Svensk

Svensk er et indoeuropeisk språk som tilhører den nordgermanske grenen av de germanske språkene. Sammen med dansk tilhører det den østnordiske undergruppa, som skiller disse to språkene fra de vestnordiske språkene norsk, færøysk og islandsk. En moderne oppdeling av språkene baserer seg på gjensidig forståelighet og deler de nordiske språkene inn i en fastlandsskandinavisk gruppe (dansk, norsk og svensk), og en øyskandinavisk gruppe (færøysk og islandsk). Dette fordi norsk, i likhet med svensk og dansk, har tatt inn mange lavtyske lånord, og i større grad enn de andre vestnordiske språkene har fått forenklet morfologi.

Ifølge de fleste vedtatte kriterier for gjensidig forståelighet kan de fastlandsskandinaviske språkene betraktes som dialekter av samme språk. Men på grunn av århundrer med konflikter mellom spesielt Danmark-Norge og Sverige, som utkjempa en lang rekke kriger fra 1500-tallet til 1814, og de nasjonalistiske idestrømningene som var mest aktuelle i løpet av 1800- og 1900-tallet, har de tre språkene ulik ortografi, ordforråd, grammatikk og ulike språkmyndigheter. Dansk, norsk og svensk beskrives derfor best som en gruppe nært beslektede dialekter av «skandinavisk».^{[trenger referanse]} Mange dialekter av nasjonalspråkene kan beskrives som en mellomting mellom to språk, som for eksempel de svenske dialektene som blir talt i Dalsland og Värmland nær grensa til Norge.

Svensk er nasjonalspråk i Sverige og morsmål for nesten samtlige av de åtte millioner innbyggerne, og andrespråk for omkring én million innvandrere. I Finland blir svensk talt av en minoritet som omfatter ca. 5,5 % (290 000 personer) av den totale befolkninga. Svensk forstås eller tales i noen grad også av en del finsktalende finner. Den finlandssvenske minoriteten er konsentrert til kystområdene i Österbotten, Åboland, hovedstadsregionen og skjærgårdsområdet i sørvestlige Finland. I disse områdene dominerer ofte svensk, og i enkelte kommuner er svensk det eneste administrative språket. En betydelig migrasjon mellom de nordiske landene har pågått lenge og pågår stadig, men på grunn av likhetene i kultur og språk assimileres ofte disse innvandrerne, og de framstår ikke som etniske minoriteter. Også i Estland finnes fortsatt noen tusen personer med svensk som morsmål visse steder i landets historiske svenskebygder, langs den nordvestlige kysten og på øyene (Aiboland). Blant øvrige estere regner 2 % seg som svenskspråklige (2003). Tidligere har den svenskspråklige delen av befolkninga i Finland og Estland blitt oppgitt til å være 15–25 %, men svenskenes bosetning i det krigs- og farsottutsatte kystområdet, samt emigrasjon, har gjort at andelen har minska.

Ifølge en folketelling i 2000^[7] taler ca. 67 000 mennesker bosatt i USA svensk. Derutover er det ca. 200 000 svensker som ifølge Statistiska centralbyrån bor utenfor Sverige.

Tidligere fantes det vidstrakte svenskspråklige områder i Estland, spesielt langs den nordvestlige kysten og på øyene Dagö (Hiiumaa), Ösel (Saaremaa) og Ormsö (Vormsi). Den svensktalende minoriteten var representert i parlamentet og hadde rett til å bruke språket i offentlige taler og debatter. I middelalderen antas svenskene å ha utgjort 10 % av Estlands befolkning. Etter den svenske overgivelsen av Baltikum til Russland på 1700-tallet, ble rundt 1 000 estiske svensker tvangsflytta fra Dagö til Ukraina, hvor de grunnla byen Gammalsvenskby på Krimhalvøya. Av deres etterkommere finnes fortsatt et fåtall eldre personer som har svensk som morsmål, følger den svenske kalenderen og følger svenske skikker. I Estland ble den svensktalende minoriteten godt behandla i mellomkrigstida, men på 1930-tallet gjorde estisk nasjonalisme seg gjeldende, og man tvang fram navnebyttekampanjer, der nyoppfunnede estisk-lignende navn skulle erstatte de opprinnelige svenske steds-, gårds- og familienavnene. Kommuner der svensktalende var i majoritet hadde svensk som administrativt språk og estlandssvensk kultur hadde et mindre oppsving. Etter andre verdenskrig, da Estland ble annektert av Sovjetunionen, flytta de fleste estlandssvenskene (ca. 80 % av dem) til Sverige, og de ca. 1 500 som ble igjen i det sovjetiskokkuperte Estland hadde små muligheter til å bevare sin identitet og sitt språk på grunn av det sovjetiske synet på svenskene som potensielle spioner og forrædere. Mange valgte å kvitte seg med sin svenske identitet og bytte språk til estisk for å unngå forfølging og yrkesforbud. På grunn av dette er det i dag kun en håndfull eldre som taler en genuin dialekt.

I Nord-Amerika har det til tider vært svensktalende grupper, på 1600-tallet i nåværende Delaware (på den tiden kolonien Nya Sverige), på 1800-tallet for eksempel i Bishop Hill og i Chicago, men disse har som regel blitt assimilert og har tatt i bruk det omgivende majoritetsspråket, engelsk, i løpet av én eller to generasjoner. På slutten av 1800-tallet fantes det også et betydelig antall svensktalende innvandrere i det nåværende Namibia, men disse skal også ha gått over til majoritetsspråkene tysk eller engelsk.^[8]

Sverige har hatt en forholdsvis homogen kultur med svensk som det overlegent dominerende språket i lang tid. Minoritetsspråkene samisk og meänkieli (i Tornedalen) har ofte blitt marginalisert, i løpet av 1800- og 1900-tallet også effektivt undertrykt, og de har aldri utgjort noen betydelig andel av den svenske befolkninga. Selv om svensk har vært offisielt administrativt og liturgisk språk siden tidlig 1500-tall, har man ikke sett det nødvendig å fastsette språkets status som offisielt språk i Sverige. Senest den 7. desember 2005 bestemte Sveriges riksdag, med 147 mot 145 stemmer at svensk ikke skulle være offisielt majoritetsspråk, men kun benevne svensk som hovedspråk. Beslutninga er blitt kritisert, blant annet av Sture Allén, leder av Svenska Akademien.

Regjeringa beslutta 8. februar 2007 å sette i gang en utredning som skal utarbeide et forslag til en språklov der det svenske språkets status reguleres.

Svensk er det eneste offisielle språket på Åland, en autonom del av Finland der 95 % av de 26 000 innbyggerne har svensk som morsmål. I Finland er svensk offisielt språk, og i alle sammenhenger sidestilt med finsk. Svensk er også ett av mange offisielle språk i EU.

Det finnes ingen offisielt fastslått instans for regulering av svensk i Sverige. Språkrådet har imidlertid halvoffisiell status som språkorgan og finansieres av den svenske regjeringa, men har ingen ambisjoner om å utøve direkte kontroll over språket, slik for eksempel Académie française har. Språkrådet består av representanter fra en rekke ulike organisasjoner, inkludert Svenska Akademien. Dets fremste middel for å regulere språket er ordbøker som Svenska Akademiens ordlista (SAOL), samt en rekke ulike håndbøker i grammatikk, staving og rettskriving. Selv om SAOL ofte betraktes som normerende, er dets funksjon først og fremst å beskrive den samtidige språkbruken.

I Finland reguleres språket av Svenska språkbyrån som har offisiell status som språkmyndighet. Blant dets høyest prioriterte oppgaver er å se til at finlandssvensken ikke fjerner seg fra sverigesvensken i for høy grad. Språkbyrån har for eksempel gitt ut Finlandssvensk ordbok som belyser de forskjellene som finnes mellom svensk i Finland og Sverige.

På 700-tallet hadde det germanske språket som tales i Skandinavia (urnordisk) gjennomgått større forandringer. Dette språket begynte å gjennomgå forandringer som ikke var likeartede i hele dialektområdet, og dette resulterte i at det på 800-tallet ble utvikla to ulike dialekter, en vestlig og en østlig: vestnordisk (norrønt) og østnordisk.

Østnordisk deles ofte inn i runedansk og runesvensk i Danmark, selv om disse i prinsipp var ganske like fram til 1100-tallet. Dialektene har dette navnet fordi de ble skrevet med runer. Til forskjell fra urnordisk, som ble skrevet med den eldre fuþarken, ble norrønt, runedansk og runesvensk skrevet med den yngre fuþarken, som kun hadde 16 bokstaver. På grunn av det begrensede antallet tegn ble mange runer brukt for mange ulike fonemer. For eksempel ble runen som ble brukt for vokalen u også brukt for å skrive o, ø og y, og runen for i ble også brukt for e. Når det gjelder konsonanter ble både stemte og ustemte varianter av samme konsonant skrevet med samme rune (f.eks. t og d, eller p og b). For å tydeliggjøre runene ble det senere utvikla et system med runer med prikk, der flere runer også finnes i to varianter (én uten og én med prikk i), for å minske antallet fonemer per rune, og dermed gjøre tolkninga av runene lettere.

På 1100-tallet begynte dialektene som ble brukt i nåværende Sverige og Danmark å skille seg fra hverandre, og på 1200-tallet delte de seg i gammelsvenske og gammeldanske dialekter. En viktig forskjell er at gammeldansk, i motsetning til gammelsvensk, fullstendig hadde monoftongert de primære diftongene æi, au og øy til e og (de to siste) ø.

Gammelsvensk er betegnelsen som brukes om det middelaldersvenske språket som hadde sin begynnelse rundt 1225. Blant de viktigste dokumentene fra denne perioden er den eldste av landskapslovene, Vestgøtaloven, som finnes bevart i fragmenter datert til 1250. Den største innflytelsen på denne tiden kom med etableringa av den katolske kirken og dens ulike klosterordener, som introduserte mange nye lånord fra gresk og latin. I og med hansaens oppsving som økonomisk, politisk og militær stormakt på slutten av 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet satte tysk, spesielt nedertysk, tydelige spor i både svensk og dansk. Hansaens innflytelse bidro til at Sverige tok imot et stort antall tyskspråklige innvandrere innen tjenester som handel og administrasjon. Foruten et stort antall lånord med tilknytning til krigføring, handel, håndverk og byråkrati, ble også grunnleggende begreper, som grammatiske endelser og til og med konjunksjoner, tatt rett inn fra tysk. Be-, ge- og för- i begynnelsen av dagens svenske ord kommer ofte fra nedertysk be-, ge- og ver-. Mange ord med tilknytning til sjøfart ble også lånt inn fra nederlandsk.

Den tidlige middelaldersvensken skilte seg markant fra det moderne språket. De kanskje tydeligste forskjellene var grammatiske, med et mye mer komplisert kasus- og kjønnssystem. Substantiver, adjektiver, pronomen og visse telleord ble bøyd i fire kasus, som utenom de moderne nominativ og genitiv omfattet dativ og akkusativ. Kjønnssystemet minte mer om det som finnes i moderne tysk. De fleste av hankjønns- og hunkjønnssubstantivene falt senere sammen i ett kjønn, felleskjønn. Verbbøyninga var også mye mer kompleks, da man hadde både indikativ og konjunktiv, og verb ble bøyd både etter person og antall. Mot 1500-tallet hadde grammatikken i hverdagsspråket og i litteraturen blitt forenkla og mer lik dagens svensk. De gamle bøyningene ble imidlertid brukt i en viss utstrekning i høytidelig prosa fram til 1600-tallet, og i visse genuine dialekter finnes de fortsatt.

En forandring i det latinske alfabetet som ble brukt i Norden var bruken av ligaturer, som æ. Kombinasjonene aa og oe ble ofte skrevet ved at den ene bokstaven ble skrevet over den andre, og disse ble senere til bokstavene å, ä og ö.

Perioden som bærer benevninga nysvensk begynner med innføringa av trykkpressen og reformasjonen. Etter å ha grepet makta og blitt valgt til konge bestilte Gustav Vasa en svensk bibeloversettelse. En versjon av Det nye testamentet kom ut i 1526 og ble i 1541 fulgt av en fullstendig bibeloversettelse, kalt Gustav Vasas bibel. Denne oversettelsen ble allment ansett som så vellykket at den forble den mest brukte bibeloversettelsen fram til 1917. De personene som sto bak det meste av oversettelsen var Laurentius Andræ og brødrene Laurentius og Olaus Petri. Samtlige oversettere var fra midt-Sverige, noe som trolig påvirka bibelspråket til å være mer tro mälardaldialekten.

Gustav Vasas bibel anses i allmennhet å være et meget rimelig kompromiss mellom gammelt og nytt språk. Selv om den ikke stemte overens med samtidens talespråk, var den ikke overdrevet konservativ i sin språkbruk. Den tok et stort skritt mot en mer konsekvent svensk staving, og etablerte for eksempel bruken av vokalene å, ä og ö, samt stavinga ck i stedet for kk etter kort vokal. Sverige og Danmark var i nesten konstant feide fram til 1700-tallet, og et av målene var derfor muligens å øke avstanden mellom svensk og dansk.

Selv om Gustav Vasas bibel satte sterkt preg på ortografien, var stavinga mot slutten av 1500-tallet likevel noe inkonsekvent. Det var ikke før på 1600-tallet, etter at de første svenske grammatikkene ble skrevet, at man for alvor begynte å diskutere rettskrivingsspørsmålet. Strider om ulike stavingsforslag pågikk fram til tidlig 1800-tall, og først mot slutten av århundret framtrådte en mer allment akseptert standard. Bruken av versaler var for eksempel ikke standardisert. For det meste var det avhengig av den enkelte skribentens meninger, og påvirkninga fra tysk, hvor samtlige substantiver skrives med stor forbokstav, var stor.

En viktig forandring i uttalen i den nysvenske perioden var den gradvise assimileringa av mange ulike konsonantsamlinger til /ʃ/ (og også /ɧ/ i sørlige dialekter) og «oppmykninga» av /g/ og /k/ til /dʒ/ och /tʃ/ (og noen steder /j/ og /ɕ/) foran fremre vokaler.

Dagens svensk er det språkstadiet som moderne svensk tilhører, og det hadde sin begynnelse rundt 1900. Med industrialiseringa og urbaniseringa av Sverige, som var godt i gang fra de siste tiåra av 1800-tallet, begynte en ny type skribenter å sette spor i svensk litteratur. Mange nye forfattere, politikere og andre offentlige personer hadde stor innflytelse på det nasjonalspråket som ble utvikla. De som vil ha ett årstall for begynnelsen av denne perioden pleier å sette 1872, året for utgivelsen av Röda rummet og romangjennombruddet for August Strindberg (1849–1912), en av de mest innflytelsesrike forfatterne.

En rettskrivingsreform, bebudet av kirkeminister Fridtjuv Berg i 1906, satte en grense for det som senere ble kalt «gammelstaving»: haf ble hav, stjerna ble stjärna og så videre. Den da ganske nyformulerte skriveregelen, som skilte mellom partisipp- og supinumformer: huset är måladt, jag har målat, var det imidlertid noen som savna, men avviklinga av hv-stavinga i for eksempel spørreord som hvem, hvar, ble savna av flere, da den innebar at språket fjerna seg fra norsk og dansk.

Det var i løpet av 1900-tallet at et felles, standardisert riksspråk ble tilgjengelig for den store majoriteten av svensker. Stavinga var til slutt standardisert, og nesten enhetlig ved rettskrivingsreformen i 1906. Med unntak av flertallsformer av verb (som «vi gingo» mot det moderne «vi gick») og andre forskjeller i ordstilling, spesielt i skriftspråket, var språket i prinsipp identisk med den svensk som tales i dag. Flertallsformene ble igjen, men ble mindre og mindre populære, og ble til slutt avskaffa i 1950, da de siste offisielle anbefalingene angående bruk av dem falt bort.

En viktig forandring i språket skjedde på 1960-tallet med den såkalte du-reformen. Tidligere hadde det blitt ansett som mest passende å tiltale personer av samme eller høyere sosiale status med tittel og etternavn. Bruken av «herr», «fru» og «fröken» var for det meste begrenset til innledning av samtaler med personer hvis yrke, akademiske tittel eller militær rang taleren ikke kjente til. At den som ble talt til skulle tiltales i tredje person, gjorde saken enda mer komplisert. I årene rundt 1900 ble det gjort et mislykka forsøk på å erstatte det kompliserte systemet av titler med «Ni», lik det som finnes i fransk og tysk. «Ni» ble imidlertid heller brukt som en noe mindre arrogant versjon av «du» for å tiltale personer av lavere sosial status. I og med liberaliseringa og radikaliseringa av det svenske samfunnet i andre halvdel av 1900-tallet ble disse klasseskillene mindre relevante, og «du» ble brukt også i de fleste formelle og offisielle sammenhenger.

Det svenske alfabetet består av 29 bokstaver, hvorav 26 er fra det grunnleggende latinske alfabetet, og de tre siste, å, ä og ö, er tilleggsbokstaver som er konstruert i nyere tid. Disse tilleggsbokstavene regnes som egne bokstaver, ikke som diakritiske modifiseringer av andre tegn, og har sin plass i slutten av alfabetet, i den nevnte rekkefølga. Fram til utgivelsen av den 13. utgaven av Svenska Akademiens ordlista i april 2006, ble w regna som en variant av v som kun ble brukt i egennavn og utenlandske ord, og ble sortert sammen med v.

Diakritiske tegn er uvanlige på svensk, og brukes stort sett som på norsk. É er den vanligste modifiserte bokstaven, og brukes av og til for å indikere at trykket faller på den siste stavelsen i et ord som ender på e, særlig hvis trykket gjør at ordet får en annen betydning (ide/idé). Akutt og grav aksent brukes noen ganger på andre vokaler i noen egennavn og utenlandske ord. À brukes for angivelse av enhetspris, på samme måte som på norsk.

Tysk ü regnes som en variant av y, og beholdes av og til i utenlandske egennavn. En dierese brukes i noen få spesialtilfeller (for eksempel i «Aïda»). Bokstavene ä og ö kan være resultatet av en fonetisk prosess som kalles omlyd, hvor a eller å blir til ä i bøyning (natt – nätter, tång – tänger), og o blir til ö (bok – böcker). Dette er imidlertid bare en liten del av bruken av disse bokstavene. I tillegg blir u til y (ung – yngre) i adjektiv med omlyd. Den tyske konvensjonen om å skrive ä og ö som ae og oe hvis disse bokstavene ikke er tilgjengelige er like uvanlig på svensk som på norsk, og i domeneadresser brukes vanligvis a og o i stedet for å, ä og ö.

I svensk ortografi brukes kolon stort sett på samme måte som på norsk, men med enkelte unntak. Kolonet brukes for å angi priser, for eksempel 10:50 kronor for 10 kronor och 50 öre; i forkortelser som 1:a for första og S:t for Sankt; og før alle typer endelser som kan legges til tall, bokstaver og forkortelser, slik som 53:an for femtitrean (53-eren), första a:t for «den første a-en» og tv:n for televisionen (tv-en).

Svensk utmerker seg gjennom et stort vokalforråd som består av 9 vokaler, som til sammen danner 18 fonemer. Det finnes til sammen 18 konsonantfonemer, hvorav /r/ og spesielt /ɧ/ har et stort antall allofoner som varierer ikke bare avhengig av dialekt, men også av kjønn, alder, sosial stilling og sosial sammenheng.

Svenskens prosodi (ordmelodi) er et annet utmerkende trekk som også skaper de tydeligste forskjellene mellom ulike dialekter. Personer som flytter fra ett dialektområde til et annet tilpasser ofte talen til å stemme overens med lydene i den nye dialekten, men ordmelodien blir ofte igjen.

Vokalene i svensk kontrasterer i visse tilfeller når det gjelder kvalitet, men egentlig mest som et biprodukt av kontrasterende kvalitet (vokallengde), og de fremre vokalene har rundede/urundede par. Trykksvak /ɛ/ uttales som [ə] (ofte kalt schwa) i de fleste dialekter, og en senking av vokaler foran /r/ forekommer nesten universelt. Mange dialekter har også diftonger, spesielt i gotlandsk og skånsk merkes dette tydelig.

Det unike svenske fonemet /ɧ/, eller en ustemt palatal og velar frikativ, og dets påståtte doble artikulasjonssteder, er et vanskelig og komplisert emne som fortsatt er noe omstridt blant fonetikere. Selv om de akustiske elementene i de ulike variantene av /ɧ/ er relativt like, skiller uttalen seg markant avhengig av dialekt, sosial status, alder, kjønn og sosial kontekst, og er notorisk vanskelig å beskrive og transkribere. Den vanligste uttalen er en [ɧ]-lignende lyd, med unntak av [ʂ] i Norrland og [ɕ] i finlandssvensken. Også uvular uttale, [χ], brukes i mange varianter som er påvirket av innvandrerspråk som arabisk, kurdisk og persisk.

Uttalen av /r/ varierer også i høy grad. I mellomsvenske dialekter kan den uttales som en av frikativene [ʐ] og [ʂ] og ganske ofte som approksimanten [ɹ]. Selv tapper som [ɾ] er vanlige. I sørlige Sverige brukes skarrende /r/-uttale som [ʀ] og [ʁ]. I smålandsk forekommer en blanding av skarre-r og tungespiss-r, avhengig av stillinga i ordet; for eksempel uttales den første r-en i ordet röra som tungespiss-r, og den andre skarrende, mens det i vestgötsk er motsatt. Til forskjell fra dialekter i Midt-Sverige, Norrland og Finland assimileres heller ikke /r/ med supradentale konsonanter i de sørlige dialektene. /kɑrta/ uttales altså dermed [k^aɑʁta].

Ordmelodien i svensk kan variere veldig mellom ulike dialekter, inkludert de ulike regionale variantene av rikssvensk. Som i de fleste europeiske språk kan trykk brukes for å framheve enkelte ord i en mening. Prosodien kan også i visse tilfeller brukes for å uttrykke spørsmål. Eksempel på ord som kun er forskjellige gjennom bruk av trykkaksent er:

• formel /'fɔrməl/
• formell /fɔr'mɛl/

De fleste dialektene skiller også mellom to ulike såkalte tonale ordaksenter. Disse benevnes ofte som akutt og grav aksent, men også aksent 1 og aksent 2, og kan ofte være relativt vanskelige å oppfatte for ikke-svensker. I dialekter som finlandssvensk og visse varianter av dalmål er forskjellen fraværende, eller kan kun påvises ved en meget detaljert fonetisk analyse.

Noen hundre par tostavelsesord skiller seg kun fra hverandre ved bruken av enten akutt eller grav aksent. Disse er imidlertid leksikalt forutsigbare, og har for det meste å gjøre med om ordets rot har én eller to stavelser. Enstavelsesord bruker for det meste akutt aksent, mens tostavelsesord bruker grav aksent. Det vanligste eksempelet på dette er forskjellen mellom ordene «ande» (ånd) og «and» (fuglen and) i bestemt form:

• and-en /ándən/

• ande-n /àndɛn/

Presensbøyde verb med -ar har i de fleste varianter av svensk grav aksent: hoppar, räknar, talar. De med -er har som oftest akutt aksent: åker, springer.

Som i mange andre germanske språk pleier stavelser i svensk å være lukkede (slutter på en konsonant), og en relativt stor mengde konsonantopphopninger er mulig både i sluttstilling og i startstilling. Selv om disse ikke er like varierte som i visse slaviske språk, finnes eksempler på opptil åtte konsonanter når visse fremmedspråklige ord kombineres med svenske bøyningsregler, og opphopningene kan være enda større om man regner med svenskens tendens til å danne lange sammensatte ord. Svenskens stavelsesstruktur kan beskrives med følgende formel:

(K)(K)(K)V(K)(K)(K)

Dette betyr at et svensk enstavelsesmorfem kan ha opptil tre konsonanter foran og etter stavelseskjernen (som alltid er en vokal). Alle konsonanter utenom /ŋ/ kan forekomme i begynnelsen av morfemer, og det finnes sammenlagt seks mulige konsonantkombinasjoner på tre bokstaver i forstilling, som alle begynner med /s/, og sammenlagt 31 ulike konsonantkombinasjoner på to bokstaver. Alle konsonanter utenom /h/ og /ŋ/ forekommer i sluttstilling, og antall sluttkombinasjoner er sammenlagt 62. I enkelte tilfeller kan dette føre til ord som er vanskelige å uttale, som «västkustskt», som består av ordet «västkust» (vestkyst) med adjektivendelsen «-sk-» og intetkjønnsendelsen «-t» og det (for det meste teoretiske) eksempelet «herbstskts» med samme endelser som i forrige eksempel, men med enda en «-s» for å markere eieform.

Samtlige vokalfonemer, korte og lange, forekommer i trykksterke stavelser. Trykksvake stavelser kan kun være korte, og kort /e/ samt /ɛ/ sammenfaller derfor. I stavelser der det forekommer en trykksterk stavelse, er samtlige vokaler utenom /u/ og /o/ differensierte. Trykksvake stavelser etter trykksterk stavelse får suksessivt færre alternativer, og i den tredje trykksvake etter trykksterk forekommer kun [a], [ɛ] og [ə].

Substantiver og adjektiver bøyes i to kasus, (nominativ og genitiv), og to tall (entall og flertall). Pronomen har også spesielle objektsformer. Svenske substantiver kan tilhøre ett av to kjønn, neutrum eller utrum (intetkjønn eller felleskjønn), som også styrer adjektivbøyninga. For å ta et eksempel er ordet «fisk» felleskjønn og kan ha følgende former:

Som i andre germanske språk finnes det foranstilt bestemt artikkel den/det og ubestemt artikkel en/ett, som i engelsk the og a/an. Bestemthet markeres imidlertid først og fremst gjennom endelser, etterstilte artikler som bestemmes av substantivets kjønn («-en»/«-et»). De frittstående artiklene legges til for å gjøre muligens komplekse og subtile betydningsforskjeller bestemte. For eksempel finnes det en mindre, men fullt ut utskillbar forskjell mellom setningene «hon har bil» (hun har bil) og «hon har en bil» (hun har en bil) eller «han har katt» og «han har en katt». Artikler kan ofte brukes som demonstrative pronomener sammen med adverb, som «den här» (denne) og «den der». Pronomen bøyes i tillegg til i nominativ og genitiv også i en objektsform som stammer fra den gamle dativbøyninga. «Hon» har følgende tre former:

hon – hennes – henne

Verb bøyes kun i tid og i noen tilfeller modus. Selv om imperativformene i mange tilfeller har falt sammen med grunnformen, har mange verb fortsatt separate imperativbøyninger. Langt inn i moderne tid fantes et tydelig skille mellom indikativ og konjunktiv, men i dag finnes den nesten bare i faste setninger og idiomer som «hon leve» (må hun leve) og «om han vore här» (om han hadde vært her), men selv disse begynner å bli mer sjeldne. Partisipp i fortid og nåtid er meget vanlig, og brukes ofte som nesten rene adjektiver:

Perfektum partisipp: «en stekt fisk»

Presens partisipp: «en stinkande fisk» (en stinkende fisk)

Til forskjell fra engelsk og mange andre europeiske språk brukes ikke perfektum partisipp for å uttrykke nåtid eller datid. I stedet brukes hjelpeverbet «ha» med verbet bøyd i supinum, som kun brukes til dette formålet (selv om det i visse tilfeller er identisk med perfektum partisipp).

Det svensk mangler når det gjelder kasusbøyning, kompenseres av et stort antall ulike preposisjoner som «i», «på» og «efter». Disse styrte en gang i tiden visse kasus, som i moderne tysk, men i dag finnes dette kun igjen i faste uttrykk som «till sjöss» (til sjøs; genitiv) eller «mann ur huse» (mann av huse; dativ entall), som imidlertid er i vanlig bruk.

Som germansk språk deler svensk syntaktiske trekk med såvel engelsk som andre germanske språk på kontinentet. Ordstillinga er subjekt–verb–objekt, og akkurat som i tysk brukes V2-regelen i hovedsetninger, det vil si at verbsatser settes etter adverbial og bisatser. Preposisjonsuttrykk plasseres i ordninga rom–måte–tid, som i engelsk, og adjektiver står alltid foran det ordet de bestemmer.

Det svenske ordforrådet er for det meste av germansk opprinnelse, enten gjennom nedarvede urgermanske ord eller gjennom tysk og i visse tilfeller engelsk lån. Eksempler på ord av germansk opprinnelse er «hus», «kung» (konge) og «gås». Det meste av det religiøse og vitenskapelige ordforrådet er av latinsk eller gresk opphav, ofte lånt via fransk og, mer nylig, via engelsk. Visse sammensetninger er oversettelseslån, som «bomull» fra tysk «Baumwolle» (bokstavelig oversatt: «trädull» (treull). Finlandssvensken har ofte egne termer som står nærmere tilsvarende finske ord. Et vesentlig antall franske ord ble lånt inn i løpet av 1700-tallet. Noen av disse ble senere transkribert for bedre å avspeile den svenske uttalen, som for eksempel «paraply» (fr. parapluie), «nivå» (fr. niveau) og «ateljé» (fr. atelier).

Nye ord kan lett dannes ved hjelp av sammensetninger, som i mange andre germanske språk. Som i både tysk og nederlandsk kan disse ofte bli meget lange, og eksempler på helt korrekte, men upraktiske sammensetninger er mange (som t.ex guldflaggstångsknoppsputsarinna). En meget produktiv metode for å danne nye ord er også å legge endelsen «-a» til et ord, og dermed danne et nytt verb, som i «bila» (kjøre bil) eller «pakta» (inngå pakt). Det motsatte er også mulig, som for eksempel det relativt nytilkomne ordet «tänk», som et synonym til «tankesätt» (tenkemåte).

Den lingvistiske definisjonen av en svensk dialekt er de lokale variantene som ikke har blitt sterkt påvirka av standardspråket, og som har et utspring som kan spores tilbake til norrønt. De kalles ofte bygdemål eller sognemål. Mange av de mer genuine dialektene som tales på steder som Orsa i Dalarna eller Närpes i Österbotten har ofte meget særpregede fonetiske og grammatiske aspekter, som opprettholdelsen av eldre kasussystemer. Disse dialektene kan være nesten uforståelige for de fleste svensker, og de fleste talerne behersker også rikssvensk. Dialektene er ofte så lokale at de kan begrenses til enkelte sogn. Dialektene deles generelt opp i seks større dialektområder, som seg i mellom har likeartede trekk i grammatikk, uttale og ordforråd. Selv om hvert eksempel anses som representativt for nærliggende dialekter, er det egentlige antallet flere hundre, dersom hvert enkelt sted anses å utgjøre et eget dialektområde.

Rikssvensk er den vanligste termen for det standardspråket som har oppstått først og fremst av de dialektene som tales i og rundt stockholmsregionen. Dette er det målet som brukes av den store majoriteten av svensker samt finlandssvensker. I Finland eksisterer fortsatt termen högsvenska (høysvensk) for å skille det finlandssvenske standardmålet fra det i Sverige, der högsvenska anses som en gammeldags term. Rikssvensken har mange ulike regionale varianter som er typiske for visse deler av landet (regioner, landskap, steder). Selv om disse variantene ofte er påvirka av de mer genuine bygdemålene, er grammatikk og lydverk i høy grad mellomsvensk. I massemedier er det for tiden vanlig at journalister taler med en distinkt regional aksent, selv om det vanligste og mest normerte fortsatt anses å være de mellomsvenske dialektene.

Selv om rikssvensken og dens definisjon er etablert blant språkforskere og tydelig definert, er de fleste svensker uvitende om denne definisjonen, og henviser ofte til regionale varianter som «dialekter». I en undersøkelse som ble gjennomført av Handelns Utredningsinstitut (HUI) i desember 2005, fremgikk det at 54 % av de som svarte anså at «rikssvensk» var den varianten av svensk de helst ville høre fra en telefonselger. Dette til tross for at f.eks. «gotlandsk» og «skånsk», som bør betraktes som regionale varianter av standardsvensk, var gitt som alternativer i undersøkelsen.

Finland var fra middelalderen en del av det svenske riket, men ble avstått til Russland i 1809. Svensk fortsatte å være det eneste administrative språket fram til 1902, og det dominerende kultur- og utdanningsspråket fram til Finlands selvstendighet i 1917. I 2004 snakka 5,53 % av Finlands befolkning svensk som morsmål, ifølge offisiell statistikk. Siden en utdanningsreform på 1970-tallet er både svensk og finsk obligatoriske skolefag på fastlandet. Fram til 2004 var begge obligatoriske for å ta studenteksamen; studenter velger nå selv om de vil ta eksamen i begge språkene eller bare ett. Obligatorisk svensk ble innført for å motvirke nedgangen i antall svensktalende og for å unngå å skape store språkkløfter innen befolkninga. Finsk, som er et uralsk språk, er ikke beslekta med svensk, og det er ingen innbyrdes forståelighet mellom språkene. Det finnes imidlertid store mengder svenske lånord i finsk, som inkluderer relativt nye lån i for eksempel den slangen som snakkes i Helsingfors. Eksempler på denne slangen er «stadilainen» (byboer, fra stadsbo) eller «vallesmanni» (befallningsman, embetstittel). Også en betydelig del av de finske stedsnavnene i svenskspråklige områder har utspring i svensk, for eksempel «Helsinki» (Helsingfors) eller «Porvoo» (Borgå). Det autonome landskapet Åland er enspråklig svensk og hører dialektmessig ikke til de finlandssvenske områdene. Ålandsk minner først og fremst om den svenske upplandsdialekten.

Estland hadde tidligere, i likhet med Finland, en svenskspråklig minoritet. I Estland ble svensk talt langs den nordvestlige kysten og på øyene, for det meste på Ormsö, Dagö, Nuckö, Rågöarna, Odensholm, Rickull, Sutlep, Vippal, Korkis, Nargö og Runö. Dagens Nuckö kommune (slått sammen av tidligere Rickull, Sutlep og Nuckö kommuner) er tospråklig.

Professor i nordiske språk Ulla-Britt Kotsinas har studert ungdommenes språk i forstedene. Ifølge Kotsinas brukes shobresvensk som en markering mot resten av samfunnet. Mange av disse ungdommene kan snakke «normalt» ungdomsspråk, og også ungdommer med svensk bakgrunn kan gli over i shobresvensk. Shobresvensk skal imidlertid ikke sees som et enhetlig språk, men er preget av språket i de lokale omgivelsene – stockholmsk, gøteborgsk eller Malmö-dialekt.

Ifølge Kotsinas, som har studert den varianten som snakkes i Rinkeby utenfor Stockholm, finnes noen særskilte drag i rinkebysvensk:

• Feil ordstilling, som «igår jag var på bio» (norsk i går jeg var på kino)
• Vansker med grammatisk kjønn, man sier «en bord, ett stol» (norsk en bord, et stol)
• Ord brukes i annen betydning, man sier «festen dröjer i tre dagar» i stedet for «festen håller på i tre dagar» (norsk festen varer i tre dager)
• Bruk av den arabiske sje-lyden, som også fantes i eldre stockholmsslang – såkalt «Ekensnack»
• Et stort antall slangord fra de utenlandske språkene som snakkes i området.^[9]

• Rikssvensk
• Finlandssvensk
• Estlandssvensk

• Bolander, Maria (2002), Funktionell svensk grammatik ISBN 91-47-05054-3
• Crystal, David (1999), The Penguin Dictionary of Language ISBN 0-14-051416-3
• Engstrand, Olle (2004), Fonetikens grunder ISBN 91-44-04238-8
• Elert, Claes-Christian (2000) Allmän och svensk fonetikk ISBN 91-1-300939-7
• Garlén, Claes (1988), Svenskans fonologi ISBN 91-44-28151-X
• Hällström, Charlotta af (2000), Finlandssvensk ordbok ISBN 951-50-1136-1
• Kotsinas, Ulla-Britt (1994), Ungdomsspråk ISBN 91-7382-790-8
• Ladefoged, Peter & Maddieson, Ian (1996), The Sounds of the World's Languages ISBN 0-631-19815-6
• Petterson, Gertrud (1996), Svenska språket under sjuhundra år ISBN 91-44-48221-3
• Svensson, Lars (1974), Nordisk Paleografi, Lundastudier i nordisk språkvetenskap. Serie A, ISSN 0347-8971; 28, Studentlitteratur Lund (1979), ISBN 91-44-05391-6
• Thorén, Bosse (1997), Swedish prosody

• (en) Swedish language – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (sv) Den Andra Stranden Arkivert 6. desember 2023 hos Wayback Machine.
• (nb) DinOrdbok - Gratis norsk-svensk og svensk-norsk ordbok
• (sv) Swedish Language Tutorial at ielanguages.com
• (sv) Omniglot