Statens vegvesen

Statens vegvesen er et forvaltningsorgan underlagt Samferdselsdepartementet og består av seks divisjoner og Vegdirektoratet. Divisjonene er: Drift og vedlikehold (Tromsø), Utbygging (Bergen), Transport og samfunn (Trondheim), Trafikant og kjøretøy (Arendal), IT (Drammen) og Fellesfunksjoner (Moss).

Fem regionale avdelinger er opprettet med utgangspunkt i der Statens vegvesen tidligere hadde sine regionvegkontor: i Bodø, Molde, Leikanger, Arendal og på Lillehammer. Dette er geografiske avdelinger for divisjonene Drift og vedlikehold samt Transport- og samfunn, med ansvar for kontakt med regionale og lokale myndigheter og næringsliv.^[2]

Ved inngangen til 2020 hadde Statens vegvesen 6 619 ansatte fordelt på 6 396 hele stillinger. Av disse var 38,4 % kvinner. Bemanningen ble i 2019 redusert med 410 hele stillinger, tilsvarende 6,6 %.^[3]

Vegvesenets budsjett for riksveiene er på om lag 31,7 milliarder kr (2019).^[4] Det inkluderer om lag 5 milliarder fra bompenger til utbyggingsformål. Bevilgningene fordeler seg til oppgaver innenfor drift, vedlikehold og nybygging.

Topografiske forhold i Norge er en stor utfordring for utbygging av infrastruktur. I Norge har vi mer 1 040 tunneler på riks- og fylkesveinettet. Til enhver tid er 30–40 tunneler under bygging. En del av disse erstatter eldre tunneler. Tunnelene er i gjennomsnitt én km lange.

Riks og fylkesveinettet har om lag 19.760 trafikkerte bruer, ferjekaier og andre bærende konstruksjoner (f.eks. støttemurer). Mange av bruene er relativt korte, men Norge har 861 bruer som er lengre enn 100 meter. 22 bruer er lengre enn 1000 meter.

Vegvesenet har uttalt at det har dannet seg en myte om at norsk vegbygging er dyr og lite effektiv^{[trenger referanse]}. Vegdirektoratet utga i 2017 en rapport ^[5] om kostnadene i veibygging i de nordiske landene. Når man korrigerer for grunnforhold og antallet bruer og tunneler var forskjellenene større mellom prosjekter enn mellom landene. Av ni undersøkte veiprosjekter var Vegvesenets utbygging av motorveien på E6 langs Mjøsa det nest billigste. Det dyreste var et danske prosjekt.

Statens vegvesen har 69 trafikkstasjoner rundt i landet. Mange av tjenestene på trafikkstasjonene kan også utføres elektronisk i Statens vegvesens selvbetjeningsløsninger.

Som myndighetsorgan har Statens vegvesen ansvar for kontroll av kjøretøy, tilsynsoppgaver og gjennomføring av førerprøver. På flere områder har etaten myndighet til å utvikle og godkjenne regelverk og fatte vedtak som gjelder trafikant og kjøretøy.

Det er 3,333 millioner registrerte kjøretøy i Norge, hvorav 675 503 var elektrisk drevne (1.10.2023).^[6]

Det ble foretatt mer enn 1,133 millioner kjøretøyregistreringer (førstegangsregistrering, omregistrering, bruktimport, ombygging) i 2018.^[6]

Statens vegvesen utsteder årlig 435 400 nye førerkort (førstegangsutstedelser og fornyelser).^[6]

Norge har tre år rad (2015, 2016 og 2017) blitt kåret til Europas mest trafikksikre land av European Transport Safety Council.

Et sentralt mål for Vegvesenet er å arbeide for null drepte og hardt skadde i trafikken. Vegvesenet jobber systematisk med å øke trafikksikkerheten. I 1970 døde 560 personer i trafikken. I 2018 ble 108 drept på norske veier.^[7] I 2001 lanserte Stortinget nullvisjonen^[8].

Investeringene som følger av Vegvesenets handlingsprogram for 2018 til 2024 skal føre til 25 færre drepte og hardt skadde på veiene i året^[9]. Kampanjer, kontroller og sikre kjøretøy skal bidra til trekke tallene ytterligere nedover.

Statens vegvesen har nasjonal kampanjeaktivitet knyttet til temaene oppmerksomhet i trafikken, bilbeltebruk, fart og samspill mellom syklister og bilister.^[10]

Mye av den nasjonale aktiviteten er styrt gjennom Nasjonal tiltaksplan for trafikksikkerhet på veg, som Vegvesenet, Politiet, Trygg Trafikk, Utdanningsdirektoratet, KS og Helsedirektoratet står bak. Arbeidet ledes og koordineres av Statens vegvesen. Siste utgave av planen er for perioden 2018–2021.^[11]

Regjeringen legger hvert fjerde år fram stortingsmeldingen om nasjonal transportplan som beskriver utviklingstrekk og store prosjekter på veier, jernbanen, kysten og for lufthavnene.

Gjeldende plan ble lagt vedtatt i Stortinget i juni 2017 ^[12] og har et tidsperspektiv på 12 år, fra 2018 til 2030.

Noen nøkkeltall for NTP ^[13]:

• Den totale rammen er på 933 mrd. kr for alle transportformer– det er 30 prosent økning sammenlignet med årlig ramme for den foregående planen
• Anslagsvis 131 mrd. kr av ramma kommer fra bompenger.
• 536 mrd. kr er vegformål i perioden.
• Vegvesenet skal gjennomføre investeringer på 156 mrd.
• Statens bidrag til miljøvennlig transport i byområdene er på 66,4 mrd.kr. Av dette avsettes 24. mrd. kr til store investeringsprosjekt: Fornebubanen i Oslo og Akershus, metrotunnel i Oslo, bybaneforlengelse i Bergen, Superbuss i Trondheim og Bussveien Arkivert 10. oktober 2018 hos Wayback Machine. på Nord-Jæren Arkivert 10. oktober 2018 hos Wayback Machine.
• I gjennomsnitt for hele 12-års perioden vil regjeringen opp på årlig bevilgningsnivå til vegformål på 44,7 mrd. kroner. Det er 9,5 mrd. kr. over dagens nivå (Nye Veier inkludert i tallene). Det forutsettes en gradvis opptrapping, der veksten er størst i andre seksårsperiode (2024–2029).

Når NTP er vedtatt i Stortinget utarbeider etatene hver sine handlingsprogram som detaljerer satsningene. Det gjeldende er Statens vegvesens handlingsprogram for 2018 – 2023.

I denne seksårsperioden investerer Vegvesenet om lag 135 milliarder kr fordelt på 50 store riksvegprosjekter. I samme periode åpner 30 vegprosjekter.^[9]

Bevilgningene til vedlikehold av vegnettet øker med om lag 20 prosent. Mye av økningen vil gå til oppgradering av tunneler på riksveiene.^[9]

28 milliarder kroner satses på miljøvennlig transport i de ni største byområdene.^[9]

Bevilgningene skal øke mest i den andre seksårsperiode (2024–2029).^[9]

Statens vegvesen igangsetter og gjennomfører anvendt forskning Arkivert 10. oktober 2018 hos Wayback Machine.. Forskningen foregår i tett samspill med utførende forskningsinstitutt eller universitet. Statens vegvesen kan også som byggherreorganisasjon teste resultater i fullskala.

Vegvesenet vedtok i 2017 en ny virksomhetsstrategi Arkivert 10. oktober 2018 hos Wayback Machine. som skal gjøre etaten i stand til å levere gode framtidsrettede tjenester i en periode preget av store endringer. Strategien peker ut områdene hvor etaten har et særlig utviklingsbehov og bidrar til å tydeliggjøre vegvesenets framtidige rolle.

Vegvesenet har tre kjerneområder: veg, transport, trafikant og kjøretøy. Ut fra disse har etaten formulert fem overordnede mål:

1. Tilrettelegge for framtidens transportsystem
2. Utvikle og ta vare på vegnettet på en profesjonell måte
3. Bidra til trygge trafikanter og sikre kjøretøy
4. Fremme bærekraft og redusere klimagassutslipp
5. Styrke vår gjennomføringsevne

Statens vegvesen har ansvar for å ta vare på egne kulturminner. Vegkulturminner i form av gamle veier og bruer viser utviklingen i teknologi på ulike fagområder. De gir folk gode opplevelser for rekreasjon og sporer til undring og ettertanke. Statens vegvesen har utarbeidet sin egen "Nasjonal verneplan for veger, bruer og vegrelaterte kulturminner".

Norsk vegmuseum er et av Norges største teknisk industrielle museum. Museet har flere tusen kvadratmeter innendørs utstillinger, en stor museumspark og en unik over 200 meter lang bergtunnel med fjellsprengningshistorie. Museet er nærmeste nabo til Hunderfossen Familiepark på Fåberg og har gratis inngang. Museet er svært populært hos alle som har interesse for store maskiner, biler, motorsykler og veghistorie. Museet eies og drives av Vegdirektoratet og har et nasjonalt ansvar for norsk veghistorie.

Norsk vegmuseum Arkivert 10. oktober 2018 hos Wayback Machine. åpnet i 1992, og er etatsmuseum for Statens vegvesen. .

Veietaten kan spore sitt sitt opphav tilbake til 1664, da kaptein Jens Hauritz ble utnevnt til veiinspektør i Akershus stiftamt. Året etter ble han generalveimester sønnenfjells, samtidig som Nicolaus Helvaderus fikk samme embete nordenfjells. Dermed gikk landet inn i den militære periode i norsk veibygging.^[14]

Seinere lå ansvaret for veier under juristene i Justisdepartementet, inntil Frederik Stang i 1846 opprettet en stilling som veiassistent under Indredepartementet. Målet var å få mer fagkunnskap, men uten å la ansvaret for veiene flyttes for langt unna de politiske beslutningene i departementet.

Den første veiassistenten ble ingeniørkaptein H.K. Finne. De neste to tiårene ga en kraftig økning i statens bidrag til veiutbygging. Finne ble i 1852 etterfulgt av ingeniøroffiser Christian Vilhelm Bergh i et nytt veiingeniørkontor i Indredepartementet.

Et eget veidirektorat kom først i 1864, etter lang tids kamp fra ingeniørene. Christian Vilhelm Bergh ble der den første veidirektør.

Vegdirektoratet har siden vært plassert under Arbeidsdepartementet 1885–1944, Trafikkdepartementet 1944–1945 og Samferdselsdepartementet 1946–.

Statens Bilsakkyndige ble opprettet fordi myndighetene innså behovet for å styrke bilkontroll og førerkvalitet, og for å bistå politiet med etterforskning av trafikkulykker. Statens Bilsakkyndige ble overført fra politimyndighetene til vegdirektøren i 1928. Utover på 1960-tallet overtok Statens Bilsakkyndige myndighet fra politikamrene til å registrere motorkjøretøy og utlevere skilter. Overleveringen gikk gradvis og til forskjellige tidspunkter ved de enkelte politikamre.^[15]

Statens vegvesen samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. Dette styrket den norske infrastrukturen, men mange av dem som bygde de nye veiene var krigsfanger som ofte arbeidet under svært dårlige forhold, og flere av dem døde. Vegvesenet ble ikke gransket etter krigens slutt.

Kort tid etter angrepet på Norge 9. april 1940 fikk Vegvesenet besøk av en tysk offiser som beordret dem til å sette i stand veiene så fort som mulig. Vegvesenet ble styrt av Reichskommissariat Norwegen fra mai 1940. Heinz Klein, som hadde ansvar for veiarbeid i rikskommisariatet, kjente veidirektør Andreas Baalsrud fra før krigen, da Klein hadde vært på besøk i Norge. Rikskommisariatets leder Josef Terboven sørget for arbeidskraft til veiutbygging i form av krigsfanger fra Jugoslavia. Mange av disse døde under arbeidet, noe som har gitt E6 mellom Botn og Saltnes kallenavnet Blodveien.

Okkupasjonsmakten regnet Vegvesenet og direktør Baalsrud for å være svært samarbeidsvillige. Imidlertid er det sannsynlig at Baalsrud fikk beskjed fra London om å sørge for at stillingen som veidirektør ikke ble overtatt av en nazist, noe som kunne gjort forholdene verre. Likevel kan flere av Vegvesenets arbeider under krigen regnes som krigsviktige, altså viktige for tyskernes innsats. Det er også mulig at Baalrud ble utsatt for mye press. Få dokumenter fra krigen er bevart i Vegvesenets arkiver, og deres samarbeid med okkupasjonsmakten har vært lite snakket og skrevet om.^[16]

Bilsakkyndige var opprinnelig organisert gjennom Vegdirektoratet, og ble lagt inn under Statens vegvesen i 1977 og samtidig omdøpt til Biltilsynet.^[15]

I 1995 ble ansvaret for driften av vegnettet organisatorisk slått sammen med Biltilsynets tjenester og andre trafikkfunksjoner i en ny trafikkavdeling. Etter dette ble både ”Driftsavdelingen” og ”Biltilsynet” borte som betegnelser på enheter i Statens vegvesen. Utestasjonene fikk samtidig betegnelsen trafikkstasjoner.

• Ingrid Dahl Hovland 2019 –
• Terje Moe Gustavsen 2007 – 2019
• Olav Søfteland 1992 – 2007
• Eskild Jensen 1980 – 1992
• Karl Olsen 1962 – 1980
• Thomas Offenberg Backer 1948 – 1962
• Arne Korsbrekke 1945 – 1948
• Andreas Baalsrud 1919 – 1945
• Johan Skougaard 1904 – 1918
• Hans Hagerup Krag 1874 – 1903
• Christian Wilhelm Bergh 1864 – 1874

• Paus, Hans Wangensten: Norges Generalvegmestere 1665-1824, Oslo 1966

• Paus, Hans Wangensten: Norges Vegbestyrere 1824-1864, Oslo 1969

• Paus, Hans Wangensten: Norges vegdirektører og vegsjefer, 2. utgave, Oslo 1962

• Paus, Hans Wangensten: Tillegg til Norges vegdirektører og vegsjefer, Oslo 1970

• Schougaard, Joh: Det Norske Veivæsens historie, bind I/II, Kristiania 1899/1914

• Knutsen, Sverre: Veier til modernisering, Pax forlag A/S 2009, ISBN 978-82-530-3222-1. Veibygging, samferdsel og samfunnsendring i Norge på 1800-tallet.

• Nygaard, Pål: Store drømmer og harde realiteter, Pax forlag A/S 2014, ISBN 978-82-530-3751-6. Veibygging og biltrafikk i Norge, 1912-1960

• Boge, Knut/Knutsen, Sverre: Norsk veipolitikk etter 1960 – stykkevis og delt?, Cappelen Damm Akademisk 2005, ISBN 978-82-022-4348-7

• Toldnes, Bård: Indtil Automobilerne har gaat sin rolige men sikre Seiersgang, Norges teknisk-vitenskapelige universitet 2007, ISBN 978-82-471-2078-1

• Toldnes, Bård: Bilen i Norge 1918-1940, Læringsforlaget 2013, ISBN 978-82-9300-322-9

• Toldnes, Bård: Veivalget. Norsk samferdsel rasjonaliseres 1920-1970, Fagbokforlaget 2018, ISNB 978-82-4502-330-5

• (nn) Offisielt nettsted  
• Vegdirektoratet 1864-
• Vegvesenets årsrapporter 2003-18 Arkivert 10. oktober 2018 hos Wayback Machine.
• Nasjonal transportplan 2018-2029
• Nyhetsportalen Vegnett.no Arkivert 10. oktober 2018 hos Wayback Machine.