Tawhid

Tawhīd (arabisk: توحيد); også transkribert som tawheed, toheed og tauheed; (tyrkisk: Tevhid) er et uttrykk for islamsk forståelse av Guds enhet. Ordet er avledet av wahda, enhet.

Islams strengt konsekvente monoteisme har retorisk brodd både mot den kristne treenighetslæren og mot polyteismen i den før-islamske arabiske kulturen. Det motsatte av tawhīd er shirk, som betyr å sette noe eller noen ved Guds side.

Begrepet tawhid har en lang historie. al-Ash'ari (878-941) var blant de muslimske teologene som på 900-tallet drøftet Guds natur. Formuleringer i Koranen om Guds «hender» og om at Gud «sitter» kunne fra én side sett forstås som om Gud hadde et legeme. I og med dette legemets «legemsdeler» kunne ikke Gud lenger sees som én. al-Ash'ari avviste problemstillingen og hevdet at Guds vesen ikke kunne defineres. Hans etterfølger Abu Bakr al-Baqillani (d. 1013) følger opp disse problemstillingene, samt rasjonelle gudsbevis, i sin avhandling al-Tahwid.^[1]

Under almohade-dynastiet i Nord-Afrika 1130-1269 ble tawhid oppfattet som essensen av læren om Guds enhet, og denne troen ble ansett som et særtrekk ved almohadene, til forskjell fra deres rivaler og forløpere almoravidene.^[2]

Den egyptiske reformatoren Muhammad Abduh (1849–1905) hevdet i sin bok Risalat al-tawhid (læren om Guds enhet, 1897) at «enhver velfundert tenkning fører til en tro på Gud, slik han er beskrevet i Koranen». Den egyptiske tenkeren Sayyid Qutb (1906–1966) mente at tawhid er det underliggende prinsipp i all sann religion.^[3]

Koranens sure 112, Enhetsbekjennelsen er også et tidlig uttrykk for tawhid^[4]:

Si, 'Han er Gud, En
Gud, den ene Omsorgskilde
Ikke har Han avlet, og ikke er Han født
og ikke er én ham jevnbyrdig'