Taigasædgås

Taigasædgåsa tilhører de såkalte grågjessene og er overveiende grå i fjærdrakten, med innslag av brunt, rødbrunt og hvitt. Den veier typisk 2,8–3,4 kg og har et vingespenn på 140–190 cm. Størrelsen varierer imidlertid med underarten og kjønnet. Hannen er større enn hunnen.

Tundrasædgås (A. serrirostris) inngikk tidligere som en underart av taigasædgås, men den er nå skilt ut som en selvstendig art.^[3] Taigasædgås ble alt i 1996 anbefalt splittet i to arter; taigasædgås (A. fabalis) og tundrasædgås (A. serrirostris).^[4] I 2008 anbefalte imidlertid Ruokonen m. fl. å splitte arten som A. fabalis og A. middendorfi.^[5] Dette førte imidlertid til motstridende beviser og underminering av hverandres konklusjoner, slik at de fleste har valgt å betrakte den som et polyfyletisk taxon fram til ganske nylig.^[1]

Taigasædgås er også nært beslektet med kortnebbgås (Anser brachyrhynchus), som tidligere ble regnet som en vestlig underart (jfr. A. f. brachyrhynchus) av taigasædgåsa.^[6]

Taigasædgås (Anser fabalis) forekommer i Norge i østlige deler av Finnmark og Troms, samt i Børgefjellområdet i Nord-Trøndelag-Nordland. Man skal ikke se bort fra at arten også hekker fåtallig i Hedmark. Taigasædgåsa hekker i minerotrofe myr- og våtmarksområder med åpne vannspeil og frodig siv- og viervegetasjon i bar- eller bjørkeskog. I Troms er taigasædgåsa også funnet hekkende ved større skogsvann i ren furuskog. Føden består av planteføde som gress, urter, siv og bær. Fugler merket med satellitt-sendere fra bestanden i Nord-Trøndelag er registrert overvintrende på Jylland i Danmark.

Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått å være mellom 60 og 120 individer (Shimmings & Øien 2015). Bestandsestimatet tilsier rødlistekategori sterkt truet EN etter kriteriet D1 (50-250 reproduserende individer). Vurderingsperioden for taigasædgås er 24 år (grunnet artens generasjonslengde på 8 år (Bird et al. 2020)). Artsdatabanken har ingen dekkende kvantitativ kunnskap om pågående endringer i hekkebestand for denne arten. Bestanden i Finnmark ble ansett som avtagende eller stabil fram til 2014. Det er liten tvil om at hekkebestanden i Troms har gått betydelig tilbake siden 1950-tallet, men trenden de siste tre generasjoner inntil 2015 er ukjent. Hekkebestanden i Børgefjell er fulgt opp siden 2010, og den er bare en liten rest av en tidligere større bestand i dette området. Vårrastende individer blir registrert i Pasvik, Finnmark og hele 609 individer ble registrert i 2020. Slike antall er ikke tidligere kjent fra Norge, og fuglene hekker trolig i Norge, Finland og Russland. I Sverige er bestanden estimert til ca. 840 individer, og det er indikasjoner på en nedgang. I Finland ble bestanden vurdert til 3250-4850 individer i 2011, og den er redusert med 30-50 % de siste tre generasjoner.^[2]

Shimmings & Øien (2015) og SLU Artdatabanken (2020) oppgir flere negative påvirkningsfaktorer hvor spesielt habitatødeleggelser grunnet utbygginger og skogbruk (inkludert anleggelse av skogsbilveger) i nærheten av hekkeområdene, samt forstyrrelser i hekkeområde fra ferdsel er antatt som viktige. Arten er sårbar på hekkeplassene og svært var for forstyrrelser i hekketiden (Shimmings og Øien 2015; SOF 2020). Opphør av slått i myrområder kan også ha påvirket arten negativt (SLU Artdatabanken 2020). Jakt nevnes også som påvirkningsfaktor, og et stort antall individer skytes årlig i Europa. Konkurransen med kanadagås (innført art) om hekkeplasser nevnes også som en negativ faktor. BirdLife International (2020) nevner også klimaendringer, oljeforurensning, drenering og torvtaking i hekkeområdene, samt pesticider i områder benyttet under trekk og overvintring. Det er laget en internasjonal handlingsplan for arten.

Taigasædgås (Anser fabalis) vurderes i 2021 til rødelistekategori sterkt truet EN, på bakgrunn av bestandsestimater og basert på kriteriet D1 (50-250 reproduserende individer). I Rødlista 2015 ble taiga- og tundrasædgås (Anser serrirostris) vurdert som én art til sårbar VU. Endring av kategori skyldes således endret taksonomisk status. Det er behov for ytterligere kunnskap om både bestand og bestandsutvikling i årene framover.^[2]

Inndelingen følger Birds of the World.^[3] Norske navn på arter og delgrupper følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).^[7][8] Norske navn i parentes er eventuelt uoffisielle midlertidige beskrivelser.

• Anseriformes, andefugler
  • Anatidae, andefamilien
    • Anserinae, svaner og gjess
      • Anserini, gjess
        • Anser
          • A. indicus, stripegås
          • A. canagicus, keisergås
          • A. caerulescens, snøgås
          • A. rossii, eskimogås
          • A. anser, grågås
          • A. cygnoid, svanegås
          • A. albifrons, tundragås
          • A. erythropus, dverggås
          • A. fabalis, taigasædgås
            • A. f. fabalis (nominatformen) hekker på taiga fra Skandinavia til Uralfjellene og overvintrer i deler av Vest-, Sentral- og Sørøst-Europa og lengst vest i Asia
            • A. f. johanseni hekker på taiga og skogkledd tundra fra Uralfjellene og østover til Bajkalsjøen og overvintrer i Turkmenistan og Iran og østover til det vestre Kina
            • A. f. middendorffii hekker på taiga i det østre Sibir til øst for Bajkalsjøen og overvintrer fra Øst-Kina til Japan
          • A. serrirostris, tundrasædgås
          • A. brachyrhynchus, kortnebbgås

• (en) sædgås – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen  
• (en) sædgås i Encyclopedia of Life  
• (en) sædgås i Global Biodiversity Information Facility  
• (no) sædgås hos Artsdatabanken  
• (sv) sædgås hos Dyntaxa  
• (en) sædgås hos Fauna Europaea  
• (en) sædgås hos Fossilworks  
• (en) sædgås hos ITIS  
• (en) sædgås hos NCBI  
• (en) Kategori:Anser fabalis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons  
• (en) Anser fabalis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons