Wikipedia

Stoisisme

filosofisk retning
(Omdirigert fra «Stoisme»)

Stoisisme (gresk: στωῐ̈κός, stōïkós, «en stoiker, en som praktiserer stoisisme», fra στοᾱ́ , stoā́, «søylegang»)[1][2] er en dominerende retning innenfor hellenistisk filosofi som blomstret i antikkens Hellas og antikkens Roma.[3] Den ble grunnlagt i Athen av Zenon fra Kition tidlig på 200-tallet f.Kr. Betegnelsen stammer fra søylegangen (stoa poikilê) i Athens agora der den første generasjonen stoiske filosofer samlet seg og holdt forelesninger. Stoikerne mente at utøvelse av dyd er nok til å oppnå eudaimonia: et godt levd liv. Stoikerne identifiserte veien til å oppnå det med et liv brukt på å praktisere de fire dydene i hverdagen: visdom, mot, måtehold, og rettferdighet, og å leve i samsvar med naturen. Hos stoikerne er følelser og fornuft adskilt, og stoisismen foreskrev selvkontroll og utelot følelsesmessig involvering, da valg skal bli gjort fra fornuften alene.

Rekonstrueret Stoa i Athen.

Den ideelle stoiker er upåvirket av motgang og preget av fasthet og kaldblodighet, og at en vis mann, eller en person med «moral og intellektuell perfeksjon» ikke ville lide av destruktive følelser.[3] Stoisisme er best kjent gjennom «å ha en stoisk ro»,[4] som henviser til å ha et fullstendig overblikk og uendret væremåte, uansett hva som skjer. Stoisismen kan således peke mot kynismen, en tidligere filosofisk skole i antikkens Hellas. Man hyllet logos som det fremste prinsipp ved at logos ble sett på som en overordnet naturlov som mekanisk styrte alt som skjedde i verden.[5][6]

Ved siden av Aristoteles’ etikk utgjør den stoiske tradisjonen en av de viktigste grunnleggende tilnærmingene til etikk basert på dyd.[7] Stoikerne er særskilt kjent for å lære at «dyd er det eneste gode» for mennesker, og at ytre ting, som helse, rikdom og nytelse, ikke er gode eller dårlige i seg selv, adiafora (fra gresk adiaphoron; «ting som hverken er god eller ond»),[8] men har verdi som «materiale for dyd å handle etter». Mange stoikere — som Seneca og Epiktetos — understreket at ettersom «dyd er tilstrekkelig for lykke», ville en klok person være følelsesmessig motstandsdyktig mot ulykke. Stoikerne mente også at visse destruktive følelser var et resultat av feil i dømmekraften, og de mente folk burde ha som mål å opprettholde en vilje (kalt prohairesis, «vilje, moralsk valg, intensjon»)[9][10] som er «i samsvar med naturen». På grunn av dette mente stoikerne at den beste indikasjonen på et individs filosofi ikke var hva en person sa, men hvordan en person oppførte seg.[11] For å leve et godt liv måtte man forstå reglene for den naturlige orden ettersom stoikerne mente at alt var forankret i naturen.

Stoisismen blomstret i hele den gresk og romerske verden fram til 200-tallet e.Kr., og blant dens tilhengere var den romerske keiseren Marcus Aurelius. Den opplevde en tilbakegang etter at kristendommen ble statsreligion på 400-tallet e.Kr. Siden den gang har den sett vekkelser, særlig under renessansen (nystoisisme )[12] og i dagens samtid (moderne stoisisme).[13]

Historie

rediger
 
Byste av Zenon fra Kition, betraktet som grunnlegger av stoisismen.
 
Chrysippos, den tredje leder av eldste stoiske skolen i Athen, og som det ble rapportert hadde skrevet rundt 300 bøker om logikk. Han verker er hovedsakelig er gått tapt, men en oversikt over hans logiske system kan rekonstrueres fra fragmenter og vitnesbyrd.
 
Byste av Marcus Aurelius, «keiserfilosfen».

Betegnelsen stoisisme stammer fra Stoa Poikile (gammelgresk: ἡ ποικίλη στοά) som betyr «malt portiko», og som henviser til en søylegang som var dekorert med mytiske og historiske kampscener på nordsiden av Athens agora (det offentlige torget), bygget rundt 460 f.Kr. Det var her hvor filosofen Zenon fra Kition (334-262 f.Kr.) og hans tilhengere samlet seg for å diskutere sine ideene.[14] I motsetning til epikurerne, valgte Zenon å undervise i sin filosofi i et offentlig rom. Stoisisme ble opprinnelig kjent som zenonisme. Imidlertid ble dette navnet snart oppgitt, sannsynligvis ettersom stoikerne ikke anså grunnleggerne deres for å være banebrytende og/eller for å unngå risikoen for at filosofien skulle bli en personkult.[15]

De første filosofene innenfor stoisismen betegnes som «den eldre stoa».[16] Foruten Zenon var det to andre filosofer innenfor dette fellesskapet. Kleanthes (331-232 f.Kr.) som etterfulgte Zenon som leder for skolen, karakterisert blant annet som en «noe tungnem, men av edel og strek karakter».[16] Den andre var Chrysippos (ca. 278-204 f.Kr.) som ledet skolen etter Kleanthes’ død, som skal ha søkt et logisk system av samme art som Aristoteles.[16] Zenon skapte stoisismens grunnleggende tanker, Kleanthes utviklet særlig den religiøst og etisk betonte del videre, og Chrysippos, «den andre stifteren» av skolen, forsterket stoisismen psykologisk, kunnskapsteoretisk og logisk.[16]

Det meste av hva Zenon og «den eldre stoa» skrev har gått tapt, til tross for Chrysippos’ skrifter alene skal ha utgjort 705 skriftruller,[16] og det meste som kjennes av deres tanker er bare bevart i fragmenterte sitater i senere skrifter.[17] Vi vet derfor relativt lite om hva de enkelte forfatterne og skolene egentlig sto for. Framstillingen i eksempelvis Arne Næss’ kjente Filosofiens historie, som norske studenter har møtt i flere generasjoner, er derfor både preget av hypotetiske rekonstruksjoner og preget av diskusjoner om mening og tolkninger.[18]

Filosofien til «den eldre stoa» utviklet seg ikke i et vakuum, men sto i forlengelsen av deres filosofiske forgjengere og den samtid de selv levde i. Platon mente at samfunnet kunne bli gjort til gjenstand for rasjonelle undersøkelser, og Aristoteles mente samfunnet er bestemt av forholdet mellom frie, moralsk likeverdige medlemmer. Som ideal ble disse tankene videreført, også etter at de greske bystatene (polis) tapte sin uavhengighet og ble underlagt det hellenistiske storriket hvorpå det var vanskeligere å realisere slike ideal.[19] Både Platon og Aristoteles innså at deres politikk innebar et relativt lite samfunn. Aristoteles mente at et slikt samfunn ikke måtte være så lite at det ble avhengig eller undertrykt av andre, men heller ikke så stort at borgerne ikke var kjent med hverandre og diskusjoner på felles møter ble umuliggjort.[19] Det hellenistiske riket på 300-tallet f.Kr. førte til en overgang fra bystat til imperium og innebar endringer både på det institusjonelle og det ideologiske planet.[19] Storriket innebar ulike folkegrupper både kulturelt, språklig og religiøst, og tendensen fra demokratiske småsamfunn til maktkonsentrasjon i storsamfunnet førte til økt maktløshet hos folk.[19] Denne ga uttrykk på det ideologiske planet til en generell tendens til å avstå fra naturfilosofisk og samfunnsfilosofisk tenking, som det var begrenset hva man kunne endre, og studere det man kunne, individet selv, som i stoisismens «hvordan kan vi sikre vår egen lykke?»[18]

Zenons ideer utviklet seg fra de fra kynikerne (formidlet til ham av Krates fra Theben), hvis grunnlegger, Antisthenes, hadde vært en disippel av Sokrates. Zenons mest innflytelsesrike etterfølger var Chrysippus, som var ansvarlig for å forme det som nå kalles stoisisme.[20] Stoisisme ble den fremste populære filosofien blant den utdannede eliten i den hellenistiske verden og siden i Romerriket[21] til det punktet hvor, med Gilbert Murrays ord, «nesten alle etterfølgerne til Aleksander [...] bekjente seg til stoikere».[22] Senere romerske stoikere fokuserte på å fremme et liv i harmoni i universet der vi er aktive deltakere.

Forskere deler vanligvis stoisismens historie inn i tre faser:[23] «Den eldre stoa», fra Zenons grunnleggelse til Antipatros (død 130/129 f.Kr), «den midtre stoa», som omfattet Panaitios (ca. 185-ca 110 f.Kr.) og Poseidonios (ca. 135-51 f.Kr.), og «den yngre Stoa»,[16] som omfattet Gaius Musonius Rufus (ca. 20/30-før 101 e.Kr.),[24] Seneca (4 f.Kr.-65 e.Kr.), Epiktetos (Epiktet) (ca. 55-ca. 138 e.Kr.) og keiserfilosofen Marcus Aurelius (21-180 e.Kr.). Ingen komplette verk overlevde fra de to første fasene av stoisismen, bortsett fra fragmenter og sitater. Bare romerske tekster fra «den yngre Stoa» har overlevd til ettertiden.[25]

Under Romerriket endret stoisismen til å bli preget av plikt og karakterdanning, foruten den stoiske troen på universelle lover som fant gjenklang i den romerske herskerklassen og etter hvert gjorde stoisismen til for for statsideologi.[26] Cicero (106-43 f.Kr.) mente at fornuften (logos) er selve kilden til retten, og skrev at «I sjelen til den vise finnes den fullkomne loven.»[27] Gjennom Ciceros skrifter, særlig bøkene Om lovene, Om pliktene, og Om staten, fikk stoiske tanker stor innflytelse på den juridiske tenkningen i romertiden. «Den sanne lov er den rette fornuft som samsvarer med naturen, den fornuft som vi alle har del i og som alltid og evig er, den som befalende kaller til plikt og som bydende skremmer bort det vonde...»[28]

Filosofien til Seneca den yngre har blitt gjenoppdaget i moderne tid etter flere århundrer med relativ omsorgssvikt grunnet oppfattelsen av at de romerske tenkerne er middelmådige etterlignere av sine greske forgjengere. Imidlertid har mange forskere kommet til å innta et annet syn ved at han er en subtil forfatter som snakker svært direkte til moderne bekymringer om å forme oss selv og våre liv. «Noen ganger består Senecas eget bidrag i å videreutvikle en stoisk teori og legge til detaljer, mens andre ganger avviser han visse tekniske detaljer og legger vekt på den terapeutiske, praktiske siden av filosofien.»[29]

Særlig hos Marcus Aurelius er skillet mellom det indre og private, og det ytre og offentlige, tydelig. Han skrev ned sine tanker (på gresk) i tekstsamlingen Til meg selv, om finne og bevare likevekt og sinnsro, men samtidig gjøre sin samfunnsmessige plikt som keiser og krigsherre.[30] I sjuende del av sine betraktninger finner han trøst i følgende stoiske overveielse: «Karakterens fullkommenhet består i dette: Å leve hver dag som om den var den siste, hverken være opphisset eller apatisk, ikke late som om man er noe annet enn det man er.»[31]

Stoisismen har påvirket en del moderne filosofer som Baruch de Spinoza på 1600-tallet.[17] Hans verk Ethica, «Etikken» (1677), kombinerer Descartes’ lære med ideer inspirert av jødisk filosofi og gresk stoisisme.[32] Arthur Schopenhauers pessimistiske og metafysiske system av vilje ble kombinert av den filosofiske terapien fra stoisismen.[33][34]

Filosofisk system

rediger
 
Peter Paul Rubens: «Den døende Seneca» ((1612–1613). Seneca den yngre ble beordret av keiser Nero til å begå selvmord år 62 e.Kr.

«Filosofi lover ikke å sikre noe eksternt for mennesket, ellers ville det være å innrømme noe som ligger utenfor dets egentlige emne. For som materialet til snekkeren er tømmer, og det for statuer er bronse, slik er livskunstens gjenstand for hver persons eget liv.»
— Epiktetos: Foredrag 1.15.2[35][36]

Det er mulig å peke på en opprinnelse til stoisismen som strekker lengre tilbake enn de greske filosofer og med innflytelse fra østlige filosofier og religioner. Tankene om å etterstrebe indre fred for å oppnå en tilstand av «intethet» som kunne befri mennesket fra smerte og lidelse. Stoikernes etiske system er basert på troen om universets harmoni. Smerte finnes ettersom mørket eksisterer for å gi form til lyset. Ro oppnås ved å undertrykke irrasjonelle følelser, som anger for hva som har skjedd i fortiden, for å føre fornuften (logos) i harmoni med den kosmiske orden ved å akseptere dens uunngåelighet.[17]

Det gjennomgående i stoisismen er den indre fred, men den dreide seg ikke bare om se innover i individet, det som i dag ligger i begrepet «stoisk ro»,[37][38] men også å beskue utover hvor sosial nytte anbefales Ved at alle har ulike meninger om sannhet og rett slik at de juridiske lovene var forskjellige fra sted til sted, fra kultur til kultur, måtte de regionale lovene adskilles fra de universelle lovene, naturloven, som ikke var variabel eller relativ. Stoisismen var således i denne forstand en kosmopolitisk filosofi.[17]

Av alle skoler innen antikkens filosofi gjorde stoisismen det største kravet om å være fullstendig systematisk.[39] Etter stoikernes syn er filosofi praksisen med dyd, og dyd, hvis høyeste form er nytte, er generelt sett konstruert fra idealer om logikk, monistisk fysikk og naturalistisk etikk.[40] Disse tre idealene utgjør dyd som er nødvendig for å «leve et godt begrunnet liv», ettersom de alle er deler av en logos, eller filosofisk diskurs, som omfatter sinnets rasjonelle dialog med seg selv.[41] Av dem la stoikerne vekt på etikk som hovedfokus for menneskelig kunnskap, selv om deres logiske teorier var av mer interesse for senere filosofer.

Urkilden til alle tings opphav, som Zenon videreførte fra Heraklitos, og er ofte sitert av Marcus Aurelius, og hvor alt oppstår via forvandling: ild blir til vann, og vann til jord. Alt flyter, «et gapende forbi og en uendelig vorden,» slik keiserfilosofen uttrykte det.[42] Ilden er oppfattes som logos, forstått som fornuft og som Gud, og som er i både Gud og menneske.[43] Men stoikerne snakker også om en særegen ild som med jevne mellomrom utsletter alle ting, en tanke som minner om ragnarok fra senere norrøn mytologi, og etter denne begynner deretter verden på nytt. Den nye verden gjentar det som har skjedd fram til en ny verdensild oppsluker også denne.[43] Det er sirkulær historieforståelse hvor verden ikke går framover, men rundt. Alle ting gjentar seg, akkurat som årstidene.[43]

Stoisismen hadde en klar innflytelse på den kristne etikken. Begrep som «stoisk ro» og «stoiker» er fremdeles en del av språket vårt, kanskje med overtoner av en motstrebende beundring for det som betyr å «tåle motgang uten å klage». Men stoisismen bestod ikke bare av den moralfilosofien som den nå er assosiert med. Stoikerne beskjeftiget seg også med logikk og kunnskapsteori, gjennom sine arbeider utviklet stoikerne et omfattende filosofisk verdenssyn.

Referanser

rediger
  1. ^ «στοά», Wiktionary
  2. ^ «stoic (n.)», Online Etymology Dictionary
  3. ^ a b «Stoicism», Stanford Encyclopedia of Philosophy
  4. ^ «stoisk», NAOB
  5. ^ Tumblin, Brandon (6. april 2023): «What is Stoic Logos and Why is it Important?», Medium
  6. ^ «logos», Oxford Reference
  7. ^ Sharpe, Matthew (2013): «Stoic Virtue Ethics»' (PDF), Handbook of Virtue Ethics, s. 28–41. Arkivert fra originalen den 13. november 2018.
  8. ^ adiaforon, NAOB
  9. ^ «prohairesis», Wiktionary
  10. ^ Chamberlain, Charles (1984): «The Meaning of Prohairesis in Aristotle's Ethics», Transactions of the American Philological Association (1974-2014), 114, s. 147-157
  11. ^ Sellars (2006), s. 32.
  12. ^ Sellars, John: «Neostoicism», Internet Encyclopedia of Philosophy.
  13. ^ Becker, Lawrence C. (2001): A New Stoicism. Princeton: Princeton University Press. ISBN 978-1400822447.
  14. ^ Becker, Lawrence (2003): A History of Western Ethics. New York: Routledge. ISBN 978-0415968256; s. 27.
  15. ^ Robertson, Donald (2018): Stoicism and the Art of Happiness. Great Britain: John Murray.
  16. ^ a b c d e f Næss (1976), s. 213
  17. ^ a b c d Papineau (2009), s. 138
  18. ^ a b Skirbekk (1980), s. 128
  19. ^ a b c d Skirbekk (1980), s. 127
  20. ^ «Chrysippus (c. 280—207 B.C.E.)», Internet Encyclopedia of Philosophy.
  21. ^ Amos, H. (1982): These Were the Greeks. Chester Springs: Dufour Editions. ISBN 978-0802312754. OCLC 9048254.
  22. ^ Murray, Gilbert ([1915] 1946): The Stoic Philosophy , In Bertrand Russell, A History of Western Philosophy; s. 25.
  23. ^ Sedley, D. (2003): «The School, from Zeno to Arius Didymus», Inwood, B.: The Cambridge Companion to the Stoics. Cambridge University Press.
  24. ^ Musonius: «The Roman Socrates» Arkivert 14. oktober 2019 hos Wayback Machine., Classical Wisdom.
  25. ^ Long & Sedley (1987), s. 115
  26. ^ Skirbekk (1980), s. 133
  27. ^ Skirbekk (1980), s. 136
  28. ^ Cicero: Om staten (de republica II, 22/33), sitert i oversettelse fra Skirbekk (1980), s. 136-137
  29. ^ «Seneca», Stanford Encyclopedia of Philosophy
  30. ^ Skirbekk (1980), s. 134
  31. ^ Marcus Aurelius (1977): «Syvende bok», LXIX, s. 132
  32. ^ Papineau (2009), s. 66
  33. ^ Norman, Judith; Welchman, Alistair; Janaway, Christopher, red. (2022): «Chapter 16 - On the Practical use of Reason and Stoicism», Schopenhauer: The World as Will and Representation, Cambridge University Press, ISBN 9780511843112; DOI 10.1017/9780511843112
  34. ^ Assembling A "Bible" of Stoicism: What To Read After The Romans, Daily Stoic
  35. ^ Epictetus: «What philosophy promises», Discourses, 1.15
  36. ^ «Epictetus, Discourses 1.15.2», A Stoic Breviary: Classical Wisdom in Daily Practice 11. januar 2022
  37. ^ Jenssen, Jens Oscar (2020): Stoisk ro - livsvisdom for vår tid, Cappelen Damm, ISBN 9788202655372
  38. ^ «Stoisisme – den beste oppskriften på et lykkelig liv?», Psykologisk.no
  39. ^ Long & Sedley (1987), s. 160
  40. ^ Flavius Aëtius: Stoicorum Veterum Fragmenta, 2.35
  41. ^ Long & Sedley (1987), s. 161
  42. ^ Bang, Rebekka Hammering (1977): «Den stoiske lære», forord i Aurelius, Marcus: Til meg selv, s. 7
  43. ^ a b c Skirbekk (1980), s. 137

Litteratur

rediger
  • Aurelius, Marcus (1977): Til meg selv, oversettelse fra gresk og forord av Rebekka Hammering Bang, Dreyer, ISBN 82-09-01524-9.
  • Long, A.A. (1986): Hellenistic Philosophy. Stoics, Epicureans, Sceptics, University of California Press, ISBN 9780520058088.
  • Long, A.A.; Sedley, D.N. (1987): The Hellenistic Philosophers. Cambridge: Cambridge University Press, ISBN 9781139165907.
  • Næss, Arne (1967): Filosofens historie fra oldtid til renessanse, Universitetsforlaget, ISBN 82-00-03232-9.
  • Papineau, David, red. (2009): Filosofi for vår egen tid, Cappelen Damm, ISBN 978-82-02-30696-0.
  • Sellars, John (2006): Stoicism, SD Books, ISBN 9781844650538.
  • Skirbekk, Gunnar (1980): Filosofihistorie 1, Universitetsforlaget, ISBN 82-00-1982-9.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Stoisisme&oldid=24653213»