Tegneserie

Scott McCloud, amerikansk tegneserieskaper og teoretiker som skrev bøkene Understanding Comics og Reinventing Comics, definerer tegneserier som «bilder plassert i en arrangert sekvens».

Et mye brukt virkemiddel i tegneserier er snakkebobler og tankebobler. Andre typiske trekk kan være svettedråper, fartsstreker og så videre.

Tegneseriemediet har mye til felles med filmen når det gjelder fortellermetode, oppbygging av handlingen og bildeutsnitt.

I tidens løp har tegneserier omhandlet nær sagt hva som helst. Det kan dreie seg om både alvorlige og mindre alvorlige temaer. Noen tegneserier har kommet med skildringer av romaner, legender eller virkelige hendelser. Derfor kan tegneserier regnes som en helt egen sjanger innen litteraturen.

Tegneserier som fortellerform brukes særlig for å formidle oppdiktede eller skjønnlitterære historier, men kan også brukes for å forklare et forløp, beskrive et saksforhold eller anskueliggjøre annen informasjon på en lett tilgjengelig måte.

Fra kunst- og kulturhistorien kjenner man flere eksempler på bildeuttrykk som benytter de samme virkemidlene som tegneseriene for å fortelle en historie ved hjelp av bilder (og tekst). Såvel forhistoriske hulemalerier og veggdekor og relieffer fra oldtidas Egypt og Mesopotamia såvel som middelalderens Bayeux-teppet og den fortellende kirkekunsten kan ha likheter med tegneserier. Det var imidlertid først på 1800-tallet, da det oppstod billigere og mer effektive trykketeknikker og dermed moderne massekommunikasjon, at det ble vanlig med Illustrerte fortellinger i blader og bøker, enten det gjaldt vittighetsblader, avis- og karikaturtegninger beregnet for voksne eller billedbøker for barn. Disse formene dannet det direkte grunnlaget for utviklinga av seinere tiders tegneserier.

I tegneseriens spede barndom ble den imidlertid ikke ansett som et seriøst medium eller en selvstendig sjanger, men isteden oversett som ubetydelig eller uinteressant. Det er derfor usikkert å si når den første egentlige tegneserien oppstod eller hva som var det. Den tyske tegneren Wilhelm Busch (1832-1908) skapte flere humoristiske og viltre billedbøker der teksten var skrevet på vers og illustrasjonene var vignettpregede pennetegninger i en tydelig serie. Disse regnes som forløpere for vår tids tegneserier, ikke minst hans historie om rampeguttene Max und Moritz fra 1865 som ble forbildet for Knoll og Tott, verdens eldste tegneserie som fortsatt utgis med nye episoder. Knoll og Tott blir av mange også oppfattet som den første serien, men den sveitsiske tegneren Rodolphe Töpffer hadde allerede på 1820-tallet laget illustrerte fortellinger med tegenseriepreg. I 1896 fikk Richard Outcault trykket en serie i New York Journal som het Hogans Alley. Dette var den første tegneserien som hadde et fast persongalleri, med personer som The Yellow Kid. Hva som var den første tegneserien vil likevel avhenge av hvordan man definerer fenomenet.

Den første til å definere tegneserier som en egen kunstart, var den amerikanske tegneserietegneren fra mellomkrigstidstiden, Will Eisner, noe som skapte kontrovers. Tegneserier ble sett på som lett underholdning i avisene og ble betraktet som noe enkelt og banalt. Det må nevnes at Eisner, som var en meget god historieforteller, laget mange dystre fortellinger som ikke var banale.

Blant de skarpeste kritikerne av tegneserier var den tysk-amerikanske psykiateren Fredric Wertham (1895-1981)^[3] som påstod at det var sammenheng mellom ungdomskriminalitet og tegneserielesning. Boken hans, The Seduction of the Innocent fra 1954, førte til at det ble opprettet en comics code med strenge retningslinjer for hva man kunne vise i en tegneserie.^[4]

På denne bakgrunnen nedsatte den danske undervisningsministeren Julius Bomholt 27. januar 1955 et utvalg som skulle tilrettelegge en bekjempelse av «kulørt litteratur», dvs. tegneserier. Som undervisningsdepartementets representant i utvalget satt kontorsjef Vagn Jensen,^[5] så engasjert at han anbefalte å vedta lover mot tegneserier. Han fremla et forslag om opp til ett års fengsel for å spre «skrifter, som enten ved sitt emne eller den måten det behandles på, kan virke forrående, herunder forvirrende eller nedbrytende på barns og ungdoms oppfatning av hva man kan eller bør gjøre». Loven skulle ikke gjelde for lovbrytere som handlet i «egenskap av innehaver av foreldremyndighet». Foreldre kunne altså kjøpe det påstått skadelige lesestoffet til sine barn. Betenkningen, kjent som «den kulørte betenkning», kom i 1960, men vakte ingen interesse i den danske befolkning, og ble bare omtalt i noen få aviser.^[6] I 1956 sluttet Norge seg til et felles nordisk kontaktutvalg for bekjempelse av tegneserier, der Vagn Jensen var formann. Kontaktutvalget mente det burde investeres kr 50.000 årlig til bekjempelse af tegneseriene.^[7]

•  
  Utsnitt av Bayeux-teppet, et 70 meter langt, fransk, brodert veggteppe etter slaget ved Hastings i 1066. Selv om mediet er helt annerledes enn masseproduserte, illustrete magasiner som oppstod med nye trykkteknikker på 1800-tallet, har bildespråket og uttrykket flere likhetstrekk med fortellerteknikken i seinere tiders tegneserier.
•  
  Tegneserier brukes særlig for å formidle oppdiktede historier, men kan også brukes for å anskueliggjøre saklig informasjon på en lett tilgjengelig måte. Bildet viser en side fra ei bok der den berømte japanske grafikeren Hokusai (1760-1849) beskriver teknikker for selvforsvar.
•  
  Side fra den illustrerte boka Histoire de Monsieur Cryptogame av Rodolphe Töpffer fra 1830. Illustrerte fortellinger og avistegninger fra 1800-tallet la grunnlaget for utviklinga av seinere tiders tegneserier.
•  
  Side fra den tyske tegneren Wilhelm Buschs bildefortelling om rampeguttene Max og Moritz fra 1865, inspirasjonskilden til Knoll og Tott, verdens eldste tegneserie som fortsatt utgis med nye episoder. Bildet viser guttene som faller i bakerens mel. De blir seinere stekt og ender som andemat.

Det har tradisjonelt vært tre store skoler innen internasjonal seriekunst; USA, Japan og Frankrike/Belgia.

I USA har primært den klassiske superhelttegneserien hatt et stort fotfeste. Det har tradisjonelt vært to store tegneserieforlag som har hatt det meste av markedet: Marvel Comics som gir ut Spider-Man, X-Men, Fantastic Four og Hulk, og DC Comics som har Supermann, Batman, Wonder Woman og Justice League. Begge to har spesialisert seg på den typen serier. Tegneserier om Walt Disneys figurer, som Donald Duck, Mikke Mus og de andre i Andeby-universet, har blitt veldig populære i Europa, men ikke like mye i hjemlandet.

På siden av det amerikanske stormarkedet har man hele tiden hatt flere smalere serier. Mange av disse har fått kultstatus, og noen har til og med blitt meget populære, både i hjemlandet og i resten av verden. Noen eksempler er Will Eisners album som ble gitt ut sent på 70-tallet og tidlig på 80-tallet, Neil Gaimans serier om The Sandman, Harvey Pekars American Splendor, Art Spiegelmans tidligere serier og noen humorstripeserier som Scott Adams' Dilbert.

Den chilenske tegneserieen om Condorito er populær over hele Latin-Amerika.

I Japan har tegneserier hatt en rimelig høy anerkjennelse, de har helt fra starten blitt betegnet som en egen kunstart. Der kalles kunstformen manga (japansk for tegneserier), i vesten har begrepet da naturlig nok fått betydningen japansk tegneserie (kan brukes både i entall og flertall) og skiller seg noe ut fra det man i den vestlige verden er vant til i tegnestil, fortellerteknikk og handling. Grunnen til dette er at japansk seriekunst i mange år levde et liv isolert fra både europeisk og amerikansk innflytelse. I mange japanske tegneserier leser man rutene fra høyre mot venstre, akkurat som i tradisjonell japansk håndskrift.

Den moderne manga-kunsten stammer fra 1960-tallet da Osamu Tezuka gav ut en serie ved navn Astro Boy. Noen av de viktigste seriene er Akira og Dragon Ball, Sailor Moon, Naruto, Dragon Ball, One Piece og Ranma 1/2.

Utdypende artikkel: Fransk-belgiske tegneserier

Frankrike og Belgia, samt noen områder i nabolandene, har fransk som felles språk og er derfor et godt marked for tegneserier. En av de første som markerte seg som tegneserieskaper i denne regionen var den belgiske tegneren og avismannen Hergé som utga det første Tintin-albumet i 1930. Utover tredvetallet hadde området en høy import av amerikanske serier, noe som stoppet brått da andre verdenskrig satt inn for fullt i starten av førti-årene. Selv om det var vanskelig å importere amerikanske serier var det fortsatt et behov til stede fra leserne om noe serier. Det førte til en rekke nye serieskapere, som for eksempel André Franquin, Peyo, Albert Uderzo, Willy Vandersteen, Jacques Martin, Edgar Pierre Jacobs, René Follet, Jacques Laudy og Raymond Reding.

Selv om flere hundre tegneserier har blitt laget i de to landene, så er noen mer sentrale enn andre:

• Tintin av Hergé
• Asterix av René Goscinny og Albert Uderzo
• Viggo av André Franquin
• Iznogood av René Goscinny og Jean Tabary
• Blueberry av Jean-Michel Charlier og Jean Giraud
• Lucky Luke av Morris og Goscinny
• Smurfene av Peyo
• Sprint av André Franquin, Jijé og andre

Den første lengre norsk-skrevne tegneserie var «Kari, Per og Søren på bytur» (1912–1913) av Nanna With, men det var også tegneserier på trykk i norske blader og aviser før den tid. Et aktivt norsk tegneseriemiljø oppstod utover fra 1920-tallet med tegnere som Jan Lunde, Bjarne Restan og Rolf Kluge. Den absolutt store toppen kom på 1930- og 40-tallet da det var et meget godt marked for norske tegneserier. Dette miljøet har vært lite og fått lite oppmerksomhet. Det har i all hovedsak bestått av noen få ildsjeler og noen få forlag og blader. Ofte har alt arbeid blitt gjort på frivillig basis.

De store norske ukebladene hadde alle tegneserier, mange av dem importert og oversatt, men ut over Nils og Blåmann, var det Nynorsk Vekeblad, med Ingeniør Knut Berg på stadig nye eventyr, Jens R. Nilssens Vangsgutane og Smørbukk samt Magasinet for Alle (Arbeiderbladet) med Jens von Bustenskjold som holdt seg lengst. Alle seriene kom i tillegg som julehefter.

Markedsledende forlag i Norge er per i dag Egmont Serieforlaget og Schibsted Forlagene, som gjennom sitt distribusjonsnett hos Bladcentralen når ut til de fleste dagligvareforretninger, kiosker, bensinstasjoner og andre utsalgssteder. Det finnes i tillegg flere uavhengige serieforlag, for eksempel Seriehuset, Outland forlag, KickAss Comics, No Comprendo Press, Pokus forlag, Norsk Seriebyrå, Wildside Comix, Jippi forlag og Dongery. Disse forlagene distribuerer sine tegneserier gjennom spesialbutikker, bokhandlere og i enkelte tilfeller Narvesen.

Før 1960-årene utkom den norske tegneserien Smørbukk. På 1980- og 1990-tallet var bladet Pyton stort, og mange av dagens store norske tegnere, blant andre Frode Øverli og Arild Midthun, tegnet for dem. Bladet hadde et noe frynsete rykte og ble av mange sett på som en eksponent av «rumpehumor».

I dag er det de små vitsestripene som har lettest for å slå an, siden det er det formatet som passer avisene best. De fleste tegneserielesere leser tegneserier i nettopp aviser. I Norge har miljøet tatt seg opp betraktelig de siste årene, og fått en viss anerkjennelse utenfor selve miljøet. Stripeserier som Pondus og Nemi har blitt svært populære, og har dermed vist at det også er mulig å satse på norske serieskapere.

Noen av serieskaperne som er viktige i det norske miljøet i dag er Mads Eriksen, Anna Fiske, Flu Hartberg, Karine Haaland, Øyvind Sagåsen, Kim Holm, InkaLill, Jason, Steffen Kverneland, Lars Lauvik, Torbjørn Lien, Sigbjørn Lilleeng, Geir Moen, Arild Midthun, Lise Myhre, Christopher Nielsen, Knut Nærum, Øystein Runde, Tor Ærlig, Frode Øverli, Håkon Aasnes og Børge Lund.

Jevnlig gis det ut blader og magasiner om og med tegneserier. Som rene tegneserietidsskrifter finnes medlemsbladet Bobla fra Norsk Tegneserieforum, mens Serienett fungerer som et internettbasert tidsskrift om tegneserier. Det tidligere ledende tegneserietidsskiftet i landet, TEGN, ble nedlagt i 2005. Seriesamlern fra Egmont Serieforlaget ble lagt ned i 2008.

Årlig arrangeres tegneseriefestivalene Raptus i Bergen, Comnicon i Stavanger, Stribefeber i Kristiansand og Oslo Comics Expo. Raptus er Norges største og viktigste tegneseriefestival. Størrelser som Will Eisner, Don Rosa og Bud Grace har besøkt festivalen. Oslo Comics Expo er en mindre og smalere festival som i hovedsak fremmer alternative tegneserier.

I Norge er det flere organisasjoner som jobber for å fremme tegneserienteressen. Den eldste er Norsk Tegneserieforum (NTF), som blant annet gir ut fanzinet Bobla som eget medlemsblad. NTF har lokallag i Sarpsborg og Hadeland, og tidligere fantes også Oslo tegneserieforum. I tillegg til NTF finnes blant annet Tegneserieforeningen i Bergen, og i Trondheim har det vokst fram et miljø av serieskapere som blir kalt Trondheimstegnerne.

Norge har også et spesialbibliotek for tegneserier, Serieteket på Grünerløkka i Oslo, og et eget tegneseriemuseum i Brandbu.

Av kjente svenske serier kan nevnes Rudolf Peterssons humoristiske soldatserie «91:an Karlsson» (1932–). Norske ”91 Stomperud” var det første året (1937) en ren gjengivelse av Peterssons arbeid. Nevnes bør også Rune Andréassons moralske barneserie «Bamse» (1966–), Charlie Christensens satiriske «Arne And» (1983–), Jonas Darnells «Herman Hedning» (1988–) og Martin Kellermans «Rocky» (1998–). Både «Bamse», «Herman Hedning» og «Rocky» blir utgitt som egne blader i Norge. Siden 1960-tallet har Sverige også hatt en egen lisensproduksjon av «Fantomet», og Fantomet-seriene som trykkes i de norske bladene kommer fra den svenske produksjonen.

Seriefrämjandet har gitt ut tegneserietidsskriftet Bild & Bubbla siden 1968, og i Stockholm har det eksistert et eget tegneseriebibliotek siden 1996.

Humoristen Storm P. regnes som den danske tegneseriens far med avisseriene «De tre små mænd» (1913), «Nummermanden» (1913) og «Peter og Ping» (1922).

I perioden 1920-1940 ble det produsert tegnede fortellinger med tekst under rammene av den typen vi også kjenner fra Norge, samtidig som framveksten av en egen dansk tradisjon med humoristiske avisstriper startet. Henning Dahl-Mikkelsens «Ferd'nand» (i Norge kjent som «Ferdinand») og Jørgen Mogensen og Cosper Cornelius' «Alfredo» er eksempler på danske avisserier som også har gått i utenlandske aviser.

På 40- og 50-tallet ble det i Danmark produsert flere ypperlige episke eventyrserier. Disse ble publisert som føljetonger i aviser og tidsskrifter, og et avsluttet handlingsforløp kunne strekke seg over flere år. Norske gutter som vokste opp på denne tiden vil være velkjent med Harry Nielsens «Willy på eventyr» som også gikk i norske Allers. Serien ble tatt opp igjen 1956-1977 av Tage Andersen og rendyrket som science fiction-epos. Hvis Willy var Danmarks Lyn Gordon, så var Tage Andersen Danmarks Alex Raymond. Et annet eksempel fra 50-tallet er Willy Nielsens epos fra dansk oldtid, «Egene».

Etter 70-tallet har flere danske tegneseriekunstnere hatt suksess også utenfor landets grenser med serier i albumformat. Her kan nevnes Sussi Bech med sine humoristiske historiske serier «Nofret» fra oldtidens middelhavsområde og «Aida Nur» fra de arkeologiske utgravningene i Egypt anno 1920, Peter Madsens humorserie fra norrøn gudeverden «Valhall» og bibelhistorie i tegneserieformat «Menneskesønnen» samt Niels Rolands okkupasjonshistorie «Danmark besat».

Den internasjonalt sett mest framgangsrike finske tegneserien er Mummitrollet. I 1953 tok Associated Newspapers of London kontakt med Tove Jansson med en forespørsel om hun ville lage en tegneserie i stripform basert på Mummibøkene. Hun takket ja, og i 1954 ble «Moomin» publisert i verdens daværende største aftenavis, britiske Evening News. Noen år senere ble serien trykt i dagsaviser verden over og var oversatt til over 20 språk. I 1958 fant Tove Jansson ut at arbeidet med serien ble for tidskrevende, og overlot derfor forfatterarbeidet av seriene til sin bror Lars Jansson. I 1961 tok han også over tegningen og fortsatte til 1974.

Blant de finskspråklige seriene kan ellers blant andre B. Virtanen nevnes.

En tegneserie er som regel tegnet, det vil si produsert med samme verktøy som brukes til frittstående illustrasjoner og vitsetegninger (blyant, blekk, tusj, etc.). Den kan enten være utfført i svart/hvitt (med eller uten lavert gråskala, punktraster/linjeraster og skravering) eller i farge. Det finnes også serier illustrert med andre teknikker, som for eksempel akvarell. Opphavsmannen til en serie kalles vanligvis serieskaper, og mange ganger er arbeidet med serien oppdelt mellom manusforfatter og tegner. Spesielt i den amerikanske produksjonen har det siden slutten av 1900-tallet blitt stadig vanligere med store serietegnerstaber, der forskjellige personer står for skisse, tusj, fargelegging og teksting. Fremgangsrike serieskapere med høy produksjonshastighet setter dessuten ofte ut deler av sitt arbeid til ulike medarbeidere - studiotegnere - som får ansvar for å tegne bakgrunner, raster med mer.

Forlagene som produserer og distribuerer serier kalles vanligvis serieforlag.

Tegneserier forekommer i flere ulike formater. En tidlig etablert form var seriestripen, som består av en horisontal rekke ruter, og vanligvis publiseres i dagsavisenes seriesider, en såkalt avistegneserie. Nært beslektet med seriestripen er søndagssiden, som er et opp til en side langt serieavsnitt, som regel publisert i dagsavisenes søndagsutgaver.

På 1930-tallet begynte rendyrkede tegneserieblader å slå igjennom i USA og deler av Europa og kom i de påfølgende tiårene til å vokse til en betydelig industri.

Det norske begrepet seriealbum brukes med ulike betydninger, men i sin bredeste forstand innebærer det all trykt serieutgivning som ikke er periodisk. Termen serieroman har til en viss grad erstattet "seriealbum", men tenderer til først og fremst å brukes for å markedsføre verk med en tydeligere voksen målgruppe.

Et serieformat av senere dato er nettserier.

Sjangermessig har man tradisjonelt hovedsakelig skilt mellom humorserier og eventyrserier. Begrepet komiske eventyrserier kombinerer elementer fra begge. To sjangre som er spesielt særpregende for seriemediet er fabeldyr og superhelter, og andra eksempler inkluderer fantasyserier, metaserier, pantomimeserier, selvbiografiske serier, og sportserier. Ut over underholdningsserier forekommer også tegneserier med informasjonsformål.

I den vestlige verden leses serier vanligvis fra venstre mot høyre, men i store deler av Asia, blant annet i Japan og Kina, leser man istedeet fra høyre mot venstre.

I dag er mulighetene for å få publisert sine egne striper større enn den noen gang har vært. Ved hjelp av internett, som flere og flere får tilgang til, er det blitt svært lett å publisere striper selv. Stadig flere har egne nettsider der de publiserer egne striper. Dette gjelder både etablerte serieskapere som legger ut en daglig stripe, eller amatører som får en mulighet til å vise hva de kan skape. Scott McCloud er en av de som virkelig har frontet tegneserier på internett. På nettstedet sitt har han flere artikler (i tegneserieformat) som forklarer de mulighetene internettformatet har ovenfor papirformatet, og hvordan forskjellige ting kan fikses rent praktisk. I tillegg har han egne striper liggende ute.

En av de mest populære tegneserier på nettet er User Friendly, en serie med datanerder som målgruppe. Serien tar for seg de ansatte ved en liten Linux-basert ISP og er sentrert rundt teknologihumor.

Flere kunstnere fra nyere tid har tatt i bruk elementer fra tegneseriekunsten og skapt arbeider der denne sammenhengen kan være tildels ganske tydelig, som i Op-Art og Pop Art, med navn som Roy Lichtenstein, Andy Warhol, Peter Saul, Jasper Johns, Philip Guston – og amerika-nordmannen E. C. Corbitt. Parallelt er en del striper inspirert av det som skjer på kunstfronten.

• Undergrunnstegneserier
• Alternative tegneserier
• Vitsetegning
• Karikaturtegning
• Vittighetsblader
• Billedbok
• Tegnefilm
• Manga – japanske tegneserier
• Manhua – kinesiske tegneserier
• Manhwa – koreanske tegneserier

• Scott McCloud

• (en) Comics – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Norsk artikkel med mange tegneseriedefinisjoner.
• Artikkel om norsk tegneseriehistorie fra tegneserietidsskriftet Serienett.
• Minetegneserier.no
• Serienett
• tegneserier.no
• ComicWiki (på dansk)
• Seriewikin (på svensk)
• Lambiek Comiclopedia (på engelsk)
• Pestus' Serieskaperskole
• Utdrag fra faktaboka Tegneseriens triangel
• Tegneserie; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)
• Norsk tegneserieforum
• Nettserier – portal med norske tegneserier