Stefan I (pave)

Ifølge de eldste registre var Stefan født i Roma og sønn til en Jovius.^{[trenger referanse]} Liber Pontificalis angir at Stefan var erkediakon da Lucius I, som gikk mot sin martyrdød, utså ham til sin etterfølger.^{[trenger referanse]}

Det meste som er kjent om Stefans pontifikat gjelder enten direkte eller indirekte Novatianus' lærer, dom ble fordømt som kjetteri. Stefans viktigste innsats var at han forsvarte kjetterdåpen, det vil si at frafalne ikke trenge å bli gjendøpt etter at de hadde angret seg, dette i strid mot Cyprianus og andre biskoper i Afrika og Asia. Erkebiskop Benson av Canterbury beskriver hendelseforløpet med ordene: «Stefan triumferte, og i ham triumferte kirken i Roma, så som det anstod henne». Opplysninger om Stefans innsats i dette dogmatiske spørsmål finnes også i brev fra Dionysius av Alexandria.

Fra begynnelsen av Stefans pontifikat ble han gjentatte ganger oppfordret av biskop Faustinus av Lyon til å iverksette tiltak mot biskop Marcianus av Arles, som hadde sluttet seg til Novatianus' lære og derfor nektet å gi nattverd til botferdige frafalne (lapsi). Av årsaker som ikke lenger er kjent for historikere, gjorde ikke Stefan noe med dette til tross for påminnelser. Derfor søkte biskopene i Gallia seg til Cyprianus, og bad ham skrive til paven. Dette gjorde Cyprianus, og hans brev er den eneste bevarte kilden om saken (Epp. lxix, lxviii). Cyprianus oppfordret Stefan om å ikke gjøre som sine forgjengere, som var blitt martyrer, men i stedet gi biskopene i Gallia i oppdrag å fordømme Marcianus, og å velge en annen biskop til å tre inn i dennes sted. Ettersom Cyprianus ikke tar opp spørsmålet igjen etter dette, er det formodningen at Stefan gjorde som han var blitt oppfordret til, og at Marcianus ble avsatt.

Saken med de spanske biskopene Martialus og Basilides var ytterligere noe som gjorde at Stefan hadde kontakt med Cyprianus. Disse spanske biskopene var blitt fordømte som libellatici for å ha fornektet troen, av de andre biskopene i deres provins. Til å begynne med erkjente de sin skyld, men senere vendte de seg til Roma, og villedet Stefan, som gjeninnsatte dem. Ettersom de hadde paven på sin side fikk de noen biskoper i provinsen med seg, men andre la da frem saken for Cyprianus. En synode av afrikanske biskoper tok opp saken, fornyet fordømmelsen av Martialus og Basilides, og oppfordret folk til å inngå i kommunion med deres ettertredere. Samtidig var synoden nøye med å poengtere at Stefan hadde handlet som han gjorde for att han var «langt unna, og uvitende om de sanne forhold i sakene» og derfor blitt lurt av Basilides.

Stefan var opptatt av å føre tradisjonen fra sine forgjengere videre angjeldende praktisk velgjørenhet og trosspørsmål. Han bistod derfor «alle provinser i Syria og Arabiae» med deres nødvendigheter.

På denne tiden adskilte ikke prestenes klesdrakt under messen seg fra de klær som lekmenn bar, det være seg av materiale eller design. Liber Pontificalis angir at Stefan bestemte at den drakt som ble brukt til kirkelige oppdrag ikke skulle anvendes til hverdags.

Samme kilde gjør gjeldende at hans pontifiakt sluttet med at han led martyrdøden, men dette blir ofte betvilt. Han ble begravd i Calixtus' katakomber, hvorfra hans relikvier ble flyttet til et kloster som ble innstiftet til hans ære av pave Paulus I.

• "St. Stephen, Pope and Martyr", Butler's Lives of the Saints
• His writings