Senkakuøyene

Øyene er nevnt i kinesiske kilder fra 1400-tallet. De ble da omtalt som Diaoyu i bøker som Reise i medvind (forenklet kinesisk: 顺风相送; tradisjonell kinesisk: 順風相送; pinyin: Shùnfēng Xiāngsòng) (1403)^[2] og Rapport fra den keiserlige utsendings ferd til Ryukyu (forenklet kinesisk: 使琉球录; tradisjonell kinesisk: 使琉球錄; pinyin: Shĭ Liúqiú Lù) (1534). På de keiserlige kinesiske kartene fra Ming-dynastiet ble det kinesiske navnet for øygruppen, Diaoyu, og det japanske navnet for hovedøya, Uotsuri, brukt; begge betyr «fiske».

Den første beskrivelsen av øyene som ble utgitt i Europa, var i en bok importert av Isaac Titsingh i 1796. I hans lille bibliotek med japanske bøker fantes blant annet En illustrert beskrivelse av tre land av Hayashi Shihei.^[3] Denne teksten, som ble gitt ut i Japan i 1785, beskrev kongedømmet Ryukyu.^[4] I 1832 støttet Royal Asiatic Society en posthum utgivelse av Titsinghs franske oversettelse.^[5]

Den første omtale av øyene på engelsk kom i 1848, da Edward Belcher utga en reisebeskrivelse av en tur med HMS «Sammarang».^[6] Kommandør Belcher kommenterte at «navnene i denne regionen har blitt tatt med uten nøye vurdering.»^[7] Belcher rapporterte om ankring ved Pinnacle Island i mars 1845.^[8]

I 1870–80-årene ble det engelske navnet Pinnacle Islands (tårnøyene) brukt om skjærene som er i tilknytning til den største øya Uotsuri-jima/Diaoyu Dao (ble da kalt Hoa-pin-su, 和平屿, «fredsøya»); Kuba-jima/Huangwei Yu (da kalt Ti-a-usu); og Taishō-jima/Chiwei Yu.^[9] Senere ble Pinnacle Islands brukt som navn på hele øygruppen.^[10]

Øyene ble formelt annektert av Japan 14. januar 1895.^[12][13]

Fra rundt 1900 etablerte den japanske forretningsmannen Koga Tatsushirō^[14] et foredlingsanlegg for sarda på øyene med 200 arbeidere. Denne virksomheten ble lagt ned i 1940, og øyene har siden vært ubebodde.^[11] I 1970-årene solgte Koga Tatsushirōs etterkommere Zenji og Hanako Tatsushirō de fire øyene til Kurihara-familien fra prefekturet Saitama. Under forutsetningen at Kuriharafamilien ikke skulle selge øyene videre med mindre det var til den japanske stat, eller offentlige organisasjoner.^[15]

Kunioki Kurihara^[16] eier Uotsuri, Kita-Kojima og Minami-Kojima. Kuniokis søster eier Kuba.^[17]

Ryukyuøyene er øygruppen som strekker seg i en bue fra Kyushu, den sørligste av de store japanske øyene, til Taiwan. Den største øya er Okinawa. Etter slaget om Okinawa i juni 1945 ble Ryukyuøyene okkupert og styrt av det amerikanske forsvaret. Etter San Francisco-traktaten i 1952 fikk området lokal politisk makt, men var egentlig fortsatt okkupert og ble styrt av USAs sivile administrasjon av Ryukyuøyene.^[18][19] I 1972 ble Senkakuøyene overført til japansk kontroll som en del av tilbakeleveringen av Okinawa, og øyene ble en del av prefekturet Okinawa.^[18]

I 1971 erklærte også myndighetene til Republikken og Folkerepublikken Kina at øyene tilhørte dem.^[20][21]

Etter at styret ble overført til de japanske myndighetene, ble øyene lagt under administrasjonen til kommunen Ishigaki på Okinawa. De sentrale japanske myndighetene har imidlertid nektet Ishigaki å undersøke eller utvikle øyene.^[11][22] I 1979 ble øyene besøkt av en offisiell delegasjon på vegne av den japanske regjeringen. Delegasjonen besto av 50 vitenskapsfolk, offentlige tjenestemenn, og Hiroyuki Kurihara, en av eierne. Delegasjonen bodde på Uotsuri i rundt fire uker og undersøkte det lokale økosystemet, hvor de fant muldvarper og sauer, og studerte det maritime livet, for å se om øyene kunne befolkes av mennesker.^[23]

I årene fra 2002 til 2012 betalte det japanske innenriks- og kommunikasjonsdepartementet Kurihara-familien en leie på 25 millioner yen årlig for å leie Uotsuri, Minami-Kojima og Kita-Kojima. Det japanske forsvarsdepartementet leier øya Kuba for et ukjent beløp. Kuba blir brukt av det amerikanske forsvaret som øvelsesområde for bombing fra fly. De japanske sentrale myndighetene eier Taisho-øya.^[24][23]

Fredag 14. september 2012 sendte Folkerepublikken Kina seks militære patruljebåter inn i det japanske territorialfarvannet ved øyene for å hevde sin suverenitet. Dette kom etter at den japanske regjeringen hadde bestemt seg for å kjøpe tre av øyene av den japanske familien Kurihara for rundt 150 millioner kroner,^[25] noe kineserne så på som en «sniknasjonalisering» av øyene.^[26] De kinesiske fartøyene trakk seg unna da Japan sendte inn sin kystvakt. Dette utløste omfattende anti-japanske opptøyer i Kina gjennom den følgende helgen, hvor både den japanske ambassaden i Beijing og japanske fabrikker og butikker ble angrepet^[26] blant annet med steinkasting. Dette var de mest omfattende demonstrasjonene i Kina på mange år.^[27]

Den amerikanske forsvarsminister Leon Panetta var på en lenge planlagt reise i området og han ba partene om å besinne seg.^[26] USA er traktatforpliktet overfor Japan til å støtte landet militært om det blir angrepet, men amerikanerne har ikke offisielt uttalt om de anser disse øyene som japansk territorium.^[27] Amerikansk militær innblanding regnes som lite sannsynlig.^{[28] [29]}

19. september 2012 ble det meldt om omfattende hackerangrep mot nettsidene til sentrale japanske samfunnsaktører, som forsvars-, informasjons- og innenriksdepartementet, banker, høyesterett, teknologiinstituttet og store næringslivsbedrifter. Ifølge japansk politi kom disse angrepene fra Kina.^[30] Det ble fra kinesisk hold også truet med handelskrig,^[31] og den politiske konfrontasjonen førte til at børsen i Tokyo falt betraktelig.^[32]

23. november 2013 erklærte Kina en luftforsvarssone over øyene. Sonen overlapper den japanske sonen. USA aksepterer ikke sonen og har sendt in B-52 bombefly som ikke har identifisert seg. USA har imidlertid meldt til sivile flyselskap at de skal melde i fra når de flyr inn i sonen.^[33]

Både Japan, Folkerepublikken og Republikken Kina gjør krav på Senkaku/Diaoyu-øyene. Øyenes betydning for landene ligger i historiske forhold,^[36] militærstrategiske interesser^[37] og i at området rundt øyene er viktig for skipsfart, har rike fiskeressurser og antatte oljeforekomster. Kina har trolig funnet naturressurser i det de har døpt Chunxiaofeltet, som ligger bare fire kilometer inn på den kinesiske siden av den japanske midtlinjen.^[38][39] Tvisten om øyene er en havrettskonflikt (økonomisk sone). Senkaku/Diaoyu-øyenes status vil trolig avgjøre hvor stor del av olje- og gassfeltene lenger nord som tilfaller Kina og Japan.^[40]

1. Míng-dynastiet oppdaget og utøvde suverenitet over øyene siden det 14. århundre. De drev fiske rundt øyene og brukte dem som beskyttelse under stormer. På øyene høstet de også shi cong yong^[41], en sjelden urt brukt i kinesisk medisin. Enkekeiserinne Cixi ga øyene til en Dr. Sheng-Xuan-hui, som helbredet henne ved bruk av disse urtene.^[42]
2. Kina hevder at Japan aksepterte at de hadde suverenitet over Senkaku/Diaoyu-øyene før 1895. I et dokument fra 1885 advarer Japans utenriksminister, Inoue Kaoru, regjeringen om å merke øyene som japansk eiendom, fordi kineserne ikke ville like det og fordi det var kinesiske navn på dem: «Vi må vente til rett øyeblikk». De viser også til et japansk kart fra 1785 som viser at øyene er kinesiske.^[43][42]
3. Japan skulle ha avstått øyene etter andre verdenskrig (Kairodeklarasjonen^[44] og Potsdamavtalen^[45]). Kina aksepterer at Japan etter Shimonosekitraktaten^[46] hadde suverenitet over Senkakuøyene fra 1895 til 1931.^[47] Kina protesterte ikke på Shimonosekitraktaten fordi de ikke var i posisjon til det og at de måtte avgi en hel provins.
4. Senkaku/Diaoyu-øyene ligger på Kinas kontinentalsokkel og er en forlengelse av Taiwans østlige fjellkjede. Ryukyuøyene har ingen kontinentalsokkel.

«Okinawarenna beviser at Kinas og Japans kontinentalsokler ikke henger sammen, at renna fungerer som en grense mellom disse og at den ikke bør ignoreres...»^[48] De viser til Havrettskonvensjonen hvor kyststater har rettigheter over sin kontinentalsokkel selv om den strekker seg mer enn 200 nautiske mil fra kysten og beregning av avstandene fra kysten skal ikke inkludere klipper der det ikke er mulig for mennesker å bo eller drive næringsvirksomhet. Derfor går den kinesiske grenselinjen der Okinawarenna begynner.^[49][42][50] Med disse argumentene er det ikke nødvendig for Kina å hevde suverenitet over Senkaku/Diaoyu-øyene. De kommer likevel innenfor Kinas «grenser».

1. Senkaku/Diaoyu-øyene var ingenmannsland (terra nullius), og ble gjort japanske ved en regjeringsbeslutning 14. januar 1895.^[12][13]
2. Japan har utøvd suverenitet ved å regulere økonomisk aktivitet, leie dem ut til private som samlet inn guano og albatrossfjær. De har bygd en værstasjon og en helikopterlandeplass. De har også foretatt landmåling. Kystvakten patruljerer området rundt øyene.^[12]
3. Hvis Kina noen gang har hatt eiendomsretten, hvorfor protesterte de ikke før i 1971?^[12][51]

Etter havrettskonvensjonen kan Japan opprette en økonomisk sone ut til 200 nautiske mil fra kysten av Senkaku/Diaoyu- og Ryukyuøyene. Avstanden er for kort til dette, derfor argumenterer de for midtlinjen. Suverenitet over Senkaku/Diaoyu-øyene gir Japan et mye større sjøområde. Japan tolker Okinawarenna som at «renna bare er en tilfeldig fordypning i en kontinuerlig kontinentalgrense mellom de to landene... og renna bør ignoreres...»^[48]

Republikken Kina (Taiwan) har de samme krav som Folkerepublikken.

Hovedøya heter Uotsuri-jima på japansk og Diaoyu Dao på kinesisk, begge navnene betyr Fiskeøya. Senkaku shoto er en japansk oversettelse av Pinnacle Islands («Sen» betyr spiss eller kvass; «kaku», tårn og «shoto», øyene; «Tårnspissøyene»)^[10], mens kineserne bruker Diaoyu Qundao^[52] for hele øygruppen.^[53]

• Diaoyu Dao / Uotsuri-jima (kinesisk for «Fiskeøyene»): fra det 15. århundre til i dag.
• The Pinnacle Islands (engelsk for «Tårnøyene»): fra 1845 til i dag.
• Senkakuøyene (japansk oversettelse av Pinnacle Islands «Tårnspissøyene»)^[10]: fra 1950 til i dag.

Da øyene er administrert av Japan bruker de fleste «Senkaku». I nøytrale artikler bruker de ofte «Diaoyu/Senkaku».

Øygruppen består av fem ubebodde holmer og tre øde klipper.

Disse småøyene i Østkinahavet ligger rundt 120 nautiske mil nordøst for Taiwan, 200 nautiske mil øst for det kinesiske fastlandet og 200 nautiske mil sørvest for den japanske øyen Okinawa.

I stigende rekkefølge etter geografisk avstand ligger øyene slik:

• 140 km øst for Péngjiā Yǔ i Taiwan ^[54]
• 170 km nord for øya Ishigaki i Japan
• 186 km nordøst for Chilung på Taiwan
• 410 km vest for Okinawa i Japan

Det omkringliggende havet på kontinentalsokkelen er rundt 100–150 meter dypt bortsett fra i Okinawarenna i sør som har en stor seksjon som er 1 000 dyp, og med dybde helt ned til 2 716 metter.^[55][56] Backarkdepresjonen gjør det vanskelig å beskrive området.

Et keiserlig, kinesisk edikt gav tillatelse til å samle urter på øyene i 1893.^[57]

Diaoyu Dao/Uotsuri Jima, den største av øyene, har det største antallet endemiske arter, blant annet senkakumuldvarpen (Mogera uchidai) og Okinawa-kuro-oo-ari-mauren. Senkakumuldvarpen er en truet art, og den er under press fra geiter som ble satt ut i 1978.^[58]

Det er sett albatross på øyene.^[59] På Namxiao Dao/Minami Kojima fins en av de få hekkeplassene til den sjeldne gulhodealbatrossen (Phoebastria albatrus).

En av grunnene til at disse tilsynelatende uviktige øyene er blitt et viktig diplomatisk tvistespørsmål, er at det formodes at det kan finnes naturgass under sjøbunnen lenger nord.^[60] Dette er i områder der Japan og Kina har overlappende interesser og krav, og øygruppens tilhørighet kan i alle fall i en viss grad påvirke hvilket land disse potensielle ressursene til slutt tilfaller.^[61] Det finnes også rike fiskeressurser i området.^[62]

• (zh) Offisielt nettsted  
• (zh) Offisielt nettsted  
• (ja) Offisielt nettsted  
• (en) Senkaku Islands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• «USA skal megle i øy-krangel mellom Kina og Japan», Aftenposten 16. september 2012
• Q&A: China-Japan islands row, fra britiske BBC (engelsk)