Handelen mot øst var rettet mot Karelen, områdene rundt Ladoga og Finskebukta.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=116–131}}

Historikeren Inga Maria Mulk har studert offerplassene og mener at de har hatt en viktig religiøs og sosial betydning. Med de rikdommene som samene tjente på pelshandel ville noen personer kunne få større makt og status enn andre, noe som kunne skape sosiale hierarkier. Utviklingen kunne ha ført til mindre samhold og solidaritet, og her mener Mulk at offerplassene hindret at noen ble rikere enn andre. På grunn av at det i denne perioden også var stort press utenfra mot de samiske samfunnene, ville ofring av noen av overskuddet ført til sosial utjevning og samling om viktige kulturelle verdier.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=116–131}}

Til tross for slike offergaver er det forhold som tyder på at i alle fall noen samiske samfunn opplevde dannelse av hierarkier av sosial og religiøs art.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=116–131}} Graden av egalitet i de samiske samfunnene har vært diskutert hyppig blant historikerne. En tror mer og mer at kollektiv fordeling av fangstutbytte først og fremst gjaldt i de tilfellene der jaktmetoden krevde samarbeid, for eksempel villreinfangst eller stengselfiske. Generelt kan innslaget av fordeling og utjevning ha variert fra sted til sted og over tid,{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=349–350}} for eksempel finnes indikasjoner på at samiske samfunn var lagdelt i Mellom-Skandinavia allerede ved Kristi fødsel.{{sfn|Zachrisson|1997|p=144–148}}

I vikingtid og tidlig middelalder var pelshandel noe som ga stor inntjening. Arkeologisk materiale og skriftlige kilder vitner om at rikdommen ble ujevnt fordelt, for eksempel forteller rikt utstyrte graverplasser om dette. I de norrøne tekstene som Heimskringla, Völundskvadet og Ågrip forteller om finnekonger.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=116–131}} I tillegg har en skriftlige kilder fra 1500- og 1600-tallet, for eksempel den svenske biskopen Olaus Magnus (1490–1557) og den norske topografisk-historikeren [[Peder Claussøn Friis]] (1545–1614) opptatt av sagatidens finnekonger.{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=349–350}} Det underbygger hypotesen om at det eksisterte samiske stormenn. En ser også for seg at ledere i de norrøne og samiske samfunnene kunne ha bygget allianser via gaver og giftermål.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=116–131}}

=== Endrede kulturelle praksiser ===
Samtidig som offerplassene blir viktige, skjer det en endring av graverplassene. Det ser ut til å være strengere praksis for hva og hvor mye som kan legges i gravene. Schanche forklarer endringene som tegn på både sosiale og religiøse endringer av samfunnet. I eldre jernalder var dødskult og jaktkult manifestert på en kjønnsnøytral måte i gravskikkene. Derimot blir jaktkulten forbeholdt menn i vikingtiden, samtidig som symbolene for jakt, som jernpiler, ikke blir lagt i gravene. Derimot ble det i denne perioden lagt importerte smykker i kvinnegravene. Schanche tolker dette som at jakten blir viktigere og styrker mennenes rolle i samfunnet, mens kvinnene heller mottar magiske gjenstander. Imidlertid ble kvinnenes status i samfunnet kanskje ikke lavere, men kanskje tvert om styrket. Et argument for en styrket posisjon er at kvinnegravene ble rikt utstyrt.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=116–131}}

Et påfallende trekk med utviklingen i vikingtid og tidlig middelalder er at mens grensene mot den norrøne kulturen opprettholdes strengt, så inkorporeres de østlige elementene, spesielt importerte smykker. En forklaring kan være at med innføringen av kristendommen skjerpes forholdet mot norrøn og samisk befolkning. Et annet forhold er at kontakten med samene skjer via kongemaktens tjenestemenn. Dermed kan det tenkes at samene i nordre deler av Fennoskandia fikk større behov for kontakt med et finsk-urgisk kulturfellesskap.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=116–131}}

En annen rituell praksis var de såkalte ''bjørnebegravelsene'', som også er et østlig kulturtrekk vanlig i nordområdene. Bjørnen var et hellig dyr for samene med flere ritualer både under jakten, den påfølgende «bjørnefesten» og begravelsen. Arkeologen Ragnhild Myrstad har undersøkt 29 bjørnegraver langs kysten av Nord-Norge. Disse er plassert i samme type landskap som de samiske grav- og offerplassene. De er opprettet fra rundt 200-tallet og de siste helt opp til 1700-tallet, men praksisen har hatt størst betydning i vikingtid og tidlig middelalder. Spesielt er det mange bjørnegraver i grenseområdene mellom norrøn og samisk befolkning.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=116–131}}

=== Samisk tilstedeværelse i sørlige deler av Skandinavia ===
[[Fil:Krankmarten 1964.jpg|mini|Gravene ved Krankmårtenhögen etter at torven er avdekket og gravene er restaurert. {{byline|Riksantikvarieämbetet}}]]

På slutten av 1900-tallet begynte historikere å interessere seg for samisk tilstedeværelse sør i Skandinavia. I 1891 publiserte Nielsen artikkelen «Lappernes fremrykning mot syd i Trondhjems stift og Hedemarkens amt», hvor han gjør rede for en teori om at samene først i slutten av  1600-tallet eller på 1700-tallet hadde bosetninger i Røros. Dette er kjent som ''fremrykningsteorien'' og han la til grunn mange på skriftlige kilder fra eldre tid, ikke noen samiske stedsnavn, samt mangel på gravsteder eller kultplasser. Også blant svenske forskere var en enige om Nielsens teori, og historikerne der mente at det ikke fantes samiske bosteder lengre sør enn Frostviken i nordlige deler Jämtland.{{sfn|Ojala|2009|p=143–145}}

Den norske finsk-ugriske lingvisten [[Knut Bergsland]] (1914–1998) hadde bodd langt sør i Skandinavia i  middelalderen. Mange andre historikere og lingvistiskere støttet imidlertid fremrykningsteorien helt opp til 1980-årene. Etter denne tiden har flere arkeologiske studier støttet teoriene om at samer har vært til stede i Jämtland og Härjedalen og i tilsvarende sørlige områder i Norge helt siden jernalderen.{{sfn|Ojala|2009|p=143–145}}

I yttergrensene av det som er dagens sørsamiske område etableres fra romertid sedentære, altså bofaste, bosetninger som baserer seg på jordbruk og jernutvinning. De aktuelle områdene er Jemtland, Medelpad og indre deler av Trøndelag. Disse plassene utgjorde en del av norrøn jernalderkultur i Norden, og i siste del av jernalderen ekspanderer disse menneskene til Härjedalen og fjellområdene i Jemtland.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=103–109}}

I Adam av Bremen omtaler de nordiske folkene i Sverige og Norge for henholdsvis Svear og Nordmann i 1081. Svear bosatt seg ikke lengre nord enn til Arnäs i Ångermanland og i innlandet nord til Jemtland og Herjedalen. Lengre nord enn dette finner en ikke fort fra jernalderen, runesteiner, langhus eller rester av leidangsystemet for kystforsvar. Nordmenn var bosatte langs kysten helt opp til Malangen. En annen folkegruppe som er omtalt i tekster fra denne tiden er Kveni som bor helt nord ved kysten av Bottenviken. {{sfn|Broadbent|2010|p=13–19}}

En har også spor etter en annen jernalderbosetning fra rundt år 200 før Kristus, i og omkring dagens sørsamiske område. Disse sporene er graver i utmarksområder ved innsjøer, i skog og senere også i fjellområder. I Sverge kalles disse enten innsjø- eller skogsgraver, mens de i Norge omtales som fjellgraver. En tror at de utgjør det samme eller lignende fenomenet, derfor er ordet «fangstmarksgraver» foreslått som fellesbetegnelse. Det er betydelige forskjeller mellom gravene, men ofte finner en fangstredskaper som pilspisser. Gravene har likheter med norrøne graver, men at visse gjenstander ikke finnes i gravene og andre forhold gjør at de ikke fremstår som typiske norrøne graver.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=103–109}}

Disse fangstmarksgravene har vært undersøkt og diskutert helt siden 1931 og opp gjennom 1900-tallet. En har hele tiden sett etter tegn på om gravene er av norrøn type eller samisk, men funn peker i forskjellig retning. Mange forskere har kommet til at gravene er samiske, men de blandede uttrykkene tyder på [[kreolisering]], altså kulturell blanding. De etniske relasjonene i Midt-Skandinavia i jernalder og tidlig middelalderen ga andre kulturelle uttrykk enn det en som er tilfelle lengre nord. Historikere tenker seg at om samene her var omgitt av en tallmessig mye større norrøn befolkning, kan de ha funnet det passende å adoptere norrøne kulturtrekk.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=103–109}}

I tillegg til disse fangstmarksgravene har en mange funn av ringspenner av karelsk og baltisk type på Østlandet i Norge. Disse er av samme type som samiske ringspenner funnet i Nord-Norge. Sagaene forteller også mye samiske personer, eller finner, som opptrer langt utenfor det en har oppfattet som samenes tradisjonelle bostedsområder. I sagaen om Harald Hårfagre nevnes Finnekongen Svåse som har en game ved kongsgården på Dovre. Sagaen om Halvdan Svarte omtaler samiske trolldomskyndige i forbindelse med et julegilde på Hadeland. En har også omtale av samer i forbindelse med Eidsivatingsloven og Borgartingsloven som gjelder for Østlandet. Disse lovene dreier seg om forbud mot å oppsøke samiske trolldomskyndige, etter at landet ble kristnet.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=103–109}}

Historikere mener at det er liten grunn til å tro at den sørsamiske tilstedeværelsen skyldes innvandring fra nord. Tvert om mener en at de samiske bostedsområdene i sør var mye større enn hva dagens situasjon og nyere historiske kilder skulle tilsi. En ser for seg at disse over lang tid har hatt forskjellige næringsveier, samt at kulturelle og etniske kjennetegn har endret seg både i tid og rom. Med andre ord at samisk etnisitet er dynamiske prosesser.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=103–109}}

=== Samisk religion ===
Den samiske religionen var en naturreligion med sjamanistiske trekk. I en viss forstand var den polyteistisk religion, der mange naturmakter ble oppfattet som personifiserte guddommer. Religionen var en praksisreligion uten noen hellig skrift eller liturgi. Heller ikke fantes det noe hierarkisk oppbygget organisasjon som kunne avgjøre riktig tolkning eller praksis. Den ble utøvd gjennom handlinger, myter, fortellinger og materielle gjenstander. Det fantes spesielle sjamaner, eller ''noaidier'', som ledet an i riter, men også andre kunne utføre kulthandlinger og ofringer. Religionen var dermed dynamisk og individuelle fortolkninger var mulig. Som resultat av dette var det nokså store variasjon i regionens innhold og utøvelse, med forskjeller både i tid og sted.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}}

Sjamaner har blitt beskrevet som mystikker, helbreder, seer, sannsiger, medisinmann, trollmann og spåmann, og disse opptrer i en rekke kulturer. I henhold til samisk folketro har noaidiens viktigste ferdigheter vært helbredelse og gand. Gand gikk ut på at det ble kastet lykke eller ulykke over folk og dyr, skape godt eller dårlig vær. Noaidiene var et religiøs overhode, men uten makt i daglige avgjørelser. Dog ble han eller hun ansett som klok, og med kontakt i gudeverdenen, derfor ble noaidien spurt om råd i vanskelige saker der folk var rådville, for eksempel om det gjaldt sykdom, liv og død.{{sfn|Berg|2003|p=151–152}}

Den samiske religionen hadde likehetstrekk med både norrøne og finsk-ugriske førkristne religioner. Som andre polyteistiske naturreligioner var den ikke avvisende til andre religioner, dermed ble andre religiøse uttrykk også tatt opp.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}}

I den samiske religionen var en grunnlegende oppfatning at virkelikheten bestod av to dimensjoner, hvor den ene var den synlige materielle dimensjonen og den andre en usynlig åndelig dimensjon. Den synlige verden var hverdagsvirkeligheten. Den åndelige dimensjonen hadde ånder og gudommelige vesener. Maktene i den åndelige dimensjonen hadde innvirkning på livet og naturen, og en forholdt seg til dem via regler, tabuer og ritualer. Det var ånder som regjerte på viktige områder i naturen, samtidig var alt i naturen, også menneskene, besjelet. Derfor var det viktig å ha kontakt og vennskap med naturen.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=338–350}}

Religionen inndelte tilværelsen i tre verdener: Den øvre verden der den øverste guden regjerte, mellomverden hvor mennesker og guder holt til, samt menneskenes følgesvenner og hjelpere og til slutt underverden som hadde flere dødsriker. Gjennom alle disse tre verdene gikk det et verdenstre som en akse gjennom polarstjernen.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=338–350}}

I sjamanistisk tenkning henger alt i naturen sammen med alt. Det er viktig å ikke ødelegge livsgrunnlaget for andre mennesker eller for etterkommerne, enten de er dyr eller mennesker.{{sfn|Berg|2003|p=151–152}}

Joik er en samisk folkesang, og lignende sangform finnes hos andre nordlig, etniske grupper. I tidligere tid forekom joiking i forbindelse med ofring til [[sieidi]]ene og ved bruk av runebommer. For kristne misjonærer ble joiken sett på som hedenskap og fordømt.{{sfn|Berg|2003|p=167}}

== Middelalderen ==
''Historia Norvegiæ'' fra 1190-årene taler om at Norge kan deles inn i tre soner i langs med kysten, nemlig kystlandet, opplandet og lengst mot øst er samenes skoger. Snorre Sturlason og flere andre beretter om samer i sørlige deler av Norge, som Hadeland og Oppland, muligens er Härjedalen i Sverige også nevnt i tekstene. Kildene viser at i både vikingtid og middelalder var samene en naturlig del av det norrøne samfunnet. Selv om de norrøne folkene levde i samarbeidsforhold med samene, så ikke de nordiske folkene på samene som likeverdige og oftest ble de sett på som folk som bodde utenfor rikene. At språkforskjellen ikke nevnes i de historiske kildene tyder dog på at mange var tospråklige. Kirken så på de ikke-kristne samene og deres religion, som en trusel mot kirkens maktposisjon.{{sfn|Zachrisson|1997|p=158–175}}

I middelalderen var ikke Nordkalotten noen marginalisert bakevje, men tvert om var det viktige krefter i europeisk historie som utspilte det seg blant jegere, jordbrukere og handelsfolk. Slektskap og allianser, økonomiske strategier og effektiv transport gjorde det mulig med kontakter med verden utenfor. For eksempel er det funnet objekter som i samiske graver i svensk Lappland, som tyder på kontakt og handel med eurasiske folkeslag langt mot øst.{{sfn|Broadbent|2010|p=1–2}}

En viktig rolle i Nordens historie og førhistorie spilte den maritime tilknytningen. Både Norge, Sverige og Finland er til en stor grad omgitt av hav. I tillegg har innlandet i alle regionene store vassdrag og innsjøer, som muliggjorde reiser over store avstander. Dog ga havet den beste muligheten for reise mellom nord og sør, for eksempel ved å unngå tolv store elver ved å reise langs kysten av Sverige fremfor transport i innlandet. Hav og vann var også rike på fugler, fisk og havpattedyr, og ga i tillegg et gunstig klima som muliggjorde jordbruk, noe som er umulig på samme breddegrad i andre deler av verden. En annen fordel som Botenviken ga, var at den ble islagt om vinteren. Dermed fikk menneskene som levde der mulighet til å drive jakt på sel. I følge Olaus Magnus, skal så mye som 15000 sel skal ha blitt tatt på en vintersesong på 1500-tallet.{{sfn|Broadbent|2010|p=1–2}}{{sfn|Broadbent|2010|p=11–13}}

=== Samisk kulturell identitet ===
Langs kysten av Bottenviken finnes mer enn 1100 stedsnavn med samiske referanser. Disse vitner om kontakt mellom samiske grupper og andre. Stedene er også viktig for forståelsen av utviklingen av moderne samisk identitet.{{sfn|Broadbent|2010|p=1–2}}

En viktig kilde til kunnskap om samene i tidlige tider er arkeologi, men arkeologien er opptatt av fysiske etterlatenskaper, ikke levende individer. Dermed får en utfordringer med å tilknytte arkeologiske beviser med samisk identitet. Det har vært mange kontroverser rundt dette, men de fleste historikere er enige om at det ikke er relevant å snakke om «hvem som kom først». Snarere er forskningen opptatt av hvordan samisk og skandinavisk identitet utviklet seg. I tillegg til genetiske og lingvistiske argumenter for «samiskhet», benyttes innenfor arkeologien kriterier basert på økonomiske, religiøse praksiser, materiall kultur og sosial organisering. Økonomiske kriterier er opptatt av forholdet mellom jegere og fangstfolk, versus jordbrukere. Religiøse praksiser kan gi seg til kjenne som gravskikker, offerplasser og hellige plasser. Gjenstander og klær forteller om den materielle kulturen og sosial organisering kan ha å gjøre med bosetninger (siida), bosteder og felles territorium.{{sfn|Broadbent|2010|p=3}}

=== Interessesfærer på Nordkalotten ===
==== Norske kongers interesser på Nordkalotten ====
[[Rikssamlingen]] på 900- og 1000-tallet førte til at Norge ble samlet under en konge. Dermed ble de nordnorske høvdingenes rett til ’’finnskatt’’ og ’’finnkaup’’ (oppkjøp av pelsverk) overført til rikskongen. Før rikssamlingen ble fullbyrdet var det stridigheter mellom dem som ønsket en innenlandsk kongemakt eller oppdeling i flere mindre kongedømmer. En av de som kjempet om makten var [[Harald Gråfell|Harald II Eiriksson]] med tilnavnet Gråfell på grunn av sin interesse for pelsverk fra samene. Han og senere etterkommere drev handels- og plyndringstokter langs hele Norskekysten til Kvitsjøen. Både skandinaviske og de slaviske fyrstedømmene kjempet om å få tilgang til handel og skattelegging av samene. Konsekvensen av denne maktoverføringen ble at samene ikke lenger var økonomisk og sosialt forpliktet med lokale høvdinger, men makter utenfor Nordkalotten.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}} 

Rikskongene søkte utover på 1000-tallet å få enerett til skinnhandel med samene i Nord-Norge. Det ble etablert rettskretser (i form av lagting og fylker), forsvar ([[leidangen]]) og kirker (kirkeorganisasjon). Den norske riksenheten omfattet på 1000-tallet omfattet Norskekysten helt opp til Nordland med Sør-Troms som et grenseområdet. Etter videre ekspansjon gikk grensen rundt 1200 ved Malangen.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}

Rundt 1200 avtar handels- og skatteleggingsferdene som de norske kongene organiserer i samiske områder i nord. En regner med at dette skyldes at både stat og kirke fikk inntekter fra andre kilder, først og fremst landbruk og fiske. En annen mulighet er at pelsverk fra Nordkalotten fant andre eksportveier i øst. Spesielt ble det omsatt pels i Novgorod der karelerne var mellommenn. Disse handelsfolkene var det norske rikskongestyret opptatt av å utestenge fra nordområdene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}

Noe pelshandel skjer fremdeles fra Nord-Norge via vestlige handelsruter. Fra engelske tollruller fra tidlig 1300-tall kjenner en til utførsel av rein- og bjørneskinn, gråverk (ekornets vinterpels) og hermelin (røyskatt).{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}

==== Novgorods interesser på Nordkalotten ====
Novgorod ble i løpet av tidlig middelalder en aristokratisk byrepublikk. Denne ble den viktigste handelsbyen for pels i Nord-Europa. Fra Novgorod gikk det handelsveger i øst mot Bulgar ved Volga, mot sør til Bysants og vestover mot Vest-Europa og Skandinavia. Novgorod var slik sett sammenkoblet til Hanseatenes handelsnettverk.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}} Det som fikk stor betydning for områdene var handelssammarbeidet som utviklet seg i løpet av 1100-tallet mellom Novgorod og østkarelerne.{{sfn|Bratrein|2018|p=67–77}}

Karelske nybyggere trakk nordover fra 1100-tallet. De var drevet at forekomst av myrmalm, innlandsfiske og gode jaktmarker. I løpet av høymiddelalderen koloniserte karelerne sørøstlige samiske områder vest for Kvitsjøen. Fra 1200-tallet var det karelske kjøpmenn som handlet med skinn og på 1400-tallet dominerte de virksomheten. Karelerne ble store jordeiere i områdene vest for Kvitsjøen (Østkarelen), noe som gjorde at de etter russisk tradisjon ble ansett å «eie» områdets beboere. Dermed kunne de kreve samene på Kola og i Finnmark for skatter på vegne av Novgorod, i tillegg til å drive handel.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}{{sfn|Bratrein|2018|p=67–77}}

Etter [[Nöteborgstraktaten]] i 1323 ble karelerne formelt en del av området til Novgorod og del av den ortodokse kirken. De opptrådte som skatteoppkrevere, først for Novgorod, senere for Moskva-fyrstedømmet fra slutten av 1400-tallet. Karelerne hadde allikevel en delvis selvstendighet og opprådde som selvstendige økonomiske aktører i pelshandel og skatteinnkreving fra samene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}

==== Kveners og birkarlers interesser ved Bottenviken ====
Siden tidlig middelalder og frem til slutten av 1200-tallet, blir handelen og skatteleggingen av samene rundt Bottenviken drevet av kvener. Disse hold til langs kysten og hadde spesialisert seg på varmbytte med samene i innlandet, i tillegg til at de også foretok plyndringstokter i samenes områder. Kvenene drev også med jakt, utmarksnæring, samt åkerbruk og fedrift.

Det er usikkert hva som er kvenenes opphav. De svenske historikerene Lennart Lundmark og Thomas Wallerström har argumentert for at kvenene var finske middelmenn for pelshandle mellom samer og Republikken Novgorod. Senere ble de skatteoppkrevere for samene på vegne av den svenske staten. Disse ble da kjent som birlkarler.{{sfn|Broadbent|2010|p=13–19}}
En oppfatning har vært av birkarlenes opprinnelige opphav var Pirkkala sogn i Finland.{{sfn|Bergman|2018|p=57–59}}

Uansett relasjonen mellom kvener og birkarlene, var de siste nevnte en gruppe som gjør seg gjeldende i senmiddelalderen og inn på 1500-tallet. De har holdt til i bondebygdene i Torne-, Lule og Piteälvdalenes nedre deler. Birkarlene oppsøker samene både i innlandet (dagens Väster- og Norrbotten), men også samene ved kysten og i nordligste deler av Norge, samt vestligste deler av den finske Lappmarken. Spesielt var de ute etter kostbart pelsverk og noen ganger tørket fisk.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}{{sfn|Fjellström|1985|p=81–91}} I tillegg til å drive handel med samene, hadde birkarlene altså rett til å kreve inn skatter.{{sfn|Kent|2018|p=22–23}} Birkalerne var velstående handelsmenn og tilhørte en sosial elite. I de eldste kjente kildene omtales birkarlenes handel med samene som et kongelig privilegium. Handelen var skattlagt på den måten at birlkarlene betalte en fast og årlig skatt til kongen for retten til å drive virksomheten.{{sfn|Bergman|2018|p=57–59}} 

Den faste skatten kan tyde på at kongen ikke hadde innsyn i hvordan handelen med samene ble drevet eller dens omfang. Uansett var birlkarlene mellommenn mellom bøndene og samene, slik at vareutveksling mellom disse fant sted. Kredit og debet i denne handelen gikk i sykluser over tre til fire år, og birklarlene hold regnskap med skylden. Birlkarlene var økonomisk buffer og virket som bank. Bokføringen ble hold rede på ved hjelp av tegn som ble risset inn på stikker av tre. Hver same hadde sin stikke med sitt navn på og birklarlen passe på disse.{{sfn|Bergman|2018|p=59–62}}

Det forekom utenomekteskapelige forhold mellom birklarler og samiske kvinner. Slike forhold var vanlige, men ble ansett så alvorlige at de ble straffet med høye bøter eller dødsstraff for birklarlen. Årsaken til den kraftige reaksjonen var at både kirke og krone anså slike familierelasjoner som en trussel mot deres handelsinteresser. Til tross for forbudet finnes det dokumentasjon på familierelasjoner mellom birklarler og samiske kvinner, endog eksempler på at koner og barn arvet avdøde birklarler.{{sfn|Bergman|2018|p=59–62}}

==== Kolonisering i nordområdene ====
I tillegg til den koloniseringen som karelene gjord i øst, skjedde det også en fremrykking i det samiske områder fra sør og vest i høymiddelalderen. En drivkraft var den rent økonomisk, en annen var politisk. På ytterkysten av Finnmark skjedde det en norsk etablering av boplasser på andre halvdel av 1200-tallet.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}} I tillegg til nordmennene var det også noen dansker, tyskere, nederlendere, skotter og færøyinger.{{sfn|Kent|2018|p=11–12}} Her var det kommersielt fiske som var drivkraften, noe som hanseatene understøttet. I Passio Olavi nevnes vårfiske etter fisk i Vest-Finnmark mot slutten av 1100-tallet, drevet av både nordmenn og samer. Til hjelp for denne fiskerbefolkningen kunne hanseatene tilby stabil etterspørsel etter fisk, samt salg av kornvarer til nordmennene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}

På tidlig 1200-tall fikk kirken eiendomsrett til nordlige lakseelver. Laks ble brukt både som betaling for lønn og skatt. De fleste kirker og gårder i samiske områder ble etablert ved elver med rikt fiske. Langs kysten i Norrbotten var sildefiske viktig for kystbyer og småsteder.{{sfn|Broadbent|2010|p=19–22}}

Med etablering av bosetninger i fiskevær i Finnmark ble den gamle grensen ved Lyngen brutt. Etter dette oppstod en skjerpelse av interessene med Novgorod og karelene, som også hadde nytt godt av handel og skatter fra samene. Det skjedde flere ganger at russere og kareler foretok overfall langs kysten i Nord-Norge, etter at fyrsten av Novgorod beordret at hans undersåtter skulle angripe fiskevær sørover langs kysten til Malangen. Fra norsk side beskrives disse som krigs- og plyndringstokt. Flere av overfallene var rettet mot den norske statens eller kirkens eiendommer. På Bjarkøy ble i 1320 setegården til riksrådslederen [[Erling Vidkunsson]] brent ned og en annen gang var det Lenvik prestegård som ble ødelagt. Også norske herjinger ble gjennomfør mot områdene rundt Kvitesjøen.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}{{sfn|Kent|2018|p=11–12}}{{sfn|Berg|2003|p=33–35}} Til tross for en fredsavtalen i 1326 med Novgorod, fortsatte plyndrings- og krigstoktene helt frem til slutten av 1400-tallet.{{sfn|Berg|2003|p=33–35}}

For den norske kongene var det i denne tiden viktig å få markert sin tilstedeværelse, dermed ble det reist kirker i Finnmark og på begynnelsen av 1300-tallet ble Vardøhus festning etablert. I seinmiddelalderen ble det også reist flere kirker i fiskeværene, men disse hadde kun status som kapeller, noe som viste at regionen ble betraktet som misjonsmark.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}{{sfn|Kent|2018|p=11–12}}

På 1300-tallet skjer også en kolonisering i områdene rundt Piteälv-, Luleälv- og Tornedalen, hvor innflyttende finske og svenske bønder slår seg ned. Disse nybyggerne er avhengig av en infrastruktur som den svenske staten ordner med, ellers kan de hverken få de varene de er avheng av eller bli kvitt sitt eget produksjonsoverskudd. Infrastrukturen staten bistår med består av markedsplasser, myntvesen, handel med fjerne markeder, justisvesen og voldsmonopol. Dessuten skulle staten ha råderett over alt herreløst land. Den avhengige bondebefolkningen ville dermed bli som en brekkstang som er med på å etablere statlig makt i området. Den svenske staten fører også en politikk med donasjoner av store landområder i nord til både kirken og privatpersoner.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}{{sfn|Bergman|2018|p=16–18}} I 1316 hadde [[Uppsala domkirke]] fått eiendomsrett til laksefiske i [[Umeälven]].{{sfn|Broadbent|2010|p=57–59}}

Flere lakselver og landområder i Nord-Sverige blir på 1300- og 1400-tallet donert eller oppkjøpt, og retten til laksefisket tilfaller kronen, kirken eller adelen. Eiendomsretten til disse hadde sannsynligvis blitt tatt på 1200-tallet, eller enda tidligere. Av hvem, og hvordan er usikkert, fordi sentralmyndighetenes så tidlig ikke har opplyst noe om opprinnelige brukere. Retten til lakseelvene og land er ikke tolket som et forsøk fra myndighetenes side på kollonisering, men mer som et forsøk på å sikre seg inntekter.{{sfn|Bergman|2018|p=36–39}} Når det gjelder omfanget av samenes laksefiske foreligger det ingen historiske tekster, muligens fordi det ikke ble beskattet.{{sfn|Bergman|2018|p=41–43}}

I henhold til Hälsingelagen, en lovsamling for kystregionene i Midt- og Nord-Sverige, var det påkrevd at bøndene skulle betale skatt og delta i leidangen. Derimot var det påkrevd at folk nord for Ångermanland skulle betale to skinn i skatt, men de var fritatt fra å delta i leidangen. Birklarlene ble gitt privilegiet med å skattlegge samene på vegne av kronen, spesielt skattlegging av pelshandel.{{sfn|Broadbent|2010|p=57–59}}

==== Interessesfærer i nordområdene ====
Danmark og Sverige hadde fra slutten av 1100-tallet søkt nytt land østover i form av et «korstog» støttet av paven. Ut på 1200-tallet fortsatte stridighetene mot karelerne, noe som ut på 1300-tallet utviklet seg til en krigstilstand mellom Norge og Sverige mot Novgorod. Rivaliseringer om overherredømmet om nordområdene førte til at de statsmaktene i slutten av høymiddelalderen kom frem til avtaler seg imellom. Avtalene, kalt Nöteborgsfreden, førte til felles, men overlappende interessesfærer. En hadde også tilsvarende strid gående om regionene rundt Østersjøen. Imidlertid var avskriftene av fredsavtalen oversatt til russisk, svensk og latin, men hadde flere uklarheter om grensedragningene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}

[[Fil:Pähkinäsaaren rauhan raja 1323 - Treaty of Nöteborg 1323.jpg|mini|Utbredt utsikt over den togrenede grensen satt i traktaten. Vis i rødt den ubestridte delen av grensen, vist i svart stiplet linje de to grenene av grensen og i grått grensen som var i bruk til 1500-tallet.]]

Uklarhetene om grensen mellom Sverige og dagens Russland førte til langvarig stridigheter. Det spørsmålet gjaldt om grensen fulgte en linje nordvestover fra rundt Karjalankoski gjennom Finnland til den nordligste delen av Bottenviken, eller om den gikk rett nordover mot Kvitsjøen, se kartet. Noen historikere har derimot ment at det ikke dreide seg om en grenselinje, men to. Der den ene angir et område der felles svensk-russisk interesser er gjeldende, hva angår handel og skattelegging, mens en andre, ut i Kvitsjøen gjelder som rent russisk område. Dette følger forøvrig samme prinsipp som for den norsk-russiske grenseavtalen.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}

Fra 1250 var det inngått en fredsavtale mellom Norge og Novgorod, var det kommet til enighet mellom storfyrsten av Novgorod [[Aleksandr Nevskij]] og kong [[Håkon Håkonsson]]. Denne lyder  «Russerne har rett til å ta skatt langs med sjøen ned til Lyngstuva og på fjellet til Mælå, som ligger beint opp fra Lyngstuva og østover mot Kjølen. Men kongen av Norge tar skatt østover til Trianæma og inn etter Gandvik til Velega, hvorsomhelst hvor det er halvkareler eller halvsemer som er født av samisk mor.» Med andre ord hadde russerne rett til å ta skatt av samene helt vest til Lyngen, mens norske konger kunne kreve skatt helt inn til Kvitsjøen.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}

Med fredsavtalen fra 1320-årene ble en stor del av det samiske området definert som felles interessesfære og beskatningsområde for statene rundt. Den felles forståelsen som statene hadde om skatter og bosetning stod ved lag de neste 300–400 år. Avtalen sikret fri tilgang til området for handelsmenn fra de tre statene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=151–175}}

=== Bosetning og organisering ===
Fornminner og skriftlige kilder tyder på at samene i tidlig middelaldrer hadde et mobilt bosetningsmønster. De benyttet gammer som sin viktigste boplass og utnyttet forskjellige områder gjennom en årlig syklus. Skriftlige kilder taler om bufinner, altså bofaste samer, samt finna bú, altså samiske bygder. Rester etter samiske gårdsbruk fra 1000- og 1100-tallet er undersøkt i Nordland.{{sfn|Zachrisson|1997|p=144–148}} 

Siida (sørsamisk sijte) var den største organisatoriske enheten i de samiske samfunnene. Begrepet innebærer både territoriell og sosial enhet. Den bestod av et vist antall monogame kjernefamilier, som var økonomisk og sosialt underordnet siidaen. De som tilhørte siidaen hadde felles bruksrett til et bestemt område og ressursene der. Privat eiendomsrett innbefattet hovedsakelig husgeråd og løsøre. Spesielt under den store villreinsjakten på høsten krevde avansert samarbeid, mellom flere familier, hele siidaen eller flere siidaer sammen. Opprinnelig var en siida mer en religiøs sammenslutning enn en fanggruppe i et område.{{sfn|Zachrisson|1997|p=144–148}}

Organisering i Siidaer var fleksibelt og robust system, den var mindre sårbare enn hva en familie alene ville være, men ikke stor nok til å overbeskatte lokale resurser som fyringsved og vilt. Områdene som siidaen råde over runde i innlandsområder, men ble formet som lange bånd langs elvedaler med overgang til nomadisert reindrift med store flokker. Historikere tror at organisering i Siidaer også var grunnenheten for samiske bosetninger i førhistorisk tid.{{sfn|Broadbent|2010|p=160–163}}

Hver boenhet bestod av tre til fire hytter (kåter eller gammer) arrangert i rekke eller bue rundt en åpen plass (''sjallo'') mot sør. Rett bak hyttene var det anlagt grue og bokser for oppbevaring. Litt nord for en slik boenhet var det offerplass. I hver slik boenhet bodde en familie, og to til fire familier bodde ved siden av hverandre. Medlemskap til en slik gruppe var fleksibelt og familiene var ikke nødvendigvis i slekt med hverandre. Sener ut på 1500-tallet ble det vanlig at flere siidaer kom sammen i en felles landsby vinterstid (''vuobme'' eller ''dalvadis''). Hver siida hadde sitt hellige sted, fjell eller uvanlig stein (''seite'').{{sfn|Broadbent|2010|p=160–163}}

Samme type bosetninger har en funnet blant [[tsjuktsjere]] i nordøstre deler av Sibir. Disse urfolkene driver også med reinsdyrhold og jakt til havs.{{sfn|Broadbent|2010|p=160–163}}

Overgang til tamreindrift førte til endringer i hvordan siidaer var organisert. Fattige reineiere med noen få dyr hold sammen i noen få måneder av året, men brått opp når det var nødvendig. Rike reineiere med mange dyr, trengte mer enn bare sin egen familie for å ta seg av dyrene. De hadde enten hjelp av fjerne familiemedlemmer eller fremmede som bodde sammen med dem. På slike bosteder med var hyttene arrangert etter status. Den som var leder hadde sin boenhet i front og ble kalt «han i huset foran», mens de øvrig ble omtalt som «den fra huset ved siden av.»{{sfn|Broadbent|2010|p=160–163}}

=== Næringsveger og levesett i middelalderen ===
En ser for seg at samene levde i små grupper av 20–30 personer, eller i noen tilfeller med god næringstilgang, kanskje 120–150 mennesker.{{sfn|Hætta|2002|p=38–39}}

Næringsveger for samene i middelalderen var jakt, fangst og fiske, der villreinfangst spilte den største rollen. I mindre omfang drev de med husdyrhold og åkerbruk, spesielt i områder der de hadde kontakt med andre folk som drev med slike næringer. Samene langs kysten var med i de kommersielle fiskeriene, og handelen via hanseatene i Bergen. I områder der samene hadde muligheter til å ta del i handel oppstod kraftig vekst i villreinfangsten. I samiske språk finnes en omfattende ordforråd hva gjelder slektskap, noe som vitner om at slektskap var svært viktig for de sosiale båndene. De samiske orden for slektskap har svært gammel struktur, og har likheter med samojediske begreper. Gruppens medlemmer var innordnet i et slektskapssystem basert på aldersklasser. Det var for eksempel forskjellige betegnelser på onkler og tanter alt etter om de er eldre eller yngre enn ens far og mor. Årsaken til dette var at forsørgelsesplikt om noen dør. Om en en eldre, gift bror eller søster dør, skulle en ugift mann eller kvinne tre inn i hans eller hennes sted. Slektens betydning vistes ved møter mellom folk: De som var i slekt hilste på hverandre nese mot nese, mens ukjente hilste i hånden.{{sfn|Zachrisson|1997|p=144–148}}

Den samiske familien bestod av medlemmer i de levendes og i de dødes verden. En mann arvet sine døde fedres ånder, mens en kvinne arvet sine døde mødres ånder. Døden var heller ikke regnet som slutten, ikke en gang for jordiske aktiviteter. Slektskapsterminologien hadde begreper også for de døde: Når noen døde endret de status og fikk nye betegnelser for slektskap med de levende. De levende hadde gjerne behov for å søke råd hos de døde, noe de kunne oppnå med en ''[[noaidi]]''. Noaidien var en sjaman, og denne kunne under store besværligheter og farer reise til de dødes verden. I ''Historia Norvegiæ'' finnes en beskrivelse av en slik seanse.{{sfn|Zachrisson|1997|p=144–148}}

Sosial organisering i de samiske samfunnene var basert på produksjon og slektskap, bestemt av ekteskap. Ekteskap var basert på eksogami, hvilket vil si at helst gifter seg med noen utenfra gruppen. Fordeling av goder skjedde ikke ut fra vinningsmotiver. Ved fordeling av jaktutbytte skjedde blant hele gruppens medlemmer, også de som ikke deltok i jakten fikk en del av utbyttet. Fordeling av forpliktelser skjedde delvis basert på slektskap.{{sfn|Zachrisson|1997|p=144–148}}

Samene som bodde langs kysten i Nord-Norge ser ut til å bli tilknyttet bergenshandelen i middelalderen. De fisket i fjordene og nære havområder, og drev også fangst av havpattedyr. Disse kystsamene kombinerte også andre næringer, som villreinfangst, småviltjakt og til en viss grad åkerbruk i Nordland. I tillegg til at de var tilknyttet bergenshandelen handlet de med karelere og birkarler.

Det er registrert fangstanlegg for villrein i flere av kystsamenes siidaområder. Andre næringer kystsamene var involvert i var pelsdyrfangst, mest på oter, men også bever. Kystsamene hold også tamrein som de brukte til både lokke- og som trekkdyr.{{sfn|Berg|2003|p=32–33}}

Ottar beretter om at samene holder til ved kysen om sommeren og at de der driver med jakt og fiske. Om vinteren driver de også med jakt, men da på rein på øyene eller lengre inn i landet. Han forteller at de har en teknikk der de bruker en tam rein som lokker til seg andre rein. Saxo Grammaticus (1160–1220) og flere andre kilder omtaler også bruk av rein som trekkdyr for sleder om vinteren.{{sfn|Bratrein|2018|p=41–46}} Grammaticus forteller den store verdien av skattene som samene betaler, og at de i retur får verktøy av jern, korn og andre varer.{{sfn|Kent|2018|p=10–11}}

Samene har drevet med omfattende fangst langs kysten på Ottars tid. De har avlevert sjøfugler, kobbe, oter og småhval til håløygene. Fra innlandet brakte de bjørn, mår, ekkorn og villrein.{{sfn|Bratrein|2018|p=41–46}} Fra engelske tollister vet en for eksempel at det på begynnelsen av 1300-tallet ble eksportert reinskin via Bergen fra Nord-Norge. Samene stod bak dette, noe som betyr at de allerede da hadde et såpass stort overskudd fra sinn næring at det kunne omsettes i markedsandel og eksporteres. På denne tiden ble det også eksportert en rekke andre samiske skinnvarer til utlandet.{{sfn|Fjellström|1985|p=181–184}} 

I nordområdene var det vanlig at mat ble lagret for lengre tid, noe som er mulig i områder med lav temperatur mesteparten av året. Store matlagre var og er vanlig der mattilgangen er stor en begrenset del av året. Lagring av kjøtt, melk fra rein, ost, smør og fisk var vanlig i hele området med tradisjonell samisk befolkning. Nordsamene hadde sine matlagre i rom eller groper i steinur eller nede i bakken. Utformingen og konserveringen måtte lages for at maten ikke skulle bli dårlig eller tatt av dyr. Arkeologer har underøskt matlagre i [[Paistunturit]] i Nord-Finland, hvor det er rester etter slike. Det ser ut til at matlagrene i form av groper i bakken første ble dekket med et lag av kvister og foret med bjørkenever. Deretter ble kjøttvarer dekket med løv og kvister. Deretter ble store steiner plasert på toppen. Noen ganger ble slike groper fylt med vann for at innholdet skulle bli stivfrossent, dermed kunne en forhindre at dyr gravde frem maten.<ref name=Valtonen2004>{{Kilde bok | forfatter= Valtonen, Taarna |  artikkel= Saami food caches in the Báišduottar–Paistunturi area, northern Finnish Lapland | redaktør= Herva, Vesa-Pekka  | tittel= PEOPLE, MATERIAL CULTURE AND ENVIRONMENT IN THE NORTH Proceedings of the 22nd Nordic Archaeological Conference, University of Oulu, 18-23 August 2004  | utgivelsesår= 2006| forlag= Faculty of Humanities, University of Oulu, Finland | isbn= 951-42-8133-0 | ISSN=1796-4725 | språk = engelsk | url= http://jultika.oulu.fi/files/isbn9514281411.pdf }}</ref>

Det finnes skriftlige kilder som beskriver vanlige relasjoner mellom samer og norrøn befolkning. Samene blir oppsøkt av folk som vil la seg spå, selv om kirken har lover som forbyr dette. Vanlige folk hadde også for vane å gå til samene for å få hjelp ved sykdommer, som også var noe kirken hadde lagt ned forbud mot. Bland mektige menn var det vanlig å få samenes hjelp til spore opp til som var mistet, noe som er omtalt i ''[[Sagaen om Vatsdølene|Vatnsdœla saga]]''. ''Heimskringla'' har en fortelling om en jarl som har en betrodd bueskytter. Det er også eksempler på at samens piler brukes i spesielle anledninger.{{sfn|Zachrisson|1997|p=158–175}} Sannsynligvis var samer og norrøn flerspråklige, slik at de kunne tale hverandres språk. I stedet for skrape grenser mellom folkene var det nok derfor overlappende kulturer mellom dem.{{sfn|Broadbent|2010|p=13–19}}

Samene i Nord-Norge har var delvis nomadiske, det vil si at de flyttet mellom forskjellige boplasser flere ganger i løpet av året. Flyttingen ble gjort for å utnytte sesongvise ressurser innenfor jakt, fiske, fangst og sanking. Senere ble også husdyrhold inkludert i forflytningen, spesielt småfe.{{sfn|Bratrein|2018|p=41–46}}

=== Samisk bosetning ved kysten av Bottenviken ===
Samisk tilstedeværelse av samer langs kysten av Nord-Sverige har vært ansett som lite sannsynlig eller som et nytt fenomen. Siden 1980-årene har det vært foretatt undersøkelser og utgravninger langs kysten av Nord-Sverige, som gir spor etter kystsamer i Bottenviken. Av historiske nedtegnelser finnes det få holdepunkter, men presten Olaus Petri Niurenius (1580–1645) i Umeå skrev at samene i tidlig tid hadde leirer ved Bottenvikens kyster. Niurenius skriver at disse samene ble drevet bort. Det finnes også nedtegnelser om de første som slå seg ned på Holmöen utenfor Umeå var tre «fiskesamer» med navn Hakar, Klement og Kerstop. En antar at deres gårder er fra rundt 1300 og at de var etterkommere av etter selfangere som hold til på øyen Store Fjäderägg i vikingetiden. Et annet holdepunkt for samisk tilstedeværelse er stedsnavn med ordet lapp i kystregionen.<ref name=Broad2004>{{Kilde bok | forfatter= Broadbent, Noel D. |  artikkel= The search for a past: the prehistory of the indigenous Saami in northern coastal Sweden| redaktør= Herva, Vesa-Pekka  | tittel= PEOPLE, MATERIAL CULTURE AND ENVIRONMENT IN THE NORTH Proceedings of the 22nd Nordic Archaeological Conference, University of Oulu, 18-23 August 2004  | utgivelsesår= 2006| forlag= Faculty of Humanities, University of Oulu, Finland | isbn= 951-42-8133-0 | ISSN=1796-4725 | språk = engelsk | url= http://jultika.oulu.fi/files/isbn9514281411.pdf }}</ref> For øvrig forsvant samenes kultur ved kysten av Bottenviken rundt 1300-tallet.{{sfn|Broadbent|2010|p=4}}

Radiologiske dateringer viser at hyttene etter den gamle bosetningene til fangstkulturen langs Bottenviken er fra rundt 400- til begynnelsen av 1300-tallet. De fleste er fra vikingetiden, altså intervallet 800–1100. Det er funnet hundrevis av slike hytter.<ref name=Broad2004 />

==== Selfangst langs kysten av Bottenviken ====
Bottenviken er et relativt artsfattig hav. En kan se rester etter bosetning langs kysen som taler for at jegere har jaktet på sel, i tillegg til å ha drevet med fiske. Spesielt har seljakten gått for seg på islagt hav. Ringsel var den arten som ble mest jaktet på, og blant annet selolje var en viktig handelsvare. Fra 1600-tallet finnes skattelister som viser redusert handel med selolje, noe som kan tyde på at stor utbredelse av is reduserte jaktutbytte, som var vanlig i denne perioden med kaldt klima. Derimot ga varmere klimaperioder bedre jaktutbytte. Det ser også ut til at skiftende klima og temperatur påvirket bosetningsområdene, slik at menneskene flytte mellom innlandet og kyst, alt etter forholdene.{{sfn|Broadbent|2010|p=24–25}} 

Samfunnene langs kysten av Bottenviken var organiser i grupper på samme måte som de samiske siidaer, med tre til ni husholdninger i hver gruppe. Disse gruppene jaktet og drev med reindrift sammen. I vikingtiden var virksomheten på sitt mest intense med husdyrhold, seljakt, snarefangst og handel.{{sfn|Broadbent|2010|p=220–222}} Selfangsten dreide seg om ringsel som det ble drevet jakt på senvinters og på islagt sjø. En drev også med jakt om høsten, men da med spesielle garn. Slik garnfangsten ble drevet i denne regionen helt helt siden steinalderen.<ref name=Broad2004 /> Det ble bygget båter langs kysten og muligens hadde det smier i forbindelse med båtbyggingen. Uten at en vet det sikkert argumenterer spesielt Broadbent for at det var samer som drev med denne sesongvise kystnæringen.{{sfn|Broadbent|2010|p=220–222}}

Store regioner kunne være folketomme i opptil en generasjon (rundt 35 år) av gangen. På samme måte kan det ha vært svinginger i bestanden av elg, som igjen påvirket bosetningene i innlandet i Nord-Sverige. Dyrene på Nordkalotten har fordel av kalde og tørre vintre, fordi det reduserer plagen fra parasitter og reduserer snødybden. Dermed kunne det ha vært en omvendt korrelasjon mellom bestandutviklingen av elg i innlandet og tilgang på sel ved kysten. For jegere og samlere får dette stor betydning for flyttemønster.{{sfn|Broadbent|2010|p=24–25}} Slike flyttemønstre kunne også ha vært årsaket av økologiske endringer og overbeskatning av viltbestandene.{{sfn|Broadbent|2010|p=26}} Overbeskatning og kamp om ressursene kan også forklare overgang til husdyrhold, siden det tilbød mer stabil mattilgang.{{sfn|Broadbent|2010|p=24–25}}

Seljakten varte fra Kristi fødsel frem til slutten av 1200-tallet. Det var tre perioder med ekspansjon: rundt år 100–400, 400–600 og 800–1100. I 1279 ble alle stedene langs Bottenviken hvor det ble drevet selfangst forlatt. Tidspunktet sammenfaller med andre store hendelser i Nord-Europa, som begynnelsen på Den lille istid, at den svenske staten ble styrket og at kristendommen ekspanderte mot nord. I tillegg var det stadig flere svenske nybyggere som koloniserte områdene, noe som førte til at jegere og samlere langs kysten ble assimilert. Utover på 1300-tallet fikk fiske etter sild i tillegg stor utbredelse. Menneskene som tok over ved kysten benyttet seg av samenes kunnskap og metoder for fiske, jakt og fangst.{{sfn|Broadbent|2010|p=220–222}}

Arkeologier argumenterer for at det ikke var noen norrøn befolkning i nordlige deler av Bottenviken, på grunnlag av at en ikke har funnet typiske tegn etter dem. Det er for eksmepel ikke funnet langhus, gravhauger, runestener, fortifikasjoner, jernbarer eller sølvkapslinger. Det er heller ikke noen navn med stavelsen «vin», «sta» eller «hem». Det arkeologiske materiele tyder heller ikke å på noe hierarki som i en finner i jernalderens graver og hus i midlere deler av Norrland. Noen historikere har forsøkt å knytte selfangerne nord i Bottenviken, til sesonvis jakt drevet av norrøn befolkning fra Østerbotten eller midlere deler av Norrland.<ref name=Broad2004 />

Arkeologen Noel Broadbent (1946–) argumenterer for at fangsfolkene nord i Bottenviken var samer. Blant annet peker han på at funn av bjørnegraver og hytter med beinrester fra bjørn, knytter fangstfolkene til samisk relgiøs praksis. Andre beviser er muntlige overleveringer, skriftlige kilder, stedsnavn, arkeologiske funn av forskjellige gjennstander, utforming av hyttene tegn etter ritualer og kjemiske analyser av jord. Etter 1300 forsinner de samiske sporene, sannsynligvis på grunn av svenske nybyggere som tar over, kirkens ekspangsjon og statlig kontroll med handel og skettelegging, samt at sildefiske ekspangderer nordover. Den lille istiden kan også ha ført til kunne ha ført til at isforholdene ble verre, slik at selfangst ble vanskelig. Enda en faktor var svartedauen som kom til Sverige i 1342.<ref name=Broad2004 /> Det finnes få nedskrevne kidler til samisk tilstedeværelse ved Bottenviken. En nedtegnelse fra tidlig 1600-tall forteller at den første konge av Sverige, [[Magnus Ladulås]] (1240–1290), gjorde en avtale med birkarlene om retten til å håndtere skatten fra samene som bodde på kysten: «at the skulle hafva Lapparna som än tå bodde ut medh Botnen medh allan skatten och Laxfisken».{{sfn|Bergman|2018|p=36–39}}

==== Steinlabyrinter ved Bottenviken og i kyststrøk i Finnmark ====
Steinsatte labyrinter finnes i stort omfang langs den svenske kysten av Bottenviken. Det er registrert rundt 156 labyrinter fra Söderhamn og nordover mot finskegrensen. Disse forbindes med fiske og sjøfart i middelalderen, selv om noen også er funnet langs elveløp. Labyrinter er også funnet på kyststeder i Finland og Baltikum,{{sfn|Broadbent|2010|p=211–215}} samt noe få i Finnmark.<ref name=lab>{{Kilde www | forfatter= Westerdahl, Christer | url= https://www.balticsealibrary.info/essays/item/802-nya-tankar-om-labyrinter.html | tittel= Nya tankar om labyrinter | besøksdato= 19. juni 2022 | utgiver= Baltic Sea Library | arkiv_url= | dato = | format= }}</ref> De fleste er bare mellom 10 og 15 meter over havet, og bare meget få er funnet mer enn 15 meter over havet. De fleste er etablert etter år 1000 og de fleste er satt opp på 1500-tallet.{{sfn|Broadbent|2010|p=211–215}}

Labyrinter er et eldgammelt symbol på død og farlige reiser, og i Europa finnes de eldste labyrinter på Kreta og Hellas. Formen varierer, men de typiske kretiske labyrintene har kun en inngang og et endepunkt. De nordiske labyrintene er lik de kretiske med en vei inn og en ut. De har ingen blindveier. Labyrintene ved Bottenviken består av steiner satt ned ved strender eller på berggrunn. De har seks, åtte eller i noen tilfeller tolv rader. Med få unntak starter de med et kors og veggene går ut fra dette midtpunktet mot hjørnepunkter. Korset i senter og resten av steinsettingen danner i henhold til Noel Broadbent (1946–) de greske bokstavene (Shi) <math>\Chi</math> og (Rho) <math>\Rho</math>, som er et kristent symbol på Kristus. Den romerske keiseren Konstantin befalte sine soldater å ha et kors på skjoldene, der den ene armen av korset skulle være bent rundt slik at det former [[Bispestav|kroken av en hyrdestav]]. Dette er selve grunnformen i labyrintene i Sverige.{{sfn|Broadbent|2010|p=211–215}}

Noel Broadbent (1946–) antar at labyrintene har sammenheng med miljøet til menneskene som lagde dem, og at de skal gi beskyttelse på havet og gi fiskelykke, samt beskyttelse mot hedendom. Å gå i labyrintene var en magisk måte å tre inn i farlige farvann og komme ut velberget. Det er dokumentert at ritualer som dette har vært praktisert helt opp til 1950-årene. Han antar at de er laget av kristne innvandrere som ville beskytte seg mot eldre tiders farer og krefter på samenes tidligere tilholdssteder.{{sfn|Broadbent|2010|p=211–215}} Christer Westerdahl, som har spesialisert seg på maritim arkeologi, mener på sin side at labyrintene representerer en felles maritim kultur.<ref name=lab/>

Bjørnar Olsen har argumentert for at labyrintene i Finnmark er bygget av samer og representerer overgangritualer i forbindelse med samiske begravelser. Disse var svar på et økt press utenfra mot samiske samfunn.<ref name = Olsen>{{Kilde artikkel | forfattere = Olsen, Bjørnar  | tittel = MATERIAL METAPHORS AND HISTORICAL PRACflCE: A STRUCTURAL ANALYSIS OF STONE LABYRINTHS IN COASTAL FlNNMARK, ARCTIC NORWAY | publikasjon = Finnoscandia archoloiogica | år = 1991 | bind = VIII | hefte =  | sider =  | doi =  | url = http://www.sarks.fi/fa/PDF/FA8_51.pdf | format= | ISSN = }}</ref> Da de ble bygget var det store endringer med økt handel, skatter, misjonerer og kolonisering. De kan også ha vært respons på kirkens kristelige materielle symboler.<ref>{{Kilde artikkel | forfattere = Olsen, Bjørnar  | tittel = Stone Labyrinth in Arctic Norway | publikasjon =  Caerdroia | år = 1996 | bind = 27 | hefte =  | sider = 24–27 | doi =  | url = https://www.labyrinthos.net/C27%20Arctic%20Norway.pdf | format= | ISSN = }}</ref> Broadbent mener på sin side at det kan være snakk om sirkulære, steinsatte, kultplasser i Finnmark, som er blitt mistolket til å være labyrinter. Dessuten mener Broadbent at det kan være tilfeller der kristne samer har tatt opp skikken med å bygge labyrinter. Det mener noen er tilfelle ved Kvitsjøen, der samer benyttet seg ev labyrinter.{{sfn|Broadbent|2010|p=211–215}}

=== Status og hierarki ===
Det har vært antatt at et tradisjonelt veidefolk som samene i jernalder og tidlig middelalder var et egalitært samfunn, det vil si uten hierarkisk oppbygging, liten grad av organisering av samfunnet. Unntaket her er siidaen, det vil si fangstlaget. Dog kjenner en til omtale av finnekonger fra sagatekster som ''[[Volundkvadet]]'', i tillegg til Ottars beretning rundt 890 omtaler sosiale forskjeller og arvelig status. Ottar forteller at hver mann blir skattet ut fra familietilhørighet og rikdom. Forskjeller kan skyldes ulik kompetanse, for eksempel at noen er spesielt gode jegere, bedre på utøvelse av kultiske oppgaver, organisering av større oppgaver som jakt og tranproduksjon. Det kan også tenkes at forskjeller mellom samene oppstod ved utførelsen av oppgaver for det norrøne samfunnet, for eksempel forhandlinger og inngåelse av avaler for varebytte.{{sfn|Bratrein|2018|p=47–48}}{{sfn|Zachrisson|1997|p=144–148}}

Et annet forhold som kan ha betydning for egalitet er den store avsetningen av pels i vikingtid og tidlig middelalder. Dette var produkter som samene solgte og som var svært etterspurt. Salget fikk noen til å spesialisere seg på pelsdyrjakt og øke produksjonen, noe som igjen ga betaling i form av edelt metall og statussymboler,{{sfn|Bratrein|2018|p=47–48}} et konkret eksempel er draktsølv som enkelt samer skaffet seg.{{sfn|Fjellström|1985|p=311–312}} Dette mener historikerne sterkt kan ha bidratt til det samiske samfunnet ble differensiert og lagdelt.{{sfn|Bratrein|2018|p=70–76}} Blant annet ser en for seg at finnekonger bygde seg «residenser» i form av store gammer eller torvhytter med mange rom (mangeromstufter).{{sfn|Broadbent|2010|p=160–163}} 

Historikere har spurt seg om forholdet mellom finnekonge og [[noaidi]], altså den samiske sjamanen. Kan for eksempel dette ha vært en og samme person, eller forskjellige roller, altså at en var leder for det administrative og en annen for det religiøse.{{sfn|Bratrein|2018|p=47–48}}{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=349–350}} Enda en hypotese er at sjamanene stod for administrasjon og ledelse av den samiske skinnhandelen, det har en i alle fall sett eksempler på fra samiske områder i Russland i nyere tid.{{sfn|Zachrisson|1997|p=148–150}} Spørsmålene rundt sjamanen forblir ubesvarte.{{sfn|Bratrein|2018|p=47–48}}{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=349–350}} Paralleller til andre samfunn kan tyde på at at en slik institusjon kunne bli påtvunget utenfra. Dette for å få en verdig motpart.{{sfn|Zachrisson|1997|p=144–148}} Et annet spørsmål som er uavklart er om finnekongen kun hadde lokal makt eller ikke. Det ser ikke ut til å ha eksistert noen overordnet politisk organisering av samfunnet. Historikeren [[Håvard Dahl Bratrein]] (1933–) trekker i denne sammenhengen frem et eksempel med finnekongen Martin som reiser til Bergen i 1313 for å forhandle med [[Håkon V Magnusson]]. Martin hadde fått store fullmakter for å klage på overgrep som samene hadde opplevd fra stat og kirke. Som er resultat ble det sendt ut et kongebrev som gir samene medhold på alle punkter. Samene var med andre ord ikke uten politisk innflytelse.{{sfn|Bratrein|2018|p=47–48}}{{sfn|Holberg og Røskaft|2015|p=349–350}}

==== Etablering av samiske fiskerbønder ====
Sør for Finnmark ser historikerne tegn til at samene tilpasset seg et fiskerbondeliv, altså blitt sjøsamer. I området ved Helgøy og Karlsøy rett sør for Lyngen ser det ut til at samene i løpet av 1400-tallet går bort fra kombinasjonsbruk med jakt og fiske og bruk av sesongboplasser, og i større grad blir stedbundne fiskerbønder (''bufinner''). Boplassene i området er delt etter etniske skillelinjer, der den norske bosetningen finnes konsentrert på øyene og samene holder til i småfjordene på Ringvassøya, Reinøya og på fastlandet.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=175–203}} Regnskaper fra bergenshandelen på 1500-tallet viser at mange samer deltok i industrialisert fiske.{{sfn|Berg|2003|p=37–39}} Det var takket være hanseatene at handelsforbindelser til europeiske bysentra ble åpnet, og at også folk så lang nord som i Finnmark kunne drive markedsrettet fiske. I bytte mot fisk fikk folk i nord korn, og bytteforholdet korn–fisk var svært gunstig for folkene i nord med god tilgang på fisk. Denne handelen gjorde det også gunstig for nordmenn å etablere seg nord i Finnmark.{{sfn|Berg|2003|p=56–57}}

Arkeologer har funnet spor etter sau- og geitehold i Varanger fra rundt 1300. Her har en også funnet rester etter kyr fra tiden 1400–1530. Også fra Alta kjenner en til at det ble hold husdyr på samme tid. Fra slutten av 1500-tallet har en beskrivelser fra en hollender i Vardø. Han forteller om kyr, sauer, geiter, griser og høns. Beitemarkene var ikke særlig gode, men nok til å skaffe buskapen vinterfôr. Dyrene var eller i godt hold. En annen som besøkte Vardø forteller om at fiskeavfall ble brukt til dyremat. En brukte også tang og tare, og samene med fiskeavfall ble dette kokt før dyrene spiste det. Utover på 1500-tallet ble vilkårene for markedsrettet fiske stadig dårligere, dermed ble andre næringsveier som husdyrhold stadig utviklet blant både samer og nordmenn i Finnmark.{{sfn|Berg|2003|p=55–56}}

I kystområdene lengre sør, som i Sør-Troms og Ofoten, har samene allerede fra rundt midten av 1300-tallet gått over til en fiskerbondetilværelse. Deler av befolkningen begynte med produksjon av tørrfisk og jordbruk.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=175–203}}

==== Starten på tamreindrift ====
Samene gjorde bruk av noen få tamme rein allerede i jernalderen. Disse ble bruk som trekkdyr og lokkedyr under jakt, og var dermed å betrakte som redskaper for en næring basert på fangst og jakt. En gikk senere over tamreindrift der begreper som [[pastoralisme]] og [[domestisering]] brukes. Pastoralisme er en næringsform hvor en holder en liten flokk beitedyr, og domestisering er prosessen med kultivering. For å anvende disse begrepene forutsettes at en får kontroll over en større dyreflokk for planlagt næringsdrift (kjøtt- og melkeproduksjon), spesielt at deres reproduksjon planlegges og at antall dyr som skal slaktes skjer systematisk. Ved å bestemme hvilke dyr som får parre seg bestemmes på sikt også dyrenes egenskaper. Hjorden må passes omhyggelig for å kontrollere dens bevegelse, for eksempel at dyrene holdes inne i avlukkede fjelldaler.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=203–214}}

Den svenske geografen Filip Hultblad (1907–1970) kom i 1968 med en hypotese om at pastoralismen oppstod i sentrale og sørlige samiske områder i Sverige. Bakgrunnen for dette var at samene i sørlige deler av Nordland kom i kontakt med norske bønder og dermed lærte om fehold og melking som de overførte til reindriften. Et av Hulblads argumenter var mange samiske lånord for melking var overført fra nordiske språk. Senere historikere mener at hypotesen ikke er tilstrekkelig begrunnet, imidlertid mener forskerne at regionen der pastoralismen slo gjennom stemmer.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=203–214}}

Stallotuftene (som er beskrevet lengre opp) har vært et stort debattema i forbindelse med tamreindrift. Selv om mange forskere har ment at disse har vært satt opp av den norrøne befolkningen, så har de fleste som arbeider med temaet etter 2000 ment at de har samisk tilknytning. Storli (nevnt lengre opp) mener at stallotuftene har sammenheng med tamreindrift som startet i vikingtiden.{{sfn|Ojala|2009|p=165–168}}

Andre hypoteser for årsaken til at tamreindriften oppstod dreier seg om ytre påvirkning som skattelegging, kolonisering, større handel og misjonering. Tidligere hadde reinfangsten gitt økologisk balanse mellom befolkningstall og resurstilgang, men ytre påvirkning kunne ha ført til en ubalanse og behov for nye næringer. En enkel forklaring kan være at stor handel på midten av 1500-tallet førte til overbeskatning av villreinen og at den ble utryddet. Dermed måtte samene konsentrere seg om de få tamme reinene de hadde, og avle disse opp til store flokker.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=203–214}} Verdenssystem-teori er en forklaringsmodell som dreier seg om redistribusjon av ressurser, i tilfelle med menneskene i Nord-Skandinavia, bytte av pels mot metall fra periferi mot senter (Europa). Innenfor denne teorien vil «eksporterende» og «mottagende» samfunn gjennomgå perioder med oppgang og tilbakegang alt etter som miljøendringer og økonomiske forhold endrer seg. Brå endringer kan spesielt forventes i arktiske områder, spesielt om overutnyttelse gjør seg gjeldende eller landbruk ekspanderer ut over sine bærekraftige grenser.{{sfn|Broadbent|2010|p=24–25}}

Arkeologen Bjørnar Olsen har gitt kommet opp med et scenario for hvordan tamreindriften har kunnet oppstå, der ytre forhold sammen med indre sosiale prosesser spiller inn. Økt handel og skattlegging gjorde at stadig flere rein måtte tas ut. De flinkeste jegerne måtte gis større frihet selv om det ideologisk strider mot siidaens krav om egalitet. Fangstsystemene måtte stadig gjøres større og mer kompliserte, noe som etterhvert krevde et organisatorisk lederskap. De dyktige jegerne ble også ledere for salg og distribusjon, og ved kontakt med andre mennesker fikk de kjennskap til nye tenke- og handlemåter. På sikt utviklet det seg også eierrettighet til levende rein. En mulig årsak til at eiendomsrett til reinsdyrene oppstod kan ha vært et samisk mottiltak mot fremmed innblanding og kolonisering. Statlig administrasjon hadde eiendomsrett som grunnlegende for rettsoppfatningen. Den samiske organisatoriske eliten kunne ha innsett at eiendomsrett kunne forhindre de fremmed overtagelse av ressursene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=203–214}}

Samenes kost har tradisjonelt bestått av kjøtt og fisk, og bare i meget liten grad av karbohydrater. Dermed hadde de meget gode tenner, selv om en ikke kjenner til samenes tannhelse i middelalderen. Utover på 1900-tallet ble dette radikalt endret, med overgang til mer skandinavisk mat. Stort innslag av sukkerholdige matvarer ga stor økning av karies blant den samiske befolkningen.{{sfn|Zachrisson|1997|p=150–154}}

=== Misjonering i middelalderen ===
Samenes religion var [[Animisme|animistisk]], hvilket vi si at en oppfatter alt i naturen har sjel. Kosmos ble oppfattet å bestå av tre deler; den øvre del, den midtre del, selve jorden, og en underverden. Alle de tre delen ble hold på plass av et verdenstre eller søyle, hold på plass av nordstjernen. Forskjellige naturfenomener og objekter var betraktet som åndelige. Huler, raviner og innsjøer var betraktet som kanaler mellom det dennesidige og underverdenen. Dyr som ulv og bjørn var ansett som personifiserte ånder fra andre riker. Rituell jakt på disse dyrene var derfor viktige i samisk kultur. Sjamaner hadde en viktig rolle i å påvirke naturen.{{sfn|Kent|2018|p=79–80}}

I henhold til ''[[Håkon Håkonssons saga]]'' fikk kong Håkon Håkonsson bygget den første kirken i Troms rundt 1250. Folkene som bodde der måtte da ta til seg kristendommen. En kirken spesielt tiltenkt samene ble bygget i Ofoten på omtrent samme tid. På 1300-tallet fikk kong [[Håkon V Magnusson|Håkon V]] bygget en kirke og et fort ved Vardø. En kongelig kunngjøring fra 1313 formanet samene om å gå over til kristendommen. Dog kjenner en til at samene allerede rundt år 1000 tok til seg kristne symboler i deres religionsutøvelse.{{sfn|Kent|2018|p=85–90}} 

Kirkens menn benyttet også anledningen til å få istand vareutbytte med samene. Norges lover fra 1313 har en forordning om at fogdene tilhørende erkebiskopen i Nidaros, som farer rundt i fjordbotnene i Nord-Norge, ikke får pålegge samene med for store skatter. Selv var erkebiskopen engasjert i handel via England, og hadde dermed gode muligheter til å få omsatt innkrevde varer.{{sfn|Fjellström|1985|p=63}} 

Den samiske befolkningen i randsonen av bosetningsområdene ble fra slutten av høymiddelalderen påvirket av de kristne. Spesielt ser det ut til at det var sjøsamer i Nord-Norge var påvirket via den katolske kirkes håndhevelse av kristenrett. Imidlertid var nok ikke denne kristningen kommet sørlig langt, som en beskrivelse fra Trondenes kirke sies det at det var samer «[..] fulle av magiske kunster og som i stort monn påførte de kristne skade og forfølgelse». Også fra Nord-Sverge kjenner en til misjonering blant samene i høymiddelalderen, en kjenner til at erkebiskopen av Uppsala i 1345 skal  ha døpt flere «finnar ogc Lappar» i Tornå. Sikre kilder om misjonering i Lappland har en først fra 1419.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}}

Samenes religionsutøvelse var påvirket av norrøne tro, men i det store og det hel ser det ut til at de forlot den gamle troen i løpet av 1200-tallet. Etter denne tid gikk de over til kristendommen, sannsynligvis fordi de ikke hadde noen fordel av sin gamle tro.{{sfn|Broadbent|2010|p=160–163}}

I de russiske områdene var det fra seinmiddelalderen av etablert klostre som spredde den ortodokse kristendommen. Disse misjonerte på Kolahalvøya og vest for Kvitsjøen. Hverken i norske-, svenske- eller russiske områder var innføring av kristendommen viktig for samene før ut på 1500-tallet.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}} Innføringen av den ortodokse kristendommen i samiske områder var mindre konfliktfylt enn overgangen til katolisisme og senere protestantismen. Årsaken var at den ortodokse kirken ikke motsatte seg blanding av kristendom og tradisjonell samisk religion. Samiske guder og ble dermed blandet inn i en kult sammen med kristne helgener.{{sfn|Kent|2018|p=94–102}}

I 1215 ble det via Fjerde laterankonsil (av til samen fem viktige kirkemøter i Roma) stilt minimumskrav til hva som skulle til for å bli regnet som kristen. Det ble forventet at folk ble døpt, skriftet og deltok i nattverd minst én gang i året. Sannsynligvis tok samene i alle deler av Nordkalotten del i disse ritene slik at de ble godtatt som kristne, men at de samtidig praktiserte egen religion. Samene fikk ikke lov til å gi barna samiske navn, imidlertid gikk barn gjennom et hemmelig ritual og ble gitt et samisk navn. I kirken ble de døpt og gitt et navn som var akseptabelt for kirken, men på hjemveien ble det utført nye ritualer for «å vaske» av navnet de ble gitt ved dåpen. Samer hadde dermed doble navn, hvor det samiske navnet ikke måtte bli røpet til utenforstående. Også i forbindelse med nattverd var det ritualer for å kunne krysse mellom de forskjellige religiøse grensene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}}

En mener at de første spor av utbredelse av kristendom blant samer i Sverige går tilbake til 1300-tallet. I 1345 ble samer i [[Torneå]], i dagens Lappland i Finland, døp under en visitas av erkebiskopen av Uppsala.{{sfn|Kent|2018|p=90–94}}

== Tidlig moderne tid 1550 – 1750 ==

=== Næringsveier og handelssamkvem i sameland ===
Samene var fra midten av 1500-tallet tilknyttet tre handelssystemer fra de tre ekspanderende statsmaktene fra øst, sør og vest. I vest og nord var samene i kystområdene tilknyttet handelen med hanseatene over Bergen. I Nordland og Troms foregikk varebytte via bygdefarsystemet der jekter transporterte fiskerbøndenes tørrfisk til Bergen, og brakte nødvendighestartikler i retur. I Finnmark hadde bergenskjøpmennene lokale handelsfullmektiger i fiskeværene. Samene i sør var tilknytte handelssteder langs Bottenviken som igjen brakte varer til og fra Stockholm. Birkarlene handlet med folk lenger inn i landet og var også tilknyttet jordbruksbygder ved kysten av Bottenviken. Det var også birkarler av finsk avstamning, men de opererte i nordlige lappmarkene Torne og Kemi. Birkarlene foretok også handelsferder helt til samene ved kysten av Atlanteren og Ishavet. På Kolahalvøya var det russiske kjøpmannsstader i byene rundt Kvitsjøen, som Kandalakša, Kem, Suma og Kholmogory, Korgopol’ og Kola, samt Arkhangelsk fra 1584. Handelen i de russiske områdene skjedde ved at karelske og russiske kjøpmenn oppsøkte samene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

Birkarlene hadde monopol på handel og kreve inn skatt fra samene i over 200 år, men i 1553 bestemmer Gustav Vasa at disse rettigheten skal tilfalle ham selv. Han utnevner derfor sine egne tjenestemenn, kalt ''fogdar'' til virksomheten. Samene skulle etter dette betale skatter i form av rinskinn eller mårpels.{{sfn|Kent|2018|p=12–14}}{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=77–82}} Fogdene skulle både handle med samene og kreve inn skatt til kronen. Kronen hadd fra nå av større ambisjoner om å få kontroll med den viktige og lukrative pelshandelen. For historikere er dette et interessant vendepunkt fordi det fra da av ble utarbeidet systematiske lister over handel og hvor mye skatt som ble betalt inn. En del av denne organiseringen går ut på at handelen med samene ble organisert innenfor distrikter, kalt ''lapmarker''.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=39–43}}

De russiskortodokse klostrene som i løpet av 1400- og 1500-tallet vokste opp ved Kvitsjøen og på Kolahalvøya. Disse drev ikke bare med misjon, men også handel med samene, samt at de drev med fiske og saltutvinning.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

Samene hadde få markeder, altså regelmessige handelsmøter der flere produsenter og kjøpere møtes. Et unntak var Varangermarkedet som skal ha oppstått tidlig, men omtales første gang trolig i 1530. Til dette markedet var det deltagere fra Norge, Sverige og Russland, og også skatteoppkrevere. Tilsvarende markeder var også organisert på Fiskerhalvøya og på Kildinøya , hvor russiske, norske, engelske og hollandske kjøpmenn kom. Det var også markeder i nordre Nordland og i Namdalen, men disse var bare mellom sjøsamer og innlandssamer.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

De av samene som hadde kontakt med flere av disse handelssystemene hadde fordel av å kunne utnytte forskjellig etterspørsel. Et eksempel er sjøsamene som solgte tørrfisk til de norske handelsmennene, det de fikk i betaling benyttet de delvis til å betale skatt til den svenske staten.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}} Sjøsamenes liv har tradisjonelt vært orientert om fiske og jakt, det som en kaller for en ''veidekultur''. Andre næringsveier for sjøsamene var villreinfangst, pelsdyrfangst og jakt på sjøfugler. Tradisjonelt har de også drevet med fangst til havs, blant annet på hval, hvalross og selfangst i fjordbotnene. Utover på 1700-tallet begynner bestanden av villrein å avta og pelsdyrfangsten gikk heller ikke så bra, fra da av retter mange sjøsamer interessen mot gårdsdrift. I Finnmark kombinerer mange sjøsamer deretter fiske og jordbruk helt opp til 1900-tallet.{{sfn|Fjellström|1985|p=31–32}} Andre sjøsamer går utover på 1600- og 1700-tallet over til å drive som reinnomader på Finnmarksvidda. Atter andre eide en del renin, men deltok aldri selv i reindriften.{{sfn|Fjellström|1985|p=27–28}} 

I henhold til etnografen [[Ørnulv Vorren]] (1916–2007) er sjøsamene sør for Tromsø ikke opprinnelige sjøsamer, men men etterkommere av innflyttede samiske reineiere fra Sverige. Årsaken til denne overgangen skal ha vært at de har mistet sine flokker og dermed kommet i økonomisk uføre. Derimot har sjøsamekulturen i Finnmark opprinnelse flere tusen år tilbake i tiden.{{sfn|Fjellström|1985|p=27–28}}

I Troms og Nordland har en dokumentasjon på sesongvise flyttinger av reinflokker fra 1500-tallet og i Finnmark først etter 1600. Kystsamene hadde også tamrein som de brukte til trekkdyr og som skaffet melkeprodukter. Kystsamene foretok også sesongvise flyttinger, og typisk drev de med fiske og jakt innerst i fjordene om våren og høsten. Om sommeren flyttet de lengre ut i fjordene og drev da med fiske, fuglefangst, jakt på kobbe og eggsanking. Om vinteren drev de med pelsdyrfangst og ferkvannsfiske i innlande hvor de hadde sine boliger i skogdalene. I tillegg drev de med båtbygging, noe som forklarer at de gjerene la boplassene til skogsområder hvor de kunne ta ut byggematerialer. Etter at skogen et sted var uthugget dro de til et annet sted. De drev også med smiing, blant annet for å lage pilspisser.{{sfn|Berg|2003|p=37–39}}

I et manuskript fra Det kongelige bibliotek i København med tittel ''Om Lappernis Waesen i Lewemaade og Afguds Dyrckelse i Nordlandene fra forrige Tiider'' er det en beskrivelse av samekulturen på 1700-tallet. Manuskriptet har ukjent forfatter, men gir en beskrivelse av samer (lapper) i Nordlandene. Sjøsamene, som alment kalles for ''bygdelapper'', bor ute ved kysten eller i utmarken, de har ryddet sine boplasser, pløyer jordene, sår og har kreatur og bor ellers som bønder. De gjorde ellers stor nytte av skogen som blant annet brukes til ved. De med best råd har reinsdyr som de lar svenske samer passe, samt at de melker reinen og lager ost og smør som sjøsamene får på høsten. For dette betaler sjøsamene med fisk. Sjøsamene beskrives som norskkyndige, men taler samisk seg imellom. De unge samene er i sin «Gudskundskap» på alle måter like så gode som bufolk, det vil si den norske allmuen. Mange av bygdesamene hadde også ord på seg for å være gode snekkere og båtbyggere, blant annet bygger de jekter. Noen er også gode smeder. Manuskriptet omtaler også samer som var så fattige at de vandrer rundt i bygdene og tigger. Disse har svensk opphav og det forklares at de ikke har greid å betale sine årlige skatter. Skattene i Sverige omtales som høye og de som har blitt utarmet har blitt jaget derifra. Spesielt på Helgeland omtales det at fattige samer flakker rundt i båter, gjør arbeid for bøndene og får betaling i form av mat. Når vinteren kommer kjøper de eldre hester som de spiser. I andre tekster omtales de fattige svenske samene som ''markefinner''.{{sfn|Fjellström|1985|p=28–31}}

Sjøsamene hold til i fjorddistriktene. Disse områdene var regnet som de beste for boseting, og nordmenn som ville slå seg ned i disse områdene ble avvist av samene. Sjøsamene anså dette som sine områder. En prest i Hammerfest på begynnelsen av 1700-tallet forteller at samene har sin særegne levemåte, boplasser og næringer, dessuten bor de adskildt fra nordmenn. Heller ikke vil samiske ungdommer ta tjeneste hos andre enn andre samer. Sjøsamene i Hamerfest-sognet hadde de beste fiskeplassene, beiteplassene og bjørkeskogen, som de vernet om. De nordmennene som bosatte seg i området søkte derfor ut til øyene, selv om forholdene der var barskere. På grunn av dette snakket en om «finnefjorder» og «nordmannsøyer». Andre steder i Finnmark har en opplysninger om de lignende forhold.{{sfn|Berg|2003|p=71–73}} Ellers var sjøsamenes jakt og fangst en rettighet beskyttet av Kongen i København på begynnelsen av 1700-tallet. Motsatt var det for tilreisende fiskere til Finnmark forbudt å drive med jakt og fangst.{{sfn|Berg|2003|p=82–84}} Ekteskap mellom samiske menn og norske kvinner forekom aldri, men motsatt var det en del norkse menn som giftet seg med samiske kvinner. Som regel innebar et slikt ekteskap at mannen ble en del av det samiske samfunnet. Dermed fikk slike husholdninger tilgang til å bruke ressursene i de samiske fjordområdene.{{sfn|Berg|2003|p=71–73}}

Selv om samene hadde startet med tamreindrift tidlig, ble det drevet jakt på villrein i deler av Nord-Norge og Nord-Sverige. Fra 1600-tallet og opp til 1800-tallet var en metode å drive reinfolker mot dyregraver. Dette var dype huler ned i bakken med spisse staker som dyrene spiddet og drep. Andre metoder som ble praktisert helt opp mot 1900-tallet var å jakten på reinsdyrene på ski og å drive dyrene langs gjerder og deretter avlive dem etter fall ned i groper. Spesielt har en avdekket store slike fangstanlegg i Gollevárri på Varangerhalvøya. Da en begynte med skytevåpen ble jakten svært effektiv, slik at de ville reinsdyrstammene ble sterkt redusert fra 1600-tallet. Etter denne tiden ble tamreindrift stadig mer viktig.{{sfn|Kent|2018|p=215–220}}

I 1555 beskriver Olaus Magnus at fiske var en hovedgeskjeft for samene. Spesielt kjenner en til at for samer ved Sjokksjokk i Lule lappmark i Nord-Sverige, var fiske viktigste næringsvei fra rundt 1550 til 1750. Andre steder var også fiske viktig, da i kombinasjon med reindrift og jakt. Lengre sør, langs Bottenviken var også fiske viktig, spesielt isfiske om vinteren. Fiske var også svært viktig for samer i Finland og på Kolahalvøya.{{sfn|Kent|2018|p=239–243}} For øvrig kjenner en til at i Sverige ble samer på denne tiden delt inn i to kategorier, nemlig fjell- og skogsamer. I eksempelvis Lule lappmark lå samebyene Sirkas og Tuorpon i fjellområde mens Sjokksjokk og Jokkmokk lå i skogsområde. De som bodde i Sirkas og Tuorpon ble kalt fjellsamer og samer fra de to andre byene ble kalt skogsamer. Ut fra historiske kilder kan en se at kategoriseringen er relatert til hvilke næringer beboerne i fjell og skogområder drev med. Uansett ser det ut til at overgangen mellom gruppene ikke er skarp, men at medlemmer fra en gruppe kan skifte fra den ene til den andre fra et år til den neste. Tross alt tilhørte begge kategoriene samme etniske gruppe, så denne inndelingen har ikke stor betydning. Fra rettsdokumenter kan en for eksempel se at en innleid hjelpemann fra Sikas gjør tjeneste hos en reineier i Sjokksjokk, og at denne omkommer der.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=47–49}}

En annen aktivitet samene i innlandsbygdene i Nord-Norge drev med var båtbygging, noe som beskrives i kilder fra 1600- og 1700-tallet. Blant annet forteller Petter Dass om omfattende bygging av nordlandsbåter i Beiarn rundt 1690. Andre bygder der samene bygde båter for salg var i Ofoten, Astafjorden, Malangen og på Karlsøy. I forbindelse med båtbyggingen drev samene også med omfattende smedarbeid, blant annet for produksjon av nagler og beslag på båtene.{{sfn|Bratrein|2018|p=70–76}}
Andre inntektsgivende sysler var håndarbeid og hjelp med transport.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=89–92}}

Varangerbotn var på 1500-tallet etablert som samisk vinterboplass. Litt lengre sør, i Karlebotn, var det organisert store markeder. Lagmann [[Niels Knagenhielm|Niels Knag]] (1661–1737) beskriver at det kom handelsfolk fra så fjerne steder som Torneå i dagens Finland og fra Kolahalvøya. Dette var en av de viktigste stedene for samisk handel og underlagt kongelig tilsyn i 1688. Myndighetene var også representert for å samle inn skatter. Andre viktige handelssteder var Tysfjord og Jokkmokk.{{sfn|Kent|2018|p=215–220}}

Hans Hansen Lillienschiold (1650–1703) var amtmann i Finnmark fra 1685–1701 og i sinne siste leveår ga han ut boken ''Speculum Boreale''. I denne beskreives samenes geografi, historie og næringsveier i regionen. Boken har også fargelagte illustrasjoner av samiske klesdrakter. Senere, i 1767, utgir Knud Leem boken ''Finnmarkens lapper'', også den med rike illustrasjoner, med vekt på klesdraktene.{{sfn|Kent|2018|p=3–5}}

Villreinjakt var på 1700-tallet enda av betydning for sjø- og fjellsamer, selv om tamreinshold fikk stadig større betydning. På mitten av 1700-tallet ble det vanlig at samer fikk gevær til bruk i jakten, noe som fikk stor betydning for videre utvikling. Med innføring av jaktvåpen behøvde en ikke mange samarbeidende folk for å drive fangst, som med gjerder og dyregraver. Når jakten kunne foregå individuelt ble også siidafellesskapet oppløst, da dette sammarbeidet ikke lengre var nødvendig. De samiske jakten hadde også en annen fordel, nemlig at de ikke var så kresne som nordmenn. Nordmenn ville heller sulte enn å spise måke, kråke, rev, oter, bjørn og andre dyr, mens en same med jaktvåpen gjerne skaffet seg mat ved å nedlegge slike dyr. Dessuten kunne en same ha nytte av både skinnet i tillegg.{{sfn|Berg|2003|p=73–76}}

=== Næringsveier for innlandssamene i Sverge og Finland ===
I tidligmoderne tid var det mange samer i innlandet av Nord-Sverige og Nord-Finland som drev med fiske i innsjøer og elver, disse kalles skogsamer. I Norge fantes ikke denne kategorien levesett blant samene. I sørlige deler av Sverige var det også skogsamer. For mange samiske husholdninger var fiske hovedinntekten. Skogsamene var til en viss grad nomadiske, men flyttet på langt nær over så store områder som fjellsamene, som kunne bevege seg over hele området fra den nordatlantiske kysten til Bottenviken.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=92–95}}{{sfn|Fjellström|1985|p=39–41}} Selv om vassdragene i innlandet av Fennoskandia generelt er næringsfattige, men det er stor forskjell på innsjøer i fjellområdene og i skogsområdene i lavlandet. I skogsområdene er vassdragene næringsrike og har høy produktivitet, med mange fiskearter.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=91}} Typiske fiskearter som er nevnt i kilder fra 1600-tallet, er gjedde (Esox lucius), abbor (Perca fluviatilis), mort (Rutilus rutilus), sik (Coregonus lavaretus), harr (Thymallus thymallus), laks (Salmo salar), ørret (Salmo trutta), Røye (Salvelinus alpinus), sik (Coregonus albula), lake (Lota lota), vederbuk (Leuciscus idus) og brasme (Abramis brama).{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=95–99}} For de som drev med fiske var det deres viktigste matkilde. Noe fisk ble kokt og spist rett etter fangst, mens mye ble tørket og lagret for bruk om vinteren. Tørket fisk ble også brukt for å bytte til seg andre goder og for å betale skatt.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=103–104}}{{sfn|Bergman|2018|p=28–32}}

Et spesielt system som gjorde seg gjeldende i Nord-Sverige, var at kystbøndene ved Bottenviken drev innsjøfiske vinterstid. Hver bygd hadde sine spesielle innsjøer (''träsk'') hvor de drev fiske i flere måneder og da bodde der. Kystbøndene hadde et samarbeid med samene, som hadde retten til disse innlandsområdene, slik at begge parter hadde utbytte av fikset. En har fortegnelser over innbetalt skatt som viser at begge gruppene fisket i de samme innsjøene og at de går sammen i felles fiskerlag. Rettsdokumenter fra 1549 viser også at samene oppfattes som de som har retten til fisket, og at det skjer på samenes premisser.{{sfn|Bergman|2018|p=34–36}}

I Lule lappmark var både reinsamer og husholdninger som drev med fiske nomadiske mellom forskjellige boplasser, en praksis som ga best utbytte. Reingjeterne forflyttet seg vanligvis over store avstander for å finne god beite. Om vinteren hold de til i skogsområder og om vinteren flyttet de reinen rundt i fjellene. Husholdninger som drev med fisk flyttet seg helst over kortere avstander i skogsområder. Flyttingen var gjerne bestemt ut fra når forskjellige fiskearter gytte, noe som gjerne varierte med tid og sted. Bare de aller fattigste husholdningene hold til på samme sted hele året.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=95–99}} De fattigste hadde heller ikke reinsdyr til transport og melking, ellers var det vanlig med et lite antall rein for transport og melking.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=114}}

De finske skogsamene er omtalt i kilder fra 1100-tallet og da ser det ut til at de hadde sin utbredelse langs sør i landet. Fra kilder fra 1500-tallet kjenner en til at de samiske skogsamene drev med villreinfangst og jakt etter pelsdyr. Historikeren Helmer Tegengren (1904–1974) mener at de finske skogsamene aldri utviklet tamreindrift fordi tilgangen på villrein var så stor opp gjennom tidene. Imidlertid kjenner en til at samene i Kemi hadde noen få tamrein per husholdning og at disse var viktige for transport. En annen forskjell fra de svenske samene, var at de finske ikke melket reinsdyrene sine. Etter som finske nybyggere etablerte seg stadig lengre nord ble samenes livsform vanskeligere, spesielt fordi bosetterne drev med svedjebruk, det vil si at de setter fyr på vegetasjonen som en viktig del av sitt jordbruk. Disse brannene ødela reinlav og vegetasjon som reinen beiter på, og tilvekst tok lang tid. Dermed ble reinen drevet stadig lengre nord. Etter hvert som skogsamene ikke lengre kunne leve av reinfangst, ble de heller bofaste og fokuserte på fiske og husdyrhold. Utover på 1700- og 1800-tallet blir den samiske identiteten i Finland stadig svakere. Blant annet på grunn av nivellering av samekulturen, noe som var en motsatt utvikling av den svenske skogsamer hadde på samme tid.{{sfn|Fjellström|1985|p=39–41}}

Bostedene som samene som drev med fiske hadde, var en slags heksagonale permanente hytter med vegger av bord, kvister eller torv. Disse hadde de ved nærheten av gode fiskevann. Det fortelles at fiskere fra Lule lappmark kun benyttet flyttbare telt med duk av tykt ullstoff, av samme slag som reingjeterne hadde. Enklere små skjul for korttidsopphold på avsidesliggende steder ble også benyttet. Det ble også satt opp permanente lagerhus (''stabbur'' eller ''ájtte'') for utstyr og fiskeredskap.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=95–99}} 

Den samiske klokkeren Nicolaus Lundius (1659–1726) forteller at alle samer, både fattig og rik, hadde nett for å drive notfiske. Lundius beskriver hvordan fiskere fra Ume lappmark startet med å «draga not» på kvelden og holt på frem til soloppgang. Noe av fisken ble tørket for å kunne spises når de dro til kirken. Notfiske har vært benyttet over hele verden. Det går ut på at flere mann drar noten ut fra land eller etter en båt, og senere drar den sammen slik at den former en stor pose i vannet der fisken fanges. En tror at både not og stillestående garn ble brukt av samer både på 1600- og 1700-tallet. Lundius forteller at båter ble bygget av samene selv og at de var lette nok at en mann kunne bære dem. Båten var laget av gran og båtsømmene ble hold sammen av tynne trådformede røtter av gran.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=99–102}}

På grunn av et økende antall samefamilier som drev med fiske, ble områdene de skulle dele mellom seg stadig mindre. Fjellsamer hadde bedre utkomme enn fiskerfamilier på 1600-tallet, og ved utgangen av 1700-tallet ble de som drev med fiske i samtidige beskrivelser omtalt som fattige eller meget fattige. Dette til tross for institusjoner for å regulere tilgangen til fiske.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=113–114}} 

De ekstremt fattige kunne velge å forlate innlandet og heller begynne et nytt liv på kysten av Nord-Norge eller kysten ut mot Bottenviken. En annen mulighet som noen fattige benyttet var å bli bofaste ved innsjøer for å leve av fiske og fangst hele året gjennom. Andre tilbrakte hele vinteren i fjellet for å drive med jakt. For de unge ubemidlede var det mulig å få tjeneste hos en reineier med behov for ekstra arbeidskraft. En kjenner også til at det lokale rettssystemet lot fattige få drive snarefangst, selv om den som hadde rettigheten til landet motsatte seg ordningen.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=231–233}}

Historikerne har diskutert hvorfor etterspørselen etter kostbare pelsvarer økte utover 1500-tallet, men fikk en topp rundt 1570-årene for deretter å gå ned. Utover på 1600-tallet ble pelshandelen kraftig redusert. Den svenske historikeren Lennart Lundmark har foreslått at reduksjonen skyldtes overbeskatning, men andre muligheter kan være endrede handelsmønstre der pels ble importert fra Russland og Nord-Amerika til Europa. Andre ('''Vorren?''') har foreslått at nedgangen gikk sakte og over lang tid. Årsaker var at pelsvarer fortsatt var viktig for lokalhandel og ga gode inntekter for husholdninger som drev med fangst, økt befolkning utover på 1700-tallet ga økt jakttrykk og at noen dyr var en plage for folk ved at de stjal mat eller angrep tammrein, derfor ble disse jaktet ned.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=142–144}}

Frem til rundt 1600 var jakt den viktigste for samisk næring, og siden dette var en kollektiv næring har noen ment at samelandsbyer oppstod netopp på grunn av denne organiseringen.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=216–222}} Etter 1600 ble gjeting av rein en viktigere næring. Imidlertid var jakt en viktig del av samiske husholdningers økonomi på 1600- og 1700-tallet, selv da storskala reindrift ble innført. Dette til tross for at utbytte fra jakt mistet betydning for inntektene på grunn av endret internasjonal handel.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=124–127}} Motivet for jakten var matauk, salg av pels lokalt ga inntekter og midler til å betale skatt, nedkjempelse av rovdyr som ødela matforråd og angrep tamreinen.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=144–145}} 

Mye av jakten dreide seg om småvilt, for eksempel snarejakt på tiur og andre skogsfugler,{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=127–129}} samt fjellrev, jerv, oter, gaupe, mår, rev, bever, ekorn, ulv og bjørn.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=132–142}} Dog fortsatte jakten på villrein utover på 1600-tallet, noe som mange ofte deltok på og som var en intens aktivitet over mange dager.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=130–132}} Villreinsjakten gikk for seg hele året, og spesielt effektivt var det å jakte på ski når det var løssnø, slik at dyrene kunne forfølges når de sank ned i snøen. Det siste skriftlige beviset på jakt på villrein i Lule lappmark er fra 1741.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=132–142}} Jaktutbyttet og artsmangfoldet var størst i skogsområdene og minst i fjellet.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=142–144}}

Nybyggere som flyttet inn i Nord-Sverige kom i konflikt med skogsamene på grunn av reinflokkene som kom inn på deres oppdyrkede marker og møtte høyhesjer som stengte for ferdsel. En annen konflikt dreide seg om rett til innlandsfiske, noe som også nybyggerne ville drive med.{{sfn|Fjellström|1985|p=39–41}}

=== Utvikling av storskala reindrift ===
Reinsdyr har vært i bruk av folk i nordre deler av Fennoskandia gjennom historien, både som jaktbytte, tamme dyr brukt til å lokke til seg ville rein under jakt, til transport og for melking. Transport kunne ha vært den viktigste årsake til tamreinhold, siden menneskene hadde kontakter over svært store avstander i nordlige deler av Eurasia. Transport med rein kunne ha vært viktig for utviklingen av metallhåndverk i årtusenet før Kristus. I tillegg ble gevir og bein brukt til å lage verktøy, skjeer og knivskaft, sener ble bearbeidet til hyssing og tau, mage og innvoller ble renset og brukt til beholdere for blod og melk og skinnet ble enten garvet eller tørket med pelsen på. Reinen har egenskaper som gjør at menneske og dyr har utviklet sterke bindinger over lang tid. Om vinteren overlever de på siste sommersesongs vegetasjon eller på lav som de finner under snøen ved å grave med hovene. Selv etter at menneskene greide å temme rein, fortsatte de å jakte på de ville dyrene.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=158–160}}{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=167-169}}{{sfn|Baudou|1992|p=145–156}}

Bruken av tamme reinsdyr i Fennoskandia har gått gjennom tre stadier fra begynnelsen og frem til moderne tid. Først småskala husdyrhold som en del av en økonomi basert på jakt og fangst. De fleste husholdninger hadde noen få rein som de brukte til transport og til å dra sleder. De tamme rinene ble brukt til å lokke til seg ville dyr som kunne nedlegges. Neste stadium var mer spesialisert og intenst husdyrhold, kalt pastoralisme, med store flokker for å produsere melk, kjøtt og blod. Tidligste kjente skriftlige kilder for melking av rein er fra 1555 (''[[Historia de gentibus septentrionalibus]]''), men en mener at melking må ha skjedd mye tidligere. Med mange rein som skulle gjetes og hver dag samles for å melkes, var denne driften arbeidsintensiv. For å skaffe beite til dyrene året rundt, dro husholdningene med dyrene mot vest om sommeren og holdt til i skogsområdene i innlandet om vinteren for å finne beite der. Den tredje fasen var basert på omfattende reinsdyrflokker, først og fremst for kjøttproduksjon. Tredje fase tok til på 1700-tallet, da hensikten var storproduksjon av kjøtt for salg. Melking tok slutt i dette stadiet. Denne formen for reindrift har fortsatt helt opp til moderne tid.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=158–160}}{{sfn|Fjellström|1985|p=67–74}} I Finnmark utviklet dette seg til en driftform der samene flytter reinflokkene ut mot kysten på våren hvor de blir hele sommeren. Ute langs kysten er det godt beiteland og vinden sørger for at insektsplagen er liten.{{sfn|Fjellström|1985|p=35–36}} De svenske fjellsamene derimot flyttet mellom skoglandet i øst til fjellområdene mot vest på våren. Senere på sommeren flyttet de reinene helt ut til øyene på Norskekysten. Utpå høsten gikk trekkene motsatt retning. Helt opp mot 400 km flyttet de flokkene sine. Hele familiene flyttet med reinen og med seg hadde de kåter for å bo i. Noen få svenske samer hadde også sommerbeite for rein ved Bottenviken.{{sfn|Fjellström|1985|p=36–39}}

Frem til rundt 1550 var samiske husholdninger i innlandet av Fennoskandia for det meste basert på fiske og jakt. Reindrift i noen større skala var ikke utviklet frem til da, men etter denne tiden skjer en stor endring med store flokker av tamrein frem til slutten av 1700-tallet.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=16–19}} Utviklingene av tamreindrift med store flokker skjedde først i fjellområdene i Nord-Sverige.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=37–39}} Næringsvirksomhet med store dyreflokker kalles pastoralisme, og innebærer husdyrhold basert på gjeting.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=16–19}} Pastoralisme er ikke nødvendigvis det same som nomadisme, fordi menneskene kan være bofast og fremdeles ha gjeting som næring. Innenfor pastoralisme kan det skje at hele husholdet flytter sammen til nye områder i en mer nomadisk tilpasning.<ref>Benjaminsen, Tor A.: {{snl|pastoralisme|Pastoralisme}} (5. april 2018)</ref> Med utvikling av en mobil livsform kom behovet for kåter (telt) som kunne settes opp og flyttes med enkle grep. Svaret på dette var en kåte med sammenhengslede,  bøyler av tre, som teltstengene (også av tre) legges mot. Utenpå dette legges teltduken,{{sfn|Fjellström|1985|p=67–74}}{{sfn|Fjellström|1985|p=241–245}} som kunne være av vadmel, lerretstoff eller endog never.{{sfn|Fjellström|1985|p=249–251}} 

Ut fra rettsdokumenter kan en se at reindriften krevde arbeidskraft utover hva den enkelte sameby råde over. En kan se at både kvinner og menn var tjenere hos reineiere, at de var både unge og eldre mennesker og at de kunne være både gifte og ugifte. Slik oppstod forbindelser mellom folk over et stort område.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=47–49}} Et eksempel fra 1700-tallet er samen Bæive-Vuolab som hadde 30 tjenestefolk. Med alle folkene sine kunne han fange opptil 1000 rein på en sesong ved hjelp av fangstgjerder.{{sfn|Berg|2003|p=41–42}}

Tre forhold påvirket samenes bruk av land og reinsdyrhold i løpet av 1600-tallet. En av disse var at handelen endret seg. Samiske husholdninger fikk større overskudd med stadig større flokker med tamme reinsdyr og produksjon for et marked ble en viktig del av næringen. Et annet forhold var skattelegging. I Sverige ble det forsøkt forskjellige former for skattelegging, før myndighetene i 1695 bestemte seg for et kollektivt skattesystem. For samene betydde dette lavere skatt og mer forutsigbar skatt per individ. Bedre husholdningsøkonomi førte til en tredje endring, nemlig økt befolkning utover på 1700-tallet.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=71}} Lennart Lundmark har ment at intens reinsdyrdrift ikke skjedde gradvis, men som en rask overgang som respons på flere kriser. Krisene var forårsaket av endret skattesystemet, flere år med hard klima og at de ville dyrebestandene hadde gått ned på grunn av intens jakt. Alle disse forholdene, mener han, førte igjen til kollaps i pelsdyrhandelen på begynnelsen av 1600-tallet.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=161–164}}

Samtidig som tamreindrift ble en stor og viktig næring, gikk bestanden av villrein drastisk ned. Etnograf og kulturforsker Ørnulv Vorren (1916–2007) har beskrevet en korrelasjon mellom villrein- og tamreinbestanden i Finnmark på første halvdel av 1700-tallet. Andre har påvist samme utvikling i Nord-Sverige. Med overgang til reindrift som krever fjellbeite var ikke lengre plass til villreinen.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=142-144}} Det ble også slutt på bruk av dyregraver for å fange rein, både på grunn av minkende villreinbestand og at tamrein kunne bli skadet eller drept. En annen endring som skjedde var genetisk, slik at tame og ville rein ble forskjellige.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=161–164}} I Sverige er det ikke noen villrein igjen rundt 1750.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=142-144}} Også villreinbestanden på Kolahalvøya ble sakte redusert, noe som førte til at et viktig element i kostholdet ble redusert kraftig. Således gikk skoltesamene over til tamreinsdrift i større skala i andre halvdel av 1800-tallet.{{sfn|Fjellström|1985|p=41–44}} Innenfor Sápmi ble villreinen først utryddet i fjellområdene mellom Nordland og Norrbotten.{{sfn|Berg|2003|p=41–42}} Den siste villreinen i Nord-Norge ble skutt i Alta i 1916.{{sfn|Fjellström|1985|p=31–32}} 

En har dokumentasjon på at det rundt 1660-årene var reineiere i Lule lappmark som hadde hundrevis eller i noen tilfeller over tusen dyr, mens det ut på midten av 1700-tallet nevnes flere tusen rein. Dog behøvde ikke alle rein i en flokk å tilhøre samme eier, men at hver person i en husholdning hadde samme eier. Det var også vanlig at innleide folk hadde egne rein. Et annet forhold var at rein fra andre husholdninger, ofte ikke samiske, kunne bli tatt vare på i en fremmed flokk (''skötesrenar'') {{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=164-167}}

Med introduksjonen av tamreindrift økte de økonomiske forskjellene mellom husholdninger som drev med reindrift og de som ikke tok del i dette. Reineierne ble rike, mens andre ble fattige i løpet av tidligmoderne tid.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=149–150}} Samene i fjellområdene hadde i løpet av omtrent ett århundre blitt spesialiserte reineiere som produserte kjøtt for salg effektivt og med god fortjeneste. De fikk store inntekter som de kunne kjøpe en rekke varer for, som sølvsmykker, tobakk, stål, ull og sprit.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=172-174}} Disse svenske samene var sannsynligvis de mest velhavende av alle i sameland. De var også stolt av sitt opphav og unge jenter ble bare giftet bort til samegutter fra samme bakgrunn.{{sfn|Fjellström|1985|p=36–39}} Larsson og Sjaunja har undersøkt dette spesielt i Lule lappmark hvor befolkningen økte og reindriften ble en dominerende næring. For de mindre heldige samene, spesielt de som levde lavlandet,{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=149–150}} var jakt og fiske fortsatt viktig for eksistensgrunnlaget.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=172-174}} Til å hjelpe seg hadde de det lokale rettssystemet som beskyttet deres rettigheter.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=149–150}}

Med den store økningen av tamreindriften på 1600- og 1700-tallet oppstod press på beiteområdene i kyststrøkene og konflikter med andre næringer som jakt. En har dokumentasjon fra klagemål fra fjorddistriktene ved Tana, Laksefjord og Alta om fjellsamer som trengte seg på med sine store flokker. Klagene gjaldt reineiere fra Øvre Tana og Utsjok som hadde store flokker som reduserte beitegrunnlaget for kystsamenes rein og husdyr. Dessuten klaget de på på at fjellsamene skjøt villrein, rev og oter, som kystsamene drev jakt på. Motsatt kom det også klager fra fjellsamene på at kystsamene hadde ekspanderende reinflokker som de drev inn fjellsamenes siidaer om vinteren.{{sfn|Berg|2003|p=45–47}} Slike klager på kystsamenes reindrift innover i landet kjenner en til fra Utsjok og Tennoby som klaget på samer fra Porsanger.{{sfn|Berg|2003|p=49–51}} En tolkning av disse klagemålene, er at de som klagde 
var samer som ikke var del av den nye utviklingen med tamreindrift og store flokker, altså de som drev med tradisjonell jakt og fangst.{{sfn|Berg|2003|p=45–47}}

Det er ikke nødvendigvis slik at samer som ble benevnt som fjellsamer (fjellfinner) på 1600- og 1700-tallet, kan forståes som reindriftsamer i dagens forstand. Allerede før tamreindriften med store flokker ble innført, foretok innlandssamer forflytninger ut mot kysten. Da var det vel så vesentlig for dem å delta i sjø- og laksefisk i elveutløp. Slike næringer var viktige også ut på 1700-tallet, selv om reinflyttingen mot kysten da var det viktigst.{{sfn|Berg|2003|p=47–49}}

Med storskala reindrift kom behovet for gode relasjoner til slekt, naboer og andre husholdninger, slik at det var mulig å få rask hjelp om noe hendte med dyrene. Gode relasjoner ble en forsikring hvor en kunne forvente hjelp og gjensidige tjenester. Sosiale relasjoner var knyttet til ekteskapsmønstre og strategiske giftemål var en måte for å sikre koalisjoner i gode og dårlige tider.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=174–176}}

Ikke bare for innlandssamene, som på 1600-tallet utviklet storskala reindrift, var tamreinhold viktig også for kystsamene. I kyst- og fjordområdene drev en stor del av kystsamene med jakt og fangst, husdyrhold og fiske, i tillegg til reinhold. Også en del nordmenn i Finnmark hadde rein, men deres reindrift var anderledes og konsentrert om store øyer. Noen av samene i Porsanger, som enten var sjøsamer eller nært knyttet til dette miljøet, hadde utviklet et omfattende tamreinhold med flokker på 700–800 dyr i 1690-årene.{{sfn|Berg|2003|p=49–51}} Når det gjelder antallet familier som drev med kystbasert, nomadiserende reindrift på begynnelsen av 1700-tallet, har en dokumentasjon for at 60 familier drev med dette.{{sfn|Berg|2003|p=49–51}}

Fra Sverige har en dokumentasjon på at birklarler, kjøpmenn og prester eie reinsdyr på 1500-tallet. Kongen hadde sine såkalte konungarenar. Konkrete oppgaver over hvor mange rein hver av disse eide finnes ikke, men generelt antas det at birklarler eide et anseelig antall rein både for mat og for transport.{{sfn|Bergman|2018|p=66–71}}

=== Østsamenes næringsveier ===
Til østsamene regnes skolte- og kolasamer, de første bor i grensetraktene mellom Finland og Russland, blant annet i Neiden, Pasvik, Boris Gleb. Kolasamene holder til ut mot Kvitsjøen. Østsamenes næringsveier var distinkt forskjellig fra andre samer, noe som har sammenheng med økologiske faktorer. Der sjøsamene i Finnmark holder til langs en kyststrekning som er stort sett uten trær og tundralignende, holder skoltene til i et område med skog nesten helt ut til kysten. I tillegg til et innland med mye skog, er det også mange innsjøer. Her var det god tilgang på villrein og pelsdyr. Den kulturelle påvirkningen på disse østsamene er også helt anderledes enn i Skandinavia, da samene på Kolahalvøya ble påvirket av russisk og enda østligere kultur. I henhold til legende ble det grunnlagt et kloster i Petsjenga i 1525 av munken [[Trifon]] (1495–1583). Klostrene og handelssambandene mot øst (Kvitsjøen og Arkhangelsk) påvirket samens språk, klesdrakt, matskikker og religion ([[Den russisk-ortodokse kirke|russisk ortodoks]]). En kjenner også til at østsamene hadde handelsveier mot den nordligste delen av Bottenviken.{{sfn|Fjellström|1985|p=41–44}}{{sfn|Fjellström|1985|p=91–93}}

Skoltesamene var halvnomadiske og forflyttet seg ut fra vinterbyene. I vinterbyene bodde de typisk fra desember til april. Både sommer og vinter beveget de se seg ut fra vinterbyen for å drive fiske. De drev også med jakt, organisert i siddaer bestående av 10–12 familier og hver sidda med sitt jaktområde. Hver sidda la ut på lengre jaktturer hver sommer. Hver sidda hadde en oldermann (''oaiver-ålmai'') som deltok i et råd (''norras''), hvis viktigste oppgave var å fordele fiskeretter og jaktområder. Rådet tok seg også av konflikter og dømte i tvistesaker. En del av jaktstrategien gikk ut på å bruke store fangstsystemer med fangstgroper (''vuobma''), disse var omfattende i størrelse og krevde planlegging og organisering, noe som rådet tok seg av. Skoltene bodde i tømmerstuer på vinterbostedene, men ute ved kysten hadde de torvgammer for sommeroppholdet. De drev med sauehold og dermed fikk de ull som de brukte til å veve stoffer og lage klær.{{sfn|Fjellström|1985|p=41–44}}

Generelt vet ikke historikeren veldig mye om østsamenes levemåte og kultur i førmoderne tid, noe som skyldes at en knapt har noen skriftlige kilder til deres historie fra 1400-, 1500-, 1600- og 1700-tallet. Derimot vet en mye mer om samene i Norden, som en har mange originale kilder for fra denne tiden. Først ut på 1921 kom et mer sammenfattende verk om skoltesamene.{{sfn|Fjellström|1985|p=50–52}}{{sfn|Fjellström|1985|p=91–93}}

=== Samisk handel ===


=== Statlig regulering av handelen i Sverige ===
I løpet av 1500-tallet blir den svenske kronen betydelig sterkere involvert i nordområdene og skattlegging av samene. Områdene der samene holder til deles inn i administrative områder kalt lappmarker, som er en type fogderier. Enda før denne tiden var regionen ansett som kongens almening, der forholdet mellom birlkarler og samer ble holdt under oppsyn. Kontaktene mellom kongemakten og samene utover på 1500-tallet dreier seg først og fremst om skatter, og i dette forholdet hadde kjøpmenn, fogder og kirkens menn den oppsøkende rollen. Senere på 1600-tallet kan en snakke om at samene i Nord-Sverige også har en rolle med aktive kulturkontakter mellom svenske bønder og samer. I Gustav Vasas tid innføres faste skattesatser med forskjellig gradering etter sosial status. Disse er ''fjell-'', ''skogs-'' og ''fattiglapper''. Noen av lappmarkene der det kreves inn skatt går endog helt ut til Norskekysten.{{sfn|Fjellström|1985|p=74–75}}{{sfn|Fjellström|1985|p=75–76}}

For samene har handel vært en viktig del av deres levebrød siden forhistorisk tid da jakt var basisen for deres næringsvirksomhet. Et omfattende system oppstod mellom jegere i nord, handelsfolk og produsenter i øst og sør. Jakten som samene drev var en spesialisering som i neste omgang samene avhengig av handel. Opp til 1600-tallet var pels fra ville dyr det viktigste samene hadde å tilby. Handelen skjedde gjennom birkaler som reiste rundt i innlandet vinterstid for å gjøre sine oppkjøp. Tilbake fikk samene en rekke forskjellige varer som mel, smør, jern, fiskeutstyr, nåler, tjære, lær og tykke ulltøyer, samt tobakk, sprit, sølvsmykker og mynter. Samene kunne også dra over til Norge om sommeren for å gjøre handel med folk der eller handelsfolk langs kysten. Det var stor etterspørsel etter pels i Europa utover på 1500-tallet, men problemer i indre deler av Skandinavia og endringer i det europeiske pelsmarkedet, førte til redusert pelseksport fra begynnelsen av 1600-tallet. Det oppstod nye handelsruter som førte til økt pelshandel fra Russland og senere fra Nord-Amerika. Myndighetene i Skandinavia gjorde også sine endringer med innføring av sentraliserte, offisielle markedsplasser i samiske områder, kjent som ''lappmark''.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=72–77}}

I løpet av de første årene av 1600-tallet ble det innenfor hver lappmark valgt et senter der kirketjeneste, skatteinnkreving, rettsvesen (''häradsrätter'') og handel skulle finne sted. På bestemte tider av året kunne samene komme til disse stedene for å handle, gå i kirke og delta i rettsforhandlinger. Aktivitetene gikk for seg over noen få dager eller uker. Når det var gudstjeneste var andre aktiviteter stengt og om retten var satt ble handelen stoppet. Kirkens menn registrerte hvem som var tilstede og kunne også foreta forhør av folk før en rettssak. I Nord-Sverige ble de viktigste markedene hold i januar, mens i Nord-Norge var det markeder om sommeren som svenske samer også kunne dra på.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=72–77}}

Den svenske staten ordninger for å få i stand effektiv handel dreide seg ikke bare om markedsplasser i lappmarkene. Det ble også i føydalismens ånd opprettet handelsbyer langs kysten av Bottenviken. For samene i innlandet var det obligatorisk at handelen skulle gå gjennom handelsborgerne i disse nyopprettede byene. I årene 1621–1622 ble byene Umeå, Piteå, Luleå og Torneå etablert for å ta seg av vær sin lappmark. Selv med disse ordningene greide ikke staten å få fullstendig kontroll over samenes handel, som ofte hadde både vilje og evne til å få istand handel via andre kanaler.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=72–77}}

Samen var mobile og samer fra for eksempel Lule lappmark kunne derfor få istand handel ute ved kysten av Nord-Norge. Eksempler på hva de solgte er never (til taktekking), bjørkevier, bastrep, trekar, [[Knuskkjuke|knusk]] (til å lage ild), fjær og dun, reinkjøtt og fugler. I retur fikk samene kjøpe mel, tørrfisk, tran og husdyr (storfe, geiter og sau).{{sfn|Fjellström|1985|p=77–80}} På samme måte var samer på kysten av Nord-Norge tilknyttet det svenske handelssystemet, i tillegg til at de kunne gjøre handel med russerne. Spesielt virket samene i fjellområdene som transportører og mellommenn i handel mellom kysten av Norge og Bottenviken. Om samene kjøpte kopper fra Bergen kunne de selge det til en høyere pris i Russland. Samene fra Sverige kunne også utnytte vekslingskursen mellom norske handelsfolk og svenske skattfogder til sin fordel. Samenes handel ga inntekter til den svenske staten, fordi den muliggjorde en utstrakt handel og oppretthold virksomhetene til handelsborgerne i byene ut mot Bottenviken.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=72–77}}

På slutten av 1500-tallet skjedde en skjerpet konkurranse om befolkning og ressurser på Nordkalotten fra de tilgrensende statenes side. Et tiltak som ble satt i gang var sterkere regulering av handelen rundt 1600. Myndighetene ville innskrenke handelen til å skje til faste tider og steder, slik at skatteinnkreving kunne skje effektiv. Kong [[Karl IX av Sverige|Karl IX]] gikk inn for sterk begrensing av birkarlenes virksomhet. For å gjøre dette ble det i 1602 bestemt at all handel med samene skulle skje via markeder to ganger årlig. På markedsplassene i lappmarkene skulle fogdene foreta inspeksjon og sørge for boder. I tillegg skulle markedsplassene få kirker. Innlandssamer, birkarler, russiske handelsfolk og andre kjøpmenn skulle innfinne seg på disse stedene. Senere i 1605 ble ytterligere omfattende tiltak iverksatt, med etablering av markedsplasser på en av vinterboplassene i alle lappmarker. Samene skulle ordne med både salgsboder og kirker på disse stedene. Omreisende handel ble avviklet for godt. Markedsplassene ble stående som viktige institusjoner i flere hundre år, og mange av dem ble senere byer og tettsteder i Sverige.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}} Utviklingen kom til å påvirke samiske kultur og næringsliv i stor grad de neste 300 årene.{{sfn|Fjellström|1985|p=76}}

Den dansk-norske staten var i mindre grad opptatt av å regulere handelen. Imidlertid ble det i 1610-årene gitt forbud mot at birkarler og kvener skulle komme over grensene til Norge. Heller ikke samer som hold til i innlandet om vinteren skulle få lov til å drive handel med andre samer. 
{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

Historikere som har vært opptatt av økt samisk handel på 1600-tallet og den svenske statens reguleringer, mener at disse endringene var avgjørende for overgang til intens drift med store reinflokker (reinsdyrpastoralisme). Samen tok aktiv del i utvikling av en dynamisk handel, slik sett tok de aktivt del i sin egne historiske utvikling.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=72–77}}

=== Utvikling av pengeøkonomi på 1600- og 1700-tallet ===
Statene regulerte handelen etter merkantilistiske prinsipper, noe som i stor grad påvirket samenes næringsveger. Reinnomadismen med tamreinhold ble spredde seg og ble utbredt mot nord og øst, men slo allikevel ikke gjennom i Kemi lappmark og på Kolahalvøya. Andre steder økte størrelsen av flokken til noen samer, og førte til konflikter med dem som drev i mindre skala. I innlandske elvedaler etablerte stadig flere svenske og finske gårdbrukere seg. Slike driftsformer ble tatt opp av samer som ble fast bosatte.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}} I Kemi lappmark var det mange finner som slo seg ned. En spesiell utvikling i Finnmark og Nord-Troms var at nordmenn og kvener etablerte seg i fjordene. Skjerpet konkurranse som oppstod, fikk samene til delvis å flytte fra ytre fjordstrøk. I Sverge ble det etablert sølv-, kobber- og jernverk.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

Alt dette var endringer som førte til at samiske næringer som jakt og fangst kom under press. Det ble inngrep i deres naturområder, men samtidig nye muligheter for lønnsarbeid og pengeøkonomi. Alle de nye næringene ga et større overskudd som kunne avsettes. Her kunne reindriftssamene delta med salg av kjøtt, ost av reinmelk og forskjellige andre varer.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

På slutten av middelalderen blir samene i Nord-Norge kjent med husdyrhold, da spesielt sauer, geiter og kuer, som deres norske naboer drev med. I Nord-Finland fikk også samene kjennskap til husdyr, delvis via finske jordbrukere som slo seg ned i samiske områder. På begynnelsen av 1700-tallet starter samene selv med husdyrhold og jordbruk. Spesielt kjenner en til dette i langs Altaelva og Kautokeino, og likeledes langs elvene Tana, Utsjok, Enare og Karasjohka i Finland.{{sfn|Kent|2018|p=235–236}}

Utover på 1600-tallet ble det startet opp gruver i [[Nasa sølvgruver|Nasafjellet]] (sølv), [[Svappavaara]] (kobber), Kedkevarre (sølv) med smeltehytte i [[Kvikkjokk]]. I forbindelse med gruvedriften ble samene pålagt arbeid med transport av ved og malm til gruvene og smelethyttene. Til transporten ble det brukt reinsdyr. Arbeidet var hardt og førte til uro blant samene, og mange flyttet vekk fra distriktene med gruvevirksomhet. Myndighetene forsøkte å få samene til å bli værende, fordi en var avhengig av deres reintransport for å holde bergindustrien gående.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=297}}

En annen prosess som fikk store konsekvenser, skjedde for samene i Kemi lappmark der mange finer som slo seg ned etter at staten fritok fra skatter i 1673. På grunn av at finske bønder drev med omfattende svedjebruk ble vegetasjonen (lav) som reinen beitet på skadet, noe førte dette til at samene her mistet sin opprinnelige næringsvei. I løpet av 100 år ble den samiske kulturen i Kemi helt utradert. Finske nybyggere innvandre enda lengre nordover og drev sitt svedjebruk, slik at samene her tidlig oppga sin nomadiske tilværelse. De ble bofaste og gradvis assimilert inn i den nordfinske befolkningen.{{sfn|Fjellström|1985|p=81–91}}

Forskere har vært opptatt av virkningene av de store økonomiske endringene i Nordkalotten på 1600- og 1700-tallet. Blant annet har en vært opptatt av det sterke jakttrykket på pelsdyr og villrein, som kunne ha redusert bestandene. En annen ting var endring av samfunnstrukturen med de stadig sterkere handelskontaktene. Spesielt kunne dette ha ledet til større individuelle premiering av gode jegere, som undergraver den tradisjonelle egalitære organisasjonen. En gunstig del av utviklingen  kunne på den annen side ha vært tilgang til flere handelspartnere. Dette ser ut til å ha vært gunstig for samene i de østlige områdene, mens de svenske samene i vestlige områder som kun hadde tilgang til et handelssystem gikk over til reinnomadisme.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

I de nordlig områdene sees tendensene mot at systemet med siida går i oppløsning på 1600- og 1700-tallet. Tidligere bodde sjøsamene i runde gammer på fellesboplaser, men utviklingen gikk mot rektangulært formede gammer (fellesgammer eller stavgammer) som anlegges mer spredt. I disse gammene var det vanlig at mennesker og husdyr hadde hver sin seksjon. Det ble i denne perioden også mer vanlig med husdyrhold, samt deltagelse i kommersielt fiske. Sjøsamene utvikler et mønster med færre og kortere sesongflyttinger, mens andre blir bofaste.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

=== Trolldomsprosesser mot samer ===
Et fenomen som tok til på midten av 1500-tallet var trolldoms- og hekseprosesser, og slike prosesser ble også ført mot samer. Trolldom en var på vakt mot var «unaturlig» påvirkning av mennesker, dyr eller naturen, for eksempel ved å skadevolde mennesker «forgjøre» folk eller mane frem dårlig vær (værmagi). Spesielt var samenes områder i Norden ansett som spesielt utsatt for trolldomsprosesser, dette fordi en mente at nordområdene var ondskapens sentrum. Historikere mener at strategiske interesser mellom landene og konkurranse om herredømme over ressursene spilte inn.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}} Delvis for å følge opp trolldomsprosesser, ble det bestemt at lensherren etter 1600 skulle være nødt til å bo i Finnmark.{{sfn|Kent|2018|p=105–107}}

I hele Norge regner en med at nesten 300 mennesker ble henrettet for trolldom mellom 1550 og 1700. Finnmark var overrepresentert i disse prosessene. Knapt 1 % av Norges befolkning bodde i Finnmark på denne tiden, men 16 % av alle trolldomssaker ble reist i regionen. Christian IV mente at han på sin ferd langs kysten av Nord-Norge i selv fikk oppleve samisk værmagi, derfor utstedet han en forordning mot samisk trolldom i 1609. Tiltakene var begrunnet med at nordmenn og «andre fromme folk» var redde for å bosette seg innover i fjordene. Ut fra en slik begrunnelse er det nærliggende å se dette som et tiltak for kolonisering i samenes områder.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}}

Selv om det ble sett som viktig å bekjempe samisk trolldom, var de fleste som ble dømt for trolldom i Finnmark norske kvinner. Fra 1593 til 1682 ble 73 norske kvinner dømt (brent) for trolldom (hekseri), mens bare 18 samer dømt. I mange av prosessene i Finnmark ble det ikke gitt fellende dom, og i noen tilfeller ble fellende dommer avvist på grunn av at høyere myndigheter mente bevisførselen var for svak.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}}

Også i Sverige kjenner en til en rekke trolldomsprosesser mot samer. Mange av sakene der dreide seg om praktisering av offerhandlinger, dessuten praktisering av sjamanisme og bruk av runebommer.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}}{{sfn|Kent|2018|p=105–107}}

=== Samisk religion ===
For å skaffe kunnskap om samisk religion og bekjempe den, ble det fra 1500-tallet samlet inn informasjon om religionsutøvelse. Den [[Sveriges riksmarskalk|svenske riksmarskalk]] [[Magnus Gabriel De la Gardie]] (1622–1686) lot prestene få i oppdrag å samle inn opplysninger som samisk religion, for at historikeren [[Johannes Schefferus]] (1621–1679) skulle lage en sammenstilling (''Lapponi''). Samme innsats ble også gjort i Norge på denne tiden. Noen av det en kjenner til er samenes oppfatning av hellige steder i landskapet, som fjell, innsjøer, øyer, halvøyer, odder, huler, klipper, kløfter fosser og vannfall. Her forestilte de seg at spesielle krefter i form av forfedrenes ånder var samlet, i tillegg til forskjellige hjelpere og beskyttende vesener. Slike steder ble oppsøkt for å få kontakt med åndelige krefter. Det var i tillegg et hierarki for de forskjellige offer- og kultplassene. Den primære plassen var den i nærheten av bostedet, den sekundere var området som siidaen hadde felles og det tertiærere stedet var området som flere samarbeidende siidaer brukte (''vuobme'' eller på svensk lappeby).{{sfn|Broadbent|2010|p=173–176}}

Samene mente at døden var en overgang til en eksistens i en underverden, der døde slektninger fra før hadde tatt plass. De døde hadde en parallell eksistens der de gikk opp ned med føttene opp mot de levende. En praksis var å gi offergaver til åndene på steder spesielt egnet for kontakt. Offergaver ble også gitt til ''Tjasolmai'' («vannmannen») som ga fiskelykke, til ''Leaibeolmmái'' («rådmannen») for å gi jaktlykke og til ''Maadteraahka'' («urmoderen») for hjelp ved fødsler. Til ''Maadteraahka'' og hennes tre døtre ''Joeksaahka'', ''Saaraahka'' og ''Oksaahka'' hadde alle spesielle plasser i gammene og til disse ble det ofret daglig. I undergrunnen i gammene residerte ''Jabmiidahkku'' («den døde kvinnen»), som kontrollerte strømmen av vitale krefter mellom levende og døde.{{sfn|Broadbent|2010|p=173–176}}

Noen kjennetegn med samisk religion var at reingjeting, jakt og fiske hadde sine egne guder og gudinner, krefter og farer var forbundet med spesielle steder og guder ble dyrket i form av spesielle steiner, klipper eller objekter av tre. Dessuten var det ikke noe eget presteskap, runebommer (trommer) var essensielle i kulten og hver familie hadde sine hellige trommer til eget bruk. Det var også en rekke kvinnelige tabuer i forbindelse med offerplasser, jakt, håndtering av runebommer og flere andre. 
{{sfn|Broadbent|2010|p=173–176}}

Runebommer var sjamanens tromme, og var viktige for å komme over fra den dennesidige verden over til andre verdener. Trommeskinnet har mange forskjellige tegn, men siden forståelsene av disse kunne være individuelle for hver enkelt sjamanen, har en ikke noen fullgod forståelse av ha 
symbolene betyr. Så vidt en kjenner til hadde runebommene to funksjoner, nemlig at de ble brukt for å komme i transe for å reise i andre verdener og for å spå. En praksis var å legge en messingring på trommen, så på trommeskinne med en spesiell hammer og se hvor ringen beveget seg. Om ringen beveget seg mot solen var det et godt tegn, men om den roterte mot solen var det et dårlig varsel. Det var dessuten viktig å se hvilket tegn ringen stoppet ved. Runebommen ble oppbevart bak ildstedet i gammen (''boaššu''), et sted ingen voksne kvinner hadde adgang til.{{sfn|Berg|2003|p=159–161}}

En spesiell type samiske hellige steder er etablert med steiner satt opp i et sirkulært mønster. En annen type er bjørnegraver og deponier med beinrester av bjørn. Slike steder er funne i Norge og ved svenskekysten. I Grundskatan utenfor Skellefteå har en funnet 42 bjørnegraver.{{sfn|Broadbent|2010|p=173–176}} Bjørnen var en av de viktigste symbolene i samiske samfunn, men også blant andre folkeslag i arktiske strøk var bjørnens åndelige kraft viktig. Bjørnen har spesielle karakteristika som samene mente var av åndelig viktighet, som menneskelignedenne utseende, proporsjoner, fotavtrykkene, at den er alteter, ansiktstrekkene dens og tilsynelatende har følelser. Jakt på bjørn var en hellig handling og tilhørende ritualer ble dokumentert av danske, norske og svenske prester fra 1600-tallet og senere. Etter bjørnejakten ble dyrene begravd under steinblokker og i huler, men også i sarkofager av steinheller eller inne i sirkler av stein. De siste ritualene med bjørn fant sted på 1800-tallet, etter at bjørnebegravelser hadde vært praktisert i 1500 år.{{sfn|Broadbent|2010|p=177–180}}

I Nord-Norge og i Nord-Sverige har det blitt avdekket steinsatte, sirkulære, hellige steder av samisk opprinnelse. Disse ble brukt ved ofringer av kjøtt, blod, bein, fett, innvoller og fisk. Noen av disse har vært i bruk helt opp til 1700-tallet. Disse består av enten én ring eller mange ringer er av stein med en rad mellom dem. I noen tilfeller er det snakk om solide steinmurer på over én meters høyde. Diameteren kan variere fra mindre rundt 10 meter og helt opp til 17,5 meter. Hensikten har vært å omslutte en eller flere hellige figurer (idol). Høye steinvegger hadde til hensikt å beskytte offergavene fra dyr. Idolene kunne være objekter av stein eller tre, som forestilte mennesker eller dyr, oftest fugler.{{sfn|Broadbent|2010|p=184–187}}

Tidligere (1997) trodde en at de sirkulære, steinsatte, kultstedene var et nordnorsk fenomen, men senere avdekket en rundt 20 slike hellige steder i Sverige. En regner det som sannsynlig at det vil finne slike også i Finland og Russland. En teori er at anleggene ble satt opp i konfliktfylte tider, nærmere bestemt vanskelige tider i årene 1200–1600.{{sfn|Broadbent|2010|p=184–187}}

=== Misjonering etter reformasjonen ===
I løpet av 1500-tallet ble det oppført en rekke kirker langs kysten av Nord-Norge. En mener at det var satt opp hele 36 kirker i Nord-Norge før 1589. Den ortodokse kirke fikk også satt opp kirker, slik at det på denne tiden var fire russisk ortodokse kirker ved kysten ut mot Nordishavet hvor russerne hevdet territorium. Mellom 1700 og 1750 ble det ytterligere bygget åtte kirker i innlandet i Nord-Norge, fortrinnsvis ved vann og elver. I Sverige ble det satt opp 23 kirker i Nord-Sverige og Finland, samt at svenskene fikk satt opp noen kirker i det som i dag er Finnmark. Spesielt var det viktig for kong [[Christian IV av Danmark og Norge|Christian IV]] å få reformert samene. I 1602 fikk han reist en kirke i Tysfjord der samene ble undervist på samisk.{{sfn|Kent|2018|p=85–90}}

I Sverige kom misjoneringen ikke ordentlig i gang før etter reformasjonen, men først med kong  Karl IX ble kirken mer permanent organisert i samenes områder rundt 1600. Et tiltak var etableringen av to skoler for utdanning av samegutter, først i Piteå i 1614, deretter i [[Lycksele]] i 1631. På denne tiden ble det også laget samiskspråklige skolebøker.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}} Det ble bygget små kapeller i Piteå og Luleå lappmarker sendt på 1500-tallet, senere ble det satt opp kapeller på samenes vinterbosteder i Lycksele, Hetta, Jukkasjärvi, Arvidsjaur og Arjeplog, samt i forbindelse med gruvevirksomheten i Nasafjellet. Noen samer fikk svært høye stillinger i det svenske samfunnet. Johannes Grann var den første samiske presten. Han studerte også filosofi og avla doktorgrad i rettsvitenskap, dermed ble han i 1642 høyesterettsadvokat. I 1645 ble han opptatt i den svenske adelstanden og i 1653 ble han stattholder i Nord-Sverige.{{sfn|Kent|2018|p=90–94}}

Kirkebyggingen i Nord-Sverige var ikke bare religiøst motivert, men også politisk. Kirkene skulle sikre de svenske kongenes makt over samen, men også motstå innflytelse fra Danmark-Norge. Noen kirker ble bygget i Finnmark for å gjøre hevd over de dansk-norske territoriene der. Strategien var bare delvis vellykket fordi svenskene etter [[Freden i Knærød]] måtte avstå krav om land i dagens Nord-Norge, men lyktes med å legge Finland under seg.{{sfn|Kent|2018|p=90–94}}

Den russiks-ortordokse kirken ble reorganisert som en nasjonal kirkeorganisasjon i 1489, noe som også førte til et oppsving i misjonsvirksomheten blant samene. Den russiske misjonen var organisert slik at munker etablerte nye klostre inne i samiske områder, hvor de bosatte seg og drev forkynnelse. I russiske områder ble det også bygget kapeller, spesielt er det kjent at det i 1560-årene ble etablert kapeller i Borris-Gleb og Neiden. Disse etableringene hadde en statspolitisk hensikt, da en ville unngå at østsamene ble påvirket av vestkirken.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}}

Den første kirken på samisk område i Finland, ble reist i 1607, i Márkan i nærheten av [[Enontekis]]. Den bel bygget av tømmer fra området. Byggingen var del av en politisk strategi som den senere kong [[Karl IX av Sverige|Karl IX]] stod bak, som gikk ut på å øke dominansen i svensk Lappland. Kirken var også viktig for et marked som gikk for seg i februar hvert år, samt at stedet var et administrativt senter for domstol og skattelegging. Rovaniemi var et av de første stedene der alle samer ble kristnet. På midten av 1700-tallet var også samene i Kemi Lappland gått over til kristendommen. Samene hadde da forlatt sin nomadiske livsstil, startet jordbruk og tatt til seg finsk som språk. Det meste av den samiske kulturen hadde dermed forsvunnet.{{sfn|Kent|2018|p=94–102}}

I siste del av 1600-tallet var det sannsynligvis en del samer som hold fast med sin gamle religion, mange hadde gått over til kristendommen, mens en del vekslet mellom begge. Kirken og myndighetene var oppbrakt over tilstanden og satte i gang en omfattende misjonering, først i Sverge i 1680-årene og i Danmark-Norge i 1710-årene. I den svenske kirken var prestene på denne tiden [[lutherske ortodoksien]] som var tatt inn i en ny svensk kirkelov av 1686. Det som ble lagt vekt på i de svenske kirkene var gudstjenesten, med forkynnelse og moralsk veiledning. Gudstjenestene ble obligatoriske og skofting kunne gi straff. I Danmark-Norge var pietismen en viktig åndsretning, og kirken la derfor vekt på utvikling av personlig religiøs bevissthet og inderlighet i troen. Derfor mente en at forkynnerne måtte snakke samenes språk, derfor måtte prestene både snakke samisk og kjenne samisk opprinnelig religion. Den pietistiske strømningen fikk betydning i Sverige først i 1690-årene. Og fra da av samarbeidet norske og svenske misjonærer og prester.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}}{{sfn|Fjellström|1985|p=77–80}} 

Samenes religion ble ansett som avgudsdyrking og trolldom av de pietistiske misjonærene. Misjonærene var spesielt opptatt av å avsløre samisk religiøs praksis, spesielt bruken av runebommer (religiøse trommer) og offersermonier. Angiveri ble brukt som middel, og i Sverige ble også det ordinære rettsvesenet benyttet for å tvinge frem tilståelser. I denne tiden ble et stort antall runebommer konfiskert i tillegg til at offerplasser og hellige steder ble ødelagt. Prestene [[Thomas von Westen]] (1682–1727) og [[Jens Kildal]] (1683–1767)) ledet an i misjonsarbeidet i Nord-Norge.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}}

Historikere påpekte at relasjonen mellom samer og misjonærer ikke nødvendigvis bare dreide seg om maktmisbruk og overgrep. Ofte var misjonærene alene i et stort og ukjent landskap, uten tilgang til maktmidler. Samene kunne også reagere gi tilsvar, og misjoneringen var mange ganger fåfengt fordi den samiske religionen tross alt stod sterkt i noen distrikter.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}} Det var ikke helt uvanlig at misjonærene ble fiendtlig mottatt, og endog drept. Dermed ble det tatt initiativ til at samiske konvertitter skulle benyttes som misjonærer.{{sfn|Kent|2018|p=85–90}}

I forbindelse med misjoneringen blant samene kom spørsmålet om hvilket språk som skulle brukes. Temaet kom opp på begynnelsen av 1700-tallet og var et stridsspørsmål til midten av 1800-tallet. Spørsmålet var kun aktuelt i Danmark-Norge, i de russiske, finske og svenske områdene foregikk misjoneringen for det meste på samisk. Westen var av den oppfatning at samene måtte undervises av misjonærer som snakket deres eget språk, samisk ble derfor benyttet i nokså stort omfang.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}} Selv iførte Westen seg samiske klær på sine misjonstokter, noe som ga tillit blant samene.{{sfn|Kent|2018|p=85–90}}

Etter at Westen døde i 1727 stagnerte samemisjoneringen, men en ny giv kom i 1743. [[Knut Leem]] var leder av misjonsutdanningen og samtidig professor i samiske språk. Han fortsatte dermed en linje med misjonering på samisk, men det kom motargumenter som at samene uansett var så fornorsket at språket like godt kunne være norsk. Den spesielle misjonsundervisningen med opplæring i samisk ble derfor avviklet i 1774. En mente nå at i kirkelige anliggender skulle en ikke lenger skulle gjøre forskjell på samer og «andre bygdefolk». Etter dette var det de vanlige prestene som tok seg av misjonering blant samene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}}

I 1752 ble den samiske misjoneringen prioritert høyt og Seminarium Lapponicum Fredericianum ble stiftet i Trondheim. Knut Leem var dets leder. Her ble teologer undervist i samisk og bøker oversatt til samisk. I debatten om misjoneringen skulle skje på samisk eller norsk, mente amtmannen i Finnmark at de som ikke lærte seg dansk burde straffes, mens de som lærte det skulle belønnes. Et argument for å misjonere på samisk var at en kunne spare penger ved å legge ned språkundervisningen. Biskop [[Johan Ernst Gunnerus|Johan Ernst Gunnerus]] (1718–1773) i Trondheim mente derimot at dette var uetisk å tvinge samene til å forlate språket sitt, «hvoraf de er så store Elskere som nogen Nation i hele Verden.» Gunnerus døde i 1773 og ble etterfulgt av den danske [[Marcus Fredrik Bang]] (1711– 1789), som foraktet både samene og samisk språk. Han mente at «Gud ville ikke høre Finnernes Bønner, naar de bad i deres eget Sprog.» For Finnmarks del mente han at samisk ville skade handelen, om samene skulle fortsette å bruke sitt eget språk. Da Leem døde i 1774, så Bang sin anledning til å få det samiske seminaret nedlagt.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=107–111}}

Fra 1774 ble prestene pålagt å lære samene kristendom på norsk. Spesielt mente en at det ville være lett å lære de unge samene norsk, men dette var vanskelig fordi de kun snakket samisk til daglig. Amtmann Christen Heiberg (1737–1801) foreslo i 1780 at samer som ikke lærte dansk heller ikke skulle få lov til å gifte seg. Lignende ordning var fra tidligere innført på Island, for å få folk der til å snakke dansk. Uansett disse forsøkene var det fortsatt kirkesogn hvor samisk var obligatorisk for prestestillinger. Det var heller ikke noe formelt forbud mot samisk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=107–111}}

Amtmann i Finnmark fra 1812 til 1814, [[Fredrik Wilhelm Wedel-Jarlsberg]] (1787–1863), uttalte at samene kun kunne snakke dårlig norsk. Han mente at de var stolte og at «Før forgaar Verden, før Finnen lader af at tale Finsk.» Han mente at samene ikke måtte tvinges til å lære norsk, men drive frivillig opplæring.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=107–111}}

[[Anton Hoëm]] (1931–2014), som var ekspert på samisk undervisningshistorie, hadde samene i Finnmark knapt hadde endret syn på kristendommen etter at misjonstiden var over. Misjonsvirksomheten var et noe fremmed som forstyrret deres daglige gjøremål. De tok til seg vise deler av kristendommen, som de satte inn i sin egen religiøse tro. Derimot fikk misjoneringen bedre vilkår i sør-samiske områder, der samene også lærte norsk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=107–111}}

==== Skolestell ====
Misjoneringen blant samene førte til at flere skrifter ble oversatt til samisk. I Sverige var det i løpet av 1600-tallet oversatt og utgitt flere bøker, blant annet deler av bibelen. I Danmark-Norge ble katekismen utgitt på nordsamisk i 1728. Misjonen førte med seg opprettelse av skolevesen for samer, der hvert misjonsdistrikt fikk en eller to finneskolemestre som skulle lære samiske barn å lese og gi opplæring i kristendommen. Dermed fikk den samiske befolkningen ordnet skolestell flere tiår før norskspråklige barn.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}}

Også i Sverige ble skolevesenet for samiske ungdommer godt utbygget fra første halvdel av 1700-tallet.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=315–337}} Imidlertid ble den første smiske skolen i Sverige åpnet i 1619 i Piteå. Denne skolen var kun for gutter. En skole som fikk større langvarig betydning var Skytte lappeskole i Lycksele, som startet opp i 1632. Hensikten med Skytte lappeskole var å utdanne samer til misjonærer og eventuelt senere studere på Uppsala universitetet. Senere ble det etablert flere skoler for å gi kommende samiske misjonærer grunnlegende kristendomskunnskap. På midten av 1700-tallet ble det etablert samiske omgangsskoler ment for alle samiske barn.{{sfn|Kent|2018|p=140–150}}

I Finland hadde en også etablert et system med omreisende lærere på 1700-tallet. Det vanlige var at kateketen i hvert kirkesogn tok seg av undervisningen.{{sfn|Kent|2018|p=140–150}}

=== Geopolitiske rivaliseringer på Nordkalotten ===

Fra slutten av 1500-tallet dreide statenes rivaliseringer på Nordkalotten seg ikke bare om skatter og kontroll med handelen, men om storpolitikk og strategier mellom statene. Sverige-Finland og Danmark-Norge kjempet om territorier og handelsveger. Sverige-Finland følte seg helt omringet av Danmark-Norge, som hadde besatt [[Skåne]] og [[Halland]] og dermed kontrollerte skipsfarten gjennom Øresund og delvis i Østersjøen. I nord hadde Danmark-Norge også kontroll over sjøtrafikken via Norskehavet mot Kola og Kvitsjøen.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

Sverge så en mulighet i en korridor nordover mot Ishavet. Dermed fikk Nöteborgstraktaten fra 1323 fornyet interesse, og da spesielt formuleringen om at grensen gikk ut mot havet i nord. Svenskene mente at dette kunne tolkes som at deres egentlige krav var en grenselinje mot havet, et sted mellom Varanger og Fiskerhalvøya.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}} Dog dreide den svenske statens interesser på 1500-tallet og tidlig 1600-tall seg ikke bare om geopolitiske forhold, men også kontroll av samenes pelshandel og skattelegging.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=16–19}}

==== Kalmarkrigen ====
I 1590-årene gjorde Danmark-Norge og Sverge en stor innsats for å få oversikt over den samiske befolkningen, deres næringsveger og mulighet for skattlegging. Begge statene gjorde også det de kunne for å få styre forvaltningen og militære på Nordkalotten. I Sverge ble det opprettet et eget stattholderembete for Lappmarken, det ble også opprettet egne fogder for å ha oppsyn med laksefiske i Alta og Tana. Svenske myndigheter forsøkte også å få bygget kirker der samene hold til, ikke bare i innlandet, men også på kysten i Alta og Tysfjord. Dansk-norske myndigheter gjorde hva de kunne for å forhindre dette, og som mottrekk fikk de selv reist en kirke i Tysfjord. Et annet tiltak var at lensherrene, først [[Hartvig Bille]] og [[Claus Urne]], samt senere etterfølgere, skulle ha fast opphold i landsdelen slik at de kunne følge utvikling. For å markere suvereniteten dro Kong [[Christian IV av Danmark og Norge|Christian IV]] på reise helt opp til Finnmark og langs Kolakysen.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

Sverige og Russland kom til en avklaring i 1595 med [[Freden i Teusina]] (Estland) etter at de hadde ligget i krig siden 1572. I fredsavtalen som ble inngått måtte Sverge begrense sine ambisjoner i nordøst og avstå fra å kreve Kolahalvøya som sitt terriotorium. Imidlertid fikk de gjennombrudd for en ishavslinje, slik at den svensk-russiske grenselinjen skulle trekkes ut mot et punkt litt øst for Varanger. Etter denne avtalene ble det slutt på at Russland skulle skattlegge sjøsamene vest for Varanger og samene i Kemi lappmark og i indre strøk av Finnmark.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

Det videre konfliktene om Nordkalotten stod etter 1595 mellom Danmark-Norge og Sverige. Landene hevdet i 1610-årene sine territorielle krav ved retten til å skattlegge sine undersåtter, konkret betydde dette en skjerpet strid om skattlegging av sjøsamene. Landene hadde også forhandlinger om grensene, hvor de hevdet sine prinsipper for kravene. Svenske la vekt på tradisjonelle regler for skattelegging, mens en fra dansk-norsk side viste til den gamle oppfatningen om at grensen mellom landene gikk ved Kjølen, altså fjellryggen mellom Sverige og Norge. Imidlertid flater landskapet ut i Nord-Troms og Finnmark. Dermed brukte de danske forhandlerne argumentet om at «alder tids bruk» måtte være avgjørende. Kravene var vidt forskjellige, og landene trappet opp militært. Det ble etablert et fort i Altafjorden og foretatt spredet tiltak med tvangsevakuering av kystsamene vekk fra fjordområdene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

Det som avgjorde grensekonflikten var Kalmarkrigen som varte fra 1611 til 1613. Selv om krigen mellom Danmark-Norge og Sverge handlet om grensene på Nordkalotten, skjedde den militære konflikten i Sør- og Midt-Skandinavia. Krigen ende med at Danmark-Norge ble den seirende part, og fikk uinnskrenket rettighet til kysten og fjordene i Nord-Norge. Sjøsamene ble etter dette regnet som nordmenn. Grenselinjene i innlandet kom en ikke til enighet om, heller ikke i de senere krigene som fulgte på 1600-tallet. Dermed ble samene i disse områdene fortsatt skattet av begge statene. Enighet om disse grensene greide en ikke å bli enige om før lang ut på 1700-tallet.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}} Etter 1613 var kyst- og fjordområdene i Finnmark for første gang kun underlagt Dansk-Norske myndigheter.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=81–82}}

Etter at kong [[Gustav II Adolf av Sverige|Gustaf Adolf II]] i 1613 måtte oppgi sine krav på de Nord-Norske områdene fra Tysfjord til Varanger, ble også kirkens aktivitet i området redusert. Inntektene fra skatt falt mer eller mindre bort da samene kom under dansk-norsk styre. Dermed mistet kirken en stor del av finansieringen. Mange samer som hold til i svenske områder flyttet over til Norge for å slippe unna økte skatter. Samene i Sverge opplevde også sviktende næringsgrunnlag fordi både fiske og jakt gikk dårlig, dermed fremstod de norske områdene som attraktive av flere grunner. Imidlertid gikk det bedre fra rundt 1666 da flere gruvevirksomheter ga inntekter til de svenske myndighetene. Dermed kunne kirken igjen få finansiert sin virksomhet og gjenvinne sin autoritet blant samene.{{sfn|Kent|2018|p=94–102}}

Etter 1612 ble samene på Kolahalvøya i praksis frigjort fra beskatning fra Danmark-Norge, men måtte betale skatt til Russland. Danmark-Norge mente at de fortsatt [[de jure]] (rent formelt) hadde rett til skattlegging av samene på Kola helt frem til 1813. Norske embetsfolk reiste til Kola (eller Malmis som det ble omtalt) hvert tredje år ved nyttårstider for å fremme disse kravene. I praksis var disse reisene en rent diplomatisk formalitet med stor festivitas.{{sfn|Kent|2018|p=23–29}}

Etter [[Hannibalfeiden]] mellom Sverige og Danmark-Norge fra 1643 til 1645, der Danmark-Norge led nederlag, ble Jemtland og Herjedalen avstått til Sverige. Som en del av fredsslutningen ble det trukket opp en grense mellom landene gjennom de sør-samiske områdene. Denne grensen fikk ikke større praktiske konsekvenser, men mange år senere fikk Norge og Sverige endelig trukket opp en grense av stor betydning for samene.{{sfn|Berg|2003|p=63}}

==== Endelig fastsetting av grenseoppgangene mellom Norge og Sverige ====

{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=297}}

Etter [[Den store nordiske krig]] fra 1709 til 1720 ble bestemt at det skulle være grenseoppgjør mellom partene. Krigen var en storkrig som gikk for seg i Nord- og Øst-Europa med Sverige som den ene part, og på den andre siden koalisjoner av Sachsen-Polen, Danmark-Norge, Tsar-Russland, Preussen og Hannover. Mellom Norge og Sverige var det uavklarte grenser på hele strekningen fra Trøndelag til Varanger. Etter det store tapet var ikke Sverge noen stormakt, mens Danmark-Norge tilhørte den vinnende part.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

Grenseoppgjøret skulle gjøres grundig og etter nøye undersøkelser av topografi og befolkningens oppfatninger av grensene. For å gjøre dette ble det utnevnt grensekommissærer og «grenseingeniører». Vitneutsagn fra reindriftsamene om deres bruksområder ble undersøkt. Informasjonen fra undersøkelsene dannet grunnlag for de egentlige grenseforhandlingene, i form av møter der en tok for seg område for område. I Sverge ble vitneutsagnene nedskrevet på ’’häradstingene’’ fra 1739, mens på norsk side ble arbeidet ledet av major [[Peter Schnitler]] som gjennomførte særskilte vitneavhør fra 1742 til 1745. Schnitlers arbeid ga et omfattende dokumentasjonsmateriale om bosetning, næringsdrift og topografi i grensetraktene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

Misjonærene på Schnitlers tid brukte oftest begrepet «fjellfinner» om de samene som holdt til i innlandet og drev med husdyr og noen få reinsdyr (mangesysleri). Schnitler foretrakk å benevne disse som «bygdelapper», noe historikerne Lars Ivar Hansen og Bjørg Evjen har sett på som en måte å trekke gruppen nærmere Norge.
Schnitlers protokoller om befolkningen gir kunskaper om katagorier som ikke var faste. Flyttsamer kunne skifte over til å bli bygdelapper, og svenske samer kunne bli norske. I Europa ble folketellinger vanlig på 1700-tallet, og første folketelling ble holdt i Norge i 1769. Folketellingen inneholdt hverken navn på borgerne og myndighetene interesserte seg heller ikke for etnisk tilhørighet. Dog var det mange prester som hadde kategorisert folk som «lapper», «finner», «fjell-lapper» og «norske».{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=36–44}}

Grensedragning basert på Kjølen, altså at de høyeste fjelltoppene og vannskillet mellom Sverige og Norge danner grenselinjen krevde mye oppmåling, men enda mer arbeid lå bak kartlegging av landenes såkalte ’’possesjon’’. Det vil si grensesetting ut fra hvilke områder som fra gammelt av hadde ligget under den ene statens myndighet. I de fleste tilfellene betydde dette undersåttenes, og da spesielt samenes, faktisk bruk av områdene. Reelt sett var det dermed bare norske og svenske bønder og samer som kunne utøve possesjon. Schnitler måtte derfor finne ut av bøndenes rettigheter til utmarksområder og hvor reindriftsamene hadde sine beiteområder.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

De endelige sluttforhandlingene ble lagt til Strømstad i årene 1749–1750, og var fra dansk-norsk side ledet av offiser [[Johan Von Mangelsen]] og generalmajor J M Klinckowström var svensk sjefsforhandler. Under disse møtene kunne de 26 gjenværende tvistene sees under ett slik at partene kunne komme med gjensidige innrømmelser og ettergivelser, uten frykt for at én innrømmelse i neste omgang skulle skape presedens for nye avståelser.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

For det indre av Finnmark ble de gamle siidagrensene lagt til grunn for grensedragningen. Imidlertid var det også diskusjoner frem og tilbake om kvantitativ fordeling, det vil si hvor store arealer og hvilke siidaer som skulle ligge i enten Norge eller Sverige.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

=== Begynnende kolonisering av samisk land ===
De nordiske statene hadde på 1500-tallet og tidlig 1600-tall store geopolitiske interesser på Nordkalotten. I tillegg ville de ha kontroll av samenes pelshandel og skattelegging, både for inntektenes skyld og for å legitimere grensene mellom landene.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=16–19}}

Nasjonalstatene i Norden økte sine ambisjoner for kolonisering i de samiske områdene fra 1600-tallet. Samer og andre grupper hadde lite å stille opp mot staten og kirkens krav om bekjennelse til protestantismen, rettssystem og pengeøkonomi, samt dele land med et økende antall nybyggere. Imidlertid var statenes involvering begrenset med hensyn på utnyttelse av naturressurser som fisk, jakt og reinsdyrdrift. Selv om statene begynte å legge grunnlaget for senere kontroll på denne tiden, var deres innsikt og informasjon for begrenset til at de kunne formulerer lover for kontroll og skattlegging i detalj.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=3–12}} 

Den svenske staten utvidet sine interesser på 1600- og 1700-tallet, blant annet med å få i gang gruvedrift. Utover på 1800-tallet økte aktiviteten med kolonisering og jordbrukt, noe som i betydelig grad endret landskapet. Først da ble samene i stort grad skjøvet til side og deres rett til land og kultur ble gradvis svekket. Men i tidligmoderne tid hadde samene allikevel stor selvråderett, de hadde egne institusjoner for styring og utviklet egne eiendomsrettigheter i forbindelse med fiske, jakt og reindrift. Ytre faktorer som endrede handelsmønstre og styresmaktenes politikk spilte rolle for deres økonomi og styremåte.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=16–19}}

Til tross for flere tiltak som dansk-norske myndigheter innførte, ble ikke innvandringen av nordmenn til Finnmark av noe stort omfang. Imidlertid kom det fra 1720-årene finsktalende innflyttere, kjent som kvener, til Finnamrk og deltok i konkurransen om ressursene. Kvener som drev jordbruk var grunnlaget for den første fastboende befolkningen i Indre Finnmark. Myndighetene var også tilfreds med kvenenes næringsvirksomhet, og de ble sett på som en god kompensasjon for redusert norsk befolkningstall. Kvenene hold seg gjerne sammen med samene, og betalte sin skatt på samme måte som samene. Kvenene lærte seg raskt å drive fiske til havs og de behersket mange forskjellige hånmdverksyrker. Amtmennene fikk på 1700-tallet mulighet til å gi økonomiske fordeler til kvenene, både for at de skulle bygge hus og skaffe seg fiskebruk. Imidlertid kom de i konkuranse med samene når det gjaldt utnyttelse av beiteland og slåttemark, eller i noen tilfeller, i konurranse om laksefiske i elvene. Kvenene lot seg gjerne oppta i de samsike samfunnene via giftemål, og ble dermed i noen tilfeller regnet som samer.{{sfn|Berg|2003|p=76–77}}

=== Lov og rett i sameland ===
Siden uminnelige tider har samene hatt sedvanemsseige regler for regulering av arealer og ressurser, både mellom de forskjellige siidaene og mellom medlemmer i siidaen. Samenes rettigheter har vært diskutert siden tidlig 1600-tall, og da først og fremst i vis á vis statenes rettsystemer etter som disse rykket inn i samenes områder.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

I 1673 ble samisk utvandring fra Sverige forbudt. Forbudet var til stor skade for reindriften, fordi sesongforflytninger ikke lengre kunne foretas. En annen bestemmelse som var til stor ulempe for samene var ''Skogsloven'' av 1695. Loven bestemte at alle skogsområder i Sverige som var ubeskattet og «underutviklet» tilhørte staten. Loven hadde også bestemmelser som skulle oppmuntre til gruvevirksomhet. Imidlertid var ''lappmarksplakatet'' av 1695 til nytte for samene, da den forbød nyetablerte kolonister å brenne skogland. Bestemmelsen var viktig da nedbrenning av skog var til stor skade for reindriften, i tillegg til at det ga ulemper for andre næringer og skadet naturmiljøet.{{sfn|Kent|2018|p=222–224}}

''Lappmarksreglementet'' av 1749 hadde bestemmelser som skulle gjøre tilværelsen lettere for bosetninger for nye kolonister. Selv om reglementet var ment for å unngå konflikter mellom samer og kolonister, så var de praktiske konsekvensene at konflikter allikevel oppstod. Mange samer bestemte seg dermed for selv å gå over til en tilværelse som bofaste bønder. Fordelen var at de da selv kunne dra nytte av privilegiene som var forbeholdt nybyggere. Med å gjøre dette ble de bofaste samene imidlertid utestengt fra jakt og fiske, som var forbeholdt samer som drev et tradisjonelt liv. Mange myndighetspersoner i de samiske områdene var interessert i å hjelpe samene over til et liv som bofaste.{{sfn|Kent|2018|p=222–224}}

Historikerne Jesper Larsson og Eva-Lotta Päiviö Sjaunja har undersøkt rettssystemet i samiske områder i Nord-Sverige. De lokale rettsakene vedrørende konflikter om utnytting av naturresursene ble ført av samiske dommere. Rundt 1780 endres dette systemet på grunn av et stort antall nybyggere og fordi rettsaker ble flyttet over til et regionalt nivå. De samiske brukerne mistet dermed den direkte innflytelsen, slik at de ikke lengre fikk bestemme i saker som dreide seg om strategisk utnyttelse av naturressursene.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=16–19}} Samtidig blir rettsystemet mer profesjonalisert.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=53–59}}

Larsson og Sjaunja mener at eiendomsrettigheter var var avgjørende for samiske næringer som reindrift, fiske og fangst, samt sanking og bærplukking i tidligmoderne tid. Med eiendomsrettighet menes en gruppes mulighet til fritt å bestemme over goder og ressurser. Slike rettigheter bestemte den retningen som næringsutviklingen tok. I Nord-Sverige var samenes rettigheter til land fra midten av 1600-tallet regulert ut fra institusjonen ''skattland''. Skattland var et område som var benyttet av en gruppe individuelle samiske husholdninger. Rettighetene gjaldt allmenninger, altså et landområde der flere har rettighet til bruk. Bærekraftig bruk av en allmenning er i henhold til antropologen Robert Netting karakterisert av at produktiviteten per arealenhet er liten, lav utnyttelsesgrad, muligheten for forbedringer og intensivering er liten, landområdet som trengs for effektiv utnyttelse er stort og arbeidsinnsatsen som må legges inn er også stor.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=20–25}} Samene greide via myndighetenes lokale rettsystem å få til en forvaltning av felleseiendom der risikoen for overbeskatning ikke var den største trusselen, men å få stor nok innhøsting til å kunne overleve. Utfordringen ble da å holde antallet brukere lavt.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=116–117}}

Selv om den svenske staten oppfattet seg som den rettmessige eier av landområdene samene hold til i, så var myndighetene uten kunnskap om hvordan samenes økonomi fungerte. De viste lite om hvordan samene forvaltet land og vann og hvilke brukere som hadde rett til hvilke ressurser.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=20–25}} Rettsdokumenter viser at myndighetenes dommere gjerne var kunnskapsløse om samisk økonomi eller kulturelle praksiser, spesielt i detaljer. Det var derfor viktig for staten å la viktige avgjørelser bli tatt av legmenn som hadde detaljkunnskap, for at folk skulle stole på rettsystemet. Fordi dommerne ikke var lokale, retten ble satt bare noen få dager i januar og februar og de impliserte områdene var enormt omfattende, var det kun mulig for lekdommerne å finne ut av detaljer og lokale omstendigheter.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=59–62}} I spesielt kompiserte saker tok rettsaken pause ett år. Dett for at lekdommere og impiserte parter kunne dra på befaring påfølgende sommer for å få lokalkunnskap om vann og land det var uenigheter om.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=227–231}}

Et grunnleggende trekk ved rettsystemet i Sverige var altså at den var besatt av lekmenn. Konfliktløsning var en prosess nedenfra og opp. Lekmannsdominans var en viktig i den svenske juridiske kulturen på den tiden. Häradsrätten i Lule lappmark, i hvert fall inn på midten av 1700-tallet, hadde tolv samiske lekdommere og en svensk overdommer, i likhet med de andre lokale domstolene i lappmarkene. Domstolene i Sverige var tilbøyelige til å akseptere den økonomiske virkeligheten i lokalsamfunnet og forsøkte å opprettholde sosial stabilitet. Lekdommerne var menn som betalte skatt, de var alle involvert i reindrift, jakt og fiske, dessuten var de vel ansett. Imidlertid var det andre deler av rettsystemet som tok seg av kriminalsaker og religion. Om samer praktiserte sin førkristen tro ble tilfellet etterforsket omhyggelig og straffet hardt, derimot for næringsvirksomhet fungerte rettsystemet motsatt, da fikk brukerne ta del i avgjørelsene.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=53–59}}{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=59–62}}

På slutten av 1700-tallet ble mye av selvstyret for samene i Nord-Sverige tapt, da en endret rettsystemet og innførte større regionale domstoler med fagdommere, kalt for ''Länsstyrelsen''. Det tidligmorderne systemet med høy grad av selvstyre og sedvanerett ble forlat. Etter dette ble det vanskeligere for samene å styre sine næringer og sameksistens. Utviklingen var del av en overordnet utvikling i Sverige hvor en gikk inn for privat og statlig eiendomsrett. Under de nye omstendigheter var myndighetene lite interessert i det kompliserte samiske rettighetssystemet. Samene fikk erfare det mange andre urfolk rundt i verden på 1800-tallet, nemlig at de moderne nasjonalstatene ikke ville eller kunne se samenes system for rettighetsforvaltning som rasjonelt eller noe som kunne fungere.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=233–234}}

=== Skattlegging ===
Over flere hundre år ble samene pålagt tyngende skatter fra alle statene som mente at de hadde krav på områdene deres. På grunn av skatteleggingen ble samenes antall, næringsveier, bosteder og så videre nøye dokumentert av de forskjellige landenes myndigheter. Dermed vet en for eksempel at Varanger var den største siida i sameland på slutten av middelalderen. I 1601 var det her 67 husholdninger som ble skattelagt, det økt til 101 i 1690 og 108 i 1769. Videre er det beskrevet 5 skattbare husholdninger i Vestertana i 1601, 13 i Laksefjord og 35 i Lakselv. Det var i tillegg 30 norske som ble skattelagt i Varanger. En tredjedel av sjøsamene registrert i Finnmark bodde der fast.{{sfn|Kent|2018|p=220–222}}

Etter Kalmarkrigen (1611–1613) påla svenske myndigheter samene større skatter, noe som fikk mange til å dra ut mot kysten i Norge. En kjenner til at i 1614 var det syv samer fra Ávjovárri og fire fra Deatnu som dro til Norge. Spesielt etter 1730 økte denne tilflytingen, noe som var forårsaket av en stor økning av samiske husholdninger og større skattebyrde.{{sfn|Kent|2018|p=220–222}}

De tidligmoderne statene krevde ikke bare inn skatter for å få inntekter og tilgang til verdifulle varer som pels. Innbyggere i et land bindes sammen av å bidra med felles skatt. For samenes del hadde  det også geopolitiske konsekvenser, fordi de forskjellige statene kjempet for å få kontroll over Nordkalotten. En skatteyter er en borger i staten der vedkommende betaler skatt. Fordi samene hadde store sesongvise forflytninger, var det en risiko for at de kunne flytte over til et annet land, knytte lojalitet og betale skatt der. Den svenske staten kunne ikke skatte samene i landet for hardt, da kunne de risikere at de pakket sammen og dro til enten Danmark-Norge eller Russland.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=77–82}}

På 1600- og 1700-tallet var det praktisert et system med skattland for samene i Sverge, kalt for ''lappskatteland''. Samer betalte enkeltvis årlig skatt for bruk av et landområde innenfor siida-territoriet. Siida-territoriet var typisk et område som en familie eller en slekt disponerte, og som gikk i arv. Områdene varierte i størrelse og var underlagt statens lover for arv.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}{{sfn|Kent|2018|p=220–222}}

På begynnelsen av 1600-tallet la myndighetene i Sverige om skattesystemet som gjaldt samer. Fra da av var ikke lenger pelsverk det viktigste betalingsmidlet for skatt, men levende reinsdyr og tørket fisk. Grunnen til dette er ikke helt klarlagt, men historikere tror at det skyldes statens økende behov til matforsyninger for soldater i de forskjellige slagene som gikk for seg. I krigssonene var det umulig å få tak i nok proviant, dermed ble medbrakte forsyninger viktige. En medvirkende faktor kan også ha vært endring av pelsmarkedet i Vest-Europa.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=77–82}}

Fra andre halvdel av 1600-tallet og første halvdel av 1700-tallet, var skattene høye, det var uvanlig dårlig vær og økende konkurranse om ressursene. Alt dette gjorde livet for samene utfordrende, med høy dødelighet, ikke bare for samer, men for alle mennesker i Nord-Europa og Russland. Forholdene var så ille for lulesamer, spesielt i Kaitum, at de forlot sine bosteder. Spesielt i 1660-årene var forholdene der dårlige, da alle samene forlot stedet. Mange dro nordover til Torne Lappmark i 1702. Flere andre steder ble nesten forlatt, som Sjokksjokk, der få samer var tilstede i 1726 og Kaitum, der det ikke ble etablert noe nytt lappskatteland fra 1695 til 1750. Forflytningene førte til konflikter med andre samer, som kom opp for rettsystemet. Konfliktene ble enda større etter 1750 da flere kolonister fra sør slo seg ned. Innflytterne var involvert i mange økonomiske aktiviteter, blant annet gruvevirksomhet, noe som føret til fortrengsel av tradisjonelle samiske aktiviteter.{{sfn|Kent|2018|p=220–222}}

I 1695 ble det innført to store endringer i skattleggingen av samer i Sverige. For det første var skatten fra da av noe som ikke hver enkelt svarte for, men hver sameby kollektivt. For det andre skulle skatten betales i penger, ikke i naturalia. Alt i alt ble skattene mer forutsigbare og lavere. Skattelettelsen bidro til økt velstand og det antas at den førte til en befolkningsøkning som varte frem til 1780.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=77–82}}

I Finland opphørte lappeskatten mer eller mindre i begynnelsen av 1800-tallet. På denne tiden ble landet overført til den Russiske kronen. Allikevel ble lappeskatt innkrevd i Utsjoki, Inari og Enontekiö i enda noen år. I Russland var skattleggingen av samene og generelt press mot deres aktiviteter, en enda større byrde enn i Finland. Her var imidlertid kolonisering ikke av noe stort omfang. I 1778 fikk samene i Russland full eiendomsrett til deres jaktmarker og fiskevann.{{sfn|Kent|2018|p=220–222}}

=== Kjønnsroller ===
I den samiske kulturen var det et skarpt skille mellom menn og kvinners roller, både i sosialt og i arbeidslivet. Alt som dreide seg om reindrift var mannsarbeid, mens mye håndverk var kvinnenes domene. Typisk håndverk som kvinner drev med var å lage forskjellige dåser og bokser av trevirke. Mens menn drev med rein og fiske, var gårdsdrift ofte forbehold kvinnene,{{sfn|Kent|2018|p=152–153}} mens mennene tok seg av matlaging.{{sfn|Zachrisson|1997|p=144–148}} For øvrig var gårdsdrift av mye mindre økonomisk og kulturell betydning enn fiske og fangst. Kvinner var imidlertid svært ofte med for å hjelpe menn i deres arbeid. Amtmann i Finnmark, [[Hans H. Lilienskiold]] (1650–1703), forteller at de samiske kvinnene ofte er med mennene på havet for å delta i fiske. De religiøse aktivitetene var helt og holdent forbeholdt menn. Kun en egen klasse av menn kalt ''noaaids'' kunne utføre religiøse ritualer.{{sfn|Kent|2018|p=152–153}}

Mennene hadde et større bevegelsesfrihet enn kvinnene. Kvinnene hold seg mye i nærheten av boplassen og gammen. Derimot dro mennene mer vidt omkring og hadde kontakt med nordisk befolkning. Kvinnene snakket som regel kun samisk, mens menn i større utstrekning behersket et nordisk språk. Allikevel hadde kvinnene en relativ god stilling i mange henseende, ikke minst ved at de var økonomisk uavhengige. En antar at mann og kvinne historisk sett hadde lik rett til arv. Det var kvinnene som ga barn navn, de kunne også gi nytt navn om det skulle bli nødvendig. I noen områder drev kvinner med helbreding.{{sfn|Zachrisson|1997|p=144–148}}

=== Befolkningsutvikling ===
Den sammiske befolkningen i Finnmark og deler av Troms hadde en jevn vekst siden midten av 1700-tallet og frem til 1805. Språkforskeren [[Jens Andreas Friis]] (1821–1896) laget en gjennomgang av skattemantallet på slutten av 1800-tallet, som viser utviklingen. Blant annet kan en se at det i 1747 var 1760 nordmenn og 1740 samer og kvener og at det i 1805 var 4930 samer og kvener, mens antallet nordmenn var 1590. Fra 1747 til 1757 skjer det en kraftig økning av samisk og kvensk befolkning, dette skyldes at befolkningen på Finnmarksvidda etter 1751 gikk fra å være svensk til norsk teritorium. Samene i Kautokeino sogn (inkluderte også Karasjok og Avjovarre), utgjorde i følge Schnitler, 44 familier som ble norske.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=36–44}}

Samtidig som den samiske befolkningen økte, gikk den norske befolkningen tilbake. Årsaken bak dette var at samene hadde et bedre og mer stabilt livsgrunnlag. Befolkningen i Nord-Norge opplevde krise og nedganstid under Napolionskrigene melom 1802 og 1815. Historikeren [[Håvard Dahl Bratrein]] (1933–) har påvist at folk på Finnmarksvidda, Porsanger, Helgeland og Sør-Salten greide seg best i kriseårene. Deler av forklaringen, mener han, kan være pomorhandelen, klima og næringsveier.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=36–44}}

Myndighetene i København hadde helt siden siste del av 1600-tallet bekymret seg for svak norsk befolkningsutvikling i Finnmark. Dårlig prisutvikling for fisk gjorde forholdene vanskelig for norsk kystbefolkning. Noen flyttet inn i de samiske fjordene og andre forlot amtet. Denne utviklingen gikk ut over handelsmennenes inntekter og statens skatteinngang, samt at det truet områdets status som norsk territorium. Myndighetene forsøkte derfor å stimulere til økt innflytting ved å gi skattefritak og at folk kunne slippe militærtjeneste. Det ble også forsøkt å øke folketallet ved forvisning. Imidlertid var det vanskelig å få nordmenn til å bli værende i Finnmark.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=36–44}}

Imidlertid var det andre befolkningsgrupper som kom til Nord-Troms og Finnmark gjennom 1700-tallet, nemlig finsktalende fra Sverige (Tornedalen) og finsk Lappland (Kemi lappmark). En vanlig oppfatning er at de var drevet at sult og katastrofer, men det er bare en delvis årsak. Vel så viktig var det at kvenene fra gammelt av hadde drevet fiske langs de Nord-Norske kystene lang tid tilbake. Disse innvandrerne bosatte seg hovedsakelig i Nord-Troms på 1700-tallet, og på slutten av 1700-tallet hadde også mange slått seg til i Alta, Porsanger, Tana, Karasjok, Polak og Varanger. Fra 1796 var den norske befolkningen i disse områdene så lav, at myndighetene innførte støtteordninger for finske innvandrere.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=36–44}}

== Kolonisering på samisk land 1750 – 1814 ==
[[Fil:Johan Tirén Lappar tillvaratagande skjutna renar.jpg|mini|Bildets tittel: ''Lappar tillvaratagande skjutna renar'' {{byline|Johan Tiren|Kunstner}}]]

[[Fil:Carl Bøgh - Reindeer herd in the mountains north of Røros.jpg|mini|Bildets tittel: ''En reinflokk nord for Røros'' {{byline|Carl Bøgh|Kunstner}}]]

Grenseavtalen mellom kongeriket Danmark-Norge og Sverige-Finland fikk i 1751 et tillegg kjent som Lappekodisillen. Med dette ble Indre Finnmark et norsk territorium og samene der ble undersåtter til Kongen i København,{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=79}} i tillegg ble omstridte områder fra Femunden i sør til Nesseby i nord ble fordelt mellom landene.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=114–115}} Grensetrekningen mellom Norge og Sverige førte til en betydelig økning av det norske landarealet.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=79–81}} Lappekodisillen knesatte at samene hadde gamle rettigheter til grensekryssende virksomhet med rein, samt at samene var en egen «Nation».{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=79}} Med dette tillegget til grenseavtalen fikk samene en lovregulering som betydde mye for deres rettigheter helt opp til moderne tid.{{sfn|Berg|2003|p=64–66}}

I siste del av 1700-tallet var Finnmark et amt som stod i en særstilling, fordi myndighetene hadde innført tiltak som lignet dem som ellers ble satt i verk i europeiske kolonier.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=79}} En ønsket økt ikke-samisk bosetning, og innførte skattefritak og fordeler for innvandrere. Forbrytere ble også deportert til amtet.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=114–115}} Disse tiltakene hadde blitt innført på slutten av 1600-tallet og ga samene økte byrder og ga forskjellsbehandling. Årsaken til dette var at en ønsket å redusere norsk befolkningsnedgang. Dermed forventet en å kunne en stille sterkere mot svenske og russiske territorielle krav.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=79}}

Med økt befolkning i nordområdene ble det skjerpet kamp om naturressursene. I mange tilfeller føret dette til den sterkestes rett. Tradisjonelle næringsformer kom under press der det ble flere som skulle finne levebrød, spesielt der jordbrukskolonisering fant sted med statlig støtte. Konflikter mellom folkegruppene oppstod, der menneskene omtalte og behandlet «de andre» nedsettende. Omfang og hvor langt partene gikk, er det vanskelig for historikerne å finne ut av. Mest sannsynlig var det nok snakk om både aksept og nedvurdering.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=114–115}}

=== Lappekodicillen ===
I forbindelse med grensetraktaten i september 1751 ble også Lappekodicillen vedtatt samtidig. Den skulle sikre samene rett til fri ferdsel og overflytting av reinen mellom landene. For fremtiden måtte samene velge statsborgerskap og således være skattepliktige i et av landene. Om reinen deres beitet i områder over grensen de ikke var tilhørende i, skulle det betales leie. Hvert av landene skulle administrere samenes rettigheter og det skulle praktisk skje med lappelensmenn. Til disse skulle samene innrapportere antall samer som passerte grensen og antallet rein de forflyttet.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}} 

Samene i Indre Finnmark måtte etter 1751 tilpasse seg nye myndighetspersoner, både når det gjaldt kirkeliv og rettsvesen. De norske fogdene kjente de fra før, men etter nyordningen skulle disse også håndheve lov og orden. Ellers ble det ikke store endringer av nomadetilværelsen deres. Imidlertid ville de norske myndighetene ha bedre kontroll med handelen, og i den forbindelse ble vintermarkedet i Kautokeino avviklet. Alta skulle heretter være markedsplass for innlandssamene. Det hadde også stor betydning at rettsmøtene i Kautokeino og Karasjok ble avskaffet i 1763 og overført til Alta. Det som gikk tapt, var at det svenske rettssystemet som før tok hånd om disse rettsakene, hadde sterkere lokal representasjon på sitt laveste rettsnivå.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=81–82}}

Ikke bare skulle overflytting av reinflokker tillates, de skulle mottas med vennlighet, beskyttes og hjelpes til rette. Disse reglene skulle gjelde selv i krigstider. Flyttsamene skulle altså betraktes som nøytrale i en eventuell fremtidig krig.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}} Lappekodicillen fremmet storreindrift med lange sesongflyttinger. Samene betalte en liten avgift som ga fritt leide til omtrent ubegrenset flytting til høyfjells- og kystbeite i Nord-Norge, samt vinterbeite i svenske og finske skoger. Fra tidligere var det på norsk side kun akseptert flytting av rein til fjellene øst for bebodde områder.{{sfn|Berg|2003|p=64–66}} Det var få mennesker som bodde i kyststrøkene i Finnmark og dermed også lite utviklede utmarksnæringer. Dermed kunne reindriften ekspandere, noe som myndighetenes tallmateriale også viser. I 1799 ble det anslått at antallet rein i Finnmark var 60–70000, noe som viser at det var blitt en betydelig næring.{{sfn|Berg|2003|p=67}} De som følte seg fortrengt av denne utviklingen var fastboende reineiere med få dyr. En kjenner til at samer i finnmarksfjordene og skogsbygene i Finland klagde på at de store reinflokkene skadet deres høstingsjordbruk og reindrift.{{sfn|Berg|2003|p=64–66}}

Lappekodicillen har av historikere vært trukket frem som et eksempel på høy rettskultur mellom de nordiske statene. At urbefolkningens interesser ble tatt så mye hensyn til, viser opplysningstidens idealer. Juristene som stod bak kjente til det rettsfilosofiske grunnlaget som juristene [[Samuel von Pufendorf]] og [[Hugo Grotius]] stod bak. Tankegangen bak var at alle  folkeslag, hadde visse rettigheter, samme om de tilhørte europeisk kulturkrets eller ikke. Eller som Schnitler oppsummerte: «Den Lappiske Nation har i ældgamle Tider været et fritt Folk, indtil Naboerne, de Norske. Svenske ob Novogorodske Russer havet tvunget dem til, at være Skatt-Skyldige.»{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

I 1750- og 1760-årene kom det klager over svenske samer som lot sine reinsdyr beite på innmark i Troms. Amtmannen anbefalte at bøndene i slike tilfeller kunne skyte ned rein, uavhenig av om reinen var eid av norske eller svenske samer. Grensekommissær oberst Johan von Mangelsen som hadde vært med på utforminen av båse grensetraktaten og Lappekodicillen, protesterte på amtmannens forslag og påpekte at så lenge grensetrakteten gjaldt ville dette være juridisk umulig. Mangelsen sa videre at alle parter må være medmenneskelige «til denne fattige Nations Conservation.»{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=79–81}}

Lappekodicillen består av 30 paragrafer og er fortsatt en del av Norges lover.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=79–81}} Arbeidet bak Lappekodicillen var grundig, og har for ettertiden gitt interessant innsikt i samenes levesett og hvordan reinflyttingen ble foretatt på midten av 1700-tallet.{{sfn|Berg|2003|p=64–66}}

=== Særlover for Finnmark ===
De sentrale myndigheter i København var bekymret for redusert innbyggertall for ikke-samiske personer i Finnmark.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=79–81}} Det er ulike årsaker til nedgangen, men sentralt står hanseatenes sammenbrudd, økende europeisk fiske i egne farvann, fallende fiskepriser og monopolhandel.{{sfn|Berg|2003|p=56–57}} Dermed innførte myndighetene flere særlover for at folk utenfra skulle oppmuntres til å bosette seg i området. Blant de tiltak som ble innført var skattefritak, fritak fra militærtjeneste og gjeldsamnesti. Tiltakene ga stor forskjellsbehandling mellom samer og ikke-samer, fordi samene ikke hadde slike fritak. Disse bestemmelsene hadde likhetstrekk med kolonimaktenes tiltak i fjerne besittelser, der kolonimaktens befolkning skulle oppmuntres til å flytte og slå seg ned. I praksis betydde dette at den opprinnelige befolkningen ble pålagt byrder, mens kolonistene ble subsidiert.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=79–81}}

Privat eiendomsrett til land ble innført i Finnmark fra 1775. Spesielt var innføring av privat jordeiendom til fordel for jordbrukere av kvensk eller norsk ætt. På denne måten ble tradisjonelt jordbruk styrket, men for sjøsamene i fjord og kyststrøkene var lovendringen et skritt i retning av å gjøre slutt på deres sesongflyttinger. Men selv mange år etter lovendringen, i 1825, var det få sjøsamer som hadde skaffet seg jordeiendom, istedenfor foretrakk de sesongflyttinger og sette opp gammer ett sted og bo der noen år. På den måten dyrket de ikke opp jorden slik som myndighetene ønsket, men utnyttet istedenfor mange forskjellige næringer.{{sfn|Berg|2003|p=84–86}}

Fra slutten av 1600-tallet og første del av 1800-tallet, ble Finnmark også benyttet som forvisningssted for forbrytere fra Danmark-Norge. I 1751 ble det bestemt at forbrytere dømt til «evigt Fængsel» årlig skulle sendes «til hjælp for at peuplere Finnmark». Kort tid etter oppstod imidlertid betenkeligheter med tanke på «slette følger», og en bestemte seg for at det ikke måtte sendes for mange straffedømte nordover.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=79–81}} Det hjalp ikke stort på befolkningen i Finnmark å sende de straffedømte ditt. I tillegg skapte disse menneskene problemer som lokalbefolkningen måtte hanskes med.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=79–81}} Ikke før en ny kriminallov ble vedtatt i 1842 det slutt på forvisning av forbrytere til Finnmark.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=119}}

=== Samisk bygsel ===
Bygsel er en avtale om landleie mellom en som eier landområder og en som bruker land. Det dreier seg først og fremst om gårdsjord. Det var i tillegg spesielle samiske bygsler, som dreide seg om landområder i utmark og kongens allmenning. Slike bygsler fantes fra Østerdalen til Saltfjellet. Slike avtaler kjenner en fra 1600-tallet, men i Tydal kjenner en til avtaler helt tilbake til 1500-tallet. Lappekodisillen sidestiller bygsler og skattland, der den siste kategorien var en betegnelse fra svensk side. De samiske bygslene forsvant med innføring av reindriftsloven i 1883. Bygsellandet utgjorde en del av områdene der en same drev reindrift. De lå i de områdene med samisk bosetning. Avtalene var formulert slik at den gjaldt individuelt, men det kunne bo tre familier sammen på samme bygselland.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=97–98}}

Bygsel var ikke noe samene ble påtvunget, men noe de selv tok initiativ til å få opprettet. Dermed var det heller ikke slik at alle samer hadde inngått bygselavtale (bygselbrev). For norske gårder var skyldsetting av bygselland vanlig, men dette kjenner en ikke til dette for samiske bygsler. Bygselelandet kunne arves fra mann til enke og senere overtas av enkens nye mann. Det kunne også arves fra far til sønn, eller fra datter til svigersønn.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=97–98}}

Selv om samiske bygsler ga stor råderett over bygsellandet, ga de ikke sikring mot senere norsk nybygging eller annen ressursutnytting. En gjenner blant annet til bygselavtaler fra Vefsn fra slutten av 1700-tallet om at avtalen ikke må være til hinder for bønder.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=97–98}}

=== Sjøsamenes næringsveier ===
Sjøsamene drev stort sett med de samme næringsveier som sine norske naboer. De kombinerte reindrift, fiske på havet og jakt på sel, hval og hvalross, samt jordbruk. De beste områdene for jakten på hval var best i Varanger. Jakten foregikk vanligvis ikke på åpent hav, men når de gikk inn på grunt vann. Noen ganger måtte sjøsamene også konkurrere med norske, nederlandske og engelske hvalfangere.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=89–92}}{{sfn|Kent|2018|p=225–226}} Sjøsamene fra Beiarn og nordover til Kvænangen hadde også en egen odelsordning, kjent som finneodel. Denne skilte seg fra vanlig odelsordning, ved at samene hadde privilegier i forbindelse med skatt og jordeiendom.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=89–92}}

Fra slutten av 1600-tallet har en skriftlige kilder for at de to viktigste gruppene som drev fiske langs kysten av Finnmark var nordmennene i ytre kystområder og samer i fjordstrøkene. En tredje gruppe var samer som hold til i grenseområdene, men som sesongvis flyttet ned med reinflokkene. Enda en kategori var sesongfiskere fra Nordland og Troms som hold seg i Finnmark frem til sankthans.{{sfn|Berg|2003|p=58}}

Langs kysten fra Trondheimsfjorden opp til Rødøy og Lurøy på Helgeland var det sannsynligvis en stor del av sørsamene som hold til. Disse ble bofaste helårlige, noe som ser ut til å ha ført til assimilering. Historikerne antar at disse sluttet med sesongboplasser, og ryddet en mindre gård eller fikk seg en husmannsplass. Når denne bofastheten skjedde skrev ikke lenger presten «lapp» eller «find» i kirkeboken, men utelot anmerkningen. Samtidig ble det mer og mer vanlig med ekteskap mellom samer og nordmenn.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=89–92}}

Johan Borgos har undersøkt samenes næringer i Vesterålen fra 1700 til 1820. De hadde ofte større husdyrhold enn norske naboer, de var fiskere og det var vanligere enn blant nordmenn at samene hadde laksegarn. De eide også mange våpen, og drev med bjørnejakt, hadde hester eller kjørerein. Ellers var det noen som drev med båtbygging eller drev som smeder, med andre ord arbeidet de med høyst spesialisert tjenesteyting og solgte sine produkter til nordmennene. Andre forskere har sett lignende næringsvirksomhet blant samene i Tysfjord, Lødingen og Tjeldsund. Sjøsamene i Tysfjord var dessuten aktive under lofotfiske, skreifiske ved ytre Senja og vårtorskefiske i Finnmark. En annen aktivitet var båtbygging, som samene i disse områdene drev med, var viktig, men dette tok slutt rundt 1750. Årsaken var at skogene var nedhogde og det ble innført restriksjoner.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=89–92}}

En særegenhet med sjøsamene var at omtrent alle familiemedlemmer deltok. Knud Leem (1697–1774) forteller endog at de sjøsamiske kvinnene i Finnmark deltok i fisket, noe som var utenkelig for norske kvinner. Fordelen var at fiske kunne drives, også om antallet voksne menn var lavt.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=89–92}}

For fjellsamene blir 1600-tallet en tid med stor økonomisk fremgang på grunn av reinhold og svært store flokker. For sjøsamene, som hadde hatt en oppgang gjennom hele 1500-tallet, går det ikke like bra senere. De blir aldri «formuende» som mange av reinsamene blir i løpet av 1600-tallet.{{sfn|Fjellström|1985|p=44–49}}

=== Reindrift ===
Reindrift ble drevet fra Hedmark til Kolahalvøyen. Karakteristisk for næringen var små flokker, at de ble intenst voktet og at simlene melket om sommeren. Melken og kjøttet ble brukt til eget konsum, men mye ble også byttet mot andre varer eller solgt. Handel fikk enda større betydning da faste markeder ble opprettet på Nordkalotten i første halvdel av 1700-tallet. Reindriften var utsatt for naturgitte variasjoner som ising på beitemarkene, dyp snø, rovdyr, snøras og sykdommer. Senere kom det jordbrukere til reindriftsområdene, noe som ga nye ulemper.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=94–97}}

I de sørsamiske områdene var samene både reineiere og nyryddere av gårder. For eksempel var Lasse Sjursen den som rydde gården Lassemoen i Namdalen i 1760-årene. Samene her drev med håndverk, fiske, jordbruk, fangst, rein og lønnsarbeid. I tillegg deltok noen i lofotfisket, dessuten også markedshandel. Fra slutten av 1700-tallet ble det forsøkt opprettet tamreinsdrift i fjellområdene mot Vestlandet. Blant annet ble reindrift etablert mellom Skjåk, Setesdal, Hardanger og Rjukan på 1800-tallet. Flere samiske familier flyttet sørover for å drive med dette.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=94–97}}

Rundt midten av 1700-tallet hadde de svenske samene i nordre Nordland flokker på mellom 15 og 40 dyr. På svensk siden var derimot flokkene på 500–1000 dyr, men vanligvis var størrelsen 100 rein. I Härjedalen skulle det ha vært floker på hele 3000 rein. Kvinnene både eide og passe reine selv, mens begge kjønn deltok i melking. Innenfor husflidsproduksjon var kjønnsdelingen av arbeidet mer vanlig.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=94–97}}

Tradisjonelt flyttet reinsamene i Sverige i to etapper etter et skjema gjennom året. Fjellsamene, som hold de store reinflokkene, hold til i skogene i lavlandet om vinteren. ''Vårflyttingen'' tok til i midten av april og gikk opp mot bjørkeskogen ved «fjellets fot», her hadde en kalvingsplasser hvor simlene fødte. Når reinkalvene var vokst til, i siste halvdel av juni, startet ''sommerflyttingen'' som gikk til vestover, enten til lave fjellstrøk, grensetraktene mot Norge eller helt ut til Norskekysten. Under hele sommerhalvåret var reinen avhengig av å være på kjølige steder med vind, enten snøflekker i fjellet eller vindfulle steder ved kysten. Årsaken var insektplagen, som var være en stor fare for reinen på grunn av parasitter, er noe reinen har sterke instinkter for å unngå. I august starter ''høstflyttingen'' tilbake mot vinterboplassene. Reinflokken beveger seg som et tog med lederreinen i forrest (''kätråntj''). Lengre bak var det rein med pulker, hvor barn og gamle satt, i tillegg til at en plasserte forskjellig utstyr i dem. De litt større barna fikk gjerne lede reinflokken, slik at de fikk kunnskap om dyrenes oppførsel.{{sfn|Fjellström|1985|p=154–161}} 

I Nord-Sverige var jakt på forskjellige dyr også viktige næringsveier. I Kemmi Lappmark (nå del av Finland) var beverjakt viktig fra desember til januar. Jakt på villrein og andre dyr spilte en rolle på senvinteren og våren. I Skoarojohka i Tana ble jakt på bever drevet som koordinert med deltagelse fra flere siidaer. På slutten av 1600-tallet var imidlertid beverbestanden redusert betydelig. Samtidig ble jakt på villrein også begrenset, noe som reduserte aktivitetene til siidaene, i tillegg til å redusere deres politiske og sosiale innflytelse. Økt tamreindrift førte til et ytterligere press på ressursene i innlandet. Resultatet av dette ble en folkeforflytning ut mot kysten. Migrasjonen skjedde først i Pite og Lule lappmarker på slutten av 1500-tallet, og hundre år senere ble dette flyttemønstret påtagelig i Kautokeino, Ávjovárri, Tana og Utsjok. Sjøsamene følte seg presset av de nye innflytterne og etterspurte hjelp fra myndighetene i København. Myndighetene reagerte med å oppmuntret til flytting av tamrein fra innlandet mot kysten. De menet at det ville styrke Danmark-Norges posisjon i området. Dermed gikk både sjøsamer og samer fra innlandet over til tamreindrift, med sesongvise forflytninger mellom innland om vinteren og kystene om sommeren.{{sfn|Kent|2018|p=225–226}}

Som et resultat av Lappekodisillen fra 1751 økte de sesongvise reinflyttingene i omfang. Spesielt i Salten og Sør-Troms økte antallet reinflokker fra Sverige. Det ble vanlig å føre reinen helt ut til kysten. På mange av øyene i Troms sør for Lyngen ble det også ført reinflokker fra Sverige for sommerbeite. Mindre reinflokker tilhørende norske samer ble gjerne tatt med i de svenske samenes store reinflokker. En annen ordning var at kystsamer lot reineiere fra Sverige overta sine flokker om høsten for å ta dem med til vinterbeite i de nord-svenske skogene. På Helgeland var det flere samer som i løpet i 1840-årene utviklet en driftsform der reinen ble ført ut på snøbare øyer ute i havet om høsten. På våren ble så flokkene ført mot høyfjellet for sommerbeite.{{sfn|Berg|2003|p=64–66}}

=== Pomorhandel ===
Handel i Finnmark og Troms var regulert som et kongelig monopol, som ble opphevet 1789. Men til tross for denne ordningen hadde det vært kontakt med russiske kjøpmenn, kjent som pomorhandel. Disse kjøpmennene kom i egne båter fra området ved [[Kvitsjøen]] og drev handel langs kysten av Finnmark sommerstid, og fra 1700-tallet lengre enda lengre sør i Nord-Norge. Handelen skjedde ved at fisk ble byttet mot russisk rugmel, men også tømmer, tjære og tauverk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=92–94}} Spesielt kunne samene tilby kostbare varer i tillegg til fisk, som skinne og pels. Russerne var villige til å gi meget god betaling for slike produkter.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=123–124}} Handelen hadde foregått helt siden middelalderen og russerne betalte mye bedre for varene enn det som ble gitt under monopolordningen.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=92–94}}

Da det kongelige monopolet ble opphevet, førte til stor økning i den russiske handelen. Dermed ble pomorhandelen viktig for samene i Nord-Norge fra midten av 1700-tallet til første verdenskrig i 1914. På begynnelsen av 1800-tallet var pomorhandelen blitt en så viktig del av økonomien i Finnmark at kopek var gangbar mynt, i tillegg til at skatten enkelte steder ble innkrevd i kopek. Den russiske påvirkningen førte også til dannelsen av et egent «handelsspråk», sammensatt av norsk, russisk, hollandsk, tysk, samisk og eventuelt også finsk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=92–94}}

=== Økt befolkning og nyryddinger ===
Gjennom 1700-tallet var det en kraftig befolkningsvekst i Norge, noe som førte til at nytt jordbruksland måtte ryddes. Myndighetene støttet etablering av nye gårder, og ved en forordning i 1752 fikk nybrotsmenn fritak fra skatt, landskyld, tiende, skyssplikt og andre avgifter. Fritakene kunne vare fra ti til tjue år. Staten ville med dette sikre befolkningen utkomme, men også sikre sine interesser i tynt befolkede områder.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=99–102}} Også kvener fikk fra 1750 støtte for å flytte inn til Nord-Norge.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=99–102}} De gamle gårdene lå på de beste stedene, slik at nybrott måtte skje på mindre attraktive steder. Derimot fantes det i innlandsdalene i Troms og Finnmark store områder som egnet seg for nyetableringer. Myndighetene oppmuntret til innvandring og kolonisering av slike områder, der både jord- og skogsressurser kunne utnyttes. Ved disse nyetableringene kom det til konflikter med samene som holdt i områdene fra før og bureiserne.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=99–102}}

Historikeren [[Einar Niemi]] (1943–) har beskrevet jordbrukskoloniseringen slik «en historie om kulturkollisjon ogressurskonflikt mellom folkegrupper [og] det er en historie om erobring og fortrengning , om makt og avmakt.» De samme problemene oppstod parallelt i Sverige. Den samiske befolkningen kom i mindretall i områder der den på 1700-tallet var i flertall. Samtidig kom samene under press fra før var i mindretall.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=99–102}}

I Frostviken i Jämtland førte konfliktene til rettssaker der samene forsøkte å få stoppet nybyggerne og markere sine rettigheter. Konfliktene dreide seg ikke bare om jordbruksland, men også om jakt og fiske, samt reindrift. I Östersund var det i 1820 en rettssak der samene fikk delvis medhold, noe som førte til at samene fikk bekreftet sin rett til jakt og fangst, men nybyggerne fikk også stadfestet noen rettigheter.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=99–102}}

Konfliktene mellom samer og andre innbyggere dreide seg også om kulturell avstand og ujevnt maktforhold. I 1740-årene var den samiske sagmesteren Thomas Sivertsen i Namdalen interessert i å gifte seg med en bondedatter. Imidlertid mente hennes slekt at dette ikke var noe godt parti for henne. Sagmesteren henvendte seg til kongen og ville ha et brev på at siden han var vokst opp blant norske bønder var å anse som bonde. Kong Christian VI ville ikke utstede en slik erklæring, men skrev til sin amtmann i Trøndelag at Sivertsen og andre «finner [skulle] agtes og ansees lige med andre.» Andre konfliktfylte områder var Bardu og Målselv, {{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=99–102}}

Uenigheter som eskalerte til vold mot samene, er også kjent å ha hent. Ved Dalbusjøen i Os i Hedmark ble samene jaget og reinen enten skutt eller stjålet i 1811. Bøndene var da bevæpnet med gevær og ljåer. Konflikten ble tatt opp i rettssystemet, hvor samene fikk tilkjent en stor erstatning. Lignede voldsbruk skjedde rundt Røros på slutten av 1700-tallet og på 1800-tallet,{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=99–102}} samt i Tromsø- og Balsfjordområdet, der bumenn skjøt skjøt samenes reinsdyr og samene deretter tok hevn.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=102–104}}

=== Markesamisk bosetning og press mot sjøsamene ===
Svenske samer slo seg på 1700-tallet ned permanent i sine tidligere sommerbeitedistrikter, et fenomen omtalt som ''sedentariseringsprosess''. På de samme områdene fantes det ofte fra før norsk eller samisk befolkning. Hva som var årsaken til dette er omdiskutert, men uår og problemer kan ligge bak, blant annet kjenner en til et utbrudd av reinpest rundt midten av 1700-tallet. Disse samene ble ofte kalt ''markefinner'' og disse slo seg ned i utkantområder som ikke var særlig godt egnet for jordbruk. De drev et kummerlig jordbruk, samt neverløyping, jakt og fiske, noen var uheldige og ble tiggere.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=105–107}} 

På midten av 1700-tallet kom det inn mange klager til myndighetene i København angående disse innvandrende samene, ført i pen av embetsmennene. Amtmann [[Joachim de Knagenhielm]] (1727–1796) skrev om to kategorier av samer som kom over fra Sverige. En gruppe bestod av samer som kom om sommeren og for at reinen skulle beite i fjellene. De reiste når vinteren kom, og måte tolereres etter grensetraktaten. Dog mente han at de medførte «adskillige fortredeligheter». Den andre gruppen var «skoglappene» eller «finner» som Knagenhjelm mente var skadelige. Han mente at myndighetene burde fått almuens hjelp til «straks forjage […] som fredløse folk ud av kandet.»{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=105–107}}

Spesielt førte innvandringen av samer fra Sverige til områder fra Troms og sørover på 1700-tallet, til omlegging av sjøsamenes næringsveier. De hadde tidligere et bomønster der de bodde på flere steder gjennom året, tilpasset tilgang på ressurser. Typisk bodde de på et sted så lenge det var trevirke der, deretter flyttet de til et bedre sted. Etter en tid ville fraflyttede bosteder bli tilvokst av trær, og dermed et passende bosted for neste generasjon. Myndighetene var ikke fornøyd med denne næringstilpasningen og mente at både bjørke- og furuskog ble skadet. Blant annet ble det sakt at «Meenig Mand» fikk problemer med å skaffe never til taktekking og bark til barking av lær. Problemene som oppstod med den svenske innvandringen var større press på områdene inne i fjordene. Kvener kom også. Samtidig førte uår i fiskeriene til at kystbefolkningen dro inn til samenes enemerker. For sjøsamene ble det vanskelig å kombinere fangst og fiske.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=105–107}}

=== Forholdet mellom folkegruppene ===
Fra 1751 og frem til 1814 hadde myndighetene vekslende oppfatninger angående bruk av samisk. Ledende intellektuelle og styresmaktene hadde motstridende syn, der noen mente det var en umoralsk om samene skulle tvinges til å oppgi sitt språk, mens andre gikk så lang som til argumentere for å innføre straff for dem som ikke lærte dansk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=107–111}} Det finnes mange kilder som forteller om vanskelige forhold mellom folkegruppene. En forhold er at dette dreide seg om adgang til ressursene og endrede bosteder, men det sier også noe om politikk, holdninger og fordommer i tilknytning til «de andre». Det er i ettertid vanskelig å få et riktig inntrykk, siden bare myndighetene har etterlatt seg skriftlige kilder til hendelsene. Dessuten er det gjerne naturlig at konflikter omtales, ikke fredelig sameksistens.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=112–114}}

Det finnes en rekke beskrivelser av de generelle forholdene mellom samene og andre folk. Schnitler forteller om at nordmenn og samer i Finnmark var en gjensidig nedvurdering av hverandre. Han bemerker også samenes selvbevissthet, og selv formulerer han at samene var «de rette og ældste Invaanere af Finmarken.» Samene behold sine gamle tradisjoner, sine spesielle klær og språk, samt at de heller ikke giftet seg med andre folk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=112–114}} Det med giftermål blir nyansert av sorenskirver Hans Paus, som i 1760-årene skriver at norske menn rett som det var giftet seg med samiske kvinner. Disse mennene måtte integrere seg i det samiske samfunnet og «regne sig blant Finnealmuen.» Fordelen de norske mennene fikk med disse giftemålene var tilgang til næringer i fjordområdene, hvor de ellers ikke hadde tilgang. Samme mønster kjenner en til fra Nord-Troms der kvenske innflyttere fikk innpass ved å ta til seg samisk kultur. I Nordland, i alle fall deler av området, betydde ikke interetniske ekteskap til eksklusjon fra sine egne. Det ser også ut til at de etniske gruppene i Nordland nærmet seg hverandre mer og mer gjennom 1700-tallet.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=112–114}}

Samfunns- og kulturforskeren [[Eilert Sundt]] (1817–1875) skrev i 1852 at «Nordmandenes forhold til lapperne dammer et mørkt og uhyggelig parti i det norske folks historie.» Fra allmuen ofte sakt at samene hadde «en forunderlig blanding av skamløshet og barnaktig storagtighet.» Sundt mente at dette skyldes den «store overlast og ringeakt» som samene over lang tid hadde blitt utsatt for. Dermed hadde samene, som alle undertrykte, over lang tid lagt seg til et forsvar via «uelskværdige» egenskaper.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=147–148}}

Utenlandske reisende kom enkelte gange med beskrivelser av samene og forholdet til nordmenn, selv om reiseskildringer ikke nødvendigvis er sikre kilder. Den tyske geologen [[Leopold von Buch]] (1774–1853) reiste i Nord-Norge på begynnelsen av 1800-tallet og ble forferdet over nordmenns diskriminerende og nedlatende holdning til samene. Han skrev at det umulig kunne være slik at «naturen hadde bestemt ett folk til tjenere og et annet til herskere.» Historikerne Astrid Andersen, Bjørg Evjen og Teemu Ryymin understreker i sin bok ''Samenes historie fra 1751 til 2010'', at reisende og embetsfolkene sine beskrivelser ikke kan sees på som representative. Riktignok var samene ikke ansett som likeverdige flere steder, men synet må ha vært anderledes der de var passende ektefeller. Det finnes et stort kildemateriale og inntrykket er forskjellig og veksler med tidene.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=112–114}}

== Samene inn i nasjonalstatene 1814 – 1852 ==
Norge ble i 1814 utskilt fra Danmark-Norge og kom i personalunion med Sverige. Selv om hovedstaden etter dette ble Christiania, så var ansvaret for utenrikspolitikken lagt til Stockholm. Dermed ble saker som angikk de finske grenseoverskridende samene styrt fra Stockholm. I 1809 ble Finland skilt ut fra Sverige, slik at spørsmål som gjaldt finske samer ikke lengre ble håndtert i Stockholm, men i St. Petersburg. I 1826 kom det endelig til enighet om «fellesdistriktet» mellom Norge og Russland, slik at grensene også her ble trukket opp.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=117–118}}

I starten av nasjonalstaten Norges eksistens var innstillingen til samisk språk og kultur positiv, blant annet støttet det offentlige utgivelse av samiske bøker og samisk ble brukt i undervisningen. Oppfatningen av samenes språklige og kulturelle rettigheter ble imidlertid endret i løpet av 1840-årene. I 1851 ble de første fornorskingstiltakene gjennomført. Året etter ble Lappekodisillen tilsidesatt for samer som krysset grensen mellom Norge og Finland, slik at grensekryssing ikke lengre var lov. I 1852 fant også Kautokeinoopprøret sted, slik at historikere regner dette året som viktig i samisk historie.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=117–118}}

Historiker Anne-Lise Seip skriver at på slutten av 1840-årene var Norge omtalt som «en historisk nasjon med en stolt fortid, som var dokumentert i språk, fornminner, historie og tradisjonsstoff. Selv om folket var hadde levd i 'Dvalen' siden den fjerne gullalder, virket landets natur fortsatt på folkets karakter. 'Kjernen' i det hele var den frie bonden.» Sentrale historikeren på denne tiden satte samene nederst i hierarkiet. Dette var en ny vending i forhold til tiden før 1814. Sett fra myndighetene i København var det knapt noen forskjell på nordmenn og samer, de bestrebet seg derved på å behandle begge partene likt. København hadde myndigheter som håndterte en sammensatt stat, med flere språk og kulturer.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=154–155}}

En annen del av forklaringen på nedgradering av samisk kultur, har å gjøre med endringer av forvaltningen. Store deler av det norske embetsverket skulle bygges opp fra grunnen av. I henhold til den danske historikeren [[Ole Feldbæk]] (1936–2015), var det rundt midten av 1800-tallet at den norske generasjonen fra dansketiden døde ut. Dermed var det ikke lengre noen som hadde den kunnskaper om Danmark-Norges administrative erfaring. De nye historikerne fra universitetet i Christiania, satte sin ære inn på å bygge det nye fedrelandet. Dermed ble nasjonalstaten et redskap for å sikre majoritetsbefolkningens interesser, i pakt med ideen om en nasjonalstat skulle være.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=154–155}}

=== Samiske kombinasjonsnæringer i Finnmark ===
På begynnelsen av 1800-tallet var det fiske og husdyrhold den mest utbredte næringskombinasjonen i Finnmark, uansett etnisk tilhørighet. For øvrig var denne kombinasjonen den vanligste langs kysten av hele Norge. I hele Finnmark var det i 1801 bare én husholdning som drev med jordbruk som eneste næringsvei og dette var i Alta. Samene var de som var mest involvert i flere forskjellige næringskombinasjoner. Noen samer drev med kombinasjonene fiske–reindrift eller fiske–jordbruk–reindrift. I 1870 er det fortsatt folk i kyststrøkene som holder rein for transportformål. Noen sjøsamer fikk rein fordi de giftet seg med jenter fra fjellsamefamilier, men i slike tilfeller var det hennes familie som passet på dyrene ved at de hadde dem i sin flokk.{{sfn|Berg|2003|p=86–89}}

I løpet av 1800-tallet var det en utvikling mot at husholdninger som drev med kombinasjonsnæringer ble færre, og at folk heller gikk over til jordbruk som eneste næring. Allikevel var kombinasjonsbruk det vanligste frem til rundt 1860, selv om embetsmenn og forkjempere for jordbruk var skeptiske. Spesielt var det utover på siste halvdel av 1800-tallet kritikk av jordbrukerne for at de ikke hadde nok vinterfôr til dyrene. Imidlertid brukte folk å spe på med tang, tare og fiskeavfall i dyrefôret. Samene drev utmarksslått mens de også brukte tiden på fiske og plukket multer, samt vedhugst. Fisken saltet de, mens fiskeavfallet ble samlet sammen og oppbevart til vinterfôr til buskapen. På vinteren brukte de utmarkene til å jakt og fiske. En grunn til samenes lave interesse for oppdyrking av jorden, kan ha vært pomorhandelen som de uansett fikk kjøpe mel hos. De kjøpte gjerne så mye av deres billige korn, at de kunne bruke det som fôr til dyrene.{{sfn|Berg|2003|p=86–89}} Kornet betalte samene med fisk og pelsvarer.{{sfn|Berg|2003|p=99–101}} For sjøsamene var gjerne ikke slåttonn ikke den mest fornuftige tidsbruken, det kunne være mer innbringende å fiske om sommeren og heller kjøpe mel til dyrene. Dette kan også være en forklaring på at sjøsamene foretrakk et liv med sesongvise forflytninger med husdyrene og fiske i fjordstrøkene. Når det gjelder jordbruk tok en utover på siste halvdel av 1800-tallet til å dyrke poteter. På starten av 1900-tallet ble det dyrket poteter i nesten alle kommuner i Finnmark. Korndyrking har ellers vært helt marginalt i landsdelen, men har forekommet rundt Alta. Hester til bruk som trekkbruk ble først vanlig mot slutten av 1800-tallet.{{sfn|Berg|2003|p=86–89}}

En endring som kom frem i arbeidet til den norsk-svenske ''Lappekomisjonen'' av 1843 var at en del samer på denne tiden var begynt å unngå sommerbeite ute ved Finnmarkskysten. Selv om dette var en driftsform med lange tradisjoner, var det flere familier fra Karasjok og Kautokeino som forsøkte andre driftsformer. Blant annet forsøkte de å holde dyrene noen mil unna kysten. Samme tendens ble observert fra kystområdene Troms. En årsak til endringene kan ha vært stor befolkningsvekst ved kysten og stridigheter med de fastboende som hadde begynt å ta i bruk samenes tradisjonelle beitemarker. Selv om forholdene lengre inn fra kysten var dårligere og flokkene måtte reduseres, så valgte samene heller denne løsningen fremfor konflikter.{{sfn|Berg|2003|p=94}} 

Et annet problem for reinsamer fra både Norge, Sverige og Finland var økt jordbruk i innlandsområdene og fjelldaler, slik at flytterutene ble forhindret. Om norske eller samiske småbrukere nektet reinflokkene å passere over sine marker, ble reinsamene henvist til mer vanskelige områder med for eksempel elvestryk eller farlig terreng. Lars Levin Læstadius forteller om slike problemer. I verste fall hendte det at rasende nordmenn overfalt reinsamer fra Sverige.{{sfn|Berg|2003|p=94}}

=== Folketellinger ===
I Norge ble det arrangert folketellinger i 1815, 1825 og 1835, men uten at folks etnisitet ble registrert. I Sverige derimot, ble den første folketelling med inndeling i etnisiteten. Slik kategorisering ble første gang gjennomført i Norge i 1845. Også i Finland og Russland ble denne praksisen innført på første halvdel av 1800-tallet. I Norge og Sverige kan denne registreringen knyttes til opplysningstenkning og at obligatorisk skolegang ble innført. Dermed var det ut fra administrative hensyn interessant å kjenne befolkningens nasjonalitet og språk. Flere presten, og spesielt [[Nils Vibe Stockfleth]] (1787–1866), mente at skoleundervisning og kirkevirksomhet skulle skje på samisk. Stockfleth mente dette var viktig for å beholde samenes egenart, for å «sivilisere» og kristne dem. Dermed trengte en å vite hvem de var og hvor de var. I Sverige var tanken den samme: «att söka bibringa dem den grad af hyfsning [oppdragelse], för hvilken äro mottaglige.»
{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=44–50}}

Forfatteren [[Espen Søbye]] (1954–) har ment at de norske myndigheters interesse for nasjonalitetene, har å gjøre med bekymring for at nordmennene var i mindretall i Finnmark. Myndighetene ville vite om det ble færre eller flere samer og kvener, samt om innvandringen fra øst fortsatte. Nasjonalismen ble etterhvert den viktige faktoren. I mange europeiske land ble den tyske nasjonalismeoppfatningen sentral. Denne tenkningen gikk ut på at en stat skal bestå av et folk med felles avstamning, kultur, historie og språk, en oppfatning som også stod sterkt i Norge. Folketellinger etter nasjonale skillelinjer inngikk i en politikk for å skape nye nasjonalstater og for å opprette en minoritetspolitikk for dem som falt utenfor majoritetsfellesskapet. I Sverige ble dermed samer, finner, jøder, sigøynere og tatere kategorisert som «af främmande ursprung.»{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=44–50}}

Befolkningen i Norge økte kraftig gjennom 1800-tallet, og det oppstod en fordobling mellom 1814 og 1865. I 1801 var det registrert i underkant av 26 000 innbyggere i landdistriktene i Troms og Finnmark, mens det i 1865 var en befolkning på over 57 000, altså en fordobling på bare 20 år. Denne kraftige veksten førte til sterk konkurranse om ressursene. Den samiske befolkningen i Norge økte fra 1845 til 1865, hadde svak vekst fra 1865 til 1891 og en nedgang fram mot 1900.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=44–50}} I Finnmark var den samiske befolkningen i flertall frem til rundt 1850.{{sfn|Berg|2003|p=81–82}} I Sverge økte den samiske befolkningen fra 1845 til 1860, falt mot 1870, var stabil frem til 1920 og hadde en fordobling fra 1920 til 1973. Imidlertid hadde den samiske tellingen fra 1973 også inkludert ikke-nomadiske personer, noe som ikke var tilfelle tidligere. Etter 1970 hadde den «offisielle» samiske befolkningen både i Norge og Sverige vært kraftig.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=44–50}}

I Russland strakte de samiske bosetningsområdene over Kolahalvøya til grensen mot nåværende Finland og Norge. I den vestlige delen av området levde de skoltesamene, som inntil 1826 utgjorde et fellesdistrikt for skatteinntekt for Norge og Russland. Området var et omstridt grenseområde, der det ble strukket opp nye grenser og med dramatiske krigshandlinger. Den første store endringen kom med de nye grenselinjer mellom Norge og Russland i 1826. Under den første verdenskrig og den russiske revolusjonen ble alle som bodde der berørt. Unge samiske menn ble innkalt til tsarens hær og falt i krigshandlingene. Da sovjetunionen ble dannet ble Petsamo-området avgitt til Finland. Samene ble dermed finske borgere og de ble godt mottatt av finske myndigheter.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=54–56}}

=== Stengning av riksgrensen mellom Norge og Finland ===
Fra 1809 var Finland under russisk overherredømme. I 1810 ble den nåværende grensen mellom Finland og Sverige bestemt, uten at det fikk noen spesielle konsekvenser for reindriften i området. Lappekodisillen fra 1751 gjaldt bare mellom Norge og Sverige, slik at dens bestemmelser ikke gjaldt for reinsamer som drev grenseoverskridende virksomhet via Russland eller Finland. Samenes rettigheter til reindrift, jakt og fiske var ikke nedsatt i noen lov, men en praksis samene fikk drive så lenge myndighetene i landene lot det skje. Først i 1826 ble grensen mellom Norge og Russland fastsatt.{{sfn|Berg|2003|p=90}}

I 1852 bestemte russiske myndigheter at grensen mellom Norge og Finland skulle stenges for samenes reinflytinger. Stengningen ga store problemer for samene på begge sider av grenen. Norske myndigheter bestemte straks at det måtte gjøres tiltak for å begrense skadevirkningene. Myndighetene i Norge bestemte noen uker senere at finske borgere ikke lengre fikk lov til å krysse grensen med sine reinfolker. Det ble også bestemt at finske borgere ikke fikk drive med jakt og fangst i Norge. Norske myndigheter nedsatte ''Reenbete-Commissionen av 1852'' for å vurdere tiltak for de skadelidende samene.<ref name=Bull>{{Kilde www | forfatter= Bull, Kirsti Strøm  | url= https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2001-34/id379485/sec6 | tittel= NOU 2001: 34 Samiske sedvaner og rettsoppfatninger —  bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget | besøksdato= 30. april 2022 | utgiver = regjeringen.no | arkiv_url= | dato = 31. mai 2000 }}</ref> Andre utenrikspolitiske problemer skapte vanskelige forhold mellom Sverige-Norge og Russland-Finland, dermed mistet norske myndigheter interessen for videre forhandlinger om en avtale om reinflyttinger over grensen.{{sfn|Berg|2003|p=91–93}}

En bakenforliggende årsak til grensestengingen var at nasjonene betraktet grenseområdene som en «frontsone.» Det vil si at nasjonalstatene på hver side forsøkte å få befolkningen til å støtte opp om nasjonen og nasjonsbyggingen. Nasjonale symboler som flagg og kongebilder ble delt ut til folkene i grenseområdet for å forsterke nasjonal identitet. Russland hadde under diplomatiske forhandlinger krevd at borgere fra russiske områder skulle få fiske fritt i Norge, samt at de skulle få sette opp fiskebuer ved Varangerfjorden for utstyret sitt. Norge ville ikke godta dette og forhandlingene førte ikke frem. Tiltaket påvirket samene ved at grensepasseringer ble vanskelig, ikke bare for sesongvise forflytninger men også for besøk av venner og slektninger. <ref>{{Kilde bok | forfatter= Bakstad, Knut  | tittel= Landegrensen mellom Norge og Russland – Masteroppgave Konflikt, Samarbeid og Flerkulturell Forståelse | artikkel= | utgivelsesår= 10. mai 2010 | forlag= Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø | isbn= | url= https://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/2705/thesis.pdf?sequence=2 | side = 24–25 }}</ref>

Grensestengingen ble katastrofal for reindriftsamene som drev med reinflytting over grensen. For mange samer i Norge og Finland innebar sperringen at den tradisjonelle driften stoppet. En beretning fra 1868 viser imidlertid at håndhevelsen ikke ble så nøye kontrollert, slik at reinsamer i noen områder i Nord-Finland fremdeles drev reinflytting til Norge. Derimot var kontrollen strengere på Finsk side, slik at inndragning eller bøter for norske samer med rein i Finland forekom. Samer fra Kautokeino skiftet statsborgerskap og ble svenske, dermed kunne de fortsette med reinflytting som tidligere. Årsaken var at grensesperringen bare var gjeldende for overflytting fra Norge til Finland, mens svenske statsborgere kunne flytte rein over grensen mellom Sverige og Finland. Mellom 1853 og 1871 var det 69 familier eller omtrent 300 samer fra Kautokeino som fikk svensk statsborgerskap. Det ble etter dette ført store reinflokker på sommerbeite i Troms. I 1870-årene var det rundt 100 000 rein som ble ført til Troms, mot bare halvparten før 1852. I disse tallene inngikk også rein eid av finske samer som ble ført inn i Norge av samer med svensk statsborgerskap.{{sfn|Berg|2003|p=91–93}}

Norske samer ble av myndighetene spurt om  de kunne finne «underhold for sine Reensdyr» i Kautokeino eller Sverige. De svarte at de var ukjente på disse stedene. Samene ville ikke slutte med nomadelivet, men de fryktet det det kunne bli utgangen. Reindriftsamene hadde heller ikke lyst til å bli sjøsamer, noe som tolken forklarte slik: «Fjeldfinnernes Ulyst til at gaae over til at blive Søfinner, […] en nedarvet Fordom hos Fjeldfinnen, hvorved han føler sig hævet over Søfinnen og vil finde sig nedsat i en lavere Stilling ved at indtræde i denne Stilling.» Samene forklart også at om det kom en streng vinter måtte de sannsynligvis slakte mange dyr og selge kjøtt. Det mente myndighetspersonene ville føre til problemer med lave priser, og at de derfor burde reise langt vekk for å selge kjøttet. Reineierne i Varanger var imidlertid ikke kjent med områdene i Alta og Lyngen hvor de ble anbefalt å selge kjøttet. Situasjonen var vanskelig og de ble uansett anbefalt å redusere sin reinbesetning.<ref name=Bull/>

Finske myndigheter bestemte at reineiere i Norge som flyttet rein over til Finland skulle straffes med at 10 % av reinflokken ble konfiskert. Verdien av de konfiskerte dyrene skulle brukes «til forbedring av Lapplands økonomi.» Blant annet «forbedringer» som reingjerder, landbruksstøtte eller bygging av skoler og biblioteker. Lignende tiltak ble gjort i Norge. I løpet av 1880-årene var det mange samer i Varanger bestemte seg for å flytte til Finland for å bosette seg i Näätämö, nordøst for Inari. De mente at de ville få et bedre liv der.{{sfn|Kent|2018|p=226–228}}

Etter at Finland ble frigjort fra Russland i 1917 ble grensestengingen endret.{{sfn|Berg|2003|p=91–93}} Grensen mellom Russland og Finland ble trukket opp i 1920, tre år etter Finlands uavhengighet.{{sfn|Berg|2003|p=90}} En konvensjon mellom statene i 1922 ble forbudet mot grenseoverflytinger oppretthold.{{sfn|Berg|2003|p=91–93}} I 1944 måtte Finland avstå deler av Suenjel, Petsamo og den østlige delen av Pasvik til Sovjetunionen. Skoltesamene i disse områdene foretrakk dermed å flytte til Finland, og de ble anvist boplasser ved Enaresjøen.{{sfn|Berg|2003|p=90}} I 1950-årene ble det satt opp et reingjerde på grensen mellom Norge og Finland for å unngå reinflokkene å krysse.{{sfn|Berg|2003|p=91–93}}

=== Giftemål og etnisitet ===
Samer som giftet seg stod ovenfor valg som fikk betydning for både sin egen og sine barns etnisitet. Uten at de som giftet seg tenkte over det, kunne valg av ektefelle føre til assimilering. Dette gjaldt ikke bare den samiske parten i forholdet. Bjørg Evjen har tolket kildene en har om dette, og kommet frem til at menn behold sin opprinnelige etnisitet, mens kvinnene gjennomgikk en endring. Historikeren [[Johan Ingvald Borgos]] (1939–) har derimot funnet at det er et sterkere mønster mellom parets valg av bosted og etnisitet. Metodiske vansker med å trekke konklusjoner rundt dette går på at en ikke kan vite hvordan folk selv «egentlig» identifiserte seg. Dessuten at endringene kun kan være dokumentert via registreringer, uten at det representerer et faktisk skifte av identitet.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=58–62}}

Opp gjennom historien har sosiale, økonomiske og kulturelle hensyn bestemt når og om ekteskap kan finne sted, samt hvem som kan gifte seg med hvem. Slike tradisjoner vil over lang tid sette dype spor i samfunnet. Fra kristningen fant sted på 1000-tallet og opp til 1700-tallet var det sannsynligvis religiøse hindringer mot at nordmenn og samer giftet seg, fordi samene var «hedninger» (ikke-kristne). I vikingtiden derimot, var det ikke noe hinder for ekteskap mellom samer og norrøne folk. I hele det europeiske giftemålmånstret kan en se et fenomen der menn kunne gifte seg nedenfor «sin stand», uten å miste status. Derimot kunne ikke kvinner gjøre det samme. Således kunne kvinner gjøre et godt giftermål, mens menn «løfter opp» sin partner.
{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=58–62}}

En kjenner ikke mye til samiske giftermålsmønstere i gammel tid. Den svenske etnografen Gustaf von Düben (1822–1892) har skrevet om samiske giftermål i Sverige, og mener å se et mønster der en gifter seg med noen av samme økonomisk status som en selv, eventuelt bedre. Dette er altså det samme mønsteret som ellers i Europa. Et tydelig mønster som ter frem, er at reindriftsamer gifter seg med andre som drev med rein. Praktiske og økonomiske forhold kan forklare dette valget. Mønsteret med en sosialt organiserende for etnisitet. Det var i de norske områdene at mønsteret med rene samiske ekteskap begynte å gå i oppløsning utover på 1700-tallet. Årsaken var at samene var i klart mindretall. Noen forskere har endog påvist at det var innflyttere fra sørlige områder i Norge som hyppigst giftet seg med samer, og da sjøsamer. Dette kan skyldes at de ikke kjente til barrierene som nordlendingene hadde mot å gifte seg mot samer. Migrasjon fra sør til de nord-norske bygder på 1800-tallet kan forklare assimileringen som skjedde. Et slikt mønster ser en ikke for lulesamene i Tysfjord, som heller søkte ektefeler blant sine egne på svensk side helt opp til begynnelsen av 1900-tallet.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=58–62}}

Direktør i Statistisk sentralbyrå, [[Anders Nicolai Kiær]] (1838–1919), undersøkte interetniske giftermål i Nord-Norge i 1875, og fant ut at kvener gjerne giftet seg med andre folk med annen etnisitet, nordmenn i mindre grad og samer sjeldent. Han påviste også kjønnsforskjeller, ved at norske kvinner ikke giftet seg med menn fra annen etnisitet, men at norske menn mer ofte gjorde det. Evjen har derimot i sin forskning funnet at i ekteskap inngått fra 1860 til 1930, var det flere samiske menn enn kvinner var gift med en av annen etnisitet. Hun mener at dette kan forklares med at folks oppfatning av sosial status ikke nødvendigvis gikk langs etniske skillelinjer, men på tvers av disse. Den som var velstående var en attraktivt person å gifte seg med, uavhengig av etnisitet.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=58–62}}

Om det oppstår tallmessig ubalanse mellom kvinner og menn, kunne alternativet til å gifte seg med noen av annen etnisitet, være å ikke gifte seg i det hele tatt. I flere samebygder i Troms og Finnmark var det kvinneoverskudd i siste halvdel av 1800-tallet. Ubalansen endret seg på 1900-tallet, og i 1920 var det et samisk kvinneunderskudd, der de i «gifte klar alder» stod i forholdet omtrent 800 kvinner per 1000 menn. Dermed måtte menn enten forbli ugifte eller gifte seg med ikke-samer. Det første valget kunne påvirke antall barnefødsler, det andre endret den etniske profilen i befolkningen, mens begge deler kunne påvirke den samiske befolkningsutviklingen.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=58–62}}

=== Stemmerett ===
I 1821 ble det innført ett tillegg til Grunnlovens § 50 som dreide seg om skatt og rettigheter, og førte til en utvidelse av stemmeretten for Finnmark: «De som i Finnmarken have været rettighetsmænd i 5 Aar, og fyldt deres 25de Aar, likesaavel som de, der eie eller bruge matriculert Jord, bør have Stemmerettighet.» Med denne endringen var det ikke lengre bare embetsmenn, bønder og borgere som hadde stemmerett, men også rettighetsmenn i Finnmark. Rettighetsmenn var de som betalte en årlig avgift til lokale og regionale embetsmenn. Samene betalte både skatt og rettighet, mens nordmenn var fritatt for skatt helt opp til 1833. Denne utvidelsen av Grunnloven betydde at rike samer fikk stemmerett. Loven ble i tillegg utformet slik at også nordmenn i Finnmark fikk stemmerett.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=120–123}} 

Det var flere årsaker til denne utvidelsen av stemmeretten, blant annet at samisk reindrift var regnet som en viktig næring i fylket. Dessuten at en fryktet at Finnmark kunne bli helt uten representanter på Stortinget om ikke antallet stemmeberettige ble justert opp. En regnet med at Finnmark var ulikt alle andre steder i Norge og var ukjent for de øvrige representantene.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=120–123}}

=== Skiftende holdninger til samenes språk og kultur ===

==== Positive oppfatninger i den nye nasjonalstaten ====
Rundt 1820, da statsforvaltningen i Norge begynte å fungere etter løsrivelsen fra Danmark, var myndighetenes oppfatning av samene skulle få opplæring og undervisning i og på samisk. Også private organisasjoner var av samme mening. Det Norske Bibelselskap ble dannet i 1816 og gikk straks i gang med å få bibelen utgitt på samisk. Presten [[Nils Vibe Stockfleth]] (1787–1866) var spesielt opptatt av samenes språklige og kulturelle rettigheter frem til midten av 1800-tallet. Kirkedepartementet var i 1830 av den oppfatning at utvikling av språk og litteratur var viktig for innbyggernes intellektuelle og moralske dannelse.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=126–128}}

Stockfleth hadde audiens hos kong Carl Johan i 1840, der kongen snakket om «Neede og bevaagenhet for det lappiske folk» og at undervisning i samisk var viktig. Han mente videre at det var lett å gjøre «urinnvånere» urett. Tilstede var også kronprins Oscar som også uttrykte velvilje ovenfor «urbeboere» i Norge og Sverige. Stockfleth og andre stod for en linje med røtter fra 1700-tallets styre, der nasjon, frihet og rettferdighet betydde at også samer og kvener hadde rett til å videreføre språk og kultur. Språk og kultur ble oppfattet som «gudommelige» størrelser som ikke kunne skaltes og forvaltes slik det passet best. Allikevel måtte samen «siviliseres», men det skulle skje på deres egne kulturelle premisser. Om samene i samme omgang også lærte norsk, ville de få tilgang til norsk litteratur. Tvangsmessig opplæring ville derimot være nytteløst. For øvrig skrev Stockfleth flere bøker på samisk. Disse mente han at også samer i Trøndelag og finsktalende skogfinner i Solør.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=126–128}}

I Sverige ble det trykket bøker på pitesamisk. Allerede i 1619 ble det utgitt en lesebok på samisk ''ABC-bok på lappesko tungomål''. Senere på 1700- og 1800-tallet ble det utgitt bøker på «det sydlapska bokspråket.»{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=126–128}}

==== Nasjonalistiske strømninger og gradvis nedvurdering av samene ====
I 1840-årene ble det diskutert offentlig om samisk kultur var underlegen. ''Troms-tidene'' hevdet et syn om at det ikke var fornuftig å bevare et språk som bare noen få tusen benyttet. Dessuten ble det hevdet, ville det samiske folket uansett gå mot sin undergang, dermed var det fåfengt å bruke store pengesummer på dem. Forskjellige skribenter kom med sine vurderinger, blant annet at samene burde få norsk som morsmål. I 1850-årene var det også dem som mente at samebarn måtte settes bort til norske familier, slik som det også ble gjort med omreisens de barn. Tross disse holdningene var det uansett Stockfleths politikk som ble ført. Ved kongelig resolusjon av 1848 ble det fastsatt at søkere til geistlige stillinger burde beherske samisk eller kvensk. Dette gjaldt hele Finnmark, alle prestegjeld i Tromsø prosti, samt Ibestad, Trondenes, Kvæfjord, Lenvik, Tranøy, Skjerstad, Saltdal, Ofoten, Lødingen (inkludert Tysfjord og Efjord), Folla, Mo, Hemnes, Vefsn og Grong.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=128–131}}

Stortingsmann og prest [[Nils Frederik Julius Aars]] (1807–1865) som representerte Finnmark, hadde motsatt syn av Stockfleth og mente at all undervisning av samene måtte være på norsk. Samisk kultur var primitiv, dermed måtte en arbeide for at de ble assimilert inn i norsk kultur og bli som andre siviliserte folk i Europa. Han fremmet i 1848 forslag i Stortinget om at regjeringen måtte undersøke mulighetene for endring blant samene «ved at bibringe de norske Lapper, især de i Sødistricterne boende, Underviisning i det norske Sprog […].» Stortingsrepresentant og professor i rettslære [[Anton Martin Schweigaard]] (1808–1870) var imot forslaget. Han mente at samene måtte vinnes for det norske samfunnet med det gode. Nordmenn burde møte samene som likemenn og på deres eget språk, «naar han saat sige nedstiger til dem og selv bliver Fin.» Tonen var paternalistisk, noe som på den tiden var vanlig når spørsmål om arbeidere, kvinner og barn, samt samer ble diskutert. Stortinget bevilget enstemmig finansiering av Stockfleths språkopplæring, men støttet også Aars' forslag. Skolehistorikeren Helge Dahl har ment at dette var det politiske vendepunktet vekk fra Stockfleths linje. Nå skulle det gjøres nye vurderinger.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=128–131}}

Ved kongelig resolusjon av 1851 ble det bestemt at for perioden 1851–1854 skulle det bevilges 1000 spesidaler for å «bibringe Lapperne Kyndighet i det norske Sprog.» Bestemmelsen førte til mindre vektlegging av samisk morsmålsundervisning. Dessuten skulle heller ikke staten ha noen plikt til å gi undervisning på samisk ut over det som skoleloven av 1927 bestemte, altså lesning og skriving, religion og bibelhistorie, sang etter salmeboken og regning. Kristendomsundervisningen skulle dog være på samisk. Bevilgningene ble kalt for finnefondet og ble stadig fornyet frem til 1920-årene.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=128–131}}

I Norge var det en intellektuell elite som oppfattet den nye unionen med Sverige som en tid med større selvstendighet, men også som en ny påtvunget union. Et nytt grunnlegende problem gjorde seg gjeldende, nemlig hvordan den norske nasjonens eksistens skulle legitimeres. Vider måtte en finne ut av hva som var det nasjonale, hvor fant en det norske, hvordan beskrive og definere det? I denne nasjonalromantiske perioden samlet en inn sagn og eventyr, folkemusikk og det norske «folkespråk» ble undersøkt. Noe særnorsk fenomen var dette heller ikke, men skjedde i andre land der intellektuelle skapte nasjonal identitet og legitimere nye nasjonalstater. Nasjonalismen som oppstod samtidig med stats- og nasjonsbygging, den hadde liten plass til det samiske.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=131–134}}

==== «Innvandringsteorien» for skandinavisk bosetning ====
Historieprofessorene  [[Rudolf Keyser]] (1803–1864) og [[Peter Andreas Munch]] (1810–1863) fikk stor betydning for den norske nasjonsbyggingen. Keyser hadde utviklet «innvandringsteorien» som gikk ut på at germanske stammer hadde innvandret over Skandinavia fra øst og nord. Mellom 100 og 300 etter Kristus hadde de etter teorien erobret helle området, inkludert Danmark. Munch var også tilhenger av teorien. Historikeren [[Knut Kjeldstadli]] (1948–) mener at det var viktig for  Keyser og Munch, at de første nordmenn innvandret fra nord og øst og ikke fra sør. At de kom fra sør, ville være det samme som at de nedstammet fra dansker og svensker. Istedenfor var de et eget folk og en egen organisatorisk enhet.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=131–134}}

Samene som var tilstede da nordmennene kom, var etter «innvandringsteorien», kun «[…]omflakkende Vilde, der udryddedes eller fortrængtes til afsidensliggende Udørkener av de mer dannede og kraftigere Nybyggerne.» Der germanere slo seg ned, var det kun de som eide jord. Eiendomsrett til jord oppstod der de innvandrende nordmennene slo seg ned som bønder. Keyser mente at samene i området som de første nordmennene slo seg ned i, var en vill, usivilisert og nomadisk befolkning som hadde flyktet fra sør, blant annet fra Danmark. Der hadde nemlig germanske folkeslag utkonkurrert dem, slik at noen ble utryddet og noen flyktet mot nord. {{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=131–134}}

Keyser og Munch hadde ikke noen referanser til andre teorier, når de påstod at samene hverken hadde noen rett til land eller ressurser i området de var i. De kan ha vært påvirket av andre europeiske ideer angående nomadismebegrepet og hvordan eiendomsrett til jord oppstår. Den engelske filosofen [[John Locke]] (1632–1704) drøftet i sitt verk fra 1690 ''Two Treatises of Government'' begrep som suverenitet og eiendomsrett. Han argumenterte for at engelskmennenes overtagelse av land i Amerika var rettsmessig, fordi urfolkene der ikke hadde tatt eiendomsrett til jorden. Europeerne som kom til Amerika okkuperte eierløst land. Den tyske filosofen [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel]] (1770–1831) mente at nomadekultur var det laveste utviklingstrinnet i et historisk fellesskap. Sivilisasjon begynte først når nomaden slo seg ned som jordbruker. En jordbruker dyrker jorden og legger ned arbeid i den, noe som i seg selv gir eiendomsrett og dermed driver vekk nomadene.
{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=134–135}}

«Innvandringsteorien» til Keyser og Munch ble også formidlet i lærebøker brukt i skolen. Almenheten ble dermed også kjent med teorien, og styringseliten, embetsfolkene og stortingspolitikerne fikk dermed en oppfatning om samene som et folkeslag som fra naturens side var underlegne. Historikeren [[Ottar Dahl]] (1924–2011) har skrevet: «[Innvandringsteorien] med dens sterke appell til nordmennenes nasjonalfølelse og med støtte i Keyser og Munch autoritet snart ble fastslått som en urokkelig sannhet i Norge.» Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen har konkludert med at det tidligere fantes en bevissthet om at nordmenn og samer i gammel tid delte landet i lag, men at dette ble visket ut.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=136–137}}

==== Statens grunn eller samisk land ====
I 1848 ble det gjennomført en lovendring med siktemål om å legge til rette for salg av statens grunn, først og fremst skog i Sør-Norge. Odelstingspreposisjon nummer 21 la til grunn at nomadisme ikke ga eiendomsrett. I 1827 mente myndighetene at jorden i Finnmark var kongens allmenninger fra gammel tid. I proposisjonen fra 1848 ble det fra regjeringen sakt at dette var statens eiendom siden de som benyttet områdene ikke hadde fast bolig («Lapperne uden faste Boliger»). Denne statlige anneksjon av eiendomsretten til grunnen i Finnmark, har historikere ment var påvirket av tidens historiesyn, juridiske og politiske oppfatning, nemlig at nomadisme ikke gir eiendomsrett til jorden.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=144–146}}

=== Kautokeino-opprøret ===
En religiøs vekkelse blant samer oppstod rundt den svenske presten [[Lars Levi Læstadius]] (1800–1861), som selv var same. Læstadius hold prekener som folk lot seg gripe av, og han angrep syndig livsførsel, brennevinshandel og fyll. Han mente at en levende tro var viktig, hvor de sanne kristne var dem som fordømte verdens synd og synderne. Vekkelsen, kjent som læstadianismen, sprede seg raskt over nordlige deler av Finland, Sverige og i Norge helt ut til kyststrøkene. Reindriftsamer som også var predikanter for den nye vekkelsen sprede budskapet effektivt. Vakte reindriftsamer fra Kautokeino, fikk Nord-Troms til sin misjonsmark. Læstadius forlot Karesuando i 1849, etter å ha vært der i 25 år, noe som førte til at de omvendte reindriftssamene mistet kontakten med vekkelsen.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=150–151}}

Læstadius' bevegelse var sterkt imot alkoholbruk. Det hadde tidlgierer hadde vært et stort problem, spesielt der samer, svansker, finner og nordmenn kom sammen ved fest og sammenkomster, at det ble oppstandelse eller i verste fall drap. Etter 1840 ble slik alkoholrelatert ksiminalitet mye sjeldnere.{{sfn|Kent|2018|p=40–41}}

==== De vaktes opprør ====
De finske prestene godtok læstadianismen, men ikke de norske. De vakte ble dermed avvisende til de norske prestene. Fra 1850 brøt de vakte i Kautokeino med Læstadius' lære, og gikk mer og mer over til en fanatisk og ekstrem form for kristendom. De vakte skilte seg fra læstadianismens tro på gjerningshellighet, det vil si at troen ble levende ved gjerninger og at de kunne bli salige gjennom disse. Hver og en kunne helliggjøres via sin livsførsel, bønn og syndsbekjennelse. De vakte oppfattet seg selv som syndfrie, rettferdige og hellige, de mente endog at deres ånd var høyere enn Gud. Dermed hadde de også plikt til å dømme dem som ikke var omvendte. De mente seg berette til å utrydde det onde, ikke bare i åndelig forstand, for djevelen hadde tilhold i dem som ikke var omvendt.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=150–151}} Samer som ble vakte hadde protestert mot kirkens lære i flere år, og spesielt i 1851 var det mange tilfeller der de hadde forstyrret kirkefreden flere steder. For å dempe konfliktene ble Stockfleth satt inn som vikarprest i Kautokeino, men hans avvisende holdning til de vakte gjorde bare vondt verre.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=148–150}}

Den 7. november 1852, på en vinterboplass mellom Norge og Finland, hadde de vakte (samisk: ''villaheakkat'') ledet av Aslak Jakobsen Hætta, Ole Aslaksen Somby, Mons Aslaksen Somby og Ellen Aslaksdatter Skum, pisket med bjørkeris de samene som ikke fra før var omvendt. Alle disse var unge mennesker mellom 20 og 30 år. Det var flere folk enn vanlig på vinterboplassen, der alle ble tvunget med de vakte mot kirkestedet Kautokeino. Rundt klokken åtte dagen etter, var følget på 34 voksne og 23 barn fremme i Kautokeino.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=148–149}}

Morgenen den 8. november angrep 22 vakte, like mange kvinner og menn, med staur gården til handelsmannen, Carl Johan Ruth. Her var også lensmannen Lars Johan Bucht, og de begge ble tilbudt omvendelse, men avslo. De ble begge slått og pisket, senere ble den hardt skadet mennene knivstukket til døde. Handelsmannens hus ble så stukket i brann. Etterpå ble sogneprest Fredrik Waldemar Hvoslef tilbudt omvendelse, da også han nektet, ble han mishandlet. Også mange samer som ikke var omvendt ble mishandlet.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=151–152}} 

Opprøret, kjent i ettertiden som Kautokeino-opprøret, ble slått ned av andre samer fra nabobygden, som kom til senere på ettermiddagen. To av de vakte, Ole Somby og Marit Aslaksdatter Spein døde av skadene etter kampene som da oppstod. Presten og de andre som hadde blitt hold som fanger ble løslatt. De vakte ble bundet på hender og føtter og låst inne på stabburet. De opprørerne som flyktet ble snart etter hentet inn.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=151–152}} 

Høyesterett avsa dom etter opprøret i februar 1854 og Aslak Jakobsen Hætta, Mons Aslaksen Somby, Lars Hætta, Henrik Skum og Ellen Aslaksdatter Skum ble dømt til døden. De tre sistnevnte ble benådet i samme prosess, de to første på grunn av ung alder, (de var henholdsvis 18 og 20 år gamle) og den siste på grunn av at hun var kvinne. De tre benådede ble dømt til livsvarig straffearbeid, det samme fikk åtte andre. Tilsammen 28 ble domfelt med forskjellige straffeutmålinger, i tillegg til at de ble idømt bøter og saksomkostninger. Aslak Hætta og Mons Somby ble halshugget ved Bossekop den 14. oktober 1854. Alle de dømte ble benådede i årene 1862–1868.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=151–152}}

==== Bakenforliggende årsaker ====
Under rettsakene hevdet alle at deltok i et religiøst opprør. Aslak Hætta så seg som Herrens apostel, og mente at han var ett med den treenige Gud og at treenigheten var ett med ham. Alle sa videre at de begrunnet opprøret og volden med at de søkte salighet for sin sjel, ved at de som ble angrepet ble hjulpet til omvendelse og frelse. I samtidens aviser, kirken og hos domstolene ble opptrinnet sett på som religiøs villfarelse. En mente også at Læstadius ikke kunne lastes, da han hverken hadde kjennskap til de vakte, dessuten at læstadianismen stod i motstrid til de vaktes religiøse oppfatning.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=152–154}}

Opp til 1970 ble opp Kautokeino-opprøret stort sett oppfattet som utsalg av religiøs fanatisme. Fra 1970-årene har samfunnsvitere som Per Otnes, Ivar Bjørklund, Nellejet Zorgdrager og den samiske journalisten og forfatteren Reidar Hirsti sett hendelsene som en mer eller mindre bevist motstand mot norsk kolonialisme. Opprøret har de ment var et sosialt opprør, spesielt problemene som brennevinssalget skapte, dessuten en reaksjon på fornorskningspolitikken.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=152–154}} Et tredje moment er stenging av grensen mot Finland, som gjorde det umulig å passere med reinflokkene.{{sfn|Kent|2018|p=112–41}} Med den samiske kulturreisningen i 1980- og 1990-årene, fikk en slik fortolkning bredt gjennomslag. Dermed ble opprørerne sett på som helter som stod opp mot undertrykkelse.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=152–154}}

Den samiske historikeren Henry Minde har pekt på at empiriske studier viser dårlig holdbarhet for forklaringene fra 1970-årene og fremover. Han mener at en skal være kritisk til motivforklaringene som fortolker de involveres handlinger, ut over det de selv har hevdet at de inngikk i, altså en religiøs kamp. Også andre forskere med filosofisk og kulturvitenskapelig bakgrunn har kommet frem til lignende slutninger.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=152–154}}

== Fornorsking, forsvensking og forfinsking 1852 – 1917 ==
Fornorsking av samene ble iverksatt fra midten av 1850-tallet og gikk ut på at samene skulle slutte å bruke sitt samiske språk og kultur. Alt dette skulle erstattes med tilsvarende norske størrelser. Også andre minoriteter som kvenene ble utsatt for tilsvarende assimileringspolitikk. Fornorskningen hadde nasjonalistiske årsaker, men også evolusjonistiske og rasistiske oppfatninger lå bak. Enda en årsak var «den finske fare», en risiko som myndighetene så for grenseområder i Nord-Troms og Finnmark. Frykten var drevet av ekspansjonistisk tendenser i finsk politikk. Fornorskingspolitikken fikk virke helt til begynnelsen av 1960-årene.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=157–158}}{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=242–244}}

Selv om myndighetene i Norge og Sverige førte en politikk for språklig og kulturelt skifte, oppstod det rundt 1900-tallet en samiskspråklig offentlighet. Det var også en utvikling innenfor samisk kunst og kultur. Andre drivkrefter for endring av samisk kultur var den økonomiske og tekniske utviklingen, med utbygging av kommunikasjoner og industri, særlig gruvevirksomhet, slik at også samer ble en del av industrisamfunnet som utviklet seg.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=216–217}}

Skolen var den viktigste arena for fornorskning. Selv om instruksene sa at samisk skulle være undervisningsspråk, brukte allikevel lærerne mye samisk i undervisningen. Etter 1905 ble det opprettet statlige skoleinternater der norsk i undervisningen for samiske og kvenske i større grad ble vektlagt. Kirken og misjonsorganisasjoner var derimot mye mer positive til samisk språk. De benyttet samisk i forkynnelse og i religiøse tekster. Spesielt var den læstadianske vekkelsesbevegelsen aktive brukere av samisk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=216–217}}

=== Utviklingen av samiske næringer ===
====Stenging av den finsk-svenske riksgrensen i 1889 ====
Riksgrensen mellom Norge og Finland ble stengt for reindriftsamer i 1852, og i 1889 ble det gjennomført enda en grensesperring, denne gangen mellom Sverige og Finland. Denne gangen var det alle samer med svensk statsborgerskap som ble utestengt fra Finland. Bare grensen mellom Norge og Sverge var fra 1889 åpen for reinflytting. Da grensen mellom Norge og Finland ble stengt var det mange samer fra Kautokeino som ble svenske statsborgere, men disse tok nå tilbake sitt norske statsborgerskap. For dem ga det ikke lengre noe fordel med endret statsborgerskap, men også samer som reelt sett hadde flyttet til Sverige kom tilbake til Norge. Disse ble gjerne værende i Finnmark hele året.{{sfn|Berg|2003|p=96–99}}

En del reindriftsamer, spesielt fra Kautokeino, bestemte seg for å flytte lengre sør i Sverige etter 1889. En del dro til Jukkasjärvi og flyttet reinen ut til kysten i Troms på sommerbeite. Noe senere flyttet en del samer sørover til Gällivare og andre helt ned til Jemtland. I alle disse områdene var det reindriftsamer fra tidligere, og det oppstod langvarig motsetninger mellom innflyttere og de som var etablert i regionene. Spesielt i Gällivare ble de nye innflytterne mottatt med skepsis og lite velvilje. Samene fra Norge hadde andre driftsformer og skikker, dessuten ble de oppfattet som respektløse for andres rein.{{sfn|Berg|2003|p=96–99}}

Grensesperringene førte til forskyvning av den samiske befolkningen, men også stor utvidelse av reindriften i området fra Kautokeino til Karesuando som tok til på 1700-tallet bidro til forskyvningene. Det var mange klager i Finnmark også, som skyldes inntrengere fra andre driftsområder. Alt i alt ga grensesperringene i 1852 og 1889 langvarige og opprivende prosesser for reinsamene. Allikevel hadde omfanget av reindriften i Finnmark økt og kommet inn i nye former innen 1900. Blant annet hadde samene tilpasset seg en ny fordeling av sommer- og vinterbeiteområder.{{sfn|Berg|2003|p=96–99}}

==== Utviklingen i fiskeriene ====
Myndighetene i Norge var opptatt av at effektiviteten i fiskerinæringen skulle økes. Som et ledd i dette var oppmuntring til en overgang til større båter. Stortinget bevilget derfor et lånefond for fiskere i Finnmark. I perioden 1905–15 ble det deretter gitt hjelp til anskaffelse eller modernisering rundt 120 båter i fylket. Ordningen var det kystens befolkning som nøt godt av, mens det i de samiske fjordbotnene var få som skaffet seg moderne fiskebåter. Årsaken til at moderniseringen gikk lettere for kystfolket var at de var tilknyttet en lokal handelsmann som mottok fisk og som solgte varer. Handelsmannen hadde derfor en egeninteresse i å hjelpe sine klienter med penger for å skaffe seg bedre og mer effektive båter, da ville også hans fortjeneste på sikt øke.{{sfn|Berg|2003|p=105–107}}

Derimot stod samene inne i fjordene friere i forhold til disse handelsmennene, blant annet fordi de russiske pomorene var viktigere kontakter. Ulempen ble dermed at de gikk glipp av denne mulige finansielle hjelpen. For sjøsamene ble konkurranseforholdene vanskeligere utover på 1900-tallet, når de fremdeles drev fiske med små båter uten motor. Etter som utviklingen med større fangster gikk det dårligere for sjøsamene med omsetningen av fisk til russiske handelsmenn. Russerne med sine kuttere lå tidligere spredd i fjordene og mottok fisk, men når noen kunne tilby store kvanta fisk, foretrakk de heller å være i havner som Hammerfest. Russerne fikk bedre utbytte av å ligge fast i en havn og motta store kvanta fisk fra noen få selgere. Etter dette mistet de også interessen av å selge mel i små kvanta til sjøsamene.{{sfn|Berg|2003|p=105–107}}

Den viktige pomorhandelen for finnmarkingene gjorde det mulig «å fiske mel opp av havet.» Imidlertid ble de russiske kutteren færre fra 1914 og etter den russiske revolusjonen i 1917 ble pomorhandelen avviklet. Dermed var også en periode med nokså stor økonomisk uavhengighet for sjøsamene over. For sjøsamer som ikke greide å henge med i moderniseringen av fiskeflåten var avviklingen av pomorhandelen i følge historikeren Bård A. Berg en katastrofe. Deres tradisjonelle næringstilpasning led sammenbrudd sammen med de russiske kjøpmennene. Samenes båter var små og tilpasset hjemmefiske, dermed ikke egnet til kystfiske på vinteren. Etterhvert ble nye brukstyper tatt i bruk på sjøsamenes tradisjonelle fiskefelter, og krav om reguleringer fra fjordfiskere ble bare i liten grad lyttet til. Sjøsamenes situasjon var derfor spesielt ille i 1920- og 30-årene. Med avviklingen av pomorhandelen ble samenes mange hundre år gamle uavhengighet fra danske, norske og vest-europeiske handelssystemer avviklet. Fra 1917 ble deres økonomi helt avhengig av myndighetene i Norge og norske handelsmenn.{{sfn|Berg|2003|p=107–108}}

==== Utviklingen i jordbruket ====
Jordbruket i Finnmark ble på begynnelsen av 1900-tallet drevet i kombinasjon med annen næring. Flere steder var jordbruk blitt den viktigste delen av husholdningenes næringer, selv om det var sjeldent at noen hadde jordbruk som eneste næring. Den sjøsamiske næringstilpassingen med sesongflyttinger med husdyr var fortsatt intakt rundt 1900. Husholdningene flyttet typisk et par ganger i året mellom steder der de eide jord og boplasser. Myndighetene var imidlertid skeptisk til denne praksisen, da de mente at det var lite rasjonelt.{{sfn|Berg|2003|p=108–109}}

Imidlertid var dette bildet sammensatt. Fylkesagronomen i Finnmark hevdet av nordmennene var uskikket til å drive jordbruk i deler av landsdelen. Årsaken var at han mente å kunne påvise at nordmennenes driftsmåte krevde mer landareal enn samene. En årsak til dette var samenes bruk av flere forskjellige typer fôr til husdyrene. Nordmenn benyttet bare høy, mens sjøsamene brukte både fiskeavfall, tang og tare, dvergbjørk og lyng. Samene i innlandet spedde på med reinlav.{{sfn|Berg|2003|p=108–109}}

=== Starten på forsnorskning ===
Det stod dårlig til med skolevesenet i Norge på midten av 1800-tallet: Kort skoletid, mangel på kvalifiserte lærere, skoleforsømmelse, stor grad av omgangsskole og ikke så mange faste skoler. I 1860 ble allmueskoleloven innført, noe som føret til at ordningen med omgangsskole ble så og si avviklet. I tillegg ble skoletiden utvidet. Selv om økt satsing på skole ikke var ment som et fornorskningstiltak ovenfor samene, fikk det allikevel betydning for at skolen ble en institusjon for fornorskningen.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=159–162}}

Skolen i Finnmark var på midten av 1800-tallet dårligere enn andre steder i landet. Selv om loven krevde åtte uker årlig undervisning, var det i Finnmark vanlig med bare tre til seks uker. Ved inngangen til 1860-årene var halvparten av lærerne i Finnmark uten lærerutdanning, og noen ganger manglet de også kunnskaper i samisk. Samiske barn fikk dermed dårlig undervisning, ofte bare opplæring i lesning og kristendom, selv om loven påla opplæring i skrivning, regning og andre fag.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=159–162}}

I 1848 vedtok Stortinget at det skulle stilles krav til at prester i samiske områder skulle ha utdannelse i samisk. I 1851 ble det bevilget penger til det såkalte finnefondet, et fond som skulle brukes til undervisning i norsk for samer. I hele perioden fra 1850-årene og frem til 1870-årene hadde myndighetene en linje der de på den ene siden la til rett for kristendomsundervisning på samisk og på den andre siden arbeidet for styrket norskopplæring.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=159–162}}

Finnefondet var del av statsbudsjettet helt frem til 1920. Det ble økt kraftig fra 1865 til 1910 (90 000 kroner), men siden andre budsjettposter også ga midler til fornorskingstiltak, var egentlig midlene staten brukte større. Midlene fra finnefondet ble brukt til skolebygninger, lønnstillegg for lærere, støtte til elever fra fattige kår og åtte frie skoleplasser ved lærerskolen i Tromsø. De som fikk friplass ved lærerskolen var forpliktet til å lære samisk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=159–162}}

Historikerne regner årene fra 1850 til 1870 som en overgangs- og introduksjonsperiode for fornorskningen. I disse årene ble den økonomiske og administrative grunnen ble lagt. Politikken var drevet av sivilisatoriske og nasjonsbyggende hensyn.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=158–159}}

=== Innskjerpet fornorsking ===
Skolekretser der de samiske skolebarna forstod en del norsk, ble kalt for overgangsdistrikter. I 1862 ble det laget en instruks for disse skolekretsene der det het seg at om flertallet av elevene forstod norsk, skulle norsk være undervisningsspråk og samisk kun hjelpespråk. I skolekretser der elevene ikke behersket godt norsk, skulle de få leseopplæring i samisk. Det var i 1867, 91 skolekretser fra Balsfjord i Nord-Troms og opp til Finnmark, norsk var undervisningsspråk i 22 av kretsene, samisk i 9 av dem og 60 kretser var definert som overgangsdistrikter med blandet språkbruk. I Sør-Troms var det fem overgangsdistrikter og i Nordland tre. I hele Nord-Norge var det totalt 2313 skolebarn som undervist på samisk (152 i Nordland, 547 i Troms og 1314 i Finnmark). Det vil si at 15 % av elevene i Troms ble undervist på samisk og over halvparten i Finnmark.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=163–167}}

[[Folkeskoleloven av 1889]] var utforet slik at det skulle være en felles skole for alle i Norge. Det skulle ikke spille noen rolle hvilken klassetilhørighet eller hvor i landet elvene kom fra. Skolen ble bygget på norsk språk og kultur, og elevene skulle bli dugelige samfunnsborgere uavhengig av etnisk bakgrunn. Folkeskolen skulle være en viktig del av nasjonsbyggingen. For minoritetene var målet assimilering.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=163–167}}

Fornorskningen i skolen ga resultater i form av at flere samer snakket norsk. I 1880 ble ''Instruks for Lærerne i de Lappiske og Kvænske Overgangsdistrikter i Troms Stift'' utgitt. Den omfattet hele Nord-Norge og nå var det ingen skolekretser som ble kategorisert som rene samiske språkområder. I den nye instruksen var det ingen skolekretser som var rent samiske, dessuten skulle kun norsk brukes som undervisningsspråk, samisk kun som hjelpespråk. Skolebarn som ikke behersket norsk fikk heretter kun undervisning i kristendom på samisk. Kun et område i Nord-Norge var definert som et rent samiskspråklig område, og det var Hellemoboten innerst i Tysfjorden.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=163–167}}

[[Vilhelm Andreas Wexelsen]] var kirke- og utdannelsesminister og innførte i 1898 en ny instruks for overgangsdistriktene, den såkalte Wexelsen-plakaten. Med denne ble fornorskingen innskjerpet og gjorde dispensasjoner vanskeligere. Etter dette var det bare skolene i Karasjok og Kautokeino som fikk unntak fra regelen om at norsk skulle brukes som undervisningsspråk i alle fag. Etter dette ble overgangsdistriktene definert til å være Kvænangen, Nordreisa, Loppa, Hasvik, Alta, Talvik, Hammerfest landsogn, Kvalsund, Måsøy, Nordkapp, Lebesby, Porsanger, Tana, Nord-Varanger, Nesseby, Sør-Varanger, Karasjok og Kautokeino som ble definert som overgangsdistrikt. For mange samiske skolebarn førte dette til at bare norsk ble brukt i undervisningen, i den grad instruksen ble fulgt.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=163–167}}

At så mange flere samiske elever skulle ha undervisning på norsk, skjedde ikke nødvendigvis fordi barna hadde fått bedre norskkunskaper eller at det hadde skjedd et språkskifte. Det var tvert om myndighetene ikke lengre ville ta spesielle hensyn til de samiske elvene, de regnet med at fornorsking ville skje av seg selv. Noen historikere har også vektlagt det sikkerhetspolitiske, der grenseområdene mot Finland og Russland ble sett på som en trussel.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=163–167}}

Resultatet av fornorskningspolitikken var begrenset frem til 1900. Ikke ble norskferdighetene bedre og ikke skjedde det noe språkskifte, noe som var en erkjennelse både for dem som ivret for sterk fornorsking og dem som ville ha undervisning på samisk. En årsak til de svake resultatene var at mange lærer ikke fulgte opp instruksen, slik at samisk og kvensk allikevel ble bruk i undervisningen. Mange lærere i Vest-Finnmark sa i 1904 at det var nødvendig å bruke samisk i undervisningen om elevene skulle få noe utbytte av undervisningen. Samtidig kjenner en til klager fra samiske foreldre før 1900, som var negative til at barna ikke fikk kristendomsundervisning på samisk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=163–167}}

I 1898 ble allmenn verneplikt innført også for folk i Finnmark, det ble også etablert korporalskole i Vadsø. Slike tiltak gjorde at folk kom i kontakt med norske myndigheter og norsk språk. Programmer med jordbruksutvikling der norskspråklige bønder ble favorisert. Disse og flere tiltak førte til større grad av fornorskingspolitikken ikke bare var merkbare i skolen, men også mange flere deler av samfunnet.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=168–169}}

=== Internatskolene ===
De første internatskolene for samiske barn var Strand internat ved Pasvikdalen og Fosheim internat ved Neiden, som ble åpnet i 1905. I 1907 var Tårnet internat i Jarfjorden innflyttingsklart. Folkeskole hadde så langt vart et kommunalt anliggende, men på Stortinget hadde uansett politikerne komet frem til at forholdene i Finnmark var uvanlige. Skolestellet i fylket var ikke tilfredsstillende, med 20 % fravær i 1896. Dessuten ble elevene tilbudt færre skoleuker i året enn det som var lovpålagt. Myndighetene mente også at internatene ville avbøte nød og fattigdom. Viktigste årsaker til å opprette internatene var norskopplæring og kulturell fornorskning, i tillegg til sikkerhetspolitiske årsaker.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=170–172}}

De første tre internatskolene ble oppført i Sør-Varanger fordi en her hadde mange samer og kvener. Kvenene hadde innvandret fra Finland i stort antall på slutten av 1800-tallet, og myndighetene fryktet både «den russiske» og «finske fare». Mottiltak mot denne opplevde faren var norskopplæring og fremme av norsk kultur. På grunn av motstand mot skoleinternater i Indre Finnmark, ble det istedenfor bygget flere nye internater i kyst- og fjorddistriktene i begynnelsen av 1900-tallet. I tillegg til de statlige internatene, ble det i 1910-årene oppført mange kommunale internater. Internatskolene skulle avhjelpe fattigdom, store avstander og vanskelig kommunikasjon.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=170–172}}

Tidligere hadde de samiske skolebarna sør for Finnmark gått på vanlige skoler sammen med norske barn. Opp til 1900 hadde det vært omgangsskoler i Nord-Trøndelag for samiske elever. Samiske barn fra familier som drev med reindrift på begge sider av grensen, sendte barna på svenske sameskoler. Men etter 1905 ble det forbudt for norske elever å gå på svenske sameskoler. I de sørsamiske områdene ble det fra begynnelsen av 1900-tallet et krav om internatskoler. Dermed ble Haviken skolehjem for lappebørn ved Namsos åpnet i 1910, for samiske bar fra Helgeland og Trøndelag. Denne ble drevet av Norsk Finnemisjon og Trondheim indremisjon, og etter 1913 med offentlig tilskudd. Skolen fikk norsk personale og undervisning skjedde på norsk. I det sørsamiske miljøet ble det stor skuffelse over at internatet ble en institusjon for fornorsking.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=170–172}}

På de samiske internatskolene var det undervisning og forskjellige organiserte aktiviteter, samt praktisk arbeid for å holde driften gående. I de statlige skolene fikk elevene sengetøy og mat, mens de selv måtte ordne med dette på de kommunale internatene i Finnmark. Det var ikke gratis å ha barna på internatskole, men etter hvert finansierte Finnefondet de statlige internatene fult ut og mye av utgiftene på de kommunale internatene. Skolemannen [[Lydolf Lind Meløy]] (1908–1999) har skrevet omfattende om internatene i Finnmark, blant annet beskriver han at mange barn misunte maten som elevene fikk på internatskolene. Selv om kosten var enkelt, ble det servert frokost, lunsj, middag, mellommat og kveldsmat. Om noen ble syke skulle de ligge på sykestuen, og lege ble tilkalt om nødvendig. Fra rundt 1910 ble det innført helsekontroll på internatene, noe som distriktslegene tok ansvar for.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=172–173}}

Meløy har skrevet at de disiplinære problemene på statsinternatene var små. Elever som var vanskelige kunne bli utvist eller overført til et annet internat. Etter skoleloven av 1889 var korporlig straff tillatt, da i form av ris eller spanskrør. Vanket det for mye straff klaget foreldrene og i slike tilfeller kunne internatstyreren bli irettesatt av skoledirektøren. Meløy mener at korporlig ikke ble brukt mye og at bruken var i henhold til regelverket.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=172–173}}

En kjenner litte til hvordan det var å være elev ved internatskolene i overgangsdistriktene på begynnelsen av 1900-tallet. Selv om det fantes lærere som brukte samisk i undervisningen, var det sannsynligvis mange elever som opplevde at undervisningen var uforståelig. Forfatteren [[Anders Larsen (forfatter)|Anders Larsen]] (1870–1949) fra Kvænangen har beskrevet de første årene på skolen slik: «Utbyttet av skolegangen blev saa bedrøvelig liten. Jeg ble aandelig underærnrt. Jeg tok skade på min sjæl. Disse årene hører til de goldeste og ufruktbareste av mine Læreaar.» Lignende beskrivelse har politikeren [[Per Fokstad]] (1890–1973) kommet med: «Den lyse, freidige aapenhet forlot en; den barnslige munterhet forsvant! Man turde ikke spørre om noget; man gjettet bare. […] Skoletimene blev så kjedelige og saa fattige, saa fattige på innhold.»{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=174–179}}

Historikeren Henry Minde (1945–) har beskrevet hvordan samene, spesielt i kyststrøk, utover på 1900-tallet mistet troen på at de kunne bevare språket sitt. De mente at for å ta del i et moderne liv måtte de gjennom et språkskiftess, spesielt de ambisiøse som ville opp og frem. Mange samer begynte også å skamme seg over sin herkomst, morsmål og dårlige språkkunnskaper i norsk. Med mekaniseringen (maskiner i landbruk og fiske) og industrialisering endret måten folk fikk sitt innkomme på, det kom nye måter å samhandle på og nye sosiale bånd ble knyttet, ved at det oppstod en arbeiderklasse, oppfatninger, normer og verdier ble endret, slik at etnisk tilhørighet ikke lengre var viktig. Rent konkret fikk mange samer og kvener økt levestandard. Som professor i kulturvitenskap [[Ivar Bjørklund]] (1949–), oppsummerer: «det var best å snakke norsk for den som ville kjøpe traktor.»{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=174–179}}

Forskerne er ikke enige om konsekvensen internatene hadde på fornorskningen. Det finnes derimot mye mer kildemateriale om skoleinternatene for tiden etter 1950.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=251–254}}

Fornorskning var ikke en prosess som også fant sted i andre land. Likeledes skjedde en assimilering av samer i andre land, de ble forsvensket, forfinsket og russifisert. I et større perspektiv ble minoriteter andre steder i verden også assimilert, gjerne begrunnet med nasjonalistiske ideologier.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=174–179}}

=== Samepolitikk i Finland ===
I mange europeiske land ble det innført språklige og kulturelle tiltak for minoriteter, begrunnet med sikring av nasjonalstatenes grenser, sikkerhetspolitikk, nasjonalistiske årsaker, eller rasetenking.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=179–181}}

Finland var et autonomt storfyrstedømme innlemmet i Russland fra 1809 til 1917, stod i en særstilling ved at det i perioden som storfyrstedømme ikke ble iverksatt assimileringstiltak av samer. Til tross for dette ble samer både i Russland og Finland assimilert på grunn av samfunnsutviklingen. Samer i Finland ble forfinsket på grunn av tilflyting, jordbrukskolonisering og giftemål.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=179–181}} Den første permanente, samiske barneskolen i Finland (da under Russisk herredømme) ble åpnet i Utsjoki i 1878. Senere gikk en over til å kun bruke samisk som hjelpespråk.{{sfn|Kent|2018|p=140–150}}

Samene hadde lenge organisert sin virksomhet i Siida, både sosialt og økonomisk. For eksempel ved at jaktområder ble utnyttet i fellesskap. På slutten av 1800-tallet mente myndighetene i flere land at det ville være fornuftig å gripe inn i og reorganisere disse, etter som det kunne være til nytte for nasjonale interesser. I Finland bestemte parlamentet i 1898 at det skulle opprettes egne kooperativer for reindrift. En del av ordningen gikk ut på at reindriftsamer skulle ha rett til fritt beite og uttak av tømmer i statens skoger. Fem kooperativer ble opprettet i Muddusjärvi, Paatsjoki, Paadar, Ivalo og Inarin Kyrö. Med dette ble store landområder benyttet til reinbeite og i 1900 var det hele 32 000 rein i området, det største noe område. I begynnelsen 1900-tallet økte antallet kooperativer og disse igjen opprettet en egen interesseorganisasjon. Imidlertid gikk ikke antallet rein stadig oppover. For eksempel var det 10 632 reinsdyr i Rovaniemi i 1910, men etter den tid gikk tallet drastisk ned og i 1930 var det bare 6279 dyr.{{sfn|Kent|2018|p=228–231}}

=== Samepolitikk i Russland ===
Skoltesamene i Russland hadde tradisjonelt bare noen få rein for transport i hver husholdning, men fra 1850-årene og utover får de større flokker for kjøttproduksjon. Imidlertid dreier det seg ikke om mer enn 20–30 dyr i hver flokk. Disse går løse. Først ut på 1900-tallet begynner skoltesamene med renhold i stort omfang.{{sfn|Fjellström|1985|p=41–44}} I Russland gikk myndighetene inn for å legge til rette for nybyggere i russisk lappland. Ikke bare russere, men også finner og nordmenn ble invitert til områdene. I 1868 ble alle nybyggere garanter fritak fra både skatter og militærtjeneste. Over tid skapte innvandringen store økonomiske problemer for de lokale kolasamene, da det rundt 1880 kom folk fra øst i Russland (syrjenere og samojeder) som drev med reindrift og svært store flokker på oppimot 5000 rein.{{sfn|Kent|2018|p=30–36}}{{sfn|Fjellström|1985|p=41–44}} 

Utfordringene med reindriften som innvandrerne fra øst drev med fortsatte utover på 1900-tallet, men da kom i tillegg industrietableringer. Blant annet ble det utenfor Kirkenes satt i gang med jernmalmgruver og i Finland nikkelgruver, Ørnulf Vorren har ment at helt til å begynne med var industrietableringene delvis positive for skoltesamene ved at de fikk seg arbeid og inntekter. Senere virket moderne industrisamfunn nedbrytende på de samiske næringsveiene og kulturen.{{sfn|Fjellström|1985|p=91–93}}

For samene på Kolahalvøya fikk en helt annen utvikling ved at deres reindrift ble nasjonalisert etter den russiske revolusjonen i 1917. Etter den tid skulle alle de forskjellige folkegruppene som samer, samojeder, syrjanere og russere arbeide under like forhold.{{sfn|Fjellström|1985|p=91–93}}

=== Samepolitikk i Sverige ===
På slutten av 1800-tallet bestemte svenske myndigheter at samer skulle være de eneste som skulle få lov til å drive med reindrift. Samme regel ble senere innført i Norge. Mange samer var var glade for denne bestemmelsen. Imidlertid førte også til at de over tid ble ytterligere isolert og utelatt fra andre aktiviteter, både tradisjonelle og nye. Det ble nemlig innført regler om at de ikke kunne ferdes over andre samers områder. En annen uheldig virkning var at andre samer, som ikke drev med ring, ikke lengre ble sett på som «virkelige samer.»{{sfn|Kent|2018|p=226–228}}

I Sverige gikk myndighetene inn for både assimilering og segregering. Spesielt ble finskspråklige og samer i Tornedalen, i grenseområdet mot Finland, fra andre halvdel av 1800-tallet utsatt for assimilering styrt av myndighetene. Tiltakene som ble innført var delvis begrunnet sikkerhetspolitisk. Derimot så svenske myndigheter ingen sikkerhetspolitiske farer vedrørende svenske samer i områdene mot Norge. Sveriges Riksdag vedtok i 1877 at undervisningsspråket i samiske skoler skulle være svensk og at samisk kunne brukes som hjelpespråk. Fra før fantes det samiske bygdeskoler, senere ble det også opprettet omgangskoler for samer som drev med sesongbaserte boplasser. Fra midten av 1890-årene ble det vedtatt en felles femårig skole, hvor alle barn skulle ha samme læreplan. For de samiske bygdeskolene ble det innført et vinerkurs som varte i ti uker. I praksis ble dette en form for internatskoler. Dog viste det seg at svært mange samer aldri gikk på skole. Rundt 1900 kan så mange som halvparten av de svenske samebarna fra reindriftsfamilier som drev med sesongbasert flytting, ha vært uten skolegang.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=179–181}}

Etter 1900 ble skolestellet for barn fra reindriftsfamilier i Sverige lagt om. Omgangskolene ble nå kalt for nomadeskoler, og var obligatoriske. I de tre første skoleårene fulgte skolene reindriftsfamiliene i lavvoer. For de høyere trinnene ble elevene sendt på fase skoler (kåter), der de bodde hos familier i nærheten. Hensikten med dette opplegget var at barna skulle få det som var ansett som nødvendig skolegang, samtidig som de var nært tilknyttet reindriften. Med et slikt utdannelsesløp hadde de begrenset mulighet for videre utdannelse. Ordningen var resultat av en politikk der en mente at «lapp skall vara lapp.» Dette ble i realiteten en form for segregasjon, formet av en evolusjonistisk og rasebiologisk tenkning. En vurderte det slik at samene, på grunn av karakter og lynne, ikke ville greie seg i moderne sivilisasjon.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=179–181}}{{sfn|Kent|2018|p=140–150}} Til og med ble det antatt at samene var fysisk predisponert for et nomadisk liv og reinsdyrhold. Konsekvensen av dette fikk og har fremdeles (1999) politiske, sosiale og kulturelle konsekvenser. Samene fikk statlig beskyttelse og samiske områder er fremdeles statens land.{{sfn|Broadbent|2010|p=7–9}}

Unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige i 1905 fikk stor betydning for nord-svensk reindrift. [[Karlstadforhandlingene|Karlstadkonvensjonen]] hadde forordninger om reinbeite over landegrensen, som betydde en innskrenkning av svenske samers rett til sommerbeite i Norge. Innskrenkningene betydde begrensninger både geografisk og i tid. For noen samiske byer ble det innført såkalt grensebeiting der reinen fikk beite på fastsatte områder i grensetraktene, men da under forutsetning om vakthold. Fra før hadde grensen mellom Sverige og Finland blitt stengt for reinflokker i 1888. Disse begrensningene førte til at samer fra Karesuando ble tvunget til å flytte sørover, blant annet til Gällivare eller lengre sør til Lite lappmark. Det ble et «innvandringsproblem» da disse nordsamene kom inn i et samisk område langt sør hvor de ikke forstod språket og hvor naturmiljøet var nytt.{{sfn|Fjellström|1985|p=151–153}}

Nye endringer kom i Sverige i 1913, da sameskoler for fastboende ble lagt ned, og skolebarna overført til vanlig folkeskole. Politikken gikk ut på at de som drev med reindrift med sesongbasert flytting ble segregert, og i praksis utestengt fra samfunnet. Samer som ikke drev med slik næringsvirksomhet ble derimot assimilert og forsvensket.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=179–181}}

Imidlertid oppstod det også en viss interesse for samiske språk på starten av 1900-tallet. For eksempel tok rektoren, Tuomo Itkonen, ved den samisk kristne folkehøgskolen ved Inari initiativ for opplæring i samisk i mellomkrigstiden. Han fikk utgitt en samisk ABC i 1935. Foreningen for fremme av samisk kultur (Sámi Čuvgehussearvi) i Finland arbeidet også en aktiv rolle i å få utgitt bøker og undervisningsmateriell, samt et samiskspråklig magasin (''[[Sápmelaš]]''). Til tross for slike initiativ ble det ikke innført obligatorisk skole for alle samiske barn i Finland før i 1952. I mellomkrigstiden var det skoletilbud kun til samiske barn som bodde rundt 5 km fra en skole, dermed ble mange samer ikke tilbudt skole.{{sfn|Kent|2018|p=140–150}}

Religionen var tradisjonelt samfunnets sammenbindingskaft og lim, ikke språket, siden Sverige var et land med flere forskjellige språk. Samene ble i følge lingvisten [[Lars-Gunnar Larsson]] (1947–) ansett som gode Svensker så lenge de betrodde seg til den lutheranske tro. Dette endret seg imidlertid i løpet av 1800-tallet etter som det svenske språket kom til å definere landet.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=53–59}} I de nordiske landene ble majoritetsspråket i hvert av dem enerådende i alt samfunnsliv. Dermed ble språkpolitikken i skolen av største viktighet for om en same kunne ta videre utdanning, være yrkesaktiv utenom tradisjonelle samisk næringer eller delta i politisk arbeid. I Sverge og Finland ble samer som ikke fikk opplæring i majoritetsspråket annenrangs borgere. Samer i Norge fikk derimot mulighet til å ta del i samfunnslivet på forskjellige måter, noe svenske samer som ikke drev med reindrift også fikk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=179–181}}

=== Organisering blant samer ===
I august 1904 ble Lapparnes Centralförbund grunnlagt i Stockholm med [[Elsa Laula Renberg]] (1877–1931) som leder. Renberg og andre i den sentrale ledelsen var samer fra Vilhelmina, hvor dere familier hadde reindrift i grensetraktene mellom Norge og Sverige som næringsvei.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=207–208}} 

Renberg var spesielt kritisk til den svenske jordbrukskoloniseringen, der samiske familier hadde blitt presset ut fra reinbeiteområder. Samer som tapte beiteland fikk heller ikke eie jord under samme betingelser som svenske nybrottsmenn, dermed var det mange samer som opplevde nød. Bakgrunnen for dette var innføring av odlingsgrensen i 1867. Kun jordeiere hadde stemmerett, dermed hadde ikke samene denne grunnlegende demokratiske rettigheten. Hun var også kritisk til det svenske skoletilbudet til samiske barn, som førte til at samer ble stilt utenfor storsamfunnet.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=207–208}} 

Lapparnes Centralförbund gikk i oppløsning sommeren 1905 på grunn av svak økonomi, interne stridigheter og feil strategi, samt at deres etniske profil ble oppfattet til å være for radikal. Reindriftsamer sluttet ikke opp om organisasjonen av frykt for å miste rettigheter til andre samer. Enda et problem var at svenske myndigheter var sterke motstandere av organisasjonen.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=207–208}}

Samtidig som organisasjonsarbeidet i Sverige stanset, oppstod det i Norge mobilisering i de sørsamiske områdene. I Sverige hadde hadde organisasjonsarbeidet startet blant samer som ikke drev med reindrift, mens det i Norge var reindriftsamene som ville arbeide for felles interesser. Et første møte ble hold i Røyrvik i Nord-Trøndelag, hvor organisering ble diskutert. Frem til 1913 ble det hold mange slike møter. I 1907 ble Brurskanken lappeforening stiftet i Mosjøen. Til møtet var Renberg invitert for å holde foredrag. På møtet traff hun Thomas Pedersen Toven, som hun giftet seg med samme år. I Norge ble Renberg er lederskikkelse for den samepolitiske bevegelsen. Sammen med henne virket lappeskolelærer Daniel Mortensen. Noen år etter stiftelsen av Brurskanken lappeforening ble det opprettet flere samiske lag og foreninger, samt fylkesforeninger. I 1910 stod Renberg bak opprettelsen av Brurskanken lappekvindeforening. Foreningene var åpen for alle samer, men fungerte i realiteten mest som interesseorganisasjon for reindriftsamer.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=208–210}}

Renberg og Brurskanken lappekvindeforening stod høsten 1916 bak planlegging av et større arrangement for �� få stiftet en landsomfattende organisasjon for samer. Det møtte opp 150 deltager til det første samiske landsmøtet som ble åpnet 6. februar 1917 i Metodistkirken i Trondheim. Blant deltagerne var to tredeler samer, mens resten var nordmenn. Rund 30 % av de samiske deltagerne var kvinner og alle samene drev med reindrift. Det var få deltagere fra nordsamiske områder. Landsmøtet varte i fire dager og de ble diskutert reindrift, skole og videre organisering. Arbeiderpartimannen [[Martin Tranmæl]] (1879–1967) var invitert for å gi sine råd om organisasjonsform. Han anbefalte en hierarkisk oppbygget landsammenslutning, med underliggende fylkes- og lokallag.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=213–215}}

=== Samiske avsier og litteratur ===
Rundt 1900 ble flere samiske avsier opprettet. De formidlet samisk språk, kultur og historie, slik at samisk bevissthet og samhold ble styrket. Det oppstod en offentlighet der samiske anliggender ble diskutert, som igjen førte til agitasjon og mobilisering. De første samiske avisene var religiøse, eid av misjonsorganisasjoner. Senere oppstod rent politiske medier.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=204–205}}

''[[Saǥai Muittalægje]]'' var en samisk avis som ble gitt ut fra mai 1904 til desember 1911. Den kom ut annen hver uke og hadde en lesekrets på rundt 2000 personer, de fleste i Øst-Finnmark. Redaktør var den samiske læreren og forfatteren [[Anders Larsen (forfatter)|Anders Larsen]] (1870–1949) fra Kvanangen. Avisen formidlet stoff om kultur, nyheter, leserinnlegg og politikk. Larsen ville vise at samisk kultur ikke stod tilbake for norsk kultur. En annen grunnlegende tanke, var at sjøsamer og reindriftsamer tilhørte samme nordsamiske språk- og kulturfellesskap. Ved å påpeke et stort felles etnisk fellesskap, ville han skape politisk mobilisering. Avisen var kritisk til fornorskningen i skolen. Den hadde også et klasseperspektiv, der de sympatiserte med samisk allmue.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=205–207}}

På lederplass i ''Saǥai Muittalægje'' i desember 1906, mente Larsen at ved stortingsvalget i 1906 var det på tide med en samisk representant. Sjansen for å lykkes med en samisk stortingsmann ville være størst i Øst-Finnmark landdistrikt, mente han. Larsen mente at lærer og kirkesanger [[Isak Saba]] (1875–1921) fra Nesseby var den beste kandidaten. Noen år før hadde Arbeiderpartiet og en sosialistisk bevegelse blant fiskerbønder fått et gjennombrudd med fire stortingsrepresentanter i 1903. Saba var selv sosialist og mente at samenes hadde felles interesser med fiskerbønder og arbeidere. Saba ble kandidat både for samer og sosialister, og ved valget i 1906 og 1909 ble han valgt inn på Stortinget. Han var en sterk kritikker av fornorskningspolitikken.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=205–207}}

Den samepolitiske mobiliseringen var skjør og avhengig av enkeltpersoners engasjement. Det var ikke tradisjon for frivillig organisering i det nordsamiske samfunnet. Selv om det skjedde en mobilisering i 1904, ble det ikke etablert samiske lag og organisasjoner. For Saǥai Muittalægje var økonomien stadig et problem, og da den gikk inn ble grunnlaget for politisk mobilisering blant samene redusert.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=205–207}}

Selv om ''Saǥai Muittalægje'' ikke fikk noe langt liv, så var formidling av samisk språk og kultur et arbeid Larsen og Saba arbeidet med hele livet. De deltok begge i  norskspråklige samfunnsdebatt. Saba samlet inn samiske eventyr og sagn, som han også oversatte til norsk. Han samlet inn, tonsatte og formidlet joik for et norsk publikum. Larsen utga faglitterære tekster om samisk språk,kultur og historie. Han mente at rundt 200 samiske barn hvert år begynte på skole uten å kunne noe norsk, slik at mange fikk minimalt utbytte av skoleårene. Det var selvmotsigende at staten ville investere store summer i samiske skolebygg, uten å benytte det beste verktøyet til å lære elevene skolefag, nemlig deres eget morsmål.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=210–213}}

Årene fra 1906 til 1917 omtales som pionertiden for samisk skjønnlitteraturer, da dikt, noveller og romaner ble publisert på samisk av samiske forfattere. I 1910 ble ''Muitalus sámiid birra'' (norsk: «Min bok om samene») gitt ut av norsamen Johan Turi som hold til i Kiruna. Den danske folkelivsgranskeren [[Emilie Demant Hatt]] (1873–1958) var også med på arbeidet med boken.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=210–213}}

== Fimbulvinter 1917 – 1940 ==
Innenfor forskningslitteraturen har tiden fra rundt 1920 til 1940, vært omtalte som en «fimbulvinter». Årsaken til denne betegnelsen var at det samiske organisasjonsliv stod stille på grunn av myndighetenes harde tiltak. Forsterkningstiltakene var i tillegg omfattende.<ref>{{Kilde www | forfatter= Arntsen, Øyvind og Andresen, Knut Reidar  | tittel= Samiske strateger | besøksdato = 29. desember 2021 | utgiver= NRK | url = https://www.nrk.no/arkiv/artikkel/samiske-strateger-1.10905151 | dato = 8. februar 2013 }}</ref><ref name = "Pedersen">{{Kilde www | forfatter= Pedersen, Steinar  | tittel= Samiske strateger | besøksdato = 29. desember 2021 | utgiver=  | url =https://samiskeveivisere.no/article/samene-og-norge/ | dato = 4. mars 2019 }}</ref>{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=219–221}} Allikevel var foregikk det rettighetskamp i det stille. Mange samer støttet arbeiderpartiet, som de mente ga støtte for småkårsfolk og arbeidet for forbedring i krisetiden. Motsatt førte de borgerlige partiene en politikk overfor samene som var lite velvillig. Generelt var mellomkrigstiden en tidsperiode med økonomiske kriser, klassekamp, arbeiderbevegelsens fremgang og arbeiderpartiet i regjering i 1935. Samtidig var det andre og antiliberale politiske krefter i sving i Europa. Rasepolitikk ble fra 1933 innført i Tyskland. Rasetenkning gjorde seg gjeldene også i Norden innenfor vitenskap, kultur, politikk og blant folk flest. Blant annet ble «menneskeraser» i undersøkt i Nord-Norge. Hva undersøkelsene skulle føre frem til var ofte usagt, men et mål kunne ha vært å kartlegge «raseblanding» og mulige konsekvenser av det. Nazistene gikk så langt som til å igangsette industrielt drap av «mindreverdige raser». Innen det skjedde, hadde mange vitenskapsfolk tatt avstand fra «raselæren». Blant annet var raseteoriene dårlig underbygget vitenskapelig sett. Allikevel hadde tenkningen om et hierarki blant mennesker slått rot, og kan brukes som bakteppe for å forstå myndighetens og folk flest sin tenkning angående samene. Fra før hadde en det kulturelle hierarkiet, altså at noen hadde underutviklet og primitiv kultur, mens andre («kulturfolkene») hadde kommet på et høyere nivå. I dette hierarkiet samene stod lavest, så kvenene og øverst nordiske folk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=219–221}} 

Samemøtet i Trondheim i 1917 håpet å danne en organisasjon som kunne tale alle samenes sak. Når det ikke førte frem, fikk samene heller ikke anledning til å fremme ønsket om bruk av samisk i skolen. Noen av det samene allikevel fikk gjennomslag for, var at offisiell betegnelsen på dem skulle være «same» og de fikk egne representanter i kommunestyre, fylkestingene og Stortinget, samt at sørsamene engasjerte seg i utforming av reindriftsloven. Mellomkrigstiden var en svært vanskelig tid, med arbeidsledighet og økonomisk nedgang, i tillegg var tuberkulose en sykdom som rammet mange. Under disse forholdene var ikke foreningsarbeid noe som mange hadde overskudd til å drive med, allikevel greide sørsamene å skape samarbeid mellom norske og svenske reinsamer.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=258–259}}

Selv om fornorskningen i perioden var sterk, greide ikke myndighetene helt med assimilering. Det var omtrent like mange registrerte samer i slutten av perioden som i begynnelsen. Samfunnsutviklingen var slik at det ga fordeler å snakke norsk. Ut over i 1920-årene var det også norske aktører som tok til orde for at det samiske språket ikke måtte få dø ut. Språkmannen og regjeringsrådgiver [[Hans J. Henriksen]] (1903–1977) innførte betegnelsen «fimbulvinter» om samenes situasjon i mellomkrigstiden. Utrykket var mer et retorisk begrep, enn hva historikere vil si er et beskrivende ord for perioden. Tross alt var det aktiviteter på gang også i denne perioden.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=258–259}}

Forskere, myndigheter og politikere har beskrevet samene som et delt folk. Men forskjellene gikk i realiteten ikke mellom nord- og sørsamer eller mellom samer fra de forskjellige nasjonalstatene, men mellom fattig og rik. Typisk var reindriftsamene de rike og sjøsamene de fattige.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=258–259}}

=== Reinnæringen i mellomkrigstiden ===
Etter første verdenskrig hadde dyktige reineiere store reinflokker og oppsparte midler. Samenes landsmøtet i Trondheim i 1917 hadde lagt frem en resolusjon der det stod at «fjorder og øer» i eldre reinbeitedistrikter, fremdeles måtte være tilgjengelig for reinnæringen. Reinbeitekonvensjonen mellom Norge og Sverige som var gjeldende fra 1923, tok imidlertid ikke hensyn til gamle sedvane, og mange fjordområder og øyer ble stengt for svenske samer. Bestemmelser for når samene kunne passere grensen ble også i noen tilfeller endret. Svenske myndigheter holdt på sin side fast med lappekodisillens bestemmelser om fri ferdsel for reinnæringen, uavhengig av om samene var norske eller svenske. Resultatet for svenske reinsamer ble at de flyttet sørover i Sverige for å finne sommerbeiteland. I Nord-Sverige oppstod en mer ekstensiv reindrift med store flokker og kantvokting, mens det i sør var bruk av intensiv drift. Det oppstod utfordringer for den intensive driften, med problemer som ble forsøkt løst med «lappkomiteer» og «lapputredninger», helt opp til 1930-årene.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=221–224}}

=== Nye boformere og moderne kommunikasjon ===
Utover i mellomkrigstiden ble det bygget en del veier i Norge som kunne bli hindre for reindriften.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=230–234}} Veien ble også en mulighet som reinsamene raskt tok i bruk, slik at familiene kunne komme raskt frem under reinflyttingen. Det ble også mer vanlig med faste boliger, enden for deler av året eller hele. Variasjonene var uansett store. I Varanger kombinerte samene reindrift med store besetninger og gårdsdrift, gjerne også med laksefiske i fjordene. Telt og gamme var fortsatt i bruk mange steder.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=224–225}}

=== Fellesnorsk reindriftslov ===
På samemøtet i 1917 ble en ny reindriftslov diskutert. Utkast til nye lover hadde bli lagt frem, men først i 1932 ble arbeidet ferdig. Etter samemøtet i 2017 var ble det gitt mandat til Thomas Renberg og Daniel Mortenson til å lage et nytt lovforslag. De ga sitt utkast til Landbruksdepartementet, som heller ba riksadvokaten, [[Peder Kjerschow]], om å lage et nytt lovforslag.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=224–228}}

Reindriftsloven av 1933 ga sterkere regulering av reindriften i Finnmark. Nå ble også forholdet mellom reindrift og de fastboende regulert, blant annet ble det innført et kollektivt ansvar for skader som rein hadde gjort innenfor hvert reindistrikt. Meldeplikt ble innført for hvert distrikt, og om beitesituasjonen ikke var gunstig nok, kunne reineiere bli henvist til andre distrikter enn de meldte seg til. Forskjellen mellom lovene for reindrift i sør og nord ble likere.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=224–228}}

=== Arbeidsmarked og sosiale forhold i mellomkrigstiden ===
Rett etter første verdenskrig var det gode økonomiske tider for mange sjøsamer. Fisket i Vest-Finnmark var ikke spesielt godt, men prisene var uvanlig høye.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=230–234}} Sjøsamene Finnmark levde et halvnomadisk liv, der de flyttet til de stedene der fangstforholdene var best. De hadde sine vinterbosteder innerst i fjordbotnene, om høsten dro de innover i landet for å jakte og på våren dro de ut mot fjordmunningene hvor de bodde og fisket om somrene. Slik artet livet seg helt opp til 1920-årene.{{sfn|Fjellström|1985|p=31–32}} Krisen som startet rundt 1920 og varte til rundt 1935 rammet alle deler av norsk økonomi, og ga svært alvorlige forhold for bønder, fiskere og arbeidsledige. Imidlertid startet krisen enda tidligere for enkelte sjøsamiske områder i Finnmark og Nord-Troms, da det ble slutt på pomorhandlene etter den russiske revolusjon i 1917. Uten de russiske fiskeoppkjøperne ble det ikke lengre mulig å få fisk fra sommerfiske.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=230–234}}

I landbruket skjedde en tilbakegang til driftsformer en tidligere hadde forlatt, ettersom bygdene ble fylt opp av unge og arbeidsløse. Disse gikk i gang med utmarksnæringer. Begrepet ''primitivisering'' er brukt om endringene, men kan like godt snakke om tilpasning under vanskelige forhold. I Kvænangen ble mange ressurser utnyttet, som skjellgraving, jakt, bær og husflid. Det oppstod også ordninger med omvandrende agronomer som veiledet samer, kvener og nordmenn innen jorbruk, dyrking og dyrehold. Det offentlige ga tilskudd til nydyrkning, i tillegg til å sette fokus på bedre gjødselutnyttelse, innføring av kunstgjødsel, etablering av gjødselkjellere og nye driftsbygninger, slutt på [[sulteforing]], samt mer potetdyrking. Jordbruksberetningene fra Finnmark viser at det i samiske områder var stor interesse for økte kunnskaper om jordbruk og dyrehold, selv om blant annet skiftende vær ga tilbakeslag.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=230–234}}

«Den finske fare» ble vurdert til å være enda større etter første verdenskrig, og jordbrukskoloniseringen ble intensivert. Fra 1928 ble offentlig finansiering av jordbrukskolonisering i Passvikdalen landets største noen sinne. Mange familier som ikke eide jord fikk her en mulighet til å opparbeide seg en gård rimelig. Militære så det som svært viktig med størst mulig tilstedeværelse av nordmenn i disse grenseområdene mot Finland.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=242–244}}

For mange unge kvinner var det imidlertid mulig å få arbeid som hushjelp siden mange familier fortsatt hadde råd til slikt, dette var en mulighet mange norske og samiske kvinner benyttet seg av. I henhold til befolkningsstatistikken ble kvinneunderskuddet i samiske distrikter større i mellomkrigstiden, samtidig som antallet ugifte samiske menn økte.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=230–234}}

I 1920-årene var forholdene spesielt vanskelig, med mye fattigdom og i enkelt tilfeller sult. Forholdene ble så ille at kommunene ikke lengre hadde penger til å hjelpe de fattige. Spesielt sjøsamene fikk det vanskelig i denne situasjonen. Skoleinternatene ble nå en redning for barn fra fattige familier. Hvordan folk klarte seg i disse tidene med ekstrem fattigdom, var ikke nødvendigvis avhengig av om folk var samisk, kvensk eller norsk, men hvor en bodde og hva slags næring en tilhørte.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=230–234}}

Flyttsamene greide seg ofte bedre i de økonomiske krisetidene i mellomkrigstiden. [[Anders Larsen (forfatter)|Anders Larsen]] har skrevet denne sammenligningen: «Reinsamene er ofte velstående folk, og de lever på fjellvidene som frie fuglere. Derfor er de ofte stolte og freidige. De synes sjøsamenes levevis er usselt.» Derimot hadde sjøsamene en annen oppfatning: «Men sjøsamene holder ikke reinsamen mer i ære […]. De mener at de har et mer rolig liv enn reinsamene.»{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=230–234}}

=== Fornorskning og språkkamp ===
Fornorskningen hadde før gått for seg i skolene og i kirkene, men i mellomkrigstiden kom nye medier til som radiosendinger, norske ukeblader og boksamlinger. Den første store regionale radiosenderen ble satt opp i Vadsø i 1934 for å nå kvener og samer i områder som Nesseby, Polmak og Tana. Kringkastingslisensen ble satt ned og radioer delt ut gratis. Den første samiskspråklige sendingen var overføring av gudstjenesten julaften 1936 i [[Polmak kirke]].

Språkforskeren [[Trond Trosterud]] (1962–) har estimert at språkbeherskelsen i samisk gikk ned med 10 % i Finnmark, fra 1920 til 1930, tilsvarende var nedgangen 20 % i Troms. Nedgangen skyldes sterk assimilering gjennom skolens undervisningsopplegg. En kan da undres over hvorfor ikke det samiske språket forsvant helt? Språket forsvant i minst grad der samene utgjorde størsteparten av befolkningen. Konservering av språket skjedde av seg selv der folk omgikkes, som i arbeidslivet, i bygdene og i familierelasjoner.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=247–251}} Forøvrig var samene ikke mot at elevene lærte norsk, men at de ikke fikk lære samisk. I verste fall lærte elevene hverken samisk eller norsk, og ikke stort annet heler.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=251–254}}

De samene som stod markerte seg i offentligheten var ikke mange, men en av dem var Lærer og historiker [[Henrik Kvandahl]] (1864–1950) som skrev trebindsverket ''Samenes historie'' (utgitt mellom 1925 og 1947). Med dette verket ville han skape bevissthet og stolthet over samisk kultur. I perioden med sterkest fornorskningstiltak fikk han stipend av [[Det akademiske kollegium (UiO)|Det akademiske kollegium]] ved universitetet i Oslo. Med denne meget prestisjetunge støtten fikk han mulighet til å være en motstemme mot myndighetenes samepolitikk. En annen var forfatter, avisredaktør og lærer [[Anders Larsen]] (1870–1949) som fikk utgitt boken «Om sjøsamene». En tredje agent for samiske rettigheter var arbeiderpartipolitikeren [[Per Fokstad]] (1890–1973), som kjempet for samenes rett til språk og kultur. Karakteristisk for samenes kamp var tilslutting til de etablerte politiske partiene, spesielt arbeiderpartiet som mange oppfattet som en politiskbevegelse som arbeidet for alle småfolks interesser. Virksomhet innenfor de etablerte partiene ble den muligheten som åpnet seg, når etnopolitisk organisering ikke førte frem.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=219–221}}{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=244–246}}

=== Nye forsøk på nasjonal organisering ===
I juli 1919 ble det i Tromsø hold et møte for å stifte en forening for alle samer i Norge, og videreføre arbeidet som møtet samemøtet i 1917 la opp til. Sámi Sentralsearvi (Samisk Sentralforbund) med [[Klemet Pedersen Solbakken]] (1878–1926) som leder, ble dannet. Et nytt møte ble hold i Tana i 1920, der oppslutningen var oppmøtet godt, men enda et nytt møte i Tromsø samme år fikk laber oppslutningen. Tilstede på møtet i Tromsø var Elsa Laula Renberg og Tomas Renberg. Etter enda et møte i Tromsø i 1921, som ble mislykket, ble det ikke gjort forsøk på å danne nasjonale organisasjoner for samer før etter andre verdenskrig. Språk og skolepolitikk var viktige temaer. vanskene med å danne en landsdekkende organisasjon kunne vært mange på fellesskapsfølelse mellom samer i nord og sør, ikke støtte fra myndighetene bortsett fra det rent næringslivsmessige og at møtedeltagelse krevde lange, kostbare reiser. Lokale lag og foreninger for samer, var det derimot flere av, noen med utspring i kristne organisasjoner.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=237–238}}

Valgdeltagelsen blant samene var heller ikke stort nok til at de fikk egen representant på Stortinget, til tross for at Arbeiderpartiet i Finnmark hadde både  samiske kandidater og samisk program. Fra 1927 og videre i mellomkrigstiden hadde ikke Arbeiderpartiet flerkulturelle temaer i sitt program. Historiker [[Ketil Zachariassen]] (1969–) har forklart dette med at partiet ville håndtere etniske motsetninger i Nord-Norge ved å unngå fokus på dem.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=239–242}}

=== Østsamene etter den russiske revolusjon ===
I 1920 var det 1554 samer som hold til på Kolahalvøya, noe som utgjorde litt mer enn 8 % av befolkningen. Frem til 1933 økte den samiske befolkningen beskjedent, mens den russiske ble mangedoblet. Sovjetmyndighetene innså tidlig at utviklingen var problematisk for  samene, og utnevnte Vasilii Alymov (1883–1938) til formann for den nordlige komite i 1927 og i 1930 ble han ombudsmann, med spesielt ansvar for samene. Det ble satt opp et stort sykehus, skole og veterinærinstitusjon for reinsdyr. Videre ble det opprettet studieplasser for ti samer i Leningrad. Den sentrale eksekutivkomiteen i Moskva hadde også en avdeling som tok seg av minoriteter i de nordlike områder, for at disse skulle støttes økonomisk, kulturelt og politisk. Samene var således ett av 29 slike folkeslag. Imidlertid frafalt sovjetmyndighetenes interesse for ikke-russiske foleslag utover i 1930-årene. Dermed ble organisasjoner som den nordlige komite lagt ned.{{sfn|Kent|2018|p=54–56}} Alymov ble arrestert under utrenskningene som fulgte og senere skutt i 1938. Han ble anklaget for å planlegge opprettelsen av en engen, uavhengig samisk stat.{{sfn|Kent|2018|p=56–60}}

En rekke prominente samiske personer innenfor kultur og politikk på Kolahalvøya ble arrestert og forsvant i 1930-årene. Årsaken var at samene var motstandere av kollektivisering av reinsdyrdriften. Noen av de som ble internert, skutt eller sendt til en av de 30 interneringsleirene som ble opprettet på Kolahalvøya. Etter andre verdenskrig ble mange russiske samer som hadde vært soldater og blitt tatt til fange i Tyskland, Finland eller andre fiendtlige land, enten skutt eller straffeforfulgt, etter at de vendte hjem.{{sfn|Kent|2018|p=56–60}}

Reinsamene på Kola hadde frem 1930-årene en sosial organisering, kalt ''syjjt'', med regler for fordeling av ressurser mellom flere familier. Disse tradisjonene ble avskaffet med kollektiviseringen ble innført. Reindriften ble da nasjonalisert og innlemmet i kollektivbrukene. Etterpå ble samene leid inn som gjetere. Urfolkene i den nye staten skulle være bofaste og ikke ha noe selvstyre. Samene ble derfor flyttet til sine sommerbosteder for der å bli bofaste.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=229–230}}

== Krigsårene 1940 – 1945 ==
Selv om det er skrevet mye om andre verdenskrig i Norge, er samene i mindre grad nevnt. I det store verket ''Norge i krig'', er det et avsnitt om nazistenes rase orienterte syn på samene. Derimot har lokalhistoriske bøker og publikasjoner behandlet samiske forhold under krigen. Samenes opplevelser under krigen var svært forskjellig alt etter hva slags nasjonalstat de tilhørte. På Kola var samene involvert på Sovjetunionens side, Finland var involvert i krigen i forskjellige faser, Sverige var nøytralt og Norge ble først overfalt, deretter okkupert. Samene i grensetraktene mellom Norge og Sverige var kjente i områdene, dessuten behersket de naturforholde og klima, dermed ble mange involvert som grenseloser. Allikevel er samenes historie under krigen nokså lik sivilsamfunnet ellers.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=261–262}}

Til tross for nazismens raseideologi, ble samene behandlet helt forskjellig fra mange andre minoriteter i Europa. Tvert om var tyskernes syn på samene et naturromantisk syn. Norske nazister så det derimot ofte anderledes.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=261–262}} Det ble under krigen gjort enda et forsøk på samisk organisering, da medlemmer fra nasjonal samling i 1943 tok initiativ til å stifte Norsk Nasjonalt Sameforbund. Denne organisasjonen fikk noen få samiske medlemmer, totalt 13 fra Trøndelag og Nordland. Siden den nazistiske tilknytningen var klar, hold de fleste seg langt unna.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=278–279}}

Samene fikk visse fordeler under krigen. Reindriftsamer fikk anledning til å krysse grensen mellom Norge og Sverige. I de sørsamiske områdene var det tillat med organisering og forsamlinger. Da evakueringen av Finnmark ble iverksatt fikk samene som eide rein, lov til å drive reinfolkene i innlandet, slik at de slapp den farlige og ubekvemme transport i skip. Reindriften ble svært forskjellig påvirket av krigen, for noen var det små eller ingen endringer. For andre ble det et stort problem med blandede flokker med alt for mange og ville rein. Slike problemer tok det flere år å få orden på. Krigen medførte vareknapphet, men her kunne samens hjemmeproduksjon avhjelpe krisen. Skinn, klær og sko ble det betalt godt for og samene hadde tradisjon for slik arbeid, slik at byttehandel med tyske soldater eller lokalbefolkningen fikk stort omfang. Reinkjøtt var også sterkt etterspurt. Slik ble visse samiske næringveier styrket i krigsårene.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=302–303}}

=== Reindriften under krigen ===
I Norge var reindriften i gang gjennom alle krigsårene. Selv om ingen nordmenn fikk lov til å passere grensen, fikk reindriftsamene egen dispensasjon. Den statlige organiseringen lå fortsatt under Reindriftskontoret i Landbruksdepartementet. Likeledes var det fortsatt lappefogder og reinbeitedistrikter. Lappefogden var statens representanter og fagpersoner innen reinnæringen, men begrenset politi- og kontrollmyndighet. I praksis gjorde mange av dem også mye for å ivareta reindriftssamenes interesser. Under lappefogdene var det lappeoppsynsmenn, for å hente inn opplysninger om reindriften i sine områder. Lappefogdene skrev årsberetninger for sitt distrikt, slik at en for ettertiden har informasjon om utviklingen i krigsårene.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=265–266}}

De tyske myndighetene under krigen hadde interesse av reindriften, både fordi de hadde spesiell interesse av vinteraktiviteter i ekstremt klima og fordi reinen ga kjøtt og kunne brukes som trekkdyr. Av slike årsaker ville de ha informasjon om antallet rein den enkelte same eide, samt årsaker til økning eller minking av bestanden. Imidlertid rapporterte lappefogdene tilbake at krigen gjorde telling umulig, eller de oppga estimater.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=265–266}}
Det ble sagt at det var vanskelig å få tak i folk for å utføre den omfattende tellingen, dessuten hadde ikke myndighetene budsjetter til å betale for arbeidet. I realiteten ville reindriftsmyndighetene unngå å oppgi eksakte tall, fordi de da fryktet at okkupasjonsmyndighetene på egen hånd ville gjøre beregninger for hvor mange slakte- og bruksrein de ønsket. Reinnæringen kunne derimot stole på at okkupasjonsmaktens ledelse ikke ville risikere at reinbestenden kom ned på et kritisk lavt nivå, til det var de alt for opptatt av reindriftens fremtid.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=266–267}}

I Nordland fylke var de mange reinbeitedistriktene påvirket av krigen på mange forskjellige måter, mest dramatisk hendelse var at reindriften på Saltfjellet og i Tysfjord ble stanset.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=271–274}} Et annet problem en del reineier opplevde var tyvslagting, utført både av tyskere eller nordmenn.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=269–270}}{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=274–275}} I Sør-Norge hadde reinflokkene vokst mye under krigen, men blitt spredt ut over store fjellområder. Reinen hadde blitt sky og dermed vanskelig å kontrollere. I flere fjellområder hadde store flokker blandet seg, slik at det ble svært vanskelig å skille dem. I Trollheimen ble store flokker med rein sluppet løs, slik at antallet økte fra 1500 før krigen, til rundt 7000, etter krigen. Denne store mengden rein var uhåndterlig og kom i konflikt med bønder i området.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=275–276}}

I Finland hadde reineierne store bestandsreduksjoner under krigen, det skyldes at myndighetene der hadde krevd at en tredjedel av flokkene ble slaktet. De finske samene var lojale mot myndighetene og utførte ordren. Spesielt gikk det ut over skoltesamene. Mottakerne ønsket store dyr med mye kjøtt, dermed ble praktisk talt alle store dyr tatt ut av flokken.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=267–268}}

En stor endring som følge av krigen skjedde for skoltesamene i Petsamo-området, som måtte flyttet permanent derfra til Finland. Deler av skoltesamenes område lå i grenseregionen mellom Norge, Finland og Sovjetunionen, og ble slagmark mellom forskjellige felttog. Voksne menn herfra ble allerede under vinterkrigen i 1939 utskrevne soldater. I løpet av krigen ble reinflokkene og mange rein ble værende på den sovjetiske delen av grensen da krigen var over. Skoltesamene måtte rett etter krigen ta stilling til om de skulle dra tilbake til det som var blitt sovjetisk område, eller fortsette sin tilværelse i Finland. De eldre ville tilbake til sine vante landskaper, mens de yngre og de som hadde kjempet på finsk side i krigen, ville bli i Inari. Som en av dem sa: – før var det velstand, nå etter krigen går vi på en fremmed vei, uten land, uten boliger og uten rein.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=298–301}}{{sfn|Fjellström|1985|p=91–93}} Mange skoltesamer slo seg ned ved [[Enare]] rundt 1948. Her bygde staten opp skoler, helsetilbud, kirke og butikker, i tillegg til at de fikk rettigheter til tømmerdrift, reindrift og fiske. På lengre sikt ble allikevel skoltesamene assimilert inn i den finske kulturen og befolkningen. Likevel var det rundt 2000 rundt 200 personer som snakket skoltsamisk i Sevettijärvi og Nellim.{{sfn|Kent|2018|p=41–45}}

=== Nazistenes syn på samene ===
I mange tiår før krigen hadde samene blitt undersøkt av antropologiske forskere, som kom med uttalelser om deres uheldige fysiske og psykiske tilstand. Noen hevdet endog at samene var en helt egen folkerase. Nazistens ideologi bygget mye på rasemessige forskjeller mellom folkegrupper, men deres syn på samene under andre verdenskrig var sammensatt. Den nazistiske sjefen for politiet i Norge, [[Jonas Lie|Jonas Lie (1899–1945)]] (1899–1945) mente at samene var verdiløse. Han mente at jødene og samene skulle behandles likt. Hans meninger fikk ikke stor betydning, fordi [[Reichsführer-SS|sjeff for SS]], [[Heinrich Himmler]] (1900–1945), var av motsatt oppfatning. Himmler mente tvert om at samene ikke representerte noen fare for «den ariske rase», dessuten at samenes kunnskaper om arktisk klima kunne komme til nytte.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=282–285}}

På grunn av alliansen mellom Tyskland og Finland frem til 1944, var finske samer soldater, våpenbrødre med tyske soldater. Den alment aksepterte oppfatningen i Finland om at samer og finlendere stammet fra samme slekt, førte til et positivt syn slo over på samene generelt. Samer i Norge ble derfor i det store og hele ikke behandlet særlig anderledes enn nordmenn. Den samiske mentaliteten hadde også sitt å si, samene aksepterte tilsynelatende tyskernes krav, men fulgt sine egne planer når ingen kunne følge med. Tyske soldater og offiserer ga ofte uttrykk for beundring og respekt for samen, de var blant annet interessert i å skaffe seg kunnskap om overlevelse i kulde. De skapte også stor etterspørsel etter alle salgs samiske håndverksprodukter som pelsklær, skaller og andre varme klesplagg.
{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=282–285}}

Nazistenes plan på lang sikt kan også forklare deres positive syn på samene. Etter at krigen var vunnet, så de for seg en storstilt kolonisering av tidligere sovjetiske territorier. Her skulle det foregå utvikingsprogrammer langt inn i fremtiden, som mange nordmenn, dansker, finner og svensker ville være med på. For å lykkes med dette var kunnskaper om tilpasning til barskt klima avgjørende, og her kom samene inn i bildet som eksperter.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=287–288}} 

Selv om tyske soldater gjerne snakket med og lot seg avbilde sammen med samer, så var de en annen rase og måtte behandles deretter. Det ble nøye påsett at samer som ville melde seg inn i Nasjonal samling ble avvist. Kriteriet for å være med var at en kunne bekrefte «ariske opprinnelse», samt at en ikke hadde hatt en ikke-arisk ektefelle. I Ofoten ble det undersøkt rasetilhørighet da en kvinne i 1942 ville bli medlem av Nasjonal samling, og det oppstod mistanke om samisk opphav. Etter «utseende å dømme», ble det vurdert at hun ikke var same. Dessuten benektet hun dette selv også. Hun ble dermed opptatt som medlem. Slike vurderinger kunne heller ikke baseres på annet en eget utsagn og vurdering av utseende, i alle fall om det ikke fantes historiske kilder for å bekrefte etnisk opphav.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=282–285}} Et annet spesielt forhold under krigen, var at mange samer ble med i kommunal administrasjon. Disse var tilhengere av Nasjonal samling, eller at de ble foreslått inn i styre og stell, eller følte seg tvunget til å delta. Selv om Nasjonal samling ville ha egne medlemmer i slike organer, var medlemsmassen for liten. Det ble derfor åpnet for at andre også skulle kunne engasjeres i slike stillinger.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=288–291}} 

Nazistenes forordninger skulle forhindre ekteskap mellom samer og nordmenn, det samme påbudet gjeldt også for tyske soldater. Påbudet ble begrunnet med «for ikke å skade samene […] og at deres levemåtes egenart må opprettholdes og trenger beskyttelse.»{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=285–287}} Okkupasjonsmakten fattet også interesse for skoletilbudet som ble gitt samene. De var tvilende til at skolen ga samiske barn det som skulle til for å bevare deres kultur og egenart. Det ble derfor sendt en henvendelse til skolestyrene i Finnmark der tyskerne blant annet lurte på om det var mulig med bare samiske lærere i skoleinternatene. Historikerne har få holdepunkter for å vurdere hva som lå bak spørsmålet, i alle fall kan brevet tilsynelatende gi inntrykk av en positiv holdning til samene. Svarene som ble gitt er interessante av flere grunner. Det ble uttrykt tvil om den norske skolepolitikken ovenfor samene hadde vært riktig, og flere av skolestyrer var svært positiv til større innslag av samisk i skolen. Dessuten gir svarene inntrykk av et positivt syn på det samiske, selv om flere av de som sendte svarbrev på vegne av skolestyrene var nazister.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=287–288}}

=== Evakuering av samene fra Kolahalvøya ===
I november 1939 angrep Sovjetunionen Finland, og i den forbindelse ble [[Slaget om Petsamo|Petsamo i Nord-Finland angrepet av Sovjetunionen]]. Både finer og samer evakuerte til enten Norge eller sær o Finland, mens andre ble tatt til fange. Krigshandlingene her var over i 1940 og i april samme år kunne folk vende tilbake til husene sine. Imidlertid fortsatte ufreden med [[Den finske fortsettelseskrigen|fortsettelseskrigen]], der Finland fikk hjelp fra Tyskland for å få erobret tilbake de tapte territoriene. Skoltesamene måtte igjen evakueres, spesielt ble vinterlandsbyen Suonikylä hardt rammet ved at den ble en krigssone fra 1941 til 1944. Samene fra Suonikylä og Paatsjoki ble evakuert sørover i Finland, mens i områder som ble okkupert av Sovjetunionen ble skoltesamene deportert til Kolahalvøya. Noen ble også evakuert til Narvik.{{sfn|Kent|2018|p=60–61}}

En annen konsekvens av krigen var at tilsammen 800 skoltesamer fra [[Lovozero]] i Murmansk oblast, ble utskrevne soldater for Sovjetunionen. Rundt en fjerdedel kom aldri tilbake.{{sfn|Kent|2018|p=60–61}}

Lapplandskrigen fikk store konsekvenser for samene. Krigen ble utløst i 1944 da Stalin ga ordren om at Finland skulle kvite seg med alle de tyske tropper fra Finland. De tyske troppene befant seg i Finland, fordi Tyskland og Finland var allierte. Tyskland nektet imidlertid å trekke ut sine styrker, noe som førte til at Finland så seg nødt til å gå til direkte militære konfrontasjoner mot Tyskland. I denne sammenhengen ble 774 finer drept og rundt 1000 tyskere. Krigen førte til at mange samer måtte evakueres fra Nord-Finland. Mange av de evakuerte returnerte aldri tilbake, men ble værende i Sverige, Norge eller Sør-Finland etter krigen. På grunn av sykdommer i områdene de ble evakuert til ble tilværelsen utfordrende, ikke minst for deres samiske identitet.{{sfn|Kent|2018|p=62–63}}{{sfn|Kent|2018|p=63}}

=== Tvangsevakuering og nedbrenning av Finnmark ===
Tysklands krig i Sovjetunionen led nederlag og tilbaketrekning fra flere frontavsnitt ble nødvendig i slutten av 1944. En av disse frontene var [[Murmanskfronten]] (Litsafronten), hvor tilbaketrekningen av tyske tropper skjedde gjennom Nord-Norge. De tyske styrkene anvendte [[den brente jords taktikk]] for å hindre at de [[Sovjetunionen|sovjetiske]] styrkene skulle kunne å dra nytte av ressursene når de kom etter. Mesteparten av husene og infrastrukturen i Norge øst for [[Lyngenlinjen]] ble brent og ødelagt. Dette var et ledd i [[Operation Nordlicht]] der tyske styrker etter [[Den finske fortsettelseskrigen]] ble trukket ut av Finland, Finnmark og Troms til Lyngen. Skadene omfattet blant annet rundt 12 000 bolighus, 180 fyr, 118 elektrisitetsverk og 10 000 km telegrafledninger. Innbyggerne i Finnmark og Nord-Troms ble i tvangsevakuert, de fleste til områder lengre sør i Norge.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1950 | tittel = Fakta om Norge: oppslagsbok i samfunnsspørsmål ; 1950-1951 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Tiden | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016062008094 | side = }}</ref>{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=291–292}}

Da evakueringen av finnmarkinger ble planlagt av nazistene, ble det ikke gjort forskjell på nordmenn, samer og kvener. Jonas Lie mente at det ikke skulle gjøres andre forskjeller mellom folk, enn at «nomadene» på egen hånd skulle styre reinflokkene sør over Finnmarksvidda og dermed unngå sovjetiske styrker. Sosialminister i Quislings regjering, [[Johan Andreas Lippestad]] (1902–1961), mente at «sjøfinnene» var mindreverdige mennesker og ikke burde tas med, men etter tysk ordre skulle også sjøsamene tatt med. Evakueringen skjedde med skip sørover langs kysten. Det var svært mange personer ombord og forholdene ikke egnet for så lange passasjerer, en dame beskrev forholdene slik «[noen] fødtes, flere døde og noen ble sinnsyke […].» Samer ble planlagt evakuert til reservater langs kysten i Trøndelag og på Møre. Det skjedde ikke og en del samer ble flyttet helt ned til Østlandet. Noen av de evakuerte ble værende i sør.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=296–298}}

Den brente jords taktikk ble også tatt i bruk i Nord-Finland. Historikeren [[Veli-Pekka Lehtola]] (1957–) har skrevet om de evakuerte samenes opplevelser. Mange følte evakueringen som traumatiserende, men for noen var det deres eneste reise de fikk oppleve til sørlige områder og mye fikk de se. De fikk se alt fra store veier og jernbane, til planter og husdyr, og annet levesett. For andre innebar tvangsflytting til Sør-Finland et kultursjokk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=296–298}}

De største tapene for reindriftsnæringen skjedde under evakueringen fra Finnmark. Ved å evakuere reinflokker over til svensk sidehøsten 1944 mistet noen av flyttsamene alle sine dyr. På Magerøya var det rein på sommerbeite, som enda ikke var flyttet over til fastlandet da evakueringen skulle skje. Mange av disse reinsdyrene ble skutt ned av tyske soldater. Noe lignende skjedde på Vestfjell ved Kautokeino, hvor 1200 rein ble skutt ned.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=298–301}}

En konsekvens av ødeleggelsene i Finnmark var at deler av samisk kultur ble ødelagt. Ved gjennombyggingen som fulgte tok en ikke hensyn til samiske byggetradisjoner, men standardiserte norske byggemåter. Dog levde deler av det nomadiske samisk levesett ned flytting av rein videre etter krigen.{{sfn|Kent|2018|p=63}}

{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=293–296}}

== En ny samepolitikk 1945 – 1963 ==
De samiske bygdene i Nord-Norge tok fra gjenreisningstiden steget inn i «storsamfunnet» og som historikeren Berge Furre uttalte det var kjennetegnene «pengeøkonomi, lønnsarbeid og arbeidsrytme.» Videre skrev han: «I møtet med storsamfunnet, med pengeøkonomi og nye yrke kjendes det samiske mer som en hemsko enn som ein verdi, kanskje aller mest blant sjøsamane ute ved kysten.»{{sfn|Berg|2003|p=119–120}}

Etter andre verdenskrig etablerte [[menneskerettighetserklæringen]] i 1948 og [[Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen]] (1950) en idé om at alle mennesker er likeverdige. I 1950 kom UNESCO med en erklæring som avviste biologiske forskjeller mellom menneskegrupper som forklaring på sosiale og kulturelle forskjeller. Gutorm Gjessing skrev ''Menneske og kulturen'' (1953) der lignende ideer og oppfatninger ble redegjort for. Etter dette ble det opp til politikerne å finne løsninger på samiske kulturelle og samiske anliggender. På dagsorden kom derfor spørsmålene om statusen som skulle gis samisk språk og kultur. Dessuten hvordan samenes livsgrunnlag skulle sikres. Disse to spørsmålene hang sammen, og i diskusjonene ble «tradisjon» hold opp mot «modernisering». Det ble dannet en samekomité, som i 1959 kom med en innstilling. Denne ga utgangspunkt markerte en overgang fra fornorskning til kulturpluralisme.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=305–306}}

=== Organisering ===
I 1948 ble Norske reindriftssamers landsforbund (NRL) stiftet. Før den formelle stiftelsen hadde det vært diskusjoner om organisasjonen skulle være en moderat organisasjon for næringsinteresser eller om det skulle velges en mer aksjonistisk retning der organisasjonen skulle representere alle samer. En næringsorganisasjon ble støttet av lappefogndene, mens de ikke støttet en fellessamisk orientering. Sosiologen [[Per Otnes]] (1941–) har ment at lappefognde førte en «splitt-og-hersk-taktikk», i tillegg til «inflitrasjons- samarbeids- og formyndertakktikk.» Andre har vært enige i denne oppfatningen, mens historikeren Bård Arve Berg har ment at vil legge større vekt på forskjellige oppfatninger blant samene, spesielt sør-samene ønsket seg en næringsorganisasjon som Bondelaget eller Fiskerlaget. Slik mente de at en ville få tynge i forhandlinger med myndighetene. Norske reindriftssamers landsforbund var forskjellig fra Samii Litto, stiftet i 1945 i Finland, som var en fellessamisk organisasjon. Svenska Samernas Riksförbund, stiftet i 1950, var ment for lokale sameforeninger og samebyer, ikke for individuelle medlemmer. I 1948, på vei hjem fra stiftelsesmøte i Tromsø, døde flere av medlemmene i den såkalte [[Dunderlandsdalsulykken]].{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=308–312}}

Norske reindriftssamers landsforbund ble gjennom 1950-årene en organisasjon først og fremst for samer sør for Finnmark. Dette har Berg ment skyldes at organisasjonen ikke var så opptatt av det som var viktig for nord-samene, nemlig lavere skatt for reindriften. Samer i nord var gjerne mot samvirkeorganisasjoner og statlig innblanding. En annen ting var at de oppfattet reindriften til å gå av seg selv og at det var unødvendig å bruke resurser på organisasjonsarbeid. I 1960 ble Anders Bær jr. fra Karasjok, den første leder av organisasjonen fra Finnmark. Foranledningene var at Nils O. Kappfjell ble nedstemt som formann, noe som sannsynligvis skyldes lav oppslutning om organisasjonen og at han var kommunist. For mange samer i Finnmark var kommunisme et uakseptabelt politisk ståsted. Etter dette begynte organisasjonen å få gjennomslag for statlig støtte til reindriften. Fra 1963 kom også reindriften med i forhandlingene om jordbruksavtalen.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=308–312}}

I 1948 ble Oslo Sámiid Searvi stiftet og i 1951 ble den omgjort til en landsforening under det nye navnet Sámiid Searvi. Imidlertid skjedde det ikke noen nasjonale aktiviteter. Lokalavdelinger ble opprettet i viktige samiske tettsteder i Finnmark utover i 1960-årene. Otnes har omtalt Oslo Sámiid Searvi som en «eliteorganisasjon» med «mange nordmenn og nær sakt av-samifiserte samer i viktige stillinger». Andre som var motstandere av samebevegelsen brukte det elitepregete tilsnittet som et argument mot å ta organisasjonen alvorlig. Sosialantropologen Vigdis Stordahl har på sin side påpekt organisasjonens arbeid for å fremme anerkjennelse i det norske samfunnet for samenes rett til kulturell overlevelse og fremgang, samt motarbeidelse av samenes negative selvbilde.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=308–312}}

Gutorm Gjessing var medlem av Sámiid Searvi skrev et avisinnlegg i 1949 der han tok til orde for at gjenreisningen av Finnmark måtte skje slik at det forbedret samenes økonomiske situasjon. Han foreslo et statlig kontor for samiske saker, som skulle ledes av en etnograf med «en same ved sin side.» Slik skulle samenes interesser styrkes med vitenskapelig kunnskap. Dag Tønder som da var konstituert fylkesmann for Finnmark tok til seg ideen i 1953, og fylkestinget vedtok enstemmig å etablere et slikt organ, for å «skape og styrke tillitsforholdet mellom den samiske folkegruppen og det øvrige samfunn.» Ikke minst ved å fremme samisk næringsliv og «nedarvede bruksrettigheter til de områder de har nyttet gjennom tiden.» Samisk råd for Finnmark arbeidet intenst for å fremme samenes sak, med opplysningsskrifter på samisk, samiske sendinger i radio, stiftelse av den samiske avisen ''Ságat'', hjelp i sosiale saker og arbeid for næringslivet. Rådet arbeidet også for nordisk samarbeid, og de hadde nær kontakt med myndighetene i Oslo. 
{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=308–312}}

Den andre samiske samekonferansen ble hold i Karasjok i 1956, og i den anledning ble Nordisk sameråd dannet. Organisasjonen arbeidet med en rekke saker, der retten til naturressursene var den viktigste. I de senere samekonferansene som ble hold hvert tredje år deltok representanter fra myndigheter lokalt og nasjonalt, folk fra akademia og samiske organisasjoner. Det ikke fantes noen formelle instanser for at statens skulle ta hensyn til samenes synspunkter, men myndighetene var likevel lydhøre.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=308–312}}

Da Samisk råd for Finnmark i 1950-årene ønsket å utvide NRKs språktilbud på samisk, var Kringkastingsrådet usikker på hvordan dette skulle håndteres. De var usikre på om samiske sendinger var i tråd med offisiell statlig politikk med norsk språkdominans. De bad Kirke- og undervisningsdepartementet om å nedsette et utvalg for å lage retningslinjer for samisk kulturpolitikk. Dermed ble Samekomiteen stiftet i 1956, med mandat om ikke bare å arbeide innenfor kulturpolitikken. Noen år før hadde en lignende komite blitt stiftet av finske myndigheter.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=308–312}}

=== Samiske næringer i omforming ===
De første tiårene etter andre verdenskrig var reindrift næring for rundt 10 % av de norske samene.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=320–324}} Opp til 1960-årene var reindriften fortsatt drevet på nomadisk vis i Finnmark, slik at husholdningene fulgte reinflokken året rundt.{{sfn|Berg|2003|p=146–147}} Jordbruk, fiske og forskjellige tilleggsnæringer var inntektskilden for det store flertallet. Selv i Indre-Finnmark var ikke reindrift viktigste levebrød. Næringslivet var ensidig og inntektene lave. Som eksempel lå gjennomsnittlig inntekt i Norge i 1957 på 12 420 kr, i Finnmark var gjennomsnittet 8000 kr og og for samer i Finnmark var den 5000 kr. Det var ikke mange industribedrifter i Finnmark, men Sør-Varanger var et unntak og her var inntekten 3000 kr over gjennomsnittet i fylket. Norge var et sosialdemokratisk styrt land, der sosial utjevning var en sentral del av politikken. Samenes lave levestandard var derfor ikke akseptabel.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=320–324}}

Etter andre verdenskrig var reindriften i Finnmark mindre underlagt norsk administrasjon og kontroll enn lengre sør. Reindriften var fortsatt i stor grad nomadisk og hele familien deltok i lange sesongvise reinflyttinger mellom innland og kysten. Vinterbostedene lå i de tradisjonelle siidaområdenes beitemarker.{{sfn|Berg|2003|p=132–137}} Fra 1945 til 1960-årene hadde reindriftsnæringen i Finnmark stor vekst, først og fremst i antall reineiere. Rundt 1900 var det anslagsvis 900 besetninger i Finnmark, mens det i 19650 var 1580. Lappefogden i Finnmark var bekymret for næringens økonomiske utbytte. Det ble gjort tiltak for å gjøre driften enklere og lønnsomheten bedre.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=312–316}} En nyvinning som fikk stor betydning var snøskuteren som først ble tatt i bruk i Norge og Sverige i 1961, og i Finland året etter. I Sovjetunionen begynte en med snøskutere først i 1970-årene, men mange på drivstoff førte ofte til at en heller brukte rein og slede.{{sfn|Kent|2018|p=250–251}}

Andre effektiviseringstiltak var forsøk med store prammer for å transportere reinen over fjordstykker og ut til sommerbeite på ��yene. Det ble også forsøkt med tilleggsfôring for å unngå sult om vintre med begrenset mattilgang. En endring i reindriften var større fokus på kjøttproduksjon enn på bruk av rein til husflid og annen matproduksjon. Reindriftsamene hadde enkle husvære der reinen hadde vinterbeite, mens de benyttet hytter eller telt der sommerbeite foregikk. Disse husene var enkle og myndighetene var betenkt med de hygieniske forholdene. Selv om samene selv ikke klagde, oppfattet fylkeslegen boligene som tungvinte.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=312–316}}

Ikke bare var fylkeslegen skeptisk til boligforholdene, men også ernæring og helse. Arbeiderpartiregjeringen var svært opptatt av folkehelse og boligstandard, dermed startet myndighetene et program med utdannelse av samisk helsepersonell og illustrerte informasjonshefter om helse på samisk. En endring fra tidligere tider var at helsevesenet som skulle tilpasse seg samisk og ikke samene som skulle tilpasse seg helsevesenet. I 1959 bevilget Stortinget midler til subsidiering av familieboliger for reindriftsamer.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=312–316}} I foreksempel Kautokeino flyttet de aller fleste husholdninger som drev med reindrift inn i moderne boliger. En driver for denne utviklingen var innføring av obligatorisk 9-årig skolegang for alle. I Kautokeino ble denne skoleordningen innført fra 1965.{{sfn|Berg|2003|p=146–147}} Husene ble delvis bygget etter samenes ønsker, noe som ikke var tilfelle for tilsvarende modernisering av boforholdene for finske samer. I 1970-årene ble det gjennomført enda en modernisering av samenes boliger i Indre Finnmark, i Tysfjord og andre byger i Nordland. Tiltakene var tegn på at visse sider av reindriften passet dårlig med ideen om hva et moderne velferdssamfunn skal innebære.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=312–316}}

[[Hans Opstad]] (1911–1980) var same, ordfører i Porsanger og medlem av Samekomiteen, gikk i 1950-årene inn for utvikling av stasjonær reindrift. Han mente at reinflytting ikke nødvendigvis var rasjonelt eller et liv som kunne tilbys fremtidige generasjoner. Flere andre var av samme oppfatning. Derimot mente Samisk råd for Finnmark og særutvalget for reindriften mente derimot at reindriften kunne utvikles og moderniseres, istedenfor å omformes til noe helt annet.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=316–318}}

Etablering av nye næringer og da spesielt industri var myndighetenes viktigste tiltak i 1950- og 60-årene, for å minske de økonomiske forskjeller mellom folk. Denne strategien gjaldt for hele Norge, men i enda sterkere grad for Nord-Norge. Nord-Norgeplanen fra 1951 dannet grunnlag og ble vedtatt i Stortinget. Eksempler på tiltak var oppstarten av A/S Norsk Jernverk i Mo i Rana i 1955, bygging av kraftverk, aluminiumsverk, veier og   fiskeforedlingsbedrifter som Findus i Hammerfest. Alle disse endringene førte til behov for å få utredet og stadfestet samenes rett til naturressursene i deres områder. Spørsmålet ble tatt opp i Nordisk sameråds konferanse i Stockholm i 1959, men her var det først og fremst reindriftsnæringens som fikk oppmerksomhet. Samene var interessert i mer enn reindrift, de ville ha tilgang til de mulighetene som industri og nyte god av den tekniske utviklingen. Med andre ord ønsket de et økonomisk grunnlag for å utvikle sin kulturelle autonomi. En så ikke noen konflikt mellom modernisering og bevaring av språk og kultur. En lignende holdning fant en i Finland, der moderne utvikling av samfunnet ikke nødvendigvis var noe som bel påtvunget samene, men noe de kunne ha interesse av. Nordisk sameråds konferanse i 1959 gikk debatten om utdanning og økt status for samiske språk. De henstilte til Nordisk råd om arbeide for bevaring av det samiske folket og bedre leveforhold.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=320–324}}{{sfn|Bjørklund|2000|p=12–14}}

[[File:Portrett av Hjalmar Pavel, dommerfullmektig i Alta - Norsk folkemuseum - NF.05535-044.jpg|mini|Dommerfullmektig i Alta Hjalmar Pavel]]

Reindriftslovkomiteen ble satt ned i 1960 for å vurdere Reindriftsloven av 1933, der reineiere var godt representert og fra Landbruksdepartementet var den samiske juristen Hjalmar Pavel (1922-2013) med. Komiteen hadde møter over hele landet fra 1960 til 1963. Et gjennomgående tema var større respekt for samiske rettigheter, som en mente stadig måtte vike for andre næringsinteresser. Komiteens leder var [[Harald Løbak]] (1904–1985) fra Arbeiderpartiet var lydhør for samens klager; «Komiteen vil prøve å rette på disse skjevheter. Vi vil høre på hva dere sier og hva dere ønsker.» Komiteen fikk høre om konflikter mellom jordbruk og reindrift, hyttebygging, vassdragsreguleringer som ga tapt av beiteland, redusert fiske og at gamle flytteveier ble borte. Komiteens innstilling kom i 1966 og sa at samene hadde urgammel rett til å drive reindrift etter prinsippet om alders tids bruk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=316–318}}

Der Nord-Norgesplanen gikk inn for rasjonalisering, spesialisering og industri, var samenes innstilling fra konferansen i 1959 en alternativ strategi for samiske områder, både til lands og til havs. Det skulle skje utvikling både innenfor tradisjon og fornying, gjennom språk og samisk håndverk, samt vern om det tradisjonelle samiske sjøfisket. Fottøyet ''skaller'' er eksempel på samisk håndverk som ble kjøpt og benyttet av nordmenn, og senere solgt som suvenirer til turister. Etterspørselen etter samiske håndverksprodukter startet for fult under krigen på grunn av vareknapphet, og fortsatte for fult i etterkrigstiden.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=320–324}}

Sjøsamenes spesielle tilpasningsform ble mer og mer fornorsket, ettersom den norske fiskerinæringen ekspanderte. Den norske staten gjorde mye for å bygge opp fiskerinæringen i Nord-Troms og Finnmark etter krigens ødeleggelser. Mange fiskere etablerte seg med små båter og bruk, men på grunn av overkapasitet og dårlige inntekter, ble antallet fiskere mindre. Folk flyttet til tettsteder og byer, men for de gjenværende ble fisket mer rasjonelt med moderne nylongarn og billige, små motorer i båtene. Fornyingen av fiskeriene førte til større konkurranse om ressursene i fjordene. Spesielt ble det konflikter når moderne båter med moderne redskaper som snurpenot og snurrevad kom inn i fjordene. I 1959 ble det imidlertid dannet fylkesvise rådgivende organer for lokale reguleringer i 1959, slik at forholdene ble håndtert av fiskerimyndighetene og Fiskarlaget. Det var en etnisk dimensjon i disse konfliktene. Interessekonflikten var en kamp mellom småkårsfolk i fjordbygdene, ofte sjøsamer, som drev kombinasjonsbruk, og kyst- og sildefiskere med moderne, effektive redskaper. Disse konfliktene, der fjordfiskere ofte var den underlegne parten, hold det gående helt opp til 1970-årene.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=324–327}}

=== Skole, språk og selvrespekt ===
Samordningsnemnda for skoleverket skulle modernisere og tilpasse strukturen innenfor skoleslagene til hverandre. Nemnda skulle også komme med en anbefaling om undervisningstilbudet til samene. De mente at internatene fortsatt var nødvendige på grunn av store avstander og spredt bosetning. Det ble foreslått egne klasser de første årene for samiske barn, slik at de kunne lære seg godt nok norsk til å kunne være i felles klasser i det videre utdannelsesløpet. Nemnda argumentert for at det måtte tas i bruk samiskspråklige skolebøker: «Ein må vera klar over at samane har budd her i landet frå dei eldste tider, og har krav på opplæring av borna sine etter same prinsipielle reglar som andre norske borgarar.» En mente videre at samene ved å anvende sitt morsmål kunne gjenvinne og bevare sin selvrespekt. Idealet var den kompetente medborger som var motivert til å ta til seg informasjon og heller ikke var skamfull over sitt opphav. Disse tankene skulle komme til å bli viktige i omformingen av en ny samepolitikk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=327–329}}

Når det gjaldt spørsmålet om egne samiske skoleklasser, ble det sendt brev til 13 kommuner i Finnmark med stor andel samiske barn, for å få deres mening om saken. Ni av dem svarte, og ingen av dem ønsket en slik ordning. [[Einar Boyesen]] (1888–1972) som ledet Samordningsnemnda forklarte denne holdningen slik: «[Det var] forskjellige meninger mellom samene selv, noe som selvsagt har naturlig sammenheng med […] samenes egen trang til raskest mulig å gå inn i det norske miljø for derved best mulig å hevde seg i kampen om utkomme og livsstilling.» I svarene fra Kautokeino og Karasjok kom det frem at det var en stor fordel at lærerne i barneskolen kunne samisk. Men det var også en frykt for at samene skulle dårligere skolegang enn norske barn, og dermed ikke ha samme forutsetninger for å greie seg i det norske samfunnet.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=327–329}}

Samekomiteens innstilling om en ny språkpolitikk, med opplæring i samisk i skolen ble overveiende positivt mottatt under høringsrunden. Grunnholdningen var at alle hadde rett til opplæring i morsmål, men også bedre norskopplæring var av det gode. Kommunestyrene i Tana, Nesseby, Kistrand og Karasjok var mot samisk som opplæringsspråk. Spesielt i Karasjok var mange av en oppfatning av at barna ikke ville lære norsk om de hadde samisk i skolen. Samisk var greit som språk hjemme, men i samfunnet for øvrig var det norsk som gjaldt. Trolig var denne motstanden årsaken til at Stortinget og Kirke- og undervisningskomiteen la vekt på at samene selv måtte avgjøre hvilket språk de ville foretrekke. I debatten ellers ble ord som «likhet» mye brukt. En snakket om «den samisktalende befolkningen» og den «den norsktalende befolkningen», som ble sett på som den samme. Samene ble sett på som en «variant» av nordmenn med et annet språk. Dermed kan ordbruken sees som en endelig avslutning av rasetenkning og en kulturell orden der samene ble nedvurdert.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=336–342}}

Wexelsen-plakaten som bestemte at samisk bare skulle brukes i skolen som et hjelpespråk, ble opphevet i ny skolelov av 1959. Stortinget debatterte ikke endring, og dermed var samisk på ny blitt et offisielt skolespråk. Imidlertid var det flere problemer med endringen, nemlig at en ikke hadde nok mange samiskspråklige lærere og heller ikke lærebøker på samisk. Resultatet ble at mange samiske barn fortsatt måtte delta i undervisning der de ikke forstod hva læreren sa, eller bare delvis forstod hva som ble sakt. Lærebøkene handlet lite om samiske forhold og for mange var det nødvendig å bo på internatskole. Fordi antallet skoletimer ble økt etter andre verdenskrig, mistet barna kontakt med sine familier og tradisjoner. Mange følte dessuten at de ikke fikk anerkjennelse for sin egen kultur og verdier. For de eleven som allerede hadde lært en del norsk hjemme var det enklere å tilpasse seg og forstå undervisningen. For mange ble skolen forbundet med sterk mistrivsel, skam og utenforskap. Spesielt gjaldt dette gutter fra reindriftfamilier.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=329–332}}

Internatskoler var vanlig i Norge og Finland. For mange var internatskolene en vanskelig tid, men det ga også muligheter ved at barn og ungdom fra forskjellige steder møttes og stiftet langvarige relasjoner. Internatene ga både språklig og kulturelt fellesskap, samt mulighet til utdannelse og for noen videre universitetsstudier. Mange samer utdannet seg til å bli lærere, noe som i neste omgang ga mulighet til å undervise i samisk og påvirke innholdet i skolen. Slik ble internatskolene institusjoner som over tid skapte en samisk, politisk motvekt mot fornorskning, forsvenskning og forfinskning.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=360–361}}{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=361–364}}

=== Siida samemuseum i Finland ===
Det første samiske museet museet ble grunnlagt i 1959 i Inari i Finland og ble kalt Siida. Det ble først åpnet i 1962 og var fra begynnelsen et utendørsmuseum. I dag støtes museet av den finske staten og fokuserer ikke bare på samisk kultur og natur, men også på urfolk overalt i verden. Museet hadde stor betydning for samisk kultur. Det regnes som et av de viktigste museene om samer, og er også sete for det samiske parlamentet i Finland, samisk radio og senter for samisk håndverk.{{sfn|Kent|2018|p=70–71}}

=== Statusendring mot urbefolkning ===
Innstillingen fra Samekomiteen styrket samenes rettigheter på områder som språk og kultur. Derimot var samenes rettigheter til naturområder uløst, selv om teamet var fremme i diskusjonene. De ble omtalt som urbefolkning, noe som førte til at de ble oppfattet dithen at staten skulle ta hensyn, ikke som noe som ga samene rettigheter. Selv om en mente at samene nok hadde rettigheter til visse naturresurser, ble dette ikke koblet opp mot ILO-konvensjon nr. 107 (1957) om urbefolkningers rettigheter. Konvensjonen ga bestemmelser om beskyttelse og integrasjon av urbefolkninger, forbud mot assimilering eller segregering, anerkjennelse av eiendomsrett til gamle bruksområder. Imidlertid ble ikke dette sett på som relevant, heller ikke av samepolitikere. Offisielt var oppfatningen i Norge at slike folkegrupper ikke fantes i landet. Konvensjonen ble heller ikke ratifisert i Sverige eller Finland.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=342–344}}

I årene etter andre verdenskrig og frem til midten av 1960-årene dreide ikke diskusjonen om samene seg om rettigheter, men en beskrev samene som utrygge og splittet, samt tilbakestående både innenfor det kulturelle og sosiale. En mente også at de var uten tiltakslyst og -evne. I diskursen mente en at det stod verst til med fornorskede samer, som hadde kommet bort fra seg selv og var blitt unyttige samfunnsmedlemmer. Selv om diskusjonen gikk på at samisk kultur kunne komme til å gå mot undergangen, var ikke dette noe som var ønsket. Tvert om talte det for at tiltak måtte settes inn. Myndighetene ble innstilt på å gjøre godt igjen de gamle ugjerningene. Det oppstod en strategi for gjennomslag for en ny samepolitikk, blandet med undergangstenkning og myndighetenes skyldfølelse for fornorskningen.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=342–344}}

Høyesterettsjustitiarius [[Terje Wold]] (1899–1972) ledet an i arbeidet med å vurdere samenes rettigheter ut fra den europeiske menneskerettighetskonvensjonen fra 1953. Wold mente at konvensjonen ga samene rett til egen språk og kultur. Retten til å drive reindrift fant en ut var et privilegium som allerede gamle lover hadde nedfelt. Med dette ble det etablert en basis for en ny samepolitikk der stakkarsliggjøring og moderniseringsfrykt ble lagt bort til fordel for rettigheter basert på urbefolkningsrett.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=342–344}}

=== Fraflytning ===
Urbanisering og flytting fra distriktene har vært et karakteristisk trekk med utviklingen i Norge, så vel som i resten av verden. Utviklingen startet for alvor i Norge på begynnelsen av 1900-tallet og har vedvart. Per 2006 bodde 78 % av innbyggerne i Norge i byer og tettsteder, mens tallet i 1900 var 35,7 %. Fra 1950-tallet hadde en i Norge en styrt fraflytting, mye på grunn av at hensiktsmessig infrastruktur ble for kostbar å bygge ut overalt der folk bodde. Et eksempel er Hellmofjorden som stort sett hadde samisk befolkning. Drevet av den nasjonale utjevningspolitikken, der slike steder ble definert som fraflyttingsområder, ble det gitt flyttetilskudd for frivillig å forlate utkantene. For samiske samfunn var dette en politikk lite tilpasset deres egenart. I 1970-årene ble politikken endret, og det ble tvert om gitt statlig tilskudd for folk som ville bo på utkantsteder som Hellmofjorden.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=72–76}}

Fra STN-områdene var det fra 1990 til 2020 netto utflytting. Årene 2011–2017 var et unntak med netto innflytting. Årsaken bak denne tilflytingen i perioden 2011–2017 var flyktninger fra andre land med uro, samt noen innvandrere, som altså bidro til viss en stabilisering av folketallet. I de samiske samfunnene er det i tillegg kvinneunderskudd, fordi kvinner er mer villige til å flytte enn menn. Årsaken er kjønnsdelt arbeidsmarked, med få arbeidsplasser for kvinner. Dessuten tar ofte kvinnene i mange samiske samfunn, høyere utdannelse enn menn, noe som forsterker trenden. Det er også forhold som tyder på at byene virker mer tiltrekkende sosialt og kulturelt. Inntil 2000 var det fødselsoverskudd i STN-områdene, men etter årtusenskiftet har det vart et fødselsunderskudd som er stadig økende.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=72–76}}

I etterkrigstiden har en sakt at Oslo er den byen med flest samer i Norge, men etter at Tromsø fikk universitet har mange samiske ungdommer flyttet dit for å studere. Tromsø er nå den norske byen med flest samer (2021). Trenden er den samme i de andre nordiske byene. I Stockholm bor det rundt 2000 samer av en total befolkning anslått til 20000 (2021). Denne urbaniseringen endrer forestillingen om hva det vil si å være same. «Bysame» er et begrep funnet opp av den finske språkforskeren Anna-Riitta Lindgren, som studerte samer i Helsingfors.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=72–76}}

Som oftest vil samene i de store byene være umulig å skille fra sine naboer, side de ofte har både samme språk og religion, eller mer vanlig i dag, de er sekulære. Samisk feminisme gjør seg også gjeldende, slik at likestilling og uavhengighet er vanlig for samiske kvinner, både i hjemmet og på arbeidsplassen. Mange samiske kvinneorganisasjoner har hatt stor vekst de siste årene, og arbeider innenfor politikk, kultur og økonomi. Samisk kultur, film og kunst har hatt en stor utbredelse og er blitt kjent langt utenfor de samiske områdene i Norden og Russland.{{sfn|Kent|2018|p=259–261}}

== Rettighetskamp 1963 – 1990 ==
Utover i 1960-årene var det som om samene hadde fått aksept for å ta vare på det samiske språket. Dog gikk det sent å få språket inn undervisningen igjen. Blant mange samer var det heller ikke noen sterk tro på at språket hadde en fremtid. Det som i denne tiden tok til å ta større plass, var rettighetene til land og vann. På denne tiden ble presset mot samiske områder sterkere, samtidig som samene fikk stadig bedre organisering. Spesielt var det vannkraftutbygging som utfordret forholdet mellom samer og staten.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=359–360}}

I Sverige ble reinbeitelovgivningen utredet, noe som i 1971 resulterte i en reinbeitelov. Samiske rettigheter ble ikke endret i denne loven. I tilknytning til  utredningen ble Sameutredningen igangsatt, og det ble foreslått støtte til samisk språk og kultur, støtte til organisasjoner og tiltak for at samer som ikke drev reindrift også skulle kunne ha tilhørighet til samebyene (tidligere kalt Lappebyene). Arbeidet ledet videre til at Riksdagen i 1977 anerkjente samene som et urfolk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=367–370}}

Det er i dag (2010) rundt {{nowrap|80 000}} samer, hvorav rundt 17000 bor i Sverige og av disse er det omtrent 2000 som driver med reindrift.{{sfn|Broadbent|2010|p=13–19}}

=== Nye skoleordninger ===
I etterkrigstiden ble det etablert mange samiske skoler i de Nordiske landene, samt også i Sovjetunionen. Nomadeskolen i Sverige ble omdøpt til sameskoler, og en rekke andre skoler i det videre skoleløpet ble etablert. En samisk skole ble etablert i Kiruna i 1986 og andre kom til i Karesuando, Lannavaara, Gälivare, Jokkmokk og Tärneby. I Norge ble Samisk utdanningsråd etabler i Kautokeino i 1975 og en lignende institusjon ble også etablert i Finland. I tillegg ble det etablert samiske barnehager og dagsentre. Etter hvert ble det gitt store finansieringer fra myndighetene i de nordiske landene for samisk utdannelse og opplæring.{{sfn|Kent|2018|p=140–150}}

I Finland fastsatte den samiske planleggingskomiteen i 1973 at det skulle undervises i samisk språk alle steder hvor samer bodde. Det bel også tilbudt undervisning i samisk til alle som var interessert, samt støtte til utgivelse av samisk litteratur og undervisningsmateriell. Utviklingen førte til at samisk, i alle dets variasjoner, ble undervist i samiske områder i 1990.{{sfn|Kent|2018|p=140–150}}

=== Rettigheter til land og vann ===
Utover i 1970- og 1980-årene ble det stadig oftere argumentert for at samene hadde rett til naturressurser de tradisjonelt hadde utnyttet fordi de var en urbefolkning.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=364–367}} Denne oppfatningen gjorde seg også gjeldende for områder i Sør-Sakndinavia, som siden siste halvdel av 1800-tallet hadde blitt antatt å være nye migrasjonområder for samer. Oppfatningen var at samene kom til disse områdene først på 1700-tallet.{{sfn|Broadbent|2010|p=xiii–xiv}} En ny generasjon studenter og politikere hadde bånd til internasjonal urfolksbevegelse, og i Finland, Sverige og Norge ble dette en vanlig argumentasjon. Innenfor denne forståelsen ble de nordiske statene sett på som kolonimakter som undertrykker av urbefolkningen, noe som spesielt unge radikalere i 1970-årene brukte som argument.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=364–367}}

I Sverige kom samenes rettigheter til land og vann opp tidligere enn i de andre Nordiske landene, mye på grunn av at reindriften her var grunnlegende i samepolitikken. Utover i 1950-årene hadde mange store vassdrag blitt regulert, og en fikk dermed store kunstige innsjøer som stod i konflikt til samenes bruk av land. Argumentene for å vannkraftutbygging var at de var «til fellesskapets beste», mens reindriften derimot ble omtalt som snevre næringsinteresser. Selv om en Svenska Samernas Riksförbund anså det som nytteløst å stanse disse prosjektene, oppstod en kritisk retorikk mot staten, gjerne begrunnet juridisk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=364–367}}

Skattefjällsmålet var en stor sak angående samiske rettigheter som verserte i det svenske rettssystemet fra 1966 til 1981. Saken dreide seg om samenes rettigheter til gamle områder nord i Jemtland (Skattefjäll). Samene mente at de hadde større rett til området enn den svenske staten. Samene hadde gjort en grundig historisk utredning for å styrke sin sak. Høyesterett i Sverige aviste samenes krav til fjellområdene. I praksis ga rettsakene så mye positiv omtale av samiske rettigheter, at prosessen ble en milepæl i samisk rettighetskamp.{{sfn|Zachrisson|1997|p=15–20}}

Den svenske staten aksepterer ikke samene, heller ikke de som driver med reindrift, å være urbefolkning i henhold til De forente nasjoners konvensjoner (ILO nr. 169, 1989). Konvensjon 169 definerer prinsipper, regler og plikter for å beskytte urbefolkninger, som deres institusjoner, eiendom, land og kultur. Urbefolkninger blir her definert som hadde sitt opphav i landet før nasjonalgrenser ble fastsatt, og som helt eller delvis har behold sine sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske organiseringer.{{sfn|Broadbent|2010|p=7–9}}

I Finland ga det ikke gjenklang å tale om samene som ofrer for kolonialismen i 1970-årene. Det ville bygge opp under en oppfatning om samene som et folk uten tradisjonelle begreper om landeiendom. Strategisk ble det derfor viktigere å finne dokumentasjon for rettshistoriske begrunnelser for retten til land. Opinionskliamet i Finland var dessuten generelt positivt til undertrykte folk. Det ga en sterk posisjon i offentligheten å tale deres sak. Selv om samenes rettighetskamp var en marginal bevegelse.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=364–367}}

Noen viktige endringer vedrørende gjeting av rein ble gjennomført i Finland i 1969, da det ble innført  bestemmelser om samenes bosteder. Hensikten var modernisering. Endringer av reglene ble innført i 1994 i «lov om naturbaserte næringsveier», som ytterligere skulle oppmuntre til å ta i bruk tidligere tradisjoner. Resultatet av dette var bygging av nye hus, ofte i form av «modernistiske bungalower» på avsidesliggende steder. Den finske modellen for planlegging av småsteder førte til at homogene samiske samfunn ble avviklet, og at en istedenfor brakte samen samer i landsbyer med folk fra flere forskjellige siidaer.{{sfn|Kent|2018|p=228–231}}

I dag er reindrift en mye mindre tidskrevende aktivitet enn før. I Finland lar en flokkene streife rundt i siidaen det meste av året. En flytter dog noe på dyrene for å unngå overbeiting. Gjeterne har kun kontakt med dyrene ved kalving om våren, når kalvene skal øremerkes om sommeren og når slaktingen og opptellingen skjer på høsten.{{sfn|Kent|2018|p=228–231}}

=== Kampen om Alta- og Kautokeinovassdraget ===
Vassdragdirektoratet (i dag Norges vassdrag- og energidirektorat) laget sine første storstilte planer for utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget i 1968. Det var planer om en oppdemming som ville skape en kunstig innsjø helt fra [[Sautso]] (Ĉávžu) til Kautokeino, en avstand på 80 km. Allerede i 1970 hadde lokalbefolkningen i Masi blitt oppmerksom på planen, og at stedet ville bli neddemt. De organiserte den første demonstrasjonen mot utbyggingen da kommunalkomiteen hadde sitt møte om saken i Masi. Finnmark fylkesting vedtok enstemmig planen om regulering av vassdraget. Begrunnelsen for utbyggingen var at Finnmark måtte få større kraftproduksjon for å henge med i utviklingen. Stortinget ble påvirket av protestene, dermed ble Masi fredet i stortingsvedtaket om utbygging av Altavassdraget i 1973. Masi ble utgangspunkt og symbol i den videre kampen mot utbyggingen. Stedet ble et samlingspunkt for kunstnere og intellektuelle, og noen av de mest sentrale demonstrantene mot utbyggingen kom fra Masi.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=370–373}}

Tidligere hadde store vassdrag i samiske områder blitt bygget ut, i Sverige fra begynnelsen av 1900-tallet og i Nord-Finland i 1950-årene. I mange av disse prosjektene ble landområder ekspropriert, innbyggere ble tvangsflyttet og store områder demmet opp.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=370–373}} Også norske myndigheter var lite interessert i å lytte til samenes ønske om rett til land og vann, men i Trøndelag hadde de fått jussens medhold i at de hadde rett til erstatning etter store vannkraftutbygginger. Dermed hadde samene fått en pekepinn på hva som kan oppnås via rettsvesenet.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=403–405}} [[Mardøla-aksjonen]] i 1970, som var en demonstrasjon mot utbygging av Mardøla, dannet på mange måter mønster for det som skulle skje i Alta-saken, der naturvern var motivet og aksjonsformen ikke-vold og lenkegjenger, samt talspersoner som ble kjente i offentligheten. Noe som også påvirket gangen i kampen var de samepolitiske miljøenes engasjement for urfolks rettigheter internasjonalt.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=370–373}}

Historikere ser på Alta-saken som den viktigste samepolitiske saken gjennom 1900-tallet. Kampen ble et nederlag for samene, men satte paradoksalt samenes sak høyt på den politiske dagsorden og det ble stilt spørsmål med statens politikk ovenfor samene. Saken forandret norsk samepolitikk og maktforholdet mellom staten og samene. I hele 15 år varte Alta-saken og i løpet av denne tiden gikk den fra å være en naturvernsak til å bli en urfolksak.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=370}} 

Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget ble dannet i 1978. Det ble også dannet lokallag i de største norske byene, og i 1979 var det totalt 40 lokallag med 20 000 medlemmer. Argumentene mot utbyggingen var naturvern, vern av laksestammen, mangelfull saksbehandling, desinformasjon fra Vassdragdirektoratet, manglende lokalt selvstyre og samenes rettigheter. Da Stortinget behandlet saken i november 1978 stemte 90 representanter for utbyggingen og 36 var mot. Representantene for Folkeaksjonen nektet å godta avstemningen, og mente at vedtaket måtte omgjøres. Da byggingen av anleggsvei til stedet der demningen skulle bygges startet den 3. juli 1979, tok det bare to dager før den første gruppen med demonstrasjoner satte seg ned foran anleggsmaskinene i Stilla. I løpet av sommeren var 8000 demonstranter innom leiren. Det kom også til motdemonstrasjoner samme sommer, der det oppstod amper stemning og endog ble det avfyrt skudd.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=373–375}} Også innad blant samene var det motkrefter som mente at utvikling av Finnmark krevde kraftutbygging.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=377–378}}

Aksjonistene mente etter en tid at demonstrasjonene i anleggsområdet var ikke var nok, og det ble dannet en gruppe som kalte seg Nordisk samisk aksjonsgruppe med hensikt å demonstrere foran Stortinget. Aksjonen foran Stortinget startet i oktober 1979, noe som ble et vendepunkt i saken fordi den endret karakter fra å være lokal sakt til å bli et nasjonal og internasjonal anliggende. Aksjonistene var enige om at samenes rettigheter skulle være hovedsaken. De mente at staten gjorde urett med å foreta et stort naturinngrep i samisk område. Da aksjonistene ankom Oslo hadde de med et brev til statsminister Oddvar Nordli, der det stod at de ville gå til sultestreik neste dag om ikke regjeringen stoppet utbyggingen. Sultestreiken startet neste dag og ble gjennomført av syv unge samer. Aksjonen var en stor mediebegivenhet med unge samer i samedrakter og lavvo. En av demonstrantene sa på Dagsrevyen i NRK at hun var villig å til å dø for samenes rettigheter. Regjeringen bestemte at de skulle fremlegge en melding for Stortinget om Alta-saken. Dermed stoppet sultestreiken etter syv dager.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=375–377}} En ny sultestreik fant sted i februar 1981, og denne gangen varte demonstrasjonen så lenge at det ble kritisk for deres overlevelse. Regjeringen fant ut at de på grunnlag av kulturminneloven kunne foreta en midlertidig stans i anleggsarbeidet. Den andre sultestreiken soppet med dette.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=380–386}}

Anleggsarbeidet ble bestemt å starte opp igjen i januar 1981. Utbyggerne valgte å starte opp på vinteren for å dempe Folkeaksjonen, siden kulden ville holde mange potensielle demonstranter tilbake. Allikevel var et stort antall demonstranter møtt opp og lenket seg sammen med kjettinger. En politistyrke på 600 mannskaper fra hele Norge ble sendt opp til Alta og innkvartert på et leid skip. I løpet av 14. januar ble et stort antall demonstranter båret vekk en etter en. Etterpå ble alle bøtelagt. Samtidig var det en stor støttedemonstrasjon i Alta med rundt 2000 deltagere som gikk i fakkeltog. Det var også demonstrasjoner i andre byer og foran Stortinget var det appell ledet av etnograf og naturverner [[Helge Ingstad]].
{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=380–386}}

Regjeringen arbeidet i det stille for å finne en løsning på den vanskelig saken. I november 1979 hold den et møte i Vadsø med samiske organisasjoner. Et krav fra de samiske organisasjonene var en grunnlovsbestemmelse om samenes rettsstilling i løpet av stortingsperioden. Dessuten et valgt fellesorgan av samer, der de valgberettigete skulle være innskrevet i et samisk manntall og med rett til forhandling i samiske saker. Organisasjonene ønsket også et offentlig utvalg til å kartlegge samenes rettigheter. Regjeringen var raskt ute med å etterkomme kravene, blant annet ble Samekulturutvalget opprettet i 1980.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=375–377}}{{sfn|Kent|2018|p=67–68}}

Resultatet av Alta-saken på lengre sikt var at flere av de kravene som sakene som samen tok opp på Vadsø-møtet i 1979, ble innfridd.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=386–388}} Samene vant sympati og forståelse fra store deler av den norske befolkningen, noe som i neste omgang ledet til reformer som samene nøt godt av.{{sfn|Berg|2003|p=132–137}} Samisk og norsk ble likestilt som offisielle språk i Norge i 1992, det ble opprettet et samisk folkevalgt organ og valgmannstall for Sametinget. I 1988 ble det vedtatt en ny lov i grunnloven om samene: «Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppen kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.»{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=386–388}} Sultestreiken i 1979 var anerkjent som vendepunktet i den samiske rettighetskampen.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=389–392}}

=== Sameting ===
Den 9. oktober 1989 ble sametinget høytidelig åpnet av HM kong Olav. Det var et representativt organ med direkte valg. Sametinget var unikt ved at det var et urfolksorgan som skulle kompensere for samenes tallmessige underlegenhet i det demokratiske systemet. Fra før var det etablert noe lignende i Finland. [[Ole Henrik Magga]] fra [[Norske Samers Riksforbund]] ble valg til første president.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=389–390}}

I Finland hadde Samedelegasjonen blitt opprettet i 1972. Denne ble avløst av Saamelaiskäräjät i 1996, som var en institusjon lik det norske Sametinget. Et svensk Sameting ble opprettet i 1993. I Russland har en institusjon basert på etnisk tilhørighet ikke vært mulig for samene der.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=407–408}}

De stemmeberettigete til det norske Sametinget må stå i den samiske manntallisten. Oppføring er frivillig og skjer individuelt. Kriteriene er både objektive og subjektive. Det subjektive kriteriet er at en selv indentifiserer seg som same. Det objektive kravet er at en selv, eller en av oldeforeldrene hadde samisk som hjemmespråk. Eventuelt at en av foreldrene stod i manntallet. Det subjektive kravet har veid tyngst, og det objektive kravet blir ikke etterprøvd. Valgmannstallet har i Norge har hatt stor vekst siden opprettelsen av sametinget. Ved det første valget i 1989 var det 5497 stemmeberettigede, mens det i 2009 var på 13890. Ved inngangen til 1990-årene var samene splittet, mange ønsket ikke at etnisitet skulle gi særfordeler eller rettigheter. Noen hadde også brukt mye av sitt voksne liv på å «kvitte seg med det samiske.» Disse holdningen har etter hvert sluppet taket. Valgdeltagelsen er ikke spesielt høy, i 2009 var den 69 %. Valgdeltagelsen har imidlertid vært enda lavere. Det er mulig å stemme på forskjellige partier.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=410–418}}

En sentral bestemmelse i ILO-konvensjon nummer 169, er urfolks rett til kollektive rett til å bestemme over kulturell utvikling. Den sier videre noe om hvordan forholdet mellom stat og urfolk bør være. Urfolks rett til kontroll over egne livsform og økonomisk utvikling, landrettigheter, sysselsetning, arbeidsliv, opplæring, trygd og helse. Imidlertid finnes ingen generell og internasjonal enighet om definisjon av urfolk. I Norge har det, både for samene og for styresmakene, vært vesentlig at samene var i landet før statsgrenser ble etablert. Sametinget har forsøkt å konkretisere selvbestemmelse ved å få lovfestet konkrete rettigheter på visse områder. Sametinget har kunne vise til at Norge har ratifisert konvensjonen for å få konkretisert visse lover, har ikke dette vært tilfelle i Sverige og Finland. Disse landene har ikke ratifisert konvensjonen og sametingene der har ikke kunnet bruke en slik strategi for å nå frem med krav om landrettigheter. Konvensjonen er derfor der mer av moralsk karakter, enn av juridisk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=418–423}}

De nordiske sametingene inngår i samarbeidsorganet Samisk parlamentarisk råd. Fra 2003 har også samer fra Russland representert i rådet. For øvrig fikk kolasamene fra 1990 representasjon på føderalt nivå i Russland.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=447–449}}

=== Finnmarkseiendommen ===
[[Finnmarksloven]] ble vedtatt av Stortinget i 2005 og regulerer rettighetsforholdene til grunn og naturressursene på tidligere statsgrunn i Finnmark. Den kom som et resultat av ILO-konvensjon nummer 169. Loven førte til at [[Finnmarkseiendommen]] (Finnmárkkuopmodat) ble opprettet, og denne står som eier av det som før var «statens umatrikulerte grunn». Det vil si 96 % av hele Finnmarks areal. Finnmarkseiendommen skal i prinsippet behandles som en privat grunneier som ikke kan instrueres av staten. Den er underlagt vanlige lover og skal ikke gjøre inngrep individuelle eller kollektive rettigheter som samer og andre har opparbeidet.
{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=434–443}}

I behandlingen av Finnmarksloven ble det inngått en avtale mellom regjering og Sametinget, der alle statlige myndigheter skal informere Sametinget om prosesser som er relevant for den samiske befolkningen. Fra 2005 til 2012 var det hvert år 30–40 saker til konsultasjon. I de fleste saker ble en enige, men spesielt vindkraftutbygging og kraftlinjer skapte uenighet. Motstand mot Finnmarksloven førte til dannelse av [[Organisasjonen for etnisk og demokratisk likeverd]], som mener at det er galt at samene skal favoriseres på etnisk grunnlag.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=434–443}}

=== Sjøsamenes kamp for rett til fiske i fjordene ===
Sjøsamer i fjrodstrøkene utgjør den største samiske befolkningsgruppen, mens reinsamer (fjellsamer) på Finnmarksvidda utgjør en mindre del.{{sfn|Fjellström|1985|p=17–21}}

I kyst- og fjordstrøkene fra Tysfjord til Varanger var det konflikter om retten til fiske i de gode fiskefeltene fra 1960-årene og helt opp til 1990. Det foregikk på et høyere nivå en nasjonal kamp om ressurser, som førte til overfiske og kollaps av sildestammen, samt nedgang for lodde- og torskebestandene. I sin tur førte dette til større rift om fiskeressursene i fjordene. En konfliktlinje gikk mellom fjordfiskere med små og åpne båter og større båter drevet av heltidsfiskere. Sjøsamene var fjordfiskere og drev gjerne i kombinasjon med andre næringsveier, dermed kom deres tilpassingen under press. De store fiskebåtene brukte aktive redskaper som sildesnurper, snurpenot, torske- og reketrål, samt snurrevad. De lokale fiskerlagene ville ha redning av fjordene og strengere regulering, blant annet argumenterte de med at bunnsleperedskaper ødelegger gytebestandene av fisk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=394–399}} 

Et eksempel på rovdrift var intensivt fiske med trålere og sildsnurpere i Repparfjorden rundt 1960. Resultatet var at fjorden ble tømt for sild og andre arter. Med dette forsvant grunnlaget for sjøsamenes næringstilpasning i området. De lokale fiskerne hadde lite å stille opp med mot myndigheter og deres egne interesseorganisasjoner. Mange forlot etter dette fiskeryrket, og noen få skaffet seg større båter selv for å drive havfiske.{{sfn|Berg|2003|p=123–125}}

Kravene de lokale fiskerne stilte var noe som ikke bare dem, men også kommuner og politiske partier engasjerte seg for. Utover i 1980-årene ble det innført forskjellige restriksjoner, som sesongvis forbud mot visse redskapstyper og forbud mot alt notfiske etter torsk nord for 62. breddegrad. Sjøsamenes kamp for rettigheter var en del av konflikten om fjordfiske, men var lite påaktet både når det gjaldt fiske og andre saker. Til tross for at sjøsamene utgjorde den største delen av den samiske befolkningen i etterkrigstiden, var de lite synlig både i det norske og samiske samfunnet. Historikere har forklart dette med at effekten av fornorskningspolitikken. For sjøsamene var det tabu å fremme sine interesser på grunnlag av samiske rettigheter. Imidlertid kom det et vendepunkt etter Alta-saken, der de samiske organisasjonene satte sjøsamenes situasjon på dagsorden. I 1988 kom NOU1988:42 ''Næringskombinasjoner i samiske bosettingsområder''.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=394–399}}

Professor i juss, [[Carsten Smith]] la i 1990 frem sin sakkyndige utredning ''Samenes rett til naturresurser – særlig ved fiskerireguleringer''. Utredningen konkluderte med at samene i henhold til artikkel 27 i FNs menneskerettighetskonvensjon, hadde visse rettigheter til naturresurser: «[…] samene [har] krav på særtiltak, slik som større andel av fangstkvantum enn øvrige fiskere, for å verne om det materielle grunnlaget for samisk kultur.» Samtidig ble det understreket at det var viktig å unngå økt konfliktnivå mellom kvener, samer og nordmenn. Utover i 1990-årene fulgte flere utredninger om saken, noe som også ble sentralt i Sametingets fiskeripolitikk. Til tross for motstand, blant annet fra Fiskeridepartementet og Norges Fiskarlag, ble noen særordninger for samiske fisker innført. Deltagerloven av 1999 ga muligheter for at personer i visse kommuner kunne registrere seg som yrkesfisker, og få rettighetene som fulgte med, selv om en bare hadde fiske som binæring. I 2004 ble endelig kravet som fjordfiskerne hadde fremmet i lang tid, nemlig forbud mot snurrevadfiske, innført. [[Kystfiskeutvalget for Finnmark]] ga ut sin innstilling NOU 2008: 5 «Retten til fiske i havet utenfor Finnmark», hvor det ble anbefalt at personer i kyststrøkene i Finnmark hadde en spesiell rett til fiske utenfor kysten. De skulle ha rett til fiske til eget bruk, begynne med fiskeri som næring og ha rett til en fangstmengde som kunne danne grunnlag for egen husholdning, enten som del av mangesysleri eller som eneste inntekt. Imidlertid ble rettighetene i den endelige loven mindre omfattende, men det ble blant annet gitt en egen kystfiskekvoter for fiskere bosatt i sjøsamiske områder og rett til fiske som ville drive i mindre skala.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=424–426}}

=== Tvangsflytting på Kola ===
I Sovjetunionen var industrialisering og elektrifisering av høyeste prioritet for staten, kollektivisering og sentralisering var viktige virkemidler. Dermed ble små samiske vinterlandsbyer på Kolahalvøya avviklet av myndighetene i 1930-årene. Samene skulle deretter være fastboende i sine sommerlandsbyer, samtidig ble reindriften nasjonalisert og omorganisert som deler av større kollektivbruk. Samene ble etter dette leid inn som gjetere til reinbesetningene som de tidligere hadde eid. I et tilfelle ble 110 samer henrettet fordi de protesterte mot endringene. Senere, i 1960-årene, ble kolasamene tvangsflyttet fra sine sommerplasser. For øvrig ble alle landets samer ble flyttet over til bosetningen Lujavv'r. I nyere tid er alle spor etter samisk virksomhet borte, både fra registre og kart.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=399–403}}{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=403–405}}

Mye av det som den ideologiske propagandaen i Sovjetunionen fremhold som fordelaktig med den kommunistiske økonomien, var i realiteten mislykket. I 1950-årene var det åpenbart at kollektiviseringen av reindriften var mislykket og at næringen var ødelagt. Miljømessing var driften ikke bærekraftig og beiteområdene var overutnyttet. En fant ut at bare sesongbasert reindrift med en viss produktivitet, noe som bare kunne oppnås med privat reindrift i liten målestokk. Reindriftsnæringen hadde en viss positiv utvikling utover fra 1960-årene. Ulempen med dette var at mange familier som drev med reindrift måtte forlate sin tradisjonelle livsform, flytte til byene og bli industriarbeidere. I 1989 var det bare 74 samiske familier som drev med reinsdyr på Kolahalvøya. {{sfn|Kent|2018|p=233–234}} 

Reindriften i Sovjetunionen utmerket seg ved forskning på utnyttelse av beiteland og foredling av reinrasene for stor størst mulig kjøttproduksjon. For å utnytte beiteområdene optimalt ble det tatt i bruk flyfotografering for å finne områder med god tilvekst og for å planlegge bruken av beiteområder. Reinen i Sovjet utmerket seg med å være større og kraftigere enn det som var vanlig i Skandinavia. En annen fordel var at reinkalvene vokste fortere og ble kraftige ved at de ikke ble utsatt for lange flyttinger. Det var spesielle utdannelsesveier for dem som ville bli reinpassere.{{sfn|Fjellström|1985|p=178–180}} 

I 1960-årene var det også en stor kraftutbygging på Kola, der Koardegk syjjt ble lagt under vann da en stor kunstig innsjø ble etablert i 1965. Samene som bodde der ble hurtig tvangsflyttet, uten noen som helst mulighet til å protestere. I førstningen måtte mange av dem de ta til takke med å bo i låver og lagerbygninger. De fikk heller ingen erstatning for tap av eiendommene. Tvangsflyttingen av kolasamene er ømtålelige og tragiske minner for det samiske samfunnet. Deres liv ble brått endre med tap av rein, fiskeplasser, språket gikk tapt, det samme med boligene og annen eiendom. I ettertid var de tvangsflyttede samene hjemsøkt av høy dødelighet, med dødsårsaker som drukning, forgiftning, drap og selvmord. Reinsamene fra Kola manglet også formell utdannelse og bare noen få fikk stillinger innenfor kollektivbrukenes reinvirksomhet. De samiske barna ble dessuten strengt assimilert på internatskoler og senere i skolegang, slik at mange mistet opprinnelig språk og ble russisktalene. Likevel har den kolasamiske kulturen utover i 2000-årene vist seg levedyktig.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=399–403}} 

Etter at Sovjetunionen kollapset endret livet for samene på Kolahalvøya betydelig, på noen måter til det bedre. Samenes liv i regionen var lukket for forskere fra 1920 til 1990, men i 1991 og 1994 reiste finske og finske forskere inn i området. I løpet av seks ekspedisjoner ble reindriftsamenes liv undersøkt. I 1990-årene etablerte samene forskjellige kommersielle selskaper for å kombinere moderne handel med tradisjonelle livsformer. Det ble også etablert er samisk museum i Lovozero som forsterket deres identitet. Det har også vært viktig med støtte fra de nordiske landene,{{sfn|Kent|2018|p=63–66}} slik at en har fått til samarbeidet med samene i resten av Norden.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=403–405}}

=== Moderne reindrift ===
I løpet av 1950- og 60-årene innførte samene spesielt to nyvinninger som fikk stor betydning, nemlig lange gjerder og snøskutere. Med tverr- og skillegjerder ble det mye enklere å skille og flokkene fra hverandre. Dermed ble behovet for arbeidskraft redusert, slik at behovet for mange folk hele året ble erstattet av sesongvis stort behov for arbeidskraft. Snøskuteren ga gjeterne både stor aksjonsradius og fart. Dermed kunne reingjeterne bo i tettstedene som vokste frem og arbeide på skift med reinflokken. Av andre fordeler for reindriften var bilveier som lettet transporten.{{sfn|Berg|2003|p=132–137}}

Reindriftsavtalen er en avtale mellom den norske staten med Landbruks- og matdepartementet og reindriften med Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL). Avtalen ble inngått i 1976. I henhold til avtalen gis det næringsstøtte med det formål å likestille reindrift med jordbruket. Avtalen består av en hovedavtale og en korttidsavtale som det forhandles om hvert år.<ref>Skogvang, Susann Funderud:{{snl|reindriftsavtalen|Reindriftsavtalen}} (2022)</ref> NRL ga i en pressemelding i 1976 følgende uttalelse: «Ved å gi NRL forhandlingsrett og næringen et selvstendig avtaleverk, har staten anerkjent reindriftnæringens verdi som ressursutnytter og matprodusent. Samtidig har staten erkjent næringens betydning for samisk språk og kultur, ved å gi en såvidt liten næring et selvstendig avtaleverk.»{{sfn|Berg|2003|p=137–138}}

I 1978 kom reindriftsloven, og sammen med Reindriftsavtalen ble den ansett som virkemidler for å lede reindriften inn på en ny kurs. Målet var å redusere det totale antallet rein og de som drev med reindrift. Hensikten var myndighetenes ønske om større lønnsomhet. Imidlertid skjedde det motsatte, både antallet rein og reineiere økte. Blant annet økte antallet rein i Kautokeino med det dobbelte og antallet reineiere ble også sterkt økt i løpet av 1980-årene. Det var blitt innført driftsenheter, der ideen var at det bare skulle være én driftsenhet per familie, der familiefaren skulle være leder og eier. På noe sikt viste det seg vanskelig for myndighetene å avgjøre hvem som skulle tildeles driftsenheter. Utfordringen var at i mange husholdninger var voksne medlemmer som fra før var aktive reineiere, dermed kom mange husholdninger til å bestå av både to og tre driftsenheter. Hver av disse fikk også økonomisk tilskudd, som opprinnelig var beregnet for en hel husholdning. En hadde ikke tatt høyde for at mange samiske familier hadde mange barn og at det var vanlig at voksne barn bodde sammen med foreldrene sine.{{sfn|Berg|2003|p=141–142}}

Reindrift er etter norsk og svensk lov en samisk næring, forbehold samer. I Russland og Finland er den derimot ikke forbehold samer. Videre stadfester reindriftsloven at innlandsfiske, uttak av materialer til håndverksprodukter (''duodji'') og vedsanking er en del av retten til å drive reindrift.{{sfn|Berg|2003|p=148}} 

Tradisjonelt foregikk reinflyttingen over meget store avstander, for eksempel flyttet svenske reinsamer sine rein over til Norge på opptil 400 km lange reiser. I Sverige er slike forflytninger for lengst over, og når forflytningene foretas er det aldri snakk om at hele familien deltar. Moderne hjelpemidler som walkie-talkie, snøscooter, biler, har blitt innført i etterkrigstiden. Reinsamene må drive med sin næring på samme måte som andre forretninger må drive lønnsomt og rasjonalisere. På grunn av store vannkraftutbygginger i Nord-Sverige har mange tradisjonelt gode kalvingsplasser blitt lagt under vann. I tillegg kommer veiutbygginger, industri og samfunnets inngripen på andre måter. Bevegelsesfriheten for reindriften er derfor blitt sterkt begrenset.{{sfn|Fjellström|1985|p=36–39}}

Blant de største utfordringer for reindriften i nyere tid er inngrep og innskrenkninger av reinbeitedistriktene som følge av arealforvaltning. Andre næringer og interesser gjør seg gjeldende og belaster reindriften. Eksempler er jordbruk, skogbruk, veibygging, vannkraftregulering, gruveindustri, turisme, militære og naturverninteresser. Også «usynlige» inngrep gjør seg gjeldende som friluftsliv, der fjellvandrer forstyrrer reinen. Forfatteren Ansgar Kosmo, som har vært opptatt av reindrift, sier at det er summen av alle de små inngrepene og endringene som samlet gir størst betydning for reindriften.{{sfn|Berg|2003|p=132–137}}

Samene har siden etterkrigstiden blitt helt innlemmet i de moderne skandinaviske statene. I regelen benyttes samedraktene kun ved festlige anledninger og de samiske språkferdigheten er svekket.{{sfn|Fjellström|1985|p=36–39}} De tradisjonelle samiske klesdrakten har aner tilbake til forhistorisk tid.{{sfn|Fjellström|1985|p=311–312}}

=== Samisk kultur ===
Joik er en samisk sangform. I tidligere tid forekom joiking i forbindelse med ofring til [[sieidi]]ene og ved bruk av runebommer. De kristne misjonærene anså joiken som hedenskap og innenfor strengt kristne miljøer fordømmes sangen enda. I nyere tid har joiken sjelden noen forbindelse til gammel religion, istedenfor brukes personjoiker. Personjoiker tilhører og omhandler navngitte personer. I tillegg finnes det joiker som omhandler landskaper, bygder og dyr. Joik er videre til inspirasjon i moderne musikkformer som verdensmusikk (world music) og jazzjoik.{{sfn|Berg|2003|p=167}} Noen kjente samiske musikere er [[Mari Boine]] (1956–) og [[Frode Fjellheim]] (1959–).{{sfn|Berg|2003|p=183}}

De første samiske teatergruppene så dagens lys i 1970-årene. Siden den gang har samiske teaterfolk eksperimentert og funnet sin uttrykksform. Mange forskjellige variasjoner har vært gjort, dog med den samiske kulturen som utgangspunkt. Enten har en gått inn for å fremstille et opprinnelig uttrykk basert på samisk sjamanisme eller religiøse ritualer eller så har en hentet uttrykk fra samisk mytologi. Noen av teatrene som har oppstått er Dálvadis, etablert i Jokkmokk i 1971, [[Beaivváš Sámi Našunálateáhter]] (Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš), etablert i 1981 i Kautokeino og Föreningen Samiska Teatern, etablert i Kiruna i 1992.{{sfn|Berg|2003|p=171–147}}

[[Johan Turi]] (1854–1936) fra Kautokeino regnes som den første moderne samiske forfatteren.<ref>Skåden, Sigbjørn og Fredriksen, Lill Tove: {{snl|Johan Turi|Johan Turi }}(2022)</ref> Turi skrev den første boken om samisk kultur (''Muitalus sámiid birra'').{{sfn|Berg|2003|p=185–187}} To andre kjente samiske forfattere er [[Ailo Gaup]] og [[Nils-Aslak Valkeapää]]. Gaup har skrevet dikt og romaner. Han skriver på norsk og tar opp samisk tradisjonsstoff. Valkeapää var forfatter og multikunstner.{{sfn|Berg|2003|p=176–179}} Han var utdannet lærer og bodde i Skibotn. Han mottok Nordisk råds litteraturpris.

Helt tilbake til 1600-tallet ble samiske fortellinger og eventyr skrevet det. Folkloristen [[Just Knud Qvigstad]] (1853–1957) stod bak et omfattende arbeid med å skrive ned samiske muntlige fortellinger, noe som resulterte i et firebindsverk med samiske eventyr og sagn. Disse bøkene ble skrevet både på samisk og norsk.{{sfn|Berg|2003|p=185–187}}

== Samiske språk ==

Sametinget har helt siden opprettelsen arbeidet for å styrke de samiske språkene. Det var en økning av antallet elever som hadde fått språkopplæring i samisk i grunnskolen. I 1992 var andelen 45 %, mens den i 2012 var 53 %. Det var samtidig en nedgang i elever som hadde samisk som andrespråk. I de nordsamiske områdene var stoppet språkskiftet fra samisk til norsk opp blant samiske familier rundt 2010. Blant nye generasjoner ser det ut til å være en økt kompetanse innen samisk språk. Det finnes samiskspråklige barnehager, grunnskoler og videregående skoler, samt Samisk Høgskole i Kautokeino.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=443–445}}

I Norge var mønsterplanen for grunnskolen i 1987 et vendepunkt, ved at den var den første som beskrev prinsippene for samisk opplæring. Samene hadde også deltatt i utarbeidelsen av denne via Samisk utdannelsesråd. Med en tiårige grunnskolen i 1997 (L-97) var det en egen del om samisk utdannelse (L-97S). Det samisk innholdet ble også videreført i Kunnskapsløftet i 2006, med en egen samisk del (K-06S). Imidlertid hadde en utfordringer med å få tak i nok mange lærere med kompetanse innenfor samiske språk. Det var haller ikke klarlagt hvilke regioner som skulle følge en samisk læreplan.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=445–446}}

{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=141–149}}

Samisk tilhører den uralske språkstammen, ofte omtalt som finsk-ugrisk. Disse språkene tales fra Skandinavia til Sibir, med separat forekomst i Ungarn og Romania. Samisk er nærmest beslektet med den østersjøfinske språkgruppen. Det finnes totalt ni samiske språk, men flere av dem er truet fra å dø ut og noen er allerede død ut.<ref name=Carpelan2004>{{Kilde bok | forfatter= Carpelan, Christian |  artikkel= Etnicitet, identitet, ursprung? Exemplet samerna | redaktør= Herva, Vesa-Pekka  | tittel= PEOPLE, MATERIAL CULTURE AND ENVIRONMENT IN THE NORTH Proceedings of the 22nd Nordic Archaeological Conference, University of Oulu, 18-23 August 2004  | utgivelsesår= 2006| forlag= Faculty of Humanities, University of Oulu, Finland | isbn= 951-42-8133-0 | ISSN=1796-4725 | språk = svensk | url= http://jultika.oulu.fi/files/isbn9514281411.pdf | side= 75–82 }}</ref>

De samiske språkene har oppstått ut fra en felles ursamisk språkform (ursamisk). Dette har igjen oppstått ut fra en tidlig urfinsk språkform, som har vært det østersjøfinske og samiske språkets felles utviklingslinje. For dagens mennesker som taler samisk eller finsk vil disse urspråkene fortone seg som fremmede språk. En språkform er et tidsbegrenset fenomen i et kontinuum, altså et sammenhengende hele.<ref name=Carpelan2004/>

Det finnes ikke konsensus om hvor stor den samiske populajsonen er. Det finnske sameparlamenter mener at samene i Norge utgjør 45000 mennesker, 20000 i Sverige, 8000 i Finland og 2000 i Russland. Totalt mellom 75000 og 100000 mennekser. Deres territorie er estimert til å være på nesten 400000 km².{{sfn|Kent|2018|p=1–3}}

Det samiske kjerneområdet strekker seg over en stor del av det nordlige Fennoskandia og østover Kolahalvøya. En av de første forsøkene på kartlegging av Lappland ble utført i 1594 av den nederlandske kartograften Jan Huygen von Linschoten. På et atlas som han utga i 1601 er det tegnet inn samiske hytter, samiske båter og seilskip fra Europa.{{sfn|Kent|2018|p=3–5}}

== Noter ==
{{løpenummer|lower-alpha}}
<references group="lower-alpha"/>

==Referanser==
<references/>

== Litteratur ==
* {{ Kilde bok
 | ref={{SfnRef|Holberg og Røskaft2015}}
 | etternavn1 = Holberg
 | fornavn2 = Eirin
 | etternavn2 = Røskaft
 | fornavn2 = Merete
 | utgivelsesår = 2015
 | tittel = Nordlands historie
 | kapittel = Håløygriket: Nordlands historie 1 - før 1600
 | bind = 1 
 | forlag = Fagbokforlaget
 | isbn = 978-82-450-1830-1 
}}
* {{ Kilde bok
 | ref = {{SfnRef|Hansen og Olsen2004}}
 | forfattere = [[Lars Ivar Hansen|Hansen, Lars Ivar]] og [[Bjørnar Olsen|Olsen, Bjørnar]]
 | utgivelsesår = 2004
 | tittel = Samenes historie fram til 1750
 | isbn = 978-82-02-19672-1
 | utgivelsessted = 
 | forlag = Cappelen Damm Akademisk
 | url =
}}
* {{ Kilde bok
 | ref = {{SfnRef|Andresen, Evjen og Ryymin2021}}
 | forfattere = [[Astri Andresen|Andresen, Astri]]; Evjen, Bjørg og Ryymin, Teemu
 | utgivelsesår = 2021
 | tittel = Samenes historie fra 1750 til 2010
 | isbn = 978-82-02-23554-3
 | utgivelsessted = Oslo
 | forlag = Cappelen Damm Akademisk
 | url =
}}
* {{ Kilde bok
 | ref = {{SfnRef|Bratrein2018}}
 | forfatter = Bratrein, Håvard Dahl
 | utgivelsesår = 2018
 | tittel = Høvding, Jarl, Konge
 | isbn = 978-82-8104-301-5 
 | utgivelsessted = 
 | forlag = Orkana akademisk
 | url =
}}
* {{ Kilde bok
 | ref = {{SfnRef|Hætta2002}}
 | forfatter = Hætta, Odd Mathis
 | utgivelsesår = 2002
 | tittel = Samene: Nordkalottens urfolk
 | isbn = 82-7634-428-3
 | utgivelsessted = 
 | forlag = Høyskoleforlaget
 | url =
}}
* {{ Kilde bok
 | ref = {{SfnRef|Storli2006}}
 | forfatter = Storli, Inger
 | utgivelsesår = 2006
 | tittel = Hålogaland før rikssamlingen: Politiske prosesser i perioden 200–900 e. Kr.
 | isbn = 978-82-7099-435-9
 | utgivelsessted = Oslo
 | forlag = Novus forlag
 | url =
}}
* {{ Kilde bok
 | ref = {{SfnRef|Aikio2012}}
 | forfatter = [[Ante Aikio|Aikio, Ante]]
 | utgivelsesår = 2012
 | tittel = An essay on Saami ethnolinguistic prehistory 
 | isbn = 
 | utgivelsessted = Oulu
 | forlag = Suomalais-Ugrilainen Seura
 | url = https://www.sgr.fi/sust/sust266/sust266_aikio.pdf
 | språk= Engelsk
}}
* {{ Kilde bok
 | ref = {{SfnRef|Ojala2009}}
 | forfatter = Ojala, Carl-Gösta 
 | utgivelsesår = 2009
 | tittel = Sámi Prehistories – The Politics of Archaeology and Identity in Northernmost Europe
 | isbn = 978-91-506-2096-2
 | utgivelsessted = Oulu
 | forlag = Uppsala universitet
 | url = http://urn.kb.se/resolve?urn=urn:nbn:se:uu:diva-108857
 | språk= Engelsk
}}
* {{ Kilde bok
 | ref = {{SfnRef|Bjørklund2000}}
 | forfatter = Bjørklund, Ivar
 | utgivelsesår = 2000
 | tittel = Sápmi
 | isbn = 8271420291
 | forlag = Samisk etnografisk fagenhet, Tromsø museum
 | utgivelsessted = Tromsø
 | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009032400009
}}
* {{ Kilde bok
 | ref = {{SfnRef|Kent2018}}
 | forfatter = Kent, Neil
 | utgivelsesår = 2018
 | tittel = The Sámi Peoples of the North – A Social and Cultural History
 | isbn = 9781787381728
 | forlag = Hurst & Company
 | utgivelsessted = London
 | url =
 | språk= Engelsk
}}
* {{Kilde bok
 | ref= {{SfnRef|Zachrisson2018}}
 | forfatter= 
 | redaktør= Zachrisson, Inger
 | utgivelsesår= 1997
 | tittel= Möten i gränsland – Samer och germaner i Mellanskandinavien
 | utgivelsessted= Stockholm
 | forlag= Statens historiska museum
 | isbn= 97-7209-057
 | ignorer-isbn-feil=true
 | språk= Svensk
 }}
* {{Kilde bok
 | ref= {{SfnRef|Broadbent2010}}
 | forfatter= Broadbent, Noel 
 | redaktør= 
 | utgivelsesår= 2010
 | tittel= Lapps and Labyrinths – Saami Prehistory, Colonization and Cultural Resilience
 | utgivelsessted= Washington, DC
 | forlag= Smithsonian Institution
 | isbn= 978-1-935623-36-6
 | språk= Engelsk
 }}
* {{Kilde bok
 | ref= {{SfnRef|Larsson og Sjaunja2022}}
 | forfatter= Larsson, Jesper og Sjaunja, Eva-Lotta Päiviö 
 | redaktør= 
 | utgivelsesår= 2022
 | tittel= Self-Governance and Sami Communities – Transitions in Early Modern Natural Resource Management
 | utgivelsessted= Cham, Switzerland
 | forlag= Springer Nature
 | isbn= 978-3-030-87498-8
 | språk= Engelsk
 | url = https://doi.org/10.1007/978-3-030-87498-8
 }}
* {{Kilde bok
 | ref= {{SfnRef|Vorren1998}}
 | forfatter= Vorren, Ørnulv
 | redaktør= 
 | utgivelsesår= 1998
 | tittel= Villreinfangst i Varanger fram til 1600-1700 årene
 | utgivelsessted= Tromsø
 | forlag= Nordkalott-Forlaget 
 | isbn= 82-7142-027-5
 | språk= 
 | url = 
 }}
* {{Kilde bok
 | ref= {{SfnRef|Baudou1992}}
 | forfatter= Baudou, Evert
 | redaktør= 
 | utgivelsesår= 1992
 | tittel= Norrlands forntid – ett historiskt perspektiv
 | utgivelsessted= Umeå
 | forlag= Förlags AB Wiken 1992
 | isbn= 91-7119-239-5
 | språk= Svensk
 | url = 
 }}
* {{Kilde bok
 | ref= {{SfnRef|Fjellström1985}}
 | forfatter= Fjellström, Phebe
 | redaktør= 
 | utgivelsesår= 1985
 | tittel= Samernas samhälle i tradition och nutid
 | utgivelsessted= Umeå
 | forlag= P. A. Nordstedt & Söners Förlag
 | isbn= 91-1-853222-5
 | språk= Svensk
 | url = 
 }}
* {{Kilde bok
 | ref= {{SfnRef|Berg2003}}
 | forfatter= Berg, Bård A. m.fl.
 | redaktør= 
 | utgivelsesår= 2003
 | tittel= Samisk kulturkunnskap
 | utgivelsessted= 
 | forlag= Vett & Viten
 | isbn= 82-412-0199-0
 | url = 
 }}
* {{Kilde bok
 | ref= {{SfnRef|Bergman2018}}
 | forfatter= Bergman, Ingela 
 | redaktør= 
 | utgivelsesår= 2018
 | tittel= RJ:s skriftserie 15: Kulturarv, landskap och identitetsprocesser i norra fennoskandien 500–1500 e.kr. – Slutrapport från ett forskningsprogram
 | utgivelsessted= Arjeplog
 | forlag= Makadam förlag
 | isbn= 978-91-7061-751-5
 | språk= Svensk
 | url = https://www.rj.se/globalassets/skriftserie/rj_skriftserie_15.pdf
 }}
* {{Kilde bok
 | ref= {{SfnRef|Hansen2018}}
 | forfatter= Hansen, Lars Ivar  
 | redaktør= 
 | utgivelsesår= 2018
 | tittel= The Sámi, State Subjugation and Strategic Interaction – Individual mobility within multicultural networks
 | utgivelsessted= Tromsø
 | forlag= Novus press
 | isbn= 978-82-7099-916-3
 | språk= 
 | url = 
 }}



<s>'''Zachariassen, Ketil: Samiske nasjonale strategar – samepolitikk og nasjonsbygging 1900-1940''' - For detaljert og spesialisert</s>

<s> '''[https://nordopen.nord.no/nord-xmlui/bitstream/handle/11250/220992/Bendiksen.pdf?sequence=1&isAllowed=y Norsk nasjonsbygging og asymmetrisk konflikt    med de samiske minoritetene]'''</s>

<s> '''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008102204133 Samenes kultur og historie - samepolitikk i Norge og Sverige]'''</s>

<s>'''[https://www.ssb.no/a/histstat/art/art_107.pdf SÁMI ÁL'BMUT DAVVI-NORGAS ssb]'''</s>

{{ok}} '''[http://skuvla.info/nostan-n.pdf Norsk Standard? Reformene i det norske skoleverket og samisk opplæring]'''

<s> Brita Pollan: '''Slik den ene samen har fortalt til den andre samen'''</s>

<s> Johan Turi: '''Min bok om samene''' Finnes hos Deichman</s>

<s> [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012102208080 Bjørn Aarseth: '''Grenser i Sameland''']</s>

<s> Inger Zachrisson: '''[https://www.academia.edu/4290447/Samisk-nordiska_kontakter_under_jarnaldern_-_i_drakt_och_personliga_tillhorigheter SAMISK-NORDISKA KONTAKTER UNDERJÄRNÅLDERN I DRÄKT OCH PERSONLIGATILLHÖRIGHETER]'''Samisk-nordiska kontakter</s>

<s> Ivan Eriksson: '''[https://kgaa.bokorder.se/sv-se/download/b9874999-16b1-430d-a569-46e618591c49 Samiskt liv i äldre tid ― Edvin Brännströms uppteckningar från Arvidsjaur och Arjeplog]'''</s>

{{ok}} NOU: '''[https://www.regjeringen.no/contentassets/fcd80282bb0e4cfba577dbb44fc45148/no/pdfa/nou199419940021000dddpdfa.pdf Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv]'''

<s> Matti T.Heino m.fl.: '''[https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S2352409X2030482X Reindeer from Sámi offering sites document the replacement of wild reindeer genetic lineages by domestic ones in Northern Finland starting from 1400 to 1600 AD]'''</s>

<s> I. Bergman, Lars Edlund: '''[https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/08003831.2016.1154676 Birkarlar and Sámi – inter-cultural contacts beyond state control: reconsidering the standing of external tradesmen (birkarlar) in medieval Sámi societies]'''</s>

* Kort oversiktsartikkel: [https://popularhistoria.se/politik/samernas-historia-kampen-om-lappmarken Samernas historia: Kampen om Lappmarken]

* Lengre oversiktsartikler: [https://www.samer.se/historia Historie om samene]

<s> {{ Kilde bok | forfatter = Odner, Knut | utgivelsesår = 1983 | tittel = Finner og terfinner | forlag = Department of Social Anthropology, University of Oslo | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007082001028 | side = }}</s>

<s> Tomas Rydberg: '''[https://www.diva-portal.org/smash/get/diva2:413828/FULLTEXT01.pdf Landskap, territorium och identitet i Sapmié]'''</s>

<s> Trond Gabrielsen: '''[http://finnmarkforlag.no/tese_2016_14mars.html «Mangeromstufter» gjøres til unike samiske residenser (1240–1560)]'''</s>

<s> Kjell-Åke Aronsson: [https://www.diva-portal.org/smash/get/diva2:1291141/FULLTEXT01.pdf Samiska kulturmiljöer i Sverige]</s>

<s> Britta Wennstedt Edvinger & Noel D. Broadbent: [http://www.arkeologicentrum.se/sites/default/files/rapporter/RAC2008_24_Hornslandsudde.pdf Tomtningar på Hornslandsudde i Hälsingland]</s>

<s> Jennie Lust: [https://www.diva-portal.org/smash/get/diva2:1222954/FULLTEXT02 FÅGELFÅNGSTANLÄGGNINGAR Sockensamer & skogsfågelfångst i Gävleborg och Västernorrland under historisk tid] </s>

<s> SV: [https://sverigesradio.se/artikel/516711 Samiska säljägare längs Norrlandskusten]</s>

{{ok}} {{ Kilde bok | forfatter = Olsen, Bjørnar (1958-) | utgivelsesår = 1994 | tittel = Bosetning og samfunn i Finnmarks forhistorie | isbn = 8200219410 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013060306066 | side = }}

<s>* [https://journal.fi/iskos/issue/archive Arkiv over finske forskningsartikler om tidlig tid]</s>

* Sanna Valkonen, Áile Aikio, Saara Alakorva, Sigga-Marja Magga: [https://www.taylorfrancis.com/books/edit/10.4324/9781003025511/s%C3%A1mi-world-sanna-valkonen-%C3%A1ile-aikio-saara-alakorva-sigga-marja-magga The Sámi World]

<s> Erik Patrick Joten: [https://bora.uib.no/bora-xmlui/bitstream/handle/1956/19884/HIS350-endelig-versjon---versjon-30.pdf?sequence=1&isAllowed=y Den radikale venstresidens historiebruk i kampen for samiske rettigheter på 1970-tallet]</s>

<s> Ørnulv Vorren: ''[https://www.nb.no/items/248490d82fe0c64aa707708116133cac?page=0 Samekulturen]''</s>

[https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2008-5/id499796/sec7 NOU 2008: 5 Retten til fiske i havet utenfor Finnmark Nærings- og fiskeridepartementet Sjøsamene i Finnmark – bosetning og kultur]

* Spesialisert artikkel: Per Selle: [https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.1504-291X-2020-02-01 Urbanisering av det samiske elektoratet: en fremvoksende skillelinje i den moderne samepolitikken?]

* Spesialisert artikkel: Torvald Falch: [https://www.idunn.no/doi/10.18261/nst.38.2.1 Sametingets relevans og rekkevidde]

* Spesialisert artikkel: Torunn Pettersen: [https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.1504-2936-2019-03-01 Hand i hand? Om bysamer som tema i valgprogram ved sametingsvalg i Norge 2009–20171]

* Spesialisert artikkel: Elisabeth Angell: [https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.1504-219X-2021-02-02 Samepolitikkens plass i utviklingsprosesser i nord]

* Spesialisert artikkel: Carola Lingaas: [https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.2387-3299-2021-02-02 Hate Speech and Racialised Discrimination of the Norwegian Sámi: Legal Responses and Responsibility]

* Svært spesialisert artikkel: Torvald Falch: [https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.1504-291x-2022-01-03 Et rettighetsfellesskap: samisk systembygging i den norske enhetsstaten]

{{brukerside}}
Maler som brukes på denne siden:
Mal:Brukerside (rediger)
Mal:Byline (vis kilde) (beskyttet)
Mal:Byline/stil.css (rediger)
Mal:Efn (rediger)
Mal:ISOtilNorskdato (vis kilde) (halvbeskyttet)
Mal:Kilde artikkel (vis kilde) (halvbeskyttet)
Mal:Kilde bok (vis kilde) (halvbeskyttet)
Mal:Kilde www (vis kilde) (halvbeskyttet)
Mal:Løpenummer (rediger)
Mal:Main other (rediger)
Mal:Nowrap (rediger)
Mal:Nummerering (rediger)
Mal:Nummerering/style.css (rediger)
Mal:Ok (rediger)
Mal:Sfn (rediger)
Mal:SfnRef (rediger)
Mal:Snl (rediger)
Mal:Språkikon (rediger)
Mal:Store norske leksikon (rediger)
Modul:Arguments (vis kilde) (halvbeskyttet)
Modul:Check for unknown parameters (rediger)
Modul:Citation/CS1 (vis kilde) (halvbeskyttet)
Modul:Citation/CS1/COinS (rediger)
Modul:Citation/CS1/Configuration (vis kilde) (halvbeskyttet)
Modul:Citation/CS1/Date validation (vis kilde) (halvbeskyttet)
Modul:Citation/CS1/Identifiers (rediger)
Modul:Citation/CS1/Utilities (rediger)
Modul:Citation/CS1/Whitelist (vis kilde) (halvbeskyttet)
Modul:Footnotes (rediger)
Modul:Footnotes/anchor id list (rediger)
Modul:Footnotes/anchor id list/data (rediger)
Modul:Footnotes/whitelist (rediger)
Modul:ISOtilNorskdato (vis kilde) (halvbeskyttet)
Tilbake til Bruker:Frankemann/Samenes historie.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/wiki/Bruker:Frankemann/Samenes_historie»