Will Rogers

Rogers ble født på Dog Irion Ranch i indianerterritoriet nær dagens Oologah i Oklahoma. Huset han ble født i var blitt bygget i 1875, og var kjent som «det Hvite Huset ved Verdigris River».^[13] Hans far Clement Vann Rogers (1839–1911) var dommer på indianerreservatet, og engasjerte seg også i det politiske liv. Moren Mary-America (1838–1890) var født Schrimsher. Begge foreldrene hadde aner som var delvis Cherokee.^[16] Rogers vitset med at hans forfedre kom ikke over med «Mayflower», men de «møtte båten».^[17] Hans mor døde da Will var 11 år gammel, og faren giftet seg på nytt et par år senere.

Rogers var den yngste av åtte barn. Han ble oppkalt etter Cherokee-lederen Col. William Penn Adair.^[18] Bare tre av hans søsken, søstrene Sallie Clementine, Maude Ethel, og Kan (Maria) vokste opp

Will Rogers gikk på skole i Willow Hassel i Neosho, Missouri, og Kemper Military School i Booneville, Missouri. Han var en flink student og en ivrig leser av The New York Times, men han droppet ut av skolen etter 10. klasse.^[17] Han hevdet senere at han var en dårlig elev, og sa at han «hadde studert the Forth Reader i ti år». Han var mye mer interessert i cowboyliv og hester, og lærte seg å kaste lasso.

Rogers jobbet på hjemgården Dog Iron Ranch i et par år. Mot slutten av 1901 dro han hjemmefra sammen med en kamerat for å finne seg arbeid som gauchoer i Argentina.^[17] De kom i Argentina i mai 1902 og tilbrakte fem måneder i Argentina, der de forsøkte å slå seg opp som rancheiere i Pampas. Rogers og partneren tapte alle pengene sine, og Rogers sa senere at «[j]eg skammet meg for mye til å skrive hjem og be om mer penger». De to vennene skilte lag, og Rogers seilte til Sør-Afrika. Det har ofte blitt hevdet at han red inn hester for den britiske hæren der, men dette kan ikke stemme ettersom han kom til Sør-Afrika tre måneder etter at Boerkrigen hadde tatt slutt.^[19] Rogers fikk arbeid på James Picciones ranch i nærheten Mooi-elven i Pietermaritzburg-distriktet i Natal.^[20]

Rogers viste flere ferdigheter, og var en utrettelig arbeider. Han turnerte med foredrag. The New York Times publiserte hans ukentlig avisspalte fra 1922 til 1935.^[21] Fra 1926 ble hans korte «Will Rogers Says» lest av førti millioner avislesere. Han skrev ofte for den eksklusive avisen The Saturday Evening Post hvor Rogers rådet amerikanerne til å omfavne pionertidens verdier av naboskap og demokrati på innenriksfronten, men gå klar av utenlandsk påvirkning. Han tok en sterk, populære innstlling til luftfart, inkludert et militært flyvåpen som hans flygende venn, General Billy Mitchell forsvarte.

Under en tur til New York besøkte han Madison Square Garden da en villhest brøt ut av scenen og begynte å løpe inn inn i salen. Rogers fikk bundet hesten til publikums store glede. Bragden førte til førsteside oppslag i aviser og ga ham verdifull publisitet og et publikum som ønsket å se mer. Willie Hammerstein så denne vaudeville og signerte kontrakt med Rogers for å opptre med en Ponni på på Victoria Roof som bokstavelig talt var en takterrasse. I det neste tiåret arbeidet Rogers femti uker i året på takterrassen og på byens utallige vaudeville-teatre.^[19]

I 1908 giftet Rogers seg med Betty Blake (1879–1944), og paret fikk fire barn: i Will Rogers, Jr, Maria Amelia, James Blake, og Fred Stein. Will Jr. ble en helt under første verdenskrig, han spilte med sin far i to filmer og ble medlem av Kongressen. Mary ble en Broadway-skuespiller, og Jim journalist og ranch-eier; Fred døde av difteri i en alder av to år.^[14] Familien bodde i New York, men tilbrakte somrene i Oklahoma. I 1911 kjøpte Rogers en ranch på 81 mål for 500 dollar; ranchen lå i nærheten av Claremore, Oklahoma, og planen hans var å tilbringe pensjonstilværelsen der.^[14]

Høsten 1915 begynte Rogers å dukke opp i Florenz Ziegfelds Midnight Frolic show. Dette var en revy som ble spilt i en nattklubb i etasjen over Ziegfelds New Amsterdam Theatre, forestillingene startet ved midnatt, og var populære både blant kjendiser og blant andre som frekventerte stedets uteliv. På dette tidspunktet hadde Rogers finpusset stilen sin. Standup-monologene hans om dagens nyheter fulgte samme mønster hver kveld. Han dukket opp på scenen i sitt cowboy-antrekk mens han nonchalant svingte med en lasso og sa, «Vel, hva skal jeg snakke om? Jeg har ikke fått noe morsomt å si. Alt jeg vet er det jeg leste i avisene.» Deretter slo han vitser basert på de siste nyhetene.

Han opptrådte på New Amsterdam frem til 1916, da Rogers' økende popularitet førte til et engasjement på den mer berømte Ziegfeld Follies. På dette stadiet var Rogers' opptreden strengt fysisk, en vising av dristig ridning og smarte triks med sin lasso. Han oppdaget at publikum identifiserte cowboyen som den erketypiske amerikaner—utvilsomt hjulpet av Theodore Roosevelt's bilde som cowboy. Rogers cowboy var en fri mann uten institusjonelle begrensninger, uten byråkrati. Da han kom tilbake til USA og arbeidet han ned Wild West show la han merke til at publikum var like fascinert av hans Oklahoma triks. I 1916 var han en stjerne i Ziegfelds Follies på Broadway, og han flyttet til satire. Under en forestilling med President Woodrow Wilson tilstede, improviserte han en «setning» fra presidentens politikk som fikk Wilson, og hele salen til å juble, og han viste sine bemerkelsesverdige ferdigheter i vittig kommentarer om aktuelle hendelser.

En lederartikkel i New York Times sa at «I Will Rogers i dårskap viderefører en tradisjon fra Aristofanes, og er ikke uverdig».^[22] Rogers Begynte med også med stumfilmer, spilte for Samuel Goldwyn's selskap Goldwyn Pictures. Han gjorde sin første stumfilm, Laughing Bill Hyde, filmet i Fort Lee, New Jersey, i 1918. Mange tidlige filmer ble tatt opp i nærheten av New York så Rogers kunne gjøre filmopptak, men fortsatt øve og opptre i The Follies. Han opptrådte i de fleste av Foliies fra 1916 til 1925.

Hollywood oppdaget Rogers i 1918, og Samuel Goldwyn ga ham tittelenrollen i Laughing Bill Hyde. En treårskontrakt med Goldwyn, på tre ganger Broadwaylønn, førte til at Rogers flyttet vestover. Han kjøpte en ranch i Pacific Palisades og sette opp sitt eget produksjonsselskap. Mens Rogers likte å spille stumfilmer som hadde sine åpenbare begrensninger, stillhet—ikke det sterkeste medium for ham, etter å ha fått sin berømmelse som en kommentator på scenen. Det hjalp litt at han skrev flere av de mange gode setninger som ble vist i filmene hans. I 1923 startet han en ett-års periode for Hal Roach og laget 12 filmer, Blant filmene han laget i 1924 var to regissert av Rob Wagner: Teo Wagons Both Covered Going Congress og Our Congressman. Han laget to andre stumfilmer og en reisebok-serie i 1927, og kom ikke tilbake til skjermen før hans tid i "talkies' begynte i 1929.

Han gjorde 48 stumfilmet, men med lydfilmen i 1929, ble han en topp stjerne der også Hans første lydefilm, They Had to Se Paris (1929) gav ham til slutt anledning til å utøve sin verbale magi. Han spilte en vadmel bonde (State Fair) i 1933, en gammeldags lege (Dr. Bull) i 1933, banksjef i en liten by (David Harum) i 1934, og en rustikk politiker (Judge Priest) i 1934. Han var også med i County-Chairman (1935),'"Steamboat Round the Bend (1935), og In Old Kentucky (1935). Hans favorittregissør var John Ford.

Rogers opptrådte 21 spillefilmer sammen slike kjente utøvere som Lew Ayres, Billie Burke, Richard Cromwell, Jane Darwell, Andy Devine, Janet Gaynor, Rochelle Hudson, Boris Karloff, Myrna Loy, Joel McCrea, Hattie McDaniel, Ray Milland, Maureen O'sullivan, ZaSu Pitts, Dick Powell, Bill «Bojangles» Robinson, Mickey Rooney, og Peggy Tre. Han ble tre ganger regissert av John Ford. Han dukket opp i tre filmer med sin venn Stepin Fetchit (alias Lincoln T. Perry): David Harum (1934), Judge Priest (1934) og The County Forman (1935).^[23]

Hans stemme ble stadig mer kjent for publikum, han var i utgangspunktet istand til å spille uten normal makeup. I hver film kom hans kjente kommentarer om tidens politikk . Den rene moralske tone av hans filmer førte til at ulike offentlige skoler lot sine klasser ta fri i løpet av skoledagen for å se på noen av dem. Hans mest uvanlige rolle kan ha vært i den første lydfilmen av Mark Twain's roman, A Connecticut Yankee in King Arthur's Court. Hans popularitet steg til nye høyder med filmer som Young as you Feel, Judge Priest, og Life Begins at 40 med Richard Cromwell og Rochelle Hudson.

Rogers jobbet på Dog Iron Ranch i et par år. Nær slutten av 1901, han og en venn forlot hjemmet med ambisjoner om å arbeide som gauchos i Argentina.^[17] De kom i Argentina i mai 1902, og tilbrakte etter fem måneder i Argentina, forsøkte å bli eiere av en ranch i Pampas. Rogers og hans partner mistet alle pengene sine, og i hans ord, «jeg skammet meg over å skrive hjem og be om mer,» så de to vennene skilte lag og Rogers seilte til Sør-Afrika. Det er ofte hevdet at han tok en jobb for å stjere hester for den Britiske Hæren, men Boer-Krigen var over tre måneder tidligere.^[19] Rogers fikk faktisk arbeid på James Piccione's ranch i nærheten Mooi-elven i Pietermaritzburg - distriktet i Natal.^[20]

Rogers viste flere ferdigheter, og var en utrettelig arbeider. Han turnerte med foredrag The New York Times syndikert hans ukentlig avisspalte fra 1922 til 1935.^[21] Going Daily i 1926, hans korte «i Will Rogers Says» nådde førti millioner avislesere. Han skrev ofte for masse-sirkulasjon eksklusive magasinet The Saturday Evening Post hvor Rogers rådet amerikanerne til å omfavne the frontiertudens verdier av naboskap og demokrati på innenriksfronten, men gå klar av utenlandske påvirkninger. Han tok en sterk, populære innstilling til luftfart, inkludert et militært flyvåpen som hans flygende kompis General Billy Mitchell til forsvart

Rogers begynte en ukentlig spalte, med tittelen «Slipping the Lariat Over», på slutten av 1922.^[24] Han hadde allerede utgitt en bok med vitser og hadde begynt en jevn strøm av humor bøker.^[17] Gjennom kontinuerlig serie av spalter for McNaught Syndicate mellom 1922 og 1935, så vel som i hans personlige opptredener og radio-sendinger, han vant den kjærlige beundring for det amerikanske folk, poking jibes i vittig måter i saker av dagen og prominente personer—ofte politikere. Han skrev fra et ikke-partisk synspunkt og ble en venn av presidenter og fortrolig med de store. Han var elsket for sin lune sinn og varme hjerte, han var ofte regnet som etterfølgeren til slike storheter som Artemus Ward og Mark Twain. Rogers var ikke den første artisten til å bruke politisk humor før sitt publikum. Andre, slik som Broadway komiker Raymond Hitchcock og Britain's Sir Harry Lauder, Hadde brukt det i flere år. Bob Hope er den mest kjente politiske humorist som fulgte Rogers eksempel.

Fra ca 1925 til 1928, Rogers reiste lengden og bredden av USA på «foredragsturne». (Han begynte sitt foredrag med å påpeke at «En humorist underholder, og en foreleser irriterer.») I løpet av denne tiden ble han den første sivile som fløy fra kyst til kyst med piloter som flyr post i tidlig air mail flyreiser. The National Press Club kalt ham «den store Ambassadør av United States». Han besøkte Mexico City, sammen med Charles Lindbergh, som gjest hos ambassadør Dwight Morgon. Rogers ga en rekke etter-middag, taler, ble en populær kongress-taler, og ga dusinvis av fordeler for ofre for flom, tørke og jordskjelv.

Han besøkte Asia i 1931 og til Sentral - og Sør-Amerika året etter. I 1934, han gjorde han en verdensomspenne tur og kom tilbake for å spille hovedrollen i Eugene O'Neill's skuespill Ah, Wilderness! Han hadde foreløpig avtalt utlån fra Fox og MGM for å spill i 1935 film versjon av spillet, men hans bekymring over publikums reaksjon til «fakta-of-life» snakke mellom hans karakter og sistnevntes sønn fikk ham til å avslå rolle—og at frigjort hans tidsplan som tillater ham å fly med Wiley Post sommer.

Hans opptreden på New Amsterdam gukk frem til1916, og Rogers økende popularitet førte til et engasjement på den mer berømte Ziegfeld Follies. På dette stadiet var Rogers' opptreden strengt fysisk, en visning av dristig ridning og smarte triks med sin lasso. Han oppdaget at publikum identifisert cowboyen som den erketypiske amerikaner—utvilsomt hjulpet av Theodore Roosevelt's bilde som cowboy. Rogers cowboy var en fri mann uten institusjonelle begrensninger, uten byråkrater. Da han kom tilbake til USA og arbeidet han ned Wild West show, la han merke til at publikum var like fascinert av han Oklahoma triks. I1916 var han en stjerne i Ziegfelds Follies på Broadway, og han flyttet inn satire ved å omforme den «Ropin » Fool" til «Talkin' fool». Under en forestilling med President Woodrow Wilson tilstede, improviserte han en «stek» av presidentens politikk som fikk Wilson, og hele salen til å juble og han viste sine bemerkelsesverdige ferdigheter i vittig kommentarer om aktuelle hendelser.

Radio var et spennende nytt medium, og Rogers fikk raskt status som radiostjerne. Fra 1929 til 1935 laget han ukentlige radioprogrammer sponset av Gulf Oil Company. Programmet hadde tittelen The Gulf Headliners og gikk på luften søndag kveld. Det ble rangert blant topp radio-programmer i landet.^[25] Siden han lett rambled fra en gjenstand til en annen, som reagerer på hans studio publikum, han ofte mistet oversikten over halvparten-timers fristen i hans tidligste sendinger, og var kuttet av i midten av en setning. For å korrigere for dette, er han hadde vekkerklokke til å trekke opp, og sin on-air summende varslet ham til å begynne å pakke opp sine kommentarer. I 1935 ble programmet innannonsert som «Will Rogers og hans berømte vekkerklokke».

En lederartikkel i New York Times skrev at «Will Rogers i Dårskap viderefører en tradisjon fra Aristofanes, og er ikke uferdig».^[22] Rogers begynte også med stumfilmer, spilte for Samuel Goldwyns selskap Goldwyn Pictures. Han gjorde sin første stumfilm, Laughing Bill Hyde, filmet i Fort Lee, New Jersey, i 1918. Mange tidlige filmer ble tatt opp i nærheten av New York så Rogers kunne gjøre filmopptak, men fortsatt øve og opptre i The Follies. Han opptrådte i de fleste av Follies fra 1916 til 1925.

Rogers var en trofast demokrat, men han støttet også republikanske Calvin Coolidge. Demokraten Franklin D. Roosevelt var hans favoritt. Selv om han støttet Roosevelts New Deal, kunne han like gjerne spøke om den:

Herre, de penger som vi må bruke på Regjeringen, og den er ikke ett hakk bedre enn den regjeringen vi fikk for en tredjedel av pengene tjue år siden.^[26]

Rogers virket som goodwill-ambassadør til Mexico, og en kort periode som borgermester i Beverly Hills. California da byen ble stiftet, og dermed var han første borgermester «Borgermester» var bare en seremoniell opptreden som Will mere vitset med enn å drive politikk. Midt i den store depresjonen, provosert av Washingtons manglende evne til å brødfø folket, bega han seg ut på en landsofattende tur for Røde Kors.

Rogers mente alle kampanjer var tull. For å bevise poenget stilte han i en lissom-kampanje for presidentvalget i 1928. Hans eneste poenger var hentet fra Life, et ukentlig humormagasin. Rogers stilte som «sofavelger» for «Anti-Køyeseng Partiet». Hans eneste kampanje var løftet om at hvis han ble valgt, ville han trekke seg. Hver uke, fra Memorial Day gjennom valgdagen, karrikerte Rogers direkte på farseaktig humor alvorlig politikk. På valgdagen ble han erklært vinner og trakk seg.

Etter at Rogers hadde fått anerkjennelse som en humorist og filosofen i vaudeville fikk han et nasjonalt publikum i skuespill og litterære karriere fra 1915 til 1935. I disse årene uttrykte Rogers i økende grad bekymring for den «vanlige mann» i Amerika. Han begrunnet manglende akademisk kompetanse med at «Alle er uvitende, bare i ulike områder».^[27] Alle amerikanere beundret hans individualisme, hans forståelse av demokratiske idéer, og hans liberale verdier i de fleste problemer. Videre, Rogers ble lovprist for hardt arbeid og lange timer med slit for å lykkes, og slike forhold opprettholdt mange amerikaneres teorier om hvordan best å realisere sine egne drømmer om suksess. Han symboliserte den «self-made» man, den vanlige mann, som trodde på Amerika og den amerikanske drømmen om oppadgående mobilitet. Hans humor fornærmet aldri noen, selv ikke de som ble hans skyteskive ^[28]

Amerika i 1920-årene var lykkelig og velstående på ulike måter^[29] (årene som fikk kallenavnet De glade 20-årene), men det var også på noen måter isolert og fremmedgjort fra verden utenfor.^[30] Det var tydelig for mange vanlige folk at første verdenskrig var et utagerende og i stor grad et meningsløst blodbad, og isolasjonismen var populær. Rogers dukket opp som et anker til stabilitet; hans konvensjonelle hjemmeliv og tradisjonelle moralske kode minnet folk om en tidligere uskyldig tid. Hans avisspalte, som gikk fra 1922 til 1935, uttrykte hans tradisjonelle moral og hans tro på at politiske problemer ikke var så alvorlig som de hørtes. I sine filmer, begynte Rogers med å spille en enkel cowboy, hans rolle utviklet seg til å utforske betydningen av uskyld i vanlig liv. I sine siste filmer utforsket Rogers et samfunn som var preget av konkurrerende klasser og økonomisk press. Gjennom hele sin karriere var Will Rogers en lenke til en bedre, mer forståelig verden.^[31]

Rogers ble en talsmann for luftfarten etter mønster av dens fremskritt i Europa og sitt vennskap med Charles Lindbergh, den mest berømte flyver i tiden. I løpet av sin europeiske tur i 1926 ble han vitne til det europeiske fremskritt i den kommersielle luftfaert og sammenlignet dem med de nesten ikke-eksisterende fasiliteter i USA. Rogers understreket i sine avisspalter ofte sikkerhetsaspektet, hastighet, og de praktiske behov for denne transportformen, og han bidro til å forme den offentlige mening om emnet.^[32]

I 1935 ble den berømte flyver Wiley Post, fra Oklahoman interessert i å kartlegge en post- og passasjer rute fra vestkysten til Russland.Han monterte en Lockheed Explorer vinge på et Lockheed Orion skrog, utstyrte det med pongtonger for landing på innsjøer i Alaska og Sibir. Rogers besøkte ofte Post på flyplassen i Burbank, California mens de arbeidet med modifisering av flyet, og spurte Post om å fly ham gjennom Alaska på let etter nytt materiale for sin avisspalte. I 1971 publiserte Smithsonian en artikkel hvor det ble hevdet at de pongtonger han hadde bestilt ikke kom til Seattle i tide og han brukte et sett som ble laget for en større type, slik at det allerede nese-tunge hybrid flyet ble mer nese-tungt.^[33] Imidlertid, i henhold til forskning utført av Bryan Sterling var pongtongene den riktige typen for flyet.^[34]

Da de foretok en test-flyvning i juli og Post og Rogers forlot Lake Washington, Renton i en Lockheed Orion-Explorer i begynnelsen av august. De hadde flere stopp i Alaska. Mens Post styrte flyet, skrev Rogers sine spalter på sin skrivemaskin. Før de forlot Fairbanks hadde de signert og sendt en vimpel, et flagg tilhørende til Sør-Kystens Yacht Club. Den signerte vimpel er utstilt på Sør-Kysten Yacht Clubs Marina del Rey, California. Den 15. august forlot de Fairbanks, Alaska for Point Barrow. De var noen kilometer fra Point Barrow da de ble usikker på sin posisjon i det dårlige været og landet i en lagune for å spørre om retning. Etter takeoff sviktet motoren i lav høyde, og flyet styrtet ned i lagunen kuttet av tuppen på høyre vinge, og endte opp ned i det grunne vannet i lagunen. Begge menn døde umiddelbart.

Rogers er en av to Oklahoma-statuer i Rotunden i Capitolbygningen. En statlig bevilgning betalte for arbeidet. Den ble formet i leire av Jo Davidson, en nær venn som Rogers ga tilnavnet «headhunter» fordi Davidson var alltid var på jakt etter hoder til å forme, som så ble støpt i bronse. Den ble innviet 6. juni 1939 for en folkemengde på mer enn 20 000 mennesker, statuen står i Rotunden til Representantenes hus ved. Arkitekten for Capitol, David Lynn, sa at det hadde aldri vært en så stor seremoni eller folkemengde i hovedstaden.^[12] Oklahomas ledere ba om Rogers tillatelse til �� representere staten med en av sine to statuer i hovedstaden, og Rogers aksepterte på betingelse av at hans statue skulle plasseres slik «at han kunne holde et øye med Kongressen» Av statuene i denne delen av bygningen er Rogers skulptur den vender mot inngangen. I henhold til guider på Capitol, gnir hver ny president den venstre skoen i Rogers statue før de går inn i Senstet for å gi Rikets tilstand-rapport.^[35]

• Rogers' hjem, staller og polobanen er i dag tilgjengelig for publikum, så vel som Will Rogers State Historic Park i Pacific Palisades, Los Angeles. Hans enke, Betty testamenterte eiendommen til California da hun døde i 1944 på betingelse av at polobanen skulle brukes til årlige turneringer; her holder Will Rogers Polo Club til.^[36]
• Will Rogers Elementary School in Santa Monica er navnsatt etter Rogers,
• så vel som Will Rogers Elementary School in Ventura.
• Det er to middlelskoler som heter Will Rogers i Long Beach, den andre i Fair Oaks.
• En United States Navy ubåt, USS «Will Rogers» bærer hans navn.
• En mindre park på Sunset Boulevard og Beverly Drive i Beverly Hills er også navnsatt Will Rogers Memorial Park etter ham.
• Likeledes en strand i Pacific Palisades heter Will Rogers State Beach.
• US. Highway 66 er kjent som Will Rogers Highway; en plakett som viser at motorveien er dedikert humoristen er satt opp ved veiens vestlige utgangspunkt i Santa Monica.

• 1918 – Laughing Bill Hyde
• 1919 – Almost a Husband
• 1919 – Jubilo
• 1920 – Mannen fra Arizona
• 1920 – Cupid the Cowpuncher
• 1920 – Jes’ Call Me Jim
• 1920 – Water, Water, Everywhere
• 1921 – Doubling for Romeo
• 1931 – Lenge leve diplomatiet!
• 1933 – Lykkens karusell

• (en) Will Rogers på Internet Movie Database  
• (sv) Will Rogers i Svensk Filmdatabas  
• (fr) Will Rogers på Allociné  
• (en) Will Rogers på AllMovie  
• (en) Will Rogers hos The Movie Database  
• (en) Will Rogers hos Internet Broadway Database  
• (en) Will Rogers hos Internet Broadway Database