Slaget ved Hlobane

4. kolonne av den britiske invasjonsstyrke, under Oberst Evelyn Wood, skulle, etter Lord Chelmsfords ordre, trekke oppmerksomheten vekk fra 3. kolonne, som marsjerte mot Isandlwana og Ulundi. Det var viktig at zulustammene i det nordvestlige Zululand konsentrerte seg om hans tropper, så de ikke bidro til den store zuluhæren.

17. januar marsjerte Wood mot nordøst med sine menn. 20. januar etablerte de en befestet leir ved Tinta's Kraal, 15 km sør for en kjede av fjell med flate topper . Fjellene var Zunguin, Hlobane og Ityentika, og de dannet en 23 km lang rekke av fjell, som strakte seg i nordøstlig retning. Mens leiren ble befestet, undersøkte rekognoseringspatruljer fjellene, og ble angrepet av ca 1000 zuluer. Ved daggry neste dag foretok britene et angrep på Zunguin, og zuluene flyktet til Hlobane, hvor Wood observerte ca 4 000 zuluer.

24. januar påbegynte Wood et angrep på Hlobane, men avblåste det da han hørte om det katastrofale utfaldet av slaget ved Isandlwana. Han trakk sine styrker tilbake til Tinta's Kraal, og trakk derfra nordvest til Kambula Hill, ca 22 km vest for Zunguin. De ankom den 31. januar, og mottok en beskjed fra Lord Chelmsford, om at alle ordrer var avblåst. Wood og hans menn var nå alene, og kunne ikke forvente forsterkninger. De måtte nå forberede seg på at de kunne risikere å møte den samlede zuluhæren.

Februar gikk uten større trefninger med zuluene. Det ble daglig sendt patruljer ut for å utføre raid mot zuluenes Kraals. Ved Kambula opprettet Wood en sekskantet befestet leir. Befestningen bestod av tettpakkede vogner. Det ble bygget en Kraal til kveget og gravd skyttergraver og jordvoller rundt om både Kraal og befestning, og en steinbefestning ble konstruert like nord for Kraalen.

En palisade blokkerte de hundrede meter mellom Kraalen og steinbefestningen, og fire 7-punds artilleriskyts ble plassert slik at de dekket tilkomstsveiene nordfra, og ytterligere to dekket den nordøstlige side.

I løpet av måneden mottok Wood tiltrengte forsterkninger fra Transvaal Rangers, trente tropper, en gruppe tyske bosettere og fem kompanier fra 80. regiment. Wood hadde håpet på å kunne splitte de omkringliggende zulustammene, ved å støtte zulukongen Cetshwayos halvbror Uhamu, som alltid hadde vært positivt innstilt overfor britene, og fiendtlig overfor Cetshwayo. 13. mars ankom Uhamu og 700 fra hans stamme, og bad om eskorte, slik at han kunne bringe resten av sine folk vekk fra noen grotter ved Umfolozi, hvor de gjemte seg, 75 km mot øst, og kun 60 km fra Ulundi. Det ville være en risikabel handling å eskortere så mange mennesker i sikkerhet igjennom dette område, men Wood mente at det var det verd. En eskorte på 360 trente menn og 200 av Uhamus krigere vendte tilbake til Kambula med 900 ytterligere flyktninger. Kort tid etter fikk Wood ordre fra Chelmsford om at iscenesette en avledningsmanøver, for å trekke zulutropper vekk så han kunne forsøke å unnsette Eshowe. Wood viste at en stor styrke av zuluer gjorde seg klar til å forlate Ulundi for å angripe enten Kambula eller et annet britisk fort, Utrecht, så han regnet med at hvis han kunne angripe Hlobane 28. mars, kunne han drive zuluenes kveg fra fjellet. Det skulle provosere zuluene til å angripe hans godt forberedte stilling i Kambula.

Fjellet Hlobane besto av to platåer, det minste, og laveste, var ca 260 m høyt i den østlige enden av den 6 km lange randen som forbandt fjellet med Zunguin mot sørvest. I den østlige enden av dette platået, var det en bratt, 60 m høy passasje, kjent som Devil's Pass (Djevelens pass), som forbandt det lave platået med det høyere. På det høye platået var det kveg i et antall av ca 2 000, og 1 000 medlemmer av zulustammen abaQulusi, hvorav mange hadde skytevåpen.

Woods plan var at oberstløytnant Henry Buller skulle bevege seg oppover den østlige stien til det høyeste platået, støttet av raketter fra artilleriet, og av Zulutropper på britisk side. Når han nådde toppen skulle han jage vekk kveget. En lignende styrke, under major R. A. Russel, skulle ta stilling på det lave platået.

Troppene dro av sted ved daggry 27. mars. Selv om de ble forsinket av et kraftig tordenvær, kom Bullers trente tropper til toppen klokken 6.00 den følgende dagen. Innfødte hjelpetropper begynte å drive kveget vestover. Russels tropper gikk i stilling på det lave platået. Wood red opp til det høye platået, med en gruppe tropper der var kommet vekk fra Bullers styrke. Underveis til toppen ble de beskutt fra grotter langs veien. To av Woods stabsoffiserer ble drept i forsøket på å bane vei. Woods gruppe dro nå tilbake for å støtte Russels tropper på det lave platået. På veien, mens han red langs den sydlige kanten av Hlobane, så Wood fem store kolonner av zuluer mod sørøst. Det var den hovedstyrken han først hadde ventet om en dags tid. Zuluene nærmet seg hurtig, og Wood kunne se at de ville avskjære Bullers tilbaketog fra det høye platået, samt Russels tropper. Russel hadde allerede sett zuluhæren halvannen time før og advart Buller.

Buller innså at det eneste han kunne gjøre var å trekke seg til det lave platået og slå sine styrker sammen med Russel sine. Russel fikk en ordre fra Wood, men misforstod den. Han trodde ordren lød på å trekke seg til Zunguin, 9 km vekke. Russel trakk seg vekk, og lot dermed Buller være igjen aleine ved Hlobane.

Bullers tropper hadde bare en mulighet for å komme til det lave platået, nemlig Devil's Pass. Den ruten var vanskelig, men samtidig ble de angrepet av abaQulusi zuluene, som nå var enda mer modige. Britene måtte kjempe seg igjennom det farlige passet. De kom allikevel vekk fra platået, og ned på sletten, hvor Buller straks ga ordre om å forflytte seg mot Kambula. Selv om hans styrke hadde lidt tap, og mange hester var gått tapt, kom han allikevel til slutt til Kambula. Zuluene kom til sletten hvor britene hadde flyktet fra mot Kambula for kort tid siden. De fulgte dem i 18 km før de ga opp.

Slaget ved Hlobane var en katastrofe for britene. 15 offiserer og 110 menige ble drept, 8 ble såret og omkring 100 innfødte hjelpetropper var døde. Mange hester gikk også tapt. Wood regnet nå med at zuluene ville angripe Kambula som han håpet, og regnet med en sikker seir der. Oberst Buller fikk Viktoriakorset for sin tapperhet og lederskap.