Sjøheimevernet

Sjøheimevernet var en egen styrke innen Heimevernet. SHVs egen organisering endret seg over tid; det samme gjorde den kommandomessige plassering i Forsvarets operative struktur.

Fra opprettelsen var SHV en integrert del av HV, underlagt Generalinspektøren for Heimevernet (GIHV). Den operative kommandoen lå i Sjøforsvaret. Styrken ble først organisert i fem kretser, som sammenfalt med marinekommandoene. Under disse lå sektorer, og innenfor disse ble fartøyene inndelt i grupper. Senere ble det etablert en områdestruktur, der et område skulle utruste og bemanne 400-500 fartøyer.

Fra 2005 fikk Sjøheimevernet en ny organisasjonsstruktur, med en samlet ledelse på Haakonsvern orlogsstasjon ved Bergen. Sjefen for SHV fikk det samlede ansvar for styrkeproduksjon gjennom fire underlagte kommandoer. Disse ledet hver sin innsatsstyrke, samt SHV-områdene innenfor de respektive ansvarsområder. I 2008 ble de fire slått sammen til én sentral kommando på Haakonsvern: Sjøheimevernskommandoen, med to sjøheimevernsgrupper, for henholdsvis Sør-Norge og Nord-Norge. Sjøheimevern-kommandoen som er etablert på Haakonsvern^[3] har et nasjonalt operativt ansvar under Fellesoperativt hovedkvarter.

Sjøheimevern-gruppe Nord har som oppgave å lede fredsoperativ virksomhet og lavintensitetsoperasjoner i eget ansvarsområde, i sør avgrenset til Nordmøre sjøheimevernområde. Gruppen er stasjonert på Olavsvern base. Sjøheimevern-gruppe Sør har som oppgave å lede fredsoperativ virksomhet, og lavintensitetsoperasjoner i eget ansvarsområde, i nord avgrenset til Nordmøre sjøheimevernområde. Gruppen er stasjonert på Haakonsvern orlogsstasjon.

Sjefen for SHV fikk samtidig operativ kommando, underlagt Forsvarets operative hovedkvarter (FOH). I 2013 ble den sentrale kommandoen omgjort til et utdannings- og kompetansesenter (ved Haakonsvern), og de operative sjøheimevernsavdelingene overført til HV-distriktene.

SHV disponerte spesialbygde flerbruksfartøyer (Hårek- og Gyda-klassen, og ved øvelser og mobilisering ble et større antall fiskefartøyer og lignende rekvirert og bemannet med SHV-besetning. I 2010–2011 ble to nye, spesialbygde fartøyer i Reine-klassen mottatt. ut over å bemanne rekvirert skøyter kunne SHV unntaksvis også stille besetninger til kampfartøyene, inklusive torpedobåter av Tjeld-klassen og kanonbåter av Storm-klassen.

Som følge av omlegginger av Heimevernet tidlig på 2000-tallet, ble det etablert egne innsatsstyrker, med frivillig og særlig godt trent personell. Fire av i alt 12 innsatsstyrker tilhørte SHV: Bundle (Horten); Salamander (Bergen); Waxwing (Værnes); Anklet (Bjerkvik).

Under Den kalde krigen utgjorde SHV rundt ti prosent av HVs samlede bemanning. I 2000 besto SHV av om lag 6000 personer. Ved avviklingen i 2017 besto SHV av rundt 2000 soldater, og disponerte rundt 200 større fartøy og 130 egne hurtigbåter.^[4]

Sjøheimevernet hadde et sammensatt oppdrag som ble noe endret over tid. Fra 1960-tallet besto oppdraget av observasjon og meldetjeneste; bevoktning av kystområder, leder og havner; bevoktning av egne og fiendtlige minefelt; kontrolltjeneste med dirigering av sjøgående trafikk; rekognoseringsoppdrag – samt ulike spesialoppdrag.

Oppdraget ble i hovedsak videreført på 1990-tallet, etter Den kalde krigens slutt, med unntak av vakthold og sikring knyttet til minefelt. I 1994 førte tilleggsoppgaver til bemanning og kystposter og kystmeldestasjoner. Som følge av terrorangrepet 11. september 2001 styrket Forsvaret sin evne til å kontrollere skipstrafikken, blant annet ved hjelp av bordingslag fra SHV, som kunne kontrollere sivile fartøyer i territorialfarvannet. I tillegg ble det lagt økt vekt på evnen til å kontrollere havne- og kaianlegg, ikke minst for å sikre mottak av allierte styrker, og kontrolldykking. Som for Heimevernet for øvrig ble objektsikring og eskortering en prioritert oppgave, der SHV utførte sikring også fra sjøfronten.

Med organisering i Sjøheimeverngruppe Nord og Sjøheimeverngruppe Sør fra 2008, skulle de lede fredsoperativ virksomhet og lavintensitetsoppgaver i respektivt ansvarsområde.^[4]

• Kapasiteter for maritim overvåkning
• Kontroll med skipsfart
• Kontrolldykking
• Styrkebeskyttelse og eskortering av andre maritime enheter
• Bording

Sjøheimevernet ble bestemt nedlagt av Stortinget jfr. langtidsplanen for forsvarssektoren, vedtatt 15. november 2016.^[2] Begrunnelsen var økonomisk, men var både faglig og politisk omstridt, bl.a. fordi oppgavene til SHV ikke ble løst på annet vis, som forutsatt.^[5]

SHV hadde følgende kapasiteter ved nedleggelsen i 2017:

Dykk hadde som ansvarsområde å søke og klarere områder under vann langs kysten av Norge, for eksempel havneområder. I tillegg bisto avdelingen politiet og Tolletaten ved behov. Dette innebar blant annet søk etter savnede personer eller objekter.

Bordingslagene skulle ut fra flerbruksfartøyene i Hårek- og Gyda-klasse kunne borde større fartøyer for visitasjon, kontroll og bistand til politiet.

Kystmeldepostene (KYP) skulle ved bruk av mobil radar ha kapasitet til å overvåke, identifisere og rapportere maritim aktivitet i ansvarsområdet.

Flerbruksfartøyene til SHV besto av Hårek- og Gyda-klasse. Båtene hadde en fast besetning på fire mann. I tillegg kunne båten ta ti passasjerer. Disse ville som oftest inngå i et bordingslag.