Rettsmekling

Rettsmekling er en alternativ måte å behandle tvister på i domstolene, inkludert jordskifterettene. Det er et tilbud som blir fremlagt av domstolen, og det er fritt for partene å akseptere eller avvise tilbudet, eller trekke seg underveis i meklingen. Rettsmekling er «motsatsen» til en hovedforhandling i en rettssal eller jordskifteretten. I rettssalen er det meningen at parter og advokater skal forsøke å bevise hvem som har rett, og dommeren skal dernest fatte avgjørelse i saken.

Ved rettsmekling blir en annen fremgangsmåte fulgt. Partene må komme sammen til enighet. Mekleren skal fungere som en katalysator for en prosess som fører partene frem til en avtale. Partene selv har bestemmelse over resultatet.

I de alminnelige domstolene er rettsmekleren vanligvis en dommer fra domstolen. I jordskifteretten kan både jordskiftedommere og ingeniører være rettsmeklere, men bare dommere kan lede det avsluttende rettsmøtet der rettsforlik blir inngått.^[1]

Et forlik som blir inngått via rettsmekling er endelig og kan ikke bli anket. Dersom partene ombestemmer seg etter et slikt forlik, må de i tilfelle reise ny sak for domstolen.

Dersom det blir brudd i rettsmeklingen, vil saken fortsette som hovedforhandling i domstolen. Saken vil da vanligvis bli behandlet av en annen dommer enn den dommeren som var mekler under rettsmeklingen.

Rettsmekling ble innført som en prøveordning i de alminnelige domstolene 1. januar 1997, hjemlet ved en tilføyelse i den daværende Tvistemålsloven. Fra starten av ble ordningen prøvd i fem førsteinstanser (nå tingretter) og én lagmannsrett, senere ble ordningen gradvis utvidet til å gjelde alle tingretter og lagmannsretter.^[2] Rettsmekling er også en del av den nye Tvisteloven som avløste Tvistemålsloven i 2008. I jordskifterettene ble rettsmekling innført som en femårig prøveordning i alle jordskifterettene 1. april 2007.