Supernova

Hvis temperaturen i sentralområdet til en superkjempe nærmer seg 5 milliarder Kelvin, kan fusjonsprosessene lage jern. Etter dette stopper fusjonsprosessene opp. Jern og nikkel er nemlig de grunnstoffene med minst masse per nukleon. Videre fusjon vil derfor ikke frigjøre energi, men kreve energi. Da får gravitasjonen overtaket over strålingskreftene som opphører, og sentralområdet til superkjempen trekker seg sammen i en implosjon. Dette fører til at sentralområdet bryter sammen, og enorme mengder med potensiell energi blir frigjort, noe som gjør at tyngre grunnstoff enn jern blir dannet.

Allikevel er det en grense for hvor stor tetthet sentralområdet kan få, og når denne grensen er nådd, vil det oppstå en sjokkbølge som til slutt blåser store deler av stjernen ut i verdensrommet. Stjernen er nå en supernova og kan stråle med større effekt enn en hel galakse.

Mange av solsystemets planeter inneholder materiale fra supernovaeksplosjoner. Uten supernovaeksplosjoner ville det altså ikke blitt dannet tyngre grunnstoffer enn jern.

Grunnstoffer mellom helium og jern blir laget i kjempestjerner. Alle grunnstoffer som er tyngre enn jern blir laget i supernovaer. Supernovaene sprer tunge grunnstoffer ut i verdensrommet, og blander seg med støv og gasser. Det er slike grunnstoffer som senere blir en del av en ny stjerne.

Type 1A supernovaer

Det blir antatt at type 1a supernovaer oppstår fra hvite dvergstjerner. En hvit dverg kan ikke lage en eksplosjon av seg selv, men dersom en stjerne i nærheten innfører nok mengde materiale inntil den krympa stjernen, får den hvite dvergen en ny drivstoffkilde.

Den sterke tyngdekraften til den hvite dvergen gjør at det nye materialet faller på overflaten av den hvite dvergen. Materialet inneholder en kjernekraft som har potensialet til å frigjøre mer energi gjennom kjernefusjon enn normalt. Det nye materialet samles opp på overflaten av den hvite dvergen frem til en kjernereaksjon antennes.      

Stjernen vil så gløde en siste glød, før den kollapser.

Type II supernovaer

Det er vanligvis stjerner med opprinnelig masse lik 10 eller 20 ganger solens masse som er kvalifisert som en massiv stjerne, og type II supernova oppstår i siste fasen av utviklingen til en massiv stjerne.

Mens den massive stjernen aldrer, trekker den sammen kjernen sin. Stjernen forsøker å heve temperaturen i kjernen gjennom kjernefusjon for å kunne kontrollere en tyngre kjerne.  Det som skjer er at stjernen kollapser, og kjernetemperaturen øker ettersom helium blir til karbon og oksygen, og karbon og oksygen deretter blir til neon og magnesium, og de til silisium og svovel, og til slutt blir silisium og svovel til nikkel og jern. Dette skaper ytrepress for å motvirke tyngdekraften og trekke den innover. Stjernen vil til slutt ikke klare å ta opp mer energi og kollapse fordi den ikke er i stand til å redde seg selv fra dens egen gravitasjon. Etter kollisjonen sitter det igjen en nøytronstjerne.

Det er over 400 år siden sist gang en supernova eksploderte i Melkeveien. De mest kjente supernovaene vi kjenner i dag, skjedde i år 1054. Det er disse supernovaeksplosjonene som skapte Krabbetåken. I 1572 observerte Tycho Brahe en supernova, som var synlig i 1,5 år, til og med i dagslys.

• 1006 – Ekstremt lyssterk supernova. Ble observert i Egypt, Irak, Italia, Sveits, Kina, Japan, og muligens Frankrike og Syria.
• 1054 – Opprinnelsen til Krabbetåken. Ble beskrevet av kinesiske astronomer og muligens også amerikanske indianere.
• 1572 – Supernovaen SN 1572 i Cassiopeia som ble observert av Tycho Brahe. Fra Brahes bok De Nova Stella har vi fått ordet «nova». Bartholomeusnatten fant sted i august samme år, og den tyske maleren Georg Busch mente stjernen måtte være en komet, dannet av menneskenes synder som hadde steget opp som giftig damp,^[1] og blitt antent av oksygen til en ildkule. Busch' skrift ble populært i Tyskland og utgitt i Skandinavia i dansk oversettelse, foretatt av presten Rasmus Hansen Reravius.^[2]
• 1604 – Supernovaen (også kalt Keplerstjernen) i stjernebildet slangebæreren, ble observert av Johannes Kepler. Dette er den siste observerte supernovaen vi har hatt i Melkeveien.
• 1885 – Supernova i vår nabogalakse, Andromedagalaksen, ble oppdaget av Ernst Hartwig.
• 1987 – Supernova som finnes i de store Magellanske skyer. Ble observert i noen timer etter at lyset hadde nådd jorda. Med denne supernovaen fikk man muligheten til å teste moderne teknologi for å finne ut hvordan supernovaer blir til.
• 1999 - Supernovaen Sn1999c i Markarian 881 i Herkules ble oppdaget av nordmannen Odd Trondal. Dette er den første krediterte supernovaoppdagelsen fra Norge.^[3]
• 2015 - ASASSN-15lh, antas å være den mest lyssterke supernovaen som er observert.^{[4] [5]}

• Hypernova
• Melkeveien
• Nøytronstjerne
• Sort hull

• Callin, P., Pålsgård J., Stadsnes, R., Tellefsen, C.T (2007) Fysikk 1 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) 2007

• (en) supernova i Unified Astronomy Thesaurus  
• (en) Nasas bildegalleri