Sicherheitspolizei

Sicherheitspolizei (Sipo, «Sikkerhetspoliti») var en samlebetegnelse på de to delene av Schutzstaffels (SS) etterretnings- og sikkerhetstjeneste, Gestapo og Sicherheitsdienst (SD, «sikkerhetstjeneste») mellom 1934 og 1939.

Navnet ble innført i forbindelse med at Gestapo og SD ble underlagt samme sjef, Reinhard Heydrich. I praksis var de to organisasjonene ofte i konflikt med hverandre, ikke minst fordi Heydrich mente at SD var inkompetent og derfor overlot til Gestapo mange oppgaver som egentlig lå under SD.

I 1936 ble Ordnungspolizei (ORPO, «ordenspoliti») og Reichskriminalpolizei (Kripo, «rikskriminalpoliti») opprettet. Sipo ble da definert som det øverste organet for de tre statlige politistyrkene.

I 1939 ble Reichssicherheitshauptamt (RSHA, «rikssikkerhetshovedkontor») opprettet, og Sipo opphørte å eksistere som et reelt organ. Betegnelsen var dog fortsatt i bruk på lokalt nivå, som f.eks. i tittelen Inspektor des Sicherheitspolizei und SD. Slike inspektører var underlagt både RSHA og lokale SS- og politiledere.

Etter andre verdenskrig ble noen deler av DDRs hemmelige politi omtalt som Sicherheitspolizei.

Sicherheitspolizei i Norge 1940-1945

Da RSHA skulle etablere seg i Norge i april 1940, ble det gitt ordre om at betegnelsen Geheime Staatspolizei («hemmelig statspoliti», Gestapo) skulle unngås, fordi navnet hadde fått en dårlig klang blant nordmenn på grunn av «fiendtlig propaganda». Sicherheitzpolizei (Sipo) skulle brukes som samlebetegnelse for Gestapo, Kriminalpolizei (Kripo) og Sicherheitsdienst (SD).^[1] Anordningen var kosmetisk, men offisielt ble dermed Gestapo i Norge Sipo Abteilung IV.

Øverste leder for disse funksjonene i Norge var Befehlshaber der Sipo und des Sicherdienstes (BdS) Norwegen. Fram til november 1940 var dette Franz Walter Stahlecker, deretter Heinrich Fehlis.

Under BdS Norwegen sorterte seks avdelinger (modellert etter RSHAs organisasjon):^[2]

Abteilung I (Personale og organisasjon)
Abteilung II (Økonomi og administrasjon)
Abteilung III (Sicherheitsdienst)
Abteilung IV (Gestapo, ledet av Wilhelm Esser)
Abteilung V (Kripo – hovedsakelig rettet mot kriminalitet som skadet tyske interesser)
Abteilung VI (Etterretning mot Norges naboland)

Lokalt ble Sipo opprinnelig organisert i egne Einsatzkommandos i Oslo, Kristiansand, Stavanger, Bergen og Trondheim. Fra 1941 ble betegnelsen Einsatzkommando fjernet. Tjenestestedene i Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø kom under kommando av hver sin Kommandeur der Sipo und SD (tjenestestedets navn), forkortet KdS (tjenestested). Under disse sorterte et antall Aussendienststelle (lokalt tjenestested) – blant disse Kristiansand, som fra 1941 ble Aussendienststelle under KdS Stavanger.^[3]

Sipo hadde mange norske statsborgere som agenter. I alt var 1 380 nordmenn ansatt i en av Sipos avdelinger. Av disse var 308 registrerte som agenter. Av disse igjen fikk 25 personer dødsdom etter krigen.^[4]

Referanser

^ Berit Nøkleby: Gestapo : Tysk politi i Norge 1940-45, Aschehoug, Oslo 2003 (s. 29)
^ Berit Nøkleby: Gestapo : Tysk politi i Norge 1940-45, Aschehoug, Oslo 2003 (s. 33, 185-215)
^ Berit Nøkleby: Gestapo : Tysk politi i Norge 1940-45, Aschehoug, Oslo 2003 (s. 32)
^ Pryser, Tore (1945-) (2001). Hitlers hemmelige agenter: tysk etterretning i Norge 1939-1945. Oslo: Universitetsforl. s. 425. ISBN 8215000754.

[1] Berit Nøkleby: Gestapo : Tysk politi i Norge 1940-45, Aschehoug, Oslo 2003 (s. 29)

[2] Berit Nøkleby: Gestapo : Tysk politi i Norge 1940-45, Aschehoug, Oslo 2003 (s. 33, 185-215)

[3] Berit Nøkleby: Gestapo : Tysk politi i Norge 1940-45, Aschehoug, Oslo 2003 (s. 32)

[HA-4] Pryser, Tore (1945-) (2001). Hitlers hemmelige agenter: tysk etterretning i Norge 1939-1945. Oslo: Universitetsforl. s. 425. ISBN 8215000754.

[1]