Wang Anshi

Wang kom fra det sørlige Kina, fra en slekt som hadde gitt riket mange ledende mandariner (jinshi). Under de keiserlige eksamener i 1042 kom han ut med fjerde høyeste resultat.

Han tilbragte de første tyve år av sin karriere i lokaladministrasjonen i de nedre deler av Yangtzeregionen, og tilegnet seg mye erfaring.^[2]

Wang ble 2. keiserlig rådgiver i 1069. Det var gjennom det keiserlige råd at han introduserte og promulgerte sin reformpolitikk, som hadde tre komponenter: 1) Statsfinanser og handel, 2) forsvar og sosial orden, 3) utdannelse og styringskunst. Alt dette ble kalt de nye lover (xin fa).

Wang mente at staten hadde et ansvar for å tilrettelegge for at enhver borger hadde tilsatrekkelig for å kunne sikre seg en anstendig levestandard. «Staten bør ta hele styringen med handel, industri og landsbruk, med det for øye få bistå de arbeidende klasser og forhindre at de blir knust til støv av de rike»."^[3]

I henhold til dette og under hans ledelse begynte staten å yte landbrukslån for å befri bøndene fra de ågerrenter som deres pengeutlånere ila dem, og som kvalte deres utvikling av landbruket på grunn av manglende investeringsmidler. For å hindre spekulasjon og bryte opp monopolene innførte han et system med faste priser, han opprettet styrer som regulerte lønninger og planla pensjoner for gamle og syke. Han sørget også for å øke tilgangen på kobbermynt. Han regulerte lønninger og etablerte pensjoner for gamle og for arbeidsløse. Staten begynte også å opprette barnehjem, hospitaler, helseklinikker, hospitser, gravfelter og kornlagre for nødssituasjoner.^[4]

Wang Anshi reformerte også det keiserlige eksaminasjonssystem slik at det la mindre vekt på litterær stil og utenatlæring av de kinesiske klassiske tekster, og vekt på praktisk innsikt. Eksamineringen gjaldt også lov og rett, militærfag og medisin, og fra 1104 også matematikk. Bedømmelsen av eksamensbesvarelsene ble endret for å redusere muligheten for nepotisme og korrupsjon.

Militærreformene kretset rundt opprettelsen av baojiasystemet, det vil si av organiserte hushold. Dette høynet den kollektive ansvarsfølelse i samfunnet og ble senere benyttet for å styrke lokalmilitser. Han gikk også inn for metoder for å ale opp militærhester, for mer effektiv våpenproduksjon og trening av militsen.^[5]

Reformene, særlig innen utdannelsessystemet, støtte på motstand både fra rike landeiere og det tradisjonelle embedsverk som la stor vekt på de gamle konfucianske verdier. Keiserlige embedsmenn som Su Dongpo og Ouyang Xiu gikk særlig iherdig ut mot reformene. De mente at Wangs reformer stred mot de to keiseres moralske fundamenter og dermed kom til å forhindre Song-styret fra å nyte velstand og ha fred med forfedrene. Striden bølget frem og tilbake, og de konservative fikk overtaket, noe som tildels skyldtes at konflikter med fremmede utenfor grensene truet og man søkte å gjenopprette ro.

Wang Anshi kunne ikke lenger oppholde seg ved hoffet, og ble forvist derfra i 1076. Riktignok ble han hentet tilbake og gjeninnsatt i 1078, og hans politikk fremdeles etterlevd. Men det varte bare til 1085, da keiser Shenzhong døde. Da ble Wang Anshi atter offisielt avvist, skjønt ikke med samme styrke som tidligere. Men han mistet snart all sin makt, og måtte se på hvordfan hans livsverk ble reversert.

Wang trakk seg tilnake til Jiankang (建康), og hengav seg til vitenskapelige studier.

Etter at Wang og hans hovedrival døde i 1086 blusset fraksjonsstridene opp igjen. Først i 1093 kom Wang Anshis parti til makt igjen, men den ble ledet av svakere personlkigheter som manglet nødvendig utsyn og rettskaffenhet, og gikk bare i teorien inn for reformpolitikken. Desto mer av kreftene gikk med på maktkamper. Likevel bevarte staten stabil i noen tiår til.

I tillegg til sitt politiske verk var Wang Anshi også en ledende dikter. Han skrev dikt i shiform, modellert etter Du Fus diktning. Han regnes tradisjonelt som en av de åtte store prosamestere av Tang og Song (唐宋八大家).

• Gregory E. Anderson: "To Change China: A Tale of Three Reformers", Asia Pacific: Perspectives, 1:1 (2001).
• Donald G. Warlord Gillin: Yen Hsi-shan in Shansi Province 1911-1949. Princeton, New Jersey: Princeton University Press. 1967. ISBN 66-14308
• James T.C. Liu: Reform in Sung China: Wang An-Shih (1021–1086) and His New Policies, Cambridge, Harvard University Press, 1957
• F.W. Mote: Imperial China: 900-1800. Harvard University Press, 1999. s. 122, 138–142.
• Denis Twitchett, Paul Jakov Smith (utg.): The Sung Dynasty and its Precursors, 907–1279, Part 1 (= Cambridge History of China 5). Cambridge University Press, Cambridge 2009.
• Henry Raymond Williamson: Wang An Shih: A Chinese Statesman and Educationalist of the Sung Dynasty. 2 bind, Arthur Probsthain, London 1935-1937.