Støttevev

Intercellulærsubstansen i bindevev består av grunnsubstans og fiber

Grunnsubstansen består hovedsakelig av vann, salter og såkalte Proteoglykaner. Disse er lange polysakkarider (glykosaminoglykaner) som er bundet til proteiner. Proteoglykankompleksene griper delvis inn i hverandre og danner en stabil, gel-lignende struktur. Sure polysakkarider binder positive ioner og vann, og danner en diffusjonsvei for gasser og vannløselige stoffer. Dessuten gir de vevet en viss trykkfasthet, dvs. evne til å motstå deformasjon som følge av trykkrefter.

Bindevev har tre hovedtyper av fiber: kollagene, retikulære og elastiske

Kollagenfibre utgjør mesteparten av bindevevets strukturelle komponent. Det finnes 25 typer, hvorav omtrent 90% av kollagenet i kroppen er type I. Kollagenfibre kjennetegnes ved stor strekkfasthet, dvs. at de i stor grad kan motvirke strekk. Defekter i kollagenproduksjon kan gi utslag som hyperelastitet, som ved Ehlers-Danlos' syndrom^[1]

Retikulære fibre består også av kollagen, men disse er mye tynnere og mindre strekkfaste. De består hovedsakelig av kollagen type III. Retikulære fibre har i hovedoppgave å danne et støttende rammeverk for det cellulære innholdet i ulike vev/organer. Disse fibrene er konstruert slik at vevet blir åpent og fritt for diffusjon.

De elastiske fibrene består av elastin, et elastisk protein hvis hovedoppgave er å la vevet returnere til sin opprinnelige form etter mekanisk strekk. Nedbrytning av elastin i lungevevet er hovedårsaken til lungeemfysem som, sammen med kronisk obstruktiv bronkitt, går under samlebetegnelsen KOLS

• Bindevevssykdommer