Sogn haveby

Planleggingen av Sogn haveby ble påbegynt i årene opp mot 1920, og skjedde i regi av Aker kommune og A/S Akersbanerne. Kommunen var selv majoritetseier i Akersbanerne. Forhold rundt stiftelsen skjedde delvis i hemmelighet, fordi man ønsket å komme eventuelle jordspekulanter i forkjøpet.^[2] Selskapet skulle nemlig ikke bare koordinere utbyggingen av forstadsbaner mellom Aker og Kristiania, men også «[…] erverve og utnytte faste eiendommer ved salg eller på annen måte».

Før 1920 bestod området der Sogn haveby i dag ligger hovedsakelig av noen få gårder med tilhørende dyrket mark og noe skog. Ullevål Hageby var imidlertid under anleggelse, og byen vokste seg stadig nærmere. Akersbanerne hadde konkrete planer om bygging av en bane fra Majorstuen til Sognsvann, den senere Sognsvannsbanen. Løsningen ble å foreta et storstilt eiendomsoppkjøp i området med tanke på senere salg til høyere priser. Samtidig var videresalg og utbygging av eiendommene selve forutsetningen for å få finansiering til baneutbyggingen.

Delvis ved å kunne benytte seg av kommunal forkjøpsrett som gjaldt for konsesjonspliktige eiendommer i Aker, kjøpte Aker kommune i 1916 en større del av Nordre Tåsen gård og det meste av Berg gård, henholdsvis 380 og 450 mål. I 1917 fulgte Akersbanerne opp, og kjøpte av gårdene Haugerud 200 mål, Østre Sogn 300 mål, Nordberg 500 mål, samt 153 mål av Holsten. Året etter kjøpte kommunen ytterligere 1075 og 265 mål av gårdene Nordberg og Østre Sogn.^[4] Dermed hadde de to aktørene overtatt det meste av landeiendommene til de lokale gårdene. Gjennomsnittlig kjøpspris for den delen av området som senere skulle bli Sogn haveby lå anslagsvis på 600 kroner per mål.

I 1919 inviterte Aker kommune og Akersbanerne til en reguleringskonkurranse om utbygging av en hageby for området. Tanken var å koble baneutbygging og byvekst med bedre bo- og livsvilkår, og var inspirert av de engelske hagebyprinsippene om å anlegge mindre selvforsynte enheter utenfor storbyene. I Norge fikk disse prinsippene først og fremst betydning for vektlegging av arkitektoniske kvaliteter og samspillet mellom bebyggelse og grøntstruktur, og i mindre grad som sosial reform.

I motsetning til Ullevål og Lille Tøyen hageby var det for Sogn haveby et uttrykt mål å bygge ut området med individuelle aktører, og i konkurranseprogrammet stod det at området skulle planlegges «[…] dels med frittliggende huse – aaben bebyggelse – dels med række- og gruppebebyggelse».^[8] Arkitekt Kristofer Langes forslag «Solgryten» ble i 1920 plukket ut som vinner av reguleringskonkurransen. Langes forslag var i første rekke særpreget av terrengtilpasning av bebyggelse og veistrukturer, samt prioritering av parker og grøntdrag. Om Langes vinnerutkast skriver juryen:

«Planen i sin helhet er vel giennomtænkt og byr paa mange vakre løsninger. De økonomiske hensyn synes tilfredsstillende tilgodeseet. Forfatteren er den eneste som har løst hovedopgaven at skape en haveby som ikke virker formeget som by. Dette er i første række opnaadd ved den enkle, rolige og fremfor alt naturlige linjeføring, som utmerker dette prosjekts hovedtrafikkaarer, hvorved forfatteren allerede av denne grund undgaar de stive retvinklede kvartalsgrupperinger. Særlig maa pekes paa den følsomme maate, hvorpaa hovedavenuen Gaustad – Taasen – Maridalen er ført gjennom havebyens centrale strøk, og med den fortrinlige pladsutvikling, som støtter sig til denne».^[9]

Etter å ha blitt detaljbearbeidet av Akers reguleringsvesen, ble reguleringsplanen for Sogn haveby vedtatt i 1923, og optimismen var stor både med hensyn til prosjektets størrelse og kvalitet.^[9] Sett med dagens øyne er det likevel ikke vanskelig å se hva man ikke fikk til etter reguleringsplanen. Dette gjelder blant annet idéen om å skape en slags avgrensning mellom «Solgrytens» øvre og nedre områder. Mens det øvre området bestod av større tomter med utelukkende trebebyggelse, hadde det nedre området en strammere og mer monumental utforming. Tanken var å bygge tyngre murbebyggelse langs den buede aksen Almeveien – Lersolveien – Nordberg gård. Denne aksen skulle fungere som et avgrensende element opp mot det øvre og mer landlige området, men det ble altså bare med tanken. Likeledes kan man se av planen at den nederste delen av Damefallet var tiltenkt en langt strammere og mer pompøs avslutning enn hva som ble tilfellet, og der denne aksen møter Store ringvei ble det kun med planene om en åpen, monumental kino-plass. Tilsvarende ble den aveny-liknende bebyggelsen langs Store Ringvei aldri en realitet, i likhet med den tyngre bebyggelsen som skulle gi en monumental akse fra området vest for Tåsen skole og ned mot Søndre Tåsen gård.

Med unntak av momentene nevnt ovenfor ble Sogn haveby bygget ut som forutsatt. Området preges av de sammenhengende hagebeltene og består hovedsakelig av ene- og tomannsboliger i tre. Planens intensjon om et konsekvent og regelmessig bebyggelsesmønster er etterlevd, og Damefallet, som i planen benevnes som «Utsigtsaksen», er som park gitt en sentral plassering i pakt med de engelske hagebyprinsippene. Husene er plassert nordlig på hver enkelt tomt, altså i forhold til solretningen, slik at hagearealenes største del vender mot sør. Den private skjermede bakhagen, som er typisk for de engelske hagebyprinsippene, er således ofret til fordel for mer lys og åpenhet.

I 1923, samme år som reguleringsplanen ble vedtatt, ble det bestemt at 450 mål på Berg og Tåsen skulle forvaltes av kommunens Egne hjem-komité, som i de påfølgende år utviklet deler av dette området til Tåsen hageby. En del av Nordberg skog ble beholdt fordi det lå ved drikkevannet Sognsvann, og ikke ubetydelige arealer ble avsatt til friarealer og parker, samt til selve Sognsvannsbanen. Salget av resterende tomtearealer skulle forestås av Akersbanerne i det ordinære markedet.^[10] Dette dreide seg i alt om et område på nærmere 2500 mål,^[11] hvorav ca. 1700 mål utgjorde boligtomter.^[12]

Året før reguleringsplanen ble vedtatt, i 1922, hadde Akersbanerne startet opp anleggsarbeidene med Sognsvannsbanen. Arbeidene ble imidlertid stanset sommeren 1924 på grunn av konflikt om lønns- og arbeidsvilkår, og det skulle vise seg at arbeidene ikke kom i gang igjen før i 1932. Årsaken til den lange arbeidsstansen hadde først og fremst sammenheng med det faktum at det hersket vanskelige økonomiske forhold i tiden. I tillegg hadde Akersbanernes bygging av Østensjøbanen blitt langt dyrere enn beregnet, og A/S Holmenkolbanen slet med store forsinkelser i forbindelse med byggingen av ny undergrunnsbane fra Majorstuen til Nationaltheatret stasjon.

Lavkonjunktur og ingen utsikter til ferdigstillelse av Sognsvannsbanen medførte at Akersbanernes salg av tomter i Sogn haveby fikk begrenset omfang inntil 1926. I alt ble det kun solgt 35^[13] tomter i disse årene. På 1920-tallet ble det derfor bare oppført noen få hus nord for Store Ringvei: I Konvallveien ved Lersolveien, og i Konvallveien mellom Almeveien og Pilveien.^[14] Flere av disse husene kan skimtes på fotografiet «Utsikt over det storartede terreng hvor Sogn haveby nu vil reise sig».^[15] På Berg ble det oppført en del flere hus i denne perioden.

Fra 1927 begynte tomtesalget å ta fart, på tross av fortsatt lavkonjunktur, og i 1928 utga Akersbanerne salgsprospektet «Sogn haveby».^[16] Året etter fikk selskapet foretatt en revidert og sterkt utvidet utgave av prospektet.^[17] Denne gang var det inkludert 41 konkrete forslag til bolighus, mange av dem tegnet av datidens mest kjente arkitekter. Dessuten inneholdt prospektet nye kapitler om blant annet beplantning av hager, husfarger, kommunikasjoner, skoler, butikker m.m. En kuriositet er at minsteprisen for tomtene er satt ned fra 4500 til 4000 kroner.

Ved utgangen av 1930 hadde selskapet til sammen solgt 197 tomter, hvorav ganske nøyaktig halvparten opprinnelig hadde tilhørt Berg gård. Samfunnsøkonomien viste tegn til bedring, og området ble gradvis vurdert som mindre usentralt – først og fremst på grunn av åpningen av Sognsvannsbanen høsten 1934, men også fordi privat bilhold begynte å bli vanligere og bebyggelsen rundt hovedstaden generelt vokste seg utover i omfang. Frem til og med 1935 solgte Akersbanerne ytterligere 243^[13] tomter, og 339 hus var så langt blitt oppført. I 1939 var over halvparten av tomtearealet solgt.

Høsten 1940 hadde Akersbanerne den siste store utparsellering av tomter.^[10] Dette dreide seg hovedsakelig om det store feltet mellom Nils Bays vei og Nordbergveien.^[18] På tross av krigen holdt tomtesalget seg godt oppe et par år til. Høsten 1943 stagnerte imidlertid salget nærmest som ved et trylleslag. Til sammen var nå 862 tomter solgt, i tillegg til 26 tomter som selskapet hadde bortfestet.^[19] Gjennomsnittlig salgspris per mål hadde tilsvart nesten 6000 kroner, og gjennomsnittlig tomtestørrelse hadde vært på nærmere 1,4 mål.^[13]

Under krigen gikk det tregt med utbyggingen, bare to hus skal være bygget i denne perioden, og først inn på 1950-tallet var området i praksis ferdig utviklet slik vi kjenner det i dag.

Et interessant aspekt vedrørende Sogn hageby er at planlegging og utbygging strekker seg over et arkitektonisk tidsskille. Fra å bli unnfanget i en nyklassisistisk, engelskinspirert hagebyånd, ble det aller meste av utbyggingen virkeliggjort først etter at funksjonalismen hadde fått sin gjennomslagskraft i Norge. Et godt eksempel på denne brytningstiden er de to lange, «engelske» murbygningene man i dag kan se i Nils Bays vei 92 til 106. Disse bygningene ble oppført på midten av 1920-tallet og fremstår i en slags moderat Ullevål hageby-liknende stil. Tanken var å etterleve intensjonen om å forme Store Ringvei til en aveny med denne type arkitektur. Flere slike bygg ble det imidlertid ikke, og de to byggene fremstår derfor i dag som et slags isolerte arkitektoniske kuriosa. Tittelen på Elin Børruds artikkel om Sogn haveby, «Hagebyen som forsvant i funkisen», er derfor på mange måter en meget treffende betegnelse på hva som egentlig skjedde.

Stilen til de to byggene i Nils Bays vei kan for øvrig lett gjenkjennes i skissen Silhuett av hovedgaten, utført av A/S Akersbanens eget tegnekontor. Tegnekontoret, ledet av Peter Daniel Hofflund, ønsket blant annet at gatebildet skulle fremstå med en enhetlig arkitektur. I artikkelen «Hagebyen som forsvant i funkisen», forklarer Børrud hvordan tegnekontoret arbeidet disse årene:

«I samarbeid med Akers reguleringsvesen, brukte tegneavdelingen de første to årene på å følge opp reguleringsplanens intensjoner. Første del av arbeidet gikk ut på å tegne silhuetter av hovedgatene for å kunne bestemme bebyggelsens karakter, særlig høyden og møneretningen. På grunn av det kuperte terrenget og forholdsvis korte rettløpende gater, ble bebyggelsen ofte behandlet gruppevis innenfor de enkelte gatepartier, uten at man derfor slo av på kravene til det enhetspreget som var ønsket. På grunnlag av oversiktstegninger, ble det utarbeidet byggeregler som gav de hovedkrav man stilte til bebyggelsen. Det ble fastsatt en ensartet takvinkel for all bebyggelse og bestemmelser for takets form, vindusplassering mm. Byggebestemmelsene gikk i det hele ut på å skaffe et ensartet og harmonisk utseende. For eneboligene i tre, ble det etter at byggebestemmelsene var fastlagt, utarbeidet en del typetegninger av hus i 1 1 /2 og 2 etasjer. Tegningene ble utført som arbeidstegninger i 1:50, slik at de tomtekjøpere som ønsket det, kunne få disse gjennom A/S Akersbanerne for en rimelig pris. Det var ellers lov til å bruke sin egen arkitekt under forutsetning av at man holdt seg innenfor de rammer som ble satt i byggereglene. For rekkehusene ble det ikke utarbeidet typetegninger, da denne bebyggelsen var forutsatt oppført av byggeselskaper som i alle tilfeller burde ha sin egen arkitekt.»

Fra denne innsatsen er det, som Børrud påpeker, svært lite som er blitt oppført. Tomtesalget gikk tregt disse årene, og utbyggingen likeså. I mellomtiden var interessen for hagebyen som ideologi avtatt. Det var det moderne liv som rådet grunnen, med ny optimistisk livsstil og tro på fremtiden. Likevel påpeker Børrud at det var først etter 1932 at så godt som alle hus bygget i Sogn haveby er å betrakte som en slags «folkefunkis». I perioden opp mot 1929 mener hun å se en slags nybarokk eller jugendaktig panelarkitektur med saltak, for så at man i årene 1930-31 utviser stilforvirring ved å bygge eksempelvis «...hus som i hovedform er moderne med pyramidetak og hjørnevinduer, men har inngangsparti med gresk søyleimitasjon. Eller hus som i hovedsak er nybarokke i oppbyggingen men har fått funkisdetaljer».

Likevel må det kunne hevdes at utforming og gjennomføring av Sogn haveby var preget av høye idealer om kvalitet. Det ble nedsatt strenge regler for utforming av området, og kjøpekontraktene inneholdt en passus om at hvert hus skulle være tegnet av godkjent arkitekt og at alle tegninger skulle godkjennes av Akersbanerne før byggemelding. Tilsvarende måtte eksempelvis felling av eldre trær godkjennes, og i det omfattende salgsprospektet fra 1929 legger selskapet stor vekt på utforming av hageplaner og beplantning. Farge på husene er også gitt et eget kapittel, og man skriver bl.a. at hvitmalte hus «...mest er en motesak, og dens tid skulde nu være forbi». I stedet legges det vekt på at «...en farve alltid er en fryd, når den er satt riktig inn (...) og fremhever på den beste måte husenes karakter».^[21]

Sognsvannsbanens trasé mellom Ullevål stadion stasjon og Tåsen stasjon, den økende trafikken på Store Ringvei og uteblivelsen av reguleringsplanens nord/sør-akser, har alle bidratt til at Sogn haveby i praksis er blitt oppdelt i to uavhengige områder med Store Ringvei som en effektiv barriere. Samtidig er særpreget i Langes intensjoner med «Solgryten» langt mindre utpreget sør for Store Ringvei. Oppfatningen av denne delingen forsterkes av mer nyklassisistisk arkitektur i sør, mer funksjonalisme i nord. Sånn sett kan ikke Sogn haveby i dag regnes som ett helhetlig område, og mange er derfor heller ikke klar over at området opprinnelig strakk seg godt sør for Store Ringvei.

Det er rimelig å anta at individuell utbygging, økonomiske nedgangstider på 1920-tallet, nye idealer ved inngangen til 1930-tallet, i kombinasjon med en (for) stor og ambisiøs reguleringsplan, til sammen gjorde at den opprinnelige planen om å lage en hageby ble mislykket. Prosjektet hadde heller ikke i utgangspunktet noen sosial eller ideologisk forankring, men var initiert for å skaffe finansiering til Sognsvannsbanen. Begrepet Sogn haveby er da heller ikke et særlig kjent og innarbeidet begrep for området, slik tilfellet eksempelvis er for Ullevål hageby. Like fullt fremstår området som helhetlig og gjennomført. Børrud har i sin artikkel valgt å formulere det slik:

Det er «...ingen tvil om at det ble et vellykket småhusområde. De kvalitative kravene som ble lagt i forbindelse med reguleringen av området, er fremdeles synlige i form av veireguleringene, parkene og husenes konsekvente plassering i forhold til hverandre. Innenfor området finnes enkeltbygninger med stor arkitektonisk egenverdi. Hovedinntrykket er likevel et område med 'hverdagsarkitektur', som styrkes av en reguleringsplan med spesielle arkitektoniske kvaliteter.»

Det var flere arkitekter som tegnet bygningene i Sogn hageby. Et utvalg er:

• Ove Bang:
  • Hamborgveien 25 (byggeår: 1935)^[22]
  • Nypeveien 6 (byggeår: 1936)^[23]
  • Holsteinveien 7 Villa Hansen (byggeår 1937)^[24]
  • Holsteinveien 9 Villa Stousland II (byggeår 1937)^[24]
  • Nypeveien 6 Villa Steen (byggeår 1937)^[25]
• Peter Hofflund: Konvallveien 7 (byggeår: 1923)^[26]
• Thorleif Jensen:
  • Nils Bays vei 32-50 (byggeår: 1953-1954)^[27]
  • Gjennomfaret 1-28, 30, 32, 34 og 36 (rekkehus i funkis; de tre første rekkene bygget før 1940, de øvrige bygget etter 1945)^[28]
• Wilhelm Karlson: Hamborgveien 1 (byggeår: 1936)^[29]
• Knut Knutsen: Østhornveien 13 Villa Natvig (byggeår: 1946)
• Anton Poulsson: Nils Bays vei 12 (byggeår: 1946)^[27]
• Sverre Aasland og Arne Korsmo: Almeveien 9 (byggeår: 1933)^[30]

Sogn haveby har kun i mindre grad vært utsatt for fortetting, og fremstår som relativt intakt i forhold til hvordan området ble bygget ut. I 1998 vedtok bystyret i Oslo «Reguleringsbestemmelser til reguleringsplan for Sogn haveby – fortetting og bevaring». Planområdet strekker seg mellom Nils Bays vei og Rektorhaugen i sør, Holsteinveien i nord, Rødbråtbakken/Sognsvannsbanen i øst og Sognsveien i vest. Til sammen utgjør dette arealet 863 dekar, bestående av 691 boligbygg, 959 boliger og 728 eiendommer fordelt på 720 grunneiere.^[31]

I byrådets innstilling til reguleringsbestemmelsene heter det at «Grøntstrukturen omfatter frodige, sammenhengende hagebelter mellom husrekkene. Hagenes terrengbearbeiding og beplantning er gjennomgående fra hage til hage og oppleves som visuelle fellesrom. Videre finnes et nettverk av offentlige grøntdrag i området, blant annet Damefallet som er et sammenhengende grøntdrag fra Sognsvann til Ullevålsletta. Hagebeltene er en funksjon av bebyggelsesmønsteret som er svært regelmessig og konsekvent. Området har en ensartet bebyggelse, og er i hovedsak utbygd med eneboliger og horisontaldelte tomannsboliger fra 20 og 30-tallet. Hustypene er også ensartede i formgiving, materialbruk og fasadeutforming».^[31]

Hensikten med dagens regulering er å sikre boligområdets verneverdier knyttet til grøntstruktur, bebyggelsesmønster, typologi og stilhistoriske enkelthus fra perioden, selv om bevaringsverdiene først og fremst er knyttet til «...bebyggelsens struktur og grøntstrukturen og i mindre grad til enkeltbygninger».^[31] Dette skal gjøres ved «...at videre utbygging ikke skjer på bekostning av de sammenhengende hagebeltene, samt at nye byggetiltak tilpasses eksisterende arkitektur og bebyggelsesmønster».^[32] I denne sammenheng er også en rekke enkeltbygninger funnet bevaringsverdige og lagt inn i Byantikvarens «gule liste».

• Aker opmålingsvesen, Kart over Aker søndre del - målestokk 1:10000, Aker 1938
• Akers Opmaalingsvæsen, Bykart, Aker 1922
• A/S Akersbanerne, Journal for festede tomter, 1920-1948
• A/S Akersbanerne, Journal for tomtesalg, 1920-1948
• A/S Akersbanerne, Sogn haveby, Aker 1928
• A/S Akersbanerne (1929). Sogn haveby. Aker. 
• Byantikvaren – Oslo kommune, Byantikvarens gule liste, mai 2007
• Byrådet i Oslo, Forslag til Reguleringsbestemmelser til reguleringsplan for Sogn haveby – fortetting og bevaring, juni 1998
• Børrud, Elin «Hagebyen som forsvant i funkisen» i Byminner nr. 4, s. 23-24, Oslo 1996
• Hofflund, Peter Daniel i «Bolig og bygg» nr. 9 og 10, 1925
• Plan- og bygningsetaten – Oslo kommune, Forstadsbaner og boligplaner i Oslo gjennom 150 år, Oslo 1999
• Plan- og bygningsetaten – Oslo kommune, S-3669 Reguleringsbestemmelser til reguleringsplan for boligområdet Sogn haveby – fortetting og bevaring, 17. juni 1998
• Stang, Johan L. Sogn – en del av Oslo, s. 115-130, Oslo 1980, ISBN 82-10-02012-9

• Hva er Byantikvarens gule liste?
• Plan- og bygningsloven § 25.6
• Lov om kulturminner § 4
• Plan- og bygningsetaten (August 2001) Sogn Haveby: Veileder til reguerlingsplan
• Plan- og bygningsetaten, Byutviklingsavdelingen (April 1999) Forstadsbaner og boligplaner i Oslo gjennom 150 år – Oslo kommune
• Fotografier fra Sogn hageby i fotodatabasen til Byarkivet i Oslo kommune
• Sogn kultur- og historielags nettbaserte bildebase i samarbeid med Deichmanske bibliotek
• Garden Cities of Tomorrow, en
• The Garden City Movement, en