Sinnssykeasyl

Den 17. august 1848 ble Lov om Sindsyges Behandling og Forpleining vedtatt og mot slutten 1800-tallet ble dollhusene erstattes av asyler under medisinsk ledelse.^[1] Sinnssykeloven fastslo asyl som det tekniske uttrykk for de selvstendige sykehus for sinnssyke. I sinnssykeloven ble det stilt større krav til behandlingen av sinnslidende pasienter og omsorg for disse ble en offentlig oppgave. Kongelig godkjenning var nødvendig for å etablere et asyl.

De første asylene som ble autorisert etter den nye loven var de oppgraderte dollhusene i Christiansand 12. mars 1850, Christiania 17. mai 1850, Trondheim 28. august 1851 og Bergen 3. september 1851.

Sinnssykeloven la grunnlaget for en egen medisinsk disiplin knyttet til sinnssykdom og loven er blitt beskrevet som en grunnlov for norsk psykiatri. Asylene skulle være selvstendige i forhold til sykehus og fengsel. Legemlig straff var forbudt i asylene. Isolasjon og fysiske tvangsmidler skulle bare brukes når det var strengt nødvendig.

Sinnssykeasyl skulle være et sted for behandling, ikke bare et oppbevaringssted. Asylene ble gjerne lagt til mer isolerte, landlige steder utenfor byene for at pasientene skulle ha muligheter til arbeidsterapi og være i Bevægelse i Fri Luft. Asylene var ofte selvforsynte samfunn med gårdsdrift.

Fra 1890-årene til 1920 var det en sterk vekst i antall sinnssykeasyl i Norge. Asylets storhetstid ble også preget av det ble ansatt flere leger som var spesialisert innen psykiatri. Etter 1920 ble det ikke bygget så mange nye asyl, men antall sengeplasser økte. I 1950-årene gikk antall institusjonsplasser ned på grunn av den nye medikamentbehandling.

Med små endringer ble sinnssykeloven stående frem til 1961. Fra 1960-årene ble institusjonslivet og psykiatrien utsatt for kritikk. Psykiatri som samfunnsproblem ble nå et tema og perspektivet gikk fra en liten avgrenset gruppe mennesker, de sinnssyke, til mer generelt å omhandle psykisk helse.

Etter at asylene fikk svekket sin anseelse endret institusjonene først navn til sinnssykehospital eller sinnssykehus, deretter til dagens fellesbetegnelse, psykiatriske sykehus.

• Mentalsykehuset i Bergen, Bergen Bys Sindsygeasyl, 1833
• Trondhjems hospitalstiftelses asyl (Tronka), Trondheim, 1836–1919
• Gaustad (statsasyl), Oslo, 1855
• Rosenbergs asyl (privatasyl), Bergen, 1860–1865
• Møllendal asyl, (privatasyl), Bergen, 1865
• Rotvoll (statsasyl), Trondheim, 1872
• Eg (statsasyl), Kristiansand, 1881
• Neevengården (Hordaland), Bergen, 1891
• Kriminalasylet i Trondheim (statsasyl), 1895–1963
• Rønvik (statsasyl), Bodø, 1902
• Akershus Amts sinnssykeasyl, Blakstad, Akershus, 1904
• Dikemark, Oslo kommunale asyl, 1905
• Sanderud, Hedmark, 1908
• Bratsberg/Faret, Telemark, 1909
• Valen, Sunnhordland, 1910
• Dale, Rogaland, 1913
• Prestsæter, Oppland, 1913
• Oppdøl, Møre, 1913
• Veum, Østfold, 1914
• Østmarka, Trondheim kommunale asyl, 1919
• Reitgjerdet asyl (statsasyl for kriminelle og særlig vanskelige pasienter), Trondheim, 1923–1987
• Lier sykehus, Buskerud, 1926
• Åsgård, Tromsø, 1961

• Dårekiste
• Dollhus
• Behandling av sinnslidelser gjennom tidene

• (no) Psykiatriens historie i Norge, del 1
• (no) Sinnssykeasyler - oppslagsverket oVe, artikkel av Ragnhild Botheim, Bergen Byarkiv.