Rogn

Rogn vokser som pionértre og i skogbryn i store deler av Europa, inkludert Island og i Vest-Sibir, Kaukasus og Nord-Anatolia. I Norge finnes underartene skogrogn (subsp. aucuparia) og fjellrogn (subsp. glabrata). Den sistnevnte har blad som er hårløse på undersiden og avlange frukter. I Europa mangler rogn bare på Svalbard, Færøyene, steppene i Øst-Europa og de varmeste områdene ved Middelhavet. Treet er utbredt over hele Norge, opp til 1.500 moh. i sør. Det vokser i alle jordtyper, fra våt og sur jord til næringsfattig sandjord. Rogn er lyskrevende, tåler mye vind, og kan bli opptil hundre år gammel.

Treet er formrikt, med mange underarter. Rogn kan bli opptil ti meter høyt, avhengig av klima. Langs kysten og i fjellet kan rogn også finnes i buskform. Unge trær er slanke og kjegleformet i kronen, men med årene blir de mer avrundede og buskete fordi treet gjerne mangler egentlige toppskudd. Bladene er taggete og smale og sitter parvis sammen. Treet feller bladene om høsten. Barken er brun og glatt, men på eldre trær kan den sprekke opp. Rogn er som treslag hard og seig. Ytterveden er gylden og lys. Kjerneveden er lysebrun.

Rogn har tallrike hvite blomster i en halvskjerm. Senere utvikles hver enkelt blomst til eplelignende hjelpefrukter som kalles rognebær.^[1] Blomstene har en sterk, stram lukt som tiltrekker seg fluer, men lukten rekker ikke langt fra treet, slik som den søtlige lukten fra for eksempel syrin og kaprifol gjør.

Når bærene modnes utpå høsten, får de en rødoransje farge. Skallet er mykt og tynt, og bæra er sure. Men fugler som trost og sidensvans liker smaken, og sørger for at frøene blir spredt omkring. Unge rognetre kan vokse så godt som overalt; på tak, murer, i fjellvegger, og som epifytt i kronene eller stubbene av gamle trær.

Fenomenet kalles «flogrogn», Den største kjente flogrognen i Norge vokste i et lindetre i Stiftsgården i Bergen og ble over en meter i omkrets. Flogrogn ble tillagt magisk kraft.^[3] Det har derfor vært hevdet at guden Balder ble drept med en pil, ikke av misteltein, men gjort av en mer vanlig epifytt, flogrogn.^[4] I Trysil og Engerdal ble det sagt at ski av flogrogn gikk av seg selv. På Ringsaker het det at med økseskaft av flogrogn hugget man seg ikke. I Lom ble det sagt at en plog av flogrogn kunne ikke selv fanden stanse. Flogrogn i kjerrens skokler var viktig. «Da torde ikke spøkelser vise seg.» I Bamble kom en mann kjørende gjennom skogen da han hørte en gyger bli spurt om hvorfor hun ikke tok ham, og hun sa: «Nei, det er førstefødt hest og flogrogn i skoklene, og da kan jeg ingenting gjøre.»^[5]

Rognebærene inneholder mye av de samme stoffene som epler. Viktige forbindelser er karotin, askorbinsyre, eplesyre, parasorbinsyre, pektin (ca. 1 %), fruktsukker og garvestoff. Rognebær som har vært frosset vil fort tape en god del av C-vitamininnholdet. Bærene er ellers rike på mineraler som kalium, kalsium, magnesium, jern og fosfor. Frøene inneholder fete oljer og stoffet amygdalin. Selv om parasorbinsyre, sorbinsyre og amygdalin regnes som giftig, er forgiftninger ved inntak av rognebær sjeldne, siden virkningene først viser seg hvis man spiser større mengder av friske bær.^[6]

Rogn ble valgt som kommuneblomst i Skaun sommeren 2000.^[7] Fram til 1800-tallet, da man begynte med skogplanting, var rogn det eneste treslaget på Jæren.^[8]

Rogn er omtalt i flere folkesagn, myter og fabler. Den har blitt tillagt mange magiske egenskaper, både på godt og ondt. I norrøn tid var treet viet til guden Tor. Flere steder, som i Skottland og Finland, ble rogn plantet som tuntre til vern mot onde makter.^[1]

I Æsops fabler, som på 1700-tallet ble oversatt til engelsk av George Fyler Townsend, står fabelen The Fox and the Sour Grapes, der det heter om druene at: «They´re probably sour anyway».^[9] Tilla Valstad utga i 1918 den første norske oversettelsen av Æsops fabler, illustrert av Otto Valstad. Her er druene omgjort til rognebær, hvorav det norske ordtaket: «Høyt henger de – og sure er de, sa reven».^[10] Johannes Møllehave skriver i sin danske gjendiktning:

Rogn blir brukt i treforedlingsindustrien og som fyringsved.^[12] Rogneveden er hard og seig, og egner seg godt som dreieemne og som skaft til forskjellige verktøy og redskap. Tidligere ble rogn også brukt til å lage ski. Barken kan brukes til garving.

Rognbladene smaker nesten som bitre mandler, men bør ikke spises i store mengder. Rognebær har en syrlig og bitter smak. De kan brukes til rognebærgelé, saft, syltetøy, vin eller som smakstilsetning i sprit. Rognebær er for eksempel en viktig ingrediens i Gammel Dansk. Frysing fører til at enzymer i bærene spalter en del av bitterstoffene, noe som gjør de mer tiltalende i smaken. En frostnatt, eller en natt i fryseboksen er alt som skal til.

Løv fra rogn ble i tidligere tider anvendt som dyrefôr. Elg og andre hjortedyr spiser gjerne barken, tynne kvister og blad av rogn. I folkemedisin er bærene blitt brukt som urindrivende middel, og for å behandle nyrestein og skjørbuk.

•  
  Blomster.
•  
  Rogneblad og umodne bær.
•  
  Modne rognebær.
•  
  Typisk høstfarge.
•  
  Rogn med kjerneved
•  
  Rogn med kjerneved gjennomkuttet

• Lid, Johannes og Dagny Tande, Norsk flora, versjon 2007, 7.utgaven. ISBN 978-82-521-6029-1.
• Stenberg, Lennart & Bo Mossberg, Steinar Moen (norsk red.), Gyldendals store nordiske flora, Gyldendal, Oslo 2007. ISBN 978-82-05-32563-0.

• (en) rogn i Encyclopedia of Life  
• (en) rogn i Global Biodiversity Information Facility  
• (no) rogn hos Artsdatabanken  
• (sv) rogn hos Dyntaxa  
• (en) rogn hos ITIS  
• (en) rogn hos NCBI  
• (en) rogn hos The International Plant Names Index  
• (en) rogn hos Tropicos  
• (en) Kategori:Sorbus aucuparia – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons  
• (en) Sorbus aucuparia – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons  
• Sorbus aucuparia – detaljert informasjon på Wikispecies  
• Norges sopp- og nyttevekstforbund behandler rogn som Sorbus aucuparia med status «spiselig med merknad».